Ektefelle påvirker lønn

Personligheten til den du velger å gifte deg med er langt fra uviktig om du er opptatt av hvordan det skal gå med deg selv i arbeidslivet, konkluderer forskere ved Washington University in St. Louis i USA.

Forskerne har fulgt 2272 gifte par i fem år. Partnerne ble målt etter fem variabler for personlighetstrekk.

Blant disse personlighetstrekkene viste det seg at selvdidiplin og evnen til å planlegge klart påvirker mest.

Personer med partnere med disse egenskapene ble oftere forfremmet på jobben og fikk oftere høyere lønn. Dessuten var de mer fornøyd med jobben sin. Sammenhengen var like sterk uavhengig av kjønn.

Partnerstøtte

Den samme studien viste at mer tilfeldig innsats fra partnerens side, som å oppfordre ektefellen til å søke forfremmelse eller høyere lønn, ikke ga noe utslag. Det var altså partnerens adferd i hverdagen som betydde noe.

Forskerne antyder tre mulige forklaringer. Én kan være at en person med selvdisiplin er bedre egnet til å betale regninger og å utføre huslige oppgaver, og sånn gir ektefellen bedre mulighet til å konsentrere seg om jobben.

En annen forklaring kan være at vaner som er nyttige i arbeidslivet, som flid og nøyaktighet, sprer seg fra den ene ektefellen til den andre. En tredje mulig forklaring kan være at en partner med selvdisiplin og god planleggingsevne rett og slett får ekteskapet til å fungere bedre.

Referanse:

Studien ”The long reach of one’s spouse: Spouses’ personality influences occupational success” er publisert i tidsskriftet Psychological Science

 

 

Folk tålte ekstreme høyder for tusenvis av år siden

På 4500 meters høyde i Peru er det kaldt, sterk sol, og lite oksygen.

Likevel pakket folk snippen og vendte nesa mot disse slettene i fjellheimen for mange tusen år siden.

En hule i fjellet er den hittil eldste bosettingen i verden som har blitt funnet så mange meter over havet.

Redskaper, planterester og dyrebein tyder på at det bodde mennesker i det karrige terrenget helt tilbake til slutten av siste istid.

Det er nærmere 900 år tidligere enn andre funn over 4000 meter, og kan tilsi at istidas mennesker var mer kapable enn vi har trodd, ifølge den internasjonale gruppa arkeologer som står bak utgravingene.

Tynn luft

Høydesyke. Det er ikke en tullesykdom, men noe folk fra lavlandet kan rammes av om vi kommer for brått opp i høyden.

Du blir svimmel, kaster kanskje opp. Lufta er tynnere her oppe, og kroppen er ikke bygd for å klare seg med lite oksygen.

Men noens kropp er det. Spillerne på det bolivianske landslaget i fotball er ikke kjent for å være spesielt talentfulle, men de er vokst opp på flere tusen meters høyde. De vinner ofte på hjemmebane.

I 2007 innførte det internasjonale fotballforbundet (FIFA) faktisk et forbud mot kamper over 2500 meter, etter klager fra lavereliggende strøk om urettferdige fordeler i den tynne lufta. Forbudet ble opphevet året etter.

Rask tilpasning

Forskere diskuterer når og hvordan forfedrene til disse fjellgeitene av noen mennesker tilpasset seg livet i høyden.

Noen mener at det krevde genetisk tilpasning over tusenvis av år. Studier viser at tibetanere som bor høyt har spesielle gener.

Andre hevder at man var avhengig av et riktig klima. Det var vanskelig å bosette seg i fjellene under istida. Isbreer hjalp ikke på de allerede ugjestmilde forholdene.

Men ifølge forfatterne bak den nye studien var ikke noe av dette til hinder for de barske folkene som bodde der landet Peru nå ligger.

De dro opp i fjellene bare 2000 år etter at de først kom til den sørlige delen av det amerikanske kontinentet, noe som tyder på at de ikke trengte så altfor lang tid på å tilpasse seg.

Dessuten rakk isbreene neppe så langt som til fjellslettene der de slo seg ned, skriver forskerne.

Spørsmålene rundt tilpasninger til høyden står fortsatt ubesvarte.

Vet lite om fjellfolket

− Dette er spennende funn som viser at mennesker bodde enda flere steder enn vi har visst, sier Hein Bjerck, arkeologiprofessor ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Det er ikke overraskende at folk dro til fjells så tidlig i forhistorien, mener han, men det har ikke vært dokumentert før.

Andesfjellene har vært lite utforsket av arkeologer.

Og det er vanskelig å tidfeste menneskenes ferd gjennom flere deler av det søramerikanske kontinentet, forklarer Bjerck.

Havet steg etter istida, og folk trakk innover i landet. Stedene de kom fra ligger i dag under vann. Dagens kystlinje ligger høyere enn den gang.

Fulgte dyrene

Folkene som bosatte seg høyt i fjellene i Peru, jaktet trolig blant annet på en slektning av lamaen, vikunja. Det er et hardført og nøysomt dyr som gnager på mager vegetasjon, forklarer Bjerck. Den klarer seg med lite, også i nærheten av isbreer.

Vikunjaen har vært hovedviltet i store områder av Sør-Amerika, både før og etter denne perioden. Bjerck tror menneskene fulgte dyrene til fjells, og så at det var gode jaktmarker der oppe.

− Hvis man henger seg på sånne dyr, havner man mange rare steder, konstaterer han.

Bjerck mener menneskene godt kan ha dratt opp i høyden enda tidligere enn for 12 000 år siden.

− Jeg tror noen overdriver betydningen av istida som en hindring. Det kan ofte være et ganske rikt miljø tett på isbreer, sier han.

Helårsbolig eller sommerhus

Forskerne bak funnet av bosettingen mener den kan ha vært permanent, men at beboerne gjerne dro ned i lavlandet for å slippe unna uvær, samle spiselige planter, og møte andre mennesker. Bjerck mener det like gjerne kan ha vært omvendt.

− En hule med gjenstander og dyrebein er ikke gode nok funn til å slå fast at de bodde der hele året, sier han.

Det er ikke funnet menneskebein på de to arkeologiske utgravingsstedene.

Hulen er ett av stedene, det andre er på slettene der viltet de jaktet holdt til.

Å løpe i tynn luft krever tilvenning. Selv om folk var tøffe på den tida, ble det nok noe ubehag der oppe på 4500 meters høyde.

− Det er ikke sikkert de var så høye i hatten da de først kom dit. De ble kanskje litt kvalme, sier Bjerck.

Referanse:

Rademaker, K., m.fl.: Paleoindian settlement of the high-altitude Peruvian Andes. Science, 24. oktober 2014.

Vold kan gi fødselsdepresjon

I en undersøkelse blant over 50 000 gravide norske kvinner, oppgir 32 prosent at de har blitt utsatt for vold. Volden kan ha skjedd i løpet av svangerskapet, eller lenge før.

Risikoen for å få en fødselsdepresjon er mellom 50 og 80 prosent høyere for disse kvinnene enn for kvinner som ikke har vært utsatt for vold.

Det er også verre å bli slått og truet av noen man kjenner, enn av en fremmed.

Dette kommer frem av forskningen til Marie Flem Sørbø, doktorgradsstipendiat ved NTNU. Sørbø er også lege ved Ålesund sjukehus.

Frykten for at det skjer igjen

Vold i nære relasjoner er krenkende på flere måter.

– For det første skjer volden ofte i ens eget hjem, på et sted der man skulle føle seg trygg. For det andre innebærer volden et tillitsbrudd fordi den utøves av en person kvinnen i utgangspunktet har et nært forhold til.

– For det tredje er volden eller truslene om vold ofte rå og kontrollerende. Når voldsutøveren er kjent er også frykten for at det kan skje igjen større, sier Sørbø.

Hun har brukt tall fra Den norske mor og barn-undersøkelsen, gjennomført i årene 1999–2008.

Den kjente personen i hennes studie kan være partner, onkel, far eller en annen i nær omgangskrets. Det er i dette materiale den sterke sammenhengen mellom å ha opplevd vold og fødselsdepresjon, kommer frem.

Flem Sørbøs studie har tre klare konklusjoner:

  • Kvinner som har blitt utsatt for vold av en de kjenner, har 80 prosent større sannsynlighet for å få en fødselsdepresjon enn kvinner som ikke har blitt utsatt for vold.
  • Kvinner som har blitt utsatt for vold av en de ikke kjenner, har 50 prosent større sannsynlighet for å få en fødselsdepresjon, enn kvinner som ikke har blitt utsatt for vold.
  • Det er flere typer vold, og jo flere typer vold man utsettes for, desto verre er det. Hvis man blir utsatt for én type vold, er det ikke den fysiske volden som er verst. Det er den seksuelle og psykiske volden som oppleves mest skadelig og belastende å leve med.

Verre enn naturkatastrofer og ulykker

– Psykisk vold er at man over lang tid blir nedvurdert og ydmyket, eller å leve med trusler om å bli skadet, sier Sørbø.

Hun forteller at hendelsene som oppleves som mest traumatiserende karakteriseres ved at de er intense, plutselige, ukontrollerbare, uforutsigbare og ekstremt negative.

– Voldsopplevelser, fysisk skade, og trusler som ikke er livstruende, men som omfatter tap av tilknytning eller svik fra viktige omsorgspersoner, kan være mer traumatiserende enn naturkatastrofer og ulykker, sier Sørbø.

Barna kan bli utrygge

Mellom 5 og 25 prosent av kvinner i Norge får en fødselsdepresjon. Symptomer kan være tristhet, trøtthet, forandringer i søvn- og spisemønstre, gråt, angst og irritabilitet.

Barn av deprimerte mødre kan bli stresset, utrygge og få en dårlig tilknytning til foreldrene. Sørbø understreker at volden kan ha skjedd lenge før fødselen.

– Fødselsdepresjon er vanlig, og vold er vanlig. Det er viktig å avmystifisere dette gjennom at det blir snakket mer om det, sier Sørbø.

Positivt å spørre

I et norsk prosjekt der jordmødre i fire østlandskommuner spurte de gravide om de var utsatt for vold, eller om de var bekymret for barna, oppga nesten alle at det var positivt å bli spurt om vold. 85 prosent av de voldsutsatte syntes det samme.

– Det er sjelden noen uoppfordret forteller om vold. Dette prosjektet viser at kartlegging er viktig. Ved å inkludere spørsmål om vold i den vanlige svangerskapskontrollen vil vi få en unik mulighet til å avdekke vold og overgrep, for eventuelt å forebygge helseskader på mor og barn.

– Det viser også at det er viktig at hjelpepersonell i helse- og sosialvesen, politi eller andre etater ikke trenger å være redde for å spørre, avslutter Flem Sørbø.

Referanse:

Marie Flem Sørbø m.fl: Adult physical, sexual, and emotional abuse and postpartum depression, a population based, prospective study of 53,065 women in the Norwegian Mother and Child Cohort Study, BMC Pregnancy and Childbirth 2014, 14:316, doi:10.1186/1471-2393-14-316.

Indonesia står i brann

Jord- og skogbranner er en kilde til bekymring for myndigheter og forskere verden over, fordi slike branner bidrar til store utslipp av drivhusgasser.

Indonesia, hvor avskogingsraten er ekstremt høy, opp mot 1,7 millioner hektar per år, har vært særlig plaget av slike branner. Luftforurensningen har til tider vært så intens at røyken fra brannene har lagt seg som en dis over byer og landområder.

Slike branner tennes vanligvis for jordbruksformål i tørkeperioder, når bøndene rydder land ved hjelp av ild, såkalt svijordbruk. Effektene av dette jordbruket øker i løpet av år hvor nedbøren er unormalt lav, og noen ganger blir røykskyene fra brannene så store at de krysser landegrenser, og til og med havområder.

Inntil nå har slike grenseoverskridende hendelser i Sørøst-Asia skjedd i forbindelse med tørkeår, særlig El Nino-årene 1982, 1997 og 2006.

Ekstrem forurensning

– Utslippene påvirker innbyggernes helse, samt transport, turisme og økonomisk aktivitet i store deler av Sørøst-Asia, sier forsker Douglas Sheil ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

– Flyplasser, skoler og forretninger stenges. Røyken kan utløse luftveissykdommer, samt øye- og halsinfeksjoner, forteller han.

Hittil har hyppigheten av de verste episodene vært knyttet til nedbør, men dette kan være i ferd med å endre seg.

Forskere har funnet ut at episoder med ekstrem luftforurensning i Sørøst-Asia ikke lenger er begrenset til tørkeår. I juni 2013, et år som ikke var preget av tørke, medførte brannene ny rekord på Singapores forurensningsindeks.

Disse brannene var relativt kortvarige, og begrenset til et begrenset område på Sumatra. 163 000 hektar brant, inkludert 137 000 hektar med torv. Majoriteten av områdene var avskogede landområder.

– Kanskje enda mer skremmende var utslippene av drivhusgasser i løpet av denne kortvarige hendelsen. Utslippene var i størrelsesorden fem til ti prosent av Indonesias gjennomsnittlige årlige utslipp av klimagasser for 2000-2005, forteller Sheil.

Han forventer nå at slike store hendelser skal bli stadig hyppigere på grunn av den pågående avskogingen av indonesiske torvmyrer.

Avgir klimagasser

I utgangspunktet er Indonesias torvmyrer knyttet til frodige, tropiske skoger. De er naturlig motstandsdyktige mot brann fordi bakken er fuktig året rundt, og løvverket holder temperaturene nede.

Men når trærne er borte, og grunnen drenert for jordbruk, blir disse torvrike områdene plutselig meget brannfarlige. Alt som trengs for at torven skal brenne, er noen sammenhengende dager med lite regn, selv i nedbørrike år.

Disse brannene likner ikke på skrekkbildene man vanligvis assosierer med skogbrann, hvor enorme flammer fortærer alt på sin vei. De er flammeløse, og medfører ingen masseflukt eller panikk.

– Glødende torv avgir imidlertid mye større mengder av klimagasser per enhet enn det som forbrennes ved en brann med vanlige flammer.  Vi har funnet ut at disen som har irritert Indonesias innbyggere ikke skyldes ordinære skogbranner, men heller brann i torvrike områder som allerede er ryddet for skog, sier Sheil.

Han påpeker at områdene innimellom plantasjene er spesielt sårbare. Bedrifter og grunneiere ønsker å beskytte sine eiendeler og investeringer, og vil kontrollere brannene i sine områder bedre. Problemene utarter når brannen oppstår i områder som ligger brakk.

Brannfunnene tyder på at både lokalsamfunn og bedrifter setter fyr på skogen. De fleste brannene blir tent på grunn av svijordbruk, noen er sannsynligvis ikke overlagte, mens andre igjen kan være brannstiftelse.

– Vi vet fortsatt for lite om skogbrannforløpene i disse områdene, og hvorfor de oppstår, sier Sheil.

Nå strømmer innvandrere til disse regionene, og de bruker ild for å rydde land.

– Kombinasjonen av et stort antall personer på leting etter land, og ekstremt brannutsatte torvmyrer øker presset på en allerede hardt presset nasjon.

Fjerner siste rest etter Røys

Regjeringen varslet mandag at de legger ned tjenesten reiseregningen.no fra nyttår.

Dermed forsvinner det siste sporet av politikken som ble ført av tidligere
fornyingsminister Heidi Grande Røys (SV).

Hun åpnet reiseregningen.no som regjeringens første og hittil eneste renskårne fri programvare-baserte tjeneste i 2008, med deling av kildekoden.

Røys lanserte en preferansepolitikk for fri programvare, men dette ble ikke videreført av ministrene som fulgte; Rigmor Aasrud (Ap) eller dagens regjering med kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H).

Nyere regjeringer har reversert også kravet om ODF som eneste godkjente dokumentformat ved utveksling av redigerbare dokumenter i dialogen med det offentlige, les åpnet for Microsoft, og helt nylig fjernet statsstøtten til Friprogsenteret i forslaget til statsbudsjett. Det ble en dødsdom for senteret.


Jørund Leknes

Mot tvang
Jørund Leknes (SV) var politisk rådgiver for statsråd Røys i perioden 2005 til 2009, og gjorde seg bemerket som tilhenger av fri programvare og åpne standarder.

– Selvfølgelig var det en symbolhandling å utgi reiseregningen.no som fri programvare. Men det viktigste var at ansatte i offentlig eller privat sektor ikke skulle være tvunget til å bruke programvare som bare fungerte på én plattform, sier Leknes til digi.no.

Løsningen som reiseregningen.no erstattet var laget i Visual Basic og fungerte i sin tid bare på Windows.

Nedleggelsen av den seks år gamle tjenesten nå blir forklart slik:

– Dette skyldes at det ved nyttår må gjøres store endringer i dataene som styrer reiseregningen for at den skal fungere etter gjeldende regler. De ansatte i staten fyller nå ut sine reiseregninger gjennom en egen personalportal levert av Direktoratet for økonomistyring, skriver regjeringen i en pressemelding.

Lik, og ulik IT-politikk
Leknes er nå ute av rikspolitikken, men sier han følger med. De siste årene som lokalpolitiker med daglig jobb som utvikler i IT-bransjen. På mange områder er det tverrpolitisk enighet om IT-politikken som blir ført, men ikke alle, mener han.

– Det er liten uenighet mellom SV, Ap og Høyre om behovet for digitalisering av offentlig sektor, men kanskje litt forskjell på hvor høyt det snakkes om. SV har for eksempel viet et helt kapittel i arbeidsprogrammet til digitalisering. Et av områdene der det er en forskjell er prioriteringen av fri programvare. Ellers synes jeg både Rigmor Aasrud og det jeg så langt har sett fra kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner har mye positivt i seg.

Så er det ikke sånn at offentlig sektor er ribbet for fri programvare-prosjekter. Slettes ikke. Det er bare å besøke Github så ser man mange prosjekter, både fra kommuner og enkelte offentlige etater, der kildekoden er delt, enten av virksomhetene selv eller innleide konsulenter.

– Det finnes nok ganske mye friprog som er utviklet i offentlig sektor og delt ut, men det har fått mindre oppmerksomhet enn reiseregningen, fordi det var et nasjonalt prosjekt som ble presentert av regjeringen.

– Synd og uklokt
Om kutt i støtten til Friprogsenteret sier Leknes at det viktigste for ham ikke er hvilke organer man benytter, men i hvilken grad det satses på friprog i offentlig sektor.

– Hva gjør man i stedet for Friprogsenteret? Er det sånn at alle virkemidlene som eksisterte forsvinner? Det er i så fall synd og uklokt for offentlig sektor.

Jørund Leknes er blant de som peker på Difi som en mulig arvtaker for et ansvar for noe tilsvarende.

Flytter enda mer av Android til Google Play

Android 5.0 blir trolig tilgjengelig for nyere Nexus- og Google Play-enheter om en ukes tid. Mange av nyhetene har blitt omtalt i det vide og det brede siden forhåndsversjonen kom i sommer. Men det er likevel noen detaljer som fortjener litt mer oppmerksomhet, blant annet den flytting av funksjonalitet fra Android til Google Play og Google Play Services.

Den mye omtalte fragmenteringen av Android, som delvis skyldes det store mangfoldet av enheter, men kanskje helst at mange av enhetsleverandørene i liten grad selv tilbyr programvareoppdateringer til enhetene, har skapt utfordringer for utviklere som ønsker å tilby appene sine til flest mulig enheter. Fordi så få har den til enhver tid nyeste versjonen av Android, måtte utviklerne velge mellom å nå ut til mange eller å ta i bruk ny funksjonalitet.

I 2012 kom Google Play Services, et sett med programmeringsgrensesnitt som er tilgjengelig for alle enheter med Android 2.2 og nyere. Google Play Services oppdateres med ny funksjonalitet for utviklere hver sjette uke og rulles ut automatisk til de aller fleste av Android-enhetene via Google Play.

Også en hel del apper har gjennom årene blitt «frigjort» fra operativsystemet og gjort til separate nedlastinger via Google Play. Dette gjør det mulig for Google å oppdatere dem uten å involvere enhetsleverandørene. Dette inkluderer alt fra kalenderen til tastaturet. Disse komponentene er dermed ikke lenger en integrert del av Android, og dermed heller ikke Android Open Source Project, som danner grunnlaget for alle Google-uavhengige Android-utgaver.

WebView
Med Android 5.0 er det klart at enda en komponent flyttes ut av Android for å kunne bli oppdatert oftere. Det er WebView-komponenten som brukes av svært mange Android-applikasjoner. Til Ars Technica sier Dave Burke, Vice Presiden of Engineering for Android-plattformen og Nexus-enhetene, at WebView i en eller annen sammenheng brukes av mellom 70 og 80 prosent av applikasjonene i Google Play.

WebView er i praksis basert på samme motor som nettleseren Chrome. Nettleseren oppdateres hver sjette uke med både sikkerhetsfikser og andre forbedringer. Mange av de samme forbedringene ville være nyttige også i WebView, men i dagens utgaver av Android blir WebView kun oppdatert sammen med resten av operativsystemet, i beste fall noen få ganger i året. Med Android 5.0 kan WebView i teorien bli oppdatert like ofte som Chrome.

For eldre enheter finnes det dog et alternativ, nemlig Crosswalk, som er omtalt i denne artikkelen.

Play Auto Install
En annen ny mulighet, som nok kan glede mange, dersom enhetsleverandørene griper den, kalles ifølge Ars Technica for Play Auto Install. Mange mobilleverandører og -operatører forhåndsinstallerer i dag applikasjoner, ofte kalt for «crapware», i systempartisjonen til Android-enhetene, noe som gjør at applikasjonene ikke kan avinstalleres av vanlige brukere. Hovedårsaken til at et gjøres på denne måten, er angivelig at applikasjonene skal kunne overleve resetting av enheten, noe som blant annet innebærer at datapartisjonen slettes.

Med Play Auto Install får leverandørene og operatørene en ny mulighet. I stedet for at applikasjonene er forhåndsinstallert på enheten, lastes de ned og installeres under oppsett-prosessen som brukerne går gjennom før enheten kan tas i bruk. Disse appene installeres da i datapartisjonen og kan slettes av brukerne, dersom de ønsker dette.

Fordelen for leverandørene og operatørene er at de kan endre hvilke apper som skal installeres på enhetene, uten å måtte gi ut helt ny systemprogramvare.

Den nye muligheten hindrer ikke at disse aktørene gjør som de alltid har gjort og putter sine egne apper i systempartisjonen. Men det er knapt noen fordeler ved å gjøre dette. Brukere som ønsker å slette de forhåndsinstallerte applikasjonene, kommer sannsynligvis aldri til å bruke dem uansett. I dag er det mange som irriterer seg over at enhetene leveres med applikasjoner de sannsynligvis aldri kommer til å bruke, men irritasjonen vil kanskje dempes noe dersom applikasjonene lar seg avinstallere.

Oppdatert oppsett
En annen nyhet i oppsettsfunksjonen til Android 5.0, er at selve prosessen kan bli oppdatert. Noe av det første som skjer når en ny eller resatt mobil med Android 5.0 startes opp for første gang, er at den ber om internettaksess og ser etter og installerer oppdateringer til oppsettsfunksjonen. Ifølge Ars Technica gjør dette at feil kan rettes og ny funksjonalitet innføres, for eksempel en utvidelse av to-trinns-autentiseringen som nå er bygget inn.

En tredje nyhet ved oppsettfunksjonen er at brukerne kan velge mellom ulike profiler å installere på mobilen, for eksempel når man oppgraderer fra én Android-mobil til en annen. Dette støttes av alle eldre mobiler som har NFC-støtte og den nyeste utgaven av Google Play Services.

Erklærer krig mot Dropbox

Microsoft kunngjorde i går at de vil gjøre sin OneDrive-nettsky ubegrenset. Ikke for alle, dessverre – det krever at man har et løpende abonnement på Office 365.

Det betyr altså at alle som abonnerer på Office 365, enten det er hjem, personlig, bedrifts- eller skoleabonnement, vil få tilgang til uendelig med lagringsplass i OneDrive-nettskyen uten ekstra kostnader.

Per i dag koster det 54,99 kroner i måneden for det rimeligste Office 365-abonnementet, 79,99 kroner i måneden for det litt mer omfattende hjemme-abonnementet (med blant annet støtte for opptil fem datamaskiner og fem nettbrett), og universitetsabonnementet koster 699 kroner for fire år. Det er disse tre variantene som skal få OneDrive-lagringen fra omtrent i dag – litt avhengig av hvor på listen man befinner seg. Man kan gå inn på dette nettstedet for å skrive seg opp.

Utrullingen for bedriftskunder vil ta litt lenger tid.

OneDrive-lagringen i seg selv er allerede ganske rimelig og generøs med plass, med det å få det gratis og ubegrenset når man abonnerer på Office 365 er et svært godt tilbud. Det er bare noen måneder siden Office-abonnenter fikk tilbud om 1 terabyte med plass.

Nå går Wimp til USA

Norske Wimp tar det første store steget i retning av det amerikanske (og britiske) markedet, og lanserer i dag Tidal.

Tjenesten har vært under utvikling en god stund i de norske Wimp-kontorene, og velger litt annet fokus enn de fleste konkurrentene. Det viktigste er lydkvalitet, video og styrte spillelister. Det er dermed en videreføring av Wimp Hifi-plattformen som allerede er tilgjengelig i Norge og andre land der Wimp finnes.

Tidal skal by på kompromissløs musikkopplevelse med «lossless»-kvalitet på 1411 kbps, samtidig som det bygger på Wimp-plattformen med 25 millioner låter.

Samtidig får man med 75,000 musikkvideoer i HD-kvalitet. Her skal det også fokuseres på bildekvalitet, med andre ord.

Spillelister skal også hentes fra diverse eksperter, for eksempel musikkjournalister, og man vil også få tilgang til forskjellig ekstramateriale i tillegg til musikken. Disse teamene skal ha spesialkompetanse på de lokale markedene, selv om de ikke nødvendigvis vil fysisk befinne seg i USA eller Storbritannia.

– Vi forsøker å nå de kundene som verdsetter lydkvalitet, og alle tilbakemeldingene vi har fått sier at det er grunnlag for å gjøre det enda større. USA er et land med gode tradisjoner for musikkinteresse, og derfor var det mest interessant å lansere der, sier Wimps kommersielle sjef Peter Tonstad til digi.no.

Det er åpenbart at Wimp ikke tok den enkle veien og bare lanserte den samme tjenesten i flere land. Det er flere grunner til det, ifølge Tonstad. Det ene er åpenbart navnet, som ikke nødvendigvis ville fungert så bra i engelsktalende land. Dessuten vil Tidal posisjoneres som noe kvalitetsfokusert.

– Vi må ha en ny merkevare som man kan bygge videre på over tid, forteller Tonstad.

Tjenesten er høyere priset enn de tradisjonelle betalingstjenestene – to ganger prisen enn andre premium-tjenester man kan samenligne seg med. Det er altså snakk om 19,99 dollar i USA og 19,99 pund i Storbritannia, og dette er den samme prisstruktren som Wimp Hifi i Norge. Her til lands koster denne tjenesten 199 kroner i måneden.

Peter Tonstad avslører at selv om det er fullt fokus på de to nye markedene per i dag, utelukker de ikke lansering i flere land i tiden fremover.

Vurderer YouTube-abonnement

Den relativt ferske sjefen for YouTube, Susan Wojcicki, har delt en del interessant informasjon på Code/Mobile-konferansen, som pågår i disse dager.

Et viktig poeng var YouTubes inntjeningsmetoder, som i dag baserer seg på annonser. De fleste som bruker YouTube har nok vært borti disse.

Wojcicki bekrefter at den gigantiske videotjenesten har vurdert, og fortsetter å vurdere, andre alternativer, og at en annonsefri abonnementsløsning kan være aktuell.

Hun synes det å betale for å slippe reklame er en interessant modell, og de tenker på hvordan man kan gi brukerne valgmuligheter.

Det finnes per i dag muligheter til å bake inn abonnementer basert på enkeltkanaler, men det er ikke en funksjonalitet YouTube har fokusert mye på.

Annonsesalg er for øvrig en av de store fordelene med å samarbeide med Google, sier Wojcicki.

YouTube-sjefen hintet også om en dedikert musikkstrømmetjeneste, og sa rett ut at det er definitivt noe de jobber med, men kom ikke med flere detaljer. Det har lenge gått svært konkrete rykter om at en slik tjeneste er under utvikling, YouTube har tross alt enormt mye musikkinnhold, og senest i august kom det frem en del detaljer om hvordan løsningen ville fungere: Man vil kunne for eksempel høre på musikk uten å måtte ha videoen spillende samtidig, og det vil være støtte for en offline-modus.

En offline-modus er viktig for mobilbrukere som ikke vil betale for mye for databruk, og mobile brukere er også stadig viktigere for YouTube. Wojcicki påpekte at hele 50 prosent av YouTube-trafikken nå kommer fra mobile enheter som smarttelefoner og nettbrett. Det er en betydelig utvikling.

Plager flest, koster mest

Av: John-Anker Zwart, forskningsleder ved Klinikk for kirurgi og nevrofag, Oslo universitetssykehus | Leder av Forsknings og formidlingsenheten for muskel- og skjelettlidelser (FORMI), Oslo universitetssykehus.

Gjett hva som er Norges største og dyreste helseproblem? (Svar nederst på siden).

I løpet av en måned får nesten alle voksne vondt et eller annet sted i muskler og skjelett, viser statistikken. Som regel er plagene forbigående. Men hos alt for mange er plagene kroniske. Livskvaliteten svekkes, folk blir uføre.

Like dyrt som jagerflyene

Målt i utbredelse og kostnad er muskel- og skjelettplager Norges største helseproblem. Vi har beregnet kostnaden til 73 milliarder kroner i året. Dette er mye penger.

Det er nesten like mye som prisen på de nye F-35 jagerflyene, en av Norgeshistoriens største investeringer noensinne.

Hvis vi ikke gjør noe for å redusere dette tallet, vil vi ha spist opp oljefondet i løpet av en mannsalder!

I forhold til omfang og kostnad, er det et paradoks at muskel- og skjelett er en av sykdomsgruppene vi leger kan minst om. Den får også lite oppmerksomhet fra politikere og i helseplaner. Forskningsstøtten er også utrolig lav.

Hvorfor er det slik?

Først og fremst er fagmiljøene spredt. Det hjelper ikke at det som skjer av forskning er svakt samkjørt. Over tid har pasientforeninger for andre sykdommer vært flinkere i kampen om oppmerksomhet. Dessuten dør du ikke av muskel- og skjelettplager. Når dramafaktoren er lav, blir den generelle interessen lav.

Men ting er i ferd med å skje i Norge.

Nasjonal forskningssatsing

I 2012 etablerte Nasjonal samarbeidsgruppe for helseforskning en forskningssatsing for muskelskjelett-helse. Hovedmålet er å fremme samarbeid og kunnskapsoverføring mellom forskningsmiljøene i feltet.

Satsingen kanaliserer midler til fagfeltet, og initierer forskning på fagområder som i dag er dårlig dekket og hvor vi har kunnskapshull. Satsingen sikrer også en mer effektiv bruk av felles infrastruktur og støttefunksjoner, og virker samlende på en rekke små og sårbare forskningsmiljøer.

Tanken er å knytte sammen primærhelsetjenesten og forskningsmiljøene på universiteter, høyskoler og sykehus. Forskningssamarbeidet mellom helseregionene, og på nasjonalt og internasjonalt nivå skal styrkes. Mange nye samarbeidsformer og nettverk har kommet ut av dette. Et godt eksempel er den nasjonale forskningskonferansen for muskel- og skjeletthelse, 6.-7. november.

Et annet positivt tiltak er at det er avsatt 100 mill i statsbudsjettet for å styrke klinisk forskning. Pengene er øremerket seks definerte satsningsområder, hvorav muskel- ogskjelett er det ene.

Godt håp

Ved hjelp av friske forskningspenger er det godt håp om at vi på sikt får en bedre forståelse av sykdommenes årsaker, bedre forebygging, behandling og rehabilitering.

Problemet er globalt. I følge Verdens helseorganisasjon er sykdommer, skader og plager i bevegelsesapparatet verdens nest største årsak til uførhet, etter psykiske lidelser.

The Bone and Joint Decade – også kjent som ”Global Alliance for Musculoskeletal Health” – er et internasjonalt nettverk som jobber tett opp til beslutningstagere og Verdens helseorganisasjon for å sette muskel-skjeletthelse på dagsorden.

Foreningen Muskel Skjelett Tiåret (MST) er den norske avdelingen av det internasjonale nettverket. Her er pasient- og helseprofesjonsorganisasjoner og sentrale fagmiljøer representert. Målet er å øke oppmerksomhet om saken og stimulere til tiltak og økt kunnskap i Norge.

I fjor utga foreningen i samarbeid med Helsedirektoratet rapporten ”Et muskel og skjelettregnskap”. Den gir en svært god beskrivelse av omfang og kostnader.

Det er altså mye bra aktivitet på gang.

Sprikende kunnskaper

Men fortsatt krever pasientgruppen mye ressurser. I kommunehelsetjenesten alene står disse pasientene for anslagsvis 15 millioner konsultasjoner i året. Et særlig problem er at dagens undersøkelses- og behandlingspraksis til dels bygger på et mangelfullt og sprikende kunnskapsgrunnlag.

Muskel-skjeletthelse har vært lite omtalt og prioritert i våre helsepolitiske plandokumenter, og det er et misforhold mellom de belastninger og kostnader sykdomsgruppen har for individ og samfunn og omfanget av forskning på området.

Samtidig finnes det sterke forskningsmiljøer innenfor ulike deler av dette feltet og dessuten etablerte kliniske registre, store databaser og nettverksdannelser innenfor noen fag- og sykdomsområder. Imidlertid har forskningen som helhet vært fragmentert.

Dette er heldigvis i ferd med å endre seg.

Aktuelle lenker:

Svar på spørsmålet over: Plager i bevegelsesapparatet, altså i muskler og skjelett.