Kortisol er et stresshormon som finnes naturlig i kroppen. Kortisolnivået stiger under stress og faller naturlig ned igjen etterpå, men dette fungerer ikke i folk som lider av alvorlig depresjon. Hos dem forblir kortisolnivået høyt.

Forskere ved Universitetet i Bergen (UiB) har undersøkt stresshormonet kortisol. De fant ut at pasienter med alvorlig depresjon har en svikt i systemet som regulerer stresset i kroppet. Denne svikten gir dem dårligere hukommelse enn friske. 

Åsa Hammar er psykolog og forsker ved UiB. Hun leder forskningsgruppen Bergen Mood and Cognitive Function Group (MCF). De har gjennom femten år forsket på alvorlig depresjon, grunnene til at folk blir deprimert og årsakene til at mange får tilbakefall. Nå er de ferdig med et treårig forskningsprosjekt om depresjon, mentale funksjoner og kortisol.

Sammenhengen mellom høye verdier av kortisol og depresjon har vært kjent i psykiatrien i over 40 år. Men det er først de 10-15 siste årene at forskerne er blitt klar over at høye verdier av kortisol over lang tid kan føre til at hjerneceller dør. Det skjer særlig i den delen av hjernen som kalles hippocampus, der hukommelsen sitter.

– Halvparten av de førstegangsdeprimerte får tilbakefall i løpet av to år. Kognitiv svikt kan være et varsel om høyt kortisolnivå og depresjon, sier Hammar.

Høyt stressnivå og dårlig husk

Det er tidligere forsket lite på kortisol og kognitiv svikt. Sammenhengen mellom høyt stressnivå og konsentrasjonsvansker har derfor lenge vært uklar.

– Vår studie viser at evnen til å regulere ned kortisolnivået er ute av funksjon hos de deprimerte, og at det kan henge sammen med hukommelsesvikt, sier Hammar.

Kortisolnivået er feilregulert både hos de som har sin første depresjon, og de som har gjentatt depresjon.

– Vi har gitt pasienter og en kontrollgruppe syntetisk kortisol, og da skal kroppen undertrykke eget kortisolnivå, men det skjer ikke like godt hos de deprimerte. Jo svakere evne til å undertrykke kortisol, jo vanskeligere er det for pasienten å huske over tid.

– Det er altså en klar sammenheng mellom svikt i kortisolreguleringen og svikt i hukommelsen, sier Hammar.

Studien viser at det høye stressnivået påvirker hukommelsen også når pasientene blir friskere.       

– Deprimerte skårer lavt på tester av hukommelsen og hemming av tankemønstre både før, under og etter en alvorlig depresjon.

– Høye kortisolnivåer kan drepe hjerneceller, og vi må finne nye metoder for å forebygge tilbakefall, sier Hammar.

Forskningsprosjektet har gitt gode svar om sammenhengen mellom kortisol og mental svikt, men reiser også nye spørsmål som Hammar vil studere nærmere. Hun tror at mental trening kan forebygge kortisolforhøyning.

– Ved hjelp av ulike former for oppmerksomhetstrening, øker du din kognitive kapasitet og evne til å håndtere informasjon.Nå vil jeg undersøke om oppmerksomhetstrening og konsentrasjonsøvelser kan bidra til holde kortisolnivået nede, sier Hammar.

Ingen kortisolmedisin

Det er for tidlig å konkludere med at svikt i stressreguleringen gir depresjon og at depresjon gir konsentrasjonsproblemer. Så enkelt henger ikke årsaker og virkning sammen i psykiatrien. Depresjon er et komplekst fenomen.

– Vi har ikke belegg for å si at høyt kortisolnivå gir depresjon, men vi vet at et forhøyet kortisolnivå medvirker til konsentrasjonssvikt og hukommelsesvansker, sier Anders Lund, psykiater, forsker og en av fagrådgiverne i Hammars forskningsprosjekt.

Opp gjennom årene har det vært prøvd flere ulike kortisoldempende medisiner, uten at de har virket mot depresjon.

– Mens høye kortisolnivåer dreper hjerneceller, er mye av dagens medisin laget for å stimulere til vekst av nye celler, sier Lund.

Han mener medisinering er viktig, men deler Hammars syn på at oppmerksomhetstrening kan være et godt alternativ til å dempe kortisolnivå og depresjon.

Etter noen ukers juleferie på Borneo sitter jeg igjen med hundrevis av bilder av hundrevis av arter. Hadde jeg ikke vært en så elendig fotograf, kunne tallet vært mangedoblet. Og det til tross for at Borneos natur er i ferd med å bli rasert – som jeg skrev sist.

• Les mer: Det ødelagte paradiset

Hva hadde jeg sittet igjen med etter en tilsvarende tur i Norge – til Femunden, Finse eller en av de andre perlene vi er så glade i? Et par kråker, en prikk av en musvåk mot kveldshimmelen – og en nystekt ørret?

Dette bringer opp spørsmålet: Hvorfor er det så mange arter i tropene – og så få her i nord?

Idiotspørsmål!, roper det kanskje inne i hodet ditt. Det er jo bare å kle av seg og gå ut, det, så skjønner vel selv Tunstad at Norge i februar ikke er noen drøm for artsdannelse.

Mer mat i varmen?

Svaret er imidlertid ikke så innlysende som du tror. Personlig fristes jeg ikke av tanken på å hente avisa i underbuksa de nærmeste ukene, men det finnes nok av dyr og planter som synes norske temperaturer kanskje til og med er i varmeste laget. Dette handler bare om tilpasning og evolusjon – det er langt fra umulig å leve i de lave temperaturene i Nord-Europa, og spørsmålet blir nok en gang hvorfor det er slik at så utrolig mange flere dyr og planter har funnet det for godt å tilpasse seg Fiji enn Finse.

Ryggmargsrefleksen svarer at det herlige, varme klimaet nær ekvator på et eller annet vis er perfekt for liv – så derfor er det mer av det der nede enn her oppe.

Svaret er imidlertid ikke videre tilfredsstillende, da det ikke forklarer hvorfor livet i tropisk klima er så mye bedre å leve i – hvis det altså er det det er.

Ett forsøk på å oppklare dette gamle dilemmaet, er å si at det er flere arter i tropene enn i tempererte strøk, fordi den evolusjonære klokka tikker fortere der nede. Akkurat som varmen tillater bøndene på Borneo eller i Amazonas å høste flere ganger i året, kan også artene både ha flere generasjoner per tidsenhet, og flere individer per generasjon (det er jo mat nok til alle!). Og jo flere generasjoner og individer – jo flere muligheter for genetiske feilkoblinger, også kjent som ”mutasjoner”, og følgelig mer evolusjon – og potensielt flere arter.

En variant av dette argumentet hevder at mutasjonsraten er høyere i tropene, rett og slett på grunn av de høye temperaturene. Høye temperaturer skal altså, i følge denne ideen, i seg selv fører til flere feilkoblinger.

Andre forsøk på forklaringer baserer seg også på temperatur: Temperaturene i tropene er stabile, de endres lite i løpet av året. Dette skal i følge dette argumentet føre til at artene kan tillate seg å finstille seg i forhold til temperatur – og verden består plutselig av et utall ørsmå mikronisjer, alle definert av tideler på gradestokken. Ørsmå geografiske variasjoner – som opp eller ned en bakke, ørlite nærmere et elveløp og så videre, vil dermed by på uoverkommelige temperatursperrer, og følgelig hindre de finstilte artene i å utvide sitt leveområde. Artenes temperaturkrav skal dermed føre til større grad av isolasjon, og slik gi plass til flere arter på et relativt begrenset område.

Alle disse scenarioene ser tilforlatelige ut, men tåler ikke mye skraping. Hvordan var det for eksempel med all den maten som av naturlige grunner finnes i tropene, men ikke i polområdene? Har noen hørt om krill? Det er nok av fôr i nord også, og spørsmålet som fremdeles pirker og riper i iskrystallene på kontorvinduet mitt er: Hvorfor gir ikke denne overfloden av mat en tilsvarende overflod av arter?  

Litt synd, er det kanskje også at forskning foretatt de siste ti femten årene har ført til ytterligere rot i kjøleskapet. Kanadiske forskere konkluderte for eksempel i 2007 med at artsdannelsen – stikk i strid med det vi skulle tro – faktisk er høyere i tempererte strøk enn i tropene.

Så hvorfor ser vi tilsynelatende det motsatte?

Gamle regnskoger

Årsaken kan være noe så prosaisk som historie. De tropiske regnskogene har mer til felles enn at de er varme og fuktige – de er også eldgamle. Regnskogen i Amasonas har eksistert i millioner av år. Det vil si: Økosystemet ”regnskog” har eksistert der i området i millioner av år. Trærne og artene er nok ikke de samme. Malaysia har to regnskoger som begge selges inn som ”verdens eldste” – Taman Negara i nord og Danum i Sabah på Borneo – og de påstås også å ha eksistert på samme sted i kanskje så mye som tjue millioner år.

Dette er salgstriks vi må ta med en klype salt, men gamle er de, ikke bare i Amasonas og på Borneo, men overalt rundt Ekvator. Skogene har stått der i en eller annen form i millioner av år, og artene har følgelig hatt raust med tid til å bli utviklet.

Det samme kan vi ikke si om Finse og Femundsmarka. Jeg sa at det er mulig både å leve og utvikle arter i temperaturer lavere enn dem vi finner i de tropiske regnskogene, men ett sted går tydeligvis temperaturgrensa. Hele Nord-Europa var dekket av kilometertykk is for drøye 10 000 år siden, og de polnære områdene i både syd og nord hadde vært utsatt for gjentatte nedfrysninger i millioner av år før den tid. Antarktis ble frosset ned for 30 millioner år siden.

Dermed kan svaret på gåten rett og slett være det Alfred Russel Wallace antydet allerede for 150 år siden: Evolusjonen har hatt en fair sjanse i tropene, mente han, mens områdene i nord har fått utallige vanskeligheter slengt etter seg opp gjennom årene. Det er altså rett og slett flere arter i tropene enn i nord, fordi økosystemene i nord er for unge. Det kan være at artsdannelsen er raskere, men de stadige nedisningene har i så fall også ført til at utryddelsene er raskere. Artene har ikke hatt ro og tid til å utvikle seg i store mengder ennå.

Hva så med drømmen om Fiji, om det deilige liv under palmene? Vel – for en isbjørn eller en snøugle fremstår det muligens ikke som det perfekte feriemål …

Studien, som er publisert i tidsskriftet Human Reproduction, baserer seg på data fra 92 000 prøverørsbarn fra Norge, Danmark, Finland og Sverige født i perioden 1988-2007.

Forskerne bak artikkelen har sammenlignet prøverørsbarna med nesten 500 000 barn som ble unnfanget på naturlig vis, skriver Dagens Medisin.

– Vi ser at risikoen for dødfødsel og død i første leveår er blitt redusert for IVF-barna i løpet av disse 20 årene, sier medforfatter i studien, Liv Bente Romundstad.

Risikoreduksjonen gjelder både for tvillinger og enkeltfødte. Nedgangen i dødfødsler skyldes blant annet færre tvillingsvangerskap, ifølge studien.

– De siste årene har vi i større grad satt tilbake ett i stedet for to egg. Tvillingsvangerskap innebærer større risiko for barna, og endring i denne praksisen har vært viktig for barnas helse, sier Romundstad.

I løpet av en vanlig dag blir vi utsatt for en enorm mengde informasjon. Hvilken farge på skoene hadde kollegaen din? Hvor mange mennesker stod det på bussholdeplassen i dag morges? Dette er bare eksempler på informasjon som er egentlig helt unødvendig å huske, derfor gjør det vi det også sjeldent.

Men hvis det skjer noe uforutsett, en ulykke eller noe dramatisk, kan også de ubetydelige minnene feste seg til hukommelsen på en helt annen måte enn til vanlig. Dermed kan man kanskje plutselig huske uviktige detaljer som skjedde i tiden rundt en traumatisk opplevelse.

• Les også: Hvorfor husker vi ikke det vi lærer på skolen?

En ny studie i tidsskriftet Nature har undersøkt om dette fenomenet faktisk er reelt, og om det kan måles i et eksperiment. Ifølge studien har denne effekten aldri blitt testet før hos mennesker, og forskerne fant tegn på at det kan være noe i dette.

– Denne studien gir indikasjoner på en spesiell type retroaktiv framhevelse i hukommelsen, sier forsker Daniel Schacter ved Harvard til New York Times. Han var ikke med på studien.

Støt og følelser

Folk har større grunn til å huske små detaljer i sammenheng med en heftig opplevelse, fordi denne informasjonen kan plutselig være nyttig for å kunne kontrollere og kanskje forutsi lignende hendelser i framtiden, ifølge forskerne bak studien.

Men naturlig nok vet vi ikke når en slik hendelse eller ulykke kommer til å skje. Dermed er det viktig at tilsynelatende ubetydelige detaljer blir midlertidig lagret, i tilfelle informasjonen kommer til å bli nyttig i nærmeste framtid. Forskerne ville teste om hukommelsen vår driver med mellomlagring, i tilfelle det skjer noe.

• Les også: Finnes fotografisk hukommelse?

Forsøkspersonene kunne ikke utsettes for traumatiske hendelser, men forskerne brukte milde elektriske støt for å provosere fram en uvanlig opplevelse.

Verktøy og dyr

Over 100 personer deltok i studien, hvor de skulle se på forskjellige bilderekker, med 60 bilder i hver rekke. I første omgang fikk de ikke støt, og så 30 bilder av verktøy og 30 bilder av dyr i tilfeldig rekkefølge. Deltagerne skulle kategorisere bildene som enten dyr eller verktøy.

I neste bildeserie var forsøkspersonene delt inn i to grupper, og fikk se en ny rekke med 60 bilder av dyr og verktøy. Den ene gruppen fikk støt nesten hver gang de så et dyr, og den andre gruppen fikk støt ved nesten hvert bilde av verktøy.

• Les også: Mannen uten minner er død

Forsøkspersonene ble så overrasket med hukommelsesprøver som de ikke var forberedt på. Prøven skulle teste hvor godt de husket bildene, spesielt fra den første serien hvor de ikke fikk noe støt. Noen fikk prøven rett etter eksperimentet, noen fikk prøven mange timer senere, mens andre fikk prøven dagen etter.

Minnene kom senere

Det var ingen spesielle utslag blant de som fikk prøven med en gang. Men de som tok prøven på et senere tidspunkt hadde klarere hukommelse.

Forsøkspersonene husket rundt syv prosent flere ting fra den samme kategorien som også hadde gitt dem støt. For eksempel hadde de som hadde fått støt i forbindelse med dyrebilder, også husket flere av dyrene som var avbildet.

Dermed tror forskerne dette tyder på at hjernen faktisk ukritisk lagrer informasjon som så kan bli tilført større viktighet, og dermed huskes bedre.

Det er fortsatt mange ubesvarte spørsmål rundt dette fenomenet. Denne utvelgelsen skjer tydeligvis ikke med en gang, siden hukommelsestesten som ble gitt rett etter eksperimentet ikke ga noe utslag.

Forskerne mener at resultatene også gir støtte til teorien om at vi har en adaptiv hukommelse. Denne teorien bygger på at hukommelse har tilpassende funksjon, slik hukommelsens oppgave er å bruke tidligere erfaringer til å planlegge og takle framtidige hendelser.

Denne teorien sier at hukommelsen ikke har så stor evolusjonær nytte hvis den bare er for å huske tidligere hendelser.

Referanse:

Dunsmoore mfl: Emotional learning selectively and retroactively strengthens memories for related events. Nature, Januar 2015. doi:10.1038/nature14106