Hele 33 av 303 barn som var innlagt på Oslo universitetssykehus med alvorlige luftveissymptomer høsten 2014, var smittet av et virus som kan gi lammelser, melder Folkehelseinstituttet.

Dette er overraskende høye tall, ifølge seniorforsker Karoline Bragstad ved Virologisk avdeling ved Folkehelseinstituttet.

- Vi har ikke sett mye av dette viruset tidligere i Norge, sier hun til Dagens Medisin. Viruset heter enterovirus D68.

USA opplevde et sykdomsutbrudd på grunn av viruset i fjor høst, og i New Jersey døde ett barn på fire år av viruset i september. Fire andre barn med viruset døde også, men det er ikke bekreftet at selve viruset var dødsårsaken. Hele 628 personer ble på kort tid registrert smittet i 44 delstater. 

To barn fikk lammelser

I september fikk også Oslo universitetssykehus  stadig flere innleggelser av barn med alvorlige luftveissymptomer.

To av barna som var innlagt på Oslo Universitetssykehus med viruset, hadde fått lammelser, såkalte slappe pareser. Barna fikk pustehjelp. På grunn av utbruddet i USA, utviklet Folkehelseinstituttet en ny, høysensitiv analysemetode, som ga raske svar. 

Alle nese- og halsprøver fra barn under 15 år som var innlagt ved sykehuset mellom 1. september og 31. oktober 2014 ble undersøkt for enterovirus. Forskerne kunne raskt og effektivt skille D68 fra andre enterovirus og identifisere uventet mange tilfeller i Oslo-området. 

Barn med astma mer utsatt

Enterovirus er en stor og vanlig gruppe virus, med over 100 varianter. De er tarmvirus som smitter fra avføring via hender til mat, samt ved hoste (dråpesmitte). God hånd- og hostehygiene reduserer smitte.

De fleste som rammes er barn. Det gir som regel ufarlige symptomer, som forkjølelse. Andre varianter kan potensielt gi mer alvorlige symptomer. Det nye er at det kan gi lammelser. Forskerne vet ikke nøyaktig hvorfor D68 nå tilsynelatende gir mer alvorlig sykdom enn tidligere. 

Barn med astma ser ut til å være mer utsatt for alvorlig forverring av sin sykdom. Det finnes ikke ingen vaksine, og ingen behandling unntatt støttebehandling som pustehjelp og fysioterapi. 

Forskere ved insituttet og Oslo Universitetssykehus Ullevål prøver nå å finne årsaken ved å jobbe videre med dataene de har samlet inn. De ser etter forskjeller i viruset som forklarer hvorfor det gir lammelser i noen tilfeller, men ikke i andre.

Har viruset mutert?

En av hypotesene er at viruset har mutert. 

Folkehelseinstituttet har utvidet overvåkingen av akutte slappe lammelser til å inkludere en rutinemessig prøve av nese- og halssekret i tillegg til avføringsprøver, for å se i hvor stor grad EV-D68 er årsaken til disse.

Det har tidligere ikke vært vanlig å teste for enterovirus i luftveisprøver.

- Det er fortsatt kun ved alvorlige/akutte luftveis symptomer der annen årsak ikke er funnet at det er nødvendig å teste for enterovirus D-68, påpeker Bragstad.

Karlegger forekomst i Europa

Nå skal forekomsten i Europa kartlegges,  og Folkehelseinstituttet er med i et større europeisk forskningsprosjekt som skal se på forekomsten av EV-D68 som årsak til alvorlig luftveisinfeksjon i Europa.

- EV-D68 kan bli viktig som del av overvåkingen av luftveisvirus framover, sier Bragstad.

Bragstad er førsteforfatter av studien hvor forskerne testet totalt 354 barn, hvorav 303 var innlagt på Oslo universitetssykehus. Studien er publisert i tidsskriftet Influenza and other Respiratory Viruses.

Kilde:

Karoline Bragstad m.fl. : High frequency of enterovirus D68 in children hospitalised with respiratory illness in Norway, autumn 2014. Influenza and other Respiratory Viruses. Sammendrag.

I 1898 la det britiske skipet «Southern Cross» avgårde med kurs mot sør. Målet var Antarktis. Besetningen var på 30 mann.

Blant dem var det et overvintringslag på ti mann, for dette skulle bli den første ekspedisjonen som tilbrakte vinteren på det antarktiske fastland. Skipet og resten av mannskapet skulle ligge i iskantsonen hvor det var åpent hav. Der ville ikke skipet fryse fast i isen og risikere å bli skrudd ned.

To samer var med på skipet: Per Savio og Ole Must fra Sør-Varanger tilhørte overvintringslaget, – og var hyret med som hundepassere.

Første natt på fastland

Ferden sørover til Antarktis gikk smertefritt. Skipet kastet anker ved Kapp Adare i Rosshavet og to ferdighus fra Strømmen Trævarefabrikk ble satt opp.

Ved et uhell kom de to samene til å bli de første som fikk tilbringe natta på kontinentet. Dette skjedde før ekspedisjonen hadde funnet en egnet plass for overvintring.

En dag Per Savio og Ole Must var ute med hundene, blåste det opp til storm, og skipet ble nødt til å legge ut mot åpent hav for å ri av stormen. Savio og Must ble værende igjen på land sammen med hundene, men det gikk bra.

De to samene fikk ros av lederen for overvintringslaget, Carsten Borchgrevink. Han skrev i sin beretning: De passet hundene og seletøyet, og de var utmerkede jegere. De sydde skaller og skinntøy, og “…mer trofaste og hengivne ledsagere enn de to tror jeg ikke noen sjef kunne ønske seg…”.

Med de andre kom ikke Borchgrevink overens, og ekspedisjonen bar preg av krangling og konflikter.

Blant pingvinene

På bildet ser vi Per Savio som bærer vann med to kar festet i et åk over skuldrene. Han står omkranset av adéliepingviner.

På Kapp Adare befinner den største kolonien av adéliepingviner i Antarktis. Disse små pingvinene er både sosiale og nysgjerrige dyr. De er ikke redd mennesker og samler seg gjerne der det skjer noe. 

I bakgrunnen på bildet ses de to ferdighusene koblet sammen til ett langhus. Stasjonen står fortsatt i dag, og er et internasjonalt kulturminne som ligger i det som er det newzealandske kravområdet.

Stasjonen er i dårlig forfatning ettersom den årlig blir utsatt for ekstremt vær, og store mengder pingvinmøkk.

Den newzealandske kulturminnestiftelsen Antarctic Heritage Trust er jevnlig i området for å etterse hytta, og for å rense den for pingvinmøkk.

Rekord – nådde sørligste punkt

Målet med Borchgrevinks ekspedisjonen var å finne den magnetiske sørpol, og om mulig gjøre et fremstøt mot selve polpunktet. Det ble samlet vitenskapelige data, og de tok de første magnetiske observasjoner på fastlandet.

På hjemturen med «Southern Cross» seilte de sørover i Rosshavet til de nådde iskanten og oppdaget Hvalbukta. Borchgrevink ville bestige og undersøke isbremmen, og tok med Per Savio og Colbeck på en sledetur med hundespann innover barrieren.

Skipet lå forankret ved iskanten, og hadde ordre om å legge ut utstyr og proviant for ett år hvis skipet på grunn av vanskelige isforhold måtte forlate iskanten og de tre som var på sledetur.

Endnu en gang fremholdt jeg for hver især, at der forelaa en mulighed for, at vi kunne blive nødt til at overvintre endnu et Aar, omendskøndt det var min Hensigt at holde mig saa nær som muligt til min fattede Plan om at vende tilbage til Civilisationen i 1900. Fra Carsten Borchgrevinks bok: Nærmest Sydpolen

Borchgrevink, Savio og Colbeck nådde 78° 50’ S den 17. februar 1900, og det sørligste punktet til da nådd av mennesker. De returnerte til skipet, som heldigvis fortsatt lå for anker ved iskanten.

Hjemkomst

«Southern Cross» ankom Norge i år 1900, og ble en ekspedisjon som fikk lite oppmerksomhet. I Norge ble den sett på som en engelsk ekspedisjon og i England var interessen samlet rundt Robert Falcon Scott og hans ekspedisjon som dro til Antarktis året etter – i 1901, og som senere skulle slå «lengst sør»-rekorden til Borchgrevink, Savio og Colbeck.

Vi vet ikke hva som skjedde videre i livet til Ole Must, men Per Savio vendte tilbake til Norge som en helt, og giftet seg med sin store kjærlighet Ellen Josefsdatter Strimp, selv om Ellens far var i mot ekteskapet. Per og Ellen fikk tre barn. Bare et vokste opp – John Andreas Persen Savio, som skulle bli en av de største samiske kunstnerne, kjent under navnet John Savio.

Ekteparet fikk kort tid sammen. Bare 4 år etter at de hadde giftet seg, døde Ellen av tuberkulose. Da Per Savio to dager senere var på tur hjemover i båt etter å ha hentet konas kiste i Vadsø, kullseilte han og druknet.

I bildearkivet til Norsk Polarinstitutt finnes 199 bilder fra ekspedisjonen som dokumenterer overfarten til Antarktis, livet på Kapp Adare, samt forskninga som ble gjort i løpet av ekspedisjonen. Se flere bilder fra ekspedisjonen i Norsk Polarinstitutts bildearkiv.

Kilder:

Borchgrevink, Carsten: Nærmest Sydpolen, Kristiania 1905.

Les mer:

Om 1898-1900 British Antarctic Expedition hos Norsk polarhistorie. 

Om Per Savio hos Norsk polarhistorie.

Men Borchgrevink var først. Artikkel hos Riksantikvaren.

Redsel for terror fører til søvnløshet, og søvnløshet fører til utbrenthet på jobben, også flere år etter at terrorfaren er over. Den sosiale støtten fra kolleger er mye viktigere enn støtten fra sjefer for å motvirke denne årsakskjeden, men sjefer kan legge til rette for at kolleger kan gi hverandre en slik støtte.

Dette er hovedkonklusjonene i en israelsk studie, gjennomført av Sharon Toker og medarbeiderne hennes ved Tel Aviv University.

Langtidsvirkninger av intifadaen

Nærmere 700 israelske arbeidstakere ble valgt ut til å svare på spørreskjemaer i perioden 2003 til 2009. Perioden var ikke tilfeldig valgt. På begynnelsen av 2000-tallet førte det andre palestinske opprøret, intifadaen, til at mange hundre sivile israelere ble drept av selvmordsbombere og geværild.

Selv om tilsvarende palestinske tap var om lag fire ganger høyere, førte intifadaen til en frykt i den israelske befolkningen for å kunne bli drept når som helst. Intifadaen var mest intens da undersøkelsen startet.

• Les også: Norsk mestring av terror

Forskerne ved Tel Aviv University ville undersøke langtidsvirkningene av denne frykten, også etter at intifadaen ble avsluttet med toppmøtet mellom palestinere og israelere i Sharm el-Sheikh i februar 2005.

I spørreskjemaene skulle arbeidstakerne svare på om de opplevde søvnløshet, redsel for terror, redsel for personlig sikkerhet, om de var anspente på offentlige steder, hvor mye støtte de opplevde på arbeidsplassen og om de følte seg utbrente.

Teori for stressmestring

Når forskerne skulle tolke resultatene, brukte de en teori som kalles konservering av ressurser (Conservation of Resources, COR). Den handler om hvordan mennesker bruker ressurser for å ta vare på sine egne ressurser.

• Les også: Rett ord når terroren rammar

Ressursene kan være penger og andre materielle goder, sosial støtte og status, og selvtillit og opplevelsen av å kunne bestemme over egen skjebne.

Når folk utsettes for stress, for eksempel ved angst for terror, taper de slike ressurser.  Dessverre hevder COR-teorien at det er mye lettere å tape ressurser under stress enn å bygge dem opp igjen.

Jevner ut forskjeller

Dette gir en grunnleggende urettferdighet: De som har lite ressurser fra før av, har mindre å stå imot med. Dette fører til en ond sirkel. Den andre siden av urettferdigheten er at de som har mange ressurser fra før av, lettere holder dem ved like.

• Les også: Terror-rammede skal gil forskere råd

Hjelp fra kolleger blir den faktoren som kan utjevne en slik urettferdighet. Og kollegene er altså viktigere enn sjefen, ifølge studien fra Tel Aviv University.

Referanse:

Sharon Toker m.fl: Fear of terror and increased job burnout over time: Examining the mediating role of insomnia and the moderating role of work support, sammendrag, Journal of Organizational Behavior, 25. november 2014, DOI: 10.1002/job.1980

Tungtvatn produsert på Rjukan spelte ei viktig rolle i kappløpet for å utvikle atomvåpen under andre verdskrig, noko som er grunnlaget for dramaet i serien «Kampen om tungtvannet».

– Likevel kan ikkje tungtvatn i seg sjølv brukast i atombomber, fortel kjernefysikar Sverre Hval som arbeider ved tungtvass-atomreaktoren på Kjeller.’

– Det tyskarane trong tungtvatnet til, var for å bygge ein atomreaktor som produserte plutonium, som kan brukast i ei atombombe, fortel Hval.

Noreg var det einaste landet i verda som produserte tungtvatn i store mengder.

Mens vanleg vatn består av to hydrogenatom og eit oksygenatom, er hydrogenatoma i tungtvatn bytta ut med deuterium, ein variant (isotop) av hydrogen som har eit nøytron i kjernen.

Tungtvatn kunne gjere det mogleg å sette i gang ein kjernefysisk kjedereaksjon i det radioaktive stoffet uran. Det visste den tyske vitskapsmannen Werner Heisenberg, som leia tyskarane sitt atomvåpenprogram.

• Høyr intervju med professor Sunniva Siem om tungtvatn i Norgesglasset
• Les også: Slik spredde Norge atomvåpen

Bremser nøytron

I ein kjernefysisk kjedereaksjon blir eit atom spalta og sender ut kjernepartiklar kalla nøytron, som så kan spalte nye atom.

Men for å få til dette var det nødvendig å bremse opp nøytrona først, forklarer Hval.

– Jo saktare nøytrona går, jo meir sannsynleg er det at vi får spalta fleire uranatom. Nøytron som kjem ut frå urankjernen går veldig fort, 20.000 kilometer i sekundet. Men når ein lar dei kollidere med tungtvatn som omgir uranet, blir nøytrona bremsa ned til ein fart på 2,2 kilometer per sekund.

I kjedereaksjonen vil også noko av uranet (uran-238) ta opp eit ekstra nøytron og gjennom radioaktive prosessar bli til plutonium.

Karbon i form av av grafitt kan også kan bremse nøytron, og tyskarane skal ha forsøkt å bruke dette.

– Grunnen til at dei ikkje fekk det til, var visstnok at grafitten deira inneheldt litt av grunnstoffet bor, eit stoff som sluker nøytron, forklarer Hval.

Slik historia utvikla seg var det amerikanarane som utvikla verdas første atomreaktor (med grafitt), og deretter historias første atombombe.

Avlytta samtalar mellom Werner Heisenberg og ni andre tyske vitskapsfolk i britisk fangenskap i 1945 kan tyde på at Heisenberg aldri ønska å utvikle ei bombe.

• Les også: Fiksjon og fakta i “Kampen om tungtvannet”

På fredag ble SpaceX’ femte, ubemannede forsyningsoppdrag sendt opp til den internasjonale romstasjonen, men det var noe helt spesielt med denne romferden.

I 2011 annonserte SpaceX at de skulle utvikle raketter som skulle kunne gjenbrukes, igjen og igjen. Dette kan være en liten revolusjon innen romutforskning og romindustri.

På lørdag skjedde det første ordentlige landingsforsøket, som var en nesten-suksess. Raketten klarte å treffe landingsplattformen, men landingen ble en del hardere enn det som var meningen. Raketten smalt ned i plattformen, og skadet noe av landingsstedet.

SpaceX-sjef og wunderkind Elon Musk skrev denne meldingen på Twitter rett etter landingen:

“Rocket made it to drone spaceport ship, but landed hard. Close, but no cigar this time. Bodes well for the future tho,”

Her kan du se video av oppskytningen den 10. januar. Selve landingen ble ikke filmet på grunn av tåke, dårlig vær og mørke, ifølge SpaceX.

Verdens dyreste engangsbruk

Romraketter er store, dyre, voldsomme og komplekse maskiner. Problemet er at de stort sett bare kan brukes én gang.

Store deler av oppdragsbudsjettene går med på å betale for oppskytningene, og etter at raketten har sendt opp, detter noe av den ned i sjøen, noe brenner opp, og noe ender som romsøppel.

 Dette skal SpaceX prøve å endre på, og dermed kanskje gjøre oppskytninger til verdensrommet mye, mye billigere.

Forventet ikke suksess

I første omgang er det snakk om Falcon 9s første rakett-trinn som skal gjøre en kontrollert landing. Når raketten har kommet høyt nok etter oppskytning, løsner det første trinnet, og neste trinn fyrer sin motor.

I motsetning til andre raketter hvor det første trinnet detter ned igjen og brenner opp i atmosfæren, skal rakettmotoren lande av seg selv. Førstetrinnet synker nedover, stabilisert og kontrollert av sin egen rakettmotor. Datamaskiner og gyroer merker om raketten blir ustabil, og kompenserer for eventuelle ubalanser.

Rakettmotoren skrus av og på for å sakke raketten ned fra en fart på over en kilometer i sekundet etter separering. Falcon 9 har også blitt oppgradert med fire utfellbare styrefinner, som er med på å kontrollere raketten, ifølge CBS News.

I videoen under kan du se hvordan systemet fungerer i virkeligheten, i en av SpaceX’ mange tester av landingssystemet. Disse rakettene er bare testplattformer, og går ikke opp i verdensrommet, bare rett opp og rett ned.

Dette skal gjøre det mulig å bruke rakettens førstetrinn om igjen etter ganske kort tid, og dermed spare mye penger sammenlignet med vanlige raketter, ifølge SpaceX selv.

SpaceX har også sagt at de ikke hadde forventet en suksess-landing, siden dette er såpass uprøvd teknologi, ifølge space.com.

Myke landinger

SpaceX har tidligere klart å gjøre myke, kontrollerte landinger med Falcon 9-raketter, men de har landet rett i havet. Denne gangen skulle de lande på SpaceX’ flytende landingsplatform, kalt Autonomous Spaceport Drone Ship (ASDS).

Denne plattformen kan automatisk posisjonere seg selv, og samarbeide med den landende raketten slik at den får en myk landing rett på plattformen. Plattformen er rundt 90 ganger 50 meter stor.

ASDS-plattformen har ikke noe mannskap, men et støttefartøy ligger klart til å rykke inn etter at raketten har landet.

Målet er at raketten skal kunne lande det samme stedet som den tok av, slik at det blir enda enklere å gjøre den klar for et nytt oppdrag. Først må SpaceX perfeksjonere teknologien og teknikkene som gjør det mulig å gjennomføre disse presisjonslandingene.

I videoen under kan du se ASDS-plattformen liggende til kai i Florida, etter at den ble filmet av et cruiseskip på vei inn i havna.

I disse dager lanserer Telenor betaling med mobilen gjennom applikasjonen Valyou. Dette er en av de første store, norske tjenestene som vil ta i bruk mobiltelefonenes teknologi for såkalt nærfeltkommunikasjon (NFC).

Teknologien lar enheter utveksle små datamengder over kort avstand, og finnes i alle nye mobiler. Kort fortalt kan starte bilen, stille vekkerklokka eller betale på bussen ved å holde eller sveipe mobilen inntil en terminal eller et NFC-merke i omgivelsene.

På markedet siden 2006

NFC-teknologien kan virke mellom telefoner eller mellom telefoner og NFC-merker, eller mer avanserte terminaler.

NFC-merkene har en liten antenne som henter strøm fra magnetfeltet til telefonen som kommer nær nok.

Teknologien er ikke ny, og hører til i familien RFID, eller radiofrekvensidentifikasjon. Første NFC-telefon kom fra Nokia i 2006, men utviklingen har gått sakte. Apple kastet seg ikke med før i år.

– Mangel på tjenester og følgende liten etterspørsel etter teknologien førte til en vranglås-situasjon der ulike aktører har ventet på hverandre, forklarer Sigmund Akselsen, som leder forskningsprosjektet NFC City og er seniorforsker ved Telenor Research.

– Her er alt i spill. Vi har store, globale aktører som vil på banen, og vi har norske aktører. Tjenestene er så mangefasetterte at suksessen står og faller på aktørenes evne til å samarbeide, sier Dag Slettemeås, forsker og stipendiat ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) – en av partnerne i prosjektet.

Vranglås

Teknologien kan erstatte både bankkort, lommebok, nøkler og busskort med telefonen. Bare fantasien setter grenser for mulige informasjonstjenester.

Omtrent 60 studenter i Tromsø har nå prøvd ut alt fra mobilbetaling til nøkkelfrie studenthybler, som en del av forskningsprosjektet NFC City.

De fikk også bruke NFC-merker hvor de kunne sjekke inn i kantina eller på studenthuset, med informasjon om dagens meny eller kveldens program.

I tillegg fikk de leke seg med teknologien og programmere egne NFC-merker.

Et merke på nattbordet kunne for eksempel stille mobilens vekkerklokke. Et annet merke kunne legge inn passordet til hjemmets trådløse nettverk. En tredje sendte SMS til bilen for å starte motorvarmeren. Selve programmeringen var så enkel at studenten lærte seg det i løpet av kort tid.

Eksperimentet har også vist hvordan teknologien kan få mobilen til å si samiske ord når den er i nærheten av et NFC-merke, for eksempel på en plansje. Dette har vært testet med samiskspråklige barn i en ikke-samisk barnehageavdeling.

– Dynamisk, oppdatert og tilpasset

NFC-tjenestene må også være smart. På treningsstudioet til studentene var det en anatomiplakat hvor studentene kunne holde mobilen inntil muskelgruppene og få tips til øvelser. NFC-merker på selve apparatene utløste treningsvideoer.

– Det var interessant til å begynne med, men etterhvert kom behovet for mer dynamisk innhold, sier Akselsen.

Dette kan være enkelt å få til i noen sammenhenger, for eksempel med NFC-merker på busstoppene som gjør at mobilen henter informasjon om neste buss som er interessant for akkurat deg akkurat da. Slettemeås ved SIFO forteller at prosjektet har gitt god innsikt i hva som kan fungere.

– Tjenestene må være dynamiske, oppdaterte og tilpasset brukernes behov. Dette er veldig stedsspesifikke tjenester, hvor man bruker mobilen i nærmiljøet og trenger noe der og da. Da må det gå kjapt. Siden tjenestene skal erstatte tradisjonelle måter å gjøre ting på, må det enten føles bedre, lettere tilgjengelig, eller gå raskere, sier Slettemeås.

Busskort på mobilen var den mest populære tjenesten blant de som ble testet, selv om den ikke kunne gjøre det vanlige busskort kan, som for eksempel å fylle opp kontoen eller se hvor mye som står igjen.

Akselsen tror den fastlåste situasjonen i markedet for NFC-tjenester nå er i ferd med å løsne, spesielt fordi Apple endelig kom med NFC-teknologi i iPhone 6. Lanseringen av Valyou kan også sette fart på norske leverandører av tjenester med nærfeltkommunikasjon. De må være forberedt på en krevende prosess.

Personvern

Etterhvert som tjenestene dukker opp, vil også utfordringene mot personvernet bli mer synlige. For Andersen og kollegaene ved UiT er dette et av de mest interessante temaene å forske videre på. Forskerne ved SIFO ser også på dette som et veldig viktig punkt.

– I et samfunns- og forbrukerperspektiv vil personvern være en kjerneutfordring for alle fremtidige digitale tjenester, sier Slettemeås.

NFC City har hatt fokus på hvordan øke kvaliteten og informasjonsinnsamlingen om brukerne for å kunne tilby bedre kontekst for applikasjonene, og dermed mer individuelt tilpassede tjenester. For forskningsformål ble all bruk av tjenestene registrert.

– I vårt neste prosjekt skal vi se på personlig tilpassede tjenester og dette med å lage brukerprofiler på en måte som ivaretar personvernet. Det er utrolig hvor mye informasjon du kan samle om ulike brukere. Dette kan brukes til å lage bedre tjenester, men det er et overvåkningsperspektiv her også. sier Andersen.

Akselsen i Telenor tror brukerne er i stand til å veie privatlivet opp mot deling av informasjon for å få bedre tjenester.

– Det er en avveining for hver enkelt om gevinsten ved å bruke en tjeneste gjør det ok å dele data. Telenor er en aktør som er helt avhengig av tillit hos kundene, og vi ser det som vårt ansvar å både være transparente når vi bruker kundedata og å behandle disse svært forsiktig, sier prosjektlederen.

Mykje tydar på at dei særs religiøse kvinnene som var aktive i misjonsrørsla gjennom 1800-talet var blant dei første grasrotfeministane her til lands. Det kjem fram i ny forsking, som kastar lys over misjonskvinnene si tyding for kvinnefrigjeringa.

Kvinnene som var aktive i misjonsrørsla på 1800-talet forkynna gjerne at kvinna skulle underordne seg Gud og mannen. Men måten dei spreidde denne bodskapen på førte til ei enorm myndiggjering og mobilisering av kvinner.

Braut med ideala i praksis

Ei av dei leiande misjonskvinnene var Henriette Gislesen, fødd 1809. Trass i Paulus formaningar om at kvinner skulle teie i forsamlingar var Gislesen forkynnar, foreiningsleiar og organisator i rolla som bispefrue i Tromsø.

‒ Gislesen argumenterte for det tradisjonelle kvinneidealet, kor kvinna var underdanig Gud og mannen. Som kvinneforeiningsleiar braut ho samstundes med det same idealet i iveren etter å spreie Guds bodskap til så mange som mogleg, seier historikar Rolf Inge Larsen, som har studert hennar liv og verke.

Gislesen var også ein viktig pådrivar for opprettinga av misjonsforeiningar for kvinner over heile landet, og skreiv og omsette ei mengd religiøse tekstar.

Meir aktive enn i arbeidarrørsla

Den første misjonsforeininga vart truleg stifta i 1840 i Christiania.

Ved inngangen til 1900-talet fanst det om lag 3500 misjonsforeiningar for kvinner i Noreg. Møta i kvinneforeiningane vart haldne i heimane, då dette var kvinnene sitt legitime domene. På møta laga kvinnene handarbeid som skulle seljast til inntekt for misjonsarbeidet. Det var også høgtlesing av religiøs litteratur og reiseskildringar, saman med bønn og salmesong.

Da misjonsrørsla var på høgda var kvinnene faktisk meir aktive i vekkingsrørsla enn i arbeidarrørsla, ifølgje religionssosiologen Inger Furseth.

Fristad frå mannleg dominans

Det var i hovudsak tre grunnar til det. For det første var det plass til kvinner i organisasjonsstrukturen. Misjonskvinnene vart foreiningsleiarar, søndagsskulelærarar og diakonar. Gjennom pengeinnsamlinga til misjonsarbeidet vart dei også sjølvstendige økonomiske bidragsytarar. Deltakinga i misjonsforeiningane gav kvinner høgare status og større handlingsrom enn det som var vanleg elles i samfunnet på denne tida.

For det andre auka det rekrutteringsgrunnlaget. Ein kunne frelse dobbelt så mange dersom kvinnene vart inkludert. For det tredje fungerte kvinnene stabiliserande for rørsla på grunn av familiebanda.

‒ Kvinnemisjonsforeiningane vart ein fristad frå den mannlege dominansen elles i samfunnet, nettopp fordi møta vart haldt i heimen, kor kvinnene bestemde, ifølgje Larsen.

Tok avstand frå kvinnekampen

Historikaren trur at Henriette Gislesen var mest sannsynleg klar over at arbeidet hennar i tenesta til misjonen kunne bli oppfatta som eit angrep på det beståande.

‒ Sjølv om Gislesens verksemd verka frigjerande for mange misjonskvinner, hadde ho neppe nokon aktiv intensjon om verken å endre maktforholda mellom kjønna eller å modernisere kvinnerolla, seier Larsen.

I ei av bøkene ho skreiv samanlikna ho kvinna med liljene på marka, inspirert av ei likning i Matteusevangeliet: På same måte som for liljene ligg lykka for kvinner i å vere reine, blide og elskelege for sine to Herrar, ektemannen og Gud.

Gud var aller viktigast

I Bibelen står det likevel at ein «skal lyde Gud mer enn mennesker». Dette gjaldt også «mer enn husbonden», jamfør den rådande katekismeforklaringa i Noreg på 1850-talet. I tråd med Bibelens misjonsbefaling skal dei kristne drive misjon.

For misjonskvinner som Henriette Gislesen gikk befalinga om å spreie Guds ord framfor det meste.

‒ Som vekkingskristen kunne Henriette Gislesen rett og slett ikkje la vere å misjonere. Ho var meir opptatt av mennesket sitt ansvar og verdi, og enn av skiljet mellom kvinner og menn, fortel Larsen.

Ein av seks predikantar var kvinner

Kva låg så bak den sterke kvinnemobiliseringa i misjonsrørsla? Svaret finst i den haugianske vekkinga som lekpredikanten Hans Nielsen Hauge starta (1771‒1824).

Haugianarane utgjorde Noregs første nasjonale grasrotrørsle. Også for Hauge var kallet til å forkynne evangeliet overordna skiljet mellom kvinne og mann.

‒ At det vart forkynt var viktigare enn kven som forkynte. Hauge var ikkje spesielt opptatt av kjønn, men av eit generelt likeverd for alle menneske, uavhengig av sosial stand. Dermed bleikna skiljet mellom mann og kvinne, seier Linda Helen Haukland, historikar ved Universitetet i Nordland.

Hauges tilhengjarar vart kalla for haugianarar. Dei danna såkalla venneflokkar, reiste rundt på gardane og samla både menn og kvinner, lærte dei frå Bibelen og oppmuntra til lesing og skriving. Haukland har studert det ho kallar for den haugianske feminismen.

Refsa tradisjonelle kjønnsroller

Hauge var langt meir radikal enn Henriette Gislesen i sitt syn på kjønn. Han hadde lite til overs for den tradisjonelle arbeidsdelinga mellom menn og kvinner, kor kvinner vart viste til matlaging og husarbeid, og menn til jordbruk og det offentlege liv.

Sjølv strikka Hauge mykje på sine mange og lange reiser i Noreg.

Hauge meinte også at Paulus’ berømte fråsegn om at kvinner skal tie i forsamlingar er ei feiltolking.

‒ Han hevda at Paulus adresserte eit ordensproblem, ikkje at han forbydde kvinner å tale generelt, seier ho.

Ikkje opptatt av kvinnefrigjering

Det er likevel mykje som tydar på at Hauge ikkje hadde kvinnefrigjering i tankane da han sendte ut kvinner som lekpredikantar, ifølgje Haukland.

‒ At kvinnene vart mobiliserte var først og fremst ein konsekvens av hans sterke vektlegging av likeverd mellom menneska.

Om ein er god til å tale i forsamlingar, bør ein bruke denne evna til å spreie Guds ord, uavhengig om ein er mann eller kvinne, fattig eller rik, meinte Hauge.

‒ Å byggje fellesskap skugga over ynskje om å halde på posisjonar. Dette føreutsette likevel audmjuke menn blant haugianarane, påpeikar ho.

Møtte motstand

Ei av leiarskikkelsane blant haugianarane i dei første åra var Sara Ousten (1777-1822) frå Vingelen i Tolga. Ho var ein høgt verdsatt leiar for haugianarane på Vingelen og for koppargruva same stad.

Det var likevel mange som ikkje likte at kvinner var leiarar og tala Guds ord i forsamlingar. Av dei var prosten på Tynset, Andreas Fuglesang Dircks. Etter å ha avbrote eit bønnemøte Ousten leia, slo han ho i ansiktet, kasta Hauges salmebok i flammane og refsa forsamlinga for å ha samla seg lovstridig. Dette var på den tida då private bibel- og bønnemøte måtte få godkjenning frå presten, slått fast gjennom den såkallaKonventikkelplakaten. 

‒ Da prosten skulle gå, spurte han Ousten om ho syntest at han hadde gjort henne urett. Sara Ousten skal ha svara at prosten hadde gjort mest urett mot seg sjølv, fortel Haukland.

Ifølgje Haukland er denne hendinga samstundes illustrerande for haugianarane si ikkje-konfronterande linje. Haugianarane, kvinner som menn, følgde si overtyding og haldt fram med sitt, trass i valdeleg motstand frå øvrigheita.

Samla bygda til opprør

Det fanst likevel kvinner blant haugianarane som gikk meir direkte til verks.

Blant dei var Kari Nielsdatter Ressel (fødd 1767) frå Meldal. Da ein 17 år gammal lekpredikant vart alvorleg mishandla av sokneprest Steenbuch og fengsla som straff for å ha forkynna Gods ord på kyrkjebakken, mobiliserte Kari til opprør i bygda. Ho samla ei par hundre personar frå Meldal og Rennebu og kravde lekpredikanten frigjort frå varetekt.

‒ Mange av dei kvinnelege leiarane blant haugianarane hadde sterk støtte i lokalsamfunnet. Det var ikkje akkurat normalen i Noreg på byrjinga av 1800-talet, hevdar Haukland.

Under radaren

Dei mange politiske omveltingane på 1800-talet er via stor merksemd i historiefaget. Det same kan ikkje seiast om kvinnemobiliseringa i misjonsrørsla.

Ifølgje Haukland var Hauges kvinnemobilisering ein stor del av forklaringa på haugianarane si gjennomslagskraft i det norske samfunnet, saman med spreiinga av lese- og skriveferdigheiter.

‒ Misjonskvinnene la dessutan grunnlaget for den norske velferdsstaten, gjennom matutdeling til fattige og etableringa av institusjonar for sjukepleie, seier ho.

‒ Misjonskvinnene si hardnakka insistering på at dei ikkje var ein del av den politiske kvinnekampen kan ha ført til at innsatsen deira gikk under radaren for historikarane, trur Rolf Inge Larsen.

Referanser: 

Rolf Inge Larsen, Markens liljer : Henriette Gislesen og kvinneidealet – hjemmets pryd eller aktiv samfunnsborger? Historisk tidsskrift. – Årg. 93, nr. 4 Universitetsforlaget, 2014. Samandrag.

Linda Helen Haukland. Spor av haugiansk feminisme. Kirke og kultur. – Nr. 4 Universitetsforlaget, 2014. Samandrag. 

Romforskning handler ikke bare om fjerne stjerner og planeter. Romorganisasjoner som ESA jobber også mye med hvordan vi kan få vite mer om jorda, dens klima, mange miljøer, og store systemer, som vannets og karbonets kretsløp. 

Å holde øye med jorda og dens store systemer kalles for jordobservasjon. ESA har bygget og skutt opp flere satellitter for jordobservasjon, hovedsaklig til forskning. En av de største og mest brukte jordobservasjonssatellittene var Envisat, som var aktiv fra 2002 til 2012.

I 2014 ble Sentinel-1A, den første av en ny generasjon jordobservasjonssatellitter som skal være operasjonelle, det vil si kontinuerlig levere data til ulike samfunnsinstitusjoner, organisasjoner og offentlige tjenester, skutt opp. Disse satellittene inngår i det store europeiske programmet for miljø og samfunssikkerhet, Copernicus.

Sentinel-satellittene skal måle alt fra havnivå til skogmasse, atmosfærekjemi, algevekst, oljesøl og rasfare, og til og med overføre nødsignaler til søk- og redningstjenester. Det er nesten ingen grenser for hvilke kjemiske og fysiske faktorer satellitter kan måle fra rommet, og de kan dekke store og fjerne områder, ofte uavhengig av vær og lysforhold.

SvalSat, satellittstasjonen på Svalbard, er den nordligste nedlesingsstasjonen for data fra de første Sentinel-satellittene. Flere norske bedrifter har levert teknologi til satellittserien.

Earth Explorers er en annen serie med jordobservasjonsatellitter fra ESA. Disse er forskningssatellitter og måler blant annet jordas ismengder, magnetfelt, saltholdigheten i havet, fuktighet i jordsmonn på land og aerosoler i atmosfæren.

Kunnskapen fra jordobservasjon brukes også til forskning på andre planeter, for eksempel til å undersøke atmosfæren og geologiske forhold på Mars.

Her følger noen bilder som viser hva jordobservasjonssatellittene kan se og måle fra rommet. Bildene er tatt ut blant ESAs 500 beste jordobservasjonsbilder.

Satellitter kan for eksempel brukes til å finne den beste plasseringen for flyktningeleire, som denne i Jordan på grensen til Syria, for å planlegge hvordan vann, strøm og avrenning best kan føres til leiren. Den fremtidige jordobservasjonssatellitten Sentinel-2A vil levere data til katastrofehjelp, blant annet via Emergency Mapping Service i Copernicus-programmet.

I dette bildet av jungelen på Borneo synes vegetasjon i rødt, jo sterker rødfarge jo tettere vegetasjon. Gule og oransje felt viser dyrket mark med for eksempel ris. Hvite linjer er veier og andre menneskeskapte strukturer. Blått er sumpområder. Bilder som dette kan brukes til å holde øye med skogdekket og planlegge jordbruk og utbygging.

Her er Quelccaya-breen i Andesfjellene i Peru. Smeltevann fra denne breen forsyner millioner med vann og strøm, men isen har minket med 20 prosent siden 1970-tallet og antas å forsvinne i løpet av de neste tiårene på grunn av global oppvarming. Vegetasjon synes som rødt i dalførene, og følger innsjøene (grønt) og elvene av smeltevann fra breen. Flere radarsatellitter, som ESAs CryoSat, brukes til å måle ismengdene som er igjen på jorda.

Denne karakteristiske geologiske formasjonen i Sahara-ørkenen i Mauretania ble dannet etter at en kjempeboble med smeltet stein presset seg til overflaten. Der ble strukturen av vekselvis harde og mykere mineraler erodert til ringer av kløfter. Formasjonen kalles for Richat og er godt kjent blant astronautene på den internasjonale romstasjonen.

Dette lappeteppet er åkre med ulike typer matplanter i Kansas i Midt-Vesten i USA. Satellittbilder som dette kan brukes til å planlegge plantetyper, rotering av arter og vanning, samt holde øye med åkrenes helsetilstand.

I Okavango-deltaet i Botswana i det sørvestre Afrika lever hundrevis av dyrearter, flere svært truete. Tre studenter i England har brukt optisk teknologi opprinnelig utviklet for romteleskoper for å kunne holde øye med krypskyttere og beskytte truete dyrearter som neshorn og elefanter. De tre vant ESAs studentkonkurranse for overføring av teknologi fra rommet, Space Solutions University Challenge (S2UN) i 2015. 

Har du lyst til å vite mer om jordobservasjon, følg Terje Wahls blogg her på forskning.no.