Ved utgravingen til tunnelen gjennom Fehmarn-sundet, tunellen som skal knytte Danmark og Tyskland sammen, har danske arkeologer funnet 5000 år gamle fotspor. De stammer fra steinalderfolk, som under en storm har forsøkt å redde sine flettede fiskegjerder. Det skriver Museum Lolland-Falster i en pressemelding.

– Det er ganske spesielt. Normalt er det søppel, i form av redskaper og keramikk, vi finner, men her står vi plutselig med fotspor satt av et menneske, forteller Terje Stafseth, arkeolog ved Museum Lolland-Falster.

– Vi kjenner dyrefotspor fra steinalderen, men menneskefotspor har vi så vidt jeg vet ikke støtt på før i Danmark, sier han.

Fotsporene er funnet omkring et flere meter langt system av fiskegjerder som har stått utenfor stranden.

Se fotsporene i videoen øverst i artikkelen.

Forsøkte å redde fiskegjerde

Funnet viser, ifølge arkeologene, at fiskerne har forsøkt å redde deler av fiskegjerdet, før en stormflo har skylt over hele fangstsystemet og dekket det med sand.

Minst to personer – etter fotstørrelsene å dømme – har gått ut for å redde det de kunne, og har senere oppført fiskegjerdet et stykke unna.

Sanden fra oversvømmelsen har etterlatt tydelige fotspor til ettertidens arkeologer. Både på overflaten og dybden.

– Undersøkelsene har vist at folkene flere ganger har reparert og flyttet deler av fangstsystemet, for å tilpasse det til kysten og strømmen. Vi kan se at har vært viktig for dem, sier Stafseth.

Utgravingen i området er fortsatt ikke avsluttet, og arkeologene ved Museum Lolland-Falster håper derfor at videre undersøkelser kan fortelle enda mer. 

– Tabu og kontekst er viktige stikkord når det gjeld banning og skjellsord, seier Gunnstein Akselberg, professor og språkforskar ved Universitetet i Bergen.

Eit bannord vert til ved å riva det ut av den opphavelege samanhengen. Då får det ny kraft og ein ny funksjon.

– Ein kan godt snakka om sex og avføring, det vert sett på som greitt i ein forventa kontekst – i fagtermar i ei medisinsk lærebok eller på besøk hjå legen. Men når ein engelskmann utbryter fuck eller me seier drit, då får ordet ein ny verdi. Innhaldet vert annleis, seier Akselberg.

Ifølgje forskaren finst det tre hovudkategoriar av banning. Den første er banning med religiøse omgrep. Gud, Fanden, helvete og himmel er nokre døme. Banning rundt sex skildrar gjerne kjønnsorgan og ein seier kuk og fitte, eller ein skildrar sex og seier pule eller knulle.

– I den tredje kategorien brukar ein ord som piss, drit og lort, dei litt skitne kroppsfunksjonane. I tillegg finst til dømes kategoriar som er politisk lada, der ein kallar folk for fascist eller diktator og liknande.

Religiøs straff

Sjølve ordet banning stammar frå katolisismen. Eit interdikt eller å lysa nokon i bann var ei religiøs straff.

– Innom katolisismen påkalla ein til dømes Gud og Jesus om ein trengte hjelp, og når ein seier faen påkallar ein jo djevelen. Dette har etablert seg i språket som kraftuttrykk, sjølv om me som samfunn ikkje er like religiøse lenger, seier Akselberg.

– Nesten-banning er ei litt mildare form for denne typen banning: søren, fy fader og salte er former av andre og kanskje sterkare bannord, og er nok etablerte for ikkje direkte å påkalla maktene.

Når vi bannar, er det ein måte vi uttrykkjer kjensler på. Under press kan sjølv den reinaste sjel seia faen om han eller ho smeller ei tå i eit bordbein.

– Ein kan nesten seia at å banna kan ha ein smertestillande effekt, om ein gir sterkt uttrykk for det ein kjenner så hjelper det på. Små ungar hyler jo om dei slår seg, men det skal jo ikkje sterke mannfolk gjera, seier forskaren.

Kan mista krafta

Bannord kan etter kvart mista krafta si og slutta å vera bannord. Kødd og kødding er eit døme på det. Det er eigentleg eit anna namn på eit hanndyr sitt kjønnsorgan.

– Dette er eit ord som for ikkje så lenge sidan var veldig sterkt, men som etter kvart har glidd inn i språket til mange. No er det eit ord du kan lesa i lesarinnlegg. Ein veit kva kuk, pikk og fitte er, men kødd veit nok ikkje alle kva tyder, seier Akselberg.

Han trur at menneske alltid har banna. Ser du på runepinnar på museet er det ganske kraftig språk der. Romarane banna, der var det mykje drit og avføring som prega bannespråket.

Og ein vil nok alltid banna, trur Akselberg.

– Vi treng desse kraftuttrykka. Det er sjølve hjartespråket, det kjem fram når ein vert skikkeleg pressa. Mange av bannorda vi brukar i dag vil fortsetja å brukast, men vi vil også få nye.

Sjølv banner han ikkje så mykje.

– Men helsiken, fanken og søren òg! er vel dei eg brukar om situasjonen krev det.

1960-tallets skogplanting har nå blitt til hogstmoden skog. Norge har nå tre ganger så mye skog som i 1930-årene, og Kystskogmeldinga fra 2008 konstaterte at felling av skog i kystfylkene lå langt under det som var ønskelig. Avvirkningen kunne nesten tredobles uten å få konsekvenser for det biologiske mangfoldet, ble det sagt.

Men transport av tømmer er dyrt i Norge. Det skorter på kapasitet og kvalitet på veiene, det er lange distanser, vanskelig terreng, og mange flaskehalser.

– I dag opereres det med mange ulike løsninger, og transportkostnadene varierer fra fylke til fylke. Det er klart innsparinger å hente, sier Helge Kårstad i Kystskogbruket, et samarbeid mellom kystfylkeskommunene fra Rogaland til Finnmark.

Han mener nye tall og analyser kan vise hvordan ting kan gjøres smartere og bedre logistikkmessig.

Flaskehalser

Forskere ved Sintef foreslo i 2011 hvor det burde bygges kaier for å skipe ut tømmer. Nå skal de se på investeringer i skogsbilveier, flaskehalser på det offentlige veinettet samt kaier for sjøtransport, og hvordan det regionalt kan skapes effektive og lønnsomme verdikjeder for skogsindustrien.

Men mye vil også avhenge av generell opprustning av det offentlige veinettet.

• Les også: Tømmerbilene gir mest CO2-utslipp i skogbruket

Forskerne må derfor skaffe informasjon om skogressurser og alle små og store veier som slynger seg i kystkommunene fra Finnmark i nord til Vest-Agder i sør. I tillegg må de skissere hvordan en utbygging av ny og bedre infrastruktur kan gjennomføres.

Denne utbyggingen må sees i sammenheng med forslagene til lokalisering av nye kaier – og de som allerede er blitt utbedret eller bygd. Sjøtransport kan i mange tilfeller være et billigere alternativ enn å frakte tømmer med bil.

Utbygging av infrastruktur

– Utgangspunktet vårt er å finne ut hvor man skal starte med investeringer i et 20-årsperspektiv, sier Vibeke Nørstebø ved Sintef.

Forskerne starter med en kartlegging og å lage modeller som får fram hvordan alt henger sammen og hvordan den ene løsningen må avveies mot den andre.

– Vi ser for oss en stor modell der tømmeret er produktet som er i toppen, alle kundene er plassert ventende nederst, og der midtpartiet viser hvordan tømmeret kan fraktes – og hva som ligger i de ulike veivalgene, sier Nørstebø.

For løsningene er ikke innlysende. Det finnes små veier med kort avstand til målet, men der det ikke kan kjøres med henger og tung last.

Så finnes det veier der det tar lengre tid, men som til gjengjeld kan klare lastebiler med tyngde på 50–60 tonn, og mulighet for skipsfrakt av store kvanta – som gjerne er lønnsomt over større avstander. For forskerne gjelder det å få med alt i det store bildet, og å lage modellen nøyaktig nok.

Effektive verdikjeder

Men modellen må også si noe om hvor og hvordan tømmeret skal gå om man vil maksimere lønnsomheten for en hel region.

– Når vi vurderer en oppgradering av veier, må vi se dette i sammenheng med rammebetingelser, samt hva som allerede finnes og hva som planlegges av annen virksomhet, sier Nørstebø.

Forskerne bruker Nordland og arbeidet med å optimere transport av tømmer i fylket, som et eksempel. I dag fungerer det for eksempel slik at dersom skogen befinner seg langt sør, fraktes tømmeret til Norske Skog i Skogn, helt sør i Nord-Trøndelag.

• Les også: Skogbrukets kostnader kartlagt

Men Nordland har også en sluttbruker som produserer sponplater. Bedriften Arbor må stadig dra lenger fra Hattfjelldal for å skaffe tømmer til sin produksjon, og det bekymrer ledelsen som ikke synes noe om lekkasjen ut av fylket.

– Så når vi skal tenke lønnsomhet for hele regionen, må vi tenke: Er det lønnsomt for det enkelte tømmerlasset, eller for helheten i regionen? sier Nørstebø som også drar fram et annet eksempel fra Nordland.

Det ble nemlig plantet mye skog i fylket for 40–50 år siden. Ikke på ett stort område, men på små, spredte flekker som er svært vanskelig tilgjengelige. Det er få eller ingen veier inn til områdene, og tømmermengdene er hver for seg for små til båt.

Så på hvilken måte skal man hogge skogen for å få fylt en båt? Og hvordan koordinere alle de små områdene?

– Til slutt er det jo slik at tømmer ofte går til sagbruk og massevirke, men det blir igjen kvist og kvas. Og hva gjør vi med det? Det finnes noen små bioenergianlegg i Nordland, men om man vil bygge flere, bør disse i tilfelle bygges ut i nærheten av skogen?

Samfunnsøkonomi

Å gå i gang med et arbeid som dette, er aldri enkelt, ifølge Nørstebø.

– Det er svært mange aktører inne i bildet og mye å ta hensyn til. Vi konsentrerer oss om å se på den samfunnsøkonomiske helheten og at denne skal bli mest mulig lønnsom.

Forskningen skal ende opp med at aktørene skal få enkle retningslinjer og sjekkpunkter de kan forholde seg til som forteller dem noe om lønnsomhet i aktiviteter som vil være aktuelle for dem. Hvor vil det for eksempel være mest lønnsomt å transportere tømmeret? Og vil det være lønnsomt å etablere sagbruk her i området?

• Les også: Hvilket fylke har mest skog?

Sommeren 2015 skal arbeidet være sluttført og et forslag til en utbyggingsplan over infrastruktur skal ligge klar. Her vil det stå hvor det er mest lønnsomt å investere i skogsbilveier, flaskehalsutbedringer og utbygging av kaier – på kommune- og fylkesnivå.

– Tallene som kommer fram vil være med på å sortere ut områder der det knapt er lønnsomt å drive med skog. Rapporten kan forbigås i stillhet uten at noen beslutninger tas, men også lede til at det velges å investere i enkelte områder, og ikke i andre, sier Kårstad.

– Over tid er jeg overbevist om at innholdet vil ha påvirkning og redusere de totale transportkostnadene for skogsvirke.

Super Nintendo, Sega Genesis

When I was dead broke, man I couldn’t picture this

50 inch screen, money green leather sofa

Got two rides, a limousine with a chauffeur

Phone bill about two G’s flat

No need to worry, my accountant handles that

And my whole crew is loungin’

Celebratin’ every day, no more public housin’

Låta Juicy, av The Notorious B.I.G., er et godt eksempel på positiv billedbruk som kan brukes i sammenheng med terapi, mener forskere.

Gammel teknikk

- Vi tror at hiphop, med sin fyldige, visuelle narrative stil, kan brukes til å utivkle terapi som er mer effektiv mot spesifikke grupper, og kan hjelpe pasienter med depresjon i å utvikle mer positive bilder av seg selv, sitasjonen sin og fremtiden sin, sier forskeren Akeem Sule i en pressemelding.  

Sule introduserte nylig et initiativ sammen med Dr Becky Inkster, kalt HIP HOP PSYCH, i det medisinske tidsskriftet The Lancet Psychiatry. Prosjektet tar sikte på å bruke nettopp hiphop som virkemiddel. 

Forskerne mener de positive bildene i noen hiphop-låter kan brukes i en vanlig terapeutisk teknikk som kalles positiv visuell billedbruk. Der oppfordres pasienten til å bruke fantasien for å hjelpe dem gjennom vanskelige hendelser, som for eksempel depresjon.

Å bruke hiphop i den forbindelse gjør også terapien mer skreddersydd for den enkelte bruker.

God respons

Lederne for prosjektet har som målsetning å besøke både skoler og fengsler for å bruke hiphop som virkemiddel for sunn mental helse. Sule kan allerede melde om interesse fra flere hold.

- Vi har hatt en enorm respons fra samfunnet, pasienter, innsatte og foreldrene til kunstnere og fans, hevder forskeren.

- Det har gått omtrent førti år siden hiphop først oppstod i ghettoene i New York City, og den har kommet langt siden da, hvor den både har påvirket så ulike områder som politikk og teknologi. Nå håper vi å legge til medisin på lista, forteller Sule.  

Sule og Inkster håper at ved å vise at slik musikk kan brukes i psykiatri, kan de rekruttere mental helsearbeidere med ulik etnisk og sosioøkonmisk bakgrunn.

Referanse:

Sule, A. og Inkster, B. Hip hop state of mind. The Lancet Psychiatry (2014) [sammendrag her]

Helsepersonell med god utdanning, behandling som virker og nærhet til sykehus og lege er de tre kriteriene som deltakerne i undersøkelsen mener er viktigst for at helsetjenestene skal ha god kvalitet.

Samtidig som 88 prosent av respondentene vurderer kvaliteten i helsetjenesten som veldig eller ganske god, mener cirka 20 prosent at det er veldig eller ganske sannsynlig å bli skadet under sykehusbehandling.

41 prosent mener det er samme kvalitet på norske helsetjenester som i EU-land, mens 33 prosent mener den er bedre.

Dette kommer fram i GallupPanelet, en undersøkelse som måler hvordan befolkningen ser på pasientsikkerhet. Resultatene er oppsummert i den nye publikasjonen Pasientsikkerhet og kvalitet i helsetjenesten.

Fire av ti har opplevd pasientskade

I underkant av 40 prosent i panelet svarte at de selv eller noen i familien har opplevd en uønsket hendelse som har ført til skade i kontakt med helsetjenesten. De oppfatter at det er mest sannsynlig at skadelige hendelser oppstår i forbindelse med diagnostisering og som følge av sykehusinfeksjoner.

– Det ser ut til at den økte åpenheten om skadelige hendelser i helsetjenesten de siste årene ikke nødvendigvis gjør at folk bedømmer sannsynligheten for å bli skadet som høyere.

– Det kan heller være at denne åpenheten fører til et mer realistisk syn på skadelige hendelser, sier avdelingsdirektør Anne Karin Lindahl i Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.

Når det gjelder former for oppreisning som paneldeltakerne mener å ha rett på ved skadelige hendelser, vil de helst ha økonomisk erstatning, en forklaring på årsakene til skaden eller en formell innrømmelse.

Dette er den fjerde målingen om kvalitet og pasientsikkerhet som er gjennomført i GallupPanelet. Over tid holder resultatene fra denne undersøkelsen seg stabile.

Resultatene for 2014 er noe bedre enn de øvrige årene, men ganske lik sammenlignet med 2011 på overordnede spørsmål om pasientsikkerhet og kvalitet.

Metodiske begrensninger

Det er flere metodiske begrensninger ved undersøkelsen. Blant annet ble ikke hele utvalget trukket tilfeldig, og Kunnskapssenteret har hverken informasjon om de som ikke svarte eller svarprosenten når det gjelder rekrutteringen til GallupPanelet.

Dette betyr at det er vanskelig å vurdere om deltakerne representerer befolkningen på en god måte. I tillegg er ikke spørreskjemaet godt nok evaluert i Norge, det er kun oversatt fra et europeisk spørreskjema.

– Alt i alt mener vi derfor at vi må være varsomme med å generalisere resultatene på den norske befolkningen, sier Lindahl.

Referanse:

Haugum  m.fl: Pasientsikkerhet og kvalitet i helsetjenesten i 2014 og endringer over tid: undersøkelser med basis i GallupPanelet, notat fra Kunnskapssenteret, November 2014.

– Philae fungerer bra. Batteriet fungerer og leverer strøm, opplyser Philippe Gaudon i den franske romfartsorganisasjonen CNES.

Han legger til det ut ifra bildene ser ut som at sonden befinner seg i en bratt skråning.

Sonden skulle fortøyes med harpuner som ble skutt inn i kometen, men i timene etter den historiske landingen var forskerne fra Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) usikre på om sonden satt godt nok fast.

Informasjon fra romsonden torsdag tyder på at den måtte lande tre ganger før den fikk skikkelig feste.

Harpunene man fryktet ikke fungerte, ble testet i Stavanger for 21 år siden.

– Dette er veldig kjipt, for det var jo det nærmeste vi kom en teknologi som vi var med på, sa administrerende direktør Brage W. Johansen i Zaptec – som i dag blant annet leverer teknologi til NASA – til NRK da det var usikkert om harpunene ble skutt ut som de skulle.

Målet med ferden er å undersøke kometens støv og is for å finne partikler fra solsystemets dannelse. Forskerne håper den vil være i drift i minst en uke. Går alt som det skal, kan den imidlertid fungere i månedsvis.

Philae er «stabil», skriver BBC.

Sonden skulle fortøyes med harpuner som ble skutt inn i kometen, men i timene etter den historiske landingen var forskerne fra Den europeiske romfartsorganisasjonen (ESA) usikre på om sonden satt godt nok fast i kometen.

Informasjon fra romsonden tyder på at den måtte lande tre ganger før den fikk skikkelig feste.

Harpunene man fryktet ikke fungerte, ble testet i Stavanger for 21 år siden.

– Dette er veldig kjipt, for det var jo det nærmeste vi kom en teknologi som vi var med på, sa administrerende direktør Brage W. Johansen i Zaptec – som i dag blant annet leverer teknologi til NASA – til NRK da det var usikkert om harpunene ble skutt ut som de skulle.

Moderfartøyet Rosetta ble skutt opp i mars 2004, og landingssonden Philae landet på kometen 67P/Tjurjumov-Gerasimenko 510 millioner kilometer fra Jorda onsdag. Aldri tidligere har en romsonde foretatt en kontrollert landing på en komet.

Målet med ferden er å undersøke kometens støv og is for å finne partikler fra solsystemets dannelse. Forskerne håper den vil være i drift i minst en uke. Går alt som det skal, kan den imidlertid fungere i månedsvis.

Av Bjørn Økland, Skog og landskap

Furubukk er relativt ubetydelig fra et skogbruksperspektiv, men med klimaendringer kan arten bli bærer av en mikroskopisk skapning med et enormt destruktivt potensial.

Vanlig furubukk (Monochamus sutor) er rundt 2 cm lang, med imponerende lange antenner. Den lever både på furu og gran i det meste av landet, og larvenes dype ganger innover i veden kan gi teknisk skade på virket. Furubukken regnes likevel ikke blant skogens verste skadegjørere fordi den helst går på tømmer eller trær som er betydelig svekket av for eksempel skogbrann. Den viktigste grunnen til å være oppmerksom på furubukken er at den kan bli bærer (vektor) for den fryktede furuvednematoden (Bursaphelenchus xylophilus) dersom denne skulle komme til Norge. Til tross for sin mikroskopiske størrelse (< 1 mm) kan denne marklignende nematoden føre til omfattende skogskader, og den er avhengig av furubukker i slekten Monochamus for å spre seg fra tre til tre.

I Japan, der furuvednematoden ble introdusert for mer enn 100 år siden, regnes den som landets verste skogskadegjører. Infiserte trær visner og dør i løpet av kort tid. Nematoden gjør også stor skade i andre land hvor den har blitt introdusert, som Kina, Korea og Taiwan. I Europa ble furuvednematoden påvist for første gang i 1999, da i et område sør for Lisboa i Portugal. Der spres den dødelige nematoden med kronefurubukk (Monochamus galloprovincialis), som også finnes lokalt i Østfold. Tross omfattende mottiltak har nematoden spredd seg til andre deler av Portugal og over grensen til Spania. I Norge og flere andre europeiske land gjennomføres det årlige prøvetakinger for å undersøke om furuvednematoden er blitt introdusert. Dersom furuvednematoden etablerer seg vil det få store økonomiske konsekvenser, både fordi den kan drepe trær og ikke minst fordi all tømmereksport fra infiserte områder blir stanset.

Klimaet ser ut til å avgjøre om furuvednematoden vil opptre som en alvorlig skadegjører i Europa. Svenske studier har vist at dagens klima i Skandinavia som oftest vil være for kaldt til at furuvednematoden skal forårsake visnesyke hos oss. Nematoden kan likevel tenkes å overleve i Norge ved spredning i dødt trevirke, og den kan trolig være tilstede i levende trær i mange år uten å gi symptomer. På denne måten kan nematoden vente tålmodig til klimaendringene gir høyere temperaturer og mer gunstige forhold for utvikling av visnesyke. Mildere klima vil også kunne bringe mer sørlige furubukkarter til landet, og disse kan være enda mer effektive vektorer for furuvednematoden enn vår hjemlige furubukk.

Av professor Einar Uggerud og doktorgradsstipendiat Glenn Miller, Kjemisk institutt, Universitetet i Oslo

En tilfeldig idé vi fikk på labben kan ha ført til at vi har fanget et nøkkelmolekyl i fotosyntesen, som er grunnlaget for alt liv. Tiden vil vise om vi har rett.

Proteinet som det finnes mest av på jorda har det pussige navnet RuBisCo. Vi finner det i gress, blader og alger, og det er ansvarlig for at CO₂ fra lufta omdannes til sukkermolekyler gjennom fotosyntesen. Denne kjemiske prosessen danner som kjent grunnlaget for vår eksistens.

Vi er to nysgjerrige fyrer som arbeider ved Kjemisk institutt, Universitetet i Oslo. For en tid siden fikk vi en spennende, men ukonvensjonell idé. Utgangspunktet var vissheten om at binding av CO₂ krever tilførsel av to elektroner, samt tilstedeværelse av et magnesium-ion. Magnesium-atomet er sentralatomet i RuBisCo, og stedet der CO₂-binding skjer. Vi så for oss den enklest tenkelige modellen for denne bindingsformen, og gikk i gang med å lage vannløsninger av magnesiumklorid og oksalsyre for deretter å elektrospraye løsningene inn i et vakumkammer. Ved hjelp av et massespektrometer kunne vi observere molekyler med grunnformelen MgCO₂, men eksperimentene kunne ikke avsløre hvordan atomene er bundet sammen. Vi tok derfor kontakt med kolleger i Berlin som har det nødvendige utstyret.

Ved Fritz-Haberinstituttet i Berlin har professor Knut Asmis og medarbeidere nylig koplet et liknede, men mer avansert vakumkammer til et massespektrometer og til den splitter nye frielektronlaseren (FEL). Dermed gikk vårt norsk/tyske forskerlag i gang med forsøk på å bestråle det nye molekylet med den avanserte FEL-laseren. FEL-anlegget fyller hele nabobygningen og strålingen føres inn i laboratoriet gjennom et snedig rørsystem. Ved systematisk å variere bølgelengden til den infrarøde strålingen fra FELen, registrerte vi at molekylet kun påvirkes ved helt bestemte bølgelengder, og på en måte som bare kunne passe med at atomene i molekylet er bundet sammen i en drakeformet firkant, som vist i figuren.

I dette arbeidet har vi dessuten hatt stor nytte av å gjøre nøyaktige kvantekjemiske beregninger for å simulere strukturen og egenskapene til molekylet. Det simulerte spekteret er identisk med måleresultatet, hvilket gir stor tiltro til fortolkningen av eksperimentene.

Det viser seg at dette og liknende molekyler (som kalles oksykarbener)  er uvanlig skjøre, ved at de reagerer svært hurtig med ulike organiske forbindelser og med vann. Derfor kan de kun studeres når de isoleres fra andre molekyler, det vil si i et vakumkammer. Det gjenstår å se om molekylet faktisk spiller en nøkkelrolle ved fotosyntesen. I så fall gir studien et viktig og unikt øyeblikksbilde. Molekyler av dette slaget kan også dannes ved menneskeskapte prosesser for CO₂-fiksering, blant annet ved elektrokjemisk reduksjon av CO₂. 

–––

Arbeidet er nylig publisert i Angewandte Chemie, og er den første publikasjonen der stråling fra FEL-anlegget i Berlin har blitt brukt. Prosjektet gjennomføres takket være støtte fra Norges forskningsråd gjennom CTCC (et Senter for fremragende forskning) og NOTUR (infrastruktur for bergningsvitenskap i Norge).

Kneleren beveger seg sakte framover langs en gren. På kanten sitter en sommerfugl. Ytterst på vingene er det sorte, runde flekker med en hvit prikk i midten. Kneleren tar sikte, og griper etter de skjøre vingene. Men kneleren bommer, og sommerfuglen flyr raskt avsted.

En annen sommerfugl var ikke like heldig. De grå vingene uten mønster skilte seg ikke særlig ut og gir heldigvis god beskyttelse fra fuglene ovenfor. Men kneleren har allerede fått øye på insektet, griper fatt i kroppen dens, og gjør kål på den lille sommerfuglen.  

Feil mønster til feil tid

Det har lenge vært antatt at sommerfugler har store øye-lignende merker på vingene for å distrahere sultne rovdyr.

I en studie nylig publisert i Proceedings of the Royal Society B, har forskere greid å demonstrere den åpenbare fordelen de mønstrede vingene gir.

- Å ha rett type mønster til rett tid gav sommerfuglene mulighet til å leve lenger, legge flere egg og ha flere avkom i den neste generasjonen, sier Katy Prudic i en pressemelding.

Hun har undersøkt hvilken nytte det gir sommerfugl-arten Bycylus anyana å ha store mønster på vingene.

- Hadde de feil mønster til feil tid, ble de raskt utryddet av knelere, fortsetter Prudic.

Se hvordan sommerfugler med og uten “øyne” takler et kneler-angrep:

Med og uten øyne

Det var ingen tilfeldighet at studien undersøkte nettopp Bycyclus anyana. Arten, som produserer avkom gjennom hele året, har en genetisk forutsetning som gjør at de utvikler ulike mønster avhengig av når på året de klekker.

Er det varmt, utvikler de store “øyne” på vingene, mens i kaldere sesonger utvikler de knapt mønster. Det henger sammen med hvilke rovdyr som trives best i ulike sesonger. Kneleren trives best når det er godt og varmt ute.

De sorte øynene fungerer som matadorens røde kappe, de drar oftere angrep mot seg, men angrepet går vekk fra kroppen og ut til vingene. Dermed kan de komme seg enklere unna, i verste fall med noen rifter i vingene.

I et av studiens forsøk, festet forskerne “øyne” på vingene hos de mønster-løse sommerfuglene. Da så de at sommerfuglene unngikk angrep på samme måte som sine flekkede slekninger.

Referanse:

Prudic, K.L (et.al) Eyespots deflect predator attack increasing fitness and promoting the evolution of phenotypic plasticity. Proceedings of the Royal Society B (2014)