Se NASAs direkteoverføring på nett-TV her!

Ferden vil ta kapselen to ganger rundt jorda, og den siste runden vil gå høyere enn noe romskip bygget for mennesker har vært siden den siste Apolloferden til månen for over 40 år siden – litt over 5000 kilometer over bakken.

Romskipet ligner på Apollos kommando- og serviceseksjon, men er større og tyngre. Det kan romme fire astronauter, mot tre i Apollo.

Romskipet skal seinere brukes til ferder mot månen, for å hente inn en liten asteroide og til Mars. Denne gangen er romskipet fylt med instrumenter for å registrere så mange detaljer rundt prøveferden som mulig.

Flere detaljer om prøveferden finnes på Erik Tandbergs siste romrapport.

Video fra NASA om prøveferden.

Lenke:

NASAs nettside for Orion

Samisk språksenter i Kåfjord 20 år!

Sist fredag heldt eg eit føredrag pÃ¥ 20-Ã¥rsjubileet til Samisk sprÃ¥ksenter i Olmmáivággi/Manndalen, Gáivuotna/KÃ¥fjord i Nord-Troms. Føredraget hadde tittelen «Ei framtid for samisk», og eg prøvde sÃ¥ godt eg kunne å seia noko vitig om emnet. Konklusjonane i føredraget kan de sjÃ¥ her, og resten av presentasjonen ligg til deling her for den som mÃ¥tte vera interessert.Â

Arbeidet med å vidareføra samisk språk krev stor innsats på alle nivå, frå den samiske grasrota til statleg politikk, og som i tidlegare samanhengar la eg vekt på kor viktig det er å rekruttera born og unge som brukarar av samisk språk, og at barnehage og skule er særs viktige instrument i den samanhengen. Dette er også i tråd med konklusjonane i Samisk språkundersøkelse 2012.

Samisk talknusing

Eg har tidlegare drive med talknusing og framskriving av talet på samiskspråklege i Noreg. Eg skal ikkje påstå at modellen min er veldig avansert – kanskje er han håplaust naiv – men ingen har så langt irettesett meg. Uansett er hovudtanken at viss vi tek utgangspunkt i talet på born som får samiskopplæring i den norske skulen i dag, og at det i hovudsak er desse som vil bera samisk språk vidare (i Noreg), vil vi ikkje få ein auke i talet på framtidige talarar i Noreg. Både dei som får opplæring i samisk som førstespråk (altså som har det som viktigaste opplæringsspråk i skulen, Samisk 1) og dei som får opplæring i samisk som andrespråk (Samisk 2 og 3) trengst viss ein skal oppretthalda same tal på samiskspråklege som vi har i dag. Dersom berre førstespråkselevane blir framtidige berarar av samisk, vil ein oppleva ei halvering av framtidige talarar av alle dei tre samiske språka i Noreg. Dersom også andrespråkselevane blir funksjonelle brukarar av samisk, vil talet på nordsamiskbrukarar kunna haldast på dagens nivå, medan ein for lulesamisk og sørsamisk vil oppleva ein auke.  

Språklause samar

Men ein del tyder på at berre eit mindretal av elevane som har opplæring i samisk som andrespråk, blir trygge, funksjonelle brukarar av samisk på lengre sikt. Truleg må dei i så fall komma frå, og vera i, miljø der samisken står sterkt eller på andre måtar vera sterkt motiverte.

Samtidig er det slik for den samiske populasjonen at mindre enn halvparten av dei som reknar seg som samiske, er funksjonelle brukarar av samisk. Og mange av samane som ikkje meistrar samisk språk, opplever det som eit sakn. Slik sett burde det vera ei målsetjing å auka talet på samiskkunnige, og det er då interessant å spørja seg ikkje berre kor mange elevar med samiskopplæring som må til for å halda oppe dagens nivå, men også kor mange som burde få samiskopplæring om ein tek utgangspunkt i talet på heile den samiske populasjonen (på norsk side), altså inklusive dei «språklause» samane. 

Kor mange samiskelevar burde det vera?

Til det siste gjorde eg ei utrekning i samband med føredraget i Manndalen. Og også dette reknestykkjet er forholdsvis enkelt. Det vil seia: Det er ikkje så heilt enkelt å vita kor mange samar det er i Noreg. Men om vi tek utgangspunkt i at det er 50 000 personar, utgjer det 1% av den totale folkesetnaden på 5 millionar. Når vi så veit at eit årskull elevar i den norske skulen er på ca. 60 000, betyr det at 600 av dei i prinsippet kan tenkjast å vera born av samiske foreldre – i alle fall om vi tenkjer veldig firkanta og ser bort ifrå at etnisitet er kjempevanskeleg. Viss vi så tenkjer oss at alle desse i prinsippet burde få samiskopplæring, anten som førstespråk eller andrespråk med tilbod gjennom heile skuleløpet, kan vi ganga talet med 10 klassetrinn. I så fall burde det vera 6 000 elevar som får samiskopplæring i den norske skulen. Det faktiske talet er drygt 2000 – i 2012 var det 2126. Talet på førstespråkselevar var 940. 

Med andre ord: Dersom talet på samiskelevar i den norske skulen skal avspegla talet på etniske samar i Noreg, bør det tredoblast. Og dersom vi vil vera meir beskjedne på den norske samiske populasjonens vegner og seia at totaltalet berre er 25 000, altså 0,5%, bør talet på samiskelevar like fullt aukast med 50%. Ein kan sjølvsagt pynta på talet ytterlegare og seia at andrespråkselevar treng det ikkje å finnast på alle trinn, og på den måten kan ein få talet ned mot det faktiske nivået vi har i dag. Men det siste kan vanskeleg kallast spesielt proaktivt frå eit språkrevitaliseringsperspektiv.  

Små og store mål

Er så ei slik øving som dette godt for noko som helst? Eg har mest lyst til at andre skal svara på det spørsmålet. Eg meiner jo svaret er ja, for sjølv om det samiske språkarbeidet til sjuande og sist handlar om stor innsats frå einskildindivid, i familiar, i barnehagar, på skular rundtomkring, om vaksenopplæring og språkbad, om meir synleggjering og så vidare, så er det nyttig også nokre gonger å løfta blikket og sjå det store biletet. Sjå korleis dei mange bekkane til slutt skal bli ei stor å. Og ved å talfesta dei store måla, blir det vonleg lettare å forstå kvifor tiltak på alle nivå frå statleg lovgiving og løyvingar til det daglege språkarbeidet i barnehagar og familiar er viktige og kvifor kvart einaste individ som blir samiskspråkleg, tel også i den store samanhengen.

Unge som kommer tidlig i puberteten, havner oftere i dårlig selskap. Tidlig kjønnsmodning kan også utløse en rekke psykologiske og sosiale problemer.

Dette kan varsle en økt risiko for depresjon hos gutter og jenter flere år senere, ifølge en studie fra universitetet i Illinois.

Studien, som er publisert i Journal of Development and Psychopathology, er en av de første til å bekrefte at tidlig pubertet øker risikoen for depresjon over tid hos begge kjønn.

MÃ¥lte mestringsadferd

Psykologiprofessor Karen D. Rudolph og hennes kolleger målte når puberteten inntrådte hos mer enn 160 ungdommer, og sporet graden av depresjon over en fireårsperiode.

I de første tenårene fylte ungdommene ut årlige spørreskjemaer og deltok i intervjuer som vurderte deres mestringsatferd, mellommenneskelige stressfaktorer og psykologiske risikofaktorer.

Foreldrene rapporterte også om sine barns sosiale relasjoner og vanskeligheter.

DÃ¥rligere selvbilde

Det er ikke nytt at tidlig pubertet kan bidra til depresjon hos jenter. Men Rudolf fant noe nytt:  

– Hittil er det blitt antatt at det å komme i puberteten tidligere enn jevnaldrende, bare bidrar til depresjon hos jenter, sier Rudolph. – Men vi fant at tidlig kjønnsmodning også kan være en risiko for gutter i ungdomsårene, men det slår ut senere enn hos jenter.

Ungdom som kom i puberteten tidligere enn sine jevnaldrende, var oftere utsatt for en rekke problemer som ble forbundet med risiko for depresjon. De hadde dårligere selvbilde, mer angst, flere sosiale problemer og havnet oftere i konflikt med familiemedlemmer og medelever.

Oppsøker risikable situasjoner

Depresjonssymptomene blant jentene som ble tidlig kjønnsmodne, økte i starten av studien. Disse negative effektene vedvarte hos disse jentene de neste tre årene, selv om jevnaldrende etter hvert tok dem igjen i fysisk utvikling, sier Rudolph.

Pubertetsendringene førte til at jentene som ble tidlig kjønnsmodne, mislikte seg selv og taklet sosiale problemer dårligere. De hadde også en tendens til å bli venner med jevnaldrende som var utsatt for å havne i trøbbel, fant forskerne ut.

De hang sammen med avvikende jevnaldrende og deltok i mer risikable og stressende sosiale sammenhenger.

De opplevde også oftere brudd med venner eller hadde mer konfliktfylte forhold med andre.

Gutter får problemer senere

Tidlig kjønnsmodning så ikke ut til å ha disse umiddelbare negative effektene på gutter. De viste betydelig lavere nivåer av depresjon i utgangspunktet enn de jevnaldrende jentene.

Men disse forskjellene jevnet seg ut over tid. Ved utgangen av det fjerde året skilte ikke tidlig kjønnsmodne gutter seg vesentlig fra de jevnaldrende jentene når det gjaldt depresjonssymptomer.

Mens tidlig kjønnsmodne gutter så ut til å være beskyttet fra utfordringene i puberteten i utgangspunktet, opplevde mange av guttene en ny kaskade av personlige risikofaktorer etterhvert. Som negativt selvbilde, angst, sosiale problemer og sosialt stress.

– Dette endte opp i depresjonssymptomer lenger ut i ungdomsårene, sier Rudolph i pressemeldingen.

Særlig utsatte

Forskeren understreker at de psykiske problemene langt fra gjelder alle som modnes tidlig. Det er bare noen tenåringer som er sårbare for virkningene av tidlig modning. Dette gjelder særlig de med samlivsbrudd i sine familier og mindre støtte fra sine jevnaldrende, sier Rudolph.

Skal utbyggerne få fritt spillerom, eller skal kommunen ta grep om boligutviklingen? Hvilke interesser skal veie tyngst? Klima, profitt, behovet for grønne lunger eller lik utsikt for alle?

Dette politiske dilemmaet rir de fleste kommunestyrer rundt omkring i landet. For så lenge hensynet til klimaet og markedskreftene peker i retning av fortetting, blir det stadig vanskeligere å be om store, luftige uterom og lekeplasser for barna. 

En forsker ved ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har nå undersøkt fire boligprosjekter: Ski Amfi, Bassengtomta i Trondheim, Solsiden i Nydalen i Oslo og Fredtunveien i Sola. Og konklusjonen er klar:

Beboerne er mest fornøyde der det er nærhet til kollektivtransport, butikker og servicetilbud, og det er i kommuner der politikerne har tatt grep at boligutviklingen har vært mest vellykket. 

Trondheim går foran

Blant de fire casene som er undersøkt, peker Bassengtomta i Nedre Elvehavn i Trondheim seg ut som mer vellykket enn de andre.

NIBR-forskeren mener at tomteutnyttelsen her ble for høy, og det er bygd en lukket enklave på toppen av kjøpesenteret med mange store og dyre boliger. Men kommunen brukte økonomien aktivt og var tidlig ute for å sikre fellesgodene. Dermed ble dette prosjektet mer vellykket enn de andre tre, ifølge forskerne, som også mener det kan henge sammen med en sterkere politisk vilje til styring i Trondheim kommune sammenlignet med Oslo.

I tillegg har den sentrale beliggenheten hatt mye å si. Også beboerne mener at bokvaliteten er bedre på Bassengtomta.

Med bokvalitet menes tilgangen på kollektivtransport, butikker, service og tjenestetilbud, parker og så videre, selve bomiljøet – som bebyggelse og uterom – samt boligenes planløsning og funksjonalitet. 

Fortetting og kompakte løsninger

Forskeren har gjennomført spørreundersøkelser blant beboerne, og intervjuet beboere, utbyggere, prosjekterende og ansvarlige i forvaltningen. I tillegg har de gjort dokumentanalyser, befaringer og vurderinger ut fra sjekklister. 

– Prinsipielt kan vi anta at en helhetlig planlegging og en god planprosess vil resultere i god bokvalitet. En helhetlig planlegging skal drøfte ulike hensyn som står mot hverandre. For eksempel behovet for høy tetthet for å sikre grunnlaget for kollektivtransport, butikk- og servicetilbud på den ene siden – og behov for uterom, parker og friarealer på den andre siden, forklarer arkitekt og boligforsker Lene Schmidt, som har ledet prosjektet.

– Umulig å bo med barn

De viktigste bokvalitetene er, ifølge beboerne som er spurt i undersøkelsen, nærhet til kollektivtransport, butikker og servicetilbud. Dette er typiske urbane bokvaliteter. Prosjektene har også bidratt til å etablere nye fellesgoder som ny t-bane og turveidraget langs Akerselva i Oslo, promenader langs Nidelva og ny gang- og sykkelbro i Trondheim.

Ifølge Schmidt er det blitt for mange små boliger i Solsiden-prosjektet i Nydalen. Mange små boliger der mange leier i stedet for å eie, og derav følgende stor ut- og innflytting, er for eksempel en kilde til dårligere bomiljø for beboerne der.

I Ski Amfi er det derimot for mange store og dyre boliger, ifølge rapporten. 95 prosent av boligene er på tre rom og større. Beboerne i Ski Amfi er fornøyde med boligene og bomiljøet, men er mer kritiske til utviklingen i Ski sentrum, som sliter i konkurransen med kjøpesenteret.

Schmidt er likevel mer kritiske enn beboerne til manglende uterom i Ski Amfi. – Det er også lite bærekraftig fordi det for all fremtid vil være umulig å bo der med barn. Det er tankevekkende at det er press på utearealene ikke bare i storbyen, men også på mindre steder, sier Schmidt.

Tidligere forskning har vist at fellesgoder som lik tilgang til infrastruktur, felles uterom, sol, lys og utsikt i boligprosjektene, kan være under press i den kompakte byen. Det underbygger funnene i den nye rapporten. På den andre siden har prosjektene også bidratt til etablering av nye felles goder som kommer allmennheten til gode.

Denne forskningen viser at selv om man har en helhetlig byplan, er hvert enkelt prosjekt et resultat av nye forhandlinger mellom aktørene, og planprosessen kan derfor få avgjørende betydning for resultatet.

Referanser:

Lene Schmidt: Kompakt by, bokvalitet og sosial bærekraft, NIBR-rapport 2014:12, Norsk institutt for by- og regionforskning.

Gro Sandkjær Hanssen og Hege Hofstad (red.), Compact City Policies in England, Denmark, the Netherlands and Norway, NIBR-rapport 2013:30, Norsk institutt for by- og regionforskning. 

Hege Hofstad, Inger-Lise Saglie og Gro Sandkjær Hanssen (red.) (2015): Kompakt byutvikling, Universitetsforlaget. Sammendrag.

 

Fugler holder seg til lokale tradisjoner, og viderefører dem til neste generasjon.

Ny kunnskap spres gjennom sosiale nettverk, og snart gjør alle som fugler flest i flokken. Det fant de ut, forskerne som studerte hvordan kjøttmeiser lærer av hverandre.

– Ville meiser kan ha tradisjoner. Dette ser ut til delvis å skyldes konformitet, fuglene foretrekker å kopiere flertallet, sier Lucy Aplin ved Oxford University i England i en pressemelding.

Ã…pnet matboksen

Forskerne studerte kjøttmeisen (Parus major) i England, en fugl som også er vanlig i Norge.

I åtte ville flokker fanget de to hanner i hver flokk. Hannene fra fem av flokkene fikk opplæring i en ny måte å skaffe seg mat på, hannene fra de tre siste flokkene lærte ingenting.

Kjøttmeisene ble lært opp til å få tak i mat gjennom å skyve opp en luke, enten til høyre eller til venstre. Bak luka lå en fristelse i form av en insektlarve.

Deretter plasserte forskerne lignende bokser i fuglenes naturlige miljø, og slapp fuglene fri så de ble gjenforent med flokken.

Lyttet til læremester

For meisen fra de tre flokkene som ikke hadde noen å ape etter, tok det tid å skjønne hvordan luka kunne åpnes og de kunne nå den deilige insektlarven.

Mens de som hadde læremestere blant seg, lærte det kjapt.

Snart hadde to hanner lært sju av ti fugler i en flokk på 75-100 fugler å åpne luka på sin måte.

Og selv om luka kunne skyves både mot høyre og mot venstre, var det lærerens metode som ble foretrukket.

Effekten ble forsterket over tid. Jo flere fugler som brukte den samme metoden for å nå matfatet, desto flere ble det som tok den til seg. Etter fire uker hadde flesteparten av fuglene i flokken tilpasset seg én løsning.

Gruppe framfor individ

Også etterkommerne fortsatte å åpne samme vei som forfedrene, to generasjoner seinere.

Etter ni måneder var det bare 40 prosent gjenlevende fra den opprinnelige generasjonen. Likevel gjorde flokken det samme som den «alltid» hadde gjort, selv når enkeltfugler oppdaget at den ene måten fungerte like bra som den andre.

Men fugler som flyttet til en annen flokk, tilpasset seg raskt en ny metode. Hadde de tidligere foretrukket åpning mot høyre, så åpnet de nå mot venstre dersom flertallet av naboene så ut til å synes at det var beste vei til matfatet. Dette viser hvor tilpasningsdyktige kjøttmeiser er, mener forskerne.

– Det er som om egen personlig erfaring blir overstyrt av flertallets oppførsel, sier Aplin.

Fuglekultur

For sosiale dyr, som mennesket, har kulturell tilpasning vært viktig for utviklingen av komplekse samfunn. Også fugler er sosiale.

En fordel ved å lære av andre, er at nye oppfinnelser tas raskt i bruk og kommer mange til nytte. Men de fleste studier av sosial læring er av dyr i fangenskap.

Forskerne fra Storbritannia, Canada og Australia hevder å være de første som har vist denne oppførselen blant ville dyr som ikke er pattedyr.

De benyttet seg av elektroniske målere på fugl og kasse. Slik kunne de analysere hvilken fugl som brukte hvilken metode.

Kjøttmeisen, en oppfinnsom og sosial type, er perfekt når de skal studere slik «fuglekultur», mener forskerne.

 

Referanse:

Aplin, L. M. m.fl.: Experimentally induced innovations lead to persistent culture via conformity in wild birds. Nature letter, 3. desember 2014.

Innen 2019 skal alle norske husstander få smarte strømmålere. Den gamle måleren i sikringsskapet blir byttet ut med en ny digital måler som skal gi både forbrukeren og nettselskapet mer informasjon om strømtrafikken og om variasjonen i strømprisene.

Det avanserte måle- og styringssystemet er et viktig skritt på veien mot et smart strømnett, SmartGrid, et mer fleksibelt nett som skal legge til rette for å få inn mer fornybar kraft fra nye kraftkilder. Mer effektiv energibruk og redusert toppbelastning er andre sentrale mål.

Skal de smarte målerne virke etter hensikten, krever det aktive forbrukere, som oppfører seg slik politikere, planleggere og nettselskaper tror og håper. Strømkunder som følger nøye med på prissvingningene gjennom døgnet, og for eksempel sørger for å sette på klesvasken når strømmen er billigst.

Men det er slett ikke sikkert at vi opptrer som forventet.

Bekymring i bransjen

– I det siste har vi sett en viss bekymring i bransjen for at mange ikke vil oppføre seg i tråd med tanken som ligger bak, nemlig som rasjonelle konsumenter som reagerer forutsigelig på prissignaler. En rekke studier viser at forbrukerne er lite sensitive for pris på strøm, sier NTNU-professor Marianne Ryghaug.

Ryghaug og forskerkollegene William Throndsen og Tomas Moe Skjølsvold ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier har studert prosessen med innføring av SmartGrid. De har både sett på den langvarige politiske debatten, hvordan bransjen følger opp politikernes vedtak og, ikke minst, hvordan forbrukerne reagerer på den nye teknologien.

Pilotprosjekt

De smarte målerne er blitt utplassert i enkelte pilotprosjekter rundt om i landet, blant dem i 700 husstander i Steinkjer. Forskerne har gjennomført dybdeintervjuer med 13 av brukerne.

Hovedmålet var å kartlegge hvordan folk reagerte på ideen om en framtidig overgang til smartere styring av sitt eget strømforbruk, og dermed hvordan de ville utnytte de mulighetene teknologien gir.

Det viste seg at mange var skeptiske, både til motivene bak omleggingen og til om de selv ville endre forbruksmønster for å få lavere strømregning.

– Folk er aktive og engasjerte, men ikke på grunn av strømprisen. Derimot fant vi et sterkt politisk engasjement. De vil gjerne bidra til kollektive goder, som å spare miljøet eller unngå flere nye kraftlinjer, forteller Skjølsvold.

Energiborger

– Mange opplevde det nesten som litt fornedrende å bli redusert til kunde, til en slags kalkulator med bare én tanke i hodet, supplerer Throndsen.

Utsiktene til lavere pris skapte ikke mye engasjement blant brukerne.

– Men diskusjonen tok av når vi tok opp spørsmål om samfunnssikkerhet og miljø. Folk ønsker å se seg selv som en «energiborger» som er med og tar samfunnsansvar. Men da må de også bli tatt med på råd – og hørt.

– SmartGrid er avhengig av aktive forbrukere for å fungere etter hensikten. Utfordringen for politikere og nettselskaper er å ta brukerne på alvor, og ikke redusere dem til kunder som lar seg styre av prissvingninger gjennom døgnet, sier Throndsen.

Dingsenes kraft

Forskerne tror at «dingser», som for eksempel smarte målere, kan utløse konkrete handlinger som har mer potensial til å engasjere brukerne enn alskens diffuse holdningskampanjer og moralske pekefingre.

– Smarte målere kan fungere som en døråpner som gir mer bevisste energibrukere. Dingsene engasjerer og blir diskusjonstema. Dette må utnyttes om en skal få til overgangen til et lavutslippssamfunn.

– Vi utnytter ikke dingsenes kraft dersom brukerne reduseres til kunder, til kalkulatorer. Det er for snevert, det stemmer ikke med hvordan folk oppfatter seg selv, sier Ryghaug.

– Norge skal bruke 5–6 milliarder på å plassere ut smarte målere. Da hadde det vært greit om vi også får noe igjen for investeringen, legger hun til.

Bakgrunn:

NTNU-forskerne samarbeider med spanske og danske kolleger gjennom prosjektet IHSMAG, Integrating households in the smart grid. Det er finansiert av ERA-net, et samarbeid mellom forskningsråd i flere land. Prosjektet fortsetter også neste år.

Arktis er endestasjonen for mange giftige kjemikalier. Det gjelder en betydelig del av de 7500 tonnene kvikksølv vi mennesker slipper ut hvert år.

Når kvikksølv blir tatt opp i kroppen, kan det blant annet trenge inn i fosteret og gi hjerneskader. Det reduserer også fruktbarheten, og er dermed en stor trussel mot en sårbar dyreart som isbjørn. Som det øverste dyret i næringskjeden i Arktis samler bjørnene store mengder kvikksølv i kroppen.

Bakterier i snøen

Det kunne imidlertid vært enda verre. Det viser ny dansk forskning.

I en studie i tidsskriftet FEMS, Microbiology Ecology, viser forskere fra Aarhus Universitet at bakterier i den arktiske snøen konverterer opptil ti prosent av det skadelige kvikksølvet i Arktis til en ufarlig form.

Dermed beskytter bakteriene de 25 000 isbjørnene som er igjen i verden. Det forteller en av forskerne bak den nye studien:

– Dyrene i Arktis er svært utsatt for kvikksølv. Det er enormt høye konsentrasjoner som akkumuleres øverst i næringskjeden. Derfor er dette interessant, forteller Niels Kroer, som er instituttleder for Institut for Miljøvidenskab ved Aarhus Universitet.

Nøytraliserer kvikksølv

Kvikksølv slippes blant annet ut fra kullkraftverk, og det blir fraktet til de arktiske områdene med vinden.

Kjemiske reaksjoner i lufta gjør at kvikksølvet samler seg på snøen og havisen. Deretter konverteres en del av det til giftig organisk metylkvikksølv.

Når mindre dyr blir spist av større dyr, blir konsentrasjonen høyere. Siste dyr i kjeden er isbjørnene.

Noen bakterier kan imidlertid konvertere kvikksølvet tilbake til en luftbåren variant.

– Kvikksølv er også giftig for bakteriene. Derfor har de utviklet en form for resistens, slik at de fjerner det nærmiljøet sitt. Det kommer også isbjørnene til gode, sier Niels Kroer.

Narhvaler har det verst

Rune Dietz, som er professor ved Aarhus Universitet, forsker på både isbjørner og store havpattedyr.

Han forteller at isbjørner kan kvitte seg med en del av kvikksølvet gjennom pelsen. Det finnes dyr som ikke kan det.

– De mest utsatte er tannhvalene som hvithvaler, narhvaler og grindhvaler, sier Dietz, som er usikker på hvor mye bakteriene betyr.

– Menden kvikksølv i isbjørner har blitt 20-doblet over de siste 150 årene. Så om ti prosent har noe så si, er jeg ikke sikker på. Det kan imidlertid blir mer interessant å snakke om i fremtiden, for bakteriene kan kanskje bli mer aktive når temperaturen stiger, sier Dietz.

En tredjedel av bakteriene

Forskerne samlet inn snø fra Arktis og undersøkte bakterieinnholdet. De undersøkt de forskjellige artenes evne til å konvertere kvikksølv til den mindre skadelige formen.

Samtidig har de undersøkt bakteriene for variasjoner over et bestemt gen, merA, som styrer denne evnen.

Forskerne fant at opptil 30 prosent av bakteriene kunne konvertere kvikksølv.

Bakteriene står derfor trolig for mellom 2 og 10 prosent av den samlede mengden skadelig kvikksølv som fjernes.

– Flere forskjellige prosesser er med på å fjerne kvikksølv fra miljøet, og sollys er fortsatt den største bidragsyteren. Men resultatene våre viser for første gang at bakteriene spiller en stor rolle, sier Niels Kroer.

Bakterier blir viktige i fremtiden

Marek Stibal forsker på arktiske bakterier ved De Nationale Geologiske Undersøgelse for Danmark og Grønland.

Han har ikke deltatt i den nye studien, men synes den er veldig interessant.

– Dette viser potensialet i arktiske bakterier. Det er spesielt interessant å se hvordan de overfører genene for disse enzymene mellom seg. Det innebærer at bakterier kan lære nye «metabolske triks» av hverandre. Det kan bli veldig viktig i fremtiden, når menneskets nærvær i Arktis blir viktigere, sier Stibal.

Lever i snø

Forskningen på bakteriene er en del av et større prosjekt om det mikrobielle livet i Arktis.

Disse bakteriene har valgt å slå ned seg på et av de mest nådeløse stedene på jorden. I tillegg til de store mengdene kvikksølv, må livet her kunne motstå 50 graders frost og total mørke halvparten av året.

– Bakteriene lever under ekstreme vilkår, hvor det heller ikke er særlig mye mat. Vi vil forstå hvordan det i det hele tatt er mulig å overleve her, forklarer Kroer.

Enzymer til vaskepulver

Det er to forskjellige årsaker til at forskerne vil undersøke hva det kreves å leve innkapslet i snø.

For det første kan organismer i snøen inneholde kommersielt interessante proteiner og enzymer. Det kan for eksempel brukes til å lage midler for avising av flyvinger. Det kan også dreie seg om enzymer til for eksempel vaskepulver som kan være effektive ved lavere temperaturer.

For det andre er det interessant å finne grensene for liv, siden det kan fortelle oss noe om mulighetene for å finne liv på andre planeter.

– Det lærer oss noe om hvor ekstreme betingelser livet kan eksistere under. Det gjelder både kvikksølvforurensningen, kulden og lyset, sier Kroer.

MÃ¥ sulte om vinteren

Det neste leddet i Niels Kroers forskning blir å studere hva bakteriene i Arktis lever av.

Ingen organismer kan leve av bare is og luft. Det må altså være en eller annen form for næringskilde i snøen som vi ikke kjenner til ennå.

Niels Kroer har en idé:

– Man kan forestille seg at alger og bakterier kan drive fotosyntese når solen er fremme. Den maten må bakteriene leve av gjennom den lange arktiske vinteren, sier Kroer. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Begrepet langsom kino får en ny dimensjon med kameraet som er utviklet av amerikanske forskere. Skulle du spille av ett sekunds opptak med denne hastigheten, bør du ha tålmodighet og helse av stål. Sekundet ville bli strukket ut til 127 år.

Så sakte går opptakene at det er mulig å se hvordan lyset beveger seg – med lysets hastighet – mot et speil, og så bli reflektert ut igjen.

Supernovaer og usynlighetskapper

Med slike opptakshastigheter er det håp om nye vitenskapelige oppdagelser, slike vi ennå ikke kan forutsi, mener lederen av forskerteamet, Lihong Wang fra Washington University i St. Louis, i en nyhetsmelding fra universitetet.

Han ser for seg at det lynraske kameraet kan monteres på et romteleskop for å følge bevegelsene i en eksploderende stjerne, en supernova.

Kameraet kan også kartlegge hvordan lyset beveger seg rundt materialer som avbøyer lyset. På denne måten kan nye og bedre materialer for optisk kamuflasje utvikles, slike materialer som populært kalles usynlighetskapper.

Foreslår å løse Kennedy-gåten

Kameraet kan også bli nyttig for etterforskere som skal beregne banen til en geværkule ut fra hvordan den traff. En slik metode kunne også brukes for å rydde opp i konspirasjonsteoriene rundt skuddet som felte president John Kennedy i november 1963, foreslår nyhetsmeldingen.

Et tredje og viktig bruksområde er å studere de ørsmå, lynraske glimtene av fluorescerende stoffer i levende celler. Slike studier kan gi ny innsikt i cellene.

Sprer tiden ut i rommet

Tidligere kameraer av denne typen har brukt roterende speil eller raskt blinkede lys for å gjøre opptak med mange bilder i sekundet. De raskeste har «bare» klart rundt en million bilder i sekundet.

Det nye superkameraet er ikke et tradisjonelt kamera. I stedet sveiper det en lysstråle lynraskt over motivet. Lysstrålen fanger opp forskjellige deler av motivet til forskjellig tid, og disse tidsforskjellene blir spredt ut over bildebrikken.

Fram til nå har denne metoden bare klart å gjøre opptak av en bildelinje, altså bare et smalt utsnitt av motivet. Forskerne ved University of St. Louis har nå for første gang klart å brette linja ut til en flate, slik at hele motivet kommer med i bildet.

Referanse:

Liang Gao et. al: Single-shot compressed ultrafast photography at one hundred billion frames per second, Nature 4. desember 2014, vol 516, doi:10.1038/nature14005
 

 

 

Norge har lang tradisjon for å jobbe med prioriteringsspørsmål innenfor helse. Allerede på begynnelsen av 90 tallet ble det satt ned et eget utvalg som skulle drøfte prinsipper og retningslinjer for prioriteringer i helsevesenet. Norge var altså tidlig ute med å sette slike spørsmål på den politiske dagsordenen. Prioriteringsdebatten har i særlig stor grad vært knyttet til spesialisthelsetjenestene. Mange kjenner nok igjen debattene fra media der personer som ikke får innvilget livsforlengende behandling står frem med sine historier. Slike «personifiseringer» av debattens kjerne; nemlig hvor mye skal det egentlig koste å redde et liv? Treffer oss hardt og brutalt. Det er vanskelig å ikke bli berørt når du ser personen stå der og fortelle om hvor mye noen måneder eller år ekstra i livet betyr.

 

Nå er prioriteringsdebatten over oss igjen. Etter at prioriteringsutvalget presenterte sin NOU «Åpent og rettferdig – prioritering i helsetjenestene», er prioritering noe som er på «alles» lepper, og som diskuteres rundt middagsbordet i «de tusen hjem». Folk flest diskuterer denne prioriteringen og spør seg selv: Når vi bor i et så rikt land som Norge, hvordan er det da mulig at vi må prioritere mellom borgerne? Kan vi ikke bare bevilge mer penger til helsetjenestene og behandle alle innbyggerne slik de fortjener? Man har da betalt skatt…! 

Det er forståelig at man stiller seg disse spørsmålene. Norge er et rikt land. Egentlig er jo spørsmålet om prioritering et uttrykk for nettopp dette. Den velstanden vi faktisk lever i her i Norge gjør at vi har et så godt utviklet helsevesen at vi behandler mer enn vi har råd til! Behandlingstilbudet vi har, tilgangen til livsnødvendige medisiner og de beste diagnostiske hjelpemidlene gjør at helsekøene bare blir lenger og lenger! Uansett hvor mye penger vi altså spytter inn, diagnostiserer vi stadig flere sykdommer, vi behandler fler og fler og vi lever stadig lenger. Baksiden av denne velstandsmedaljen er at det koster penger. Nå har vi kommet dit at det koster for mye penger. Da må man prioritere.

Ikke det at prioritering egentlig er noe som er nytt. Prioritering er jo noe som foregår i helsetjenestene hver eneste dag allerede, det er en viktig del av legenes og sykepleiernes daglige arbeid. Men gjennom å sette prioritering enda tydeligere på den politiske dagsordenen, ønsker man å skape åpne prosesser der brukerne av tjenestene er opplyst, og vet hvilke prinsipper som gjelder. Da blir det også mer åpenbart for folk flest hvordan helsekronene fordeles mellom de ulike trengende.

Alder er et prioriteringsprinsipp som har fått mye oppmerksomhet etter at utvalget kom med sin rapport 12 november. Er det riktig at alder alene skal ha betydning i denne debatten? Er det mange som har spurt, spesielt i media er dette debattert heftig. Nei, sier utvalget selv, de mener at alder ikke er et kriterium som skal tillegges vekt alene. Det overordnede prinsippet de legger til grunn er at «prioritering bør bidra til flest mulig gode leveår for alle, rettferdig fordelt». Det høres jo riktig ut, og man kan vanskelig være uenig i et slikt prinsipp, forutsatt at man har akseptert at prioritering må skje. Men det er likevel med en viss bekymring vi leser dette. For det er klart at hvis man leser mellom linjene, så er det uunngåelig at alder ikke blir et tema. «Forventet antall leveår til gode» må jo nødvendigvis gå ned med stigende alder.

Det store spørsmålet er jo da hvordan dette vil bli praktisert ut i den kliniske hverdagen, dersom disse prinsippene blir tatt til følge i den kommende stortingsmeldingen om prioritering. At alder skal være tellende i prioriteringsspørsmålet, det vil dermed ha store konsekvenser for mange. For hvem handler denne prioriteringsdebatten egentlig om? Dumt spørsmål tenker du kanskje, den handler jo selvfølgelig om deg og meg. Den handler om oss alle. Vi skal vel alle forhåpentligvis bli gamle en gang?

Kanskje er det deg eller meg som står frem da om noen ti-år og forteller historien om et liv som ikke prioriteres i kampen om helsekronene. Som formidler betydningen av å oppleve flere gode år sammen med barnebarn og oldebarn, til tross for at helsen kanskje har skrantet de siste årene. Vi ville fortelle at vi fortsatt setter stor pris på livet og be pent om at fødselsnummeret alene ikke skal være tellende når de virkelig store avgjørelsene skal tas.

Tror du ikke?