Behovet for en mer gjennomgående forskningsstrategi for å håndtere og bekjempe demenssykdommer er stort. Årsaksforskning har lenge vært underprioritert innen norsk demensforskning. Et uttalt mål for den offentlige strategiplanen HelseOmsorg21 er etableringen av et forskningssystem som fremmer samspill mellom ulike miljøer. Dette skal sørge for god og nyttig kunnskap fra laboratoriet og frem til brukeren.

Nobelprisen til Moser-gruppen har vist at det er mulig å dyrke frem forskere i Norge som kan hevde seg i verdenstoppen – spesielt om man bruker deres modell for offentlig og privat samfinansiering. 

De norske nobelprisvinnerne i medisin har lagt et grunnlag for å forstå hva som skjer med hjernens orienteringsevne når noen utvikler demens.

De kognitive funksjonene våre påvirker evnen til tenkning og intellektuelle og mentale prosesser. Når de svikter kan vi få problemer med for eksempel innlæring, hukommelse, språk, sansning og det å utføre oppgaver, for eksempel å finne veien.

Oppdagelsen av hjernens posisjoneringssystem representerer et paradigmeskifte i forståelsen vår av hvordan spesialiserte celler arbeider sammen for å utføre høyere kognitive funksjoner. Det har også åpnet nye veier for å forstå andre kognitive prosesser som hukommelse, tenkning og planlegging. 

Flere må dele kunnskap og samarbeide

Resultatene tydeliggjør behovet for en langsiktig samkjørt satsning. Her i Norge har vi gode akademiske forutsetninger for å kunne bidra til å løse demensgåten. Flere forskere ligger helt i frontlinjen, både psykologer, biologer, kjemikere, leger, farmasøyter, fysikere, sykepleiere og ingeniører. Hver på sin side vet de mye om enkeltfaktorer som kan ha en sammenheng med demenssykdom. I samhandlingen mellom de ulike faggruppene ligger det et uutnyttet potensial. For å komme nærmere en forklaring på årsakene til demenssykdommene, og få mer kunnskap om forebygging og behandling, må ulike fagmiljøer være villige til å dele kunnskap og samarbeide.

Demens er forårsaket av sykdom i hjernen, og fører til at kognitive funksjoner blir varig nedsatt. Hva som er utløsende faktor, hvordan det skjer, og hvordan vi kan forhindre at det skjer, vet vi ikke enda. Det vi kan gjøre for å forstå mer om hvordan vi kan bremse eller hindre demenssykdom, er å bygge videre på det gode forskningsgrunnlaget som finnes.

For å lykkes i dette viktige arbeidet, er det helt nødvendig med solid finansiering, bestående av både offentlige midler og private bidrag til forskningen. Sammen kan vi styrke de mange forskningsmiljøene som har potensial for nyvinning av kunnskap innen dette fagfeltet.

Kostnader for samfunnet

I dag anslås det at drøyt 70 000 nordmenn har demens. Dette er anslått å fordobles i løpet av de nærmeste tiårene. Norske politiske myndigheter har vært uklare på prioriteringene innen demensforskningen. Det er behov for en mer gjennomgående forskningsstrategi for både å kunne håndtere og bekjempe demenssykdommer.

Demens utvikler seg gradvis. Etter hvert vil den syke ha behov for stadig mer pleie og omsorg. Anslagsstudier tyder på at demenssykdom vil koste det norske samfunnet opp mot 18 milliarder kroner allerede i 2020. Som en følge av at vi blir flere eldre kan kostnadene også øke sterkt etter dette.

Bygger nettverk

Nasjonalforeningen for folkehelsen har med midler fra fjorårets TV-aksjon, etablert et nasjonalt demensforskningsprogram. Dette har som mål å fremme samhandling mellom forskere for å tette kunnskapshull:

Hvorfor oppstår demens og hvordan kan vi forhindre, forebygge, utsette eller kurere sykdommen? I løpet av året som har gått, ser vi at det er blitt knyttet nye bånd mellom ulike forskningskulturer, som tidligere ikke hadde en samhandlingsarena.

De mange som støttet Nasjonalforeningen for folkehelsen i fjorårets TV-aksjon var med på å gi demensforskningen i Norge et stort løft. Det gir en mulighet til å bygge broer mellom forskere som jobber på hvert sitt felt. Sammen kan de forsterke den nasjonale forskningsinnsatsen, i samarbeid med gode internasjonale forskningsmiljøer.

Ved å etablere et demensnettverk på tvers av forskermiljøene i Norge, vil Nasjonalforeningen for folkehelsen stimulere dette ytterlige. Hvis det også bevilges offentlige midler, kan forskermiljøene fortsette det fruktbare samarbeidet de allerede har etablert med TV-aksjonsmidlene.

Resultatet vil være at flere mennesker med Alzheimer kan bevare sin evne til å tenke, foreta beslutninger og være selvstendig hele livet. Det vil ha stor betydning for mange i hele verden.

Det forhandles på overtid i Lima, uten at man har noe sikkert grep om verdien på klimafølsomheten for CO2. Men høyst sannsynlig er klimafølsomheten større enn 1 grad, og dermed er det all grunn til å ta CO2-utslippene på alvor. 

Været som var

2014 nærmer seg slutten. Temperaturavviket fra normalen, midlet over de 365 dagene t.o.m. 8 desember, ser dere her: 

Resultatet for kalenderåret 2014 vil likne temmelig mye på dette kartet. Varmt i Arktis, og kaldt i havområdene rundt Antarktis. Det blir ny varmerekord i Norge, og det har vært svært varmt i Alaska, mens det har vært kaldt i det amerikanske og kanadiske Midt-Vesten. Vi ser også at det ikke er noen El Ninjo-varme å se øst for datumlinjen ved ekvator i Stillehavet, midlet over disse 365 dagene. 

Havtemperaturen nå

Det nyeste kartet for temperaturen i havoverflaten kom torsdag denne uken, og ser slik ut: 

Temmelig så varmt i ENSO-omådet og i Det indiske hav nå. Dette borger for en varm avslutning på 2014. 

Slik har verdiene for ONI-indeksen vært så langt i år:

DJF: -0,6

JFM: -0,6

FMA: -0,5

MAM: -0,1

AMJ: +0,1

MJJ: +0,1

JJA: 0,0

JAS: 0,0

ASO: +0,2

SON: +0,5

Som nevnt så mange ganger før – kanskje er vi ved starten av en liten El Ninjo. For ONI-indeksen er definisjonen av en El Ninjo minst fem påfølgende måneder med ONI-indeks +0,5 eller mer.

De globale temperaturverdiene for november fra JMA og NASA GISS har ikke kommet enda. Vi får ta dem i kommentarfeltet senere.  

Og ellers?  

NASAs store Mars-rover Curiosity sender hjem stadig nye bilder som bygger opp under hypotesen om at det en gang i tiden var store innsjøer på Mars. Dette må da være sedimenter som er avsatt på bunnen av en tidligere innsjø i krateret der Curiosity ratter rundt?

 God helg. 

Ingen vet helt hvordan livet her på jorda først oppstod, men det finnes utallige teorier.

Blant annet spekuleres det i at kometer kan ha brakt med seg livsformer når de kræsjet med jordas overflate. Teorien kalles panspermihypotesen.

Selv om det ikke finnes håndfast bevis for teorien, kan en ny studie tyde på at noen livsformer i alle fall kan overleve en reise gjennom rommet, og til og med den turbulente nedfarten til jordas overflate.

DNA-rakett

Et forskerteam fra Sveits blandet ut plasmider, et genetisk element, i væske og malte det på utsiden av en rakett. Raketten fløy i 13 minutter og kom 270 kilometer fra jorden, før den returnerte, skriver newscientist.com.

Når raketten returnerte til jorda, ble DNA-et utsatt for opptil 1000 varmegrader, gjennom atmosfærisk friksjon.

Like etter landingen fant forskerne flere uskadde plasmider på raketten. Inne i skruehodene hadde over halvparten av arvestoffet overlevd.

I tillegg påviste forskerne at rundt 30 prosent av DNA-et forstatt kunne utøve sin opprinnelige funksjon. Men hvorvidt DNA-et hadde overlevd en lengre reise gjennom rommet, er usikkert.

Problem for utenomjordisk liv

- Vi forventet aldri å finne så mange intakte og funksjonelle DNA. Men dette er ikke bare interessant for reiser fra rommet til jorda. Det kan også være interessant for reiser fra jorda til andre planeter, sier Oliver Ullrich, i en pressemelding.

Ullrich var én av forskerne som undersøkte hvordan DNA ville overlevd ute i rommet. Funnene ble nylig publisert i PLoS One.

Grunnen til Ullrichs bekymring, ligger i hvordan man rengjør romfartøy før man reiser ut. Vanligvis renses maskinene nøye før utreise, for å unngå potensiell forurensning fra DNA fra miljøet rundt.

Dersom DNA blir med på reisen, kan det gjøre det vanskeligere å skille mellom hva som kan være tegn på utenomjordisk liv og hva som allerede var med fra utreisen.    

Referanse:

Thiel, C.S. (et al) Functional Activity of Plasmid DNA after Entry into the Atmosphere of Earth Investigated by a New Biomarker Stability Assay for Ballistic Spaceflight Experiments. PLoS ONE (2014)

I Sør- og Mellom-Europa går arbeidstakere i demonstrasjonstog og kaster stein og brannbomber når politikerne vil svekke pensjonene deres. Dette er land med langt svakere statsfinanser enn Norge, der behovet for kutt i pensjonsordninger for store grupper er mye mer akutt enn i Norge.

– I en rekke land har det vist seg vanskelig å kutte i kostbare pensjonsrettigheter, sier Axel West Pedersen, forsker ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo.

Hvorfor gikk det da så greit å få dramatiske pensjonskutt gjennom i Norge?

Reformen fra 2011 får omfattende konsekvenser for alderspensjonene til to tredeler av alle norske arbeidstagere. Dette gjelder for de som jobber i det private. Resten, altså offentlig ansatte, får inntil videre beholde langt mer generøse ordninger.

It happened here er et forskningsprosjekt der samfunnsvitere og økonomer har gått sammen om å se på hva som egentlig hendte, da vi i løpet av de ti årene 2001 til 2011 fikk gjennomført den store Pensjonsreformen i Norge.

Ifølge forskerne viser denne reformen hva som faktisk er mulig å få til om politkere og embetsmenn utfører godt politisk håndverk. 

Alt går bra for Norge

Norge har kommet seg bedre gjennom både den siste finanskrisen og tidligere økonomiske kriser enn de aller fleste andre. Vi har i tillegg gode statsfinanser. Og så har vi Oljefondet.

– Både Jens Stoltenberg og andre politikere så likevel på slutten av 1990-tallet at også det norske pensjonssystemet var for generøst. At det risikerte å ikke bli bærekraftig, når befolkningen blir stadig eldre. De økonomiske realitetene, som har rammet så mange andre land, vil før eller senere også innhente Norge, sier West Pedersen.

Selv om politikerne ikke kunne vise det norske folket at det var noe dramatisk behov for pensjonskutt slik som i andre land, klarte de likevel å gjennomføre en pensjonsreform som var bredere forankret i folket enn hva for eksempel den svenske pensjonsreformen var, ifølge forskeren.

– Politisk var dette intet mindre enn et mirakel, sier han.

Pensjonskommisjon uten partene

Det begynte med nedsettelsen av Pensjonskommisjonen i 2001.

– Regjeringen nedsatte en pensjonskommisjon der partene i arbeidslivet ikke var med. I kommisjonen satt det bare eksperter og politikere på høyt nivå i partiene. Det var nokså spesielt. Men trolig en viktig delforklaring bak suksessen. Husk at i Norge er det lang tradisjon for å trekke berørte parter inn i arbeid som dette.

West Pedersen er ikke i tvil om at dette var bevisst politikk fra ledelsen i Arbeiderpartiet. Det var her hånden ble holdt på rattet under store deler av arbeidet med pensjonsreformen.

– Bak lå det helt klart et ønske om først å etablere en tverrpolitisk konsensus om nødvendige reformtiltak, en enighet som ble så sterk at verken fagbevegelsen eller arbeidsgiversiden kunne rokke ved den, sier West Pedersen.

– Spesielt ønsket politikerne å gjøre noe med AFP-ordningen, en ordning som var blitt både for gunstig og for kostbar.

Denne ordningen gjorde at om lag halve den norske arbeidsstyrken kan gå av med pensjon ved bare 62 års alder, uten at det koster dem noe vesentlig ekstra.

Ordninger som dette er ikke bærekraftige, mente politikerne, når stadig færre av oss arbeider og stadig flere av oss blir pensjonister i flere år.

Ap mot LO

Ap-ledelsen med Jens Stoltenberg i spissen var den sterkeste bidragsyteren, og LO og de øvrige arbeidstakerorganisasjonene var den sentrale motstanderen, konstaterer forskerne nå i ettertid.

– I 2005 har Norge en borgerlig Bondevik-regjering. Da er Arbeiderpartiet i opposisjon og lykkes i å få LO med på et kompromiss om de viktigste prinsippene i reformen. Det gjelder ikke minst den såkalte levealdersjusteringen, som innebærer at nivået på alderspensjonen vil bli redusert i takt med økt levealder, forteller West Pedersen.

– Men for å få til dette kompromisset måtte Ap-ledelsen gå med på at AFP-ordningen videreføres og at de statsansattes gunstige pensjonsordninger får stå urørte.

Dette er eksempler på den kreative tvetydigheten forskerne mener preger denne prosessen: Det bekreftes at AFP-ordningen skal videreføres – uten at det blir sagt hvordan.

Utfordringen for Ap-ledelsen blir nå å få LO med på at AFP-ordningen blir omgjort til noe annet enn den var. De vil at også de som går av med AFP flere år før ordinær pensjonsalder på 67 år må finne seg i det andre alderspensjonister må, nemlig at pensjonen deres blir kortere.

Avtale rett før finanskrisen

Bare få måneder før finanskrisen brått rammer verden i 2008, greier Stoltenberg-regjeringen å få partene i privat sektor med på å omgjøre AFP-ordningen til en slags supplerende tjenestepensjonsordning.

Samtidig blir dette en ordning som respekterer et av de sentrale prinsippene i pensjonsreformen: At den enkelte arbeidstaker selv skal betale for sitt valg av avgangstidspunkt.   

– Hadde finanskrisen kommet noen måneder tidligere, ville kanskje ikke Stoltenberg-regjeringen ha greid å få de privatansattes fagforeninger med på dette. Da ville krisen ha gjort dem mye mer utrygge på fremtiden, sier West Pedersen.

– Dette er selvfølgelig bare en spekulasjon, men likevel en plausibel spekulasjon, mener han.

Regjeringen hadde altså trolig mye flaks med tidspunktet for enigheten om ny pensjonsordning for privatansatte.

Samtidig ble det utøvd mye godt politisk håndverk, mener forskerne.

En rekke grep ble tatt for å komme fagbevegelsen i møte. Ett var å opprettholde statsstøtten til den omgjorte AFP-ordningen, slik at skatteyterne fortsatt bidrar til å betale for pensjonene til arbeidstakerne i den organiserte delen av arbeidslivet.

Et annet var å mildne virkningen av levealdersjusteringen for de fødselsårgangene som skal gå i pensjon i de første årene etter at reformen har trådt i kraft  

Politikerne og ekspertene fikk altså – i hvert fall på litt lengere sikt – fullt gjennomslag for sitt aller viktigste nye prinsipp: levealderjusteringen.

For hvert kalenderår som går øker nå levealderen i Norge med en til to måneder. Fortsetter vi å leve stadig lenger, justeres pensjonene våre ned. Slik kan man si at risikoen er flyttet over fra fellesskapet til den enkelte.

Offentlig ansattes pensjoner

I 2009 avsluttes forhandlingene om de offentlig ansattes pensjoner.

Da er finanskrisen et faktum og kriseopplevelsen en annen. I tillegg er forhandlingssituasjonen i offentlig sektor mer komplisert. Her handler det ikke bare om den gamle AFP-ordningen, men også om oppbyggingen av de offentlige tjenestepensjonsordningene.

Offentlig ansatte i Norge er garantert om lag 66 prosent av sluttlønnen i alderspensjon. Dette kalles bruttogaranti-ordningen. Denne garantien har i praksis gjort offentlig ansatte immune mot alle innsparingstiltak rettet mot pensjonister.

– Forhandlingene ender med at ansatte i offentlig sektor får beholde en pensjonsordning som strider mot det som var selve prinsippet i Pensjonsreformen, nemlig at pensjonene skal stå i forhold til inntekten over hele den yrkesaktive karrieren og at de ansatte skal ta deler av risikoen, og slik bidra til å gjøre systemet bærekraftig, påpeker West Pedersen.

Også den omstridte AFP-ordningen får de offentlig ansatte beholde.

West Pedersen peker på hvordan dette gjør det langt mindre aktuelt for offentlig ansatte å fortsette å jobbe etter fylte 62 år, sammenlignet med privatansatte.

 – Men også de offentlig ansatte må godta full levealdersjustering av pensjonene for personer født fra og med 1959.

Fortsetter levealderen å øke like mye i Norge de neste 30 årene, kan denne justeringen på sikt faktisk føre til en pensjonskutt på 20 prosent også for offentlig ansatte.

Et todelt pensjonssystem

Pensjonsreformen trådte i kraft fra 1. januar 2011.

Nå har vi fått et todelt system for alderspensjon i Norge, ikke helt ulikt det man har i land som Spania og Hellas.

En tredel kan se fram til garanterte pensjoner, i hvert fall i noen år fremover, fordi de er ansatt i det offentlige.

To tredeler er privatansatte og i denne gruppen varierer kvaliteten på pensjonsordningen nå sterkt. Mange i denne gruppen får i framtiden vesentlig lavere pensjoner enn offentlig ansatte og må i tillegg selv ta risikoen for store deler av pensjonen. Dette skyldes at pensjonssparingen deres må plasseres i aksjer eller obligasjoner for å gi brukbar avkastning.

Den aller største utfordringen da politikerne gikk løs på oppgaven med å reformere pensjonssystemet vårt, var å få folk bort fra å ville gå tidlig av, som lå innebygget i den gamle AFP-ordningen.

Med Pensjonsreformen i 2011 er dette gjennomført i privat sektor i arbeidslivet.

Men ikke i offentlig sektor.

Omkamp om offentlige pensjoner

– Vi har også fått et pensjonssystem som gjør det enda vanskeligere å bevege seg mellom privat og offentlig sektor. Spesielt vanskelig er det blitt for voksne arbeidstagere å gå fra en offentlig til en privat arbeidsplass, påpeker West Pedersen.

– Ansatte låses altså inne i offentlig sektor og i bedrifter med AFP-rett i privat sektor.

Han mener vi har fått et pensjonssystem med flere skumle fallgruver.

– Gjør du for eksempel en så alvorlig feil som å slutte på en arbeidsplass med AFP-rett en måned før du ordinært skal gå av med pensjon, risikerer du å tape en million kroner i pensjon.

Et parallelt forskningsprosjekt har påvist at kvinner i lavlønnsyrker er de som kan minst om pensjonsregelverket. Dette er også den gruppen som risikerer å få dårligst pensjoner.

Axel West Pedersen konkluderer med at politikerne, med samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg i spissen, greide å få gjennomslag for en pensjonsreform i privat sektor.

– Men Pensjonsreformen er ikke gjennomført for offentlig sektor. Dette er den store svakheten ved reformen. Derfor er min spådom at vi før eller siden kommer til å få en omkamp om reformen for offentlig sektor. 

Rødnebb og blåstål (Labrus mixtus) er én art, men så forskjellige av utseende at mange tror det er to ulike arter.

Hunnen, som kalles rødnebb, er rød eller oransje med tre svarte flekker på bakerste del av ryggen.

Hannen, som kalles blåstål, er navnet tiltross oransje med lyse- og mørkeblå marmoreringer og uten de tre svarte flekkene. Imidlertid er den oftest nesten helt dominert av de blå fargene.

Blåstål/rødnebb kan skifte kjønn i løpet av livet, et fenomen som kalles sekvensiell hermafroditisme. De fleste individer av arten fødes som hunner (rødnebb). Noen av disse kan på et senere tidspunkt skifte kjønn og bli til det som kalles sekundære hanner (blåstål).

Hvem som skal skifte kjønn styres av sosiale forhold. Hver blåstål har nemlig et harem av rødnebber. Dersom han dør vil hunnen øverst på rangstigen i flokken skifte kjønn til blåstål og overta haremet.

For å gjøre kjønnsforvirringen komplett blir enkelte individer født som hanner, såkalte primære hanner. Disse ser ut som en rødnebb, og forblir hanner livet ut. Forskerne vet ennå ikke hvilken rolle disse primære hannene har, men de deltar ikke i reproduksjonen ettersom hunnene foretrekker å pare seg med fargesprakende sekundære hanner.

Labrus mixtus finnes helt fra fjæra og ned til omkring 200 meters dyp. Om sommeren oppholder de seg på grunt vann, og da er det enkelt å observere dem fra kaier og svaberg. Arten er sjelden nord for Trondheimsfjorden.

Arten er i Rødlista for arter 2010 vurdert til kategori livskraftig. Det vil si at arten ikke er truet eller rødlistet.

Her kan du lese alle artiklene i serien Ukas art

Klimaendringene fører til nye utfordringer for bønder over hele verden. Mange afrikanske land er ekstra sårbare.

- Der er forholdene noen steder allerede opp mot grensen for hvor det er mulig å dyrke mat, sier professor Jens B. Aune ved Norges miljø- og biovitenskapelige Universitet til forskning.no.

Klimaendringer ventes å bli mye verre i Afrika enn i vår del av verden, og flom og tørke gir større utslag. Derfor haster det med å tilpasse jordbruket til et varmere klima. 

I Mali, Sudan, Etiopia, Zambia og Malawi jobber den norske forskeren for å utvikle skånsomme og klimarobuste måter å dyrke jorda på.

Aune er agro-økolog og leder prosjekter hvor de oppmuntrer afrikanske bønder til å ta i bruk metoder som vil fungere selv i et varmere klima. Og forskningsprosjektene gir lovende resultater, ifølge professoren.

Avlingene av mais, hirse, durra og peanøtter er mer enn doblet med den nye metoden. 

Pløying gir erosjon

Pløying gjør jorda ekstra utsatt for erosjon, eller nedsliting, og er svært energikrevende. Derfor anbefaler forskerne at bøndene reduserer bruken av plogen. 

- Erosjon gjør at mye av jorda og næringsstoffene i den blir skylt bort under kraftige regnskyll, forklarer Aune.

Ironisk nok var det kolonimaktene i Europa som innførte bruk av plog i mange afrikanske land. Med unntak av i Etiopia, hvor de alltid har pløyd.

Jord som ikke pløyes blir våtere

Aune og hans kolleger går nå i bresjen for å innføre det de kaller et klimasmart jordbruk.

Metoden går ut på å pløye mindre. I stedet lager man små hull i jorda som man slipper frøene ned i.

Samtidig må bøndene dekke jorden med halm- og planterester. Bedre gjødsling er også viktig for å få større avling og mer planterester som kan brukes som jorddekke.

- Denne formen for jordbruk øker jordas evne til å lagre vann. Jordtemperaturen blir også lavere på grunn av jorddekket og økt jordfuktighet, forklarer Aune.

Bøndene må i tillegg skifte ut hvilken vekst de dyrker hvert år, tilføyer han.

Marken tar over for plogen

En slik form for jordbruk vil stimulere aktiviteten til meitemarken fordi den får mer plantemateriale å jobbe med.

- Meitemarken tar over rollen til plogen ved å lage en god jordstruktur. Det likner på mange måter mer på et naturlig økosystem fordi jorda ikke forstyrres av pløying hvert år. Den første formen for jordbruk var også å stikke et hull jorda og deretter så, forteller forskeren.  

Hurtigspiring og mikrogjødsling

Forskerne har i tillegg utviklet en metode med forhånds-behandling av såkorn, der de legger frøene i bløt i åtte timer.

- Dette kan gjøres om kvelden den dagen det begynner å regne. Så sår man neste morgen, forteller Aune.

Dette er en slags forspiring, som setter fortgang i veksten. Sammen med mikrogjødsling, har dette gitt en dobling av avlingene.

Vi har tidligere omtalt hvordan samme metode har ført til økte avlinger i Mali.

Ikke økologisk

Dette er ikke økologisk landbruk, innrømmer Aune.

- For at avlingene skal bli store, er man avhengig av å tilføre gjødsel. Man bruker kunstgjødsel, blant annet for å få nok organisk materiale. 

I disse tørrlandsområdene er det lite fosfor. Derfor er det ekstra viktig med gjødsel for å få tilstrekkelig utvikling av røttene, forklarer han. Tilføring av 0,5 gram gjødsel per plantehull har vist seg å ha stor betydning for rotutvikling og etablering av vekstene.

Tilpasset såmaskin 

En av hovedutfordringene er å innføre meitemarkmetoden uten at det krever mer arbeid. 

- Tid og arbeidskraft er en knapp ressurs i det afrikanske jordbruket særlig i forbindelse med såing, ugraskontroll og innhøsting, forteller han.

Riktig mekanisering er viktig, for man har kort tid på seg, forklarer Aune. I Sahel, det tørre  savannebeltet fra Senegal til Sudan, er det svært få dager i året hvor det er mulig å så.

I Mali har forskerne laget en tilpasset såmaskin, som kan så og gjødsle samtidig. Dermed kan man jobbe ti ganger så raskt som ved bruk av tradisjonell teknikk. Såmaskinen kan trekkes av esel.

Men når det ikke pløyes kan ugress bli et større problem. Løsningen er tykt jorddekke. 

- Dersom jorddekket av planterester blir tykt nok, vil det kunne ha en like god ugresskontrollerende effekt som pløying, ifølge Aune.

Overgang til den klimasmarte metoden krever så lite penger at metoden er mulig å ta i bruk også for de aller fattigste småbøndene, og det er en stor fordel, mener Aune.

Prosjektene til Aune og hans kolleger i de fem afrikanske landene er finansiert med norske bistandsmidler.

Derfor er Afrika ekstra utsatt

Det afrikanske kontinentet har kort tid på seg til å tilpasse seg klimaendringene. Det vil bli større variasjon enn nå, noen land blir tørrere, andre våtere.

Klimaendringer gjør større utslag over kontinenter enn over havområder. Afrikanske land som allerede er varme, vil få ekstra store temperaturøkninger. De neste hundre årene vil klimaendringene forsterkes. 

Samtidig er mange afrikanske land fattige, og har dermed liten evne til å tilpasse seg klimaendringene. Jordbrukssystemet må være robust nok til å gi gode avlinger.

- Dermed haster det å tilpasse dyrkingsmåtene til endringer i klimaet, sier Aune. En slik tilpassing må imidlertid skje på en måte som reduserer utslippene av klimagasser fra jordbruk.

Påstander om at klimaendringer fører til mer konflikter og krig, har imidlertid blitt avkreftet i tidligere studier. 

Å pløye mindre er bra for miljøet på flere måter. Pløying står ofte for 30-40 prosent av bruken av fossil energi i jordbruket. Det er dette et klimasmart jordbruk dreier seg om.

Internasjonal bevegelse

Metodene er en del av en stor internasjonal bevegelse, hvor man prøver å gjøre noe med problemet med mye jorderosjon. I Sør-Amerika har dyrkingmetoder basert på redusert jordarbeiding og bruk av jorddekke blitt tatt i bruk i stor skala.

Dette har løst mye av erosjonsproblemene i disse landene. Internasjonalt kalles denne formen for jorbruk conservation agriculture.

- Dette er en form for jordbruk som vokser raskere enn økologisk jordbruk, fordi den kan sikre tilstrekelig produksjon samtidig som den gir klare miljømessige gevinster, sier Aune.

Referanser: 

Ngwira, A., J.B. Aune m.fl.: On-farm evaluation of the effect of the principles and components of conservation agriculture on maize yield and weed biomass in Malawi, Experimental Agriculture, juni 2014, sammendrag

Aune, J.B.: Conventional, organic and conservation agriculture: production and environmental impact. Sustainable Agriculture Reviews, august 2011, sammendrag

Aune, J.B. og A. Ousman: Effect of seed priming and microdosing of fertilizer on sorghum and pearl millet in Western Sudan. Experimental Agriculture, juli 2011, sammendrag

Elektronikkindustriens drøm er at “small is beautiful”. Næringa ønsker å gjøre delene i produktene sine mindre. Små overflater og volum åpner nemlig for å styre elektroner på nye måter. Dette, i sin tur, åpner for kjappere og mer energieffektiv elektronikk. 

– Men krympingen byr også på nye utfordringer, særlig i tilknytning til grenseflatene mellom ulike materialer, materialteknolog Espen Flage-Larsen fra Sintef.

– Skal produsentene lykkes, trenger de å gjøre dypdykk ned til atomene. Og per i dag er det ikke så mange i verden som drar på tur i materialenes mikro-kosmos på denne måten.

Øyhopping for elektroner

De daglige reisene består av forsøk i virtuelle laboratorier. Disse lab’ene er modeller av materialkombinasjoner som er aktuelle i framtidas elektronikk. Matematiske modeller. Her er fysikkens lover gjenskapt som likninger, og forsøksseriene har form av tunge regneoperasjoner.

Parallelt reiser forskergruppa innover i materialene også via avansert fysiske lab-instrumenter. Gruppa bruker eksperimentene til å forbedre de virtuelle modellene. Beregningene, i sin tur, hjelper forskerne med å forstå det de observerer under lab-eksperimentene.

Målet for reisene innover er en fascinerende skjærgård. Det er slik materialenes indre framstår når Espen Flage-Larsen tegner og forklarer. Han maner fram flate holmer og kuperte øyer. Dette er de ulike materialtypene som elektronikk-komponenter kan lages av. Tynne sjikt av alt fra isolerende oksider og metallkontakter til halvledermaterialer som for eksempel silisium, galliumnitrid eller sinkoksid. Sundene som skjærer seg gjennom øyrekka, er grenseflata mellom material-lagene. 

– Elektronene er elektronikkens arbeidshester. De må komme seg fra øy til øy for å få gjort jobben sin. Modellene vi bruker, er laget for å hjelpe de ørsmå partiklene med øyhoppinga, forklarer Flage-Larsen.

De viktige grenseflatene

IKT-industrien forventer at den forestående miniatyriseringsbølgen, altså at alt gjøres mindre, vil påvirke hverdagslivet vårt. At den vil gi raskere prosessorer i den neste bilen din, for eksempel. Eller sensorer som kan være lenge i pasientens kropp mellom hvert batteriskifte. Men høsting av slike gevinster forutsetter, ifølge forskeren, at elektronikkprodusentene klarer å takle en helt spesiell utfordring.

– De må få til å styre det som skjer på grenseflata mellom de ulike materialsjiktene – eller om du vil; ved sundene i miniatyrskjærgården. Til dette trengs en fysikk-forståelse som bare kan skaffes til veie ved å koble matematisk modellering tett til avanserte fysiske eksperimenter. 

Trangbodde øyer

Flage-Larsen og faggruppa hans studerer de forholdene som ladningsbærende partikler (elektroner) og varmebærende partikler (fononer) må jobbe under som følge av miniatyriseringen. 

– Når komponentene avtar i størrelse, vil materialsjiktene i billedlig forstand bli små øyer. Der må elektroner og fononer forholde seg til vannkanten som utgjør yttergrensa. De føler at det blir trangt. Det er et bra utgangspunkt for å få noen av dem til å oppføre seg annerledes, fastslår han.   

Sammen med kolleger ved SINTEF jobber han med å utvikle et vindu nettopp mot vannkanten; grenseflatenes verden. Forskergruppa bruker allerede dette redskapet til forskning viet neste generasjon solceller og diodelamper, i tett samarbeid med Universitetet i Oslo. 

Verktøy for produktutvikling

Grunnlaget har gruppa lagt ved å utnytte både tungregnekraft og kraftige eksperimentelle instrumenter: nye transmisjons-elektronmikroskop (TEM) og et nytt apparat for røntgen fotoelektron spektroskopi (XPS).  Selve vinduet utgjøres av matematiske modeller som den vi akkurat har fått et gløtt inn i. Ingvild Thue Jensen, medlem av forskergruppa, forklarer:

– Lenge hørte studier av enkeltatomer hjemme i grunnforskningen. Men jaget etter ny og bedre teknologi er i ferd med å endre dette. I dag har vi kommet så langt at matematisk modellering på atomært nivå, kombinert med fysiske forsøk, er et relevant redskap for utforming av neste generasjon elektronikk.

Tørrskodd over?

– Og det dere gjør, er altså å hjelpe elektronene fra øy til øy?

Flage-Larsen: – Nettopp. Egenskapene til grenseflata avgjør hvor enkelt det blir å passere vannet og okkupere ei ny øy. Noen steder er det ønskelig at partiklene kommer tørrskodd til naboøya. Andre steder er det ønskelig at de må hoppe eller svømme over. Sist, men ikke minst finnes det steder der det er viktig at de strander.

Thue-Jensen: – Med de verktøyene vi har tilgjengelig, er det nå fullt mulig å konstruere skjærgårdslandskap med egnet vannstand og topografi. På den måten kan vi bidra til at materialer med de ønskede egenskapene lar seg skreddersy.

Mye under ett tak

De to forklarer at Forskningsrådet har stilt opp med titalls millioner kroner de siste årene for å ruste opp det vitenskapelige utstyret og tungregneresursene som forskergruppa bruker.

– Sintef har på sin side investert i kompetanse for å sikre vitenskapelig kontinuitet. Vi håper at norsk industri snart kan bli med oss på reisene innover. For produktutvikling på atomnivå vil trolig bli en viktig del av framtida i elektronikkbransjen, sier Espen Flage-Larsen.

Lærere på naturvitenskapelige fakulteter bør droppe tavleundervisning og tradisjonelle forelesninger. Det er oppfordringen fra Jesper Bruun, som forsker på naturvitenskapelig undervisning ved Københavns Universitet.

Han påpeker at en ny studie viser at studentene klarer seg langt bedre med aktiv læring, hvor de selv kommer på banen og løser oppgaver, i stedet for bare å lytte til læreren.

– Studentene får markant høyere karakterer, og det skjer en kraftig reduksjon i strykprosent, sier Jesper Bruun.

Færre stryker

Den nye studien er publisert i tidsskriftet PNAS og er det hittil største på området.

De amerikanske forskerne konkluderer med at karaktergjennomsnittet «forbedres med omkring 6 prosent ved aktiv læring, og tradisjonell undervisning gir 1,5 ganger større sannsynlighet for å stryke».

–  Her er det penger å spare for samfunnet, sier Jesper Bruun. – Den fagdidaktiske forskningen har lenge konsentrert seg om aktive læringsstrategier. Nå har vi også en grundig og stor undersøkelse som gir klare tall på at det faktisk virker.

Studenter: Altfor mange forelesninger

Jakob Ruggard i Danske Studerendes Fællesråd er enig med Bruun.

 – Tiden har gått fra masseforelesninger og enveiskommunikasjon. Ingen tror lenger det er god pedagogikk. Likevel foregår det stort omfang, sier han.

Bruun forklarer at aktiv læring kan foregå ved at elevene i begynnelsen av timen får et problem de skal løse – under veiledning fra læreren.

– Dermed sitter de ikke bare og lytter til teorien. Det krever selvfølgelig at læreren har tenkt grundig over formålet med undervisningen, sier Bruun.

– Er det ikke et poeng at elevene først får presentert litt teori fra læreren og deretter tester den i praksis?

– Slik er det nok mange som tenker fordi de selv har blitt utdannet på den måten. Vi er vant til at vi først får teorien og så regner oppgaver. Det viser seg imidlertid at det fungerer bedre hvis elevene blir aktivert med det samme.

– Selvfølgelig skal de veiledes av læreren – de skal ikke bare overlates til seg selv. Men de skal være aktive og ikke bare presenteres for teorien, sier Bruun.

Designer fysikkforsøk selv

Som et eksempel på hvordan aktiv læring kan foregå, nevner han at fysikkstudenter kan bli bedt om å designe forsøk som skal vise en bestemt teori eller fysisk lov.

– Det kan være hva som påvirker svingningstiden for et pendel, noe man skal vise i et eksperiment. Dermed er de aktivert fra starten, og de kommer inn på teorien ved å utforske den selv, sier Bruun.

Han forklarer at aktiv læring også kan brukes ved større forsamlinger på 300–400 studenter.

– Er det ikke større risiko for at elevene begynner å prate om andre ting og mister konsentrasjonen?

– Nei, ikke mer enn ellers. Hvis man gikk inn i tilfeldig auditorium, vil man se at mange sitter på Facebook eller andre ting under forelesninger også, sier Jesper Bruun.

– Vil det ikke være dyrt å legge om undervisningen?

– Jo, det koster alltid penger å endre ting. Men hvis vi vil at flere utdanner seg innen de naturvitenskapelige fagene, kan det nok lønne seg. Det at studentene faller fra studiene, er dyrt for samfunnet. Og så får vi dyktigere studenter for pengene, sier Bruun.

Referanse:

Scott Freeman m.fl.:Active learning increases student performance in science, engineering, and mathematics, PNAS 2014, doi: 10.1073/pnas.1319030111 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

– Man leser aldri om jord i avisene, konstaterte Johan Brockfield fra scenen på Mathallen i Oslo. For å lansere databasen sin inviterte Kore til lanseringsfest mellom noe av de beste matproduktene Norge har å by på.

– Databasen har som mål å gjøre noe med det, sier Brockfield, som er styreleder i Stiftelsen Kore.

Stiftelsen skal gjøre seriøs forskning på mat og jordbruk allment tilgjengelig. Bak Kore står Stiftelsen Eir, men både NMBU, Universitetet i Oslo og Bioforsk er representert i referansegruppen sammen med Debio og Oikos.

– Vi skal samle inn og kategorisere forskning på matfeltet og jordbruket. Det er et gedigent prosjekt, men vi har måttet begynne i én ende og arbeide videre derfra, sier daglig leder Elise Matilde Lund.

Hva så med navnet? Kore er i gresk mytologi gudinnen som Hades bortførte, tok med seg til underverdenen og ga navnet Persefone. Hun er datter av Zevs, og personifiserer vegetasjonen.

De ferskeste artiklene i den nylanserte databasen handler om forhold mellom agronomisk praksis og meitemark i dyrkbar jord i Norge og om brukernes tilgang til jordbruksforskning.