Unge som kommer tidlig i puberteten, havner oftere i dårlig selskap. Tidlig kjønnsmodning kan også utløse en rekke psykologiske og sosiale problemer.

Dette kan varsle en økt risiko for depresjon hos gutter og jenter flere år senere, ifølge en studie fra universitetet i Illinois.

Studien, som er publisert i Journal of Development and Psychopathology, er en av de første til å bekrefte at tidlig pubertet øker risikoen for depresjon over tid hos begge kjønn.

Målte mestringsadferd

Psykologiprofessor Karen D. Rudolph og hennes kolleger målte når puberteten inntrådte hos mer enn 160 ungdommer, og sporet graden av depresjon over en fireårsperiode.

I de første tenårene fylte ungdommene ut årlige spørreskjemaer og deltok i intervjuer som vurderte deres mestringsatferd, mellommenneskelige stressfaktorer og psykologiske risikofaktorer.

Foreldrene rapporterte også om sine barns sosiale relasjoner og vanskeligheter.

Dårligere selvbilde

Det er ikke nytt at tidlig pubertet kan bidra til depresjon hos jenter. Men Rudolf fant noe nytt:  

– Hittil er det blitt antatt at det å komme i puberteten tidligere enn jevnaldrende, bare bidrar til depresjon hos jenter, sier Rudolph. – Men vi fant at tidlig kjønnsmodning også kan være en risiko for gutter i ungdomsårene, men det slår ut senere enn hos jenter.

Ungdom som kom i puberteten tidligere enn sine jevnaldrende, var oftere utsatt for en rekke problemer som ble forbundet med risiko for depresjon. De hadde dårligere selvbilde, mer angst, flere sosiale problemer og havnet oftere i konflikt med familiemedlemmer og medelever.

Oppsøker risikable situasjoner

Depresjonssymptomene blant jentene som ble tidlig kjønnsmodne, økte i starten av studien. Disse negative effektene vedvarte hos disse jentene de neste tre årene, selv om jevnaldrende etter hvert tok dem igjen i fysisk utvikling, sier Rudolph.

Pubertetsendringene førte til at jentene som ble tidlig kjønnsmodne, mislikte seg selv og taklet sosiale problemer dårligere. De hadde også en tendens til å bli venner med jevnaldrende som var utsatt for å havne i trøbbel, fant forskerne ut.

De hang sammen med avvikende jevnaldrende og deltok i mer risikable og stressende sosiale sammenhenger.

De opplevde også oftere brudd med venner eller hadde mer konfliktfylte forhold med andre.

Gutter får problemer senere

Tidlig kjønnsmodning så ikke ut til å ha disse umiddelbare negative effektene på gutter. De viste betydelig lavere nivåer av depresjon i utgangspunktet enn de jevnaldrende jentene.

Men disse forskjellene jevnet seg ut over tid. Ved utgangen av det fjerde året skilte ikke tidlig kjønnsmodne gutter seg vesentlig fra de jevnaldrende jentene når det gjaldt depresjonssymptomer.

Mens tidlig kjønnsmodne gutter så ut til å være beskyttet fra utfordringene i puberteten i utgangspunktet, opplevde mange av guttene en ny kaskade av personlige risikofaktorer etterhvert. Som negativt selvbilde, angst, sosiale problemer og sosialt stress.

– Dette endte opp i depresjonssymptomer lenger ut i ungdomsårene, sier Rudolph i pressemeldingen.

Særlig utsatte

Forskeren understreker at de psykiske problemene langt fra gjelder alle som modnes tidlig. Det er bare noen tenåringer som er sårbare for virkningene av tidlig modning. Dette gjelder særlig de med samlivsbrudd i sine familier og mindre støtte fra sine jevnaldrende, sier Rudolph.

Skal utbyggerne få fritt spillerom, eller skal kommunen ta grep om boligutviklingen? Hvilke interesser skal veie tyngst? Klima, profitt, behovet for grønne lunger eller lik utsikt for alle?

Dette politiske dilemmaet rir de fleste kommunestyrer rundt omkring i landet. For så lenge hensynet til klimaet og markedskreftene peker i retning av fortetting, blir det stadig vanskeligere å be om store, luftige uterom og lekeplasser for barna. 

En forsker ved ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har nå undersøkt fire boligprosjekter: Ski Amfi, Bassengtomta i Trondheim, Solsiden i Nydalen i Oslo og Fredtunveien i Sola. Og konklusjonen er klar:

Beboerne er mest fornøyde der det er nærhet til kollektivtransport, butikker og servicetilbud, og det er i kommuner der politikerne har tatt grep at boligutviklingen har vært mest vellykket. 

Trondheim går foran

Blant de fire casene som er undersøkt, peker Bassengtomta i Nedre Elvehavn i Trondheim seg ut som mer vellykket enn de andre.

NIBR-forskeren mener at tomteutnyttelsen her ble for høy, og det er bygd en lukket enklave på toppen av kjøpesenteret med mange store og dyre boliger. Men kommunen brukte økonomien aktivt og var tidlig ute for å sikre fellesgodene. Dermed ble dette prosjektet mer vellykket enn de andre tre, ifølge forskerne, som også mener det kan henge sammen med en sterkere politisk vilje til styring i Trondheim kommune sammenlignet med Oslo.

I tillegg har den sentrale beliggenheten hatt mye å si. Også beboerne mener at bokvaliteten er bedre på Bassengtomta.

Med bokvalitet menes tilgangen på kollektivtransport, butikker, service og tjenestetilbud, parker og så videre, selve bomiljøet – som bebyggelse og uterom – samt boligenes planløsning og funksjonalitet. 

Fortetting og kompakte løsninger

Forskeren har gjennomført spørreundersøkelser blant beboerne, og intervjuet beboere, utbyggere, prosjekterende og ansvarlige i forvaltningen. I tillegg har de gjort dokumentanalyser, befaringer og vurderinger ut fra sjekklister. 

– Prinsipielt kan vi anta at en helhetlig planlegging og en god planprosess vil resultere i god bokvalitet. En helhetlig planlegging skal drøfte ulike hensyn som står mot hverandre. For eksempel behovet for høy tetthet for å sikre grunnlaget for kollektivtransport, butikk- og servicetilbud på den ene siden – og behov for uterom, parker og friarealer på den andre siden, forklarer arkitekt og boligforsker Lene Schmidt, som har ledet prosjektet.

– Umulig å bo med barn

De viktigste bokvalitetene er, ifølge beboerne som er spurt i undersøkelsen, nærhet til kollektivtransport, butikker og servicetilbud. Dette er typiske urbane bokvaliteter. Prosjektene har også bidratt til å etablere nye fellesgoder som ny t-bane og turveidraget langs Akerselva i Oslo, promenader langs Nidelva og ny gang- og sykkelbro i Trondheim.

Ifølge Schmidt er det blitt for mange små boliger i Solsiden-prosjektet i Nydalen. Mange små boliger der mange leier i stedet for å eie, og derav følgende stor ut- og innflytting, er for eksempel en kilde til dårligere bomiljø for beboerne der.

I Ski Amfi er det derimot for mange store og dyre boliger, ifølge rapporten. 95 prosent av boligene er på tre rom og større. Beboerne i Ski Amfi er fornøyde med boligene og bomiljøet, men er mer kritiske til utviklingen i Ski sentrum, som sliter i konkurransen med kjøpesenteret.

Schmidt er likevel mer kritiske enn beboerne til manglende uterom i Ski Amfi. – Det er også lite bærekraftig fordi det for all fremtid vil være umulig å bo der med barn. Det er tankevekkende at det er press på utearealene ikke bare i storbyen, men også på mindre steder, sier Schmidt.

Tidligere forskning har vist at fellesgoder som lik tilgang til infrastruktur, felles uterom, sol, lys og utsikt i boligprosjektene, kan være under press i den kompakte byen. Det underbygger funnene i den nye rapporten. På den andre siden har prosjektene også bidratt til etablering av nye felles goder som kommer allmennheten til gode.

Denne forskningen viser at selv om man har en helhetlig byplan, er hvert enkelt prosjekt et resultat av nye forhandlinger mellom aktørene, og planprosessen kan derfor få avgjørende betydning for resultatet.

Referanser:

Lene Schmidt: Kompakt by, bokvalitet og sosial bærekraft, NIBR-rapport 2014:12, Norsk institutt for by- og regionforskning.

Gro Sandkjær Hanssen og Hege Hofstad (red.), Compact City Policies in England, Denmark, the Netherlands and Norway, NIBR-rapport 2013:30, Norsk institutt for by- og regionforskning. 

Hege Hofstad, Inger-Lise Saglie og Gro Sandkjær Hanssen (red.) (2015): Kompakt byutvikling, Universitetsforlaget. Sammendrag.

Fugler holder seg til lokale tradisjoner, og viderefører dem til neste generasjon.

Ny kunnskap spres gjennom sosiale nettverk, og snart gjør alle som fugler flest i flokken. Det fant de ut, forskerne som studerte hvordan kjøttmeiser lærer av hverandre.

– Ville meiser kan ha tradisjoner. Dette ser ut til delvis å skyldes konformitet, fuglene foretrekker å kopiere flertallet, sier Lucy Aplin ved Oxford University i England i en pressemelding.

Åpnet matboksen

Forskerne studerte kjøttmeisen (Parus major) i England, en fugl som også er vanlig i Norge.

I åtte ville flokker fanget de to hanner i hver flokk. Hannene fra fem av flokkene fikk opplæring i en ny måte å skaffe seg mat på, hannene fra de tre siste flokkene lærte ingenting.

Kjøttmeisene ble lært opp til å få tak i mat gjennom å skyve opp en luke, enten til høyre eller til venstre. Bak luka lå en fristelse i form av en insektlarve.

Deretter plasserte forskerne lignende bokser i fuglenes naturlige miljø, og slapp fuglene fri så de ble gjenforent med flokken.

Lyttet til læremester

For meisen fra de tre flokkene som ikke hadde noen å ape etter, tok det tid å skjønne hvordan luka kunne åpnes og de kunne nå den deilige insektlarven.

Mens de som hadde læremestere blant seg, lærte det kjapt.

Snart hadde to hanner lært sju av ti fugler i en flokk på 75-100 fugler å åpne luka på sin måte.

Og selv om luka kunne skyves både mot høyre og mot venstre, var det lærerens metode som ble foretrukket.

Effekten ble forsterket over tid. Jo flere fugler som brukte den samme metoden for å nå matfatet, desto flere ble det som tok den til seg. Etter fire uker hadde flesteparten av fuglene i flokken tilpasset seg én løsning.

Gruppe framfor individ

Også etterkommerne fortsatte å åpne samme vei som forfedrene, to generasjoner seinere.

Etter ni måneder var det bare 40 prosent gjenlevende fra den opprinnelige generasjonen. Likevel gjorde flokken det samme som den «alltid» hadde gjort, selv når enkeltfugler oppdaget at den ene måten fungerte like bra som den andre.

Men fugler som flyttet til en annen flokk, tilpasset seg raskt en ny metode. Hadde de tidligere foretrukket åpning mot høyre, så åpnet de nå mot venstre dersom flertallet av naboene så ut til å synes at det var beste vei til matfatet. Dette viser hvor tilpasningsdyktige kjøttmeiser er, mener forskerne.

– Det er som om egen personlig erfaring blir overstyrt av flertallets oppførsel, sier Aplin.

Fuglekultur

For sosiale dyr, som mennesket, har kulturell tilpasning vært viktig for utviklingen av komplekse samfunn. Også fugler er sosiale.

En fordel ved å lære av andre, er at nye oppfinnelser tas raskt i bruk og kommer mange til nytte. Men de fleste studier av sosial læring er av dyr i fangenskap.

Forskerne fra Storbritannia, Canada og Australia hevder å være de første som har vist denne oppførselen blant ville dyr som ikke er pattedyr.

De benyttet seg av elektroniske målere på fugl og kasse. Slik kunne de analysere hvilken fugl som brukte hvilken metode.

Kjøttmeisen, en oppfinnsom og sosial type, er perfekt når de skal studere slik «fuglekultur», mener forskerne.

Referanse:

Aplin, L. M. m.fl.: Experimentally induced innovations lead to persistent culture via conformity in wild birds. Nature letter, 3. desember 2014.

Innen 2019 skal alle norske husstander få smarte strømmålere. Den gamle måleren i sikringsskapet blir byttet ut med en ny digital måler som skal gi både forbrukeren og nettselskapet mer informasjon om strømtrafikken og om variasjonen i strømprisene.

Det avanserte måle- og styringssystemet er et viktig skritt på veien mot et smart strømnett, SmartGrid, et mer fleksibelt nett som skal legge til rette for å få inn mer fornybar kraft fra nye kraftkilder. Mer effektiv energibruk og redusert toppbelastning er andre sentrale mål.

Skal de smarte målerne virke etter hensikten, krever det aktive forbrukere, som oppfører seg slik politikere, planleggere og nettselskaper tror og håper. Strømkunder som følger nøye med på prissvingningene gjennom døgnet, og for eksempel sørger for å sette på klesvasken når strømmen er billigst.

Men det er slett ikke sikkert at vi opptrer som forventet.

Bekymring i bransjen

– I det siste har vi sett en viss bekymring i bransjen for at mange ikke vil oppføre seg i tråd med tanken som ligger bak, nemlig som rasjonelle konsumenter som reagerer forutsigelig på prissignaler. En rekke studier viser at forbrukerne er lite sensitive for pris på strøm, sier NTNU-professor Marianne Ryghaug.

Ryghaug og forskerkollegene William Throndsen og Tomas Moe Skjølsvold ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier har studert prosessen med innføring av SmartGrid. De har både sett på den langvarige politiske debatten, hvordan bransjen følger opp politikernes vedtak og, ikke minst, hvordan forbrukerne reagerer på den nye teknologien.

Pilotprosjekt

De smarte målerne er blitt utplassert i enkelte pilotprosjekter rundt om i landet, blant dem i 700 husstander i Steinkjer. Forskerne har gjennomført dybdeintervjuer med 13 av brukerne.

Hovedmålet var å kartlegge hvordan folk reagerte på ideen om en framtidig overgang til smartere styring av sitt eget strømforbruk, og dermed hvordan de ville utnytte de mulighetene teknologien gir.

Det viste seg at mange var skeptiske, både til motivene bak omleggingen og til om de selv ville endre forbruksmønster for å få lavere strømregning.

– Folk er aktive og engasjerte, men ikke på grunn av strømprisen. Derimot fant vi et sterkt politisk engasjement. De vil gjerne bidra til kollektive goder, som å spare miljøet eller unngå flere nye kraftlinjer, forteller Skjølsvold.

Energiborger

– Mange opplevde det nesten som litt fornedrende å bli redusert til kunde, til en slags kalkulator med bare én tanke i hodet, supplerer Throndsen.

Utsiktene til lavere pris skapte ikke mye engasjement blant brukerne.

– Men diskusjonen tok av når vi tok opp spørsmål om samfunnssikkerhet og miljø. Folk ønsker å se seg selv som en «energiborger» som er med og tar samfunnsansvar. Men da må de også bli tatt med på råd – og hørt.

– SmartGrid er avhengig av aktive forbrukere for å fungere etter hensikten. Utfordringen for politikere og nettselskaper er å ta brukerne på alvor, og ikke redusere dem til kunder som lar seg styre av prissvingninger gjennom døgnet, sier Throndsen.

Dingsenes kraft

Forskerne tror at «dingser», som for eksempel smarte målere, kan utløse konkrete handlinger som har mer potensial til å engasjere brukerne enn alskens diffuse holdningskampanjer og moralske pekefingre.

– Smarte målere kan fungere som en døråpner som gir mer bevisste energibrukere. Dingsene engasjerer og blir diskusjonstema. Dette må utnyttes om en skal få til overgangen til et lavutslippssamfunn.

– Vi utnytter ikke dingsenes kraft dersom brukerne reduseres til kunder, til kalkulatorer. Det er for snevert, det stemmer ikke med hvordan folk oppfatter seg selv, sier Ryghaug.

– Norge skal bruke 5–6 milliarder på å plassere ut smarte målere. Da hadde det vært greit om vi også får noe igjen for investeringen, legger hun til.

Bakgrunn:

NTNU-forskerne samarbeider med spanske og danske kolleger gjennom prosjektet IHSMAG, Integrating households in the smart grid. Det er finansiert av ERA-net, et samarbeid mellom forskningsråd i flere land. Prosjektet fortsetter også neste år.

Arktis er endestasjonen for mange giftige kjemikalier. Det gjelder en betydelig del av de 7500 tonnene kvikksølv vi mennesker slipper ut hvert år.

Når kvikksølv blir tatt opp i kroppen, kan det blant annet trenge inn i fosteret og gi hjerneskader. Det reduserer også fruktbarheten, og er dermed en stor trussel mot en sårbar dyreart som isbjørn. Som det øverste dyret i næringskjeden i Arktis samler bjørnene store mengder kvikksølv i kroppen.

Bakterier i snøen

Det kunne imidlertid vært enda verre. Det viser ny dansk forskning.

I en studie i tidsskriftet FEMS, Microbiology Ecology, viser forskere fra Aarhus Universitet at bakterier i den arktiske snøen konverterer opptil ti prosent av det skadelige kvikksølvet i Arktis til en ufarlig form.

Dermed beskytter bakteriene de 25 000 isbjørnene som er igjen i verden. Det forteller en av forskerne bak den nye studien:

– Dyrene i Arktis er svært utsatt for kvikksølv. Det er enormt høye konsentrasjoner som akkumuleres øverst i næringskjeden. Derfor er dette interessant, forteller Niels Kroer, som er instituttleder for Institut for Miljøvidenskab ved Aarhus Universitet.

Nøytraliserer kvikksølv

Kvikksølv slippes blant annet ut fra kullkraftverk, og det blir fraktet til de arktiske områdene med vinden.

Kjemiske reaksjoner i lufta gjør at kvikksølvet samler seg på snøen og havisen. Deretter konverteres en del av det til giftig organisk metylkvikksølv.

Når mindre dyr blir spist av større dyr, blir konsentrasjonen høyere. Siste dyr i kjeden er isbjørnene.

Noen bakterier kan imidlertid konvertere kvikksølvet tilbake til en luftbåren variant.

– Kvikksølv er også giftig for bakteriene. Derfor har de utviklet en form for resistens, slik at de fjerner det nærmiljøet sitt. Det kommer også isbjørnene til gode, sier Niels Kroer.

Narhvaler har det verst

Rune Dietz, som er professor ved Aarhus Universitet, forsker på både isbjørner og store havpattedyr.

Han forteller at isbjørner kan kvitte seg med en del av kvikksølvet gjennom pelsen. Det finnes dyr som ikke kan det.

– De mest utsatte er tannhvalene som hvithvaler, narhvaler og grindhvaler, sier Dietz, som er usikker på hvor mye bakteriene betyr.

– Menden kvikksølv i isbjørner har blitt 20-doblet over de siste 150 årene. Så om ti prosent har noe så si, er jeg ikke sikker på. Det kan imidlertid blir mer interessant å snakke om i fremtiden, for bakteriene kan kanskje bli mer aktive når temperaturen stiger, sier Dietz.

En tredjedel av bakteriene

Forskerne samlet inn snø fra Arktis og undersøkte bakterieinnholdet. De undersøkt de forskjellige artenes evne til å konvertere kvikksølv til den mindre skadelige formen.

Samtidig har de undersøkt bakteriene for variasjoner over et bestemt gen, merA, som styrer denne evnen.

Forskerne fant at opptil 30 prosent av bakteriene kunne konvertere kvikksølv.

Bakteriene står derfor trolig for mellom 2 og 10 prosent av den samlede mengden skadelig kvikksølv som fjernes.

– Flere forskjellige prosesser er med på å fjerne kvikksølv fra miljøet, og sollys er fortsatt den største bidragsyteren. Men resultatene våre viser for første gang at bakteriene spiller en stor rolle, sier Niels Kroer.

Bakterier blir viktige i fremtiden

Marek Stibal forsker på arktiske bakterier ved De Nationale Geologiske Undersøgelse for Danmark og Grønland.

Han har ikke deltatt i den nye studien, men synes den er veldig interessant.

– Dette viser potensialet i arktiske bakterier. Det er spesielt interessant å se hvordan de overfører genene for disse enzymene mellom seg. Det innebærer at bakterier kan lære nye «metabolske triks» av hverandre. Det kan bli veldig viktig i fremtiden, når menneskets nærvær i Arktis blir viktigere, sier Stibal.

Lever i snø

Forskningen på bakteriene er en del av et større prosjekt om det mikrobielle livet i Arktis.

Disse bakteriene har valgt å slå ned seg på et av de mest nådeløse stedene på jorden. I tillegg til de store mengdene kvikksølv, må livet her kunne motstå 50 graders frost og total mørke halvparten av året.

– Bakteriene lever under ekstreme vilkår, hvor det heller ikke er særlig mye mat. Vi vil forstå hvordan det i det hele tatt er mulig å overleve her, forklarer Kroer.

Enzymer til vaskepulver

Det er to forskjellige årsaker til at forskerne vil undersøke hva det kreves å leve innkapslet i snø.

For det første kan organismer i snøen inneholde kommersielt interessante proteiner og enzymer. Det kan for eksempel brukes til å lage midler for avising av flyvinger. Det kan også dreie seg om enzymer til for eksempel vaskepulver som kan være effektive ved lavere temperaturer.

For det andre er det interessant å finne grensene for liv, siden det kan fortelle oss noe om mulighetene for å finne liv på andre planeter.

– Det lærer oss noe om hvor ekstreme betingelser livet kan eksistere under. Det gjelder både kvikksølvforurensningen, kulden og lyset, sier Kroer.

Må sulte om vinteren

Det neste leddet i Niels Kroers forskning blir å studere hva bakteriene i Arktis lever av.

Ingen organismer kan leve av bare is og luft. Det må altså være en eller annen form for næringskilde i snøen som vi ikke kjenner til ennå.

Niels Kroer har en idé:

– Man kan forestille seg at alger og bakterier kan drive fotosyntese når solen er fremme. Den maten må bakteriene leve av gjennom den lange arktiske vinteren, sier Kroer. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Begrepet langsom kino får en ny dimensjon med kameraet som er utviklet av amerikanske forskere. Skulle du spille av ett sekunds opptak med denne hastigheten, bør du ha tålmodighet og helse av stål. Sekundet ville bli strukket ut til 127 år.

Så sakte går opptakene at det er mulig å se hvordan lyset beveger seg – med lysets hastighet – mot et speil, og så bli reflektert ut igjen.

Supernovaer og usynlighetskapper

Med slike opptakshastigheter er det håp om nye vitenskapelige oppdagelser, slike vi ennå ikke kan forutsi, mener lederen av forskerteamet, Lihong Wang fra Washington University i St. Louis, i en nyhetsmelding fra universitetet.

Han ser for seg at det lynraske kameraet kan monteres på et romteleskop for å følge bevegelsene i en eksploderende stjerne, en supernova.

Kameraet kan også kartlegge hvordan lyset beveger seg rundt materialer som avbøyer lyset. På denne måten kan nye og bedre materialer for optisk kamuflasje utvikles, slike materialer som populært kalles usynlighetskapper.

Foreslår å løse Kennedy-gåten

Kameraet kan også bli nyttig for etterforskere som skal beregne banen til en geværkule ut fra hvordan den traff. En slik metode kunne også brukes for å rydde opp i konspirasjonsteoriene rundt skuddet som felte president John Kennedy i november 1963, foreslår nyhetsmeldingen.

Et tredje og viktig bruksområde er å studere de ørsmå, lynraske glimtene av fluorescerende stoffer i levende celler. Slike studier kan gi ny innsikt i cellene.

Sprer tiden ut i rommet

Tidligere kameraer av denne typen har brukt roterende speil eller raskt blinkede lys for å gjøre opptak med mange bilder i sekundet. De raskeste har «bare» klart rundt en million bilder i sekundet.

Det nye superkameraet er ikke et tradisjonelt kamera. I stedet sveiper det en lysstråle lynraskt over motivet. Lysstrålen fanger opp forskjellige deler av motivet til forskjellig tid, og disse tidsforskjellene blir spredt ut over bildebrikken.

Fram til nå har denne metoden bare klart å gjøre opptak av en bildelinje, altså bare et smalt utsnitt av motivet. Forskerne ved University of St. Louis har nå for første gang klart å brette linja ut til en flate, slik at hele motivet kommer med i bildet.

Referanse:

Liang Gao et. al: Single-shot compressed ultrafast photography at one hundred billion frames per second, Nature 4. desember 2014, vol 516, doi:10.1038/nature14005
 

Norge har lang tradisjon for å jobbe med prioriteringsspørsmål innenfor helse. Allerede på begynnelsen av 90 tallet ble det satt ned et eget utvalg som skulle drøfte prinsipper og retningslinjer for prioriteringer i helsevesenet. Norge var altså tidlig ute med å sette slike spørsmål på den politiske dagsordenen. Prioriteringsdebatten har i særlig stor grad vært knyttet til spesialisthelsetjenestene. Mange kjenner nok igjen debattene fra media der personer som ikke får innvilget livsforlengende behandling står frem med sine historier. Slike «personifiseringer» av debattens kjerne; nemlig hvor mye skal det egentlig koste å redde et liv? Treffer oss hardt og brutalt. Det er vanskelig å ikke bli berørt når du ser personen stå der og fortelle om hvor mye noen måneder eller år ekstra i livet betyr.

Nå er prioriteringsdebatten over oss igjen. Etter at prioriteringsutvalget presenterte sin NOU «Åpent og rettferdig – prioritering i helsetjenestene», er prioritering noe som er på «alles» lepper, og som diskuteres rundt middagsbordet i «de tusen hjem». Folk flest diskuterer denne prioriteringen og spør seg selv: Når vi bor i et så rikt land som Norge, hvordan er det da mulig at vi må prioritere mellom borgerne? Kan vi ikke bare bevilge mer penger til helsetjenestene og behandle alle innbyggerne slik de fortjener? Man har da betalt skatt…! 

Det er forståelig at man stiller seg disse spørsmålene. Norge er et rikt land. Egentlig er jo spørsmålet om prioritering et uttrykk for nettopp dette. Den velstanden vi faktisk lever i her i Norge gjør at vi har et så godt utviklet helsevesen at vi behandler mer enn vi har råd til! Behandlingstilbudet vi har, tilgangen til livsnødvendige medisiner og de beste diagnostiske hjelpemidlene gjør at helsekøene bare blir lenger og lenger! Uansett hvor mye penger vi altså spytter inn, diagnostiserer vi stadig flere sykdommer, vi behandler fler og fler og vi lever stadig lenger. Baksiden av denne velstandsmedaljen er at det koster penger. Nå har vi kommet dit at det koster for mye penger. Da må man prioritere.

Ikke det at prioritering egentlig er noe som er nytt. Prioritering er jo noe som foregår i helsetjenestene hver eneste dag allerede, det er en viktig del av legenes og sykepleiernes daglige arbeid. Men gjennom å sette prioritering enda tydeligere på den politiske dagsordenen, ønsker man å skape åpne prosesser der brukerne av tjenestene er opplyst, og vet hvilke prinsipper som gjelder. Da blir det også mer åpenbart for folk flest hvordan helsekronene fordeles mellom de ulike trengende.

Alder er et prioriteringsprinsipp som har fått mye oppmerksomhet etter at utvalget kom med sin rapport 12 november. Er det riktig at alder alene skal ha betydning i denne debatten? Er det mange som har spurt, spesielt i media er dette debattert heftig. Nei, sier utvalget selv, de mener at alder ikke er et kriterium som skal tillegges vekt alene. Det overordnede prinsippet de legger til grunn er at «prioritering bør bidra til flest mulig gode leveår for alle, rettferdig fordelt». Det høres jo riktig ut, og man kan vanskelig være uenig i et slikt prinsipp, forutsatt at man har akseptert at prioritering må skje. Men det er likevel med en viss bekymring vi leser dette. For det er klart at hvis man leser mellom linjene, så er det uunngåelig at alder ikke blir et tema. «Forventet antall leveår til gode» må jo nødvendigvis gå ned med stigende alder.

Det store spørsmålet er jo da hvordan dette vil bli praktisert ut i den kliniske hverdagen, dersom disse prinsippene blir tatt til følge i den kommende stortingsmeldingen om prioritering. At alder skal være tellende i prioriteringsspørsmålet, det vil dermed ha store konsekvenser for mange. For hvem handler denne prioriteringsdebatten egentlig om? Dumt spørsmål tenker du kanskje, den handler jo selvfølgelig om deg og meg. Den handler om oss alle. Vi skal vel alle forhåpentligvis bli gamle en gang?

Kanskje er det deg eller meg som står frem da om noen ti-år og forteller historien om et liv som ikke prioriteres i kampen om helsekronene. Som formidler betydningen av å oppleve flere gode år sammen med barnebarn og oldebarn, til tross for at helsen kanskje har skrantet de siste årene. Vi ville fortelle at vi fortsatt setter stor pris på livet og be pent om at fødselsnummeret alene ikke skal være tellende når de virkelig store avgjørelsene skal tas.

Tror du ikke?   

– Foredraget blir også en slags fest, for vi har mye nytt å fortelle. Det er en unik anledning til å fortelle hva vi har gjort det siste året, sier Edvard Moser til NTB.

Travle forberedelser

Torsdag reiser han og May-Britt Moser til Stockholm. Der venter en rekke middager, mottakelser, intervjuer og selvsagt nobelkonserten, prisutdelingen og slottsbanketten. Men så langt har ekteparet hatt nok med å forberede forelesningene sine.

– Heldigvis får vi hver vår attendant fra svensk UD, som skal passe på at vi gjør alt rett, sier Edvard.

– Jeg har fått kjøpt kjoler til alle anledningene, men det har ikke blitt mye tid til shopping, sier May-Britt.

Innslag utenom det vanlige

I forelesningene vil forskerparet blant annet snakke om hvordan gittercellene de har vunnet nobelprisen for, danner nye «kart» i rottehjernen når rottene flyttes mellom ulike rom. De vil også presentere funn om forbindelser mellom gittercellene og andre hjerneceller, som er knyttet til luktesans og fart.

– Det at cellene danner nye koordinatsystem for hvert rom, tyder på en enorm hukommelseskapasitet, forklarer han. Disse funnene blir publisert i en artikkel dagen etter nobelforelesningene. Resten er under vurdering og på vent i andre akademiske tidsskrift.

Nobelprisvinnerne lover også innslag litt utenom det vanlige under foredraget. Men mer ønsker de ikke å røpe.

– Det er strengt hemmelig. Men dere vil klare å holde dere våkne, lover May-Britt.

– Prisen er viktig

Siden de fikk nyheten i høst, har forskerparet også fått tid til å reflektere over hva det betyr å motta en nobelpris.

– Det betyr mye for NTNU og norsk forskning. Prisen viser at det lønner seg å satse på langsiktig forskning, selv om man ikke vet hva den vil føre til, sier Edvard.

– Norge har penger, og kan få til mer forskning av samme karakter, selv om vi er små. Denne prisen er bevis på at det er mulig, sier May-Britt.

Da arkeologer studerte gamle bein- og skjellsamlinger fra Java, som opprinnelig ble oppdaget på 1890-tallet, oppdaget de til sin overraskelse at våre tidlige slektninger, Homo erectus, brukte skjell til verktøy og til kunstverk allerede for 450 000 år siden.

Selv om forskerne ikke vet hva innskripsjonene på skjellet betyr eller hva det ble brukt til, antyder de at bruken av geometriske mønster var en del av Homo erectus’ oppførsel på denne tiden.

Moderne evner tidligere enn antatt

De eldste geometriske motivene man kjenner til før Java-funnet, er fra Blombos Cave i Sør-Afrika. Disse er rundt 100 000 år gamle og utført av moderne mennesker. 

– Det er allment akseptert at tidlige moderne kulturer oppsto i Afrika, parallelt med at vår moderne menneskeart oppsto på kontinentet. Nye oppdagelser tyder likevel på at historien er mer kompleks og at andre tidlige mennesketyper har hatt noen av disse evnene i en viss grad, sier d´Errico.

UiB-arkeologen er en av forskerne i det internasjonale teamet som fant og har analysert de eldste abstrakte motivene som man kjenner til. Funnet er nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature.

Mønstre oppdaget tilfeldig

Det var nederlenderen Eugène Dubois som oppdaget skjellene i Trinil på Java i 1891. Dette var fra de samme arkeologiske lagene hvor han fant det første skjelettet av Homo erectus. Det var i disse samlingene, som nå befinner seg i Naturalis museum i Leiden, at de oppsiktsvekkende nye funnene er gjort.

Det inngraverte motivet ble rett og slett funnet ved en tilfeldighet, da en marinbiologistudent skulle studere de fossile skjellene.

– For å studere mønsteret mer inngående, krevdes arkeologisk ekspertise om tidlig symbolbruk. Det var derfor jeg ble en del av denne studien, forteller d´Errico.

På ett av de 166 skjellene var det innrisset et geometrisk sikksakk-mønster, som ikke kan ha blitt til av naturlig slitasje. Ved hjelp av avanserte dateringsanalyser viser det seg at det inngraverte skjellet er rundt 450 000 år gammelt.

– Våre analyser og våre eksperimentelle reproduksjoner på lignende skjell nå i etterkant, viser at hele mønsteret var risset inn sammenhengende og med ett og samme verktøy. Den som risset det inn, visste hva han gjorde, mener d´Errico.

Forskerne fant ut at det er skraper som er laget av haitenner, som ligner mest på de opprinnelige rissene på skjellet. Det finnes et stort antall haitenner fra utgravningen i Trinil.

 

Skjell som verktøy

Blant de andre skjellene i samlingen, fant forskerne at disse hadde blitt omformet på en måte som tyder at de har blitt brukt som verktøy til å skrape og skjære med. Kanskje har de blitt brukt til å lage andre verktøy i bambus.

– Dette kan forklare hvorfor steinverktøy var så sjeldne i en del regioner i Asia, samtidig som arkeologer har funnet millioner av steinverktøy fra Afrika som er datert til denne perioden, forteller d´Errico.

Den første østerskniven

De fleste skjellene hadde også et lite hull rett overfor lukkemuskelen. Ved å bruke en skarp gjenstand til å bore hull i skjellet og fjerne muskelen, kunne Homo erectus åpne skjellene og få tilgang til mat på en enkel måte.

Denne teknikken er veldig effektiv og fungerer bedre enn å åpne skjell med en kniv, ifølge d´Errico. Det å finne opp denne teknikken antyder at Homo erectus hadde god kjennskap til skjellenes muskelanatomi og hadde kommunikasjonsevner nok til å videreføre teknikken videre til nye generasjoner.

– Disse skjellene var på samme tid en matkilde, råmateriale og et lerret for abstrakte uttrykk. De signaliserer en kognitiv omstillingsevne som mange ikke har tilskrevet homo erectus før våre funn, sier arkeologiprofessoren.

Referanse: 

Josephine C. A. Joordens. Homo erectus at Trinil in Java used shells for tool production and engraving. 14/11/2014. doi:10.1038/nature13962

Ta detaljstyringen av Nav som eksempel: Nav vil bli pålagt å skanne sykemeldingsblanketten raskere og de skal innføre årlig brukermeldinger. I tillegg skal brukerne bli informert om reell saksbehandlingstid for de forskjellige tjenestene.

Dette er ikke forenkling, som den blåblå regjeringen lover, men i stedet koster det tid og penger.

«For å vise at han faktisk gjør noe og tar politisk ansvar, har statsråd Robert Eriksson satt i gang en temmelig hardhendt detaljstyring av Nav,» skriver redaktør Magne Lerø i ukeavisen Ledelse 11. november i år. 

«Statsråden gjør det stikk motsatte av det Jan Tore Sanner krever av statsråder,» påpeker han. 

Dyrt for staten med fritt sykehusvalg

Et annet eksempel er fritt sykehusvalg. Regjeringen ønsker å innføre fritt behandlingstilbud i sykehussektoren, der pasienter skal kunne velge behandling i private sykehus på lik linje med offentlige sykehus. Og staten skal betale.

Fritt behandlingstilbud betyr statlig kjøp av tjenester fra private sykehus. Her kommer EU-direktivet om offentlig anskaffelser inn. I Norge må offentlige innkjøp av tjenester over 500 000 kroner ut på anbud. Det gjelder også i helsesektoren.

De rødgrønne brukte omtrent fem milliarder av et totalbudsjett på cirka 145 milliarder til innkjøp av tjenester. Heller ikke den blåblå regjeringen unngår EU-direktivet om offentlige anskaffelser.

La oss si at de vil bruke 40 milliarder på sine innkjøp fra private sykehus for å oppnå fritt behandlingstilbud. Hvor skal de 35 milliardene ekstra komme fra?

To alternativer foreligger:

1. Regjeringen kan trekke pengene fra totalbevilgningen og slik kutte budsjettene til de offentlige sykehusene.
2. Regjeringen må øke totalbudsjettet for sykehusene. Det siste blir dyrt, og vil gi staten store ekstrakostnader i kjølvannet av den såkalte frihetsreformen. Utgifter som følge av offentlige anskaffelser utgjør i dag mer enn 10 prosent av norsk BNP viser tall, og de vil øke sterkt som følge av regjeringens nyliberale politikk.

Privatisering ved bruk av anbudsregimet vil derfor bli en stor belastning på statlige budsjetter i årene framover med den nåværende regjeringen.

Mer stat, ikke mindre

Så det er altså grunner til at den blåblå Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2015 innebærer en økning av offentlige utgifter i forhold til hva den rødgrønne Regjeringen stod for.

Den innebærer mer stat, og ikke mindre stat slik de lovet i valgkampen for et år siden.

Gjennom forenkling, effektivisering og mindre byråkratisering skulle store innsparinger komme i offentlig sektor. Løsningen lå i privatisering, avregulering og forenkling, hevder de blå.

Denne løsningen er det stort behov for, sier regjeringen. Nei i forvaltningen skal bli til Ja som en følge av denne løsningsformelen.

Avregulering er også en form for regulering

Nå er det slik at avregulering blir gjerne oppfattet som det motsatte av regulering. For mange betyr det politiske prosesser der myndigheter, nasjonalt og internasjonalt, fjerner, reduserer eller forenkler restriksjoner på individers og sosiale gruppers handlefrihet.

Men tilhengerne av avregulering oppfatter ikke at avregulering også er en form for regulering og at det medfører ny regulering og kostbare reformer i samfunnet for å realisere i praksis nettopp de nye reguleringene.

De blåblå hevder at færre og enklere reguleringer vil føre til individuell handlingsfrihet og konkurranse, og dermed økt produktiviteten og innovasjon. Rapportering, resultatstyring og kontroll skal sikre dette.

Men de overser forskning som viser at målstyringssystemets vekst i kontrollinstanser og transaksjonskostnader virker demotiverende og demoraliserende, og hemmer i stedet kunnskapsutviklingen og evnen til innovasjon.

Gylden tid for konsulenter

Offentlige anskaffelser og avregulering innebærer også andre store kostnader, såkalte transaksjonskostnader. Et eksempel er transportkostnader og konsulentbistand.

Den eksterne konsulentbransjen, rådgiverkontorene og meglerhusene kan forvente seg en økonomisk gylden tid, betalt av våre skattepenger. Det dreier seg samlet sett om milliarder kroner. Det offentlige kjøper inn for rundt 400 milliarder kroner årlig.

I dag blir mange innkjøp gjennomført ved anbudskonkurranser, slik som i helse- og omsorgsektoren. Tilbudet kan ikke endres etter at fristen har gått ut og vinner utpekt, og dette fører til dårlige kontrakter fordi ting endrer seg før iverksetting. Store summer brukes derfor på feilslåtte bestillinger av varer og tjenester. Det må bli mulig for oppdragsgivere og leverandører å snakke sammen etter tilbudsfristen, og slik tilpasse tilbudet slik at kontraktene blir så gode som råd er. 

Dette fører i hvert fall ikke til forenkling. Forhandlinger mellom oppdragsgiver og vinnerleverandør etter tilbudsfristen lover ikke bra i så henseende. Det vil oppstå nye tvister. Fordi politikken som gjelder offentlige anskaffelser springer ut av EØS-avtalen, vil slike tvister bli fulgt opp i domstolene. Dette vil ytterligere øke de før nevnte transaksjonskostnadene.

Avregulering i form av privatisering av sykehusene og offentlige anskaffelser er faktisk med på å gjøre ting mer kompliserte. Og dyrere, ikke minst. Lovnaden om avregulering og forenkling, som de blåblå retorisk stod og står for, fører til mer regulering – og merkostnader, til gode for ingen.