I det lille lokalsamfunnet er det to idrettslag. På det ene spiller det nesten bare norsketniske barn, på det andre nesten bare norsktyrkiske. Ingen av lederne i de to lagene synes dette er bra, men har verken økonomiske og frivillige ressursene til å gjøre noe med det.

Eksempelet illustrerer at lokalt integrasjonsarbeid ikke gjør seg selv.

Muligheter til å delta

Integrasjon i et flerkulturelt samfunn forutsetter at enkeltmennesker har muligheten til å delta i samfunnet hvor de møter andre som er forskjellige fra seg selv. Slik sosialiseres man inn i samfunnets felles normer og verdier.

Frivillige organisasjoner har tradisjonelt vært arenaer for lokal integrasjon der mennesker med ulik bakgrunn møtes. Bildet er ikke lenger så entydig. Våre studier av sivilsamfunnets rolle i flerkulturelle lokalsamfunn viser at integrasjon forutsetter noe mer enn en invitasjon til å delta i de fellesskapene som finnes.

Det krever både utforming av nye fellesskap – samt at nye grupper får eierskap til og deltar i de gamle.

I foreningslivet kan særidentiteter som kultur og religion bli dyrket og opprettholdt. Dette bidrar til å bygge viktige identitetsskapende bånd og tilhørighet mellom individer og grupper. Men det samme fellesskapet kan også fungere ekskluderende for personer som ikke deler denne særidentiteten.

I offentlige debatter har det eksempelvis blitt argumentert for at innvandrerforeninger og migrantmenigheter virker segregerende.

Et delt foreningsliv

I studien vår har vi sett at det tradisjonelle foreningslivet, som eksempelvis idretten, speiding og velforeninger, blir svekket hvis de ikke får til å rekruttere minoritetsspråklige deltagere og frivillige. Samtidig etableres nye møteplasser der deltagelsen bygger på felles etnisk, kulturell og/eller religiøs bakgrunn, som trossamfunn og innvandrerforeninger.

Utviklingen av et slikt delt foreningsliv er ikke uheldig i seg selv. Det avspeiler tvert imot retten til organisasjons- og trosfrihet som kjennetegner et demokrati.

Uheldig blir det først når det ikke finnes arenaer hvor mennesker med ulik bakgrunn og kultur møtes. Våre studier viser at det er et potensiale for lokal integrasjon i samspillet mellom den identitetsskapende og innadrettede virksomheten i foreningene på den ene siden, og brobygging på den andre. Men dette krever en bevisstgjøring og vilje til endringer, både i det tradisjonelle foreningslivet, i innvandrerorganisasjoner og trossamfunn – og fra offentlige myndigheter.

Hva kan det offentlige og de frivillige gjøre?

For det første. Det tradisjonelle foreningslivet må erkjenne at de noen ganger kan gjøre det vanskelig å delta for de som ikke kjenner dem. Slik deltagelse krever forpliktelse over tid, kompetanse på hva medlemsdemokratiet innebærer og kjennskap til hva som forventes av dugnadsinnsats. Dette er ofte uuttalt kunnskap.

For å rekruttere nye grupper, må terskelen for å delta senkes. Dette innebærer god informasjon i tillegg til å gå utenom selvrekrutterende nettverk når tillitsverv skal fylles. At etniske minoriteter i svært liten grad har tillitsverv i tradisjonelle foreninger, er i seg selv en barriere for deltagelse.  

For det andre. Innvandrernettverk og trossamfunn som opptrer innadvendt og i liten grad gjør seg  tilgjengelig for øvrig samfunnsliv, må bli bevisst sin potensielle rolle som brobygger i lokalsamfunn. Slike møteplasser er ofte organisert på en mer eller mindre uformell måte. Dermed svekkes koblingen til sivilsamfunnets organisasjonsfellesskap og lokale myndigheter, og svake nettverksressurser hindrer dem i å være springbrett for sine medlemmer ut mot majoriteten.

Gjennom å formalisere strukturen i nettverkene, kan innvandrerforeningene løfte seg ut av en usynlig posisjon og få større relevans som bidragsyter i nærmiljøet.

Lokale myndigheter kan gjøre mye

For det tredje. Lokale myndigheter kan fylle en viktig rolle som tilrettelegger for å styrke brobygging på tvers av grupper, organisasjoner og nettverk.

Der det finnes kontakt mellom foreninger, har vi sett at det er tatt et mer helhetlig kommunalt grep rettet mot flerkulturelle bydeler, som involverer samarbeid på tvers av offentlig og frivillig sektor, inkludert aktører som skoler, velforeninger, innvandrerforeninger, idrettsforeninger, politi, trossamfunn, bibliotek. Et slikt samarbeid sikrer stabilitet og kontinuitet dersom kommunen fyller en koordinerende rolle.

Der en slik helhetlig tenkning mangler, er tiltakene mer tilfeldige, spredt på flere sektorer og lite forankret i det aktuelle lokalsamfunnets egne nettverk. 

Enkelte kommuner begrunner sin passive integrasjons- og frivillighetspolitikk med respekt for sivilsamfunnets autonomi, og politikken omfatter primært et tilbud til frivillige organisasjoner om å søke prosjektstøtte til et integrasjonsskapende tiltak. Dermed overlates deler av integrasjonsarbeidet til det lokale foreningslivet, som fra før sliter med svak økonomi, få frivillige hender og manglende kompetanse til å drive denne type prosjektarbeid over tid. Dette gir kortsiktige og fragmenterte tiltak uten bærekraft.

I det lille lokalsamfunnet er det to idrettslag. På det ene spiller det nesten bare norsketniske barn, på det andre nesten bare norsktyrkiske. Ingen av lederne i de to lagene synes dette er bra, men har verken økonomiske og frivillige ressursene til å gjøre noe med det.

Eksempelet illustrerer at lokalt integrasjonsarbeid ikke gjør seg selv.

Muligheter til å delta

Integrasjon i et flerkulturelt samfunn forutsetter at enkeltmennesker har muligheten til å delta i samfunnet hvor de møter andre som er forskjellige fra seg selv. Slik sosialiseres man inn i samfunnets felles normer og verdier.

Frivillige organisasjoner har tradisjonelt vært arenaer for lokal integrasjon der mennesker med ulik bakgrunn møtes. Bildet er ikke lenger så entydig. Våre studier av sivilsamfunnets rolle i flerkulturelle lokalsamfunn viser at integrasjon forutsetter noe mer enn en invitasjon til å delta i de fellesskapene som finnes.

Det krever både utforming av nye fellesskap – samt at nye grupper får eierskap til og deltar i de gamle.

I foreningslivet kan særidentiteter som kultur og religion bli dyrket og opprettholdt. Dette bidrar til å bygge viktige identitetsskapende bånd og tilhørighet mellom individer og grupper. Men det samme fellesskapet kan også fungere ekskluderende for personer som ikke deler denne særidentiteten.

I offentlige debatter har det eksempelvis blitt argumentert for at innvandrerforeninger og migrantmenigheter virker segregerende.

Et delt foreningsliv

I studien vår har vi sett at det tradisjonelle foreningslivet, som eksempelvis idretten, speiding og velforeninger, blir svekket hvis de ikke får til å rekruttere minoritetsspråklige deltagere og frivillige. Samtidig etableres nye møteplasser der deltagelsen bygger på felles etnisk, kulturell og/eller religiøs bakgrunn, som trossamfunn og innvandrerforeninger.

Utviklingen av et slikt delt foreningsliv er ikke uheldig i seg selv. Det avspeiler tvert imot retten til organisasjons- og trosfrihet som kjennetegner et demokrati.

Uheldig blir det først når det ikke finnes arenaer hvor mennesker med ulik bakgrunn og kultur møtes. Våre studier viser at det er et potensiale for lokal integrasjon i samspillet mellom den identitetsskapende og innadrettede virksomheten i foreningene på den ene siden, og brobygging på den andre. Men dette krever en bevisstgjøring og vilje til endringer, både i det tradisjonelle foreningslivet, i innvandrerorganisasjoner og trossamfunn – og fra offentlige myndigheter.

Hva kan det offentlige og de frivillige gjøre?

For det første. Det tradisjonelle foreningslivet må erkjenne at de noen ganger kan gjøre det vanskelig å delta for de som ikke kjenner dem. Slik deltagelse krever forpliktelse over tid, kompetanse på hva medlemsdemokratiet innebærer og kjennskap til hva som forventes av dugnadsinnsats. Dette er ofte uuttalt kunnskap.

For å rekruttere nye grupper, må terskelen for å delta senkes. Dette innebærer god informasjon i tillegg til å gå utenom selvrekrutterende nettverk når tillitsverv skal fylles. At etniske minoriteter i svært liten grad har tillitsverv i tradisjonelle foreninger, er i seg selv en barriere for deltagelse.  

For det andre. Innvandrernettverk og trossamfunn som opptrer innadvendt og i liten grad gjør seg  tilgjengelig for øvrig samfunnsliv, må bli bevisst sin potensielle rolle som brobygger i lokalsamfunn. Slike møteplasser er ofte organisert på en mer eller mindre uformell måte. Dermed svekkes koblingen til sivilsamfunnets organisasjonsfellesskap og lokale myndigheter, og svake nettverksressurser hindrer dem i å være springbrett for sine medlemmer ut mot majoriteten.

Gjennom å formalisere strukturen i nettverkene, kan innvandrerforeningene løfte seg ut av en usynlig posisjon og få større relevans som bidragsyter i nærmiljøet.

Lokale myndigheter kan gjøre mye

For det tredje. Lokale myndigheter kan fylle en viktig rolle som tilrettelegger for å styrke brobygging på tvers av grupper, organisasjoner og nettverk.

Der det finnes kontakt mellom foreninger, har vi sett at det er tatt et mer helhetlig kommunalt grep rettet mot flerkulturelle bydeler, som involverer samarbeid på tvers av offentlig og frivillig sektor, inkludert aktører som skoler, velforeninger, innvandrerforeninger, idrettsforeninger, politi, trossamfunn, bibliotek. Et slikt samarbeid sikrer stabilitet og kontinuitet dersom kommunen fyller en koordinerende rolle.

Der en slik helhetlig tenkning mangler, er tiltakene mer tilfeldige, spredt på flere sektorer og lite forankret i det aktuelle lokalsamfunnets egne nettverk. 

Enkelte kommuner begrunner sin passive integrasjons- og frivillighetspolitikk med respekt for sivilsamfunnets autonomi, og politikken omfatter primært et tilbud til frivillige organisasjoner om å søke prosjektstøtte til et integrasjonsskapende tiltak. Dermed overlates deler av integrasjonsarbeidet til det lokale foreningslivet, som fra før sliter med svak økonomi, få frivillige hender og manglende kompetanse til å drive denne type prosjektarbeid over tid. Dette gir kortsiktige og fragmenterte tiltak uten bærekraft.

I det lille lokalsamfunnet er det to idrettslag. På det ene spiller det nesten bare norsketniske barn, på det andre nesten bare norsktyrkiske. Ingen av lederne i de to lagene synes dette er bra, men har verken økonomiske og frivillige ressursene til å gjøre noe med det.

Eksempelet illustrerer at lokalt integrasjonsarbeid ikke gjør seg selv.

Muligheter til å delta

Integrasjon i et flerkulturelt samfunn forutsetter at enkeltmennesker har muligheten til å delta i samfunnet hvor de møter andre som er forskjellige fra seg selv. Slik sosialiseres man inn i samfunnets felles normer og verdier.

Frivillige organisasjoner har tradisjonelt vært arenaer for lokal integrasjon der mennesker med ulik bakgrunn møtes. Bildet er ikke lenger så entydig. Våre studier av sivilsamfunnets rolle i flerkulturelle lokalsamfunn viser at integrasjon forutsetter noe mer enn en invitasjon til å delta i de fellesskapene som finnes.

Det krever både utforming av nye fellesskap – samt at nye grupper får eierskap til og deltar i de gamle.

I foreningslivet kan særidentiteter som kultur og religion bli dyrket og opprettholdt. Dette bidrar til å bygge viktige identitetsskapende bånd og tilhørighet mellom individer og grupper. Men det samme fellesskapet kan også fungere ekskluderende for personer som ikke deler denne særidentiteten.

I offentlige debatter har det eksempelvis blitt argumentert for at innvandrerforeninger og migrantmenigheter virker segregerende.

Et delt foreningsliv

I studien vår har vi sett at det tradisjonelle foreningslivet, som eksempelvis idretten, speiding og velforeninger, blir svekket hvis de ikke får til å rekruttere minoritetsspråklige deltagere og frivillige. Samtidig etableres nye møteplasser der deltagelsen bygger på felles etnisk, kulturell og/eller religiøs bakgrunn, som trossamfunn og innvandrerforeninger.

Utviklingen av et slikt delt foreningsliv er ikke uheldig i seg selv. Det avspeiler tvert imot retten til organisasjons- og trosfrihet som kjennetegner et demokrati.

Uheldig blir det først når det ikke finnes arenaer hvor mennesker med ulik bakgrunn og kultur møtes. Våre studier viser at det er et potensiale for lokal integrasjon i samspillet mellom den identitetsskapende og innadrettede virksomheten i foreningene på den ene siden, og brobygging på den andre. Men dette krever en bevisstgjøring og vilje til endringer, både i det tradisjonelle foreningslivet, i innvandrerorganisasjoner og trossamfunn – og fra offentlige myndigheter.

Hva kan det offentlige og de frivillige gjøre?

For det første. Det tradisjonelle foreningslivet må erkjenne at de noen ganger kan gjøre det vanskelig å delta for de som ikke kjenner dem. Slik deltagelse krever forpliktelse over tid, kompetanse på hva medlemsdemokratiet innebærer og kjennskap til hva som forventes av dugnadsinnsats. Dette er ofte uuttalt kunnskap.

For å rekruttere nye grupper, må terskelen for å delta senkes. Dette innebærer god informasjon i tillegg til å gå utenom selvrekrutterende nettverk når tillitsverv skal fylles. At etniske minoriteter i svært liten grad har tillitsverv i tradisjonelle foreninger, er i seg selv en barriere for deltagelse.  

For det andre. Innvandrernettverk og trossamfunn som opptrer innadvendt og i liten grad gjør seg  tilgjengelig for øvrig samfunnsliv, må bli bevisst sin potensielle rolle som brobygger i lokalsamfunn. Slike møteplasser er ofte organisert på en mer eller mindre uformell måte. Dermed svekkes koblingen til sivilsamfunnets organisasjonsfellesskap og lokale myndigheter, og svake nettverksressurser hindrer dem i å være springbrett for sine medlemmer ut mot majoriteten.

Gjennom å formalisere strukturen i nettverkene, kan innvandrerforeningene løfte seg ut av en usynlig posisjon og få større relevans som bidragsyter i nærmiljøet.

Lokale myndigheter kan gjøre mye

For det tredje. Lokale myndigheter kan fylle en viktig rolle som tilrettelegger for å styrke brobygging på tvers av grupper, organisasjoner og nettverk.

Der det finnes kontakt mellom foreninger, har vi sett at det er tatt et mer helhetlig kommunalt grep rettet mot flerkulturelle bydeler, som involverer samarbeid på tvers av offentlig og frivillig sektor, inkludert aktører som skoler, velforeninger, innvandrerforeninger, idrettsforeninger, politi, trossamfunn, bibliotek. Et slikt samarbeid sikrer stabilitet og kontinuitet dersom kommunen fyller en koordinerende rolle.

Der en slik helhetlig tenkning mangler, er tiltakene mer tilfeldige, spredt på flere sektorer og lite forankret i det aktuelle lokalsamfunnets egne nettverk. 

Enkelte kommuner begrunner sin passive integrasjons- og frivillighetspolitikk med respekt for sivilsamfunnets autonomi, og politikken omfatter primært et tilbud til frivillige organisasjoner om å søke prosjektstøtte til et integrasjonsskapende tiltak. Dermed overlates deler av integrasjonsarbeidet til det lokale foreningslivet, som fra før sliter med svak økonomi, få frivillige hender og manglende kompetanse til å drive denne type prosjektarbeid over tid. Dette gir kortsiktige og fragmenterte tiltak uten bærekraft.

I det lille lokalsamfunnet er det to idrettslag. På det ene spiller det nesten bare norsketniske barn, på det andre nesten bare norsktyrkiske. Ingen av lederne i de to lagene synes dette er bra, men har verken økonomiske og frivillige ressursene til å gjøre noe med det.

Eksempelet illustrerer at lokalt integrasjonsarbeid ikke gjør seg selv.

Muligheter til å delta

Integrasjon i et flerkulturelt samfunn forutsetter at enkeltmennesker har muligheten til å delta i samfunnet hvor de møter andre som er forskjellige fra seg selv. Slik sosialiseres man inn i samfunnets felles normer og verdier.

Frivillige organisasjoner har tradisjonelt vært arenaer for lokal integrasjon der mennesker med ulik bakgrunn møtes. Bildet er ikke lenger så entydig. Våre studier av sivilsamfunnets rolle i flerkulturelle lokalsamfunn viser at integrasjon forutsetter noe mer enn en invitasjon til å delta i de fellesskapene som finnes.

Det krever både utforming av nye fellesskap – samt at nye grupper får eierskap til og deltar i de gamle.

I foreningslivet kan særidentiteter som kultur og religion bli dyrket og opprettholdt. Dette bidrar til å bygge viktige identitetsskapende bånd og tilhørighet mellom individer og grupper. Men det samme fellesskapet kan også fungere ekskluderende for personer som ikke deler denne særidentiteten.

I offentlige debatter har det eksempelvis blitt argumentert for at innvandrerforeninger og migrantmenigheter virker segregerende.

Et delt foreningsliv

I studien vår har vi sett at det tradisjonelle foreningslivet, som eksempelvis idretten, speiding og velforeninger, blir svekket hvis de ikke får til å rekruttere minoritetsspråklige deltagere og frivillige. Samtidig etableres nye møteplasser der deltagelsen bygger på felles etnisk, kulturell og/eller religiøs bakgrunn, som trossamfunn og innvandrerforeninger.

Utviklingen av et slikt delt foreningsliv er ikke uheldig i seg selv. Det avspeiler tvert imot retten til organisasjons- og trosfrihet som kjennetegner et demokrati.

Uheldig blir det først når det ikke finnes arenaer hvor mennesker med ulik bakgrunn og kultur møtes. Våre studier viser at det er et potensiale for lokal integrasjon i samspillet mellom den identitetsskapende og innadrettede virksomheten i foreningene på den ene siden, og brobygging på den andre. Men dette krever en bevisstgjøring og vilje til endringer, både i det tradisjonelle foreningslivet, i innvandrerorganisasjoner og trossamfunn – og fra offentlige myndigheter.

Hva kan det offentlige og de frivillige gjøre?

For det første. Det tradisjonelle foreningslivet må erkjenne at de noen ganger kan gjøre det vanskelig å delta for de som ikke kjenner dem. Slik deltagelse krever forpliktelse over tid, kompetanse på hva medlemsdemokratiet innebærer og kjennskap til hva som forventes av dugnadsinnsats. Dette er ofte uuttalt kunnskap.

For å rekruttere nye grupper, må terskelen for å delta senkes. Dette innebærer god informasjon i tillegg til å gå utenom selvrekrutterende nettverk når tillitsverv skal fylles. At etniske minoriteter i svært liten grad har tillitsverv i tradisjonelle foreninger, er i seg selv en barriere for deltagelse.  

For det andre. Innvandrernettverk og trossamfunn som opptrer innadvendt og i liten grad gjør seg  tilgjengelig for øvrig samfunnsliv, må bli bevisst sin potensielle rolle som brobygger i lokalsamfunn. Slike møteplasser er ofte organisert på en mer eller mindre uformell måte. Dermed svekkes koblingen til sivilsamfunnets organisasjonsfellesskap og lokale myndigheter, og svake nettverksressurser hindrer dem i å være springbrett for sine medlemmer ut mot majoriteten.

Gjennom å formalisere strukturen i nettverkene, kan innvandrerforeningene løfte seg ut av en usynlig posisjon og få større relevans som bidragsyter i nærmiljøet.

Lokale myndigheter kan gjøre mye

For det tredje. Lokale myndigheter kan fylle en viktig rolle som tilrettelegger for å styrke brobygging på tvers av grupper, organisasjoner og nettverk.

Der det finnes kontakt mellom foreninger, har vi sett at det er tatt et mer helhetlig kommunalt grep rettet mot flerkulturelle bydeler, som involverer samarbeid på tvers av offentlig og frivillig sektor, inkludert aktører som skoler, velforeninger, innvandrerforeninger, idrettsforeninger, politi, trossamfunn, bibliotek. Et slikt samarbeid sikrer stabilitet og kontinuitet dersom kommunen fyller en koordinerende rolle.

Der en slik helhetlig tenkning mangler, er tiltakene mer tilfeldige, spredt på flere sektorer og lite forankret i det aktuelle lokalsamfunnets egne nettverk. 

Enkelte kommuner begrunner sin passive integrasjons- og frivillighetspolitikk med respekt for sivilsamfunnets autonomi, og politikken omfatter primært et tilbud til frivillige organisasjoner om å søke prosjektstøtte til et integrasjonsskapende tiltak. Dermed overlates deler av integrasjonsarbeidet til det lokale foreningslivet, som fra før sliter med svak økonomi, få frivillige hender og manglende kompetanse til å drive denne type prosjektarbeid over tid. Dette gir kortsiktige og fragmenterte tiltak uten bærekraft.

Finsk språkrefs

«Ut med engelsk!» utbraut Sanna Sarromaa i ein VG-kronikk 30. oktober i år. På kort tid har den finske historikaren, kjønnsforskaren og bloggaren frå Lillehammer etablert seg som språkrefsar i den norske offentlegheita. Mest merksemd skapte ho med skyllebøtta  «Det norske språks forfall» 8. september om nordmenns manglande evner på rettskrivingsfronten. Eg reiv meg i det håret eg ikkje har, av den kronikken, men gjorde ikkje stort meir med det enn å tvitra litt oppgitt hit og dit: Heldigvis var det andre som sette henne på plass, slik som mellom andre Erlend Vågane med sitt forsvar for feilskriving.

Språkslappe nordmenn

Men no sist var det den omfattande bruken av engelsk i alle moglege samanhengar – i Noreg – Sarromaa ville til livs. Ho var oppgitt over at det blir brukt så mykje engelsk i reklamar, annonsar og firmanamn her til lands, og ho avrundar kronikken sin med å seia: «Engelsk, med 400 millioner brukere, klarer seg utmerket godt uten vår innsats, men det gjør ikke norsk. Vi har alle et ansvar, så ikke skriv på engelsk det du kan skrive på norsk.»

Det er sikkert mange som deler Sarromaa sitt syn, men like sikkert er det at det må vera eit stort fleirtal av nordmenn som ikkje gjer det, eller som i alle fall engelskspråkleg reklame, annonsar og namn appellerer til. For elles ville jo ikkje fenomenet ha eksistert! Viss reklamebransjen og den aktuelle delen av næringslivet tenkte at bruk av engelsk fell i dårleg jord hjå mottakarane, ja, kvifor ville dei då bruka dette verdsspråket framfor norsk i så stor utstrekning?

Cinnamon Roll + kaffe

Eg var grunnleggjande einig med Sarromaa i denne siste teksten hennar, og då eg sist sundag gjorde ein stopp på Shell i Bjerkvik på mi ferd frå Lofoten og heim til Tromsø, måtte eg berre ta eit bilete av reklamen for «Cinnamon Roll + kaffe» som lyste imot meg der eg hasta inn i butikken for å kjøpa spylevæske. Kva er gale med ‘kanelbollar’, ‘kanelsnurr’ eller jamvel ‘shillingsbollar’, liksom?! Og kvifor står det «kaffe» og ikkje «coffee»? Pussige greier! Spylevæske var dei forresten heilt fri for, så eg enda opp med å kjøpa ublanda «screenwash» istaden, og så måtte eg stå der i kjølda og blanda ut med vatn. 

Språklandskap i Oslo og på Voss

Men trass i semjen med Sarromaa sakna eg ein djupare analyse i kronikken hennar. Kanskje vore det for mykje forlangt av henne som ikkje er språkforskar, men andre har nyleg sett på fenomenet. I år, faktisk! Lingvisten Karine Stjernholm, som i fjor disputerte på ei avhandling om språk og stad i Oslo, har på oppdrag frå Språkrådet studert og samanlikna dei språklege landsskapa på Grünerløkka og Majorstua i Oslo og på Voss. Heile rapporten, Urbane offentlige landskap i bygd og by: Lingvistiske landskap i Oslo og på Voss , kan lesast her og ein kort artikkel med dei viktigaste funna står i Språknytt 3/2014.

Hovudkonklusjonen i rapporten er at norsk dominerer bybiletet både på Oslo Øst og Oslo Vest og på Voss. Samtidig er innslaget av engelsk størst på Majorstua med så mykje som 30% av butikknamna på engelsk mot 30% norske – på Grünerløkka er fordelinga 16 prosent engelsk mot 45 prosent norsk, og på Voss er 80 prosent av butikknamna norske. Nynorsk er nærmast fråverande i bybiletet i Oslo, men godt synleg på Voss.

Bokmålsbrukarens manglande sjølvtillit

Og det resultatet, altså at bruken av norsk står sterkare på Voss enn i Oslo, får tankane over på noko eg høyrde styreleiar i Språkrådet, Ottar Grepstad, seia under utdelinga av Språkprisen 2014 tysdag i forrige veke. Han refererte ein tidlegare prisvinnar som skal ha sagt: «Mange bokmålsbrukarar er for lite opptekne av sitt eige språk og gir i staden auka sosial status til engelsk og lågare sosial status til nynorsk». Er det slik at nynorskbrukarar er meir opptekne og medvitne om sitt eige språk og difor i mindre grad gir etter for presset frå engelsk?

Språkhistorie

Også Sarromaa er innom nynorsk i Ut med engelsk-kronikken sin i eit avsnitt der ho fortel om opplevinga ved for første gong å ha fått ein eigen tekst omsett til nynorsk («Draumen om Finland» i siste nummer av Syn og Segn). Og i avsnittet røper ho manglande innsikt i den norske språkstoda. Ho skriv: «Som historiker er jeg også smertelig klar over at nynorsk var en snodig idé som oppstod med 1800-tallets nasjonalsjåvinisme, og er slik sett akkurat like kunstig og oppfunnet som bunaden – eller hele nasjonen, for den saks skyld.» Utsegna held ikkje mål historiefagleg og ein får lyst til å gi Sarromaa ein leksjon i såvel ytre norsk språkhistorie samt korleis etableringa av hennar eige skriftspråk, finsk, gjekk føre seg, og gjerne også korleis etablering og normering av skriftspråk meir allment føregår.

Men det er no ei innsikt også mange nordmenn manglar, og kanskje det viktigaste i denne samanhengen er å peika på det språklege medvitet den norske språksituasjonen gir – definitivt for den nynorskbrukande minoriteten som er nøydde til å ta omsyn til begge dei norske språkformene og potensielt for den bokmålsbrukande majoriteten som i større grad kan velja å gjera det. Og like lite som Sarromaa med sine tekstar har vist forståing for at språk er ein sosiologisk kamparena, hadde ho vel forventa at nettopp nynorsk skulle vera ein god medisin for den sjukdomen ho har diagnostisert: Den massive engelskpåverknaden.

Hjartespråk

Men eg vil rosa Sarromaa for den aller første VG-kronikken om språk som ho hadde 9. juli i år: « Morsmål er hjertets språk. Der gir ho mellom anna åtte gode råd til korleis ein kan oppdra ungen sin tospråkleg, og eg har inkje å utsetja på teksten – han er fin!

Ja kuin kaikki varmaan huomaavat: Vaikka olen kaksikielinen – jopa monikielinen – uusnorja on minun sydämeni kieli!

Av Torjer A. Olsen, førsteamanuensis i urfolksstudier, Senter for samiske studier.

Noen forskere ser ut til å være blinde. Kanskje er det en slags østlandsbasert blindhet det er snakk om. De som befinner seg i blindsonen, er samene. I alle fall gjelder dette for forskerne bak den nye boka Forskjeller i klassen. Nye perspektiver på kjønn, klasse og etnisitet i skolen.

Å se kjønn, klasse og etnisitet i sammenheng

Denne boka handler altså – som tittelen så klart beretter – om ulike former for forskjeller som har betydning på skolen. Etter mange års forskning har de gjort en rekke spennende funn. Måten redaktør/forfatter Harriet Bjerrum Nielsen og de andre setter kjønn inn i en større sammenheng på, er forbilledlig – på mange måter.

Hilde Lidén peker på spenningen mellom mangfold og enhet i den norske enhetsskolemodellen. Et annet tema er hva som skaper forskjeller i resultater, kjønn, klasse og etnisitet. Aller mest er det klasse. Å snakke kun om jenter i sammenligning med gutter, eller om ”femininisering av skolen”, gir lite mening, skriver Nielsen. Det aller viktigste bidraget i boka, synes jeg, er nettopp å se sammenhengen mellom kjønn, sosial klasse og etnisitet i en samla framstilling.

Å lage helhet ut fra kun en del

Men – og her er det jeg setter inn støtet – boka handler om etnisitet som en sentral faktor. Og det er den norske skolen – ikke egentlig avgrensa til en del av Norge – det er snakk om. Du skulle kanskje da ha grunnlag for å tro at etnisitetsbegrepet avspeila de ulike måtene etnisitet spiller inn i skolen.

Slik er det ikke. Etnisitet er i hele boka – i absolutt hele boka – ensbetydende med innvandreres etniske identitet. I den første artikkelen sier Harriet Bjerrum Nielsen det rett ut når hun skriver om etnisitet i generelle termer: ”I våre analyser av hva det betyr for elevenes liv i skolen å ha innvandrerbakgrunn…”. 

I tillegg er det ingen referanser i bokas litteraturliste til noe som har med samisk identitet eller noen av de nasjonale minoritetene å gjøre.

Dette gjør kanskje ikke så mye. Boka er god.

Å være blind i forskning er å miste litt av sammenhengen

Samtidig har jeg noen klare innvendinger. For det første – om forfatterne hadde slått fast at de i boka velger å se på en del av helhetsbildet, hadde det vært langt bedre. Her blir en uheldig og utilsikta (vil jeg håpe og tro) effekt at etnisitet blir framstilt som kun å handle om innvandrere. For rettferdighetens skyld skal jeg si at Nielsen forteller at de fleste elevene de har studert, er i Oslo. Dette hindrer likevel ikke at språket som anvendes i boka, gjennomgående er generaliserende og framstår som å gjelde Skolen som sådan.

Dette er for den saks skyld ikke noe nytt eller enestående. Da Norges forskningsråd i fjor lyste ut midler til forskning på flerkulturelle tema og minoritetstematikk, var de innledende setningene skrevet slik at det skulle kunne gjelde både ”gamle” minoriteter (samene og nasjonale minoriteter) og ”nye” minoriteter (innvandrere av ymse slag). I den videre teksten kom det imidlertid klart fram at det minoriteter og flerkultur først og fremst skulle forstås som å være knytta til innvandrere. Samer og sånt var også forskningsrådet blinde for, kunne det se ut til.

For det andre – blindheta jeg peker på i Forskjeller i klassen, viser behovet for mer forskning. Når forskere som jeg har stor respekt for bommer såpass uten helt å vite om det eller gi uttrykk for, er det rom for andre perspektiver. Det er for eksempel behov for forskning som tar inn samiske perspektiver, som viser at flerkultur verken er noe nytt i Norge eller noe som kun hører til i byene på østlandet.

Det er klart – aller best hadde det vært om denne boka hadde tatt inn et kapittel eller to som viser hvordan også samisk etnisitet spiller inn sammen med kjønn og klasse i skolen. Men det løpet er dessverre kjørt.

Når jeg bruker begrepet blind i denne sammenhengen, er det med referanse til for eksempel Inger Hammer. Hun skreiv for noen år sia om hvordan forskningen på vekkelser var kjønnsblind, samt om hvordan kjønnsforskningen var religionsblind. Jeg følger dermed nå opp og mener Forskjeller i klassen er urfolksblind. 

Sluttord i kursiv: Å ha en agenda

Sjølsagt har jeg også en agenda i dette. Jeg er ansatt på Senter for samiske studier. Som forsker er jeg opptatt av samiske temaer i skole og utdanning. Jeg veileder en ph.d.-student som skriver om akkurat dette. Sjøl har jeg bidratt i ei bok om religion i barnehagen,  der vi forsøker å inkludere samiske perspektiver som del av flerkulturperspektivet. Og vi skriver mer om samiske læreplaner og sånt. Kanskje er en del av jobben nettopp å bringe fram det vi finner. Vi jobber med saken.

Hva så med bildet? Det er nettopp et eksempel på framstilling av urfolk i skolen. Det er et kort til bruk i andre klasse. Eleven skal gjette hva det er bilde av på andre sida. Klarer du å gjette det?

Ein del av norske barn og unge opplever vald frå foreldra sine, frå både mor og far. Likevel blir valdelege kvinner oppfatta som meir avvikande enn valdelege menn.

‒ Det kan føre til at kvinner si vald blir meir usynleg og tabubelagt, seier Anja Emilie Kruse, forskar ved Nasjonalt kunnskapssenter for vald og traumatisk stress (NKVTS).

I ein ny rapport har ho og kollega Solveig Bergman studert mødrer si bruk av vald overfor barna sine.

‒ Mødrer sin bruk av fysisk vald kan tolkast som forsøk på å stadfeste kontrollen over barna. Men valden kan òg vere eit uttrykk for ei oppleving av mangel på kontroll.

Flat hand, dytting og lugging

Fleire studiar tyder på at fedrar er overrepresentert blant dei som utøver vald med høg risiko for fysisk skade.

Mindre kjent er det at mødrer står for mykje av valden som handlar om slag med flat hand, dytting, lugging, klyping eller fasthalding. Valden mødrer utøver kan også vere psykisk, som truslar, audmjuking, utskjelling og ignorering.

‒ Sjølv om denne typen fysisk vald ofte blir definert som såkalla mindre alvorleg i forskinga fordi han medfører lav risiko for fysisk skade, betyr ikkje det at den ikkje er skadeleg for barn. Også denne valden gjer barn utrygge og redde, skapar frykt og usikkerheit, og kan gi alvorlege seinverknadar, seier Kruse.

Jenter meir utsett

Ei norsk undersøking frå 2007 viser at 26 prosent av norske ungdommar mellom 18‒ 20 år har vorte utsett for fysisk vald eller fysiske krenkingar frå ein av foreldra, medan sju prosent hadde opplevd vald frå begge foreldra.

Fordelt på kjønn har jenter i litt større grad enn gutar blitt utsett for mindre alvorleg vald frå foreldra.

Det er særleg i relasjonen mellom mor og dotter at denne valden skjer, og jenter er såleis meir sårbare for å oppleve slik vald enn gutar. Forskinga har i mindre grad vore opptatt av personane bak tala, valdsutøvarane, og da mødrene spesielt.

I forskingsrapporten har Kruse og Bergman gjort kvalitative djupneintervju med sju mødrer som alle har erkjent at dei har brukt illegitim, fysisk makt eller vald overfor barna sine. Mødrene har sjølv søkt profesjonell hjelp for å handtere sinne, aggresjon eller valdsbruk.

Vanlege, men ikkje heilt vanlege

Kvinnene som er intervjua, lever det som kan karakteriserast som relativt vanlege liv, i den forstand at dei både har jobb, ordna buforhold og eit gjennomsnittleg utdanningsnivå.

Samstundes har kvinnene også erfaringar som passer inn i det bildet av risikofaktorar for valdsutøving som forskinga teiknar opp. Fleire av mødrene har til dømes også brukt vald mot partnarane sine, og fleirtalet har sjølv vore utsett for vald i oppveksten.

‒ Deira historier kan fortelje oss noko om den valden og illegitime fysiske maktbruken som mødrer ifølge omfangsstudiar, oftast tek i bruk overfor barna sine. Slik sett har vi studert den vanlegaste valden mot barn, den som hender oftast og rammar flest. Samstundes er desse kvinnene likevel ikkje vanlege, i og med at dei sjølv har søkt hjelp for problema sine, fortel Kruse.

Ho kunne “fike til ham med flathånda i ansiktet”

Ei av mødrene fortalde om situasjonar kor ho hadde vore sint på tenåringssonen sin, og korleis ho kunne «fike til ham med flathånda i ansiktet» dersom ho opplevde at han hadde lyge eller brote tilliten hennar.

Nokre av mødrene fortel også at dei har haldt barna sine hardt fast eller haldt dei nede i ei seng eller ein sofa. Den fysiske valden vart ofte følgt opp med psykisk vald. Ei mor kunne til dømes kalle sonen for udugeleg og truge med å skade seg sjølv dersom han ikkje endra åtferd.

‒ Vald har prega livet til alle kvinnene vi har intervjua på ulike måtar. For nokre av kvinnene er valden tilstade på fleire arenaer i livet deira på same tid. De kan vere valdelege overfor barna sine, overfor partnaren sin og kanskje mot andre personar, og opplever at dei har eit aggresjonsproblem, seier Kruse.

‒ Dei har også kanskje vore utsett for vald i sin eigen oppvekst eller i parforholdet sitt. Dette er likevel ikkje tilfelle for alle kvinnene vi intervjua.

Når alt går i svart

Forskarane har ikkje samanlikna menn og kvinners forteljingar om vald direkte, men peikar på at kvinnene dei intervjua snakka om valden på måtar ein kjenner til frå forsking på menn som har brukt vold. 

‒ Kvinnene eg intervjua fortalde om eit sterkt sinne i situasjonane kor dei brukte vald mot barna sine. Mødrene fortalde at sinnet «bobler inni meg», eller at dei blir så sinte at «rullgardina går ned» eller at «alt går i svart».

Sinnet vart akkompagnert av kjensler av frustrasjon, stress og maktesløyse, i kombinasjon med det mødrene opplevde som mangel på autoritet, tillit og respekt frå barna sine.

‒ Mødrene fortel om situasjonar kor dei opplever å sleppe opp for verktøy overfor barna. De opplever å ha prøvd alt og veit ikkje lenger kva dei skal stille opp med i møtet med barn som ikkje gjer som dei vil, seier Kruse.

Som ei av mødrene seier:

«Jeg tenker at jeg prøver og prøver og prøver å få til noe, og så når jeg ikke får det til, jeg føler at jeg feiler da. Det er jeg som ikke er bra nok. Det tror jeg er en fellesnevner».

Vald som grensesetting

Ifølgje Kruse handlar mykje av mødrene si vald først og fremst om å få sin vilje igjennom og tvinge barnet til å gjere som ein vil.

Ei mor fortel til dømes at ho ved leggetid har haldt barnet sitt nede i senga med makt, når det ikkje vil ligge i senga, sjølv om barnet uttrykte smerte og frykt.

‒ Men eit formål med valden kan og vere å få utløp for opplevingar av sinne, eller kjensla av å ikkje bli sett, høyrt eller elska, fortel Kruse. 

Ei av mødrene kunne fortelje si fireårige dotter at «ingen var glad i henne», for å irettesette ho når ho hadde gjort noko mora ikkje likte. Mora fortalde at det kjentes litt godt å såre dottera, og sjå at fireåringen også blir lei seg og fortvila. Da forskarane spurde kvifor ho gjorde det, svara ho:

«Kanskje fordi jeg vil at hun skal (…) oppleve det samme som meg, eller kanskje for at jeg inni meg vil ha en bekreftelse på at hun er glad i meg. For når jeg sier at jeg ikke er glad i henne, og ser at hun blir lei seg, skjønner jeg at hun er glad i meg.»

‒ På same måte kan den fysiske valden også bli forstått som eit forsøk på å mestre desse vonde kjenslene av maktesløyse, å ikkje ha innverknad på folka rundt seg og at ingen er glad i ein, seier Kruse.

Skamfullt å slå

Alle mødrene som Kruse intervjua var klare over at det i Noreg herskar nulltoleranse mot vald mot barn, og at ingen gode foreldre slår barna sine. Men kvinner som slår passar heller ikkje inn i vanlege førestillingar om det kvinnelege, ifølgje Kruse.

Det kan bidra til at spesielt kvinners vald mot barn er forbunde med skam og tabu.

‒ Mødrene opplevde at dei hadde gått over streken, som dei sa, overfor barna sine, og dette var noko dei skamma seg over. Difor var fleire av kvinnene opptatt av å ansvarleggjere seg sjølv. Dei erkjente at dei hadde problem med vald eller eit valdsamt sinne, og dei fleste meinte difor at dei måtte ta ansvar for det dei hadde gjort, fortel Kruse. 

Sjølv om mødrene utøver vald i situasjonar kor dei kjenner seg avmektige, ser forskarane også på mødrene si vald mot barna som eit uttrykk for makt. I kraft av å vere vaksenperson og forelder står ei mor over barna sine i makthierarkiet. 

‒ Slik blir valden mot barna ei form for maktutøving, kor barna si frykt, tilpassing og avhengigheit av mora samstundes stadfestar denne makta, seier Kruse.

Ideal og praksis

Forskarane streker under at sjølv om kvinner kan ha vore utsett for partnarvald eller vald i barndommen, har dei i likskap med menn alltid eit sjølvstendig ansvar for å ikkje bruke vald.

Å sjølv vere eit offer for vald fjernar ikkje ansvaret, men er noko ein kan forstå valdsbruken i lys av. Trass i at det på ingen måte er stovereint å slå barn i Noreg, kan det vere stor avstand mellom ideal og praksis, ifølgje forskarane.

‒ Familien er ikkje fri for makt, forhandlingar og interessemotsetningar. Det same gjeld også forholdet mellom mødrer og barna deira. Det er difor eit stort behov for kunnskap om den valden som mødrer står bak, seier Kruse. 

Referanse: 

Solveig Bergman og Anja Emilie Kruse. Mødres bruk av fysisk makt mot barn – situasjoner, hendelsesforløp og forståelse. Prosjekt NKVTS. 

Ei rekke skular rundt omkring i landet har etablert såkalla mobbeprogram. Men ikkje alle er samde om at slike program er til noko nytte. 

Ein ny rapport frå NOVA viser at i dei fleste tilfella er eit skulemiljøprogram aleine korkje ein oppskrift for sukess eller skadeleg for skulane. 

Eit viktig suksesskriterium er derimot at skulen sjølv tar styringa av arbeidet med skulemiljøet, og at dei brukar dei tiltaka og programma dei har valt, slik dei sjølv finn det best.

- Skulemiljøtiltak finst det mange av, og skular som ikkje følgjer eit bestemt program, kan óg ha gode tiltak og få til eit godt skulemiljø, seier Anders Bakken, forskningsleiar ved NOVA.

Kva nytte?

Dei fleste norske skular brukar eit etablert skulemiljøprogram i det førebyggjande arbeidet mot mobbing. Fire av programma, Olweus, PALS, Respekt og Zero, blir støtta av Utdannningsdirektoratet, og forskarane har vurdert kva nytte skulane har av desse programma, og om evalueringane er godt gjennomførte.

Her har dei nytta både spørjeskjema og dybdeintervju.

Frontane mellom dei som er for og imot skuleprogramma har vore steile, men forskarane vil nytte høvet til å nyansere debatten.

Sjølv om det kan sjå ut til at berre det at skulen tar grep har ein effekt, ser Bakken likevel mange fordelar med å følgje eit etablert program.

Studien viser at for nokon kan eit slik program vere heilt avgjerande, ved at det gjev skuleleiarane autoritet og legitimitet i arbeidet. Det kan hjelpe dei med å få til ein felles forankring blant leiarar, tilsette og foreldre. Det blir lettare å sette av tid til arbeidet med skulemiljøet, og det er faste opplegg for vidare oppfølging.

Skal skulen eller kommunen velje program?

Å velje eit program og få det til å fungere, krev eit felles fokus i form av lojalitet og overeinskomst hjå heile skulen.

- I dei tilfella der kommunen, ikkje skulen, tar avgjerda om å innføre eit program, er det vanskelegare å få til ein forankring hjå lærarane, fortel Bakken.

Studien viser også kva utfordringar skulane opplever når dei skal innføre eit program. Ustabilitet i personalet eller leiinga, manglande forankring og manglande eldsjeler kan gjere at arbeidet mister framdrifta.

- Eit godt skulemiljøprogram kan bidra til å minske åtferdsproblem og mobbing, seier Bakken.

Fleire sakna også tettare oppfølging frå programeigarane i arbeidet over tid, og at dei var betre til å ta imot tilbakemeldingar og innspel til forbetringar frå skulane.

Brukar tiltak frå fleire program

- Sjølv om nokre skular held seg til berre eitt program, er andre skuleleiarar meir pragmatiske i bruken av tiltak, fortel Bakken.

Dei blir inspirerte av og brukar element frå fleire program, eller dei kan utelate einskilde element frå det programmet dei brukar, og erstatte det med noko anna.

- Mange har då eit lokalt tilpassa sett av verkemiddel dei brukar, noko som gjer det vanskelegare å måle effekten av eit einskild program, påpeikar han.

Vil vete meir om mobbeomgrepet

Alle dei fire programeigarane har gjennomført evalueringar av eigne program, og dei viser til at skulemiljøet har blitt betre på dei skulane som brukte programmet.

Evalueringane har likevel varierande kvalitet, og funna varierer også.

– Vi kan ikkje vere sikre på om det er programmet i seg sjølv som har gjeve dei ønskte endringane, eller om det er andre forhold som ligg bak, understrekar Bakken, men vi finn at evalueringane i det store og heile har god vitskapelig kvalitet.

Resultata frå evalueringane av Olweus-programmet er mest solide vitskapleg sett, og programmet kan vise til gode resultat i effektstudiane.

- Vi etterlyser likevel meir kunnskap om kva barn og unge legg i mobbeomgrepet når dei svarar på spørjeskjemaet som ligg til grunn for evalueringa av programmet, understrekar Bakken.

Programma Respekt og Zero kan óg vise til gode resultat, men her er det større variasjon i kva resultat evalueringane kan vise til, og færre analysar enn hjå Olweus-programmet.

PALS held dei på med ei ny, omfattande evaluering  av, då den førre evalueringa berre hadde med fire skular.

Referanse:

Ingunn Marie Eriksen, Kristinn Hegna, Anders Bakken og Selma Therese Lyng: Felles fokus. En studie av skolemiljøprogrammer i norsk skole. NOVA Rapport 15/14