ESAs nye romfartøy, Intermediate eXperimental Vehicle (IXV), hadde sin første tur i rommet i dag.

I fremtiden skal et nytt romfartøy basert på IXV ta nyttelaster og astronauter ut i rommet og tilbake til jorda. Dette fartøyet skal skytes opp med bærerakett, lande som en romferge og brukes flere ganger.

Det betyr også at i fremtiden kan prøver fra andre himmellegemer, samt europeiske astronauter, komme tilbake til jorda i et heleuropeisk romfartøy.

IXV flyr uten vinger og styrer seg selv. Ved hjelp av fire små motorer og to finner kan det nye europeiske romfartøyet styre mer nøyaktig mot landingsstedet enn det en romkapsel kan.

Flyr ved hjelp av form og finner

Oppskytingen skjedde klokken 14.40 norsk tid onsdag 11. februar 2015 fra den europeiske rombasen på Kourou i Fransk Guyana i Sør-Amerika.

Turen gikk med en Vega-rakett, ESAs bærerakett for små og mellomstore nyttelaster (lenke).

18 minutter etter oppskytingen og 348 kilometer over bakken ble IXV satt fri fra det siste trinnet på Vega-raketten. Derfra fortsatte romfartøyet opp til en høyde av 413 kilometer.

IXV har verken vinger eller hale, men flyr ved hjelp av sin aerodynamiske form, samt fire små rakettmotorer og to finner bakerst.

Under denne delen av flygningen gjorde IXV en rekke forhåndsprogrammerte manøvrer for å teste blant annet styring og kommunikasjon.

I tillegg målte 300 sensorer over hele romfartøyet trykk, temperatur, akselerasjon og infrarød stråling under hele turen. (Hele tidsplanen finner du her.)

27 000 kilometer i timen

Rundt 1 time og 20 minutter etter oppskytingen hadde IXV bremset seg selv ned fra hypersonisk til supersonisk fart. Det var på tide å teste romflyet under de tøffeste forholdene noe fartøy kan oppleve.

Da gikk IXV inn i jordas atmosfære i den enorme farten av 27 000 kilometer i timen. Det tilsvarte farten og vinkelen til et romfartøy som kommer tilbake fra lav jordbane.

I løpet av de 20 minuttene som ferden gjennom atmosfæren varte ble nesen og undersiden av IXV varmet opp til 1700 grader Celsius, hett nok til å smelte nikkel.

Det var en skikkelig prøve for romfartøyets beskyttende plater av spesiallaget karbonfiber.

Dette testet også romfartøyets løft, stødighet, flygeevne, styringsmekanismer og kommunikasjonssystemer ytterligere.

Fallskjerm og flottører

Etter rundt 1 time og 25 minutter åpnet panelene som skjulte fallskjermen og den ble skutt ut for å bremse det 5 meter lange og 2 tonn tunge romfartøyet.

Tilslutt landet IXV i det sørlige Stillehavet like vest for Galapagos-øyene. Der blåste romfartøyets fire flottører seg opp for å holde det flytende til det ble funnet igjen og plukket opp av det italienske spesialskipet Nos Aries. Tidligere protoyper av IXV har blitt testet til havs for å trene på landing og gjenfinning i det våte element.

Gjennom hele turen ble IXV fulgt nøye av ESAs kontrollrom ved Advanced Logistics Technology Engineering Centre i Turin i Italia, kontrollrommet i Kourou, bakkestasjoner i Gabon, Kenya og flere andre steder, samt ombord på Nos Aries.

Kommunikasjonen gikk via det samme avanserte nettverket som brukes under oppskyting av romfartøy som skal lenger ut i rommet.

Avansert teknologi fra hele Europa

Selv om IXVs første tur kun varte i litt over 100 minutter, testet det ny og avansert teknologi som i fremtiden skal bli et europeisk fartøy for å skyte opp og få hjem igjen astronauter og nyttelaster fra rommet.

Det blir det første europeiske romfartøyet som kan frakte astronauter og brukes om igjen.

Teknologien ombord på IXV er laget av et stort konsortium av mer enn 40 bedrifter og forskningsinstitusjoner fra Italia, Frankrike, Spania, Sveits, Belgia, Irland, Portugal, Tyskland og Nederland, ledet av romindustrigiganten Thales Alenia Space.

Dermed er testen ikke bare en suksess for ESAs utvikling av et nytt romfartøy, men også et betydelig skritt for europeiske romindustri og romforskning.

Ifølge ESAs direktør, Jean-Jacques Dordain, betyr det nye romfartøyets vellykkete oppskyting og landing et nytt kapittel for europeisk romfart.

- ESA og dets medlemsland, sammen med den europeiske romindustrien, er nå klar for å møte nye utfordringer innen romfarten, inkludert nye bæreraketter, utforsking av rommet ved hjelp av romsonder og rovere, og bemannet utforsking med astronauter, sa Dordain etter landingen av IXV.

Nå begynner planleggingen av og forberedelsene til den neste ferden med det europeiske romflyet, som vil få navnet Pride (stolthet).

Her er video av oppskytingen og mer informasjon om IXV.

Professor Alf Inge Wang har Super Mario på kontorveggen, og bruker mye tid på å vurdere mange ulike dataspill.

Dette kan kanskje virke noe uvanlig, men en viktig del av jobben hans er å hente inspirasjon. Målet er at dataspill skal bli en større del av undervisningen på skoler rundt omkring.

–  Teknologi i utdanningen kan gi mer motiverte elever, gjøre dem mer engasjerte og få dem til å lære lettere, sier Wang, som jobber ved Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap ved NTNU.

Ny teknologi, fremveksten av smarttelefoner og sosiale medier gir nye muligheter for lærere til å undervise elevene sine. Disse mulighetene gjelder det å gripe, ifølge professoren.

Wang foreslår at ledende forskningsgrupper innenfor spill og pedagogikk går sammen om å lage en spillbasert læringsplattform. Han vil gjerne at høyskole- og universitetsmiljøer, spillutviklere, spillforskere og andre som jobber med dataspill blir med.

Dataspill har vært brukt i undervisningen siden 1980-årene, men med svært varierende resultater. Det gjelder å engasjere elevene, og spill som ikke holder mål avsløres raskt. Skinnende grafikk kan aldri oppveie for repeterende og kjedelige oppgaver.

Wang har sett mye dårlig. Men spillprofessoren har selv greid å treffe med minst ett spill. Det var nemlig han som hadde idéen til quiz-spillet Kahoot.

Les mer: Lek deg til kunnskap

Smarttelefoner endret alt

Arbeidet med Kahoot begynte i 2006, men den offentlig tilgjengelige versjonen av spillet var ikke ferdig før i 2013. Kahoot er en digital versjon av mentometerknappene fra underholdningsprogrammer på TV inn i forelesningssaler og klasserom.

Som lærer holdt Wang selv quiz for elever i klasserommet lenge før den tid.

Noen av de første spørrekonkurransene ble til ved å kombinere en kreativt oppbrutt håndkontroll med noen billig innkjøpte ringeklokker som elevene kunne trykke på. Men bare noen få kunne delta om gangen. Drømmen var å få med hele klassen.

Smarttelefoner ga etterhvert flere muligheter. Da de dukket opp, hadde Wang og gruppa hans allerede ideene klare, og kunne tilpasse dem den nye teknologien.

Over 23 millioner brukere

Lærere kan bruke Kahoot på flere måter. De kan for eksempel enkelt lage en quiz med spørsmål fra undervisningen. Da kan de raskt sjekke hvordan det står til med kunnskapene blant elevene.

Spørsmålene vises på en skjerm i klasserommet, og elevene svarer på mobiltelefonene sine. Samtidig blir det en konkurranse mellom elevene, der resultatene vises med det samme. Mange elever synes det er en morsom måte å lære på, og det motiverer til å følge med.

Læreren får vite hva elevene har fått med seg og ikke, og dermed også tips til hvilke emner som kanskje må repeteres eller legges frem på en annen måte. Elevene kan samtidig vurdere selve quizen med karakter og eventuell anbefalinger til læreren. Diskusjoner og spørreundersøkelser er andre måter å bruke programmet på.

Ved siste sjekk hadde Kahoot mer enn 23 millioner brukere, og daglig er én million av dem innom spillet – mange av dem amerikanske skoleelever. 

Da Dagens Næringsliv skrev om spillet i slutten av 2014 var over 300.000 lærere registrert som brukere. – For å gi deg et bilde på hvor stort dette er blitt: En times nedetid for spillet rammer kanskje mellom 5000 og 6000 lærere og 50.000 elever, uttalte finansdirektør i Kahoot Martin Kværnstuen til dn.no.

Wang har vært sentral i å utvikle NTNUs satsing på spill, NTNU har solgt seg ut av Kahoot, og Wang er ikke lenger så sentral. Han skal på sin side fortsette å klekke ut nye spillideer og undervisningsmetoder.

Rebus for å lære lokalhistorie

Han jobber nå tett sammen med flere mastergradsstudenter. De har blant annet forsøkt å lære bort historie i Trondheim ved å sende folk rundt i byen på rebusløp.

Alle hjelpemidler var tillatt. Spor som deltakerne løste ved hjelp av mobiltelefonene, ledet dem fra én oppgave til den neste. Dette ble kombinert med GPS-opplysninger og skanning av QR-koder, som kunne bekrefte at deltakerne hadde nådd frem til et sted og var klare for neste oppgave.

En lignende metode brukte de for å sende studenter rundt på universitetets område på jakt etter virtuelle gjenstander som kunne hjelpe dem. Dette var en slags parodi på tradisjonelle rollespill der sverd og rustning ble erstattet med penn og allværsjakke, og der deltakerne kunne kjempe mot hverandre om de befant seg på samme sted.

Begge spill funket, men har foreløpig ikke blitt noen hit.

Et tredje spill foregikk i den største kinosalen i Trondheim, der flere titalls mennesker kunne spille sammen samtidig på den svære skjermen. Her ligger muligheter, men noen millionsuksess er det ikke blitt.

Variasjon er nødvendig

En suksessfaktor er antakelig å gi lærerne en plattform som kan fungere på flere måter, ifølge Wang. Den må være et utgangspunkt for flere ulike spill som enkelt kan skreddersys etter behov.

Det kan være quizer, men også orddefinisjoner, matematiske uttrykk eller begreper sortert etter viktighet. Billig må det også være.

En slik plattform kan for eksempel brukes innenfor matematikk, språk og naturfag. Men professoren mener også at fag som hygiene, ernæring og personlig økonomi er aktuelt. Dette gir igjen muligheter for å anvende teknologien i utviklingsland. Mange utviklingsland har allerede en svært høy tetthet av mobiltelefoner, også smarttelefoner.

Flere ulike spill må utvikles for å gi mer variasjon. Det gjelder spill som kan spilles hjemme eller i klasserommet, sammen med andre eller alene.

– Det er viktig å tilby spill som kan brukes uten at du er pålogget internett. Det gjør det mulig å bruke teknologien selv på steder med dårlig infrastruktur, mener Wang.

Godt innhold må belønnes. Samtidig må det bli enkelt å oversette innhold mellom ulike språk og kulturer, legger han til.

- Ny teknologi gjør det også mulig for lærere å dele gode idéer raskt med folk over hele verden. Det gjør de gjennom blogger, Twitter, Facebook og andre sosiale medier. Her ligger det et stor potensial til å revolusjonere utdanning globalt, mener teknologioptimisten Wang.

Plutselig er det midt i februar, og ting har gått i en rasende fart siden årsskiftet. I januar var jeg i England, og så på fossile fiskeøgler i museumssamlinger i Leicester og Cambridge. Turen resulterte i 735 nye bilder på harddisken, et uvisst antall målinger av lengder og bredder på diverse knokler og mange ubesvarte spørsmål. Særlig de yngste fiskeøglene (egentlig ikke særlig unge, de levde for over 100 millioner år siden) gjorde at jeg klødde meg i hodet flere ganger. For å si det kort: Det finnes ikke så mange hoftebein (som er det jeg jobber med nå) å studere, og de som finnes ser ikke ut som de fra Svalbard. Dersom noen tror at det er et problem, så neida. Det er sånt jeg liker!

Her hjemme i Oslo har det vært litt ståhei rundt at andre etasje i Brøggers hus (Geologisk museum), har stengt. I juni stenger første etasje også, og vi sender noen av fossilene og mineralene over til utstilling i Zoologisk museum, og drar selv i eksil til Økern. Årsaken er at museet er gammelt og dessverre passet dårlig på. De tekniske tingene er ikke min sterke side, men de må gjøres noe med. Utstillingene derimot, ligger mitt hjerte nærmere, og der må det i hvert fall skje noe – helst i forgårs. En gruppe museumsansatte og noen arkitekter har laget virkelig gode planer for nye utstillinger. Målet er at flere skal lære noe, at ungene skal kunne se det som er utstilt (nå er montrene for høye), og å formidle mer av forskningen som vi holder på med. Problemet er at vi ikke har penger til å gjennomføre planene.

Folk jeg møter synes det er selvsagt at vi skal ha et museum for dinosaurer, fossiler, meteoritter og krystaller i Oslo. Store og små elsker virkelig museet jeg jobber på, og dette er en rørende og litt ergerlig måte å finne det ut på. For de med penga er ikke enige med folket, som så ofte er tilfelle. Kunnskapsdepartementet sier: Universitetet må betale selv, vi gir ikke en krone. Universitetsstyret sier: Vi skulle så gjerne, men nytt Geologisk Museum er ikke øverst på prioriteringslista og vi har ikke uendelig mye penger. Dessuten er det et problem at universitetsmuseene faller mellom stoler når det kommer til finansiering.

Med andre ord må noen endre standpunkt, ellers forblir museet stengt og jeg kommer aldri tilbake til Tøyen. Send derfor gjerne en trist og godt argumenterende mail til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (postmottak@kd.dep.no) og til stortingspolitikerne i Kirke, – utdannings- og forskningskomiteen. Egentlig synes jeg at Oslopolitikerne kunne ta saken også, det er valgår og det handler om byen vi bor i.

Det at vi skal stenge og flytte har ikke hindret oss i å gjøre kule ting. Vi har blant annet fått kjøpt inn en superfin fiskeøgle (avstøpning av en som er 160 millioner år gammel), som nå er utstilt. Kom og se!

I tillegg har jeg og May-Liss gravd ut enda en Svalbard-øgle fra skiferen på laben. Den heter Fiske 1, og jeg trodde det skulle være en hofte til min kommende artikkel. Men heisann, så feil kan man ta. Fiske 1 var i stedet en nydelig framluffe og det som antakelig er en skulder. Han må pent ta seg en tur inn i skapet igjen og vente til jeg har tid. I ukene som kommer er det nemlig i første rekke fiskeøglene Mikkel og Gypsy, sammen med Cryopterygius (Gamla) og Janusaurus det skal handle om for min del. Det er nemlig på tide å pusle sammen alle bitene til en kul artikkel.

Lene