Den siste uka i januar 2012 slo et voldsomt uvær til på Svalbard og Longyearbyen. Et ekstremvær som bare inntrer hvert 500. år. 

En ny undersøkelse tar for seg dette ekstremværet og virkningen det hadde på alt fra miljøet til byens infrastruktur.

Innbyggerne i Longyearbyen husker det som uka da værgudene slo til for fullt. Temperaturen nådde nesten åtte varmegrader i en tid da gjennomsnittstemperaturen normalt ligger på 15 kuldegrader. Det regnet mye.

Snøskred fra fjellene rundt Longyearbyen dekket veier og ødela en stor gangbro. Snødekte gater og tundra ble forvandlet til isete, regndekte skøytebaner som ikke engang snøscootere kunne takle.

Flyvninger ble kansellert, flyplassen stengt, og bare det å komme seg rundt i byen var vanskelig.

Situasjonen var like vanskelig på den arktiske tundraen. Regn som falt på snø sev ned til bunnen av snømassene. Der dekket vannet bakkeoverflaten og frøs til. Det gjorde det umulig for beitende reinsdyr å få tak i maten. Ekstrem varme påvirket også permafrosten.

En unik mulighet

Men ekstremvarmen ga også forskerne sjansen til å studere fenomenet og lære av det. Forskergruppen besto av alt fra klimaforskere til biologer, geofysikere og bygningsingeniører.

Rapporten deres er nå publisert i Environmental Research Letters 20. november.

­– Vi hadde en unik mulighet til å dokumentere det som skjedde, sier Brage Hansen, biolog ved NTNU og Centre for Biodiversity Dynamics.

– Dette var bare én hendelse. Men det var en ekstremhendelse. Siden vi hadde kontakter innenfor flere fagfelt, kunne vi samle informasjonen fra alle disse feltene til en helhet. Det er ganske sjeldent, legger kollega Øystein Varpe til, førsteamanuensis ved Universitetssenteret på Svalbard. 

Høyeste temperaturøkning i Europa

Ketil Isaksen er klimaforsker ved Meteorologisk institutt. Han forteller at sannsynligheten for at et slikt ekstremvær skjer i løpet av ett år bare er 0,2 prosent.

Samtidig sier meteorologer at Svalbard har hatt den største temperaturøkningen i Europa de siste tre tiårene.

Ingen kan si sikkert at hendelsen skyldes global oppvarming. Men nesten alle klimastudier viser at Arktis, inkludert Svalbard, vil bli stadig varmere og våtere i tida fremover.

– Vi regner med at sannsynligheten for at dette skjer i framtida stiger, sier Isaksen.

I denne videon forteller forskerne hvordan ekstremværet som rammet Svalbard vinteren 2012 kan bli normalen i framtida. 

Reinsdyras dødelighet går opp

Som biolog er Hansen svært interessert i hvordan ekstremvær påvirker dyrelivet.

Bare fire arter av virveldyr overvintrer på Svalbard. Disse er den ville svalbardreinen, svalbardrypa, østmarkmusa og fjellreven.

Hansen og hans kolleger sammenlignet sommerbefolkningen av rein i 2012 med året før. De fant at antallet reinkadavre i mange bestander var blant de høyeste som noensinne var målt.

Men det kunne ha vært verre, mener han. Delvis fordi de siste årenes økning i sommertemperaturer generelt har gitt bedre beitevilkår for svalbardrein på den tida av året.

– Det var ikke sånn at det lå døde reinsdyr overalt på tundraen, sier han. – Hvis dette hadde skjedd på 1980-tallet, da det var kaldere, kunne det ha vært mye verre. Dyrene hadde en fin vinter opp til denne hendelsen.

Forskere fra flere fagfelt

Hansen og kollegaene hans har tidligere publisert forskning på det overvintrende dyresamfunnet på Svalbard. Resultater av denne forskningen tyder på at ekstreme hendelser som denne kan påvirke alle arter.

Det at så mange fagfelt jobbet sammen bidro til at de kunne sette sammen et bilde av det som skjedde på Svalbard fra mange synsvinkler, og finne ut hvordan været påvirket folk både i Longyearbyen og i Ny-Ålesund, der vinterbefolkningen bare er på rundt 30 personer.

I Ny-Ålesund regnet det for eksempel nesten 100 mm i løpet av én dag. Det ville vært mer typisk for Bergen.

Isaksen dokumenterte en signifikant økning i bakketemperaturen i permafrosten så dypt som fem meter under overflaten som følge av den ekstreme oppvarmingen.

Denne temperaturøkningen kom på toppen av et tiår med langt større oppvarming av permafrosten på Svalbard enn før, sier forskerne.

Permafrost er den permanent frosne delen under bakken. På den nordlige halvkule finner vi permafrost under omtrent 25 prosent (23 millioner km²) av landjorda.

15 centimeter tykk is

For innbyggerne på Svalbard fikk ekstremvinteren betydelige samfunnsøkonomiske virkninger. Under og etter hendelsen var det vanskelig å bruke snøscooter på tundraen på grunn av det tykke islaget.

– Dette islaget var i snitt mer enn 15 centimeter tykt i enkelte områder. Det dekket tundraen lenge etter at ekstremværet var over, sier Jack Kohler, seniorforsker og glasiolog ved Norsk Polarinstitutt.

– Vinterregnet gjorde at det dannet seg is på bakken. Denne isen holdt stand gjennom hele smeltesesongen. Regnet var selvsagt en spesiell situasjon, men det var isen som gjorde dette ekstra spesielt.

Nedgang i turismen

Resultatet var en sterk nedgang i turisme resten av vinteren. Det gjaldt spesielt for aktiviteter som guidede snøscooterturer og hundesledeturer.

Turvirksomheten falt med 28 prosent i forhold til vinteren før, og var den laveste registrerte siden 2001, da årlige tellinger begynte.

Forskerne mener det også virket inn på hotellovernattinger og andre turistaktiviteter. Det ga en nedgang i nettoresultatet på seks prosent for hoteller og restauranter.

Risiko for flere skred

Ekstremværet avdekket også sårbarheten i byens infrastruktur når snøskred inntreffer. Et stort snøskred i juni 1953 ødela byens sykehus og andre bygninger, og drepte tre personer. Men siden den gang har mange bygninger blitt konstruert uten hensyn til en potensiell skredrisiko.

Hvis temperaturen på Svalbard fortsetter å øke, vil sannsynligheten for alvorlige hendelser i forbindelse med skred bare øke, mener Hansen og kollegaene hans.

Hansen fortsetter å undersøke konsekvensene av et varmere Arktis gjennom et forskningsprosjekt kalt Vinterregn.

Forskerne er nå spesielt interessert i om planter kan tåle å bli helt dekket av is i flere måneder.

Referanse

Brage Bremset Hansen, m.fl. Warmer and wetter winters: characteristics and implications of an extreme weather event in the High Arctic. IOP Science, Environmental Research Letters, november 2014. 

Det kan være vanskelig å oppdage feil på elektroniske materialer. Og det kan bli veldig dyrt å reparere dem. Særlig hvis de befinner seg på havbunnen.

Da kan det selvreparerende materialer være løsningen, mener forskere. 

Det er isolasjonsmaterialet som omslutter den sårbare elektronikken som nå skal få innebygget førstehjelp. 

Teknologien som blir brukt kalles mikrokapsler og blir puttet inn i tradisjonelle isolasjonsmaterialer. De har faktisk evnen til å føle at materialet begynner å bli ødelagt og frigir derfor reparerende molekyler.

Teamet som jobber med dette består av både kjemikere, fysikere og elektroingeniører. Om de lykkes, kan dette bli neste generasjon isolasjonsmateriale for kostbare elektriske installasjoner, ifølge forskerne.

Elektriske trær

Når levetiden til elektriske materialer nesten er oppbrukt, oppstår det noe som kalles elektriske trær i isolasjonsmaterialet.

Det som skjer er at elektriske spenningsfelt utnytter små svakheter i isolasjonsmaterialet og lager hårrørtynne kanaler som sprer seg utover i materialet som greinene på et tre.

Når kanalene trenger helt gjennom isolasjonen, er det slutt. Da kommer kortslutningen.

– Det er nesten alltid et elektrisk tre inne i bildet ved kortslutninger, forklarer Øystein Hestad ved Sintef.

Slike feil kan bli ekstremt dyrt å reparere, særlig dersom det er snakk om en installasjon ved en offshore vindmøllepark eller en oljeinstallasjon på havbunnen, kanskje attpå til i ugjestmilde, arktiske omgivelser.

Selvreparerende isolasjonsmaterialer er derfor et kostnadseffektivt alternativ til tradisjonelle metoder, ifølge forskeren.

Mikrokapsler

Forskere har tatt utgangspunkt i et etablert konsept, utviklet for å reparere mekaniske skader og sprekker i sammensatte stoffer. Stoffene blir iblandet mikrokapsler fylt med flytende monomer, som er enkle molekyler som har evnen til å slutte seg sammen til langkjedede molekyler. Når sprekker eller andre skader når kapslene, frigis stoffet, og fyller sprekkene.

– Vi er, så vidt vi vet, de første som har prøvd ut denne teknikken på elektriske skader, sier forsker Cédric Lesaint, som håper at industrien får øynene opp for løsningen.

Mikrokapslene sprekker når det treffes av ei grein i det elektriske treet og flytende monomer renner inn i de tynne hulrommene dannet av treet, og polymeriseres. Hulrommene fylles og den elektriske nedbrytingen av isolasjonsmaterialet blir stopper opp.

På den måten styrker de det vi kan kalle isolasjonsmaterialets immunforsvar, og forlenger installasjonenes levetid.

Leddbetennelse eller artritt er en sykdom som gir hevelse og smerter i ledd. Over tid kan leddene bli ødelagt.

Artritt angriper ofte ledd i hender og føtter. Nettopp hendene og føttene er målet for en ny type undersøkelse som skal kunne oppdage artritten ved gjennomlysing.

Fine fargenyanser

­–Fingre og tær er så tynne at de lar seg gjennomlyse, sier Lise Randeberg. Hun er professor i biomedisinsk optikk og fotonikk på NTNU.

Når hvitt lys går gjennom hånden, kan vi se rødt lys komme ut på den andre siden. Fine nyanser i fargen og andre endringer av lyset, kan avsløre leddbetennelsen med metoden som Randeberg og kollegene hennes utvikler.

­­Undersøkelsen er enkel og rask. Dermed kan mange undersøkes, og nye tilfelle oppdages tidlig, før leddene ødelegges av sykdommen.

Hendene blir skannet med et hyperspektralt kamera, utviklet av firmaet Norsk Elektro Optikk. Det bygger opp bildet linje for linje, på lignende måte som en bordskanner, og kan skille mellom mange flere fargenyanser enn vanlige skannere og kameraer.

Ser forskjellige typer artritt

–Vi har gjort innledende tester i samarbeid med reumatologer på St. Olav hospital i Trondheim, forteller Randeberg.

–Vi gjennomlyste hånden til 15 pasienter med leddsykdom og 20 friske personer. Da oppdaget vi at skanningene kanskje også kan skille forskjellige typer artritt fra hverandre.  Vi fikk uventet gode resultater, sier hun til forskning.no.

Men selv om bildene viser forskjeller, må forskjellene tolkes bedre for å gi sikre diagnoser. Randeberg og kollegene hennes utvikler nå datamodeller som kan gjøre denne tolkningen. Her er det utfordringer å ta fatt i.

Går i dybden

–Når lyset går gjennom hånden, er det særlig signalet fra blodet vi er interessert i å studere. Betennelser gir endret blodgjennomstrømning, og dette vil vi måle, sier Randeberg.

Men måling av blodgjennomstrømning alene kan ikke skille mellom forskjellige betennelser. Betennelser kan skyldes mye annet enn artritt, for eksempel en fysisk skade eller en infeksjon. For å se tegnene til artritt, må forskerne også danne seg et bilde av akkurat hvor blodet er, og hvor mye oksygen det inneholder.

Det hyperspektrale kameraet gir et vanlig bilde med mange fargenyanser. Men forskerne trenger mer enn det for å stille sikker diagnose. De trenger å vite hva som skjer fra øverst til nederst gjennom hånden eller foten. De må kunne se i dybden – i tre dimensjoner. Hvordan kan de klare det?

Stor datakraft

–Vi lager modeller av hvordan lyset beveger seg nedover gjennom blod, muskler, sener og ledd. Noen deler sprer lyset, andre skygger for det, sier Randeberg.

Når slike modeller kobles opp mot bildene fra hyperspektrale gjennomlysninger, kan forskerne tolke informasjonen i dybden også. Men dette krever datakraft – stor datakraft.

–Vi setter alle kluter til for at dataanalysen skal være ferdig ett minutt etter gjennomlysingen. Det hjelper ikke at gjennomlysningen er rask og enkel, hvis pasienten må vente to uker på resultatet. Da kan andre metoder fungere omtrent like bra, sier Randeberg.

Dilemma i blått og grønt

En annen utfordring er at lyset gjennom hånden dempes kraftig av blod og hudpigmenter. Dermed blir fargenyansene vanskeligere å fange opp for det hyperspektrale kameraet.

Sterkest er dempningen for blått og grønt lys, særlig hos folk med mørk hud. I dette fargeområdet er det interessante signalet fra blodet sterkest, men lyset altså svakest. Dette er et dilemma, og hvis metoden skal kunne brukes over hele verden, må den virke på alle hudtyper.

Dette betyr at forskerne må kompromisse på hvilke farger de studerer. Jo lengre ut i det røde området, og enda videre ut i det usynlige infrarøde, desto mer lys slipper gjennom hånden. Men da blir også nyanseforskjellene som skyldes blod, svakere.

EU-samarbeid

Løsningen er et nytt hyperspektralt kamera, der fargespekteret er forskjøvet litt utover fra det synlige lyset, mot infrarødt. Dette kameraet er utviklet spesielt for medisinsk forskning av firmaet Norsk Elektro Optikk.

–Nå skal vi prøve ut dette kameraet på en klinikk i Tyskland. Prosjektet er et samarbeid mellom blnt annet det tyske Fraunhofer-instituttet, Norsk Elektro Optikk og NTNU, finansiert av EU, forteller Randeberg.

Nesten ti år har gått siden Randeberg første gang la hånden sin under et hyperspektralt kamera fra Norsk Elektro Optikk.

–Før den tid arbeidet vi bare med å se på fargen fra lyset i et punkt. Å kunne kartlegge fargenyansene i et hyperspektralt bilde var en helt annen verden for oss. Vi var blant de første som brukte hyperspektral analyse til medisinsk forskning.

–Mye har skjedd siden den gang. Vi startet i det blå, og nå ser vi rødt – og infrarødt. Dette er ganske stort, sier Randeberg.

Lenke:

Nettsidene til EU-prosjektet IACOBUS

Det er ikke ukjent at passiv røyking kan ha helseskadelig effekt. Puster man inn røyken, blir man utsatt for de samme giftstoffene som det røykeren gjør.

Så hvilken effekt har det å sitte i samme bil som en røyker? De fleste tenker kanskje at det ikke vil gjøre så stor skade, så lenge vinduet står på gløtt.

Men selv ikke en glippe på ti centimeter er nok.

Alle vinduer åpne

I en ny studie, publisert i tidsskriftet Cancer, Epidemiology, Biomarkers & Prevention, ville forskere undersøke hvor skadelig det kan være å sitte i bil sammen med noen som røyker.

• Les også: Nikotin på veggen er kreftfremkallende

Studien tok utgangspunkt i en forholdsvis liten gruppe på 14 ikke-røykere, som satt hver sin tur i en bil sammen med en røyker. I løpet av en time, røkte personen tre sigaretter. Alle vinduene hadde en ti centimeter stor glippe.

Forskerne hadde på forhånd tatt urinprøver fra ikke-røykerne, slik at de kunne sammenligne med prøver de tok etter oppholdet i bilen.

• Les også: Forbud har gitt flere røykfrie hjem

Prøvene viste en betydelig økning av ulike giftstoffer som forbindes med røyking, og i større forstand også forbindes med kreft og hjerte- og kar-sykdommer.

Lite som skal til

- Dette viser at bare ved å sitte i bil sammen med røykere, puster ikke-røykere inn en mengde av potensielt farlige stoffer fra tobakk-røyk som henger sammen med kreft, hjertesykdom og lungesykdom, sier Gideon St. Helen i en pressemelding. Hun er hovedforskeren bak studien.

• Les også: Er e-sigaretter helseskadelige?

Forskeren advarer særlig mot at barn og voksne med helseproblemer som astma og hjertesykdom, sitter i en røykfylt bil.

Likevel trekker St.Helen trekker fram at bilen sto stillestående, og det kan ha en annen effekt når man kjører med ventilasjonsanlegget på.

Referanse:

St.Helen, G. (et.al) Intake of Toxic and Carcinogenic Volatile Organic Compounds from Secondhand Smoke in Motor Vehicles. Cancer, Epidemiology, Biomarkers & Prevention (2014) 

Tenk om noen kunne måle signaler fra hjernen din, og så fortelle hva du tenker på? Det høres ut som handlingen i en film, men kanskje det ikke er så usannsynlig, likevel?

Vi spurte fysiker og hjerneforsker Gaute Einevoll.

– Stadig flere teknikker for å måle aktiviteten i hjernen blir utviklet, så, ja, hjernen kan definitivt avlyttes, sier Einevoll.

De små, grå

Ta en kikk på hjernen: Ytterst finner vi et to til fire millimeter tjukt, grått lag. Dette er de små grå, og det er her det interessante i hjernen foregår. Her finner vi nemlig nervecellene i hjernebarken, en enorm mengde – antallet må skrives med 11 siffer.

Nervecellene, også kalt nevroner, sender elektriske signaler til hverandre, og de signalene kan måles.

Men om hjerneaktivitet kan måles, hvordan kan det fortelle hva personen tenker på?

• Se også: Er du en helt eller en feiging? Hjernen avslører deg

For noen år tilbake oppdaget en nevrokirurg ved UCLA at én bestemt nervecelle sendte ut et signal idet pasienten så et bilde av Jennifer Aniston, og bare da.

– Litt morsomt var det også at nevronet ikke reagerte hvis Brad Pitt var med på bildet, sier Einevoll.

– Dette var tydeligvis et sjalu nevron.

Jens Stoltenberg-nevronet

Senere har andre forskere funnet at vi har bestemte nevroner også for andre kjente mennesker.

– Så sjansen er stor for at du har et Jens Stoltenberg-nevron, ler Einevoll.

– Vi har også sett på hva som skjer i hjernen når du hører et ord, og vi ser veldig tydelig forskjell på hjerneaktiviteten avhengig av om ordet er nytt eller kjent, forteller Einevoll.

Amerikanske firmaer har begynt å bruke slike målinger til å utvikle en ny type løgndetektor, som vil være mye mer pålitelige enn de som brukes nå, som er basert på måling av nervøsitet.

Hjerneavlytting brukes også til litt mer høyverdige formål, som å hjelpe personer som er lamme etter en ulykke.

Hjernen til slike pasienter fungerer ofte som før, så ved å måle tankene kan dette brukes for eksempel til å styre roboter som utfører det pasienten ønsker.

Siden 2013 har folk og forskere sett store mengder med døde sjøstjerner langs kystene til Canada, USA og Mexico.

Sykdommen kalles Sea-star wasting disease/syndrome, og fører til en spesielt fæl død for sjøstjernene.

Kjøttet på innsiden av sjøstjernes harde hud brytes sammen til et slags slim, og sjøstjernen begynner å miste kroppsdeler etter hvert som sykdommen utvikler seg. Indre organer lekker ut og blir hengende på utsiden av kroppen, og sykdomsforløpet ender med død.

• Les også: Sjøstjerner driver CO2-lagring

Akkurat hva som ligger bak sykdommen er hittil ukjent, men en forskergruppe mener å ha identifisert et virus som kan stå bak sjøstjernedøden.

Over 20 arter

Forskerne identifiserte et virus som ble funnet i alle artene som viste symptomer på sykdommen. Viruset har foreløpig blitt kalt Sea Star Associated Densovirus (SSaDV).

• Les også: Sjøstjerner kan se

Forskerne har undersøkt 20 arter som har blitt rammet av sykdommen, og i noen tidevannsbasseng skal opptil 95 prosent av noen arter ha dødd av sykdommen, ifølge CBS News.

Det mistenkte viruset ble funnet i alle artene. Samtidig er ikke dette første gang sykdommen har ført til epidemier blant sjøstjerner. Det har vært utbrudd i 1972 og 1978, og forskerne fant viruset i sjøstjerner som har blitt lagret ved museer fra 1942, 1980, 1987 og 1991.

Er det et virus?

Forskerne tror at mange forskjellige faktorer kan fungere sammen for å forårsake det store utbruddet som pågår nå. For store bestander av sjøstjerner, mutasjoner av viruset eller temperaturendringer kan alle bety mye for et virus’ smittsomhet.

• Les også: Hva er virus?

Forskerne utsatte friske sjøstjerner for bittesmå biter av sjøstjerner som hadde dødd av sykdommen i laboratoriet, og så at friske sjøstjerner ble smittet. De fant også en sammenheng mellom virusmengde og sykdomsutbrudd, uten at de helt kan slå fast årsaken til sykdommen.

Det er fortsatt uklart akkurat hvordan sykdommen fungerer, siden andre mikroorgansimer kan ha noe å si for sykdomsforløpet, og om viruset kan spre seg utenfor vertsdyr.

Under kan du se en beskrivelse av sykdommen fra et amerikansk veterinærinstitutt:

Syke østers

Men kan denne sykdommen spre seg og komme til våre breddegrader?

Øivind Strand er forsker ved Havforskningsinstituttet kjenner ikke til akkurat denne sykdommen, og uttaler seg dermed på generelt grunnlag. Det er ikke kjent om sykdommen kan smitte arter som lever i våre farvann.

– Det er flere måter organsimer kan flytte seg over landegrenser. Det mest kjente er ved ballastvann i båter, eller ved kultivering av arter, sier Strand til forskning.no.

Store lastebåter pumper inn ballastvann i en del av verden og slipper det ut i en annen del. Dermed kan store mengder mikroorganismer bli flyttet over hele verden, og introdusert i økosystemer de ikke hører hjemme.

En annen variant er spredning ved at et land importerer og lager oppdrett med en art, som så sprer seg til andre steder uten at det var meningen.

Stillehavsøstersen er en art som ikke er ønsket, men som har spredd seg i hele Skandinavia fra områder i Europa.

I løpet av det siste året har det blitt påvist et smittsomt herpesvirus hos den norske stillehavsøstersen, som blant annet har tatt livet av mange østers i Vestfold.

– Spørsmålet er hvordan denne sykdommen kom hit, sier Strand.

– Det er påvist at det er det samme viruset som man har hatt problemer med i Europa.

Selv om sjøstjernesykdommen ikke finnes her til lands, finnes det altså eksempler på spredning av marine sykdommer over landegrenser.

Referanser:

Hewson et al.: Densovirus associated with sea-star wasting disease and mass mortality. (Sammendrag) PNAS. 

Havforskningsinstituttet – Virus gir østersdød

Verden ble lammet da svineinfluensaen (H1N1) spredte seg i 2009.

Forskning viser at opp mot 300 000 mennesker døde i de første 12 månedene etter utbruddet på verdensbasis

Slike pandemier påvirker ulike land forskjellig, men ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er ikke Europa rustet til å takle dem.

Spørsmålet er nemlig ikke hvis, men når, det kommer en pandemi.

– Det vil helt sikkert komme en influensapandemi igjen. Vi er ikke forberedt. Det er ikke bare regjeringene i EU som er dårlig forberedt, det gjelder også den farmasøytiske industrien, helsesektorene og befolkningen. Beredskapen har blitt svekket siden 2009, mener professor David Salisbury, som er ansvarlig for det britiske vaksinasjonsprogrammet.

Media bagatelliserer problemet

Hvert år rammes stort sett alle europeiske land av en influensaepidemi. Likevel er vi ikke forberedt på en verdensomspennende pandemi.

David Salisbury mener at særlig media bagatelliserer problemet.

– Vi hører ikke så mye om influensa i media, og folk har nærmest glemt at det var en influensapandemi. Dessuten vil den farmasøytiske industrien ha problemer med å levere nok vaksiner og medisiner i en slik situasjon, sier Salisbury.

WHO mener at ebola er en større krise, men mener at vi likevel skal være på vakt mot en pandemi. For den vil komme.

– Ebola er riktignok en større krise for tiden, men en influensapandemi er noe som vil skje igjen og igjen. Vi vet bare ikke når, hvilken type, og hvor hardt vi blir rammet, sier Caroline Brown, som leder programmet for influensa og andre luftveissykdommer hos WHO.

Europa kan gjøre det bedre

WHO mener at landene i Europa står svakt når en ny pandemi bryter ut. Det skyldes blant annet at mange land fortsatt ikke har oppdatert pandemiplanen sin, slik WHO anbefaler.

– Etter den siste pandemien har Europa blitt litt bedre forberedt, men det er fortsatt mye som er for dårlig. Vi håper at de 53 medlemslandene i WHO Europe oppdaterer pandemiplanene sine. Inntil videre er det bare syv land som har gjort det, sier Caroline Brown.

Myndighetene må forberede seg på forskjellige scenarier.

– Under en pandemi må myndighetene gjennomføre en risikovurdering. Det er nemlig ikke sikkert det er de samme menneskene som blir syke under en pandemi som under et vanlig sesongutbrudd. Derfor kan man ikke gå ut fra at det vil hjelpe å vaksinere de man pleier. Kanskje er det friske personer som er mest sårbare. Derfor bør man ha en plan som tar høyde for ulike scenarier, sier Brown.

Ulike konsekvenser

– Konsekvensene av dårlige forberedelser vil variere fra land til land. Noen vil oppleve mange dødsfall, mens andre vil streve med etterspørselen etter influensamedisiner og vaksiner, sier David Salisbury.

WHO peker også på at myndighetene bør forberede seg på at det kan komme et ekstra press ved sykehusene. Det holdt for eksempel på å gå galt i 2009.

– De europeiske helsesektorene er sterke, men de har en grense. I 2009 var det like før sykehusene ble overfylt. Man må prioritere de alvorlige tilfellene og tenke på hvordan kapasiteten utnyttes best, sier Caroline Brown.

Hva skal vi gjøre?

Chloe Sellwood er forsker ved den britiske influensaberedskapen. Hun forteller at apotekene bør sørge for å ha medisiner og vaksiner på lager i god tid.

– Apotekene må ha de nødvendige medisinene på lager hvis en pandemi bryter ut. Dermed kan folk med influensasymptomer raskt få behandling, og man reduserer smittefaren, sier Sellwood, arbeider ved National Health Service i London.

Vi må bruke erfaringene fra de vanlige influensautbruddene, mener hun, selv om en pandemi kan utvikle seg helt annerledes.

– Folk vil gjøre det de er vant til, selv under en pandemi. De vil ikke stille seg i meterlange køer for å få en vaksine eller medisiner. Det kan spre panikk, og det bør vi unngå, sier Sellwood.

Fugleinfluensa kan skape ny pandemi

Hvilken type influensa er det som kan stå bak en fremtidig pandemi?

– For tiden holder man særlig øye med H5N1, som er en type fugleinfluensa som har medført en lang rekke dødsfall blant mennesker, primært i asiatiske land. Det ser ut til at den bare smitte fra dyr til dyr og fra dyr til menneske, ikke menneske til menneske. For at det skal skje, må viruset mutere opptil fem ganger, sier Colin Russell, som forsker på virologi ved Cambridge University i England.

Det var allerede fokus på denne varianten før pandemien i 2009. Forskerne trodde viruset ville mutere, slik at det kunne smitte mellom mennesker. Men slik gikk det ikke.

Svineinfluensaen H1N1 overtok fokuset, og det kan godt være at den kan skape en pandemi igjen. Men det er vanskelig å si presist hvilken type influensa som vil skape en pandemi i fremtiden. Foreløpig er det beste vi kan gjøre å forberede oss.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Pampevelde, korrupsjonsanklager og urimelige krav er bare noen av anklagene som har haglet mot IOC det siste året. Tirsdag 18. november skrev VG.no at IOC ønsker å forandre seg for å gjøre det mer attraktivt å arrangere OL i fremtiden.

– Dette var ikke spesielt revolusjonerende, sier Gaute Slåen Heyerdahl ved Norges idrettshøgskole.

Få vet mer om norske olympiske leker enn ham. Heyerdahl står nemlig bak en fersk doktoravhandling om nettopp OL.

– Jeg kan ikke se at disse tiltakene berører kjernen i IOCs problemer. Midlertidige anlegg, gjenbruk og konkurranser i andre regioner er jo ikke noe nytt. Hvis IOC virkelig ville berøre noe av kjernen til sine problemer kunne de for eksempel avskaffe hemmelige avstemninger, som er en invitasjon til korrupsjon, mener stipendiaten.

Forslaget om å dele arrangementet mellom flere land synes doktorgradsstipendiaten er interessant.

– Vi kunne for eksempel se for oss et samarbeidsprosjekt med Sverige eller Norge. Eller hva med et OL med langrenn og hopp i Trondheim og alpint i svenske Åre?

Hvorfor arrangere OL?

De siste fire årene har han studert de to tidligere OL-ene i Norge nøye: Oslo i 1952 og Lillehammer i 1994. Er han skuffet over at det ikke blir et nytt OL i Oslo i 2022?

– Jeg greide aldri å bestemme meg for om jeg var for eller imot. Det er gøy med en skikkelig fest, men er det verd prisen? Jeg vet ikke, svarer han.

«Hvorfor arrangere et OL?» er et av de største og mest sentrale spørsmålene han stiller i sin avhandling. Historien har vist oss at OL ikke er en investering med noen som helst økonomisk bærekraft. Vi har ingen forskning som viser at arrangementet har varig positiv virkning på folkehelsen. Så hvorfor kjempe om å få arrangere?

– Etter Lillehammer-OL var det ingen som brydde seg om den gedigne budsjettoverskridelsen eller hvor elendig planleggingen var fram til 1990. Arrangementet ble en suksess, en folkefest og vi fikk vist fram Norge på en flott måte. OL på Lillehammer er en milepæl i norsk historie, slår Heyerdahl fast.

Men det var den gang …

Begrunnelsene holder ikke lenger

Nå ble det jo ikke flertall for OL i Oslo i 2022. Hvorfor ikke?

– Begrunnelsene for å arrangere OL holder rett og slett ikke vann lenger. OL må hele tiden gjenskape seg selv og arrangørene må finne nye argumenter i møte med sannheten om at lekene på ingen måte lønner seg eller gir varig gevinst for folkehelsen, sier Heyerdahl.

I 1952 var OL mer nøkternt, på grunn av etterkrigstidens harde kår. Da arrangørene på åttitallet planla OL i -94, ante de ikke hvilken enorm budsjettsprekk som ventet dem. Det fantes heller ingen forskning på ettervirkningene av et OL.

Men i dag vet vi bedre. Historien har vist at alle olympiske leker ender med dundrende budsjettoverskridelser. Ingen forskning viser noen varig effekt på folkehelsen. Begrunnelsene om folkefest og frivillighetsfeiring vant ikke fram i Norge i høst.

– Påstandene om OL som økonomisk motor, foredler av folkehelsen, samlende og fredsskapende mangler belegg. Dermed blir påstandene fort avfeid som propaganda.

OL-syndromet

I avhandlingen omtaler Heyerdahl noe han kaller OL-syndromet. Det går ut på at et OL bare bedømmes etter de to nådeløse kategoriene suksess eller fiasko. Når først tildelingen er på plass gjør arrangøren alt som står i sin makt for å lage det største og beste OL noen sinne.

Mange vil antakelig tro det er IOC som står bak en slik stormannsgalskap, men Heyerdahl hevder det er arrangørlandene selv som holder rotteracet i gang.

– Politikere og idrettsledere pusher kostnadene i været. De pøser inn penger for å vise seg fram på best mulige måte overfor resten av verden. IOC kan gripe inn og bremse pengebruken, men det har enda ikke blitt fremmet noe tiltak som i praksis vil redusere omfanget av et OL.

Og når arrangementet er tildelt og statsgarantien gitt, begynner snøballen fort å rulle. Da er det suksess og prestisje som gjelder, koste hva det koste vil. Fordi det handler om nasjonens ære settes alle nødvendige midler inn.

Ville blitt nei på Lillehammer

Men hvordan kan egentlig budsjettene sprekke så ettertrykkelig? Store, komplekse organisasjoner finnes jo over alt?

Det kan ha å gjøre med OLs noe uvanlige arrangørkontrakt, ifølge stipendiaten. Arrangørbyen er kontraktspart til IOC, men pengene kommer i en statsgaranti fra regjeringen, som ikke kan styre arrangørbyen. Men det kan idrettsforbundene. Hvis Det internasjonale skiforbundet skulle mene at Holmenkollbakken var for liten, kunne de kreve at Oslo kommune bygde en ny bakke – på statens regning.

– Gang på gang ser vi at OL-søknadene er for dårlige. Budsjettene blir overskredet mange ganger. Samtidig ville antakelig søknaden aldri gå gjennom hvis den hadde et stort nok budsjett i utgangspunktet. Hadde politikerne på åttitallet visst at Lillehammer-OL ville koste fem ganger mer enn budsjettert, ville de nok sagt et rungende nei også den gangen.

- Rettferdiggjør snarveier

Heyerdals gjennomgang av de to norske arrangementene viser at OL-forberedelser vanskelig lar seg tilpasse normale politiske rammer, saksbehandling og beslutningsprosesser.

– Dette gir seg utslag i en slags permanent unntakstilstand fordi OL ses på som noe unikt. Det rettferdiggjør snarveier og budsjettoverskridelser, forklarer doktorgradsstipendiaten.

I 1989 uttalte en stortingsrepresentant at «Vi kan ikke innby til gallamiddag og servere en kopp kaffe». Heyerdahl mener dette illustrerer holdningen som rammer alle OL-arrangører. Da syns tydeligvis politikerne anno 2014 det var best å la være å invitere i det hele tatt.

– En standardisering av budsjett og regnskapsrutiner, slik IOC nå foreslår, burde være en selvfølge. Men vanskelig å gjennomføre i praksis. Det er mange fallgruver i å overføre utgifter fra et politisk system til et annet, sier Heyerdahl.

Statskupp i miniatyr

Før OL i Oslo i 1952 hadde IOC ingen penger. Hvis ikke arrangørbyen fulgte det olympiske charteret, kunne organisasjonen true med å legge ned hele vinter-OL. Siden den gang har IOCs økonomiske muskler vokst i takt med størrelsen på sponsorkontraktene og kravene som stilles til arrangørbyene. ‘

I doktorgraden siterer Heyerdahl en medarbeider i organiseringskomiteen til OL i -94: «Lillehammer-OL er ikke vårt OL. Vi har fått i oppgave å stille Lillehammer nøkkelferdig, for at IOC skal ha sine leker her.»

I norske medier var det krav om VIP-filer på veiene og cocktailpartyer som dominerte. VIP-filene er ikke først og fremst for IOC, men for at Bjørgen og Johaug skal komme tidsnok til start, forklarer Heyerdahl, som mener det er langt større grunn til bekymring på andre områder:

– Det er ikke så mange som vet at hovedsponsorene ikke betaler skatt i arrangørlandet i OL-perioden. Hvorfor i all verden skal de ikke det? Det er jo mye mer interessant enn hvem som skal møte kongen, mener han.

Har forsøkt nedskalering siden 1960

Mange vil være enige med Heyerdahl i at OL har tatt litt av. Den oppfattelsen er ikke ny. Helt siden lekene i Roma i 1960 har arrangørbyene, i hvert fall i søkerfasen, uttrykt et ønske om å lage mer nøkterne leker. Ingen har klart det.

– Det er en iboende motsetning i at OL skal være for alle. Hvis alle idretter skal med, blir det stort, dyrt og vanskelig å arrangere. Sammen med stadig høyere krav til anlegg og publikumsfasiliteter kan det bli vanskelig å lage mer nøkterne leker, mener Heyerdahl

IOC har myndighet til å gripe inn og styre utviklingen. Det har organisasjonen så langt ikke gjort. Stipendiaten mener det er lite som tyder på at et flertall i IOC ønsker å bremse utviklingen.

Foreslår grundigere søknadsprosess

– OL er en viktig kulturell og historisk institusjon. For Norge har arrangementene fungert som milepæler i samfunnet og som generasjonsskiller. Men det er vanskelig å se hvordan vi kan få flertall for en OL-søknad med de reelle kostnadene et moderne OL fører med seg.

Et av forslagene IOC la fram i november handlet om forenkling av søknadsprosessen. Heyerdahl er skeptisk:

– Jeg vil i stedet foreslå å gjøre søknadsprosessen enda grundigere, for å gjøre et OL mer forutsigbart for dem som skal finansiere det. Kostnadene forbundet med en søknad er tross alt peanøtter sammenlignet med kostnadene til et OL.

Referanse:

Gaute Slåen Heyerdahl. Vinter-OL i skisportens vugge – De VI Olympiske vinterleker i Oslo, 1952 og De XVII Olympiske vinterleker i Lillehammer, 1994. Disputerer til doktorgraden ved Norges idrettshøgskole torsdag 18. desember.

Hvor finnes det flest arter? Det finnes regler for slikt – og når vi forstår disse reglene, forstår vi også hvordan vi skal ta vare på det biologiske mangfoldet.

Den viktigste regelen kan formuleres slik: Blir skogen for liten, blør den seg tom.

Biologer er ikke bortskjemt med eksakt formulerte lover. Vi har imidlertid én som likner litt: S = cAz – sammenhengen mellom størrelsen på et område, og antall arter som lever der, også kalt SAR: species-area relationship.

S er artene, A er areal, mens c og z er konstanter. Du ser det kanskje ikke med en gang, men dette er skummel lesning.

Jeg har sagt det før, og gjentar: Den største trusselen mot det biologiske mangfold er fysisk ødeleggelse av natur. Du kan lese det rett ut av SAR-formelen: Jo mer mark vi legger ut til åker, byggefelt, motorvei eller handlesenter – jo færre arter har vi plass til.

Vi kunne selvsagt foreslått for dyrene at de flytter seg litt tettere sammen. Problemet er at mange av dem ikke vil – og i tillegg er det andre krefter i spill. Derfor, når skogen krymper, begynner den å lekke liv.

Når mangfoldet stuper

Sammenhengen mellom antall arter og størrelsen på et område er ikke lineær, men snarere en linje som bøyer seg på en forutsigelig måte. Hvis du har et relativt lite område – for eksempel en blomstereng, og øker størrelsen gradvis, vil du først se en sterk økning i antall arter. Insekter, for eksempel. Men økningen avtar etter hvert, og du må øke arealet ganske radikalt, bare for å få inn noen få ekstra arter.

Beveger vi oss motsatt vei – fra urørt natur mot gradvis mer fragmenterte rester, ser vi lettere hvilke farer som truer: På ett eller annet sted i grafen begynner biomangfoldet å stupe.

La oss si at vi har et gitt lite stykke natur, som den nye Færder nasjonalpark, der ”naturvernerne” i disse dager sprenger skog og fjell for å få plass til sitt naturvernsenter.

• Les mer: Allmenningens tragedie

La oss si at det finnes 100 ulike arter i parken. Hva skjer hvis vi reduserer den til det halve?

Antagelig ville vi miste ti prosent av artene. Og deretter ti prosent ved neste halvering.

Inntil et visst punkt, hvoretter mangfoldet plutselig stuper, og nasjonalparken blir like interessant som midtrabatten på E 18.

Trenger plass

Hvorfor er det slik? For noen arter er svaret åpenbart: De trenger rett og slett større plass. Kanskje er de rovdyr, og må ha store jaktområder. Slike særinteresser kan imidlertid ikke forklare det brå stupet. Det finnes ikke så mange rovdyr. Det har vært gjort forsøk med dette – forskere har redusert skogsområder, og gang på gang har de sett at på ett punkt forsvinner artene – insektene, fuglene, amfibiene – uansett hva som gjøres for å hjelpe dem.

For å forklare dette, må vi begi oss over i matematikken og statistikken; det handler om tilfeldigheter og sannsynlighet.

Dødeligheten er høy i naturen. De fleste unger som fødes, dør før de rekker å formere seg. Dette kalles naturlig utvalg, og er grunnen til at de fleste bestander holder seg noenlunde konstante, år etter år – så lenge den har et visst antall individer.

Et litt verre problem, er at dødeligheten ikke er konstant. Av og til får vi en ekstra hard vinter, av og til dukker det opp streifende rovdyr, av og til er det ikke mat nok til ungene, noen ganger er det så tørt at dammer og bekker forsvinner – og noen sjeldne, men uunngåelige ganger skjer alt dette samtidig. Også dette kan en bestand leve med – dersom den er stor nok. Den vil kanskje få en knekk, men kommer tilbake.

Det er først når bestanden når en nedre grense at slike naturlige variasjoner får dramatisk betydning. Er det bare fire eller seks par fugler igjen i et skogholt, skal det ikke så mye til før hundre og ett er ute.

Det bortimot utenkelige skjer

Er det noe vi har lært i høst, så er det vel nettopp at det bortimot utenkelige skjer, helt garantert og før eller siden. Som regel før. Normalt er det ikke så mye flom. Av og til er det en del. Og noen ganger får vi den verste flommen på 200 år. En eller annen gang kommer vi til å få den verste flommen på 2000 år. Og en dag kommer den til å falle sammen med en tsunami, året uten sommer, en hetebølge, en verdenskrig eller …

Vi mennesker er antagelig i stand til å overleve det meste. Men fire fluesnappere, seks salamandere, åtte rever, to pinnsvin, tre eikehjorter?

Det er derfor vi ikke må kutte opp naturen. Det er derfor vi ikke må tenke «Bare litt til! Bare litt til! Det er så lite, så det kan da umulig gjøre noe?» Det er derfor vi må ha store, sammenhengende naturområder, med solide bestander som er i stand til å ta både en og to og tre harde slag. Samtidig.

Nå skal dere få høre om to skikkelig gamle fyrer, flere tusen år gamle, men som faktisk lever i beste velgående. De er brødre og heter Khronos og Kairos. De er guder i den greske mytologi, og de styrer hvordan vi oppfatter tiden. Egentlig er det Khronos vi kjenner best, en langhåret, grå fyr med sterke armer og ben. Khronos følger oss hver dag, hele tiden. Khronos holder en stoppeklokke i hånda som han stadig viser oss for å minne oss på at tiden går, nei; at den faktisk flyr unna. Khronos synes det er viktig at vi husker på at vi har en knapp tid på jorden og at vi må se å få gjort det vi synes vi bør få gjort i løpet av livet – eller bare i løpet av denne dagen for den slags skyld. Mange vil nok synes at Khronos puster dem litt for mye i nakken. Mange ønsker å bli kvitt Khronos.

Kairos derimot, er det sjeldnere vi møter. Han er også gammel og grå, med sterke armer og ben, men han har store vinger på ryggen som gjør at han kan komme raskt til og fra et sted, og han har ikke hår på bakhodet. Kairos har ingen stoppeklokke. Han viser seg bare av og til, og helst ikke for de som er altfor tett bundet til broren hans Khronos. Når vi møter Kairos er det kun i korte øyeblikk – et fragment av et sekund – en kort, flagrende stund. Plutselig kan du merke et brudd i tiden og tilstedeværelsen – du får en innsikt, en aha-opplevelse. Kanskje du har sittet, stått, eller gått og lurt på noe i lengre tid og så – helt ut av det blå – kommer svaret til deg. Du skjønner ikke hvordan eller hvorfor, men det er med ett klinkende klart. Da har Kairos vært der. Du har hatt et Kairos-øyeblikk. Kairos lar oss stanse i Khronostid og få gripe fatt i noe annet, noe uendelig og tidløst. Men pass deg, for øyeblikket er kort og skjørt, og innsikten din kan raskt bli borte. Du har helt sikkert opplevd dette. Du har opplevd å få en innsikt, og du har tenkt at «selvfølgelig, at jeg ikke skjønte det før» og det er så klinkende klart for deg at du ikke skriver det ned. Neste gang du da skal ta frem denne innsikten for å bruke den er den borte. For Kairos har nemlig en følgesvenn. Hun er en gammel kone som lusker bak Kairos og tar i fra deg innsikten din hvis du ikke tar vare på den. Hun er slu og gir deg en følelse å være dum.

Så hva er det med Khronos og Kairos? Hva har det med forskning å gjøre? Det har faktisk veldig mye med forskning å gjøre. Enhver forsker vil nok påstå at forskning stort sett følges av Khronos. Vi må jobbe iherdig, jevnt og trutt, over lang tid for å komme frem til det vi ønsker å finne ut av. Forskning dreier seg nettopp om dette – å kunne være utholdende og tålmodig – for det er gjennom nøye planlagt, systematisk arbeid at god forskning blir til. Allikevel kan Khronos fremstå som en plage, fordi en forsker trenger gjerne litt mer tid enn det de får tilmålt, fordi forskningen går ikke an å planlegge i detalj og det skjer nærmest alltid uforutsette ting som utsetter prosessen underveis.

Men hva med Kairos, passer han inn i forskning? Ja, Kairos er han vi forskere ønsker å møte. For det er gjerne slik at selv om vi jobber i takt med Khronos, så er det ikke sikkert at den innsikten vi ønsker å oppnå kommer til oss. Vi ønsker at Kairos skal komme til oss og gi denne innsikten. Hvem har ikke opplevd å få svaret på et forskningsspørsmål på de merkeligste tidspunkt, på de merkeligste steder? I drømme, på do, på bussen eller under en treningsøkt? Derfor er det et vanlig tips å gi til nye forskere å alltid ha penn og en notisblokk – eller mobiltelefon – i nærheten som vi kan skrible ned tankene våre på. Kairos er så klar og tydelig når han er der, men han er rask på vingene og hvis du prøver å gripe etter håret hans merker du at bakhodet hans er glatt og at han sklir unna. Kairos er faktisk slik at han lettest kommer til deg når du minst prøver å tilkalle han. Så forskere; jobb jevnt og trutt, men gå også hjem, på tur, på fest, på trening og på do. Du vet aldri når og hvor du får et Kairos øyeblikk.

Inspirert av Max van Manen på Qualitative Health Research 2014.