Av Cathrine Theodorsen, tysk litteratur- og kulturviter, prodekan Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, UiT Norges arktiske universitet

Kultur bli natur (eller myter blir fakta)

Helt siden den romerske historikeren Tacitus rundt år 98 skrev om et folk han kalte fenni, har samene fått mer oppmerksomhet i europeisk reiselitteratur enn man kanskje skulle trodd med tanke på geografiske avstander og infrastruktur. For samene har vært et selvskrevet, eksotisk innslag i skildringer av det kalde og mørke nord. Men mange av dem som står bak disse beskrivelsene, visste ikke mer om samene enn hva de hadde observert på en kort reise, hørt eller lest seg til. Mange av de forfatterne som reiste og skrev reiseskildringer tilhørte det samme tankekollektivet: de var preget av samme type litteratur, filosofi og tankemønster. Selv om det selvfølgelig er store individuelle forskjeller, finner man derfor ofte at de samme stereotypiene, historiene og mytene går igjen. Disse blir så sitert i nye skildringer, og slik videreføres oppfatninger og fakta som kanskje ikke har noe som helst rot i virkeligheten.

Dette betyr at oppfatningene om hvem samene er – faktisk ennå den dag i dag– preges av århundrer gamle nettverk av tekster og myter, produsert av fremmede autoriteter. Dette nettverket av tekster påvirker den kollektive oppfatninga i samfunnet som igjen lagres i det man kaller en kollektiv hukommelse. Ingen vet til slutt at det de oppfatter som sannheter bare er myter. En kulturell konstruksjon har nemlig gjennom ukritiske gjentakelser blitt en naturlig selvfølgelighet. Kultur blir natur, og den kan vise seg å være seiglivet og vanskelig å dekonstruere. Det er det mange som har erfart i debatter om samiske språkområder og i ulike kommentarfelt på nett.

Fra idyllisering til fornorskning

Det finnes både positive og negative forestillinger samene. 1700-tallets litterater hadde en klar tendens til å idealisere og romantisere urfolket i nord, Disse positive stereotypiene gikk ut på at samene var en slags Europas indianere eller ’edle ville’ som levde i harmoni med naturen i en slags naiv, vill urtilstand. Europeiske intellektuelle brukte disse forestillingene i sin egen kulturkritikk, de ønsket seg gjerne tilbake til en slags paradisisk naturtilværelse, der alle levde i enkelhet og harmoni. 1800-tallet derimot viste seg fram som en manifestasjon av europeisk mannlig hvit overlegenhet. Begreper som rase, sivilisasjon, kultur blir tatt i bruk for å skille mellom ’oss’ og ’de andre’. Begrepene ble instrumentalisert, brukt som klassifikasjonsredskap, der den hvite europeiske mannen fra det dannede, øvre sosiale sjikt framstod som overlegen alle andre folk.

�

Selv om vi i dag ikke bruker slike begreper som preget diskursen på 1800-tallet, har spor av disse forestillingene overlevd i vår kollektive hukommelse. Bildet av samene, hvem de er og hva de driver med, henger ennå på sitt vis sammen med den utprega nasjonalistiske og rasistiske kulturideologisk tenkemåten som var så dominerende på 1800-tallet. Som vi vet startet også den knallharde fornorskingspolitikken overfor samene rundt 1850, og den varte faktisk helt opp til rundt 1980. Og selv om den offisielle politikken legger om kursen, betyr det ikke at det kollektive tankemønsteret endrer seg i takt med vedtakene.

To lærde menn

Jeg vil her trekke fram et par eksempel på forfattere som uttalte seg med den største selvfølgelig om en gruppe mennesker de i utgangspunktet hadde lært var usivilisert, helt annerledes og dermed et fremmedelement. Den ene, Gustav Peter Blom var norsk, den andre, Theodor Mügge tysk. Begge forfattere formulerer et syn som var helt vanlig på den tiden. De gjør det på sin egen individuelle måte, men som et selvfølgelig bakteppe ligger 1800-tallets motsetning mellom siviliserte, dannede mennesker og usiviliserte barbarer.

Interessant nok spiller nasjonaliteten til forfatterne her en mindre rolle. Nord-Norge og samer fremstår like fremmed og eksotisk for nordmannen Blom som for Mügge. På den ene side sier det noe om hvor langt unna Nord-Norge lå det sentrale Østlandet på den tiden, på en annen side sier det noe om hvordan de to tilhørte det samme tankekollektivet, bestående av lærde menn fra øvre sosiale sjikt i en bykultur. Slik sett hadde Blom langt mer til felles med Berlineren Mügge enn med sine medborgere i nord.

(Bildet er hentet fra Wikipedia)

Amtmann Blom som ‘herre’

Gustav Peter Blom var med i riksforsamlingen på Eidsvoll 1814, han var amtmann i Buskerud i 20 år og satt senere på Stortinget. I 1827 reiste han til Nord-Norge og over grensen til svensk ”Lapland”. Denne reisen er beskrevet i boka Bemærkninger paa en Reise i Nordlandene og igjennem Lapland til Stockholm, i Aaret 1827. Første del av boken omhandler Nordlandene og her har Blom et kapittel om samene der han forteller om opphav, språk, klesdrakt, levemåte og reindrift. Framstillingen er preget av at Blom stort sett bygger på andre tekster, myter, fordommer og kjente stereotypier. Samene er slett ikke uintelligente, mener Blom, men likevel ikke i stand til å komme opp på et sivilisert nivå. De blir værende i en slags halvvill tilstand. 

I del to av boken, der han forteller om reisen til svensk ”Lapland”, får vi så demonstrert hvordan Bloms syn preger hans møte med de virkelige samene. Med på turen hadde han nemlig samiske guider som også fungerte som bærere. Måten han omtaler forholdet mellom seg selv og de samiske guidene avslører en klassiske herre-knekt-struktur. Samene er tjenere, Blom er ’herre’. Samene blir av Blom stadig referert til som ”mine samer”. Han ”kommanderer” dem, omtaler dem som ”ville” og ”halvville” og hans personlige guide, Hejkja Olsa, roser han opp i sky, for han er både “flink” og “villig” – to av de viktigste egenskapene til en god tjener.

Hvordan klarer samene seg uten Blom?

Samene framstilles også som hjelpesløse, mens Blom til enhver tid er på høyde med situasjonen. På begynnelsen av turen går de forbi en samisk boplass. Når de forlater den, blir de forfulgt av tre-fire samer, som i følge Bloms guider er ute etter hans brennevin og tobakk. Mens disse blir redde, blant annet for de andre samenes ‘gan’, sier Blom at de skal bare komme, for hans engelske ridepisk duger også mot trolldom! Ved en annen anledning får Blom vise at han er en god herre. Olsa må reparere komagene sine, blir kommandert opp av Blom for å se etter hestene, og når han kommer tilbake er nålen borte. Dette får Olsa til å bli helt fortvilet, og Blom gir den stakkars “lappen” sine egne komager. Ved avskjeden får Olsa beholde komagene til Blom, noe som “gleder han stort.” Inntrykket man får er at Blom er trygg, rettferdig og faderlig mens samene er engstelige, litt ustrukturerte og hjelpesløse. Man kan jo forundres over hvordan de klarte seg etter at Blom hadde forlatt “Lapland”.

Blom når ut

Blom var barn av sin tid, det er en vanskelig øvelse å dømme historiske utsagn etter dagens politiske, sosiale og moralske standarder. Mer skremt blir man imidlertid når man leser følgende ukritiske vurdering i nettartikkelen om Blom i Norsk biografisk leksikon: ”Hans betydeligste arbeid er uten tvil Bemærkninger paa en Reise i Nordlandene 1827. Boken kom raskt ut i to opplag, og kan fremdeles leses med stor interesse av den moderne leser.”

Det som videre gjør Blom spesiell er at hans stemme nådde ut til det store tyskspråklige markedet. I 1843 gav han nemlig ut ei bok på tysk på tysk forlag om Norge: Das Königreich Norwegen. Statistisch beschrieben. Det han skrev om samer og samisk kultur i Bemærkninger oversatte han mer eller mindre ordrett til tysk og lagde et eget kapittel med overskriften Die Samen. På hjemmesiden til Eidsvoll 1814 under linken Eidsvollmennene heter det bl.a. om Blom: ”Som forfatter utgav han flere fagbøker som vant europeisk anerkjennelse.” En av disse fagbøkene, skrevet av den norske politikeren og embetsmannen, inneholder altså temmelig drøye påstander om at samer er av ”en lavere rase” og befinner seg på et ”lavt utviklingsstadium”. Det alvorlige ved dette er at Blom ble lest som en autoritet på området: han kom jo fra samme land som samene.

(Bilde hentet fra Wikipedia)

Mügge lar seg inspirere

En av dem som straks lot seg inspirere av boka og som brukte den flittig som kilde for sin kunnskap om Norge og norske forhold, var den liberale forfatteren Theodor Mügge fra Berlin. Mügge var en sentral figur i kulturelle og politiske kretser i Berlin og hadde skrevet flere politiske tekster samt romaner og noveller. På begynnelsen av 1840-årene reiste Mügge til Skandinavia. Denne reisen resulterte blant annet i reiseskildringa Reise durch Skandinavien. Skizzen aus dem Norden (1844) i to bind på tilsammen ca. 1000 sider. Bortsett fra 100 sider i starten om København og noen sider på slutten om det sørlige Sverige, omhandler boka Norge.

Likhet som ikke er så lik likevel

Mügge skriver om alt mulig: om selve reisen men også om norsk historie, litteratur, samfunnsforhold, politikk og – folk. Som tysk liberalist var han aller mest opptatt av Norge som et demokrati med en demokratisk grunnlov. Det var nemlig det de tyske liberalistene ønsket å oppnå i sitt eget land: et samlet demokratisk Tyskland med en demokratisk forfatning. Mügge er så begeistret over Norge, at han vikler seg inn i mange selvmotsigelser i sine beskrivelser. På den ene side uttaler han seg i panegyriske vendinger om den egalitære samfunnsstrukturen i Norge, at her er alle er like, her finnes verken klasseforskjeller, sosiale sjikt eller adel. Men på den andre side registrerer han store forskjeller, spesielt i kapitlene om Nord-Norge. For her kommer det fram at det faktisk finnes forskjell på folk også i Norge (en konklusjon Mügge imidlertid selv ikke formulerer konkret). Han skriver om væreiere og handelsmenn som utbytter fiskere og bønder – og ikke minst skriver han om samene, som han understreker, tilhører en helt annen ”stamme” enn nordmenn. Det landet han altså hyller for sin likhet, viser seg altså ikke å være så lik likevel.

Tekster som kommuniserer med hverandre

Mügge har med 30 sider om samene.  Beskrivelsen framstår som en blanding av stereotyper og etnologisk katalog. Selv påstår han at det han vet om temaet har han fra samtaler med presten Zetlitz, som han hadde blitt kjent med på reisen sin til Trondheim. Dette viser seg å ikke stemme helt. Veldig mye av det han skriver om samer har han nemlig fra Bloms kapittel i Das Königreich Norwegen. Det oppstår nærmest et eget intertekstuelt forhold mellom tekstene; de kommuniserer med hverandre. I dette tilfellet kommuniserer de over hodet på dem det gjelder, for samene selv var sjeldent med i denne flyten av skrift. Med sin muntlige tradisjon tilhørte de samiske fortellingene om egen kultur og den samiske litteraturen et annet kulturelt kretsløp. Først i senere tid har disse to kretsløpene krysset hverandre.

Om Zetlitz og de andre nordmennene Mügge henviser til, bl.a. biskop Kjerskow i Tromsø, forfektet de samme holdningene som Blom, kan vi ikke slutte av Mügges tekst. Men Mügge konkluderer si framstilling med at samene er et folk som kommer til å dø ut, og at det beste ville vært om samene kunne smelte sammen med nordmenn og kvener og på denne måten danne en ny ’slekt’. At påstandene om at ei urbefolkning eller en minoritet ikke har livets rett, kunne nærmest vært en klisje i denne sammenhengen – det finnes dessverre mange eksempler på akkurat denne holdningen rundt om i verden. Det spesielle her er imidlertid at det Mügge ser for seg, kort tid senere skulle bli målet for den norske fornorskingspolitikken, nemlig en fullstendig assimilasjon av det samiske i det norske.

Fiksjonen nærmest virkeligheten

I Mügges romaner og noveller fra Nord-Norge, skrevet ti år etterpå, er derimot denne holdningen helt borte. Da framstår samene som aktive etnisk-politiske aktører som kjemper for sitt eget territorium – på lik linje med de amerikanske indianerne. Selv om skurk- og helterollene ikke nødvendigvis er etnisk-nasjonalt entydig fordelt, og samene tilslutt trekker seg tilbake til den ”samiske ødemarken”, er det samene og de samiskvennlige som går av med den moralske seieren. Ei forklaring på at fiksjonen kommuniserer et annet bilde av samene enn reiseskildringa, kan være at i prosaen, som skal ta utgangspunkt i virkeligheten, holder Mügge seg til skrevne og muntlige kilder, mens i skjønnlitteraturen skaper han et fiksjonsunivers som følger mønsteret til typiske eventyr- og indianerromaner. Samene i prosaen framstilles på premissene til storsamfunnet og blir dermed redusert til en gruppe usiviliserte, “de andre”, mens i skjønnlitteraturen er de sentrale individuelle litterære figurer med ulike prosjekter og ulike historier. I Mügges forfatterskap er det faktisk fiksjonen – “løgn og forbannet digt” – som tross alt er nærmest virkeligheten.

Fra 2015 til 2020 er Henrik O. Madsen styreleder i Forskningsrådet.

Til daglig er han administrerende direktør i Det Norske Veritas, der han har jobbet siden han flyttet til Norge i 1982. Den gangen flyttet han fra Danmark og til Oslo for å forske på konstruksjonssikkerhet. Trettifire år senere kom telefonen fra kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen som spurte om han vil lede Forskningsrådets hovedstyre

I sitt første intervju med sin nye arbeidsgiver forteller den styrelederen om hvilke ambisjoner han har for norsk forskning. 

- I Danmark sier man at “Det man gør, skal man gøre godt”. Det gjelder virkelig for Norge som ikke på noen måte er billigst å drive virksomhet fra – da må vi være ekstremt dyktige på det vi gjør. Vi må hele tiden ligge foran, vi må stadig fornye oss, vi må sørge for å få frem dyktige mennesker, og vi må prioritere områder der Norge har særlig gode forutsetninger. Regjeringen har uttrykt klare ambisjoner for norsk forskning, vi trenger forskning for å skape morgendagens arbeidsplasser og morgendagens samfunn. 

Les hele intervjuet på Forskningsrådets nettsider. 

Det framgår av rapporten kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) mottok onsdag. Ekspertgruppen som ble nedsatt i mai i fjor, har hatt i oppgave å gjennomgå og evaluere hele finansieringssystemet for høyere utdanning i løpet av et halvt år:

– Veldig kort oppsummert foreslås det en reform av dagens finansieringssystem og ikke en revolusjon, sier Røe Isaksen til NTB.

Den grunnleggende strukturen i finansieringen foreslås videreført, som at 30 prosent av institusjonenes bevilgning avhenge av resultater, antall utdannede og oppnådde studiepoeng. Det foreslås noen endringer her, som at institusjonene får mer belønning for deltakelse i europeiske forsknings- og utdanningsprogrammer.

– Fortsatt vil det meste av pengene stå til institusjonenes frie disposisjon, men det vil bli tøffere konkurranse mellom universiteter og høyskoler om noen av midlene, sier statsråden.

Muligheter

Røe Isaksen tror ikke konkurranse vil gå ut over bredden i fagmiljøene og gi allerede etablerte, anerkjente miljøer en fordel målt mot nye miljøer:

– Tvert imot mener jeg mer konkurranse vil gjøre at flere får en sjanse til å få midler, for da vil ingen få penger automatisk, og flere kan konkurrere.

Rapporten har hatt som mål å styrke kvaliteten på forskning og utdanning. I sin kommentar etter overleveringen sa Røe Isaksen at Norge går vanskeligere tider i møte, der krav om høyere kvalitet må følges opp med forbedringer innen høyere utdanning og forskning.

– Det er ingen grunn til å svartmale, men det er rom for flere miljøer i topp og vi må få høyere kvalitet. I dag varierer kvaliteten i høyere norsk utdanning til dels mye.

Hastverk

Ekspertgruppen ble nedsatt i fjor og har gjennomgått og evaluert hele finansieringssystemet for høyere utdanning og forskning i løpet av et halvt år:

– Det har til tider vært ganske intenst, sier utvalgets leder, forskningsdirektør ved Statistisk sentralbyrå Torbjørn Hægeland.

Forslagene er sendt på høring med frist 9. februar. Departementet arrangerer en høringskonferanse med sektoren 2. februar, der innspill og forslag plukkes opp.

– Høringsfristen er kort, det skyldes at vi vil se vurderingene i sammenheng med stortingsmeldingen vi har varslet til våren, om struktur i universitets- og høyskolesektoren, sier Røe Isaksen.

Han kan ikke si noe om når de nye forslagene kan bli en realitet:

– Målet er å ha et system som kan stå seg over tid, det forrige systemet har vart i ti år, så det nye bør også vare i minst ti år.

Av Thomas Skjøthaug, psykologspesialist og forsker ved RBUP øst og sør.

Vet du hva jeg greide da, som ingen andre hadde greid? Jeg fikk til at pappaer kunne stelle babyer. Da var det mange som ble sinte». Sitatet er hentet fra Anne-Cath Vestli, i kjølvannet av bokutgivelsen «Aurora» (1966).

I boken tar pappa`n til Aurora med lillebror til småbarnskontroll på helsestasjonen. Han er eneste far i selskap med bare mødre, noe som var kontroversielt i en tid hvor det var mer vanlig med en tradisjonell rollefordeling, der fedre var i jobb utenfor hjemmet og mors jobb var i hjemmets hushold. Barnepass av de aller minste var forbeholdt mor, og det var mer vanlig at mormor hadde tettere kontakt med barnet enn far hadde.

Mer nyanser

Rollefordeling mellom mor og far er stadig aktuelt og debattert i mediene. I den senere tid har det blitt belyst hvordan fedre argumenterer for å avstå fra bleieskift og vogntrilling, og hvordan dette gjenspeiler de «gamle» rollemodellers glanstid. Debattantene som står for synet om at fedre ikke skal delta i – eller forstår viktigheten av fedre som viktige tilknytnings- og omsorgsroller når barna er veldig små, må ta mer sats i dag enn de trengte tidligere, fordi de møter langt færre meningsfeller enn før.

Psykolog Willy-Tore Mørch skriver i Aftenpostens nettutgave 16. september at «finansfedrene er nervøse for aksjekursene, – men ikke for sine barns psykiske helse». Han mener at finansfedrene er nevrotikere som prioriterer jobb fremfor barn og maler et kaldt og ufølsomt bilde av denne type fedre.

Det er noe alvorlig galt fatt hvis det er slik at finansfedrene får mer angst av svikt i kjøpekraften enn for ens barns psykiske helse, men jeg mener at artikkelen feiler i å nyansere de ulike motivasjoner denne typen fedre kan ha for å prioritere som de gjør.

“Eliteforeldre er ikke gode foreldre” (ekstern link, Aftenposten)

Lite forskning om pappa i svangerskapet og i spedbarnstiden

Det er dessverre for lite forskning som undersøker hvordan mor bidrar og tilrettelegger for fars engasjement, hva slags tradisjoner og rollemodeller fedre legger til grunn i sin omsorgsrolle og identitetsendring fedre kan oppleve i overgangen fra mann til far. Økt kunnskap om dette er en av hovedmålene i min forskning på R-bup og vil bidra til å øke vår forståelse av farsrollen i Norge i dag.

Barn møtes ofte med en forventning om rollefordelingen mellom foreldre mens de er små. I Disneys’ fortelling om Bambi blir det lille rådyret «overlatt» til sin far, skogens fyrste, når Bambis mor dør. Fyrsten står i et omsorgsdilemma, og han reflekterer med den kloke ugla i skogen i de sene nattetimer: «kan ikke du finne meg en passende rå som kan oppdra Bambi?» Ugla svarer med et spørsmål: «Kan du ikke selv påta deg dette oppdraget?». Fyrsten blir overrasket (og kommer trolig i en identitetskrise) og sier at han ikke kan oppdra et barn, fordi skogens fyrste må passe på flokken og skogen, som er en svært viktig oppgave. Som seere fanges vi først av hans prioritering som fyrste av å være «for viktig for barnepass», men hengis videre til hans klare uttrykk av en lav tro på egen mestring i rollen som oppdrager og primær omsorgshjort.

Sånn sett er det mer sympatisk å ikke ville påta seg barnepass på grunn av lav mestringstro, i motsetning til å gradere jobben som viktigere, med en dertil foreldet forståelse av rollefordeling mellom foreldrene. Senere i filmen viser fyrsten mye empati og hengivenhet til Bambi, både i trøst og lek, noe som også gir håp til fyrstene i finans -verdenen Willy Tore Mørch referer til.

Vi burde fortalt pappa-Bambi at fedre og mødre har sammenlignbare nivåer av Oxytocin (et hormon som er viktig i tilknytning) de første måneder etter fødsel. Fedre har et høynet nivå av oxytocin i lek med barnet, mens mors nivåer høynes i trøst (Feldman, Leckman & Feldman, 2010a). Betyr det at mor ikke leker med barnet sitt? Nei, mor leker og far trøster og forskjellene var større i tidligere tider. I dag leker og trøster både mor og far mer likestilt. I dette ligger det enorme forskningsmuligheter! Forskning på mødre i den første tiden er det mye av, mens forskningslitteraturen på fedre preges av artikler med fedre som stikker av fra hjemmet, bruker rus, er antisosiale og mishandlende, med generelt dårlige utfall for familien og barnet.

Forskningen med de gode, engasjerte og varme fedrene er det langt mindre av. I tillegg har mye forskning rapportert fedres opplevelser via mor som informant, selv om vi vet at samstemtheten mellom fars opplevelser og mors rapportering ofte er lav.

Far må inkluderes tidlig

I psykisk helsevern prater vi ofte om «samarbeidsprosjekt», som betyr at pasienten øker sitt engasjement med et eget eierskap til sine egne problemer. Dette med eierskap er jo ikke nytt, vi ser jo også at barnevogner med skivebremser og skrukoblinger til vaskeredskap (swiffer?) øker menns engasjement i hjemmesfæren. Allikevel er det viktig at vi ikke bare forholder oss til fedre som instrumentelle håndlangere i barns veldig unge liv, mens mødre gjør det «som er viktigst i omsorg». Hvordan kan vi påvirke fedres engasjement og forståelsen av fedre som likeverdige omsorgspersoner? Stikkord for en slik påvirkning kan være å motivere far og mor om fedres viktighet tidlig i svangerskapet (og selvfølgelig før), orientere om hva en overgang fra mann til far kan innebære og sørge for at fedre får et selvstendig eierskap til å være omsorgsperson i barns unge liv. Belønningen for dette vil helt klart veie opp for investeringen, både for barn og familie.

I min forskning og i min jobb som psykologspesialist i psykisk helsevern for barn og unge møter jeg fedre som viser et høyt engasjement i barna sine. De viser mye empati, er emosjonelt tilstede og er gode veiledere for barna sine i starten av livet. Det er selvfølgelig viktig at vi ivaretar mors psykiske helse og gir aktiv veiledning via helsestasjonen. Allikevel, hvor kommer de viktige spørsmålene om hvordan fars opplevelser er i svangerskapet, hans psykiske helse i denne tida og hvem tar ansvar for behandlingen av en far som opplever denne tiden som tøff?

Min erfaring er at mors emosjoner ivaretas på helsestasjonen og i BUP, mens far ofte henvises til psykisk helsevern for voksne. Som om hans emosjonelle utfordringer i denne tida tilhører «en annen divisjon». Skal fars engasjement og kunnskap øke, er det viktig at sykehusene og helsestasjoner tar på alvor at mor, far og barn er en enhet, ikke bare mor og barn. Når du som jordmor eller barnelege spør hvordan mor har det,- spør også far! Relasjonell tilfredshet til partner er en av de viktigste enkeltfaktorene vi må kontrollere for når vi ser på foreldres psykiske helse, både i svangerskapet og etter, så er det opp til helsestasjonene og sykehusavdelingene å følge opp dette på en skikkelig måte. Og for å få et selvstendig forhold til eget farskap i spedbarnstiden, må far inkluderes og vektlegges, både i klinikk og i forskning på lik linje som mor blir. Fedres meninger og følelser må belyses med far som selvstendig informant, ikke bare gjennom mor.

Tilbud også for fedrene

Mødre får i dag organisert barselgrupper med ressurser fra helsestasjonene, noe fedre ikke får tilbud om. Dette til tross for at vi i Norge har hatt en stor økning i fedre som ser verdien i uttak av fedrekvoten. Siden fedrekvoten fyller 20 år i år, med den suksess den har vært, er det på høy tid at også et lignende barselstilbud dedikeres fedrene. Vi må forstå og nyansere fedres involvering over tid, ikke bare om de er fysisk tilstede eller ikke.

I tillegg er det viktig at mor som «maternal gatekeeper» stoler på og slipper far til som viktig omsorgsperson for barnet, han må ikke være dobbelt så god som mor for å være god nok. En mor som tar ut permisjon uten lønn som en forlengelse av egen permisjon samtidig med far, for at «familien skal kose seg sammen», kan dessverre gjøre dette av frykt for at far ikke klarer oppgaven som far til sitt barn, noe som i de fleste tilfeller er urett mot far. Politisk er jo heller ikke fedrekvoten ment som noen tvangstrøye for familier, men heller et aktivt hjelpemiddel for å hjelpe fedre å komme på banen i barns tidlige utvikling. Fortsatt oppleves det vanskeligere for fedre å argumentere med arbeidsgiver om å ta ut sin fedrekvote, enn det oppleves for kvinner i forhold til deres permisjon.

Dessverre er det feil politisk signal å signalisere færre uker fedrekvote, noe som er ikke er til barnets beste. Barn av tilstedeværende, varme, engasjerte fedre kommer bedre ut i livet enn uten, noe politikerne burde forstå.

Om forskningsprosjektet jeg jobber med (ekstern link, CRIStin)

Studenter ved NTNU har laget et instrument som skal undersøke høyenergetiske subatomærpartikler i atmosfæren ved hjelp av en europeisk forskningsballong.

- Instrumentet vårt heter Cosmic Particle Telescope, eller CPT-SCOPE. Det er et samarbeid mellom 4 studenter ved NTNU og 4 studenter ved Freie Universität, Technische Universität og Beuth Hochschule für Technik i Berlin, sier Timo A. Stein, leder for forskningsgruppen.

Prosjektet er et resultat av arbeidet med NTNU Test Satellite, eller NUTS, en nanosatellitt for studentforsøk. CPT-SCOPE mottar også støtte og teknologi fra bedriftene Integrated Detector Electronics AS i Oslo og First Sensor AG i Berlin.

- Målet vårt er å utvikle en kompakt strålingsmonitor som kan brukes på små satellitter og gå fra idé til utforming og fremstilling til bruk av den nye teknologien, sier Timo.

To av deltakerne i prosjektet er lærerstudenter. De skal bruke arbeidet med CPT-SCOPE til å få videregående elever interessert i romforskning, naturfag og teknologi.

Som å jobbe på et ekte romprosjekt

Forskningsballongen med det norsk-tyske forsøket skal ta av fra romsenteret Esrange i Kiruna i oktober 2015. Til sammen skal 8 forsøk fra studenter i Belgia, Norge, Polen, Spania og Tyskland opp i atmosfæren på 2 ulike ballonger.

Disse studentforsøkene er en del av programmet Rocket/Balloon EXperiments for University Students, eller REXUS/BEXUS. Programmet er et samarbeid mellom den tyske romorganisasjonen DLR og den svenske romorganisasjonen SNSB, med støtte fra ESA.

Studentgruppene søker om plass i nyttelasten på en sonderakett eller forskningsballong for et prosjekt som de selv har utformet.

Utvelgelsen, presentasjonen, byggeprosessen, vurderingene og rapporteringen av resultatene frem til, under og etter oppskytingen følger det samme mønsteret som for store romprosjekter.

Programmet skal gi studentene en forsmak på hvordan det er å jobbe på og skyte opp et romprosjekt, praktisk erfaring med romindustrien, ny kunnskap, og et møte med andre rominteresserte studenter.

Første norske gruppe

Studenter fra hele Europa søker seg til REXUS/BEXUS-programmet. Blant de skandinaviske landene søkte denne gang 3 svenske grupper, en dansk og en norsk gruppe, men bare en svensk og den norske gruppens prosjekt gikk videre til oppskyting.

Det skjedde i begynnelsen av desember 2014. Da dro alle studentgruppene til ESTEC, ESAs senter for forskning og teknologi i Noordwijk i Nederland, for å presentere prosjektene sine til hverandre og til et dommerpanel med eksperter fra blant annet ESA og den tyske og svenske romorganisasjonen.

Studentene fikk også være med på ulike foredrag, omvisning på ESTEC og besøke Erasmus User Centre for den internasjonale romstasjonen.

- Det var spennende å møte andre som også hadde en lidenskap for romforskning og som kom fra mange ulike akademiske retninger, for virkelige romprosjekter er interdisiplinære, sier Timo.

Studentene ved NTNU er den aller første norske gruppen til å bli tatt ut til BEXUS-programmet. Men de kan ikke hvile på sine laurbær.

- Nå begynner den egentlige jobben, i februar skal vi legge frem nøyaktig dokumentasjon på instrumentet for gjennomgang og vurdering, det blir komplisert og tidkrevende og vil antakeligvis fylle mer enn 100 sider, sier Timo.

Du kan søke igjen fra juni 2015

Har du et forsøk som du har lyst til å skyte opp med sonderakett eller forskningsballong?

Neste runde for søknad til REXUS/BEXUS-programmet blir annonsert på ESAs nettsider i midten av juni, med frist i midten av oktober, og på REXUS/BEXUS sine egne nettsider!

- Jeg anbefaler alle som har en idé til et eksperiment om å søke. Å jobbe på sitt eget romprosjekt er krevende, men gir masse ny kunnskap og ikke minst praktisk erfaring. Det verste som kan skje er ikke at du får nei, men at du ikke søker, avslutter Timo.

ESA har flere programmer (bak denne lenken se menyen til høyre) for elever, studenter og nyuteksaminerte studenter. Den europeiske romorganisasjonen er hele tiden på jakt etter nye folk og ønsker seg flere norske ansatte.