Er det mulig også å måle lykke ut fra språket? 

Forskere fra University of Vermont i USA har forsøkt. De konkluderer med at språk generelt har flest positive ord og dermed en naturlig tendens til å være «lykkelige». 

Flere positive ord

– Vi så på ti forskjellige språk. På alle de måtene folk uttrykte seg på, brukte de flere positive enn negative ord, sier lederen av studien, professor Peter Dodds, i en pressemelding. 

Det er imidlertid ikke alle som er enige i konklusjonen. 

– Man kan ikke si at språk har en tendens til å være mer lykkelige bare fordi det er flere positive ord, sier Anna Vibeke Lindø, førsteamanuensis ved Syddansk Universitet. Hun innrømmer imidlertid at forskernes datagrunnlag og matematiske metoder er «imponerende». 

Den amerikanske forskergruppen analyserte tusenvis av ord i noen av verdens mest utbredte språk. 

100 000 000 000 Twitter-ord

Forskerne tok utgangspunkt i en påstand fremsatt allerede i 1969: Det finnes en universell tendens å bruke positive ord. De ville undersøke dette ved hjelp av «big data».

Først valgte de ut ti av de mest brukte språkene i verden: engelsk, brasiliansk portugisisk, kinesisk, spansk, fransk, tysk, arabisk, indonesisk, russisk og koreansk. 

Deretter undersøkte de forskjellige uttrykksformer i språkene: Twitter, bøker, musikktekster, filmtekster og så videre. De samlet blant annet inn over 100 milliarder ord fra Twitter. 

De 10 000 vanligste ordene ble valgt ut, og folk med språket som morsmål ble satt til å bedømme og rangere ordene fra svært positive til svært negative. Til sammen ble det gjort fem millioner vurderinger, og de fleste var positive. 

– Tatt ut av sammenhengen

Anna Vibeke Lindø er imidlertid ikke helt fornøyd. 

– Jeg er ikke enig i at man ut fra denne metoden kan konkludere med at språk generelt heller mot lykke. Problemet er at konteksten mangler, sier Lindø. 

– De behandler språket som et enkelt instrument som kan behandles med en matematisk metode. Språket er mye mer komplekst enn som så, sier Lindø. 

Må ut i virkeligheten 

Lindø mener forskerne må koble resultatene med verden omkring dem. 

– Det er et imponerende stykke arbeid de har utført. Problemet er at de peker ut ord i et laboratorium. Det blir noe helt annet i virkeligheten, sier Lindø. 

Peter Dodds og kollegaene hans mener derimot at resultatene er tydelige. 

– Studien bidrar til debatten om menneskets evolusjon. Vår sosiale natur ser ut til å være innebygget i språket vårt, sier forskerne.

Referanse:

Peter Sheridan Dodds mfl.: Human language reveals a universal positivity bias, Proceedings of the National Acadamy of Sciences (PNAS), DOI: 10.1073/pnas.1411678112

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Flasker, poser og matemballasje – mye av det du bruker til daglig, er laget av plast. Vi produserer rundt 275 millioner tonn plast i året i til sammen 192 land. En del av dette blir til søppel som havner i havet. Hvor mye, vet ingen.

Siden plastsøppel i havet ble satt på den vitenskapelige agendaen på 1970-tallet, har flere tall vært foreslått. Men det er ingen forskere som har klart å dokumentere plastens gang fra land til vann.

Nå har amerikanske og australske forskere forsøkt å beregne hvor mye plast det er snakk om.

De landet på at det var et sted mellom 4,8 og 12,7 millioner tonn i 2010. Og mye mer kan det bli i framtida.

Usikre tall

Forskerne tok utgangspunkt i plastavfallet fra folk som bor innen en radius på 50 kilometer fra kysten, i de 192 landene.

De så på hvor mye av avfallet som var plast og hvor mye av det som ikke ble skikkelig håndtert gjennom gjenvinning eller søppelanlegg. Dette avfallet som vi mangler kontroll over, står i fare for å forsøple naturen – inkludert havet.

Beregningene spriker så mye fordi forskerne har laget ulike forslag til hvor mye som havner i havet. De har beregnet at det kan gjelde en lav, middels eller høy andel av det søppelet som vi ikke vet hvor ender – 15, 25 eller 40 prosent.

De nye tallene er svært usikre, men metoden er god, mener Bjørn Einar Grøsvik ved Havforskningsinstituttet. Han forsker selv på forurensning i havet.

– Vi mangler gode data å putte inn i modellen, men forskerne har brukt den informasjonen som finnes i dag, sier Grøsvik til forskning.no.

– Dette gir oss bedre informasjon enn vi har hatt tidligere. Nå kan andre forskere bruke modellen til å gjøre nye beregninger etter hvert som vi får bedre tall.

USA som utgangspunkt

Forskerne regner med at en del av søppelet vaskes ut i havet gjennom regnskyll, flyter ned elvene, eller blir dumpet rett i sjøen.

I modellen sin har de puttet inn flere faktorer. De har sett på hva slags system 81 land har for å håndtere avfall. Det finnes ikke informasjon om dette for resten av landene i studien. Basert på informasjon om 14 utviklingsland regner forskerne med at fattige land ikke har god kontroll på søppeldyngene sine.

De har beregnet hvor mye avfall hver person produserer, og sett på befolkningstettheten i området. For å anslå veksten i plastsøppelet tok de utgangspunkt i USA de siste 50 årene. Der utgjorde plast 0,4 prosent av avfallet i 1960 og nesten 13 prosent i 2012. Så har forskerne justert for antatt befolkningsvekst i hvert land.

En del av de andre beregningene er også gjort med utgangspunkt i USA, og studien tar ikke høyde for lokale forhold som hvor mange elver det er i de ulike landene. Heller ikke den uregistrerte resirkuleringen som ofte skjer i fattige land, eller ulovlig dumping, som også er vanlig i industriland.

– Ren gjetning

Beregningene gir oss fremdeles ikke svar på hvor mye plast som faktisk havner i havet.

– Den biten blir ren gjetning, sier Grøsvik.

Han synes det er vel så interessant at modellen viser hvordan mulige plastmengder i havet vil øke framover hvis vi ikke får på plass bedre rutiner for å unngå at plast kommer på avveie. I 2025 kan det i verste fall dreie seg om så mye som 250 millioner tonn. Først i 2100 flater kurven ut.

– Det er skremmende at økningen fortsetter så lenge før den flater ut. Det er en utfordring til verden. Vi må tenke på hvordan vi kan bidra til at det blir mindre plastsøppel, til tross for at vi blir flere folk på jorda, sier han.

Lite av plasten flyter

Det er vanskelig å finne igjen de plastmengdene vi antar går ut i havet. En del lander på bunnen, noe skylles opp på land, annen plast blir spist av fisk og dyr og kan dermed være usynlig for forskerne.

Det er en evig debatt om hvor det egentlig blir av all plasten.

En tidligere studie som beregnet plastmengdene som flyter rundt, viser at det muligens dreier seg om 270 000 tonn.

Det er bare en brøkdel av de inntil 13 millioner tonnene som ifølge den nye Science-artikkelen slippes ut hvert år.

– Dette gir oss en pekepinn om hvor mye vi ikke fanger opp, sier Kara Lavender Law, en av forskerne bak artikkelen, i en pressemelding.

Det kan også gi en pekepinn om at forskerne tar for hardt i. Om tallene deres stemmer, vil det i så fall bety at inntil 98 prosent av plasten havner på bunnen, på strendene eller i magen til havets vesener.

Verstinglandene

Noen land forsøpler mer enn andre. En stor befolkning kombinert med manglende håndtering av avfall utgjør en fare for naturen, konstaterer forskerne.

Selv om en del av de fattigste landene ikke har noen god måte å kvitte seg med søppelet på, er det likevel ikke disse som står for mesteparten av søppelet på avveie.

Verdens mest folkerike land, Kina, ligger på søppeltoppen, fulgt av Indonesia og Filippinene. USA havner på en 20. plass, dersom beregningene stemmer.

Referanse:

Jenna R. Jambeck, mfl: Plastic waste inputs from land into the ocean. Science, 13. februar 2015. Sammendrag.

De aller fleste har slektninger eller kollegaer som bruker høreapparat eller hører dårlig. Likevel har de færreste av oss kunnskaper om hva hørselstap betyr for helsen.

Det å vite mer om hvordan det faktisk oppleves å ha dårlig hørsel, ville gjort situasjonen betydelig lettere for dem det gjelder.

Nå har forskere ved Nasjonalt senter for hørsel og psykisk helse utviklet et terapiprogram som som skal hjelpe folk med nedsatt hørsel til å takle hverdagen. Det skal de gjøre gjennom såkalt kognitiv terapi, som handler om å endre tankemønstre og måten folk opplever hverdagslivet på.

Hørsel og psykisk helse

Noen direkte forbindelse mellom grad av hørselstap og grad av psykososialt stress, finnes ikke.

Mens én person kan leve et godt liv som fullstendig døv, kan et lettere, ensidig hørselstap være en stor belastning for en annen. 

– Vi har lenge sett at det finnes folk med alle grader av nedsatt hørsel som sliter med betydelige stressbelastninger, sier psykologspesialist Katharine Cecilia Williams. Hun er i ferd med å avslutte doktorgradsarbeidet sitt på temaet hørsel og psykisk helse. 

Hun jobber ved Nasjonalt senter for hørsel og psykisk helse ved Oslo universitetssykehus. Det er et landsdekkende behandlingstilbud, der folk som sliter, kan få hjelp.

Vanskelig både sosialt og på jobben

I tillegg til stigmaet som er knyttet til det å være tunghørt, og at mange møter liten forståelse, er det flere forhold som kan påvirke den psykiske helsen når hørselen svekkes. Mange kan oppleve det som et tap når hørselsnedsettelsen gjør det vanskelig å delta sosialt, og når man må trekke seg tilbake fra spennende utfordringer på jobben.

Det kan være veldig energikrevende for personer med redusert hørsel å forsøke å henge med i samtaler på jobb eller privat, fordi de ofte bare vil høre bruddstykker av det samtalepartneren sier.

Det fører til at de hele tiden må jobbe med å fylle igjen hull i samtalen og trekke logiske slutninger om hva som blir sagt. Dette kaller Williams for «krevende kompenseringsarbeid».

– Dette er mentalarbeid som gjør at hørselshemmede gjerne må bruke hukommelsen mer aktivt enn normalthørende. Mange er ikke selv klar over at det er det de gjør, og klandrer seg selv for ikke å orke mer. Mange uroer seg også for å være til bry, eller for å bli oppfattet som mindre kompetente, sier Williams.

Manglet behandlingsmetoder

Vanlige psykologiske behandlinger baserer seg på at pasienten har mulighet til å kommunisere problemene sine fritt og ubesværet.

– Vi opplevde at vi manglet behandlingsmetoder som passer for våre pasienter, forteller Williams.

Til tross for at forekomsten av hørselstap er svært høy i alle vestlige land, er det ikke tidligere gjort noen såkalte intervensjonsstudier for hørselshemmede som lider av psykososialt stress.

Intervensjonsstudier er strengt kontrollerte undersøkelser, utført med en sammenlikningsgruppe som ikke mottar behandlingen.

Tar i bruk kognitiv terapi

Kognitiv terapi er en strukturert, og dermed etterprøvbar, behandlingsmetode. Det betyr at forskere lett kan se om den har funket eller ikke. Terapien går ut på å se sammenhengen mellom tanker og følelser, og hvordan pasienten kan endre tankene sine ved hjelp at forskjellige øvelser. Det skal gjøre pasienten bedre rustet til å håndtere psykiske problemer som angst, depresjon og stress.

Metoden har også vist seg å hjelpe for følgeplagene ved medisinske tilstander som diabetes, utmattelse etter kreftbehandling og kronisk smerte. Kognitiv terapi regnes som en av de aller best dokumenterte behandlingsformene innen psykoterapiforskningen.

– Derfor lurte vi på om kognitiv terapi kunne vise seg nyttig for hørselshemmede, forklarer Williams.

Mye av fokuset i tidligere internasjonal forskning har vært på eldre folk, noe som er forståelig, ut fra at hørselsnedsettelse er vanlig hos gamle mennesker.

– Antallet yngre med nedsatt hørsel er imidlertid større enn mange er klar over, og vi ønsket å nå frem til personer i yrkesaktiv alder med denne studien, sier Williams.

Referanse

Katharine Cecilia Williams m.fl: A cognitive therapy program for hearing-impaired employees suffering from mental distress. International Journal of Audiology, oktober 2014. 

Jarle Bjerke forsker på effekter på vegetasjon av klimaendringer og ekstremvær i nordområdene.

Forskningen omfatter også effekter av beite fra rein og gås og menneskets påvirkning på naturen gjennom endring av arealbruk.

Bjerke er utdannet dr.scient. i biologi ved Universitetet i Tromsø. Han arbeider ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) i Tromsø, der han er del av forskningssamarbeid ved Framsenteret.

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Jeg får gjort mest fagarbeid når jeg får sitte uforstyrret på mitt eget kontor. Skulle jeg nå på utenlandsopphold, burde jeg ta med hele familien, og da tror jeg at mye tid ville gå bort til andre nødvendige aktiviteter enn forskning. Men sett fram i tid ville en retur til Chile eller New Zealand ikke være å forakte. Kanskje til Landcare Research i New Zealand – et institutt som er ganske lik NINA.

Hva ser du helst på TV, «Farmen» eller «Forsker grand prix»?

– Jeg ser ikke på «Farmen» og har ennå ikke hatt anledning å se på «Forsker grand prix», men kanskje jeg bør finne tid til det neste gang.

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– Undervisning har jeg dessverre hatt liten anledning til å gjøre. Forskning og utredning tar hele min arbeidsdag, og jeg trives godt med det.

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap?

– Hanna Resvoll-Holmsen, botanikeren og forskerpioneren som vandret alene i ukevis på Svalbard tidlig på 1900-tallet.

– Nylig avdøde David J. Galloway, lichenolog – lavforsker – med enorm kunnskap og vitenskapelig produksjon. Han er flink til å lære bort og ga meg god hjelp i startfasen av min forskerutdanning.

– Wanda Quilhot, en av Latin-Amerikas få lichenologer. Hun fikk i sin barndom stivt kne, men har ikke latt det hindre henne i å utforske kupert terreng i Antarktis og Chile. Jeg tilbragte mye tid i hennes lab som hovedfagsstudent.

Faguttrykk du elsker?

– «Sp. nov.», forkortelse for species nova. Når man ser dette i den vitenskapelige litteraturen, vet man at det skjulte artsmangfoldet er blitt én art mindre og det kjente artsmangfoldet én art mer. En ny art er blitt beskrevet!

Faguttrykk du hater?

– Å hate er å ta sterkt i, men jeg kan i det minste si at jeg ikke liker noe særlig uttrykket «Publiseringskanaler på nivå 2». Kunnskapsdepartementet har innført et system for vekting av publiseringskanaler. Systemet har med rette fått mye kritikk fra faglig hold.

Nobelpris eller verdens beste pappa?

– Nobelpris, hva er det?

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Jeg synes det er flott at alle publikasjoner og annen forskeraktivitet dokumenteres og ivaretas i databaser som Cristin. Men mye kan sies om kriteriene for valg av publiseringskanaler til de ulike nivåene. I lang tid var forskningsinstituttsektoren ikke med i rådet som tar disse valgene. Dette har heldigvis endret seg noe. Men poengforskjellene mellom de ulike nivåene er vilkårlig valgt, og det er ingen skriftlig dokumentasjon for hvorfor en spesifikk kanal er på det ene eller andre nivået. Det mest positive er vel at forskere er blitt mer fokusert på internasjonal vitenskapelig publisering. Dette gir en ekstern kvalitetssikring som publisering i norske rapportserier ikke har i samme grad. Og en uendelig høyere grad av kvalitetssikring og samfunnsnytte enn kontorskuffa eller sylinderarkivet har.

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

– Jeg synes vi er med i et lite paradigmeskifte innen klimaeffektforskningen nå. Klimaeffektstudier handlet i lang tid primært om de gradvise endringene i sommertemperatur og nedbør. Vi og andre har bidratt til en dreining mot effekten av klimaendringer i alle årstider, samt økt fokus på effekten av hendelser og forstyrrelser.

Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Kvantitativ. Deskriptiv forskning har sine fordeler, men for å kunne gi gode prediksjoner for fremtiden trengs det grundige analyser av store datasett, og det kan kun gjøres kvantitativt.

Utvisningene av kinesiske og iranske forskere har vakt oppsikt de siste månedene. Det skjedde etter etter påtrykk fra Politiets sikkerhetstjeneste. Utvisningene av forskere fører til at Norge taper kampen om de beste, mente NTNU-rektor Gunnar Bovim.

Men nå er det ikke PST, men Høgskolen i Buskerud og Vestfold, som har sagt nei. Mahtab Emami fikk avslag på søknaden sin om å bli tatt opp som masterstudent. Hun klagde inn høgskolen for Likestillings- og diskrimineringsombudet for brudd på diskrimineringsloven.

– Skamfullt

– Jeg ble fortvilet. Det føltes like latterlig og skamfullt som om noen hadde kommentert hudfargen min, sier hun til forskning.no.

Torsdag ga ombudet Emami medhold, og konkluderte med at avslaget om opptak var lovbrudd. Ombudet mener høgskolen burde tatt en konkret vurdering.

– Det er riktig at vi nettopp har gitt en uttalelse om Høgskolen i Buskerud og Vestfold der vi kom til brudd på loven, bekrefter pressevakt Christine Brown Vollan til forskning.no.

Høgskolen i Buskerud og Vestfold diskriminerer ved å avslå opptak av alle søkere med iransk statsborgerskap, står det i uttalelsen.

«Avslaget (på opptak) ble gitt utelukkende på bakgrunn av vedkommendes iranske statsborgerskap. Likestillings- og diskrimineringsombudet konkluderer med at Høgskolen i Buskerud og Vestfold handlet i strid med diskrimineringsloven paragraf 6 ved å avslå opptak til studien for søkeren, uten å foreta en konkret vurdering av hennes tilknytning til Iran.»

Faglig kvalifisert

Mahtab Emami ville emigrere fra Iran og flytte til et demokratisk land. Hun har midlertidig opphold og har bodd i Norge med mann og barn siden oktober 2013.

I fjor vår søkte hun om å bli tatt opp som masterstudent i ingeniørfag ved Høgskolen Buskerud og Vestfold. Hun var full av forventning og gledet seg til å ta fatt på det engelskspråklige masterprogrammet System engineering with embedded systems.

– Jeg hadde en relevant bachelor i faget, gode resultater og alle andre relevante dokumenter. Jeg trodde derfor jeg hadde gode sjanser, sier hun til forskning.no. Men i mai i fjor fikk hun avslag fordi hun ikke var kvalifisert for opptak.

– Skal nektes opptak

Mahtab Emami ba om nærmere begrunnelse, og fikk til svar at hun dessverre ikke var kvalifisert for opptak fordi hun er fra Iran. Søkere med iransk statsborgerskap skal nektes opptak til enkelte studieprogrammer med bakgrunn i eksportkontrollregelverket, ifølge høgskolen.

Klagenemnda opprettholdt avslaget.

Etter tips fra en venn klaget Mahtab Emami vedtaket inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet. I mellomtiden har hun tatt norsktimer for å søke jobb. 

– Stor seier

Gruppen Stop Educational Discrimination kaller uttalelsen for en viktig juridisk seier. En rekke doktorgradsstudenter har i det siste blitt utvist fra norske læresteder. Dette gjelder flere iranske studenter ved NTNU, samt en student fra Kina og en professor fra et europeisk land ved Universitetet i Agder. Disse går nå til sak mot staten.

Slike utvisninger er et inngrep i den akademiske friheten, sier professor ved UiO. 

Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV) har nå frist til 18. mars med å avgjøre om den skal godta uttalelsen og revurdere søknaden, eller anke til Likestillings- og diskrimineringsnemnda.

Kunnskapsdepartementet: – Rett og plikt

Da forskning.no ringte rektor Petter Aasen torsdag, kjente han ikke til detaljene i uttalelsen. Men han uttaler seg på generelt grunnlag om saken.

Høgskolen i Buskerud og Vestfold la et brev som lærestedene mottok fra Kunnskapsdepartementet i mars 2014, til grunn for avslaget.

– Her understrekes det at utdanningsinstitusjonene i henhold til lov og forskrift om eksportkontroll og forskrift om sanksjoner mot Nord-Korea og Iran, har plikt og rett til å nekte studenter fra Iran og Nord-Korea adgang til bestemte fag, sier Aasen.

Beklager at det rammer enkeltpersoner

– Jeg skjønner godt den vanskelige situasjonen denne ­­­­­­­personen har kommet i, og beklager at dette har rammet enkeltpersoner. Men vi utarbeidet rutiner som vi fulgte i fjorårets opptak av studenter. Vi så primært på hvilke fag de søkte seg til og hvilke land søkerne kom fra, forteller Petter Aasen til forskning.no.

Aasen bekrefter at høgskolen ikke vurderte sikkerhetsrisikoen knyttet hver enkelt student individuelt.

– Vi vurderte innholdet i våre ulike studieprogram og den risiko som var forbundet med det i lys av regelverket. Vi vurderte at en student fra Iran eller Nord-Korea ved opptak til disse fagene, ville bli rammet av regelverket, forklarer han.

Rektoren vil be om et møte med Kunnskapsdepartementet og drøfte saken, og om høgskolen skal anke.

– Hvis det viser seg at lov og forskrifter som vi er bedt om å forholde oss til av vår eier Kunnskapsdepartementet, er i strid med annet lovverk, får departementet ta stilling hvordan det skal håndteres, sier han.

Møter med PST

Ledelsen ved høgskolen hadde også møter med PST i forkant av opptaket, for å få et innblikk i deres vurdering av den generelle sikkerhetsrisikoen.

– Vi tok vurderingene til PST og pålegget fra Kunnskapsdepartementet til etterretning. HBV har ikke kompetanse til å overprøve PSTs sikkerhetsrisikovurderinger, sier Aasen.

Aasen oppgir at adgangsbegrensningen var knyttet til teknologifagene, og at høgskolen har flere iranske studenter i andre fag.

Forsvarsindustri

Programmet hvor denne studenten ikke fikk starte, er på høgskolens campus i Kongsberg, og har har samarbeid med Kongsberg-industrien. 

– Teknologistudenter på Campus Kongsberg og Campus Vestfold har tilgang på moderne teknologifasiliteter og til pågående forskning, og det vil være vanskelig å holde enkeltstudenter ute fra dette, sier rektor Petter Aasen.

Omstridt brev

Brevet som høgskolen i Buskerud og Vestfold  19. mars mottok fra Kunnskapsdepartementet, ble sendt til alle statlige og private universitetet og høgskoler, som en påminnelse om eksportkontrollregelverket. 

Der ble lærestedene oppfordret til å identifisere sensitive studier. I brevet står det blant annet: 

Norske utdanningsinstitusjoner har en plikt til å forhindre lovstridig overføring av kunnskap innen fagområder som er relevant for spredning av masseødeleggelsesvåpen, eller leveringsmidler for slike. Dette følger blant annet av forskrift om sanksjoner mot Iran. Iranske personer skal etter eksportkontrolloven avvises fra bestemte studier. 

Årvåkenheten bør særlig rettes mot høyere studienivåer (masterprogram og doktorgradsstipendiater) innenfor fagområder som omfattes av kategorier i Utenriksdepartementets liste II.

Det understrekes at det må foretas en konkret og individuell vurdering av hver enkelt studiesøknad. 

Spekkhogger-hunner lever opptil 50 år etter at de biologisk er i stand til å få kalver. I naturen ser det ut som et paradoks. Forklaringen kan være at hunnenes livserfaring øker avkommets mulighet for å overleve. Det viser en ny studie i Current Biology.

Se dronevideo av en spekkhoggerflokk her. 

Et mysterium

Hvilke arter som vinner i kampen for tilværelsen, er avhengig av hvor god arten er til å overleve og reprodusere seg selv. Egenskaper som gjør individer i stand til å videreføre genene sine til neste generasjon, vinner.

Derfor er overgangsalder hos dyr et stort mysterium. Hvorfor lever noen arters hunndyr i flere tiår etter at de har sluttet å få avkom?

Denne nøtten satte forskerne seg fore å knekke.

De fant at grunnen kan være den kunnskapen hunnene har opparbeidet seg. Kunnskapsdeling om matressurser kan være mer verdt for flokken enn at hunnene bruker ressursene sine på å få stadig nye, små unger.   

Spekkhoggere bruker utspekulerte jaktmetoder, som i dette selangrepet. Slike metoder brukes bare i enkelte områder, noe som tyder på at hvalens evner dels er miljøbasert.  

Få dyr har overgangsalder

Overgangsalder er en merkelig egenskap hos dyr, har forskerne hittil ment. Og den er veldig sjelden. I tillegg til mennesker er det bare spekkhoggeren, grindhvalen og elefanten som fortsetter å leve i årtier etter befruktningsdyktig alder.

Disse artene har det til felles at de har utviklet kompliserte sosiale systemer.

Spekkhogger-hunner kalver fra de er 12–15 år og fram til de er i 40-årsalderen. Men hunnene kan leve til de er 90 år. De stakkars hannene lever sjelden lenger enn til 50-årsalderen.

Viser vei til maten

En typisk spekkhoggerfamilie består av en hunn, hennes sønner, hennes døtre og datterens barn. Flere familier holder sammen i en flokk. Middelaldrende spekkhogger-hunner fungerer som ledere som hjelper de yngre medlemmene av flokken med å overleve.

Hunnene viser de yngre flokkmedlemmene, og spesielt sine egne sønner, de beste stedene for å skaffe seg velsmakende måltider. Kunnskapen har de samlet gjennom årenes løp.  

Lederskapet er spesielt viktig i år når maten er vanskeligere å finne.  

Ifølge forskerne er oppdagelsen et bevis for at de andre dyrene i flokken har en fordel av at de eldre, sterile, hunnene fungerer som et reservoar av økologisk kunnskap.

– Den verdien som de eldre spekkhoggernes erfaring utgjør, kan være en årsak til at hunn-spekkhoggere fortsetter å leve lenge etter at de har sluttet å få unger, sier forsker Lauren Brent ved universitetet i Exeter.

Hun har gjennomført studien sammen med forskere ved universitetet i York og Center for Whale Research i USA.

Observert i 35 år

Studien er basert på data som er samlet inn ved Center for Whale Research over de siste 35 årene. Forskerteamet observerte også 102 spekkhoggere som levde i det fri. Dataene inkluderer fødsels- og dødsdatoer, i tillegg til genetiske og sosiale forbindelser mellom hvalene.

Forskerne fant et enda tydeligere mønster da de inkluderte varierende fiskeforekomster i datasettene, som overflod eller mangel på laks. 

Hunner som var passert overgangsalderen, var spesielt sterke ledere for flokken i de årene hvor det var dårlig tilgang på laks.

Samme for mennesker?

Forskerne mener til og med at opphavet til overgangsalderen hos mennesker kan ha en lignende forklaring.

– Hos mennesker har det vært antatt at overgangsalderen er et utslag av moderne medisin og forbedrede levevilkår, sier Darren Croft ved universitetet i Exeter, en av artikkelforfatterne. Han sikter til at kvinner lever videre etter at de ikke kan få barn lenger.

Men forskerne mener det er belegg for at overgangsalderen hos mennesker heller kan være en utviklingsmessig tilpasning.

Var mer verdifulle før 

Blant jegere og samlere muliggjorde dette at middelaldrende kvinner kunne hjelpe sine nærmeste slektninger med å skaffe mat. Dermed økte de muligheten for at deres egne gener overlevde.

Kvinner som har passert overgangsalderen kan også ha delt annen, viktig nøkkelinformasjon om råvarer, ifølge forskerne.

– Vi kan forestille oss hvor verdifulle disse vise kvinnene må ha vært, spesielt før informasjonsalderen og før det skrevne ordet kom, sier Croft.

• Les også: Skarpsindig havjeger i kjole og hvitt

Referanse:

Brent mfl: Ecological Knowledge, Leadership, and the Evolution of Menopause in Killer Whales. Current Biology.

Dette er en utvidet versjon av debatt-innlegget “Norske forskere er for dårlige på statistikk” i Aftenposten 05.03.15.

Forskning viser at det er foruroligende dårlig bruk av statistikk i vitenskapelige arbeider, og som en konsekvens settes det nå spørsmålstegn ved sannhetsgehalten i en betydelig andel av publiserte studier. Ting tyder på at statistikkunnskapene også blant norske forskere er for dårlige. Hva kan vi som forskere gjøre for å forsikre oss om at det vi formidler faktisk er korrekt?

Statistikk på avveie

Professor John Ioannidis ved Stanford University skapte furore i 2005 da han publiserte en artikkel som proklamerte at brorparten av medisinske forskningsresultater er feil. Et av hovedproblemene er at vitenskapen i for stor grad lener seg på statistisk hypotesetesting og p-verdier mente Ioannidis, og fikk støtte fra også andre vitenskapsfolk. Med tiden har dette problemet blitt stadig tydeligere, blant annet gjennom studier som viser at kun en brøkdel av forskningsfunn kan replikeres. Da forskere ved det amerikanske legemiddelfirmaet Amgen for få år siden forsøkte å replikere 53 publiserte studier de mente var landemerker innen basal kreftforskning og hematologi lyktes de i kun 6 av tilfellene. Og kun måneder tidligere hadde forskere fra Bayer, en annen legemiddelgigant, kun klart å replikere en fjerdedel av 67 studier innen legemiddelutvikling. Dette reflekterer et generelt problem – det er feil i en mye større andel av publiserte arbeider enn man tidligere har vært klar over. Dette rokker ved et av vitenskapens viktigste fundamenter, nemlig at forskningsfunn skal være etterprøvbare. En betydelig årsak til dette er manglende forståelse for- og feil bruk av statistikk.

For et tiår siden tok to spanske forskere for seg et tilfeldig utvalg artikler fra Nature og British Medical Journal (BMJ), to prestisjetunge vitenskapelige tidsskrifter, og fant at henholdsvis 38% og 25% inneholdt én eller flere statistiske feil. Og kanskje enda viktigere, flere av p-verdiene var feilkalkulert. Som en konsekvens mente de at noen av artiklene hadde trukket regelrett gale konklusjoner fra resultatene sine. Det er ille. Og dette gjelder selvsagt ikke bare medisinsk forskning utenfor våre landegrenser. Et eksempel fra kjønnsforskningen i Norge er diskutert i et interessant innlegg av Professor Christer Thrane i Aftenposten for en måned siden. Man bør kunne forvente at forskere har et minimumsnivå av statistikkunnskaper for å begrense slike uheldige feil. Sannheten er at det er store huller i selv basiskunnskapene.

En uhøytidelig survey av statistikkunnskapene blant de ansatte ved UiOs fakulteter utført av USIT (Universitetets senter for informasjonsteknologi) i 2005 viste at over halvparten av de spurte kun mestret enklere statistikk eller mindre. Ikke engang nok til å dekke egne statistikkbehov. Dette gir en pekepinn på hvor nivået ligger. Og enda verre; etter å ha gjennomgått kursprogrammene ved de største norske universitetene er det tydelig at det er påfallende lite obligatorisk statistikkundervisning ved Ph.D.-utdanningene. Et fåtall av fakultetene har grunnleggende statistikk som en del av sine basiskurs, men noen timers undervisning er langt fra nok til å virkelig sette seg inn i statistiske metoder og forstå hvordan man skal unngå fallgruvene når man analyserer dataene sine. Så lenge man evner å plotte inn noen tall i et statistikkprogram og trykke enter er man kvalifisert.

Stor ståhei for liten p-verdi

Statistikk er en matematisk gren som, hvis anvendt riktig, er nyttig for å anslå validiteten av forskningsresultater. Ulike statistiske tester kan benyttes for å bearbeide data. Felles for disse er at tall mates inn, regnes på, og ut i andre enden kommer en såkalt p-verdi. En p-verdi sier noe om sannsynligheten for at en observasjon, for eksempel forekomsten av meslinger i en populasjon, er avhengig av en gitt faktor slik som vaksinasjonsraten, eller om det er tilfeldig. Hvis p er mindre enn 0.05 – en tilfeldig valgt grenseverdi i seg selv – er det mindre enn 5% sjanse for at observasjonen (tilfeller av meslinger) skulle inntruffet dersom det ikke finnes noen reell effekt (av vaksinasjonsraten), og resultatet anses som “statistisk signifikant”. På bakgrunn av dette vil man altså anta at det sannsynligvis er en sammenheng mellom vaksinasjonsrate og forekomst av meslinger. Dette utelukker på ingen måte at observasjonen faktisk er tilfeldig. Av 100 tenkte studier vil 5 av dem, med en grenseverdi for p på 0.05, gi et statistisk signifikant resultat selvom det egentlig ikke er sant. Såkalte falske positive. Og motsatt; hvis en test viser en ikke-signifikant effekt betyr ikke det at det ikke finnes en. Det kan for eksempel tenkes at populasjonsutvalget var for lite til å oppdage en liten men signifikant effekt, eller at den statistiske testen som ble benyttet ikke var den mest egnede. Dette kalles falske negative.

Dessverre er feil bruk av statistiske tester og mistolking av p-verdier et relativt utbredt problem. Og kjernen er manglende forståelse for testenes formål og begrensninger; hvilke forutsetninger som kreves for de ulike statistiske testene, hva som faktisk måles, og hvordan en p-verdi skal tolkes. For eksempel er en vanlig misoppfattelse at en p-verdi på 0.05 betyr at det er 95% sjanse for at hypotesen (altså at en observasjon er avhengig av en gitt faktor) er sann. Resultatet er at altfor kjappe slutninger trekkes og at tiltroen til hypotesen blir overdrevent høy.

Variabilitet er viktig

En annen kilde til forvirring er hvordan variabilitet i data både skal håndteres og fremstilles. Eksperimentelle data har naturlig variabilitet, uansett om man måler kroppstemperatur hos pasienter, pH-verdi i kjemiske løsninger eller karakternivå hos elever i skolen. Selv om gjennomsnittsverdiene for to sammenligningsgrupper kan være veldig ulike, vil stor variabilitet i dataene gjøre det mindre sannsynlig at det finnes en reell forskjell.

Variabilitet uttrykkes visuelt gjennom såkalte error bars i grafer. Men hva disse representerer er ikke alltid entydig; standardavvik (standard deviation, SD) som reflekterer variasjonen i målingene, standardfeil (standard error of the mean, SE eller SEM) som sier noe om hvor nært gjennomsnittet av målingene forventes å ligge det sanne populasjonsgjennomsnittet, eller konfidensintervall (confidence interval, CI) som definerer et grenseområde innenfor hvilket den reelle populasjonsverdien sannsynligvis ligger. Spesielt SD og SE brukes inkonsekvent og forbyttes ofte i rapporteringen av resultater.

Normalisering av data (for eksempel at man regner om tallene slik at kontrollgruppen får verdien 100%, og testgruppene uttrykkes relativt til denne) er en enkel måte å presentere resultater oversiktlig og forståelig for leseren. Men her må man holde tunga rett i munnen. Et gjengangerproblem er at verdiene fra kontrollgruppen mister sin variabilitet, siden de alltid settes likt. Ikke bare forsvinner da error bars fullstendig fra denne gruppen i grafen, men hypotesetesting basert på slike normaliserte data vil gi en annen p-verdi enn for unormaliserte data. Dette er fordi de fleste slike tester forutsetter at sammenligningsgruppene har lik varians (og ofte at de er normalfordelte), noe som da ikke lenger er tilfelle. En enkel måte å omgå dette på er å normalisere ved å dele alle observasjonsverdier i et forsøk på gjennomsnittsverdien av kontrollgruppen. Vips så er problemet løst!

Korrelasjon er ikke det samme som kausalitet

Mennesker som drikker vann dør. Betyr det at drikkevann er en ledende dødsårsak? Nei, selvfølgelig ikke. Korrelasjon betyr ikke nødvendigvis kausalitet. Og slike feilslutninger dukker opp rett som det er i forskningsartikler. For eksempel konkluderte forfatterene av en Nature-artikkel fra 1999 at kunstig belysning om natten i barndommen kunne forårsake nærsynthet, basert på korrelasjon mellom disse variablene. Dette ble derimot forkastet noen år senere da det ble funnet at foreldrene til mange av studiedeltagerene også var nærsynte, og at det derfor var snakk om arvelighet fremfor miljømessig påvirkning.

Og mens vi er inne på temaet må vi selvsagt tilbake til vaksineproblematikken. I 1998 ble den beryktede artikkelen til Andrew Wakefield som koblet MMR-vaksinen til autisme utgitt. Men selvom dette senere har blitt ettertrykkelig tilbakevist er det fremdeles betydelig skepsis blant enkelte foreldre. Sannheten er at symptomer på autisme ofte blir tydelige først rundt samme alder som vaksinen blir gitt, derav korrelasjonen. Konsekvensene av slike feilslutninger ser vi nå.

Utfordringer i hopetall

Problemene strekker seg selvsagt langt utover de grunnleggende statistikktemaene jeg har berørt her. Annet hodebry inkluderer confirmation bias (en forventning om hvorvidt en hypotese er sann kan påvirke både studiedesign, datamaterialet og dets tolkning), publikasjonsskjevhet (det er stort sett studier med positive funn som publiseres, noe som spesielt påvirker meta-analyser hvor data fra mange enkeltstudier slås sammen), og manglende forståelse for at det ligger i statistikkens natur at enkelte funn vil være usanne – statisk sett. Metoder for å begrense slike falske positive, slik som False Discovery Rate (FDR), økt statistisk power og bruk av hypotesetester for multiple sammenligninger bør i større grad på dagsordenen. Men et skarve blogginnlegg kan dessverre ikke ta for seg alt, og spesielt ikke i den dybden det fortjener.

Veien videre

Heldigvis har tidsskriftene (i allefall de beste) blitt bedre på å kvalitetssikre data – lange skjemaer skal fylles ut og statistiske metoder skal dokumenteres. Og i prinsippet skal systemet med fagfellevurdering av vitenskapelig arbeid fange opp både statistiske og andre feil før det kommer på trykk. Dessverre er ikke virkeligheten så enkel. Studier viser at til og med grove feil slipper gjennom nettet. Å klandre fagfellene (som forventes å bruke en betydelig andel av tiden sin på slike aktiviteter, ubetalt) for slett arbeid blir for enkelt. Vi har et ansvar som forskere å gjøre vårt beste for å kvalitetssikre vår egen forskning!

Det er i prinsippet to umiddelbare løsninger for å forbedre situasjonen. Den ene er å innføre nettopp utvidet obligatorisk statistikkundervisning for Ph.D.-studenter uavhengig av fakultetstilhørighet. Den andre er å i større grad involvere statistikere i analysearbeidet.

Det er uansett ikke dumt å gjøre noen generelle overveielser før man setter i gang med et forsøk eller dataanalyse:

• Hva er formålet med studien?
• Hvilken metode skal brukes?
• Hvor mange målinger/verdier trenger vi for å få et svar vi kan generalisere fra (statistical power)?
• Hvilken statistisk test er passende?
• Hvordan skal dataene normaliseres?
• Hvordan skal dataene fremstilles grafisk for å best formidle budskapet samtidig som det ivaretar den statistiske integriteten?

“Big data” – stort ansvar

Vi lever i en tid hvor enorme mengder data genereres kontinuerlig, og dette vil kun akselerere i fremtiden. Økt fokus på statistisk analyse er således en essensiell investering for å sikre at dette analyseres og kommuniseres riktig!

Av Anne Sverdrup-Thygeson

Jeg innrømmer det: jeg har manipulert mine barn. Helt fra småbarnsalder. Jeg fant beviset under rydding av et utflyttet gutterom i helgen – en lefsete pekebok med bilder og korte medfølgende tekster «den pene fuglen» og «den snille, myke pusekatten». Der, på siste side: en sur og mørk representant for småkrypene: «den stygge, hårete edderkoppen». Det er her innrømmelsen kommer: jeg leste alltid teksten feil på denne siden. Jeg fortalte med entusiasme om «den nyttige, snille edderkoppen». Ikke nok med det, jeg brukte en sprittusj og tegnet smilefjes på krypet også.

For hvorfor skal vi alltid gi småkrypene så mye tyn? Hvorfor blir insekter og edderkopper så slett behandlet, i bøker, film og i media? Er det en medfødt frykt for det farlige og giftige, som vi bærer med oss gjennom århundrene fra vår tid som huleboere? Overført angst fra fortrengte opplevelser i barndommen? Eller er det like mye en innlært refleks?

Egentlig er dette en utrolig fascinerende og ikke minst artsrik dyregruppe. For å illustrere det med antall: Drøm deg tilbake til en svett, deilig dag på stranden. Tenk på alle sandkornene der. Legg dem så sammen med sanda på beachen i Rio de Janeiro, i ørkenen i Sahara og alle andre sandkorn på kloden. Tallet blir enormt – et syvtall med atten nuller bak. Utrolig nok er det, på ethvert tidspunkt, enda flere levende insekter som surrer rundt på kloden vår, enn det er sandkorn i verden. Noe å tenke på?

Ja, insektene er mange, og det er faktisk de som driver denne butikken. Klodens ve og vel, oss mennesker inkludert, avhenger av at småkrypene stiller på jobb. Vi trenger dem så inderlig. Om lag en tredjedel av verdens avlinger er avhengig av insekter for å pollineres. Insektene er vårt rengjøringspersonale – de sørger for at næringsstoff fra dødt materiale går tilbake ned i jorda der det blir selve grunnlaget for nytt liv. Insektene er mat for andre dyr – uten insekter ingen fisketur og knapt noen rypejakt. Alt dette leverer de aldeles gratis, uten trusler om streik og motvilje mot bunden arbeidstid. Likevel ofrer vi dem ikke en tanke. Får jeg lov å spørre: Når tenkte du sist noe hyggelig om et insekt? Eller: Når så du sist et saklig og godt medieoppslag om insekter?

Jeg ønsker meg oppslag om alle naturgodene vi får fra insekter. Jeg ønsker meg oppslag om de utrolige tilpasningene vi finner hos insekter, og om de fantastiske livene som leves av småkryp over hele kloden. Jeg ønsker meg oppslag om hvordan vi skal ta vare på disse skapningene, som i kraft av sin mengde og variasjon både er vår argeste konkurrent og vår fremste frende på kloden.

Om sommeren kan media fortelle om sotpraktbillen, som tiltrekkes til skogbrann ved hjelp av en ufattelig sans for røyklukt og en infrarød sensor under buken. Det amerikanske forsvaret studerer billens sensor som modell for en ny detektor som kan oppdage mennesker som gjemmer seg i bygninger. I august kan den nydelige ferskenduften fra eremitten beskrives i malende ord og vendinger. Eremitten er en utrydningstruet bille som kun lever ett eneste sted i Norge – i kirkegårdsalléen i Tønsberg – og som bruker duft for å lokke sine siste artsfeller fram fra levestedet i gamle, hule trær og ut i lystig parringsdans.

I desember kan avisene skrive om hvor fantastisk det er at vi kan få julemarsipan i år også, for det er faktisk ingen selvfølge. I California, der 80% av mandlene kommer fra, har rasjonell og effektiv drift ført til at det ikke lenger finnes naturlige pollinatorer til å bestøve de skjøre rosa blomstene. For at du og jeg skal få julemarsipan, fraktes bikuber fra hele USA inn til disse områdene hvert år, i en gigantisk flyttemanøver som mest av alt ligner en fullskala NATO-øvelse. To tredjedeler av USAs bikuber befinner seg her under blomstringen.

Noen ganger har jeg fått være med femteklasse på tur til bekken. Jeg manipulerer dem også. Eller snarere: jeg blåser på glørne som representerer et alternativ til samfunnets gjengse syn på småkryp. Med en metallsil på en lang stang drar jeg opp vann og brun gjørme og bikker det over i et hvitt plastfat på land. – Æsj, skal du ta i det der?? hviner noen. Men det fantastiske skjer: mudderet legger seg, og et yrende liv trer fram. Sammen ser vi på virvlere med to par øyne – for å se godt både over og under vann – og snakker om at sølvbobla på rumpa til en annen bille er en luftboble den puster i. Brått er det kamp om plastfatet og stangsilen. Alle vil finne rare småkryp. Glemt er lyse Toms-sko som ikke tåler vann, og glemt er skrekken for møkk under lakknegler.

Denne undringen og fascinasjonen over alt som er smått og rører på seg, blekner på veien mot voksenlivet. Vi blir et lett bytte for skrekk og gru-oppslagene. Men kanskje er det liv i glørne fremdeles? Kjære media, gi oss opplag om annet enn veps og veggedyr! Kanskje vil flere da se at insekter er spennende og fascinerende. At småkryp er nødvendige og nyttige. Ja, noen av oss vil endog gå så langt som å insistere på at de er vakre – i all sin hårethet.

(Denne teksten er tidligere publisert i Aftenposten)