Den europeiske romorganisasjonen ESA sier at Philae fikk utført hovedoppdraget sitt før den bukket under natt til lørdag 15. november. Da var hovedbatteriet tomt, og landeren måtte satse på å lade opp batteriene ved hjelp av sollys.

På grunn av en voldsom og ustyrlig landing preget av noen tekniske feil, blant annet med fortøyningsharpunene, endte Philae opp i skyggen av en klippe, på et sted uten nok sollys til å lade batteriene.

Men det finnes annen teknologi som romsonder kan bruke for å få energi, uten å være avhengige av solcellepaneler.

Ifølge planen skulle Philae fortsette å gjøre observasjoner på kometen etter at hovedoppdraget ble utført. ESA håpet på at landeren kunne leve i tre måneder til, selv om ingen var sikre på hvor lenge Philae kom til å overleve på kometen.

Radioaktiv energi

– Det finnes egentlig bare to muligheter for energi på en romsonde, sier fysiker Bjørn Samset ved CICERO-senteret.

– Enten må du ta energien med deg med en radioisotopgenerator, eller generere den på stedet med solcellepaneler.

Radioisotopgeneratorer (RTG)  har blitt brukt lenge i romfarten.

Dette er små, lukkede generatorer med radioaktivt materiale som utvikler varme, og varmen brukes til å produsere elektrisitet.

Disse generatorene bruker ofte plutoniumvarianter som brennstoff, og har en fastsatt levetid, siden det radioaktive brennstoffet brytes sakte sammen. Levetiden kommer blant annet an på mengde drivstoff, men de kan holde i mange tiår.

RTG-er ble også hyppig brukt av Sovjetunionen i ubemannede fyrlykter og navigasjonsbøyer, som kunne operere i flere tiår uten tilsyn.

Solcellepanelene har blitt bedre

I flere situasjoner har det før vært bedre å bruke en RTG enn solcellepaneler. Mars-roveren Curiosity blir drevet av en RTG, først og fremst for å få nok strøm, siden de støvete forholdene på Mars blokkerer for sollyset.

Blant annet Voyager-sondene (1977), Galileo (1989) og Cassini-Hyugens (1997) er også drevet av RTG-er. Dette er oppdrag som skulle langt ut i rommet, forbi asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter, hvor solcellene ikke har kunnet gi nok strøm for å holde liv i sondene.

– Dette er på en måte utdatert teknologi, som man ønsker å fase ut. Det er også lite plutonium igjen, siden produksjonen er stanset over hele verden, på grunn av våpenpotensialet i atombomber, sier Samset.

Da Rosetta ble skutt opp i 2004, hadde solcelleteknologien blitt så god at dette var det første oppdraget som gikk forbi asteroidebeltet og brukte solceller som strømforsyning, ifølge ESAs hjemmesider.

– Rosetta var også et slags pioneeroppdrag, og dette var en mulighet for å kunne videreutvikle solcelleteknologi da Rosetta-oppdraget ble planlagt.

RTG på Philae?

Kunne Philae hatt en RTG, og dermed omgått hele solcelleproblematikken?

– Sett i etterpåklokskapens lys er det er ingenting i veien for at Philae kunne hatt en RTG, tror Samset.

Selv om Philae er en liten og lett sonde på 100 kg, kan det virke som om vekten av kraftsystemet kunne ha blitt erstattet med vekten av en liten RTG med nok kapasitet.

– Det ville kanskje vært et problem at strålingen fra generatoren forstyrret noen instrumenter.

Samset tror ikke at avgjørelsen med å bruke solcellepaneler var en feilvurdering.

– De var litt uheldige med landingen, men de fikk til noe som var skrekkelig vanskelig, sier Samset.

– Alt hadde sannsynligvis gått greit hvis Philae hadde havnet i solen, og dette var nøye overveid av smarte folk. For alt vi vet var ESA utrolig heldige med selve landingen, som sikkert kunne gått galt på en million forskjellige måter.

– Men likevel er det nok en del hos ESA som hadde ønsket seg en RTG nå.

Selv om Philae har måttet gå i dvale på kometen, er det fortsatt en sjanse for at sonden får nok sollys på seg til å starte opp igjen. 67P/Churyumov-Gerasimenko er på vei mot solen, og kanskje mer sollys vil falle på Philae.

Uansett fikk Philae utført en god del vitenskapelige målinger før den ga seg, og verden venter på hva slags resultater som kommer ut av dataen fra kometen.

Rapporten «Helserisiko ved bruk av snus» publiseres onsdag av Folkehelseinstituttet (FHI) på bestilling fra Helse – og omsorgsdepartementet. Her kommer det fram at snus blant annet øker risikoen for infertilitet, kreft i bukspyttkjertelen, spiserøret og munnhulen, samt risikoen for diabetes 2 og fedme. Ved snusbruk i svangerskapet øker risikoen for redusert fødselsvekt, tidlig fødsel og dødfødsel.

– Her dokumenteres det bedre enn tidligere hvor helseskadelig og avhengighetsskapende snus er, sier helse- og omsorgsminister Bent Høie (H) til NTB.

Det er særlig snusbruken i de yngste aldersgruppene og blant gravide som bekymrer. I aldersgruppen 16 til 24 år oppga i fjor 33 prosent menn og 23 prosent kvinner at de snuser daglig eller av og til.

Epidemi

Fra 2009 til 2013 ble importen av snus til Norge tredoblet, en bruksøkning som bekreftes av studier rundt folks vaner. Bruken blant unge er femdoblet i løpet av de siste 10-14 årene, noe FHI karakteriserer som en epidemi.

– Snusing er blitt ufarliggjort ved at det er blitt sammenlignet med røyking. Nå ser vi imidlertid at det ikke er slik at unge har røykt først. De begynner med snus, trolig uten å vite hvor skadelig og avhengighetsskapende det er, sier Høie.

Kreftforeningen har tidligere gått hardt ut mot at snusing i enkelte miljøer kan framstå som trendy.

– Hva syns helseministeren om at rollemodeller som idrettsstjerner stiller til intervju etter kamp med snus under leppa?

– Jeg tror vi i framtiden vil le like oppgitt av disse bildene som vi nå gjør av bilder av idrettsutøvere som røykte sigaretter etter konkurranser for noen generasjoner siden, sier Høie.

Vil ha debatt

FHI-direktør Camilla Stoltenberg deler Høies bekymring og mener det viktigste tiltaket nå er økt oppmerksomhet:

– I dag har vi egentlig ikke en reell debatt om helserisikoen ved snusing, men får vi i gang en diskusjon, vil kravet om bedre dokumentasjon komme, og vi vil få mer kunnskap. Vi vet en del om bruk og risiko nå, og i rapporten har vi oppdatert denne kunnskapen.

Stoltenberg påpeker at det har vært lettere å få dokumentasjon av risiko ved røyking, fordi det er et internasjonalt fenomen. Snusing er det stort sett bare Norge og Sverige som driver med.

Snusfornuft

I sommer ble det innført forbud mot bruk av all tobakk for elever på skolers område og utenfor, for eksempel på skoleveien. Da forslaget gikk gjennom på Stortinget, ville Høies parti Høyre at forbudet kun skulle gjelde røyk og ikke snus. Han ønsker ikke å kommentere om han har endret syn på saken nå:

– Vi forholder oss til at et flertall på Stortinget ønsket dette.

Høie vil heller ikke komme med mer konkrete tiltak mot snusing enn å dokumentere og informere.

– Hva med å gjeninnføre advarsler på snusboksene?

– Vi vil vurdere ulike tiltak i forbindelse med folkehelsemeldingen til våren, men det er for tidlig å si om advarsel på snusboksen blir et av dem.

– Hva med Kreftforeningens forslag om å sette et årstall for når Norge skal være tobakksfritt og lage en plan for å komme dit?

– En debatt om et årstall vil være en avsporing. Vi vil ha gode tiltak, i første omgang informasjon om skadevirkningene, for å imøtegå tobakksindustriens nøye planlagte og kyniske kampanje for å få ungdom til å begynne å snuse, sier Høie.

Det var den ene av de rammede studentene som oppdaget begge plagiattilfellene. Studenten varslet rektor Kari Bø, som tok saken videre til Etikkutvalget ved Norges idrettshøgskole (NIH). Det fremgår av Etikkutvalgets rapport, som Universitas har fått innsyn i.

Rektor Kari Bø ved Norges idrettshøgskole understreker at skolen har tatt saken på største alvor.

– Vi gjør alt vi kan for å unngå at noe lignende skjer igjen, sier hun.

Hun sier saken har vært vanskelig både for veilederen og studenten som klaget saken inn.

– Det er veldig tøft å klage inn en veileder som man har hatt et godt forhold til. Det er viktig at studenter oppfordres til å ta opp slike saker, sier Bø.

I rapporten slår etikkutvalget fast at det ikke er tvil om at et av kapitlene i veilederens bok «i det alt vesentlige er direkte avskrift av X’ masteravhandling».

Studenten bak oppgaven ble oppført som medforfatter på kapittelet uten å ha blitt spurt om dette på forhånd. Et annet kapittel i boken inneholder plagiat av en annen studentoppgave. Ifølge utvalgets rapport skal omtrent fem sider av kapittelet være direkte avskrift av studentoppgaven.

Rektor opplyser at veilederen får beholde jobben, men at vedkommende har fått en såkalt tjenstlig tilrettevisning. Veilederen ønsket ikke å kommentere saken overfor Universitas.

Ida Skaar

Det gir et nytt perspektiv på både dette og hint å flytte litt på seg. En av mine nye erkjennelser er at det er noen år siden jeg har hatt tid til å tenke! Sånn helt på ordentlig, sammenhengende og lenge av gangen. Men jeg får det fortsatt til! Og det er vanvittig deilig, og forhåpentligvis vanedannende.

Blant tingene jeg tenker mye på er hva det er som gjør UC Berkeley til et så himla godt universitet. Jeg ser og hører og spør og graver og prøver å forstå, og kanskje gripe fatt i noe jeg kan ta med meg hjem igjen også. Noe av det jeg har erfart så langt er at byråkratiet ikke stikker kjepper i hjulene for gode ideer og samarbeid på kryss og tvers. En annen ting, og det er helt hemningsløst kult, er at her er det ikke bare flott å lykkes, det er helt innafor å mislykkes også. Det betyr at ville idéer og heftige hypoteser kan prøves ut uten alt for mange begrensende sikkerhetsliner. Det blir fort veldig god forskning og stilige resultater av sånt. Som Einstein sa det: Den som aldri har gjort en feil har aldri prøvd noe nytt.

Får våre studenter tid til å tenke? PhD-studentene her er himmelfalne over kravene som blir stilt til norske studenter: Three papers, two of them accepted in peer reviewed journals, in three years? And credits equivalent to one semester full-time study also? Seriously?! Seriously. Det er ganske så grunnleggende forskjellig fra kravene her. Gjennomsnittslengden for et PhD-studium i USA er drøye seks år! For å bli tildelt graden må studentene gå igjennom kurs, bestå en bred eksamen og forsvare avhandlingen i en disputas. Men det er null formelle krav til publisering.

For alle PhD-studenter, sikkert her også, går motivasjonen og troen på at prosjektet vil lykkes opp og ned i mer eller mindre høye bølger og dype daler. Det er helt normalt. Jeg har pleid å fortelle mine PhD-studenter når de svimer rundt i dalbunnen at de tross alt skal prøve å nyte tiden som stipendiat. Da har de nemlig en unik mulighet til å fordype seg i en problemstilling og har tid til å tenke. Mulig jeg skal revurdere det.

“Et doktorgradsløp skal jo være en forskerutdannelse”, sa min gruppeleder her ved Berkeley. “Med de norske rammene får jo ikke studentene tid til å tenke. De har heller ikke tid til å feile. Hvordan skal de da kunne bli forskere?” Han fortalte at i USA er det ikke først og fremst PhD-studentene som publiserer, for det er mange ambisjoner som ikke lykkes. “Men de lærer å bli forskere. Og de virkelig originale arbeidene kommer ofte fra PhD-studenter.”

Er rammevilkårene for vår forskerutdannelse god nok? Det ligger i tittelen PhD (Philosophiae Doctor) at vi snakker om en filosofisk doktorgrad. Mon det? Utdanner vi egentlig gode, selvstendige, kreative forskere som er klare for å filosofere over problemstillingene og bedrive fremragende forskning? En viktig oppgave som veileder for norske PhD-studenter er å passe på at de holder seg til den relativt smale løypa som er lagt opp for dem. Sidesprang, som kanskje er innovative og spennende nok, men som muligens ikke vil lede til en publikasjon innenfor tidsfristen, blir holdt nede med hard hånd. På den måten tøyler vi kreativitet, nytenkning og oppfinnsomhet. Einstein (typisk eksempel på fremragende forsker) skal ha sagt at fantasi hadde bragt ham lengre enn kunnskap. 

Nettopp fremragende forskning og verdensledende fagmiljøer har både regjeringen og Forskningsrådet ambisjoner om at vi skal skape. Og det kan vi faktisk få til, noe May-Britt & Edvard Moser og flere med dem har vist. Men da trenger vi gode rammebetingelser, inkludert både tid til å tenke og tid til å mislykkes. Success is stumbling from failure to failure with no loss of enthusiasm, sa Winston Churchill. Men det er klart, sånt tar tid. 

Slik kan kolonisering av verdensrommet se ut. Illustrasjonene under er fra et framtidsseminar som NASA arrangerte ved Stanford-universitetet på midten av 1970-tallet, hvor forskere og ingeniører skulle drømme fritt om hvordan mennesker kunne kolonisere verdensrommet.

Romskipet kalles en Bernal-sfære, og kan huse tusenvis av mennesker. Størrelsen er helt enorm. Det runde hovedrommet i midten skulle være mer enn 1,5 km i omkrets.

Planen var at romskipet skulle rotere rundt sin egen akse. Dette skaper kunstig tyngdekraft, siden folk og objekter inne i sfæren vil bli presset utover mot skallet, og det vil oppleves nesten som tyngdekraft. Jo raskere romskipet roterer, jo sterkere vil ”tyngdekraften” bli.

Verdensromkolonien skulle inneholde store leveområder og egne jordbruksringer, hvor store områder med dyrket mark skulle fôre innbyggerne.

Men, det finnes ingen romskip som dette. Bernal-sfæren er foreløpig bare science-fiction, en romskipdrøm foreslått av optimistiske fysikere og romforskere. De spekulerer i om den første av disse enorme romkoloniene kunne være ferdig en gang mellom 2002 og 2008, hvis konstruksjonsarbeidet begynte i 1990.

Dvergtomat i rommet?

For den virkelige koloniseringen av verdensrommet skjer med mye mindre skritt enn dette.

– Jeg ser for meg at det vi jobber kan bli grunnlaget for matdyrking på månen og Mars en gang i framtiden, sier Ann-Iren Kittang Jost, forskningsleder ved Senter for tverrfaglig forskning i rommet (CIRIS) på NTNU i Trondheim.

Kittang Jost jobber blant annet med plantedyrking – på den internasjonale romstasjonen.

– Det er noen små, første steg. Hvor lang tid det tar før det kan brukes i stor skala tør jeg ikke si.

Nå skal hun være med på å lede det nye prosjektet TIME SCALE i samarbeid med EU og den Europeiske romfartsorganisasjonen (ESA). De skal blant annet undersøke hvordan matplanter vokser i verdensrommet, og hvordan plantene på sikt kan bidra til luft og mat for romfarere.

– Vi har ikke helt bestemt oss for hvilken matplante vi skal prøve å dyrke. Vi har diskutert dvergtomat, salat eller soyabønner.

Resirkulering i verdensrommet

Mennesker trenger ganske mye stell og oppmerksomhet for å komme seg gjennom dagen. En astronaut trenger rundt 30 kilo med vann, mat og luft til sammen, hver eneste dag.

Dette blir fryktelig mange kilo etter hvert. Selv om noe av vannet kan resirkuleres, må det meste av forsyningene sendes opp fra jorda. Hvert kilo med last som sendes opp til romstasjonen, kan ha en fraktprislapp på titusenvis av kroner.

Hvis vi skal lengre ut i rommet eller til andre planeter, vil det være svært vanskelig, dyrt eller umulig å sende nye forsyninger fra Jorda.

Et viktig mål for framtidig romfart er å få til et lukket livstøttesystem. Dette betyr at vann, næringstoffer, luft og avfall bare sirkulerer rundt i et eget økosystem, akkurat som det naturlige kretsløpet på jorda. Idealet er at alt skal gjenbrukes, men det er fortsatt usikkert om det er mulig.

Astronautene kan leve på resirkulert mat og drikke, går på do, og puster resirkulert luft om og om igjen.

En bit i dette puslespillet er plantedyrking. Du kan blant annet få ut oksygen og mat ut av planten, mens næringstoffer og CO2 brukes opp av planten.

Verdensrommet er annerledes

Men det er mye som må finnes ut av før vi kan lage veksthus for matplanter i verdensrommet.

Siden 2006 har planteeksperimenter på romstasjonen blitt styrt fra et kontrollrom ved CIRIS i Trondheim. Selv om instruksjonene kommer fra Trondheim, foregår eksperimentene i en modul på den internasjonale romstasjonen.

Til nå har det meste av forskningen foregått med den lille vårskrinneblommen. Dette lille ugresset er en såkalt modellplante, hvor hele genomet til planten er kartlagt.

Vann, luft og stressede planter.

Nå skal EMCS-modulen bygges om og oppgraderes for å blant annet undersøke hvordan matproduserende planter kan vokse under forholdene på den internasjonale romstasjonen.

Det er et ganske annet miljø på romstasjonen enn i fruktbar matjord her nede på jorda. All næring til plantene må tilføres og overvåkes, og både luft og vann oppfører seg helt annerledes enn her nede på jorda.

– Det finnes jo ikke noe opp eller ned i mikrotyngdekraften på romstasjonen, forteller Kittang Jost.

– En av de store utfordringene er å gi akkurat passe mengde med vann og næring til plantene med så liten tyngdekraft.

Det er ingen omrøring i verken luft eller vann i verdensrommet, og begge blir stående på stedet hvil hvis det ikke finnes maskiner til å fordele luften eller vannet rundt.

– Vi har for eksempel sett at det danner seg en stillestående film av luft rundt en plante, så planten blir stående og puste den samme luften, sier Kittang Jost.

I videoen under kan du se astronauten Chris Hadfield demonstrere hvordan vann oppfører seg i mikrogravitasjon når han vrir opp en våt vaskeklut på romstasjonen.

Samtidig skal det også utvikles og brukes systemer som overvåker plantestress, ved at sensorer merker om planten slipper ut det som kalles flyktige organiske forbindelser, et slags plantehormon.

– Det kan for eksempel være at planten ikke får nok vann, og vi kan dermed overvåke plantehelsa.

Plantene står ikke i jord, men i en slags stein som kan pakkes veldig godt sammen.

Velg tyngdekraft, Mars eller månen?

Akkurat som Bernal-sfæren øverst i artikkelen, har både den gamle og den nye modulen på romstasjonen kunstig tyngdekraft.

Det skal også undersøkes hvordan plantene reagerer på forskjellige tyngdekraftsforhold.

Plantene vokser og lever i en sentrifuge, som kan spinnes rundt for å simulere tyngdekraften på Mars eller månen. Mars’ tyngdekraft er rundt en tredjedel av jordas, mens månens tyngdekraft er under en sjettedel.

– Akkurat hvordan matplantene oppfører seg i denne typen tyngdekraft vet vi ikke så mye om.

– Det har blitt antatt at planter kanskje vokser greit i lavere tyngdekraft hvis vi har fått dem til å vokse i mikrogravitasjon, men det er en klar forskjell.

MELISSA

Når du har fått en dvergtomat ut av et framtidig veksthus på en romstasjon eller månebase, vil den naturlig nok ende opp i en astronautmage.

Astronauten vil etter hvert gå på do, og avfallsstoffene vil kanskje kunne gjenvinnes til ny plante- eller algenæring, som igjen kan brukes til å produsere luft eller dyrke nye planter.

Hele dette store kretsløpet blir testet ut i ESA-prosjektet kalt MELISSA (Micro-Ecological Support System Alternative). I 2009 ble et demonstrasjonsanlegg åpnet ved universitetet i Barcelona, hvor et lukket system med forskjellige teknologier har blitt testet ut og raffinert.

I videoen under kan du se algeforskning i MELISSA-sammenheng.

I sommer ble det blant skutt opp en foto-bioreaktor i verdensrommet. Dette er en lukket beholder hvor lys brukes som energi av mikroorganismer, som konverterer for eksempel CO2 til O2.

Etter hvert håper ESA på at puslespillbrikkene faller på plass. Men disse prosjektene har lange tidshorisonter. Ifølge langtidsplanene til MELISSA, skal et endelig, fungerende lukket økosystem i verdensrommet være på plass i 2050.

Det vil også ta flere år før TIME SCALE-prosjektet ved CIRIS på NTNU er i gang oppe på romstasjonen. Romstasjonens livstid har nylig blitt utvidet, og skal holdes i drift til utgangen av 2024. 

Referanse:

Wolff, Kiitang Jost, m.fl: Effects of the Extraterrestrial Environment on Plants: Recommendations for Future Space Experiments for the MELiSSA Higher Plant Compartment. 189-204; doi:10.3390/life4020189

Space Settlements, a design study – NASA

Sammendrag av TIME SCALE-prosjektet

Closing the recycling circle – ESA

Vi vet at søvn er viktig for at kroppen skal fungere optimalt. For noen mus kan det å ta en ekstra lur i ny og ne også hjelpe dem å bli større, viser en ny studie.

En internasjonal gruppe forskere har studert en type mus som går i hi om vinteren, hagesyvsover (Eliomys quercinus). Den vesle skapningen er 10-15 centimeter lang.

Ja, familienavnet er syvsover. Den finnes ikke i Norge, men er utbredt i Sør-Europa. Og i likhet med menneskene der er den glad i en siesta.

Halve året i hi

Spontane siestaer kan sikre vekten til musene, viser studien.

Det gjelder å samle opp nok kroppsfett før vinterdvalen. Disse musene ligger nesten et halvt år i hi, fra oktober til mars.

De spiser mye insekter, som gresshopper og biller, men tilgangen til mat er varierende. Særlig for de musene som er født seint på året blir jaktsesongen kort.

Dette kan de altså kompensere for ved å sove innimellom. Da klarer de å legge på seg like mye som mus som spiser mer.

Det er velkjent gjennom mye forskning at det å sove kan hjelpe dyr med å spare energi. Pusten går saktere, kroppstemperaturen synker, og kroppen bruker mindre av reservene.

Flere studier har vist at matmangel kan føre til hyppigere bruk av dvale.

I den nye studien ville forskerne se om mini-dvaler gjennom høstsesongen kunne hjelpe hagesyvsoveren.

Spiste mindre, la på seg like mye

Alle musene i studien var født seint på året, i august.

Halvparten av de 18 unge musene fikk spise så mye de ville, den andre halvparten fikk bare mat fire dager i uka.

Musene som sultet sov oftere og lengre av gangen i løpet av høsten enn de som spiste godt.

De gikk inn i små dvaler allerede den første uka, mens de andre først begynte med power napping etter tre uker.

Innen det var tid for den store vintersøvnen, hadde de som gikk sultne klart å få like mye fett på kroppen som sine mer velfødde kamerater.

De hadde også hatt like stor økning i kroppsmassen.

Heller ikke i sovemønsteret var det noen forskjeller. De overvintret på samme måte som de andre musene, og mistet like mye kroppsmasse under dvalen. De mistet både fett og annen kroppsmasse.

Søvn sinker aldring

Søvn kan også sakke farten på aldringsprosesser.

Forskere har tidligere funnet at søvn sinker aldring for en del av dyrene som går i dvale. I denne studien fant forskerne i tillegg at typen dvale kan spille en rolle for aldring.

De studerte telomer, en del av kromosomet som kan si noe om aldring. Telomerene forkortes når en celle deles, dersom de er korte betyr det at aldringsprosessene har kommet lenger.

Det kan være en påkjenning for kroppen å starte opp etter en dvale. Musene som våknet oftest i løpet av vinterdvalen, hadde kortere telomerer og altså raskere aldring. Det er med andre ord en sammenheng mellom aldring og hvor lenge musene har høy kroppstemperatur i løpet av vinteren.

Men musene som sov oftere i løpet av sommersesongen hadde ikke mer tegn på aldring ved inngangen til dvalen enn dem som spiste masse og holdt seg våkne.

Nå skal forskerne sammenligne mus som er født på ulike tider av året.

De regner med at mus som er født tidligere på året ikke trenger å duppe av like mye som de yngre syvsoverne.

Referanse:

Giroud, S., m.fl.: Late-born intermittently fasted juvenile garden dormice use torpor to grow and fatten prior to hibernation: consequences for ageing processes. Proceedings of the Royal Society B., 5. november 2014.

Kina har en av verdens raskest voksende økonomier. Landet ser hva som slår an på markedet, og masseproduserer deretter billige kopier av varene. Hvorfor endre noe som fungerer?

Dette gjenspeiles i måten de lærer på, ifølge en ny internasjonal studie. Den sammenligner engelskmenn og kinesere.

Mens kineserne er mer enn villige til å følge andres oppskrift på suksess, er engelskmenn mye mer opptatt av å finne ut av ting på egenhånd. De vil prøve og feile, og heller risikere å ta feil en del ganger underveis.

Låner og lærer

– Kinesere er veldig gode til å ta etter hverandre, og både mote, teknologi og utdanning er preget av det, sier Jan Ketil Arnulf, førsteamanuensis i psykologi ved Handelshøyskolen BI.

Han har lest den nye studien, bor i Kina og kjenner begge kulturer.

– De kaller det «å låne og lære». Utlendinger opplever ofte dette som kopiering og juksing, men det stikker dypere enn som så. Det er faktisk veldig dumt av utlendinger ikke å ta dette mer på alvor, sier han.

Studien viser at vi europeere fungerer dårligere enn kineserne i en del situasjoner fordi vi ikke gjør bruk av informasjonen som finnes.

Taper på å tenke selv

Det er ikke noe nytt at de to gruppene lærer forskjellig. Men forskerne har forsøkt å teste fenomenet i praksis.

Deltakerne fikk i oppgave å spille et dataspill. Først måtte de velge en pilspiss, som de så skulle bruke i virtuell jakt.

Det gjaldt å velge en pil som var mest mulig effektiv, for å kunne samle poeng i spillet. De kunne velge å designe den selv, eller bruke pilen til en tidligere spiller.

De fikk vite hvor mange poeng den forrige spilleren hadde klart å oppnå ved å bruke pilspissen, og kunne velge den om de ikke trodde de kom til å lage en bedre en selv.

Dersom de valgte å lage pilspissen selv, måtte de finne ut gjennom spillet hvordan de kunne forbedre den. De fikk 30 sjanser til å gjøre våpenet mest mulig effektivt.

Kineserne var raske til å velge kopi-løsningen.

Engelskmennene ville derimot klare seg selv. Det gjorde at de fikk dårligere resultater i spillet.

– Misforstått innovasjonstrang

Kineserne fant opp kruttet for mer enn tusen år siden. Vi forsøker stadig å finne det opp på nytt.

– Kineserne synes ofte folk i Vesten er litt dumme som ikke bare kopierer andres informasjon når den er lett tilgjengelig, sier Arnulf.

Utforsking er dyrt og usikkert, påpeker han.

Studien antyder at vi kan gå glipp av noe dersom hver enkelt av oss er for opptatt av å prøve og feile. Arnulf er enig. Han har forsket på kostnadene ved å utforske og tvile, og selv erfart hvor effektiv kinesernes metode kan være.

I Shanghai, der han for tida bor og underviser ved Fudan-universitetet, fungerer t-banen svært godt. Den er bygd opp fra ingenting på bare 15 år, inkludert et automatisk billettsystem.

– I motsetning til i Oslo, der det automatiske billettsystemet aldri begynte å virke og står som et sørgelig monument over misforstått innovasjonstrang, sier han.

– Kineserne finner opp lite selv, men tar i bruk godt utprøvde løsninger og tilrettelegger dem på rekordtid for egne formål. Som nordmann tenker jeg ærlig talt at det kunne man gjort i Oslo også. Hva er galt med å kopiere et system som allerede fungerer?

Skyggesider ved kopiering

Men Arnulf ser også farene ved den kinesiske strategien.

– Den kan føre til at alle bare kopierer en tidlig løsning, mens ingen tar skrittet videre mot en bedre utvikling, sier han.

Flere studier har pekt på skyggesidene ved å fokusere for mye på eksisterende kunnskap i stedet for å utforske ny. Det er kanskje nyttig på kort sikt, men kan ødelegge for innovasjon og samfunnsutvikling på lang sikt. Forskning drives for eksempel i stor grad framover ved å prøve å motbevise andres resultater.

– Plagiat blir ikke oppfattet som fusk i Kina. En billig kopi av for eksempel en medisin er bedre enn en dyr original. Men det gjør at de fortsatt sliter med å utvikle nye produkter og selge dem på verdensmarkedet, sier Arnulf.

Forskjeller innad i Kina

Studien gir ingen svar på hvorfor kinesere og engelskmenn lærer ulikt.

De britiske og kinesiske forskerne forsøker å luke ut muligheten for at dette er biologisk ved også å studere kinesiske innvandrere i England. I spillet oppfører de seg som engelskmennene. Det kan skyldes at de er blitt påvirket av det engelske samfunnet.

Men det kan også skyldes at innvandrerne var fra store byer i Kina, der de kan være mer påvirket av våre måter å tenke på. Da forskerne så på kinesere i Hong Kong, fant de at også disse likte asosial læring. Kineserne som kopierte mest kom fra mer tradisjonelle områder av Kina.

Studien er publisert i et biologisk tidsskrift, det kan kanskje forklare hvorfor forskerne er opptatt av biologi. De skriver at eksempelet med innvandrere viser at sosial læring ikke er biologisk. Psykologiforsker Jan Ketil Arnulf stusser imidlertid over antakelsen om at biologi i det hele tatt skulle spille noen rolle.

Individualistiske kinesere

Du har nok hørt det før, at folk i Asia er mer opptatt av gruppe og fellesskap, mens vi nordmenn er noen selvsentrerte individualister.

Kanskje det er derfor de mer opptatt av felles kunnskap enn å lære hver for seg?

Men kollektivistisk og individualistisk kulturbakgrunn har ikke så mye med måten å lære på, ifølge studien. I motsetning til andre studier fant forskerne ingen sammenheng. De stilte deltakerne spørsmål som «Jeg er et unikt individ» og «Hvis en kollega får en pris, blir jeg stolt».

Ikke overraskende, mener Arnulf. For det første mener han spørreskjemaet er altfor enkelt til å fange opp slike kulturforskjeller.

Dessuten er kollektivisme og individualisme ikke noen enkel måte å dele inn kulturer på, mener han.

– Begrepene har blitt overdrevet i forenklet kulturforskning. Kinesere er ofte vanvittig individualistiske, og konkurrerer som gale. Mens folk i Vesten kan være veldig lagorienterte.

Referanse:

Mesoudi, A., m.fl.: Higher frequency of social learning in China than in the West shows cultural variation in the dynamics of cultural evolution. Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences, 12. november 2014.

Å kunne se og oppfatte bevegelse er viktig i en verden som ikke står stille.

– Nesten alt man ser, er i bevegelse eller man er i bevegelse selv, sier Lotte-Guri Bogfjellmo ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

I sitt doktorgradsarbeid har hun forsket på hvordan oppfattelsen av bevegelse utvikles og endres hos den norske befolkningen med normalt syn og øyehelse i aldersgruppen 6 til 89 år.

Oppfattelsen av retningen og hastigheten til et objekt i bevegelse er viktig for å utføre hverdagslige ting som å gripe etter noe, helle kaffe i koppen, i sportslige sammenhenger og for å kunne opprettholde balanse og for å ferdes omkring i ulike omgivelser.

Barns øyne utvikles i 14 år

Bogfjellmos studie viser at evnen til å oppfatte retning av bevegelse er dårligere hos skolebarn enn hos voksne, men den forbedres gradvis mellom 6 og 17 år.

– Når vi sykler og kjører bil kan det være livsviktig å kunne se og oppfatte bevegelse. Min studie viser at oppfatning av bevegelse er underutviklet av barn frem til 14 års alder. Barn som ferdes i trafikken, har altså ikke alle forutsetninger for å kunne oppfatte alt som skjer rundt dem.

– Og tilsvarende svekkes muligheten til å oppfatte bevegelse betydelig fra 70 års alder, sier Bogfjellmo.

Sorte prikker

Ved bruk av helt nye metoder viser Bogfjellmo at evnen til å vurdere retning og fart i hovedsak skyldes en modning i synseffektiviteten og evnen til å bruke all informasjon i synsinntrykket.

Metoden går ut på at personer mellom 6 og 89 år har blitt presentert for 100 prikker som beveger seg på en skjerm. Forsøkspersonene skal markere via tastatur om prikkene beveger seg mot høyre eller venstre.

– Forsøket kan sammenlignes med hvordan du oppfatter en fiskestim eller en flokk med fugler på himmelen. Du kan se hvilken retning hele stimen beveger seg i og du kan se hver enkelt fisks bevegelse, som ikke er lik hele stimens, illustrerer Bogfjellmo.

Personer over 70 år er betydelig dårligere til å følge hver enkelt prikk og klarer også å følge færre prikker totalt.

– Det jeg så var at med alderen reduseres gradvis evnen til å oppfatte bevegelse. Dette skyldes at evnen til å bruke all informasjonen i synsinntrykket blir dårligere, sier Bogfjellmo.

Hjerne og øye

I tillegg kan også eldre bli dårligere til å følge bevegelse på grunn av det Bogfjellmo kaller intern støy. Optiske endringer, som grå stær og forandringer i nervene på netthinnen og i hjernen, påvirker synssystemet.

– Gjennom metoden jeg har brukt, har jeg også hatt mulighet for å avdekke om svarene er vill gjetting eller om de er reelle, sier Bogfjellmo.

Videre viser resultatene at en bedømmer retning dårligere ved lav hastighet sammenliknet med moderat hastighet. Dette støtter tidligere studier, og viser at det er minst to forskjellige synssystemer som behandler ulike hastigheter. Disse utvikles og eldes ulikt.

På et klimatoppmøte i København i 2009 ble verdens ledere enige om at gjennomsnittstemperaturen ikke skulle stige mer enn to grader.

Nå mener flere forskere at det bør erstattes med andre mål.

– For det første kan man spørre seg om målet er oppnåelig. Vi tror ikke det. For det andre: Er den globale gjennomsnittstemperaturen den riktige måten å måle klimaendringer på? Vitenskapelig sett er svaret også et klart nei, sier den amerikanske professoren David G. Victor, som er leder av Laboratory on International Law and Regulation ved University of California, San Diego.

Sammen med klimaforsker Charles F. Kennel hadde han nylig et innlegg om dette i det vitenskapelige tidsskriftet Nature.

«Politisk og vitenskapelig er målet om to grader feil. Politisk sett har det gitt noen regjeringer muligheter for å late som om de gjør en alvorlig klimainnsats, selv om de i virkeligheten ikke gjør noe», skriver forskerne i innlegget.

Skjuler seg bak dårlig klimamål

Jørgen E. Olesen, professor og klimaforsker ved Aarhus Universitet, er enig i at målsettingen kan være lite hensiktsmessig.

– Det er flere forskere som i de siste årene har diskutert dette. Det er en litt for bekvem politisk målsetting. Man kan si at man gjør noe, uten at det får konsekvenser, sier Olesen, som tidligere medlem av FNs klimapanel.

Jørgen E. Olesen påpeker at det vitenskapelig sett er usikkerhet om hva som skal til for å nå målet om maksimum to grader. Det samme mener Jens Hesselbjerg Christensen, som er leder av Danmarks Klimacenter ved DMI.

– Det har vært behov for en presis målsetting. Men målet er helt upraktisk. Vi har ikke noen faglig bakgrunn for å si når vi passerer den grensen. Det kommer an på klimafølsomheten på jorden, sier han.

Klimafølsomhet er hvor mye klimaet påvirkes av økningen av mengden drivhusgasser i atmosfæren, forklarer Jens Hesselbjerg Christensen.

– I den nye rapporten fra FNs klimapanel setter man til følsomheten mellom 1,5 grader og 4,5 grader. Det er en ganske viktig usikkerhet. Det innebærer at man ikke kan si noe sikkert om hva som skal til for å holde målet, sier Christensen, som også er professor ved Niels Bohr Institutet ved Københavns Universitet.

Vanskelig å overholde togradersmål

På tross av usikkerheten argumenterer flere forskere for at det snart vil være umulig å overholde togradersmålet.

Den amerikanske professoren David G. Victor mener verdens ledere neppe kan bli enige om klimatiltak som er drastiske nok. Det bruker han som et av argumentene for at målet bør droppes.

– Det er viktig å sette opp mål som er realistiske. Hvis man for eksempel sammenligner det med FNs mål på utviklingsområdet, så er ikke målet å fjerne all fattigdom – det er å halvere den ekstreme fattigdommen. Det er et oppnåelig mål som kan gjøres om til handling av regjeringer, og det er akkurat det vi trenger for klimaet, sier Victor.

Hjelper skeptikere

FNs utviklingsmål for 2015, også kalt Millennium Development Goals, består av 21 mål og 60 detaljerte indikatorer. Victor mener det bør opprettes en tilsvarende liste for klimaet.

– Hvis vi fokuserer alt på bare ett mål, så legger vi alle eggene våre i én kurv. Det gjør det lettere for kritikere av klimaforskning å si: «Det har vært en stor stigning i CO₂-utslippet, men vi kan ikke se noen stigning i temperaturen.»

– Men betyr det at klimaendringene ikke er reelle? Nei, selvfølgelig ikke. Men ved å fokusere på bare det ene målet har vi gitt klimaskeptikerne bedre kort på hånda, sier Victor.

– Sett opp flere mål

David G. Victor henviser til at jordens gjennomsnittlige overflatetemperatur ikke har steget merkbart siden 1998.

Temperaturene i Arktis har steget, og havene har tatt opp en stor del av energien, påpeker Victor.

– For tiden tar havene opp mesteparten av energien, og derfor ser vi ikke oppvarmingen i overflatetemperaturen. I målet om to grader kan vi heller ikke se andre indikatorer, som ekstreme værbegivenheter.

– Derfor er det behov for en bred samling av målsetninger for klimaet, sammen med indikatorer om vi når målene, sier Victor, som har forsket på klimaforhandlinger.

I tillegg til å bruke havtemperatur og ekstreme værbegivenheter mener David Victor at det er helt opplagt at man sette et fast mål for hvor mye CO₂ verden skal slippe ut.

Skeptisk

Professor Kirsten Halsnæs ved Danmark Tekniske Universitet forsker også på klimapolitikk og klimatilpassing. Hun er skeptisk til det amerikanske forslaget.

Tvert imot mener hun at det kan skape større usikkerhet, forsinke klimaforhandlingene og dermed skade klimaet.

– Jeg forstår ikke at de tror at det blir lettere å oppnå enighet om et nytt sett målsettinger. Det er svært overraskende og lyder ganske urealistisk, sier Halsnæs.

Endeløse diskusjoner

Kirsten Halsnæs påpeker at klimamålet ikke er et enkelt vitenskapelig spørsmål, og derfor vil kunne føre til «endeløse politiske og vitenskapelige diskusjoner».

– Innlegget ville hatt mye større betydning hvis de gikk inn i diskusjonen om hva det krever å overholde målene om utslippsreduksjoner i stedet for å diskutere en eller annen merkelig indeks av klimamål.

– Det virkelige problemet er at det krever drastisk handling å overholde målene, samtidig med at en så stor del av verdens befolkning lever i utviklingsland der befolkningen vokser raskt, sier Halsnæs.

Hun mener at innlegget neppe vil ha noen stor betydning.

– Jeg tror ikke de klarer å overbevise noen. De overser at det finnes mange andre grunner til at en klimaavtale er vanskelig å få til. Det er jo tunge interesser i spill, og det er fortsatt mange mektige aktører som ikke vil at noe skal skje, sier Halsnæs.

Som eksempel nevner hun den organiserte kull-, olje- og gassindustrien.

– Det kan sammenlignes med tobakksindustrien, som har kjempet for synet om at det ikke er helseskadelig å røyke, sier hun.

– Heller et mål for CO₂-utslipp

Klimaforsker Jørgen E. Olesen ved Aarhus Universitet imidlertid enig med de amerikanske forskerne om at det trengs et nytt mål.

Olesen mener man bør fokusere på en enkel målsetning – nemlig å redusere utslippet av CO₂.

En stor del av den CO₂ som finnes i atmosfæren vår nå, er sluppet av ut vestlige land. Mange utviklingsland mener at det er urettferdig at de ikke får samme mulighet for utvikling som Vesten, hvis de plutselig ikke kan slippe ut CO₂ selv.

– Det er naturligvis en diskusjon utviklingslandene straks vil ta opp. Men det er en avsporing. Vi kommer ingen veier med å se bakover. Det som er sluppet ut, er sluppet ut, og det kan vi ikke gjøre noe med nå. Men vi kan gjøre noe med fremtiden, avslutter Olesen.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Før importerte Spania arbeidskraft. Nå flytter spanjoler fra hjemlandet.

Sør-Europa ble særlig hardt rammet da finanskrisen slo inn over Europa for fullt i 2008. Land som tradisjonelt har vært mottakere av innvandrere ble nå sendere av dem.

Fra 2008 til 2012 reiste 700 000 spanjoler fra hjemlandet. I Norge bosetter det seg i dag rundt 1500 spanjoler i året, mot 100 for ti år siden, ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB). Men ifølge spanske migranter selv er det ikke nødvendigvis arbeidsledighetskrisen som er hovedårsaken til at de forlater Spania.

– Særlig de høyt utdannede peker på en samfunnskrise som en viktigere årsak til at de dro enn høye ledighetstall, sier postdoktor Susanne Bygnes ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen.

– De peker på korrupsjon, svindel, null tiltro til politikere og generelt liten tro på en fremtid i landet sitt. Nesten ingen av de høyt utdannede peker på den økonomiske krisen som hovedårsak til at de forlot landet sitt, sier hun.

Høyt utdannede spanjoler flykter

Dette er en av konklusjonene som kommer frem i Bygnes sin studie av spanjoler som har kommet til Norge. Konklusjonen er i tråd med resultatene fra en undersøkelse fra European University Institute. Den viser at bare 29 prosent av høyt utdannede spanjoler oppgir arbeidsledighet som årsak til at de forlater landet, mens hele 47 prosent sier flyttingen skyldes manglende tro på en fremtid i Spania.

– De aller fleste av de høyt utdannede som jeg intervjuet, hadde jobb, eller mulighet for jobb, i Spania. Ta for eksempel Theodor. Han hadde økonomisk trygghet og jobb gjennom et familiefirma, men valgte likevel å dra fordi «han så ingen fremtid i Spania», forteller Bygnes.

Theodor er en av 22 spanjoler med mastergrad eller mer som Bygnes har intervjuet i sin studie av spanske migranter som har kommet til Norge etter kriseåret 2008. Nå er hun i siste fase av å intervjue en tilsvarende gruppe lavt utdannede spanjoler.

Gjennom dette utvalget håper forskeren å gjøre det mulig å sammenligne de to gruppene, i tillegg til å skape en bredde i materialet.

De lavtutdannede følger etter

Bygnes tolker de høyt utdannede spanjolenes vegring mot å skylde på krisen som årsak for utvandring som en måte å distansere seg til stigmaet knyttet til denne – nemlig arbeidsledighet og økonomiske problemer.

–Det kan også se ut som at de ønsker å markere et skille mellom seg selv og spanjoler med lav utdannelse. Gjennom det medieskapte bildet antar de, som vi gjør her i Norge, at de lavt utdannede spanjolene forlater landet på grunn av mangel på jobb og penger, sier Bygnes.

Det ser de også ut til å gjøre, i langt større grad enn spanjoler med høy utdannelse.

– Inntrykket mitt er at lavt utdannede spanjolene angir den økonomiske krisen og arbeidsledighet som den fremste årsaken til at de kommer til Norge.

– Men også de lavt utdannede sier at liten fremtidstro, korrupsjon, økende sosiale forskjeller og nedbygging av det sosiale sikkerhetsnettet er viktige årsaker til at de dro, forklarer hun.

Sannheten bak mediebildet

Bakgrunnen for at Bygnes ønsket å finne ut av de reelle årsakene til flyttingen fra sør til nord i Europa, var medias fremstilling av migrantene som økonomiske Eurokrise-flyktninger, som flyktet grunnet mangel på jobb og penger.

– Det har vært forsket mye på migrasjonen fra øst til vest, mens sør- nord-migrasjonen innenfor Europa nærmest er et blankt ark. Jeg ønsket derfor å finne ut hvordan virkeligheten faktisk så ut, forteller Bygnes.

Hun peker på at det er viktig å forstå årsaker til at spanjoler og andre søreuropeere flytter nordover. Ved å kjenne til hvorfor folk drar, kan norske myndigheter tilrettelegge bedre for dem som kommer. For spanske myndigheter, som i dag opplever en enorm hjerneflukt, er kunnskapen ekstra viktig.

– Spania har snart mistet én million mennesker til andre land, og svært mange av disse har høy utdanning. Det er viktig for spanske myndigheter å vite årsakene til at de drar, slik at de kan gjøre noe med problemet, sier Bygnes.

– Hvordan opplever spanjoler det norske samfunnet?

– De synes det er vanskelig å bli kjent med nordmenn og mange sliter med klimaet. Bortsett fra det er mange av de høyt utdannede spanjolene nokså begeistret. Særlig verdsetter de at arbeidstiden er så regulert, og at det faktisk går an å kombinere jobb med et familieliv.

De lavt utdannede spanjolene peker på at de har det bedre i Norge enn i Spania, men føler at de blir utnyttet.

– Tidligere sammenlignet de seg med andre i det spanske arbeidsmarkedet som også ble utnyttet, men her sammenligner de seg med nordmenn som har langt bedre vilkår. De føler derfor urettferdigheten mer på kroppen, sier Bygnes.