Hvor vanlig er ekteskap blant unge innvandrere? Og hvor vanlig er det at pakistanere og andre innvandrere henter ektefellen i familiens hjemland?

I Danmark har innvandringsdebatten vært sterkt preget av disse to spørsmålene.

Sentralt står 24-årsregelen som ble innført av regjeringen til statsminister Anders Fogh Rasmussen i 2002. Den krever at begge ektefeller må ha fylt 24 år for at en utenlandsk partner skal kunne hentes til Danmark.

I Norge foreslår Høyre, Frp, Venstre og KrF at det innføres en tilsvarende regel. Forslaget er sendt ut på høring.

Nå har norske og danske samfunnsforskere sammen sett nærmere på utviklingen i giftealder og henteektefeller. De fant at:

• I Danmark er innvandrerne blitt eldre når de gifter seg. Men det samme har også skjedd i Norge – uten at vi har hatt noen regel som forbyr unge henteekteskap.

• Både i Norge og Danmark er det stadig hovedregelen blant ikke-vestlige innvandrere, at ektefellen kommer fra eller har røtter i familiens opprinnelige hjemland.

Pakistanere og tyrkere

I Norge har pakistanere lenge vært en stor minoritet. I Danmark har tyrkere lenge vært en stor minoritet. Samtidig finnes det mange tyrkere i Norge og mange pakistanere i Danmark.

Forskerne har derfor sett nærmere på disse to etniske gruppene.

Bak den danske 24-årsregelen lå flere intensjoner. Anders Fogh Rasmussens borgerlige regjering ville først og fremst bruke den til å hindre tvangsekteskap, akkurat slik den borgerlige norske regjeringen nå også ønsker. Bak regelen lå det også en intensjon om at høyere giftealder ville føre til at flere innvandrerungdommer fikk høyere utdanning, og dermed ble bedre integrert i det danske samfunnet. Uten at det ble klart uttalt av den danske regjeringen, så man ganske sikkert også for seg at færre henteektefeller fra land som Tyrkia og Pakistan kunne bidra til redusert innvandring til Danmark.

Både i Danmark og Norge er den generelle giftealderen 18 år.

Overraskende funn

– Tilbøyeligheten til å gifte seg tidlig gikk kraftig ned i Danmark etter 2002, forteller Axel West Pedersen.

Han og kollega Anja Bredal ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo har nå samarbeidet med forskere ved Socialforskningsinstituttet i København om å sette opp den samme studien i begge land. Slik har de kunnet sammenligne både tall og utvikling.

– Det overraskende funnet vårt er at akkurat det samme har skjedd Norge, uten noen 24-årsregel.

Forskerne har studert utviklingen fra 2002 til 2010. De har undersøkt alle ikke-vestlige innvandrere, men konsentrert seg spesielt om pakistanere og tyrkere.

Høyere giftealder

– Fallet i andelen andregenerasjons innvandrere som giftet seg tidlig var mye brattere i Danmark. Men etter hver ser vi altså at det samme skjer blant etterkommere av innvandrere i Norge.

Det brattere fallet i Danmark tror West Pedersen kan forklares med at tyrkere i Danmark, før 24-årsregelen ble innført, giftet seg spesielt tidlig.

– Men når vi sammenligner pakistanere i Norge og pakistanere i Danmark, så ser vi en nesten helt parallell utvikling. Økningen i giftealder er nesten den samme i begge land.

– Antakelig har politikerne bak regelen i Danmark rett når de sier at den har hatt effekt. Den har iallfall hatt effekt på den tyrkiske minoriteten i Danmark.

– Men når det kommer til de pakistanske minoritetene, ser vi altså en nesten identisk utvikling i de to landene. Også i Norge blir det  stadig færre ungdomsekteskap blant andregenerasjon pakistanere, uten at det er innført noen 24-årsregel her.

Utdanning ligger bak

– Vi tror utdanning forklarer tallene, sier West Pedersen.

Hos minoritetsgrupper i Norge er det mange – både blant foreldre og etterkommerne deres – som har sterke ambisjoner om sosial mobilitet.

Giftemål utsettes for at barna skal få studere og kunne gjøre karriere.

– Samtidig er høyere utdanning blitt et kriterium for mange unge og deres foreldre når de ser etter en partner. Dette gjelder både i arrangerte og selvgjorte ekteskap.

Samfunnsforskerne ser altså at det er en tett sammenheng mellom utdanningsvalg og familieetablering. Men hva påvirker hva?

– Danske politikere har trodd at de kunne få innvandrerne til å ta mer utdanning ved å tvinge dem til å utsette giftemål og familieetablering. Men både de danske og de norske tallene tyder på at årsakspilen først og fremst peker i motsatt retning: fra utdanningsvalg og til beslutninger om ekteskapsinngåelse og familieetablering.

– Er interessen for å ta høyere utdanning tilstrekkelig sterk, så følger endringene i ekteskapsalder helt av seg selv, mener samfunnsforskeren.

Gifte 21-åringer

Nye tall viser at blant pakistanske gutter på 21 år i Norge i dag er det knapt noen som er gift. Blant 21 år gamle pakistanske jenter i Norge er rundt 5 prosent gift.

Men når forskerne nå altså finner at gjennomsnittlig giftealder blant norsk-pakistanere blir stadig høyere, er de ikke overbevist om at det bare vitner om en positiv utvikling.

– Spesielt er det mange pakistanske jenter som etter hvert får høyere utdannelse. Lege og jurist er to populære karriereveier. Men det kan være at stadig flere av disse kvinnene sliter med å finne seg en livspartner, mener West Pedersen.

I dag er om lag en tredel av pakistanske kvinner i Norge ennå ikke gift ved 30 års alder. Og denne andelen ser ut til å øke.  

Ikke flere ekteskap med etnisk norske

Etniske pakistanere gifter seg nesten ikke med etniske nordmenn. Sånn var det før og sånn er det fortsatt.

– Blant norsk-pakistanere er det blitt litt mindre vanlig å hente ektefeller i Pakistan.

– Men det veies opp av at flere andregenerasjon pakistanere i Norge gifter seg med en annen norsk-pakistaner, forteller West Pedersen.

Familieinnvandringen har de siste tiårene stått for om lag førti prosent av den ikke-nordiske innvandringen til Norge. Dette er personer som får oppholdstillatelse på grunnlag av familierelasjoner til noen som allerede bor her.

Referanse:

Toril Sandnes og Kristin Henriksen: ”Familieinnvandring og ekteskapsmønster 1990-2012”, SSB-rapport 2014/11

Ein mutasjon er ei tilfeldig endring av arvestoffet, og i dette tilfellet har endringa gjort lakselusa delvis resistent mot eit av dei mest brukte kjemiske avlusingsmidla.

Dette er fyrste gong forskarar har klart å dokumentere både at ein mutasjon som har oppstått i arvestoffet i eit eller få dyr i havet har spreidd seg til heile bestanden, og kor lang tid sjølve spreiinga har tatt.

– Det unike med resultata frå dette forsøket er at vi har klart å dokumentere at ein eigenskap som oppstår på ein stad kan spreie seg til heile det nordlege Atlanterhavet på få år, seier forskar Kevin Glover ved Havforskingsinstituttet.

Sjølv om den nye eigenskapen har spreidd seg til heile bestanden, er det framleis lakselus som ikkje har mutasjonen som gjer dei resistente.

Vanleg med mutasjonar

Det skjer stadig mutasjonar som blir spreidde når dyr formeirar seg, men det er fyrst når mutasjonen har ein positiv effekt som til dømes auka overleving, at den hurtig spreier seg vidare til store delar av bestanden.

– Det muterte arvestoffet gjer at mange lakselus no toler meir av det kjemiske stoffet emamectin benzoate, også kjent som Slice, enn tidlegare. Dermed kan behandlingar mot lakselus på fisk i oppdrettsanlegg bli mislykka, opplyser Glover.

Kan ikkje unngå spreiing

– Då mutasjonen som ga resistensen oppsto, utvikla den seg i løpet av eit kort tidsrom og i eit avgrensa geografisk område. Deretter spreidde mutasjonen seg til heile bestanden av lakselus i Nord-Atlanteren, forklarar Glover.

Sidan lusene med det endra arvestoffet hadde auka resistens mot emamectin benzoate, overlevde dei då oppdrettsfisken vart behandla mot lakselus.

– Då dei overlevande lusene seinare produserte avkom, fekk også avkomet arvestoff som ga auka reistens. Etter kvart som det vart gjennomført fleire kjemiske behandlingar, vart det stadig fleire resistente lus i oppdrettsanlegget medan dei vanlege lusene vart drepne, seier Glover.

Dei resistente lusene spreidde seg utanfor oppdrettsanlegget enten ved at dei sat fast på oppdrettslaks som rømte eller dei dreiv ut av oppdrettsanlegget og festa seg på vill laksefisk.

– Ved til dømes Island og Færøyane er det laks frå begge sidene av Atlanterhavet. Her kan fisken bli smitta med lus frå andre sida av havet, og dermed har mutasjonen spreidd seg hurtig vidare til tross for store havområde. Både atlantisk laks og lakselus har leveområdet sitt i Nord-Atlanteren, forklarar Glover.

– Sidan vi veit at emamectin benzoate blei tatt i bruk til avlusing av oppdrettsfisk i 1999 og prøvane som vår studie byggjer på vart tatt i 2010, kan vi seie heilt sikkert at det tok maksimalt elleve år før det muterte genet hadde spreidd seg frå eitt eller få anlegg til heile bestanden av lakselus i Atlanterhavet, seier Glover.

Veit ikkje kvar mutasjonen oppsto

At den aktuelle mutasjonen som forskarane no har undersøkt, oppsto på ein bestemt stad er dei sikre på.

– Ved å sjå på den genetiske variasjonen i kromosomet der endringa har skjedd, ser vi at dette området er nesten likt hos dei ulike individa frå heile Atlanterhavet. Det betyr at arvematerialet stammar frå eitt eller få individ, noko som igjen betyr at mutasjonen må ha oppstått i eit avgrensa geografisk område, forklarar Glover.

Forskarane kan ikkje seie sikkert om mutasjonen oppsto på eit eller fleire nærliggjande oppdrettsanlegg samstundes, men ut frå kunnskap om korleis slike endringar vanlegvis skjer, antar dei at det muterte arvestoffet oppsto i ei enkelt lus.

– Vi kan ikkje seie sikkert kvar den første mutasjonen oppstod. Det vi veit er at det stadig skjer mutasjonar, og det er difor berre eit tidsspørsmål før det oppstår mutasjonar som til dømes beskyttar lusa mot kjemiske avlusingsmiddel, seier Glover.

Dei fyrste dokumenterte tilfella der lakselus ikkje døydde som venta under avlusing av oppdrettsfisk med Slice, kom frå Irland i 2005. Det er difor mogeleg at mutasjonen oppstod her. I Noreg kom dei fyrste rapportane om dette i 2008, då vart det funne resistente lus både i Nord-Trøndelag og på Austevoll.

Utfordring for næring og forvalting

– Det spesielle med resultata våre er at vi har dokumentert at mutasjonen oppstod ein stad og blei spreidd derfrå. Dette tok maksimalt elleve år, men har sannsynlegvis gått mykje raskare, seier Glover.

I praksis betyr resultata at dersom det oppstår nye fordelaktige mutasjonar hos lakselus ein stad, vil dei bli spreidd over heile det nordlige Atlanterhavet i løpet av kort tid.

– Sidan problemet med resistens kryssar landegrensene, representerar det ei utfordring for både oppdrettsnæringa og forvaltinga når det gjeld kva strategiar som skal veljast for avlusing av oppdrettsfisk, seier Glover.

Referanse:

Besnier m.fl: Human-induced evolution caught in action: SNP-array reveals rapid amphi-atlantic spread of pesticide resistance in the salmon ecotoparasite Lepeophtheirus salmonis, BMC Genomics 2014, 15:937, doi:10.1186/1471-2164-15-937.

Vannet på jorda er litt et mysterium. Hvor kommer det fra? Når kom det til jorda? 

Nå ser det ut til at forskerne har funnet noen svar.

En ny studie viser nemlig at meteorer fra Jupiter tok med seg vann inn i det indre solsystemet da jorda fortsatt var ung.

Det innebærer at vannet kom tidligere enn man hittil har trodd.

– En av de store utfordringene er at vi ikke forstår fullt ut hvordan planeter oppstår. Derfor er det fantastisk med denne ekstra kunnskapen, sier Liv Hornekær, som er førsteamanuensis ved Institutt for fysikk og astronomi ved Aarhus Universitet. Hun har ikke vært med på å utføre arbeidet.

Den nye studien er publisert i Science.

Oppdaget noe mystisk

Men hvordan havner vann fra Jupiter på jorda?

Forskerne studerte opprinnelig en meteortype som kalles eukritter. Disse stammer primært fra den nest største asteroiden i solsystemet, Vesta.  

Forskerne trodde lenge slike meteorer var uten vann. Men en av forskerne gjorde en underlig oppdagelse, forteller Sune G. Nielsen fra Woods Hole Oceanographic Institution i Massachusetts, USA.

– Adam R. Sarafian fant mineralet apatitt på noen eukritter. På jorda er det et vannholdig mineral. Og faktisk fant han vann, forteller Nielsen.

Forskerne mente det kunne indikere at eukrittene kunne spille en rolle i transporten av vann til det indre solsystemet.

Vann består som kjent av oksygen og hydrogen, og forskerne har observert på de forskjellige utgavene – isotopene – av hydrogen i eukrittene. Hydrogen kan nemlig både opptre i en tung utgave, deuterium, og en vanlig utgave.

– I dette prosjektet måler vi forholdet mellom deuterium og vanlig hydrogen. Det forholdet er ulikt forskjellige steder i solsystemet, men forholdet i eukrittene minnet om det man finner på jorda. Det tyder på at det var vann i det indre solsystemet ganske tidlig, da både Vesta og jorda ble dannet, sier han.

Kom med vannet

De vannholdige mineralene oppsto imidlertid ikke av seg selv. Her kommer Jupiter inn i bildet.

Jupiter ligger utenfor det indre solsystemet, og har slynget vannholdige meteorer, karbonholdige kondritter, innover.

Da kondrittene traff jorda og Vesta, ble vannet absorbert eller krystallisert i mineraler som apatitt.

Alt dette har forskerne kunnet måle ut fra to hydrogenisotoper, og resultatet overrasker Liv Hornekær.

– Det er overraskende at de har kommet fram til dette ut fra hydrogenisotoper. Det gir en større begrensning på mulighetene for hvor vannet kan komme fra, sier hun.

Kan ha hatt mer hav

Det at det tidlig var vann i det indre solsystemet, har selvfølgelig hatt en stor betydning for jordas utseende. Sune G. Nielsen forklarer at det kan ha vært hav på jorda veldig tidlig.

– Jorda kan ha hatt hav bare 50–70 millioner år etter at solsystemet ble dannet, sier Nielsen.

– Det samme gjelder de andre planetene. Det er altså realistisk at Mars hadde vann langt tidligere, og det gjør det mer sannsynlig at liv har kunnet utvikle seg der.

Kommer ikke fra kometer

De nye resultatene undergraver ifølge Nielsen vanlige teorier på området.

Han forklarer at det er to teorier for opphavet av vannet på jorda. Enten kom det veldig sent eller veldig tidlig.

Forskerne i den første skolen mener vannet kom til jorda under den perioden som kalles det sene bombardementet, hvor jorda var 700 millioner år gammel – eller 100–200 millioner år etter at solsystemet ble dannet, antagelig via kometlignende materiale.

Sune G. Nielsen mener derimot vannet har vært i det indre solsystemet veldig tidlig, men det er først nå det kommer direkte data som peker i den retningen.

– Man har trodd at da jorda ble dannet, fordampet alt vannet. Det vil si at jorda var veldig tørr. Men denne studien tyder på at mye av vannet på jorda var i det opprinnelig materialet. Det er interessant, sier Liv Hornekær.

Teorien om at vannet kom med kometer, har ikke Sune Nielsen noen tro på.

– Hele den ideen er basert på at jorda er innenfor snølinjen. Derfor mente folk i lang tid at jorda ble dannet uten vann. Men målinger viser at vannet på kometer har et helt annet forhold mellom deuterium og vanlig hydrogen. Dessuten er sjansene for at en stor komet treffer jorda forsvinnende små, sier Nielsen.

Viktig kunnskap

Dermed har vi kommet et skritt tettere nærmere løsningen på gåten om vannets opprinnelse. Men hvorfor er det så viktig å vite hvor vannet vårt kommer fra?

– Livets opprinnelse er veldig tett forbundet med vann. Derfor er det viktig å forstå hvor det kommer fra, og hvorfor vi har så mye på jorda, sier Sune G. Nielsen.

Referanse:

Early accretion of water in the inner solar system from a carbonaceous chondrite–like source, Science, 2014, DOI:10.1126/science.1256717 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Vannet på jorda er litt et mysterium. Hvor kommer det fra? Når kom det til jorda? 

Nå ser det ut til at forskerne har funnet noen svar.

En ny studie viser nemlig at meteorer fra Jupiter tok med seg vann inn i det indre solsystemet da jorda fortsatt var ung.

Det innebærer at vannet kom tidligere enn man hittil har trodd.

– En av de store utfordringene er at vi ikke forstår fullt ut hvordan planeter oppstår. Derfor er det fantastisk med denne ekstra kunnskapen, sier Liv Hornekær, som er førsteamanuensis ved Institutt for fysikk og astronomi ved Aarhus Universitet. Hun har ikke vært med på å utføre arbeidet.

Den nye studien er publisert i Science.

Oppdaget noe mystisk

Men hvordan havner vann fra Jupiter på jorda?

Forskerne studerte opprinnelig en meteortype som kalles eukritter. Disse stammer primært fra den nest største asteroiden i solsystemet, Vesta.  

Forskerne trodde lenge slike meteorer var uten vann. Men en av forskerne gjorde en underlig oppdagelse, forteller Sune G. Nielsen fra Woods Hole Oceanographic Institution i Massachusetts, USA.

– Adam R. Sarafian fant mineralet apatitt på noen eukritter. På jorda er det et vannholdig mineral. Og faktisk fant han vann, forteller Nielsen.

Forskerne mente det kunne indikere at eukrittene kunne spille en rolle i transporten av vann til det indre solsystemet.

Vann består som kjent av oksygen og hydrogen, og forskerne har observert på de forskjellige utgavene – isotopene – av hydrogen i eukrittene. Hydrogen kan nemlig både opptre i en tung utgave, deuterium, og en vanlig utgave.

– I dette prosjektet måler vi forholdet mellom deuterium og vanlig hydrogen. Det forholdet er ulikt forskjellige steder i solsystemet, men forholdet i eukrittene minnet om det man finner på jorda. Det tyder på at det var vann i det indre solsystemet ganske tidlig, da både Vesta og jorda ble dannet, sier han.

Kom med vannet

De vannholdige mineralene oppsto imidlertid ikke av seg selv. Her kommer Jupiter inn i bildet.

Jupiter ligger utenfor det indre solsystemet, og har slynget vannholdige meteorer, karbonholdige kondritter, innover.

Da kondrittene traff jorda og Vesta, ble vannet absorbert eller krystallisert i mineraler som apatitt.

Alt dette har forskerne kunnet måle ut fra to hydrogenisotoper, og resultatet overrasker Liv Hornekær.

– Det er overraskende at de har kommet fram til dette ut fra hydrogenisotoper. Det gir en større begrensning på mulighetene for hvor vannet kan komme fra, sier hun.

Kan ha hatt mer hav

Det at det tidlig var vann i det indre solsystemet, har selvfølgelig hatt en stor betydning for jordas utseende. Sune G. Nielsen forklarer at det kan ha vært hav på jorda veldig tidlig.

– Jorda kan ha hatt hav bare 50–70 millioner år etter at solsystemet ble dannet, sier Nielsen.

– Det samme gjelder de andre planetene. Det er altså realistisk at Mars hadde vann langt tidligere, og det gjør det mer sannsynlig at liv har kunnet utvikle seg der.

Kommer ikke fra kometer

De nye resultatene undergraver ifølge Nielsen vanlige teorier på området.

Han forklarer at det er to teorier for opphavet av vannet på jorda. Enten kom det veldig sent eller veldig tidlig.

Forskerne i den første skolen mener vannet kom til jorda under den perioden som kalles det sene bombardementet, hvor jorda var 700 millioner år gammel – eller 100–200 millioner år etter at solsystemet ble dannet, antagelig via kometlignende materiale.

Sune G. Nielsen mener derimot vannet har vært i det indre solsystemet veldig tidlig, men det er først nå det kommer direkte data som peker i den retningen.

– Man har trodd at da jorda ble dannet, fordampet alt vannet. Det vil si at jorda var veldig tørr. Men denne studien tyder på at mye av vannet på jorda var i det opprinnelig materialet. Det er interessant, sier Liv Hornekær.

Teorien om at vannet kom med kometer, har ikke Sune Nielsen noen tro på.

– Hele den ideen er basert på at jorda er innenfor snølinjen. Derfor mente folk i lang tid at jorda ble dannet uten vann. Men målinger viser at vannet på kometer har et helt annet forhold mellom deuterium og vanlig hydrogen. Dessuten er sjansene for at en stor komet treffer jorda forsvinnende små, sier Nielsen.

Viktig kunnskap

Dermed har vi kommet et skritt tettere nærmere løsningen på gåten om vannets opprinnelse. Men hvorfor er det så viktig å vite hvor vannet vårt kommer fra?

– Livets opprinnelse er veldig tett forbundet med vann. Derfor er det viktig å forstå hvor det kommer fra, og hvorfor vi har så mye på jorda, sier Sune G. Nielsen.

Referanse:

Early accretion of water in the inner solar system from a carbonaceous chondrite–like source, Science, 2014, DOI:10.1126/science.1256717 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Sidan 1993 har det vore 19 utbrot av Ebola, heile tre av dei i år. For å kunne stoppe utbrota må ein forstå virusets biologi og korleis ein skal kontrollere det.

Ifølgje Nature er dette dei fem mest presserande spørsmåla som fagfolka ønsker svar på når det gjeld Ebola:

• Les også: Norge øker innsatsen mot ebola

Kvar kjem viruset frå?

Ebola høyrer til ein type virus kalla filovirus (sjå faktaboks). Til den same slekta høyrer ogsåMarburg-viruset, som vart oppdaga då europeiske forskarar vart smitta av importerte apar i 1967. Forskarane klarte den gongen å spore opphavet til Marburgviruset til flaggermus.

Forskarar mistenker at flaggermus også er vert for Ebolaviruset. I eitt av dei første utbrota av Ebola, i 1976, skal dei første seks personane som fekk sjukdommen ha arbeidd i eit fabrikkrom som var kjent for å huse flaggermus.

Men det endelege beviste manglar. Enno har ingen klart å isolere ebolaviruset frå ei flaggermus.

– Fram til ein er sikker på kva som er vertsorganismen, er det vanskeleg å avgrense kontakten med denne arten, fortel virolog John Dye frå US Army Medical Research Institute of Infectious Diseases.

Utbrota av Ebola har skjedd mange ulike stader, og berre enkelte gonger har ein kunne lenke utbrotet tilbake til flaggermus.

– Vi må i praksis leite i heile den tropiske skogen, seier virolog Jonathan Towner som har studert Marburg-viruset i ugandiske flaggermus.

Flaggermus som er infisert av Marburgviruset viser ingen teikn til å vere sjuke, og ser ut til å leve godt med viruset. Slik kan det vere med ebolaviruset også. Kvifor det er slik er ikkje forstått, men det finst hypotesar:

– Ein trur at flaggermus har eit immunsystem som er sterkare aktivert heile tida, og at dei derfor klarar å ha viruset i seg utan å bli sjuke, fortel smittevernekspert Preben Aavitsland i rådgjevings- og forskingsbedrifta Epidemi til NRK.no.

Kor utbreidde er filovirusa?

I 2008 vart det klart at filovirusa ikkje berre finst hos flaggermus og primatar, då det dukka opp eit utbrot av ebolavirus-varianten Reston hos grisar på Filippinane.

Dette var første gong viruset var oppdaga på eit husdyr, og seinare er viruset også påvist hos grisar i Kina i 2013. Reston-varianten ser ikkje ut til å gi sjukdom hos menneske.

Lista over kjende filovirus har dei siste åra blitt utvida (sjå faktaboks over undergrupper av filovirus). Kanskje finst det også grupper som vi ikkje kjenner til i dag.

– Det kan hende at vi vil finne fleire medlemmene av filovirus-familien andre stader i verda, trur virolog Ayato Takada frå Hokkaido-universitetet i Sapporo, Japan.

Kvifor så mange utbrot dei seinare åra?

Fram til i år har alle utbrot av ebolaviruset unntatt eitt kunne lenkast tilbake til Sentral-Afrika, og Zaire-varianten av ebolaviruset var aldri sett i Vest-Afrika.

Men ifølgje epidemolog Simon Hay frå University of Oxford i England var det inga stor overrasking at viruset fanst også her.

I ein studie frå september 2014 lanserer Hay og kollegaer ei mogleg forklaring på kvifor utbrota av filovirus kjem stadig oftare og blir stadig større:

Befolkninga i landa som mest sannsynleg har filovirus har blitt nær tredobla sidan viruset først vart oppdaga, og samtidig reiser stadig fleire folk i desse områda med fly.

Hay håpar at tala han og kollegaer har lagt fram skal hjelpe andre til å finne kvar framtidige utbrot kan skje.

• Les også: Kan komme ebola-vaksine etter nyttår

Kvifor er ebola så dødeleg?

Hovudgrunnen til at Ebola gir så alvorleg sjukdom, er at viruset klarar å påverke immunsystemet på ein slik måte at det ikkje fungerer optimalt.

– Ebola ser ut til å vere blant dei flinkaste virusa til å hindre både vårt uspesifikke og spesifikke immunforsvar i å gjere jobben på ein god måte, fortel virolog Joakim Øverbø.

Dette gjer at ebolaviruset kan smitte ganske fritt.

I eit fagseminar om Ebola i regi av Folkehelseinstituttet fortalde Øverbø at Ebola-viruset blant anna fester ei rekke sukkermolekyl på overflata, noko som gjer at antistoff frå kroppen ikkje klarar å feste seg så godt til viruset.

I tillegg påverkar ebolaviruset ei gruppe sentrale celler i immunsystemet kalla lymfocyttar, slik at dei ikkje blir aktivert og i staden dør. Dermed får den smitta ein mangel på lymfocyttar når han eller ho eigentleg skulle hatt mange.

– Likevel er det fortsatt snakk om ein balanse mellom immunsystemets kamp for å ta hand om og uskadeleggjere viruset og virusets kamp for å hindre immunsystemet, fortel Øverbø.

Øverbø fortel at det ser ut til at mengden virus ein person blir smitta med samt måten viruset kjem inn i kroppen speler ei rolle for dødelegheit. Auka virusmengd gir auka dødelegheit, og det same skjer dersom viruset kjem inn i kroppen via f.eks ei sprøyte istadenfor gjennom slimhinnene.

Kan enkelte genvariantar beskytte?

– Det er ved dyreforsøk identifisert ei rekke genvariantar som sannsynelegvis er av betydning for kor godt immunforsvaret klarar seg, men her er veldig mykje uklart, og det trengst langt meir forsking for å forstå dette betre, seier Øverbø.

– Ei slik forståing vil kunne bidra til å utvikle effektive medisinar og vaksinar i framtida, seier han.

– Den viktigaste grunnen til at nokre klarar seg i dag er likevel kvalitet på behandlinga, og spesielt om ein får intravenøs væske, meiner smittevernekspert Preben Aavitsland i Epidemi.

Førebels druknar betydninga av genetiske skilnader i forhold til om ein får riktig behandling, meiner han.

Kan viruset bli stoppa?

For Preben Aavitsland og mange andre fagfolk er det aller viktigaste spørsmålet når det gjeld Ebola om ein vil klare å utvikle ei vaksine slik at vi kan stoppe utbrotet som herjar i Vest-Afrika i dag.

– Det hastar å finne ei vaksine, og vi vil forhåpentlegvis vite i januar om dei mest aktuelle kandidatane verker, seier Aavitsland.

En ny undersøkelse viser at eldre forbedrer evnen til å kjenne igjen objekter de nettopp har sett hvis de får i seg stoffet flavanol, som kommer fra kakaobønner.

– Vi viser en årsakssammenheng mellom flavanol og en forbedret evne til å gjenkjenne objekter. Noen eldre kan få sin normale evne tilbake, skriver en av forskerne bak undersøkelsen, Scott A. Small, i en e-post. Han er professor i nevrologi ved Columbia University.

Skanninger av hjernene til de 37 forsøkspersonene viste at et spesielt område i hjernen som er knyttet til korttidshukommelsen hadde mer blod i vevet etter inntak av flavanol over en lengre periode. Det tyder på at aktiviteten til cellene i området hadde økt.

Dette er gode nyheter, mener Simon Fristed Eskildsen, førsteamanuensis ved Institutt for klinisk medisin ved Aarhus Universitet.

– Det er en interessant studie. Dette kan forbedre livskvaliteten til de eldre, sier Eskildsen. Han har ikke vært med på å utføre undersøkelsen, men forsker selv på eldres hjernefunksjon i forbindelse med Alzheimers.

Kakaopulver gjorde utslag

Forskergruppen fra Columbia University og New York University ga 37 friske forsøkspersoner i alderen 50 til 69 år en dose flavanol – enten en høy eller en lav dose. Pulveret skulle tas en gang om dagen i tre måneder.

Den høye dosen var på 900 milligram, den lave på bare 45. Pulveret var utvunnet fra kakaobønner og ble blandet med melk eller vann.

Forskerne testet forsøkspersonenes evne til å gjenkjenne bilder av abstrakte figurer – i begynnelsen av studien og etter de tre månedene.

Høydose-gruppen forbedret reaksjonstiden med over et halvt sekund fra 4,5 til 3,9 sekunder. I lavdose-gruppen var det ikke noen betydelig forskjell.

– Forsøkspersonene fikk et resultat typisk for en 30-40-åring, mener Scott A. Small.

Hjerneskanninger, nærmere bestemt fMRI-skanninger, viste at hjerneområdet dentate gyrus hadde fått økt blodvolum hos høydose-gruppen. Det området er forbundet med arbeidshukommelse og evnen til å gjenkjenne objekter. Det er kjent for å blir mindre aktivt med alderen.

– Hjerneskanningene peker på at stoffet påvirker vevet omkring dentate gyrus. Enten har det kommet flere hjerneceller, eller så foregår det en økt aktivitet i området, sier Simon Fristed Eskildsen.

Bare effekt hos eldre

Effekten finnes sannsynligvis kun hos eldre med dårlig hukommelse.

– Flavanol er ikke et vidundermiddel som kan løfte vår normale hjernefunksjon. Men mye forskning peker på at stoffet kan gjenopprette en nedsatt hukommelse. Det er underbygget med både mus, aper og nå mennesker, sier Eskildsen.

Flavanol finnes også i epler, vin og noen typer te, men det er i veldig små mengder. Hvis man skal ha i seg 900 milligram flavanol, tilsvarer det over en kilo mørk sjokolade.

Forskerne vet ikke hvorfor flavanol har denne virkningen på kroppen. Flavanol finnes i flere kjemiske varianter, og man vet ikke hvilke varianter som virker. Men det ser altså ut til at typen som kommer fra kakaobønner, har en klar virkning.

Flere forsøkspersoner neste gang

Både Scott A. Small og Simon Eskildsen mener at forsøket bør gjentas i større skala.

– Det er et spennende resultat, men det kreves litt flere forsøkspersoner før vi kan være sikre. Dessuten ville det også være interessant å undersøke om det er hukommelsen som blir forbedret, og ikke reaksjonsevnen, sier Eskildsen. 

Referanse:

Adam M Brickman m. fl.: Enhancing dentate gyrus function with dietary flavanols improves cognition in older adults, Nature Neuroscience (2014), DOI:10.1038/nn.3850 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Samspillet mellom offentlige omsorgstjenester og hjelp fra familien har vært tema for et større forskningsprosjekt som er utført ved NOVA.

- Hjemmetjenester skal fordeles etter brukerens behov, og ikke på bakgrunn av kjønn. Når det likevel skjer, truer det folks tillit til våre universelle velferdsordninger. En konsekvens på sikt kan være at den uformelle innsatsen reduseres, uttaler NOVA-forsker Niklas Jakobsson.

Ikke sikkert at familien vil stille opp

Den private omsorgen som ytes overfor eldre hjelpetrengende i Norge i dag, er betydelig.

En vesentlig del av denne innsatsen står nære pårørende for, og da i særlig grad døtre. Det som er sikkert er at en aldrende befolkning vil i årene som kommer føre til økt press på eldreomsorgen. 

Det som ikke er like sikkert, er om de pårørende i like stor grad vil stille opp.

Det avhenger av flere forhold – ikke minst av samspillet mellom det offentlige tjenesteapparatet og familien.

Nå foreligger sluttrapporten fra forskningsprosjektet, som nettopp tar opp ulike sider ved dette samspillet.

Ett av funnene bygger på en spørreundersøkelse til ansatte i omsorgstjenesten. Den handler om praksisen rundt tildeling av offentlige hjemmetjenester. Funnene viser at kjønn synes å spille en sentral rolle ved tildelingen.

Kjønn – en viktig faktor ved tildeling av hjelp

’- Når vi sammenligner en eldre hjelpetrengende kvinne med datter og en eldre hjelpetrengende kvinne med sønn, finner vi at kvinnen med sønn ville mottatt 25 prosent mer offentlig omsorg enn dersom hun hadde hatt en datter. Dette tilsvarer en økning på 120 minutter med tjenester per uke, forteller prosjektleder Niklas Jakobsson.

Undersøkelsen viser videre at det ikke bare er kjønnet på omsorgsgiveren som gir utslag. Dersom den hjelpetrengende hadde vært en mann, ville han mottatt 19 prosent mer offentlig omsorg enn om han hadde vært en kvinne med datter.

Ifølge forskerne viser dette at eldre hjelpetrengende sin familiesituasjon blir tatt med i vurdering av behov og tildeling av hjemmetjenester. Dette er en praksis som står i sterk kontrast til målet om universelle velferdsordninger som skal fordeles etter brukerens behov, og ikke på bakgrunn av kjønn.

Forskjell i forventninger

En forklaring på skjevfordelingen av tjenester kan ifølge forskerne være at den som står for tildelingen har ulike forventninger til kjønnene med hensyn til hva de kan utføre av uformell omsorg.

Det at døtre forventes å yte mer, kan føre til at det offentlige tilbudet reduseres.

- Kjønnsdiskrimineringen i tildelingen av tjenester vil kunne øke de negative effektene på psykisk velvære og på sannsynligheten for å være i jobb dersom døtrene føler seg tvunget til å yte mer uformell omsorg, sier Jakobsson.

Referanse:

Berge, T., m.fl.: Formell og uformell omsorg. Samspill mellom familien og velferdsstaten, NOVA Notat 3/2014, NOVA/HiOA, Oslo, Norge.

Dagens husdyr vokser mye raskere, er mer effektive og produserer mer kjøtt og melk enn for bare 30 år siden. Dette skyldes blant annet store fremskritt i avl, og utvikling av teknologi som gir bedre fôr.

Norske husdyr er blant de mest effektive i verden, men skal de utnyttes til fulle, trenger de fôr vi ikke kan produsere i Norge. Mange norske bønder er opptatt av at dyrene skal produsere mest mulig kjøtt og melk per ku, og det har ført til økt import av protein, særlig soya fra Brasil.

Nå ønsker forskere ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) å utvikle dyr som er mer effektive på norske råvarer.

– Det er på høy tid at norsk landbruk sørger for fôr til egne dyr, sier professor Margareth Øverland ved NMBU. Hun leder forskningsprosjektet FeedMileage.

– Her er det ikke snakk om å utvikle superkyr eller ekstra velfødde griser, men dyr som produserer mer kjøtt og melk basert på norske fôrressurser som raps og grovfôr, forklarer hun.

Grovfôr er husdyrfôr med lav energiverdi, for eksempel halm, gress og beite.

Bruk av norske råvarer vil gi mindre melk og kjøtt, men fordelen er at dyra spiser mer av norske ressurser.

 – Vi er i ferd med å endre på den tradisjonelle tenkemåten, og jobber nå med å koble bioteknologi, fôrbehandling, ernæring, helse og genetikk for å utvikle robuste dyr som vil gi oss mer kjøtt og melk på våre norske fôrressurser, sier Øverland.

Til Polen for å lage fôr

– Vi jobber nå med å behandle rapsmel for å utvikle nye fôrråvarer med økt næringsverdi. Fôret skal prøves ut på smågris i et forsøk som starter like etter nyttår. For å lage dette fôret har vi sendt våre forskere til Polen.

Der har forskerne tilgang til et anlegg der de kan lage forskjellige rapsprodukter som har høyt proteininnhold eller fiberinnhold.

– Hensikten er å undersøke effekten av disse i forsøk med rene landsvingriser, forteller Øverland.

Landsvin er den eldste og mest betydningsfulle griserasen i norsk slaktegrisproduksjon. Den stammer fra det opprinnelige norske svinet. Det har vært drevet systematisk avl på norsk landsvin siden begynnelsen av 1960-tallet.

Kobler fôropptak og biologi

Grisene blir etter hvert fôret med rapsproduktene som er produserte i Polen, og forskerne skal registrere hvor godt de tar opp foret og hvordan fôret fordøyes.

Det vil bli tatt mange prøver for å finne frem til hva som kan forklare forskjeller i hvordan dyrene utnytter fôret. Kunnskap om dette skal brukes senere i større forsøk med rene landsvinslaktegriser.

Forskerne skal også utføre grundige fôringsforsøk med kyr, og de vil analysere tusenvis av genetiske markører i hvert enkelt dyrs DNA. Genetiske markører markerer et DNA-område som gjerne inneholder ett eller flere gener. Viktige gener kan så benyttes til å velge ut friske, flotte avlsdyr som kan utnytte norsk grovfôr enda bedre enn i dag.

Lavere metanutslipp

– Sammenligner vi dette forsøket med bensinforbruk, vil kostholdet føre til mindre utslipp av metan og andre gasser. Med andre ord: Vi får dyr med lavere CO₂-utslipp, som «oser» mindre.

– Når vi gjennom årene har fått dyr med høy fôreffektivitet betyr det at vi har dyr med en høy fôrutnyttelse, det igjen vil si lavere utskillelse av nitrogen i gjødsel og urin og lavere metanutslipp, Øverland.