I 2008 bestemte Norge seg endelig for å kjøpe nye kampfly, etter mange års utsettelse og diskusjon.

– Det mest interessante nå er om Norge er forberedt på å betale det det koster å drive de nye flyene, sier doktorgradsstipendiat Per Marius Frost-Nielsen ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.

Prisen på F-35, og de gunstige industriavtalene som fulgte med, var helt avgjørende for at regjeringspartiene skulle bli enige om at flyet var det rette for Norge. Frost-Nielsen lurer på om det kan straffe seg når regningene for drift og utvikling fortsetter å komme også etter at flyene er betalt og levert.

– Spørsmålet er om regjeringen overspilte betydningen av prisen på F-35, undrer Frost-Nielsen.

Det finnes mange gode fagmilitære argumenter som gjør at F-35 var det åpenbare førstevalget for Luftforsvaret, mener han.

Et moderne kampfly som F-35 er gjenstand for konstant teknologisk utvikling og oppdatering også etter at flyene er levert og satt i operativ drift. Med F-35 kan Norge og Luftforsvaret henge seg på amerikanske utviklingsprogram for våpen, datasystemer, taktikker og utdanning. På dette punktet ville neppe det europeiske eller svenske alternativet til nye kampfly kunne matche amerikanerne med sin krigserfaring.

Til tross for gode operative hensyn, var det av politiske og forhandlingstaktiske grunner nødvendig å fremheve gunstig pris og gode industriavtaler da jagerflyene skulle kjøpes inn.

– En hovedgrunn var at SV satt i regjeringen, mener Frost-Nielsen.

Som å kjøpe mobiltelefon

Innkjøpet av de nye jagerflyene er blitt kalt Norges-historiens største enkeltinvestering. Men hvor stor investeringen er avhenger av hvordan du teller.

Inntil 52 nye F-35 skal koste oss rundt 64 milliarder kroner, inkludert ekstrautstyr, trening, vedlikeholdsmateriell og våpen, ifølge Forsvardepartementet.

Frost-Nielsen minner om noe en offiser sa til ham en gang: Å kjøpe fly er som å kjøpe en mobiltelefon. Kjøper du den til 1 krone, er det ikke det telefonen koster. Tapet av å selge en telefon til 1 krone tas igjen med gevinst i et dyrt abonnement.

– Ingen parter driver veldedighet her, sier Frost-Nielsen.

Du kan like gjerne si at prisen er 248 milliarder kroner, for det er den beregnede kostnaden i løpet av levetiden til flyene, med kontinuerlige oppgraderinger og trening.

Norge får derimot også noe tilbake i form av industrikontrakter. Derfor kan du like gjerne si at prisen er lavere. Det er uansett store beløp vi snakker om.

– Det er for mange usikre variabler til at det er meningsfullt å snakke om eksakte sammenligninger av prisen på slike kampfly, mener Frost-Nielsen.

Les hele saken på Gemini.no: Om hvordan statssekretær Espen Barth Eide klarte å overbevise SV om kjøp av nye jagerfly.

Norge bestemte seg offisielt for F-35 i 2008. Og ettersom F-35 tilsynelatende var det billigste flyet, kunne ikke SV blokkere det endelige valget. Håndteringen fra statssekretær Espen Barth Eide og andre gjorde at Norge unngikk å ytterligere utsette beslutningen om å kjøpe nye kampfly. I tillegg ble utfallet at regjeringen fikk sin velsignelse fra SV til å kjøpe amerikanske fly. 

Store operative fordeler

Norske myndigheter kunne ha valgt å fremheve andre fordeler ved F-35. Flyet ble av Luftforsvaret offisielt også regnet som det best egnede.

Av operative hensyn er det store fordeler ved å ha det samme flyet som mange av de nærmeste allierte. Felles opplæring og trening er en annen fordel.

Dessuten: Flyet vi får levert om få år vil ikke være det samme flyet som vi har noen år etter det igjen. Dagens F-16 har vært under kontinuerlig oppgradering siden slutten av 90-tallet, og det er lite annet enn skroget igjen av de opprinnelige flyene. Våpnene utvikles stadig. Slik vil det bli med F-35 også.

– Du kan like det eller ikke, men amerikanernes krigserfaring kan være nyttig da. Det er uansett en kjempefordel å bli med på lasset når fly og våpen skal videreutvikles, sier Frost-Nielsen.

Men disse sidene av saken ble ikke hovedpoeng under innkjøpene. Det kan straffe seg nå.

Vil vi betale?

Justert etter inflasjon er det altså snakk om minst 64 milliarder for 52 fly. Så spørs det om finnes politisk vilje til å betale når det må kuttes, ikke bare fra andre poster i forsvarsbudsjettet, men over hele fjøla.

Forsvaret vil nemlig ikke greie å kjøpe eller drifte flyene innenfor dagens forsvarsbudsjett, og det betyr at regningen må fordeles på flere.

– Hva om prisen blir 82 milliarder isteden? spør Frost-Nielsen.

Han ser ikke for seg at det er aktuelt å ta av oljefondet for å dekke ekstraregninger som vil dukke opp når fly og våpen skal oppdateres og mannskap skal få videre opplæring.

Sluttregningen nærmer seg uansett raskt en kvart billion kroner i løpet av flyets levetid. Det kan være at fokuset på pris vil straffe seg i lengden.

– Allerede i 2011 kom det krav om kutt i den planlagte bemanningen hos dem som skal drifte flyene. Altså lenge før vi har fått det første flyet til Norge, sier Frost-Nielsen.

Les den fullstendige versjonen av denne saken på Gemini.no

– Det var så kaldt i husene at dynene frøs fast i veggen, forteller Morten Bing, førsteamanuensis ved Norsk folkemuseum.

Enerhaugen ligger på en slak bakke opp fra Grønland i Oslo. Her ligger noen av Oslos mest kjente boligblokker, som var svært utskjelte da de sto nye på 1960-tallet.

Nå har Oslofolk blitt vant til blokkene, og beboerne selv virker svært fornøyde med leilighetene. En av dem, Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord og tidligere kulturredaktør i Aftenposten, skrev til og med en kjærlighetserklæring til blokkene på Enerhaugen.

I år er det 50 år siden Enerhaugen borettslag sto ferdige.

Rivingslyst i Oslo

Mellom 1920 og 1970-tallet skulle mange av de gamle nabolagene i Oslo rives. Kampen, Grünerløkka, Sagene og Rodeløkka skulle bort, i dag noen av Oslos dyreste og mest populære boligstrøk.

Vanlige folk skulle få muligheten til å bo i rene, fine og moderne leiligheter. Byen skulle bli rasjonelt bygget opp, med bolig, fritid og arbeid atskilt fra hverandre.

På tross av framtidsdrømmene, ble de fleste av disse planene aldri satt ut i live. Mot slutten av 1970-tallet snudde kommunens saneringslyst. Rehabilitering og verning ble viktigere for Oslofolk.

Men på Enerhaugen ble sanering- og gjenoppbyggingsplanene faktisk gjennomført. En hel bydel, med gater og hus ble jevnet med jorden, og de snirklete små smugene ble erstattet av den gangen kliss moderne høyblokker, sterkt inspirert av modernismens boideal.

Rester av gamle Enerhaugen står i dag på Norsk folkemuseum, fem trehus ble ikke revet, men flyttet til museet.

• Les også: Osloslummen i Vika som forsvant

– Matlukt, mange mennesker og utedoer

Enerhaugen var lenge en forstad til hovedstaden, og ble innlemmet i Oslo i 1859 etter å ha vokst ukontrollert i lang tid. Dette var små, tette smug hvor noen av byens fattigste mennesker bodde.

Det fantes ikke innlagt vann, og de hygieniske forholdene var ganske langt unna dagens Oslo. I første halvdel av 1850-tallet herjet det flere koleraepidemier i byen, og Enerhaugen var et av områdene som ble hardt rammet.

– Det var veldig slumpreget på Enerhaugen, sier Morten Bing.

Mange mennesker på et lite område, matlaging, klestørk og utedoer bidro til atmosfæren på haugen. En folketelling i 1880-årene viste at det da bodde 1800 mennesker på Enerhaugen, fordelt på 130 hus. Det vil si gjennomsnittlig 14 mennesker på hvert hus.

– Jeg tror nok vi ville synes lukten der var ganske heftig, selv om lukt ikke er så lett å dokumentere. Det hadde nok vært ganske intenst for oss moderne hygienenevrotikere, mener Bing.

Her kan du se en gammel film fra 1953 lagt ut av Oslo Byarkiv, som viser livet på Enerhaugen før saneringen.

Jevnet med jorden

Enerhaugen ble første gang vedtatt sanert på slutten av 1930-tallet. Det endelige vedtaket skjedde i 1947.

Gjennom 1950-tallet begynte utbygningen av drabantbyene Lambertseter og Manglerud utenfor Oslo. Presset på å få nye boliger i sentrum var ikke lengre like stort som det hadde vært før.

Folk debatterte rivingen av den gamle trebebyggelsen, mange var i mot og det ble skrevet flere kampsanger for å bevare Enerhaugen. Både Riksantikvaren og Byantikvaren var i mot saneringsplanen.

– Riktignok var det ingen av dem som bodde der. Den ene bodde på Frogner og den andre bodde på Nordstrand, forteller Morten Bing.

Bing forteller at det var flere positive sider ved å bo på gamle Enerhaugen.

– Det hadde nok et lite småbypreg i byen, hvor folk kjente hverandre og barn kunne leke sammen i gatene.

– Allikevel var boligstandarden veldig lav i forhold til de nye leilighetene i drabantbyene, som Lambertseter.

Selv om saneringen ble vedtatt i 1947, begynte ikke arbeidet før i 1960. Det måtte skaffes penger til nybygging, og kommunen måtte finne erstatningsleiligheter til alle som måtte flyttes etter rivingen.

De nye, forhatte blokkene

I 1964/65 sto de seks OBOS-blokkene ferdige, fire høyhus og to lavere blokker. Det var godt mellomrom mellom blokkene, og mange store, romslige leiligheter hvor det var godt med luft og lys.

- ”Det var som å komme til himmelen”, skal en av de tidligere beboerne på gamle Enerhaugen ha sagt ved innflytting i en av de nye leilighetene, forteller Morten Bing.

På tross av de svært moderne leilighetene og den økte bostandarden, fikk blokkene mye negativ oppmerksomhet og kjeft. De havnet ofte på lister over Norges styggeste bygg.

– På grunn av kampen mot saneringen av gamle Enerhaugen, tror jeg de nye byggene fikk et ufortjent dårlig rykte, sier Morten Bing.

Men arkitekturen på de nye blokkene kan spores direkte tilbake til en ideologi om hvordan folk skal bli lykkelige i moderne storbyer.

Byen som et vitenskapelig problem

– Det er ganske lett for oss å romantisere de gamle byene. Hvis vi hadde opplevd de gamle arbeiderstrøkene på begynnelsen av 1900-tallet, hadde kanskje ikke sanering virket som noen dårlig idé, sier Mari Hvattum, professor ved Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.

Over hele Europa skjedde det en enorm tilflytting til storbyer gjennom 1800- og 1900-tallet, og resultatet var uorganiserte, skitne og rotete bydeler. Historien om Enerhaugen er ikke spesiell i europeisk sammenheng. Folk bodde, jobbet og levde på samme sted.

– Det var en ganske brutal realitet i storbyene, med mye forslumming og store epidemier, forteller Hvattum.

Det vokste fram en byplanleggingsideologi, basert på modernistiske ideer utover på 1930-tallet. aotiske slummer skulle vike for en rasjonell inndeling av byen.

– Byen skulle angripes som et vitenskapelig problem, og man skulle rydde opp i den vanvittige heksegryten som man fant i moderne byer.

Byen skulle deles inn i forskjellige soner, hvor folk jobbet i en bydel, og hadde boliger og fritidssysler i en annen. Store trafikkmaskiner skulle koble byen sammen.

Innflytelse sørfra

Mye av grunnlaget for denne byplanleggingen var basert på ideene til den fransk-sveitsiske arkitekten, designeren og byplanleggeren Charles-Édouard Jeanneret-Gris, bedre kjent som Le Corbusier.

Le Corbusier hadde mange ideer om hvordan en moderne by skulle se ut.

Han lagde et forslag til en megaby på begynnelsen av 1920- tallet, som kunne romme tre millioner innbyggere. Den var helt rasjonelt oppdelt og bygget opp, med blant annet kontorskyskrapere med plass til titusenvis av arbeidere.

Mer moderate og gjennomførbare ideer rundt framtidens by ble skissert av Le Corbusier og berømte arkitekter som Walter Gropius, og de hadde enorm innflytelse på byplanlegging etter 2. verdenskrig.

Svømmebasseng på taket

Le Corbusier fikk realisert noen av ideene om hvordan vanlige folk skulle bo, i byggene som blir kalt Unité d’Habitation, som ganske enkelt betyr “boenhet”.

Le Corbusier fikk satt opp fire slike blokker i Frankrike, og en i Berlin. Blokken i Marseille var den første. Den sto ferdig i 1952, og besto av 337 leiligheter.

Leilighetene gikk over to plan, og planene var forbundet med en trapp. Det var store vinduer slik at lys og luft slapp inn. Bygget demonstrerte hvordan blokken kunne være en egen, liten verden, ifølge Ulf Grønvold, arkitekt og seniorkurator ved Najonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

– Det skulle være servicetilbud og butikker midt inne i blokken, og en takterrasse hvor du kunne sole deg, forteller Grønvold.

Takterrassen på Marseille-blokken hadde også et lite barnebasseng, en løpebane og et atelier. Blokkene skulle være et sted der du kunne tilbringe livet.

Noen av disse ideene fikk stor innflytelse også i Norge, og det ble blant annet foreslått at Ammerudblokkene i Oslo skulle ha en barnehage på taket.

Inspirasjonen fra Le Corbusier

Noen av ideene fra Le Corbusiers fantastiske syn på byens framtid, har blitt overført helt til blokkene på Enerhaugen. Den norske varianten av disse ideene er kanskje ikke like voldsomme som Unité d’Habitation, men mange av leilighetene i de norske blokkene går over to plan med trapp, med store vinduer og mye plass.

Et annet fellestrekk er en korridor som går langs hele bygget hver 3. etasje, som gir plass leiligheter over flere plan. Forskjellen mellom Enerhaugen og Unité d’Habitation, er at korridoren i den norske blokken går langs ytterveggen, og ikke midt inne i blokken, som i Frankrike.

Samtidig ble det ikke blitt gjort plass til det samme sosiale miljøet som Le Corbusier så for seg. Ingen bassenger eller butikkområder finnes inne i selve blokken.

– Enerhaugen er en slags drabantby i byen, sier Grønvold.

– Dette er det eneste stedet hvor en slik modell ble gjennomført i Oslo sentrum, og jeg tror det er veldig greit at det ikke ble flere blokker enn de som står der.

– Det ligger jo litt isolert for seg selv oppe på høyden, uten et eget bymiljø med restauranter eller butikker i første etasje, forteller Ulf Grønvold.

Referanser:

Ulf Grønvold har skrevet et blogginnlegg hvor han beskriver inspirasjonen fra Le Corbusier på flere bygg i Norge, og arkitekturhistorien til Enerhaugen. 

Sanering eller rehabilitering – TOBIAS, Oslo Byarkiv

Grünerløkka som motorveikryss eller drabantby? – TOBIAS, Oslo Byarkiv

Le Corbusier Foundation

Enerhaugen – Lokalhistorie Wiki

Depresjoner er noe som kan ramme enhver når som helst i livet. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at mellom seks og tolv prosent av befolkningen til enhver tid er rammet av depresjon. Dette bidrar i betydelig grad til sykefravær og store kostnader. De samlede kostnadene til behandling er beregnet til 1,5 milliarder kroner per år.

• Les også: Kan forutsi depresjoner

En ny studie fra Brock University i Canada konkluderer med at deprimerte har håp om en bedre fremtid, som ikke innfrir.

Det blir bedre

Psykolog og forsker Michael Busseri forteller at klinisk deprimerte mennesker tror på en fremtid som er bedre enn livet de lever i dag og det livet de har levd før.

Den canadiske forskergruppen brukte data fra en amerikansk undersøkelse som gikk over ti år. Deltakerne hadde deltatt i telefonintervjuer og svart på spørreundersøkelser. Nær 3000 personer var med i første omgang, og deretter, ti år senere, deltok 1760 personer.

Studien er publisert i tidsskriftet Clinical Psychological Science.

Tror på en bedre framtid

Deltakerne hadde rapportert hvor tilfreds de var med livet på en skala fra en til 10. De ble bedt om å vurdere både fortid og nåtid, og hva de trodde om framtida. I tillegg ble de undersøkt for depressive symptomer gjennom intervjuene.

Deprimerte deltakere var mindre fornøyd med livet både nå og tidligere, enn ikke-deprimerte deltakere. Men begge grupper mente at livet ville bli bedre framover.

De fleste ikke-deprimerte hadde en jevn stigning mellom før, nå og framtid i hvordan de vurderte hvor fornøyde de var med livene sine.

De deprimerte mente de hadde ikke hatt det bra før, de hadde det ikke bra nå, men de hadde stor tro at at de ville få det bra i framtida. De hadde en mye brattere kurve oppover mellom nåtid og framtid, enn de friske deltakerne.

- Vi kan ikke si sikkert om de deprimerte faktisk tror på at de vil klare å få det bedre, eller om dette er mer ønsketenkning, mener Busseri.

For framtidsoptimismen slo ikke til.

Det ble ikke bedre

Når forskerne sammenlignet svarene fra første og andre undersøkelse, viste det seg at de som var lite tilfredse med livene sine i første omgang, også oftere hadde depresjoner og var lite fornøyd med livet ti år seinere. Det hadde ikke blitt bedre, slik de trodde.

Busseri mener at kanskje kontrasten mellom den grimme nåtiden og den strålende fremtiden blir for stor. Når troen på et bedre liv ikke slår til, forsterker det risikoen for depresesjon.

Resultatene fra studien kan gjøre klinikere og helsearbeidere oppmerksom på at også deprimerte er optimister, mener forskerne. Men også at de har for høye forhåpninger om framtida.

Det kan hende at det er riktig å gjøre deprimerte mennesker mer nøkterne i vurderingen av framtiden, og at de bør hjelpes til lage konkrete målsettinger og realistiske planer, mener Busseri. 

Her i Norge ble det nylig rapportert om undersøkelse som viste at framtida kan innfri.  Studenter i sykepleie, fysioterapi og ergoterapi klarte å komme seg ut av depresjon etter endt studietid, ifølge nettavisen Khrono

Studenter klarer seg bedre etter skolegang

Tall fra Studentenes helse og trivselsundersøkelse (SHoT) viser at hele 16 prosent av 13 600 norske studenter er ensomme, og én av ti ikke mestrer studiene.

Professor i psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Per Nerdrum, fulgte studentene gjennom deres tre år med studier og deretter tre år ute i jobb.

- Vi så en oppsiktsvekkende utvikling for sykepleierstudentene. De rapporterte markant flere plager gjennom sine tre år i studiene, men frisknet til i løpet av de tre årene vi fulgte dem etter at de var ute i jobb, sier Nerdrum til Khrono.

Referanse:

A. Busseri, Michael mfl.: Do (Even) Depressed Individuals Believe That Life Gets Better and Better? The Link Between Depression and Subjective Trajectories for Life Satisfaction. Clinical Psychological Science. 17.10.14 2167702614547265 Sammendrag

I august 2014 ble over 50 norske bedrifter innen olje- og energibransjen utsatt for dataangrep. Dette var det største angrepet Nasjonal Sikkerhetsmyndighet hadde sett her til lands, skrev NRK på sine nettsider.

Og selv om slike avanserte og målrettede anslag foreløpig er sjeldne, utgjør de en økende del av trusselbildet i verden, forteller Maria B. Line, doktorgradsstipendiat ved NTNU.

Også Telenor og Statoil har vært utsatt for lignende datainnbrudd i løpet av de siste åra.

- Dette er ikke snakk om rampestreker. Angriperne har brukt lang tid på å planlegge. De har kartlagt selskapenes systemer og skrevet spesialdesignede virus. Hensikten er industrispionasje eller sabotasje og det kan være mye penger med i spillet.

I verste fall kan selskapene miste kontrollen over strømforsyninga, og få problemer med å reparere feil i systemet.

Likevel har de de norske kraftselskapene få øvelser for å trene på hva de skal gjøre dersom angrepet er et faktum, sier Line.

I tillegg er systemene bygd opp slik at selskapene har liten mulighet til å se hva inntrengerne driver med dersom de først har brutt seg inn. Angriperne kan rote mye rundt i systemene uten at det synes.

Dermed er det også vanskelig i ettertid å vite hva forbryterne har gjort og hvilken informasjon de har fått med seg.

Gode brannmurer

Ikke sånn å forstå at kraftselskapene er uten beskyttelse mot dataangrep.

- De har flere nivåer av brannmurer, og gode mekanismer for å oppdage angripere på vei inn, sier Line, som sammen kollegaer fra University of California Santa Barbara har undersøkt nettopp hvor godt forberedt kraftselskapene er på dataangrep.

Men det er ikke umulig å komme seg inn.

- Slike systemer blir aldri perfekte. Det er bare snakk om å finne hullene og utnytte dem. Her er det bare angriperens fantasi som setter grensene.

Dessuten kan veien inn også gå igjennom folk som allerede er på innsida. Det dreier seg ofte om at ansatte får en lure-epost med en lenke eller et vedlegg som inneholder skreddersydd programvare.

Når vedlegget eller lenka åpnes, blir programmet lastet inn i maskinen til den ansatte. Dette programmet kan igjen åpne en kanal til angriperne på utsida, slik at de får tilgang til informasjonen i systemet.

I tillegg er USB-minnepinner og andre USB-enheter også blitt en vanlig spredningsmåte, som folk kanskje ikke er like bevisst på ennå, sier Line.

Inntrengerne kan også komme seg inn ved først å infisere en leverandør som så får lovlig tilgang til systemene hos kraftselskapene.

Starter eget sikkerhetsselskap for kraftbransjen

- Det vi ser, er at kraftselskapene ikke øver på hvordan de skal håndtere et slikt angrep, sier Line.

Dermed kan det bli vanskeligere å reagere raskt hvis situasjonen plutselig er der. Hvem skal varsle hvem? Hvordan skal kommunikasjonen gå mest effektivt på tvers av organisasjonen? Hvilke tiltak skal settes i gang?

Line mener det er mer bevissthet rundt temaet blant nettselskapene nå enn tidligere, men at de fortsatt har en lang vei igjen å gå.

IT-sjef Egil Brækken fra Hafslund forteller at de har hatt øvelser på flere typer kriser, inkludert en skrivebordsøvelse på dataangrep.

- Man kan nok aldri få øvd nok, men vi mener det er på et tilstrekkelig nivå i dag. Men gitt at trusselen blir større og det blir flere it-systemer i verdikjeden kan man vurdere å øke nivået, sier han.

Brækken bekrefter at det har vært økt oppmerksomhet rundt temaet i senere tid. Dette er også bakgrunnen for at Hafslund, Statnett og Statkraft er i ferd med å etablere et eget sikkerhetsselskap for kraftbransjen – Kraftcert – for å være bedre forberedt på angrep.

Han mener imidlertid at sikrere systemer aldri kan avverge alle angrep.

- Man må selvfølgelig sikre at brannmurene er gode og at systemene er oppdaterte, men den enkleste veien inn er via hver enkelt ansatt. Derfor blir bevisstgjøring om farene fra for eksempel e-poster like viktig. 

God trening

Line fra NTNU mener heller ikke at flere overvåkningsmekanismer nødvendigvis er svaret på alt. De kan vise seg å bli svært dyre og kompliserte sett i forhold til hvor stor risiko det er for å bli angrepet, og hvor alvorlige konsekvensene kan bli.

I mange tilfeller kan det være vanskelig å måle hvor stor skade et innbrudd har gjort.

Angrepene på olje- og energibransjen i august dreide seg sannsynligvis om industrispionasje. Men hva fant inntrengerne ut? Og hva skulle de med informasjonen?

En eventuell kostnad ved innbruddene er ikke så lett å regne om i kroner og ører. I tillegg kan nok et stort sabotasjeangrep virke litt urealistisk, fordi vi tross alt ikke har opplevd noe slikt før. Likevel mener Line at øvinger er en god investering.

- Det er god trening i å tenke kreativt og finne løsninger, sier hun.

Referanse:

Studien skal presenteres på Smart Energy Grid Security Workshop (SEGS) 2014 i Scottsdale, Arizona, USA, 7. november 2014.

Jaguar!

Klokka er ti på kvelden, og professor Øystein Wiig har saman med professor Tarcizio Paula sjekka radioen for signal frå jaguarfellene dei aktiverte i ettermiddag. Kvar felle har ein radiosendar som vert slått på når fella vert utløyst, og no har det skjedd.

Forskarane oppheld seg langs breidda av Rio Paraguay i det store våtmarksområdet Pantanal vest i Brasil.

I to båtar susar dei nokre kilometer nedover elva. Sjølv med ein stjerneklar himmel er det lite å sjå i mørkret. Då dei kjem fram til staden der fella er, må båten til Wiig venta til det trena mannskapet har bedøvd jaguaren.

Flotte dyr

Det heiter seg at leoparden ikkje kan forandra flekkane sine, og det same gjeld jaguaren. Kvart individ har eit mønster som er unikt. Det er derfor ikkje nødvendig å bruka øyremerkje eller tatovering for å kjenna eit dyr att, slik Wiig er van med å gjera når han merkjer isbjørn.

Men den seks år gamle jaguarhoa som har gått i fella, har fått eit elektronisk merke under huda så ho kan kjennast att når ho vert fanga inn igjen.

– Det er fantastisk å få oppleva så flotte dyr på nært hald, seier Wiig, men han er der sjølvsagt ikkje berre for å beundra den lokale faunaen.

Leveområda vert øydelagde 

Saman med fleire kollegar ved Naturhistorisk museum i Oslo (NHM) deltek han i prosjektet «Biologisk mangfold i Amazonas» (sjå faktaboks).

Wiig si oppgåve er å kartleggja dei større pattedyra som er raudlista, med unntak av flaggermus og apar.

– Jaguaren er ein truga art fordi leveområda vert øydelagde ved avskoging og fordi den vert oppfatta som ein trugsel mot kveghald. Det vert derfor felt mange jaguarar, sjølv om det er ulovlig, seier Wiig.

– Vi ynskjer på sikt å samarbeida med lokale myndigheiter for å skapa meir bevisstheit i lokalbefolkinga om problemet.

Biomangfaldet rasert

Norsk Hydro kjøpte for tre år sidan ei  bauxittgruve i Paragominas-området som ligg i Amazonas nordaust i Brasil, omtrent på motsett kant frå Pantanal.

Dei har, som ein del av miljølisensen frå myndigheitene, forplikta seg til å redusera tap av biomangfald som følgje av gruvedrifta.

Torkjell Leira er prosjektkoordinator ved NHM og forklarar at gruvedrifta skjer ved at ein fyrst fjernar vegetasjonen, før den øverste halvmeteren matjord vert skrapt bort og lagt for seg sjølv. Deretter vert rundt ti meter djup masse fjerna.

Når bauxitten under der er teken ut, vert fyrst dei ti djubdemetrane med masse fylt på, og deretter vert den øverste halvmeteren med matjord lagt tilbake på toppen.

– Men biomangfaldet er like fullt rasert. Spørsmålet er kva restaureringsmetodar som er mest effektiv for å få biomangfaldet til å auka igjen, seier Leira, og forklarar at Hydro blant anna brukar tre ulike metodar:

Utplanting av 70-80 ulike artar, naturleg gjenvekst, og ein nyare metode som vert kalla nucleation, og som går ut på å aktivt forma landskapet på måtar som skal hindra erosjon og varierte økologiske tilhøve.

Restaureringsarbeid

– I prosjektet forskar NHM på sopp, lav, insekt og pattedyr, og det er ikkje gitt at det er ein av metodane som fungerer best for alle livsformene. Dei brasilianske partnarane forskar blant anna på jordkvalitet, biomasse og klimagassutslepp, og for dei òg er det viktig å samanlikne dei ulike restaureringmetodane.

Han fortel at Brasil har lukkast med å redusera avskoginga til ein fjerdedel av det den var for ti år sidan, men at hovudoppgåva i framtida vil vera restaureringarbeidet.

– Vi håpar og trur at funna våre kan koma til nytte andre stader i Amazonas, i tillegg til her i Paragominas. 

Thor Heyerdahl kjempet i årevis for sine teorier om at indianere fra Sør-Amerika var de første til å befolke de polynesiske øyene i Stillehavet.

Teoriene hans ble aldri allment akseptert, på tross av hans iherdige forsøk på å vise at indianerne kunne seile på balsaflåter over Stillehavet til Polynesia. Det mest kjente er Kon-Tiki-ekspedisjonen i 1947.

Rapa Nui, eller Påskeøya

Langt øst i Polynesia ligger Påskeøya, kjent for de store Moai-statuene, nærmere det søramerikanske fastlandet enn andre polynesiske øyer.

Heyerdahl organiserte en arkeologisk ekspedisjon til Påskeøya på midten av 1950-tallet, og lanserte teorien om at ”lang-ørede” søramerikanere var de første på stillehavsøya, blant annet basert på gamle folkehistorier.

Genundersøkelser av polynesiere har vist at befolkningen stort sett stammer fra sørøstasiatiske utvandrere. Disse skal ha emigrert for rundt 5000 år siden, og spredte seg vestover på de polynesiske øyene. Påskeøya skal ha blitt kolonisert av polynesierne rundt 1200 e.Kr.

Europeerne ble kjent med Påskeøya da den nederlandske oppdageren Jacob Roggeveen ”fant” øya 1. påskedag 1722.

8 prosent av genmaterialet fra amerikanske indianere

En forskergruppe ved Universitet i Oslo ledet av professor Erik Thorsby har tidligere undersøkt arvematerialet fra 27 polynesiere, og fant genetiske spor etter amerikanske indianere.

Nå har DNAet blitt nærmere analysert av en internasjonal forskergruppe, og resultatene tyder på at amerikanske indianere kan ha kommet til øya før de europeiske oppdagerne.

– Heyerdahl tok feil når han sa at amerikanske indianere var de første på Påskeøya.

– Våre undersøkelser bekrefter det andre har funnet tidligere, nemlig at polynesere var de første til å bosette seg der, sier Erik Thorsby til forskning.no, professor i immunologi ved Universitetet i Oslo og medforfatter på den nye artikkelen i tidsskriftet Cell.

– Samtidig viser at amerikanske indianere faktisk kan ha kommet til Påskeøya, kanskje relativt kort tid etter den polynesiske koloniseringen.

DNA-materialet fra Påskeøya ble samlet av Thorsby da han tok blodprøver av urbefolkningen i 1971 og 2008.

Forskerne fant at 16 prosent av det genetiske materialet stammet fra europeere. Ved å bruke statistiske analyser, mener forskerne at dette genmaterialet kom inn i befolkingen mellom 1850 og 1895.

Men, de fant også at 8 prosent av materialet kunne spores tilbake til amerikansk urbefolkning. Disse DNA-sporene stammer fra perioden mellom 1280 og 1495.

Dette er etter den polynesiske koloniseringen, men før europeerne kom. Dermed kan ikke disse genene stamme fra amerikanske indianere som ble med europeerne.

Men det store spørsmålet er fortsatt ubesvart: Hvordan kom indianer-arvematerialet til Påskeøya?

Fra øst eller vest?

Disse undersøkelsene sier ikke noe om hvordan DNA-materialet har spredd seg, men at det sannsynligvis har skjedd en utveksling på en eller annen måte.

– Vi kan ikke ekskludere at søramerikanerne reiste med balsaflåter over stillehavet, som Thor Heyerdahl mente, sier Thorsby.

– Vi vet nå at denne sjøreisen faktisk var mulig.

Allikevel mener Thorsby det er mer sannsynlig at polynesierne reiste til Sør-Amerika, og tok med seg amerikanske indianere tilbake til Påskeøya.

– Polynesierne seilte østover da øyene ble kolonisert. Hvis noen av dem bommet på Påskeøya, er det ingen flere stopp østover før man kommer til Sør-Amerika.

Det finnes også andre indikasjoner på at det har vært kontakt mellom Polynesia og Amerika. Blant annet har det blitt funnet søtpotetavlinger som er eldre enn den europeiske koloniseringen på de polynesiske øyer. Søtpoteten kommer opprinnelig fra Sør-Amerika.

Eldre bein ville ha

Hvis man undersøke DNA-materiale fra Påskeøya-levninger som er eldre enn den europeiske koloniseringen, ville man kanskje finne ut enda mer nøyaktig når en eventuell DNA-blanding skjedde.

– Vi har prøvd å få tak i eldre benfragmenter, men det er satt store restriksjoner på å få tak i slikt materiale fra urbefolkningen.

– Samtidig føler vi oss ganske sikre på de resultatene vi har fått, sier Thorsby.

Referanse:

Erik Thorsby, m.fl: Genome-wide Ancestry Patterns in Rapanui Suggest Pre-European Admixture with Native Americans. http://dx.doi.org/10.1016/j.cub.2014.09.057 Sammendrag

Science – Epic pre-Columbian voyage suggested by genes

Herpesviruset er ikke påvist i Norge tidligere, men i Frankrike, Irland og Storbritannia er viruset forbundet med høy dødelighet på stillehavsøsters, skriver Havforskningsinstituttet.

Stillehavsøsters på strekningen fra Strømstad til Tønsberg er rammet, og det er tidligere vist at virusvarianten også kan infisere andre arter som flatøsters, kamskjell og teppeskjell.

Funnet kan få konsekvenser for skjellnæringen, og instituttet understreker at skjell som er bærere av viruset ikke bør flyttes fordi viruset da kan spres til nye områder.

Ifølge Mattilsynet er viruset også funnet i blåskjell, men smittestoffet skal ikke være farlig for mennesker.

Varmen medskyldig

– Vi har ikke registrert økt dødelighet på blåskjell eller flatøsters i områdene som er rammet av dette herpesviruset, forteller forsker Stein Mortensen i Havforskningsinstituttet.

I rapporten skriver Mortensen og de andre forskerne at den varme sommeren ga gunstige vilkår for stillehavsøstersen mange steder, og at den høye vanntemperaturen kan ha vært en medvirkende årsak til sykdomsutbruddet.

– Det kan ha ført til en svekkelse av østersen og dermed økt risikoen for at viruset forårsaker sykdom hos stillehavsøstersen, sier Mortensen.

Døde av sykdom

Forskerne har observert at det har vært en svært høy dødelighet på både årets og fjorårets yngel. Under observasjonen i Tønsbergfjorden i september, fant man blant annet at 95 prosent av fjorårsyngelen var død.

I perioden når dødeligheten var størst, var sammensetningen av alger tilnærmet normal. I tillegg var dødeligheten var artsspesifikk, for det ble ikke registrert dødelighet av blåskjell og flatøsters i de berørte områdene. Det kan tyde på at dødeligheten var forårsaket av sykdom, ikke miljøforhold.

Instituttet opplyser at de skal arbeide videre for å identifisere andre forhold som kan ha hatt innvirkning på dødeligheten og for å danne et mer fullstendig bilde av situasjonen.

Mennesker er noen underlige dyr. Vi kan finne på å hjelpe fremmede, selv om det innebærer at vi setter vårt eget liv på spill. Tenk for eksempel på brannmenn.

Men hvorfor er det slik?

En ny studie viser at forskjellige områder i hjernen ser ut til å være avgjørende.

De som oppførte seg heroisk, hadde aktivitet i et annet område av hjernen enn de som valgte å tenke på seg selv.

De forskjellige områdene i hjernen sier noe om hvordan vi oppfatter situasjonen, og hvilken informasjon hjernen vår legger vekt på, argumenterer forskerne bak studien.

– Salience-nettverket øker synligheten av inntrykk fra omgivelsene og kan være med på å fremheve faren ved en situasjon. Mens de områdene som er aktive når folk oppfører seg uselvisk, er forbundet med evnen til å se en situasjon fra andres perspektiv, sier en av forskerne, Giogia Silani, på det italienske universitetet Sissas hjemmeside.

Forskerne vet imidlertid ikke hvor stor innvirkning nettverkene har for valget.

Helter får mer sex

– De forskjellige typene aktivitet i hjernen kan avspeile psykologiske mekanismer som har oppstått gjennom evolusjonshistorien. Det er atferd man ser i alle kulturer, sier Michael Bang Petersen, professor ved institutt for statsvitenskap ved Aarhus Universitet. Han forsker selv på evolusjonens innflytelse på våre politiske meninger og resonnementer.

Evolusjonen favoriserer karaktertrekk som gir en fordel for reproduksjon og overlevelse.

Og hvis du redder et barn fra å drukne, forventer du ikke at barnet betaler deg tilbake. Så hvorfor gjør man det?

Mennesker som har utvist helteatferd, har kanskje blitt populære i gruppen og hatt flere seksuelle partnere, mener Petersen.

– Gruppemedlemmene vil at noen ofrer seg for andre. Og det er kanskje derfor vi er motivert til heltegjerninger. Hvis man ser på mennesker som fortsatt lever i stammer, så ser man at den beste og modigste krigeren har flere seksuelle partnere, og at barna hans har bedre sjanser for å overleve, sier Petersen.

Helteatferd er spesielt menneskelig

Andre dyrearter, som aper og vampyrflaggermus, kan også finne på å hjelpe hverandre. Men det er som regel i form av mat eller seksuelle ytelser som kan gjengjeldes.

–  Helteatferd er karakteristisk ved oss mennesker, siden belønningen kommer fra hele gruppen og ikke bare fra den som blir reddet, konstaterer Petersen.

– Det skal noe ekstra til før vi handler på en måte som er bra for noen andre enn oss selv, for eksempel belønning fra samfunnets side, sier Petersen.

– Soldater hedres soldater for heltemodig innsats. Det motiverer oss alle til en atferd som er konstruktiv for samfunnet.

Mennesker er også egoister

Likevel oppfører vi oss sjelden som helter hvis faren er for stor, mener Petersen.

– Psykologien vår er basert på evolusjonen. Så hvis vi velger å ikke risikere livet, er det fordi vi setter sitt eget liv høyere enn æren, sier Petersen.

Den italienske forskergruppen skannet forsøkspersonenes hjerner mens de var iført virtual reality-briller og hodetelefoner. De skulle flykte ut av en brennende bygning.

På veien ut møtte de et menneske som trengte hjelp.

Noen av deltakerne valgte å løpe videre, mens andre valgte å risikere livet for å hjelpe. Før deltakerne traff valget, kunne forskerne se en tydelig forskjell i hjerneaktiviteten hos deltakerne.

– Virtual reality kan være en god måte å undersøke atferd på, uten å utsette deltakerne for en virkelig fare. Denne typen forskning kan hjelpe oss med å forstå den menneskelige natur, sier Michael Bang Petersen.

Referanse:

Marco Zanon mfl: Brain activity and prosocial behavior in a simulated life-threatening situation, NeuroImage (2014), DOI: 10.1016/j.neuroimage.2014.04.053 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Pasienter som er overfølsomme for nikkel, kobolt og krom kan utvikle kronisk betennelse som en reaksjon på implantater og annet metall de er i kontakt med. Det kan igjen fremme utviklingen av hudkreft. Dette viser en ny amerikansk studie.

Fem prosent av pasientene som får operert inn et implantat av metall, for eksempel etter benbrudd, utvikler betennelsesutslett. De kan få hevelser, leddsmerter og leddsvikt.

Kvinner har ti ganger større sjanse for å utvikle allergi mot nikkel og kobolt. For å unngå betennelse, bør man holde seg unna metallsmykker, armbåndsur, mynter og øresmykker.

Metallallergi førte til kreft

En amerikansk pasient fikk utslett på ankelen etter å ha fått operert inn en metallstang etter et brudd. Utslettet på huden kom på samme sted som implantatet inne i beinet. 

Det viste seg at pasienten var allergisk mot nikkel, og kirurger fjernet derfor stangen i beinen. 

Men pasientens utslett fortsatte. Partikler av nikkelmetallet lå igjen i hudvevet, og forverret den allergiske reaksjonen.

Først flere år senere ble pasientens utslett diagnostisert som en type kreft. Kreften kalles på engelsk marjolin’s ulcer og er smertefull med langsom utvikling.

- Det beste er å unngå det du er allergisk mot, men det kunne ikke denne pasienten, sier seniorforskeren på studien, Wayne Yokoyama, som jobber ved Howard Houghes medisniske institutt i Washington University.

Sjelden blant unge og friske

Denne typen kreft utvikles svært sjelden blant friske og unge mennesker. Den finnes oftere hos pasienter som tidligere har hatt hudkreft. Pasienten i denne studien var 50 år, men hadde ikke tidligere hatt hudkreft.

Pasienter med metallimplantater bør bli overvåket for betennelser, mener de amerikanske forskerne. 

De undersøkte om implantater av metall kan bidra til svulstdannelser, gjennom museforsøk med kontaktallergi.

Allergien utvikler seg vanligvis når huden din berører eller kommer nær dyr, mat eller metall. En vanlig typer kontaktallergi er mot nikkel.

Forskerne så den samme utviklingen hos musene. De små dyra fikk, i likhet med pasienten, hudkreft i form av svulster på ytterste cellelag.

I dag finnes det implantater som ikke inneholder nikkel, kobolt og krom.

Referanse:

Yokoyama m.fl:  Chronic allergic contact dermatitis promotes skin cancer. The Journal of Clinical Investigations, 8. oktober 2014

Verden gikk inn i en synkronisert krise i 2008. Mens EU-landene ble hardest rammet, har USA og spesielt Norge klart seg bedre.

Finanseliten var denne uken samlet for å høre hvordan Norge har taklet finanskrisen og hva økonomiprofessorene mener vi bør gjøre videre.

Norge har mer vært preget av finansuro enn av finanskrise, konkluderte økonomene ved Norges Handelshøgskole under årets høstkonferanse.

Mest flaks at Norge ble berget

Den globale økonomien ble fanget i en lavvekst-felle preget av svak etterspørsel, høy ledighet, mye offentlig gjeld og lave renter.

Finansoverskudd i enkelte land var den største grunnen til finanskrisen.

- Tyskland, Kina, Japan og enkelte land i Midt-Østen hadde så store spareoverskudd, at de plasserte penger i amerikanske banker. Det førte først til boligkrakk, deretter finanskrise, sa professor Victor Norman.

Det var mest flaks at Norge unngikk den verste turbulensen i kjølvannet av finanskrisen, og vi kan takke Kina for det meste, sa professor Øystein Thøgersen. 

Årsakene at Norge ble spart er:

• oljeprisen holdt seg høy og etterspørselen stabil
• prisen på importvarer holdt seg lav

Norge ligger på topp i BNP (bruttonasjonalprodukt) per innbygger, foran Sveits. Begge landene ligger langt foran USA, Japan og de største landene i EU. Samtidig har vi i Norge en lav arbeidsledighet, bare slått av Sveits.

Likevel står ikke alt bra til.

Mindre oljeeksport

Eksporten vår er halvert siden før krisen slo inn. Hovedsaken er at EU-landene, som kjøper to tredjedeler av vår eksport, er hardest rammet. Vårt fall siden 2007 i investeringer og produktivitetsvekst i annet enn olje og boliger, er ennå ikke tatt igjen.

Økonomene mener at hovedutfordringene framover er:

• utfasing av oljeindustrien
• økt konkurranse fra lavkostland

Ifølge SSB vil oljeeksporten reduseres med 1,3 prosent i år, og med 7,5 prosent i 2015. Hittil har Norge vært gode på omstilling. Det er grunn til å tro at økt konkurransepress fra lavkostland gir insentiver til teknologisk endring, mener professorene.  Det gjelder å satse på innovasjon, og ha god omstillingsevne.

Og det er lyspunkt. Flere bedrifter har hentet produksjonen hjem igjen ved å ta i bruk roboter, fortalte næringsminister Monica Mæland.

Satser for lite på forskning

I takt med at anslagene for oljeinntekter justeres ned i tiden framover, må vi finne nye bein å stå på. Norge satser mindre offentlige penger på forskning og kunnskap – både Sverige og Finland satser dobbelt så mye som oss målt i andel av BNP.

- Norge har til nå ikke hatt særlig behov for å finne opp nye ting. Nå øker behovet for flere ben å stå på, derfor må vi satse mer på gründere og innovasjon framover, sa næringsminister Mæland.

Hun forsikret om at regjeringen vil satse mer på innovasjon, og på økonomisk og næringsrettet forskning.

Ingen har det så travelt som død laks

Norge scorer også lavt på infrastruktur. Samferdselen bør bli bedre, konkluderte World Economic Forum.

- Det er ingen som har det så travelt som en død laks, sa Mæland til høylytt humring fra salen. Det tar nemlig lang tid å kjøre slaktet laks i trailere fra Vestlandet og Trøndelag ned til kontinentet. Hun lovte å satse på samferdsel framover.

Flaskehalser for nyskaping

Krisen er en vestlig omstillingskrise, knyttet til globalisering og ny teknologi. Det er ikke nok nyinvesteringer, mente Victor Norman.

Europeiske bedrifter med overskudd investerer heller i andre land, for eksempel i Asia, og ikke nok i egne land.

OECD, organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, roser norsk makroøkonomisk politikk. Men de gir Norge kritikk i sin årlige rapport for alle flaskehalsene hemmer bedriftene.

De største flaskehalsene er: 

• Restriktive arbeidsreguleringer
• Høyt skattenivå
• Utilstrekkelig innovasjonskapasitet
• Utilstrekkelig infrastruktur
• Ineffektivt byråkrati
• Skattereguleringer
• Tilgang til finansiering
• Et skattenivå som er til hinder
   

- Skattekutt vil øke investering

Ifølge professor Gernot Doppelhofer ved NHH, betyr høye effektive skatterater mindre stimulering til å investere i produktiv kapital, spesielt for små og mellomstore bedrifter. 

Formuesskatten fører til at mange investorer med formuer må bruke utbyttet til å betale skatten, istedet for å investere pengene i omstilling eller nye virksomheter.

- Dette gjør at det ikke er særlig grobunn for risikable investeringer for gründere og fremvoksende bedrifter i Norge, sa han. 

Et kutt i skatt på inntekt vil stimulere til økt sysselsetting, forbruk og investering, ifølge en studie gjort i 2013.

- En prosent kutt vil øke BNP pr innbygger med 1,4 prosent nå, og 1,8 prosent etter tre kvartaler, sa Doppelhofer.

Kutt i bedriftsskatt vil også stimulere investeringer, men påvirker ikke forbruk eller sysselsetting på kort sikt. 

- Skattenivået på kapital kan bli så høy at det bremser nyinvesteringer. Det bør senkes for å stimulere vekst. Skatten på kapital bør være null, eller så lav som mulig, sier Doppelhofer til forskning.no.

Uheldig boligsparing

Istedet har vi i Norge store insentiver for å spare i privat bolig og ta opp lån. OECD kritiserer også Norge for dette. For mye privat sparing gir få investeringsmuligheter.

- Dette er ikke heldig, understreker Doppelhofer. 

Offentlig konsum bekymrer

Konkurransekraften er viktig, det er helt nødvendig for å sikre fremtidig verdiskaping. Men Norges kostnadsnivå er  en utfordring.

Reallønnsveksten fortsatte etter at produktivitetsveksten avtok. Vi har omtrent 30 prosent høyere lønnskostnader enn våre naboland. Lønningene er tre ganger høyere enn i Sør Korea, men likevel er vi konkurransedyktige.

- Det er fordi vi er effektive og har høy kvalitet på det vi produserer. Vi har nesten verdensrekord i arbeidsproduktivitet, sa Victor Norman.

Men trenden i offentlig konsum er bekymringsfull høy. Dette blir en utfordring for oss framover.

Ifølge Norman er det lettere å få opp produktiviteten enn å ta ned lønnsveksten. Her spiller finansiering en viktig rolle.

Men nyskapingsdelen går trått. Bedrifter som har penger til overs, investerer i fremvoksende økonomier som land i Asia, og ikke nok i egne europeiske land.

Rammet unge bedrifter

Førsteamanuensis Aksel Mjøs har sammen med Ove Rein Hetland forsket på hvordan tilgangen til kapital var for bedriftene under finanskrisen i Norge. Banknæringen ble mer restriktiv, særlig mot nye kunder. 

- Vi fant at færre nystartede bedrifter fikk lån i årene etter krisen. Dette kan ha ført til at gode idèer som kanskje hadde livets rett, ble kvalt i starten, sa Mjøs.

Men det kan være at en stor del av disse bedriftene uansett ikke var levedyktige, sier han. 

Etablerte bedrifter fikk derimot etter krisen minst like mye lån også fra banker som ikke kjente dem, sammenlignet med før krisen, sier han. 

I samme periode holdt antall fusjoner og aksjeutvidelser seg jevnt høyt, som kan tyde på at virksomhetene fant alternative løsninger. 

- Vi vet aldri hvilke nye idèer som vil slå igjennom. Risikovillig kapital trengs for at nye bedrifter kan fødes, sa professor Lasse Lien ved NHH, og trakk fram oppfinnelsen av fingeravtrykk som ny betalingsidentifisering som eksempel.

Reguleringer har bremset bygg

Vekstratene har stor innvirkning på velferdsutvikling. Frankrike og Danmark har hatt dårligst utvikling i vekst de siste årene.

Norsk varehandel har gjort det desidert best siden 1990 fram til i fjor. Bygg og anlegg har gjort det dårligst. Grovt sett, kan dette skyldes byggereguleringer, energireguleringer, og dels endring av arbeidsstokken fra norsk til utenlandske arbeidere.

Så hvordan skal vi få til omstilling og innovasjon?

- Investeringer i kunnskap og infrastruktur er viktigere enn makroøkonomisk ansvarlighet. Vi trenger noen skikkelig rike folk, for å vise andre at det er mulig å lykkes, mente Victor Norman.