Rundt 313 000 nordmenn bruker antidepressiva hvert år, ifølge Reseptregisteret. Medisinen brukes først og fremst mot angst, depresjon og tvangslidelser, men noen bruker det også mot PMS-smerter og plager i forbindelse med overgangsalder.

En ny studie viser nå at allerede etter at den første lykkepillen er svelget begynner menneskekroppen å reagere, et funn som kan være første skritt mot en mer individualisert behandling av psykiske lidelser.

- De som unngår blikkontakt etter å ha tatt antidepressiva ser ut til å gjøre det ganske umiddelbart, sier forsker Rune Jonassen ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. 

- Hos flere av kvinnene i studien så vi en reaksjon som minte om en angsteffekt. Dette så vi ikke hos kontrollgruppen, sier han. 

Det er kjent at antidepressiva kan gi en følelse av uro i starten, noe som hittil har blitt oppfattet som en bivirkning av medisinen. Nå kan det se ut til at det ikke er en bivirkning, men en del av lykkepillens faktiske virkning, skal vi tro forskerne.

Test av øyebevegelser

Langtfra alle som bruker antidepressiva merker en positiv effekt av medisinen.

Studenter og forskere ved Psykologisk institutt i Oslo ville teste medikamentet på en annen måte enn legemiddelindustrien vanligvis gjør.

I stedet for å spørre brukerne hvilken effekt de opplever over tid, ga de et utvalg friske, unge kvinner én dose hver med det antidepressive medikamentet citalopram. Så studerte de hvordan denne enkeltdosen påvirket kvinnenes øyebevegelser.

Det skal ifølge forskerne ikke ha noe å si om forsøkspersonene bare er kvinner siden medikamentet citalopram gis til begge kjønn med samme dose. Det vil si at dosen justeres etter individuelle behov og ikke etter kjønn. Den forventede effekten er også den samme uavhengig av kjønn.

Kvinnene fikk se bilder av nøytrale menneskeansikter på en dataskjerm. Under skjermen ble det plassert en såkalt eye-tracker, som registretre lysrefleksjonen fra kvinnenes øyne. Ved å fange opp denne refleksjonen, kunne forskerne måle presist hvor blikket vandret.

Tegn på engstelse og uro

Hva betyr det så når blikket vårt søker å unngå andre menneskers øyne?

Dette er et tegn på at vi er engstelige og urolige, ifølge tidligere forskning. Vanligvis ser vi først mot andre menneskers øyne, så nese og munn for å oppfatte sinnsstemninger.

Men er vi urolige eller engstelige, kan vi helt ubevisst unngå å se andre mennesker i øynene.

Forskerne tror at denne ubevisste tendensen til å unngå menneskers øyne blir værende utover i behandlingsløpet, og at nettopp dette kan bidra til at lykkepillen hjelper enkelte til å komme ut av fastlåste tankemønstre.

Vi unngår rett og slett å observere det som kan være ubehagelig.

Lykkepillen gjør oss mer formbare

- Mange mennesker som går på antidepressiva forteller at de føler seg mer følelsesmessig avflatet. Det vi finner støtter opp under dette. Lykkepillene ser ikke ut til å endre sinnsstemningen direkte, men de endrer hva vi legger merke til i omgivelsene, sier Jonassen.

For deprimerte mennesker kan en slik effekt være gunstig.

- Depresjon er kjennetegnet ved at personen som er rammet låser seg inn i tankemønstre. Han eller hun ser mer på negative aspekter ved omgivelsene. Hvis de klarer å bryte disse mønstrene, kan det være veldig nyttig. Det ser ut som lykkepillen gjør oss mer fleksible, mer formbare, sier Jonassen. .

Framtidens legebesøk

Selv om det var en merkbar forskjell på gruppen kvinner som fikk medikamentet og dem som ikke fikk det, var det også store forskjeller innad i gruppene.

Det var ikke alle som fikk medikamentet som endret måten de så ansikter på.

- Å bruke én form for behandling på alle pasienter kan se ut som et blindspor, sier Jonassen.

Individualisert behandling av psykiske lidelser er et stort satsingsområde for både norsk og europeisk forskning. La oss tenke oss et scenario der du går til legen og forteller om problemene dine. Hun gir deg ingenting. I stedet ber hun deg ta en test. Testen skal hjelpe henne til å forstå hvilken behandling som vil være den beste for akkurat deg.

- Vi kan tenke oss et behandlingsløp der helsevesenet bruker informasjon fra studier som denne til å forutsi hvem som vil ha nytte av en type behandling. Det vi har gjort er første skritt på veien mot en mer individualisert behandling. Skal vi komme dit, må det forskes mer på menneskets grunnleggende mekanismer, sier Rune Jonassen.

Referanse:

Rune Jonassen, m.fl. A single dose of antidepressant alters eye-gaze patterns across face stimuli in healthy women. Psychopharmacology, 2014

Norsk helsetjeneste skårer dårligere enn gjennomsnittet for ti andre land på en rekke områder, men nordmenn får lettere helsehjelp utenom kontortid og har mindre problemer med betaling for helsehjelp, ifølge en ny internasjonal undersøkelse.

Dette er blant resultatene fra undersøkelsen som den amerikanske stiftelsen Commonwealth Fund har gjennomført i 11 land, blant andre Norge.

Alt i alt vurderer 55 prosent av de spurte i Norge vår helsetjeneste til å fungere ganske bra, men når det kommer til mange av enkeltområdene skårer vi dårligere enn gjennomsnittet.

Få områder spesielt bra

De norske svarene er sammenliknet med tilsvarende gruppe – 55 år og eldre – i de andre landene. Generelt er det få områder der Norge gjør det spesielt bra i denne undersøkelsen.

Sammenliknet med gjennomsnittet i de andre landene, mener en større andel av nordmennene at informasjon og organisering ved utskriving fra sykehus er mangelfull. Blant annet om hvorvidt de har fått skriftlig informasjon om hva de skulle være oppmerksom på da de kom hjem og om hvem de kan kontakte hvis de hadde spørsmål.

I de øvrige landene er det en langt større andel enn i Norge som har hatt gjennomgang av sine legemidler, og en større andel av personer med kroniske tilstander som blir støttet i å håndtere sine helseproblemer selv.

• Les også: Ni av ti mener norsk helsetjeneste har god kvalitet

– Det kan virke som om systemet er dårlig på å legge til rette for at folk skal mestre helseproblemene selv. Dette er betenkelig både ut fra pasient- og samfunnsperspektiv, sier seniorforsker Ingeborg Strømseng Sjetne ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (Kunnskapssenteret).

Norge skårer også dårligere enn gjennomsnittet på ventetid på legetime, både hos spesialist og allmennlege. Dessuten er beskrivelsen av allmennleger dårligere enn gjennomsnittet når det gjelder å ta seg tid til pasientene, forklare slik at pasientene lett forstår og oppmuntre dem til å stille spørsmål.

Få har planlagt for alvorlig sykdom

Dette er sjette gang Norge deltar i Commonwealth Funds sammenliknende, internasjonale undersøkelse om helsetjenesten. Nytt i år er spørsmål om hva som vil skje hvis de skulle bli ute av stand til å bestemme selv hvilken helsehjelp de skal få.

– Blant de norske deltakerne er det færre som har tatt stilling til hva som skal skje hvis de skulle bli ute av stand til å bestemme over helsehjelpen selv, forteller Strømseng Sjetne.

På spørsmål om de har diskutert med noen nærstående hvilken helsehjelp de ønsker, om de har et skriftlig dokument, som for eksempel livstestament, og om de har bestemt hvem som skal fatte beslutninger på deres vegne, viser svarene at langt færre har tatt stilling til dette i Norge enn i de øvrige landene.

Tendens over tid

Dette er første gang undersøkelsen er rettet mot akkurat denne målgruppa. Spørsmålene er ikke helt de samme fra gang til gang, men man kan likevel ane fellestrekk i resultatene fra 2014 og tidligere undersøkelser.

Målgruppas totalvurdering av helsetjenesten er imidlertid bedre i Norge enn i de øvrige landene. Videre skiller Norge seg positivt ut ved at det er lettere å få helsehjelp utenfor kontortid. Problemer med betaling for helsehjelp er et mindre problem for nordmenn enn for den tilsvarende gruppa i andre land.

Datainnsamlingsselskapet Norstat har gjennomført denne spørreundersøkelsen via telefon på vegne av Commonwealth Fund, mens Kunnskapssenteret har analysert dataene og utarbeidet den norske rapporten.

Referanse:

Sjetne m.fl: Commonwealth Funds undersøkelse i 2014 blant personer i aldersgruppe 55 år eller eldre: Resultater fra Norge og ti andre land. Kunnskapssenteret, november 2014.

Av Paal Krokene, Skog og landskap

Mange kjenner til rød furubarveps, som tidvis har omfattende masseangrep i norske furuskoger. Dens slektning vanlig furubarveps er, tross navnet, en mindre vanlig art hos oss i dag, men kan komme til å bli et større problem i et varmere og tørrere klima.

Noen ganger kan et navn være misvisende, og vanlig furubarveps (Diprion pini)  er faktisk langt mindre vanlig enn sin mer kjente slektning rød furubarveps (Neodiprion sertifer). Og det skal vi være takknemlige for, siden angrep av vanlig furubarveps er mye mer ødeleggende for furua. Årsaken er at larvene til vanlig furubarveps fortsetter å ete på furunålene langt utover sommeren og høsten, slik at furua kan stå fullstendig ribbet for nåler når vinteren kommer. Det gir langt høyere dødelighet for trærne, og mye større tap for skogbruket.

I likhet med rød furubarveps angriper vanlig furubarveps de fleste furuartene som vokser i Norge, og den går på trær i alle aldersklasser. Angrep av vanlig furubarveps øker også risikoen for at sekundære insekter, som stor og liten margborer, skal angripe trærne. Selv om vanlig furubarveps er utbredt over hele landet nord til Vega i Nordland har arten til nå kun hatt sporadiske og lokale angrep i Norge.

I Finland har vanlig furubarveps hatt omfattende masseangrep. Fra 1998 til 2001 snauspiste larvene 500.000 hektar furuskog. Det er tidenes mest omfattende insektutbrudd i Finland. Angrep av vanlig furubarveps kan gi svært høy dødelighet. I Lauhanvuori nasjonalpark i det sørvestlige Finland strøk 75 % av trærne i visse diameterklasser med i årene etter et kraftig utbrudd. Klimaet ser ut til å være en viktig grunn til at Finland opplever flere og mer omfattende angrep enn oss, både av vanlig furubarveps og av rød furubarveps. Varme somre med lite nedbør legger forholdene til rette for disse insektene, og nettopp slike forhold kan vi trolig vente oss mer av i Sør-Norge dersom klimascenariene slår til. Så i fremtiden kan faktisk vanlig furubarveps komme til å bære sitt navn med mer rette enn den gjør i dag.

Av Gudmund Grønhaug, Fysioterapeut Msc, Høgskolen i Sør Trøndelag AHS, Program for fysioterapeututdanning

En studie gjort i Helse-Midt Norge viser urovekkende resultat med hensyn til dokumentasjon av behandling og bruk av epikriser etter fysioterapibehandling.

Artrose,  tidligere feilaktig omtalt som slitasjegikt, er en vanlig diagnose. Artrose kan ramme alle ledd og man regner med at  nærmere 70% av befolkningen utvikler artrose i ett eller flere ledd i løpet av livet. Det er vanligst og få artrose i fingrene. Artrose

i knær og hofte er likevel oftere forbundet med smerter, sykefravær, legebesøk og i noen tilfelle operasjoner. Ettersom kne- og hofteartrose er vanlige diagnoser med til dels store konsekvenser for både individ og samfunn i form av smerter og sykefravær er det gjort mange studier på behandling av disse diagnosene. Det er per i dag ingen som har funnet kurativ behandling for artrose. Det betyr at behandlingen som ytes er symptomlindrende.

Tidlig behandling er viktig

For at en symptomlindrende behandling skal kunne ha så god effekt som mulig er det viktig at den settes i gang så tidlig som mulig. Det er videre viktig at behandlingen som ytes er basert på oppdatert kunnskap og at den er evidensbasert. Internasjonale evidensbaserte anbefalinger og retningslinjer om hva som er rett behandling for artrose har blitt publisert av Eurpean League Against Rheumatism (EULAR), American College of Rheumathology (ACR) og  National Institute for Clinical Excellence (NICE) i godt over 10 år. Retningslinjene er lett tilgjengelige på internett og i fagtidsskrifter. Disse retningslinjene oppdateres jevnlig og gir råd om både medikamentell og ikke-medikamentell (konservativ) behandling av artrose og andre revmatiske sykdommer.

Det understrekes i en rekke studier at ved god og tidlig igangsatt behandling kan utviklingen av artrose bremses, og i noen grad stoppes. Det betyr at de som får rett behandling til rett tid kan unngå proteseoperasjoner.

For ikke-medikamentell behandling av artrose er det  fire ting som vektlegges spesielt og som EULAR, ACR og NICE er enige om i sine anbefalinger:

• Behandlingen skal være tverrfaglig
• Aktiv behandling som skal inneholde:
  • Styrketrening
  • Bedret aerob utholdenhet
• Dersom det er nødvendig: vektreduksjon

Retningslinjer følges ikke

Sist ut nå er en studie som undertegnede med kolleger har gjennomført på bruk av og innhold i epikriser i forbindelse med pasienter med kneartrose i helse Midt-Norge. Denne studien som kan leses i fulltekst Tidsskriftet Fysioterapauten.

I studien kommer det frem at det er svikt i enkelte rutiner av behandlingen av kneartrosepasienter. 

• Epikriser blir ikke sendt
  • Ved å unnlate og sende epikriser til henvisende lege blir det viktigste redskapet for samhandling borte.
• Upresist og dårlig språk
  • Når vi fikk hentet inn epikriser fra fysioterapeutene var språket mangelfullt og lite ensartet. I flere av tilfellene var det ikke mulig og forstå hva slags behandling som var gitt ut i fra det som stod i epikrisen.
• Mangelfull kontroll på effekt av behandling
  • Vi fant i studien at det manglet kontroll på effekt av behandlingen fysioterapeuter yter til pasientene. Ingen av de innhentede epikrisene inneholdt målinger av status før behandling ble igangsatt, underveis i behandlingen eller etter avsluttet behandling. At det er manglende mål på effekt av behandling må ikke misforstås med at behandlingen ikke har hatt effekt, men den eventuelle effekten er ikke dokumentert.
• Manglende bruk av retningslinjer
  • Vi fant i studien at de internasjonale evidensbaserte retningslinjene kun i liten grad ble fulgt. Aktiv behandling var et bærende element i de fleste behandlinger, men behandlingen var i liten grad målrettet i tråd med retningslinjene.

Gjennom flere studier i Norge og andre land har det kommet frem at de internasjonale evidensbaserte retningslinjene ikke alltid blir fulgt av helsepersonell. I Norge er det ved flere anledninger brukt et skjema som kalles for Osteoarthritis quality indicator (OAQI) utviklet ved Nasjonalt kompetansesenter for revmatologisk rehabilitering (NKRR). 

Gjennom dette skjemaet undersøkes det i hvor stor grad pasienter har fått rett behandling av og informasjon om artrose. Gjennom OAQI er det avdekt at ca 47% av anbefalt behandling blir gitt artrosepasientene. Tallene er noe lavere for ikke-medikamentell behandling enn for medikamentell behandling. OAQI skiller ikke mellom fysioterapeuter og leger i første (fastlege) og andrelinjetjenesten (sykehusleger).

Fornøyde pasienter

Gjennom flere studier av artrosepasienter i Norge vet vi også at denne pasientgruppen er godt fornøyd med den behandlingen de har fått. Det er derfor grunn til å peke på at til tross for nedslående funn i vår studie så gir nok ikke epikrisene et fullgodt bilde av arbeidet som gjøres i klinikkene.

En 50 år gammel kineser, lenge bosatt i England, ble lagt inn på sykehus i England for observasjon for noen år siden.

Han opplevde sterk hodepine, epileptiske anfall, endret luktesans, dårlig hukommelse, flashbacks og smerte i høyre side av hodet.

Da legene undersøkte hjernen hans med MRI, fant de et unormalt og betent område i den høyre hjernehalvdelen. Legene fant ikke ut hva årsaken kunne være, men etter hvert som tiden gikk så de at skaden flyttet på seg.

• Les også: 270 millioner år gammel bendelorm

En prøve viste at mannen hadde pådratt seg en flatorm-parasitt som hadde satt seg i hjernen hans. I løpet av fire år bevegde ormelarven seg fem centimeter gjennom hjernevevet, fra den høyre siden av hjernen over til den venstre.

Ormelarven forårsaket betennelsen i hjernen, og den én cm lange parasitten ble ti slutt operert ut av den uheldige pasienten. Han skal være frisk i dag, ifølge en ny studie som tar for seg genomet til denne sjeldne flatormen.

Ekstremt sjeldent

Ormelarven viste seg å være en Spirometra Erinaceieuropaei, en svært sjelden bendelorm. Bendelormen blir ikke voksen før den har kommet seg til tarmen på et dyr, og begynner å vokse.  

Forskerne vet bare om 300 rapporterte infeksjoner på grunn av denne arten i hele verden siden 1953, og dette er det første tilfellet i Storbritannia. De aller fleste tilfellene er registrert i Asia.

• Les også: Parasitter tukler med hjernen

Infeksjonen kan komme fra amfibiekjøtt, hvor larvene allerede er klekket og lever i kroppsvevet. 

Rå rumpetroll eller lite stekt kjøtt fra frosker eller slanger er mulige måter å få i seg bendelormlarvene. Larvene kan også komme fra skittent drikkevann eller svelging av vann mens man svømmer.

Det virker heller ikke som det finnes noen grense for hvor parasitten kan slå seg ned i menneskekroppen. Forskerne viser til rapporter om ormelarver i øyet, underhudskjøtt, buken eller ryggmargen. Dermed var den britiske pasienten ekstra uheldig med sin hjerneinfeksjon.

Ormens genom

Forskerne håper på å kartlegge eventuelle svakheter hos bendelormen for å kunne finne medisiner som fungerer mot arten.

Det viste seg at bendelormens arvemateriale var ganske komplekst sammenlignet med andre bendelormer. Noe av dette kan henge sammen med at bendelormen har flere gener som forbindes med evnen til å bryte ned proteiner og tilpasse seg hos forskjellige vertsdyr, skriver forskerne.

Forskerne håper også at denne studien kan bidra til mer kunnskap rundt slike infeksjoner, som ofte kan være svært vanskelige å diagnostisere siden parasitten er så sjelden. Det kan være svært vanskelig å oppdage slike larver, siden de ofte må finnes ved fysisk kirurgi.

Referanse:

Bennett, m.fl.: The genome of the sparganosis tapeworm Spirometra erinaceieuropaei isolated from the biopsyof a migrating brain lesion. Genome Biology, doi:10.1186/s13059-014-0510-3

Da det ble kjent at May-Britt og Edvard Moser fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin, så var det mange journalister som ønsket en kommentar om de hadde et budskap til politikerne om finansiering av forskning. Bekjentgjøringen skjedde tross alt i dagene rundt forslaget til neste års statsbudsjett

Det var helt opplagt at nå skulle prisvinnerne få muligheten til å fortelle politikerne om manglende finansiering av forskning i Norge og at Nobelprisen var oppnådd til tross for den manglende politiske støtten.

Det var sterkt å høre svaret som journalistene fikk. Det var kort sagt takk. Det var en takk til politikerne som hadde bidratt med finansiering og støtte av forskningen gjennom mange år. Jeg tror at både tidligere statsminister Jens Stoltenberg og nåværende statsminister Erna Solberg opplevde denne takknemmeligheten da de ringte og gratulerte med prisen.

Jeg tror vi kan lære mye av hvordan May-Britt og Edvard Moser har arbeidet for å bygge opp forskningsaktiviteten sin gjennom mange år. Det har vært hardt og målbevisst arbeid for å oppnå fremragende forskningsresultater, men også et bevisst forhold til forskningsformidling, og kontakt med samfunnet for øvrig.

Det har vært utallige besøk ved senteret til May-Britt og Edvard Moser. Uansett om det har vært besøk av skoleelever, lokalpolitikere eller statsråder, så har de blitt møtt med stor velvillighet og entusiasme. Det har vært en del av det å drive forskningsaktiviteten. Ingen kan i dag si at de har prioritert feil.

Nylig fikk jeg høre fra en leder ved en annen enhet at det var vanskelig å få forskere til å stille opp ved besøk av blant annet politikere. Jeg tror at det er viktig at vi klarer å overbevise forskningsmiljøene våre om at det er både riktig og lurt å stille opp for ulike samfunnsaktører. Politikerne representerer de som sikrer god offentlig finansiering av forskning i Norge og det er usedvanlig viktig at de får god innsikt i den forskningen vi driver med og hvordan vi kan bidra til en mer kunnskapsbasert politikk.

Det er også noe spesielt for politikerne å få oppleve laboratoriene og snakke med forskerne. Slik får de kjenne på stemningen og føle nærhet til viktige forsøk – kanskje oppleve hvordan forsøksdyrene blitt godt ivaretatt og bli smittet av entusiasmen over viktige fremskritt. Legg merke til hvordan politikere snakker med glødende innlevelse og overbevisning om inntrykket de satt igjen med etter et besøk i et inspirerende forskningsmiljø.

Grunnlaget for den offentlig finansierte forskningen i Norge er nemlig at det er en bred politisk enighet om at forskning er viktig og at politikerne har en solid støtte for dette i befolkningen.

I Forskningsbarometeret 2014 vises det til en europeisk undersøkelse fra 2010 om hvordan befolkningen stilte seg til påstanden: «Myndighetene bør støtte forskning, selv om det ikke medfører noen umiddelbar gevinst». I Norge var det 87 prosent av de spurte som var enige i påstanden, mens 5 prosent var uenige. I Østerrike var det under halvparten av befolkningen som var enige i påstanden, mens EU samlet lå på 72 prosent.

I den samme undersøkelsen svarte befolkningen på om hvordan de stilte seg til påstanden: «Fordelen med vitenskapen er større enn de skadevirkningene vitenskapen kan ha». Norge var igjen landet som hadde høyest andel som var enige med 65 prosent, mens Nederland som hadde lavest andel lå på 27 prosent. EU samlet lå på 46 prosent. Bare 11 prosent i Norge var uenige i påstanden.

Disse tallene bekrefter at det er bred støtte i befolkningen for å satse på offentlig finansiert forskning i Norge. Det vises også i forskningsbevilgningene. Vi har ingen spesiell grunn til å klage over situasjonen i Norge, men heller vise takknemmelighet over de mulighetene vi har til å satse på forskning.

Samtidig har May-Britt og Edvard Moser vært dyktige til stadig å skaffe mer finansiering til forskningen sin. Det har vært en konsekvens av fantastisk gode resultater, men også et resultat av god formidling av hvilke muligheter det ligger i å støtte dem med mer penger. Det krever selvfølgelig at det følges opp med forskning av høy kvalitet som bekrefter at det har vært lurt å satse på prosjektene deres. Foruten å satse på kvalitet, har de prioritert strengt hva de har valgt å satse på.

Jeg er også overbevist om at vi kan satse enda mer på forskning, men da blir det oppgaven vår å formidle mulighetene til en enda større merverdi i framtiden. Data fra England har jo vist at det tok i gjennomsnitt 17 år fra det ble bevilget penger til hjerteforskning til det ga en økonomisk avkastning for samfunnet i form av bedre overlevelse og en lønnsom helseindustri. En stor utfordring i dag ligger kanskje i å overbevise sektordepartementene om at vi trenger mer langsiktig grunnleggende forskning hvor resultatene først kanskje blir anvendelige om 15-20 år.

Nobelprisen kom som et resultat av nysgjerrighetsdrevet forskning på hvordan hjernen fungerer. Sannsynligvis vil resultatene av denne forskningen ha langt større betydning for pasientene på sikt enn mye av forskningen hvor tid til forventet anvendelse prioriteres over kvalitet.

Så vil sikkert noen tro at svaret fra May-Britt og Edvard Moser til journalistene om at de primært ønsket å takke politikerne for støtte da det ble kjent at de fikk Nobelprisen, var uttrykk for en strategisk vurdering om å holde seg inne med politikerne. Til dere kan jeg si at etter å ha jobbet tett sammen med dem som nærmeste leder i over ni år, vet jeg at dette er noe som kom spontant og fra hjertet. De synes det er helt rett og på sin plass å takke politikerne.