Hvis du er en sunn og frisk voksenperson, trenger du ikke en influensavaksine. Det er konklusjonen fra The Cochrane Collaboration som har gjennomgått 90 studier på området.

Ifølge studien må 71 personer vaksineres hvis man vil unngå bare ett tilfelle av influensa. Vaksinasjon viser ingen effekt på antallet fraværsdager og sykehusinnleggelser.

Kjent fra før

– Dette er en kjent observasjon, sier Allan Randrup Thomsen, som er professor i virologi på Institutt for internasjonal helse og immunologi ved Københavns Universitet.

Overlege Tyra Krause fra Statens Serum institut er heller ikke overrasket.

– Ifølge studien beskytter influensavaksinen seks av ti mot influensa, men den har ingen effekt på innleggelse. Det er ikke overraskende, for unge og friske mennesker har ikke en økt risiko for alvorlig influensa. Derfor anbefaler vi den bare til risikogruppene, sier Krause, som er overlege ved Statens Serum institut.

Risikogruppene er:

• eldre over 65
• gravide
• kronisk syke
• overvektige

Disse fire gruppene har større risiko for å få alvorlige komplikasjoner av influensa, noe som kan medføre dødsfall.

Beskytter ikke mot symptomer

I tillegg til å se på antallet sykedager, har Cochrane-forskerne sett på symptomer som feber og hoste. Man må vaksinere 40 personer for å unngå ett tilfelle med influensasymptomer.

Det er heller ikke overraskende, sier Tyra Krause.

– Hvis man ser på de influensalignende symptomene, så er ikke effektiviteten spesielt god. Det skyldes at du kan ha influensalignende symptomer uten å ha influensa. Ofte vil du være smittet med andre luftveissykdommer. Når du ser på en hel influensasesong, er det kanskje bare ti prosent av de som er gått til legen med influensalignende symptomer, som har influensa, sier Krause.

Effekt varierer

Grunnen til at 71 personer må vaksineres før én person unngår influensa, er at risikoen for sykdommen ikke er spesielt stor.

Men effekten er en helt annen i risikogruppene, poengterer forskerne.

– Hos de friske vil man se på hvor mange dager man er vekk fra jobben, mens effekten måles i dødelighet og sykehusinnleggelse hos risikogruppene. Vaksinen tar toppen av infeksjonen, og det betyr langt mer hos de eldre enn de yngre, sier Allan Randrup Thomsen.

Risikogruppene bør vaksineres

Selv om vi vaksineres mot influensa, er vi ikke 100 prosent trygge. Det skyldes blant annet at influensavirus endrer seg fra år til år, og at immunforsvaret responderer dårligere på vaksiner med alderen.

Cochrane-forskerne undersøkte i fjor effekten av influensavaksinasjon hos eldre over 65 år. Studien viste at vaksinering ikke lønner seg i denne gruppen.

Det er overraskende, mener influensaforsker Ab Osterhaus. Sammen med en gruppe forskere undersøkte han effekten igjen, og de kom fram til motsatt konklusjon.

– Eldre mennesker kan bli rammet hardt av influensa, sier Osterhaus, som er professor i virologi ved Erasmus Medical Center.

Allan Randrup Thomsen er enig.

– Det er en klar indikasjon på at personer i risikogruppene bør vaksineres, siden influensavirus kan føre til alvorlige sykdommer og død i disse gruppene, sier han.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Som nasjon spiser vi sunnere enn før. Sammenlignet med for noe tiår siden hiver vi innpå med mer frukt og grønnsaker og mindre sukker og fett. Likevel er vi ikke i mål.

Fortsatt er mange langt unna fem om dagen. Og forekomsten av overvekt er doblet siden 1980-tallet. I dag veier rundt halvparten av alle voksne i Norge for mye.

Derfor kan det trenges større strategier for å hjelpe oss med å spise sunnere. Men hva slags virkemidler har best effekt? Hvilke grupper skal tiltakene rettes mot? Og hvem bør ha ansvar for å sette strategiene ut i livet?

Marije Oostindjer fra NMBU og kollegaene hennes stilte en rekke lignende spørsmål til 1178 tilfeldig utvalgte mennesker i Norge, for å finne ut hva de mener.

Viktig hva folk mener

Det viste seg at de fleste mente at alle har et visst ansvar for at vi som nasjon skal spise sunnere. Men når det var sagt, var det to grupper som ble pekt ut:

- Folk mente at helsemyndighetene og matindustrien har hovedansvaret for å sette i verk strategier, sier hun til forskning.no.

Medier, politikere og dagligvareforretninger slapp derimot billigere unna.

Professor Jøran Hjelmesæth fra Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold og Universitetet i Oslo har ikke selv sett resultatene av spørreundersøkelsen, men mener det er viktig å finne ut hva folk synes. 

- Hvis de mener at helsemyndighetene og industrien bør ta ansvar, da synes jeg vi i helsevesenet må ta det på alvor. Det er flott å høre at de mener det, for da betyr det at de lytter til oss, sier han.

Utdanning og informasjon

Så hva burde helsemyndighetene og industrien gjøre?

Deltagerne i undersøkelsen mente at mer utdanning og informasjon om kosthold og mat var den beste strategien. Og tiltakene burde rettes spesielt mot foreldre, skoler og barn.

I tillegg mente folk at matindustrien burde utvikle nye sunne produkter, og at reklame for usunn mat burde begrenses.

De var derimot ikke så opptatt av utvikling av mer persontilpasset ernæring eller funksjonell mat – altså mat som er utviklet for å ha spesielle helserelaterte egenskaper.

- For en tid tilbake kom det for eksempel en type yoghurt hvor produsenten hadde endret fettet, slik at metthetsfølelsen skulle vare lenger, forteller Oostindjer.

Produktet ble imidlertid borte fra hyllene etter bare noen måneder, antageligvis på grunn av liten etterspørsel. NMBU-forskeren forteller at forbrukerne ofte er skeptiske til slik mat.

- Når produktet markedsføres som en sunnere variant, forventer forbrukerne at det ikke smaker så godt som de vanlige typene. Modifiserte ingredienser kan også gi en følelse av at maten er mer unaturlig.

Enighet om tiltak

I forskningsprosessen samlet Oostindjer også diskusjonsgrupper med representanter fra matindustrien, forskningsmiljøer og interesseorganisasjoner. Disse gruppene mente at også mediene og politikerne hadde et betydelig ansvar for å dette i verk strategier. 

Men alt i alt så det ut til at deltagerne i både gruppene og i spørreundersøkelsen var temmelig enige: De ville fokusere på informasjon og utdanning til foreldre og skoler, mindre reklame for usunn mat og nye sunne varer.

- Dette er gode nyheter. Dersom matsektoren hadde hatt et helt annet syn enn konsumentene, ville det vært et problem, sier Oostindjer.

Hun er imidlertid ikke sikker på hvor stor effekt vi kan få ut av mer undervisning om mat i skolene og generell informasjon om mat.

Endre matmiljøet

Strategien har vært prøvd, med varierende hell. I en del tilfeller har selv omfattende skoleopplegg med undervisning og gratis frukt bare ført til bagatellmessige endringer i kostholdet hos ungene, forteller forskeren.

- Et visst nivå av utdanning og kunnskap om ernæring er definitivt nødvendig, men det er ikke sikkert at dette i seg selv er nok til å endre folks adferd.

- Jeg tror vi må ha litt større endringer.

I stedet for å bare lære ungene mer om mat må vi kanskje også satse mer på å endre hele matmiljøet på skolen, tror forskeren. Slik kan vi håpe på at barna utvikler nye spisevaner og en bedre matadferd mens de vokser opp.

Oostindjer er heller ikke sikker på at tiltak for å øke bevisstheten rundt matvalg alltid når fram til de som trenger det mest.

Legg kaloriene lenger unna

- Hvem leser etikettene på mat og informasjon om kosthold? Ofte er det de som bryr seg fra før. Kanskje burde vi i tillegg utforske muligheten for å få folk til å velge de sunne alternativene uten at de trenger å være så bevisste.

Det handler om at miljøet og omstendighetene vi er i påvirker hva vi gjør.

Eksperimenter har for eksempel vist at folk forsyner seg med færre kalorier i salatbaren når de må strekke seg litt lenger for å nå tak i de mest energirike ingrediensene. Det samme gjelder når skjeene i begrene med ost og andre kaloritunge varer er små.

Poenget er at folk velger sunnere, selv om de har full frihet til å gjøre som de vil.

For frihet er nemlig et nøkkelord i resultatene fra spørreundersøkelsen.

Trenger modige politikere

Det viste seg at de aller fleste mente at barn ikke burde ha tilgang på usunn mat på skolen. Men samtidig var deltagerne helt klare på at de selv ville forbeholde seg retten til å velge usunt dersom de ønsket det.

Hjelmesæth mener det er fullt mulig å beholde valgfriheten, samtidig som man gjør det lettere å velge sunt.

Han tror vi kan oppnå mye med å bruke avgifter og prisregulering til å gjøre usunn mat dyr og sunn mat billig. Selv om dette kan skape protester både i industrien og blant konsumentene.

- Dette lar seg gjøre, sier han.

- De krever bare modige politikere. Og det har vi hittil ikke hatt her i Norge.

Referanse:

M. Oostindjer, G. V. Amdam, B. Egelandsdal, Getting Norway to eat healthier: what are the opportunities?, Skal publiseres i Scandinavian Journal of Public Health, 2014.

Det er noe som ikke stemmer. En ukjent masse lurer – overalt i universet, på jorda, ja, tvers gjennom kroppen din akkurat nå.

Å finne ut hva dette noe er, er jobb nummer én for noen tusen fysikere.

Foreløpig har ikke forskerne funnet noen forklaring, selv om det letes med lys og lykte: i verdensrommet, i isen i Antarktis og på laboratorier som Cern.

For en tid tilbake presenterte CMS-eksperimentet ved Cern noen data som ikke stemmer med dagens viten. Professone Are Raklev ved UiO og Ben Allanach ved Cambridge kastet seg over materialet sammen med doktorgradsstipendiat Anders Kvellestad ved UiO.

Viste avvik fra rådende teori

- Vi jobbet dag og natt i to uker. Det var litt for spennende til å la det ligge! forteller Kvellestad, og forklarer:

- Dataene viste et avvik fra den rådende teorien: standardmodellen for partikkelfysikk, som forklarer det vi vet til nå. Vi elsker jo avvik. Særlig etter mange års tørke, hvor alt som kommer fra LHC-eksperimentene viser en deprimerende god overensstemmelse med standardmodellen. LHC er verdens største partikkelakselerator og en del av Cern.

Avvik betyr nemlig at det kan være noe nytt der, noe som fysikerne ennå ikke vet hva er.

Vi kommer tilbake til avviket, men først litt teori.

Å la to verdener møtes

Den mest populære hypotesen for mørk materie er at den består av partikler som vi ikke kan se, men som vi kan ane effekten av, blant annet på galaksers rotasjon.

Teorien kalles supersymmetri, eller Susy.

Supersymmetri er mer enn én teori, det er et helt rammeverk. Susy er veldig interessant for teoretikere å jobbe med, men uhyre vanskelig for eksperimentalister å motbevise.

Susy kan forklare mange problemer på en gang, for eksempel hvorfor Higgspartikkelen er så lett.

Supersymmetri åpner også opp for én felles teori for tre av de fundamentale naturkreftene, og Susy er en ingrediens i enda dypere teorier som strengteori.

- Mørk materie er nok det mest nærliggende vi ikke ikke kan forklare, mener Kvellestad. Vi vet fra en rekke observasjoner fra astrofysikken at det er noe der, og så leter vi etter teorien som kan forklare det vi ser.

Supersymmetri er omvendt: Vi har denne store, flotte teorien, men mangler observasjoner. Det er veldig fristende å forsøke å la de to verdenene møtes, sier Kvellestad.

- Historisk sett har fysikk-teorier som inneholder matematiske symmetrier gjort det bra.

Men jeg tror det er viktig å ikke forelske seg for mye i i én teori, mener Kvellestad, og fortsetter:

- For meg personlig er det mest interessant å se om vi kan komme noe videre i vår forståelse av verden ved å bruke dette førende prinsippet. Å basere fysikkteorier på matematiske symmetrier har vist seg å være svært vellykket. Supersymmetri kan være det neste steget i denne utviklingen.

En avvikende trekant

Men tilbake til avviket som ble observert i CMS-eksperimentet.

- Avviket er ikke så stort, sier Kvellestad, men når dataene tegnes i et histogram har det en form som er interessant for oss supersymmetrikere.

Overskuddet av partikler danner en ekstra bulk i form av en trekant i histogrammet. Og supersymmetriteori forutsier nettopp at slike trekanter opptrer i dataene.

- Etter å ha latt datasimuleringer tygge på dette fant vi at signalet fint kan passe med en supersymmetrisk modell, forteller Kvellestad.

La oss se litt nærmere på hva forskerne har gjort. I et datasett har CMS-eksperimentet sett for mange leptoner (fellesnavn på elektroner og myoner, en liknende, men tyngre partikkel) i forhold til det som er forventet med dagens teori.

Spørsmålet Raklev, Allanach og Kvellestad stilte seg var om dette over overskuddet av leptoner kan skyldes at eksperimentet har produsert supersymmetriske kvarker?

Gyllen kaskade

Susy-kvarken lever bare en kort stund før den omvandles til en annen partikkel, som igjen forvandles til en ny og deretter enda en. For hver gang en slik omvandling skjer sendes det ut en partikkel. Fenomenet kalles en gyllen kaskade.

I de to siste forvandlingene sendes det ut leptoner, som kan registreres i eksperimentet.

Så hvor sikkert, eller usikkert, er det at dette virkelig er restprodukter av supersymmetriske partikler?

Partikkelfysikken opererer med statistiske sannsynligheter. Hvor sikkert et signal er oppgis i standardavvik og måles i sigma. Vi husker jubelen over 5 sigma da Higgspartikkelen ble oppdaget.

5 sigma er den magiske grensen for oppdagelse i partikkelfysikk. Sannsynligheten for at dataene dine ikke bare er støy er da 99,9999 %.

Alex Read fysikkprofessor ved UiO, har vært sentral i søk etter Higgspartikkelen ved Cern, og forteller i denne videoen hvorfor dette er så viktig.

Sannsynligheten for å finne et avvik

Signalet som Kvellestad har analysert er på 2,6 sigma. Det vil si at hvis en hadde gjort det samme eksperimentet 200 ganger, ville kun ett eksperiment hatt så stort avvik.

Ifølge forskerne, er det ikke så enkelt som å si at dette er ganske sikkert.

- CERN-eksperimentene leter etter avvik overalt i dataene sine. Sannsynligheten for å finne en slik trekant som vi fant, på akkurat dette stedet i dataene, er riktignok liten. Men sannsynligheten for å finne en trekant ett eller annet sted er ganske mye større, forklarer Kvellestad.

Så viktig er det å huske på dette at det har fått et eget navn i fysikernes sjargong, nemlig look elsewhere-effekten.

Hvis du møter en bekjent på T-banen kan det virke ganske usannsynlig at akkurat denne personen skulle befinne seg på samme bane som deg – og ja, dette er faktisk usannsynlig. 

Men siden du har mange bekjente, er det ikke nødvendigvis så usannsynlig at du skulle treffe en eller annen bekjent.

Forskjellen i (u)sannsynlighet mellom det å treffe én bestemt bekjent og det å treffe en eller annen bekjent, er akkurat som forskjellen mellom det å se et bestemt avvik i datasettet og det å se et eller annet avvik i datasettet.

Signaler på både 3 og 4 sigma dukker opp i eksperimenter for så å forsvinne igjen med mer data, så det er viktig å være litt nøktern.

- Om dette var det eneste vi hadde sett på i vår analyse ville vi ikke vært så begeistret, sier Kvellestad.

Får trolig svar til sommeren

- Vi undersøkte også om dataene kunne forklare observasjonene av mørk materie, og det kan de faktisk.

Om dette stemmer eller ikke, om det virkelig er rester av Susy-partikler som dukket opp i dataene til CMS, vil LHC kunne gi svar på når maskinen startes opp igjen med dobbelt energi i 2015.

- Vi vet jo ikke hva som kan dukke opp. Sommeren 2015 blir veldig spennende. Da offentliggjør sannsynligvis eksperimentene CMS og Atlas de første dataene fra vårens kjøringer. Drømmescenariet er at signalet vårt vokser når de neste dataene blir presentert, sier Anders Kvellestad.

- Hvis vi ikke ser noen tegn til supersymmetri i den neste kjøringen til LHC tror jeg noe av motivasjonen for å jobbe med disse teoriene forsvinner, avslutter han.

De fleste av oss vet at for at en plante skal vokse og trives, må den blant annet ha sollys, vann og ikke minst karbondioksid (CO2).

Men hva skjer med plantene om det atmosfæriske innholdet av CO2 øker drastisk fremover, som følge av klimaendringer?

Ifølge amerikanske forskere vil det stimulere planter til å produsere enda mer pollen enn de gjør i dag.

Verdensdekkende

Tidligere har det vært foreslått at økte mengder av CO2 kan ha ført til at Norges skoger har vokst seg tredobbel siden krigen.

Nå viser forskere i en studie nylig publisert i PLOS One, hvordan store mengder CO2kan påvirke gressarten Timotei. Det er det mest brukte fôrgresset i Norge og en kilde til allergiske reaksjoner.

Dette gjorde de ved å isolere plantene, for så å utsette dem for ulike mengder av både CO2 og ozon, to gasser det spås en betydelig økning av i fremtiden. Forskerne så at ved å doble gassinnholdet fra det som er vanlig i dag, økte pollenproduksjonen med 53 prosent.

I tillegg oppdaget de at plantene som vokste under de høye utslippene, hadde flere blomster som videre økte produksjonen med 200 prosent, altså det dobbelte av det maksimale en plante vanligvis produserer.

- Dette er det første beviset på at pollenproduksjon hos gressarten blir betydelig stimulert av økte mengder karbondioksid, sier Christine Rogers som har ledet studien, i en pressemelding.

- Det har verdensdekkende betydning fordi det finnes i stort sett alle økosystem og på grunn av den høye forekomsten av gressallergi, fortsetter Rogers.

En hypotetisk framtid

Resultatene lyder nærmest som en dommedagsprofeti for pollenallergikere, men Hallvard Ramfjord, pollenanalytiker ved Astma- og Allergiforbundet, tror ikke forskernes konklusjon trenger å være så dyster.

Han påpeker at planters behov for CO2 allerede er godt kjent, og at det derfor er rimelig nærliggende å tro at en økning av dette stoffet vil øke produksjonen.

- Det virker litt modig å konkludere med en slik voldsom økning i pollenmengdene det neste hundreåret, da produksjonen av gresspollen bare er en av mange faktorer som vil innvirke på hva allergikerne vil bli utsatt for, skriver Ramfjord i en mail til forskning.no

Selv om han ikke er i tvil om at klimaet endrer seg, tror han det kan ha ulike effekter på spredningen av pollen. Med regnfulle somre vil for eksempel noe av pollenet vaskes bort istedet for å sveve rundt i lufta.

Ramfjord trekker også forutsetningen om en fremtidig økning av CO2 i tvil.

- Hundreårs-estimatet baserer seg vel blant annet på at de siste års økning av CO2 i atmosfæren vil fortsette. Hvordan utviklingen av CO2 vil bli over en så lang periode er imidlertid usikker, påpeker han.

Ramfjord tror tiltak som allerede er iverksatt, som EUs nedskjæring av utslipp og økt satsing på alternative energiformer, kan ha mye å si for hvordan atmosfærens fremtid ser ut.  

Referanse:

Albertine, J (et.al) Projected Carbon Dioxide to Increase Grass Pollen an Allergen Exposure Despite Higher Ozone Levels. PLOS One (2014)

Truslene mot naturen er mange, og i kampen om oppmerksomheten har klimaendringene vunnet frem. Dermed har det blitt mindre oppmerksomhet på det forskerne kaller biomangfold og økosystemer. 

Men nå skal det såkalte Naturpanelet, en parallell til FNs klimapanel, få opp både kunnskapsnivået og interessen for dette feltet, og faktisk regne ut hvordan naturen kan verdsettes. Både i overført betydning, men også i kroner og øre. 

- Vi trenger kunnskap om natur for ikke å overutnytte naturressursene, sier professor Gunnar Austrheim.

Han er en del av den norske ekspertgruppen som skal levere innspill til Naturpanelet.

Panelet skal ta for seg spørsmål om hvordan tilstanden for verdens økosystemer er og hvilke goder de gir til samfunnet? Hvilke drivkrefter skaper endringene i naturgoder og hvordan påvirker de vår velferd?

- Vi trenger ren luft, rent drikkevann, grønne områder, fornybare ressurser. Vi trenger skog, men også jordbruksprodukter, sier Austrheim, men tilstanden for naturen som leverer disse godene, og muligheten for at seinere generasjoner kan høste av de samme godene, har vi begrenset kunnskap om.

Temaet er i disse dager også aktuelt i forbindelse med konferansen Naturverdier under press, som arrangeres av Forskningsrådet.  

Naturen blir kjedeligere

Ordet naturgoder brukes om det forskerne kaller biologisk mangfold og økosystemtjenester. 

For deg og meg betyr tap av naturgoder at naturen blir kjedeligere, men også at vi gradvis mister noe av naturgrunnlaget vi er avhengig av. For eksempel at rapphøne er forsvunnet fra landet, selv om den er tallrik andre steder. At fem arter av bjørnebær er kritisk truet. At flere sommerfugler blir sjeldnere og sjeldnere fordi naturtypene der de trivdes forsvinner. Laksevarianten namsblanken overlever delvis på nåde og flaks.

Som regel handler det om at artene er borte fra Norge, men fremdeles finnes i andre land. I noen tilfeller har artene også forsvunnet fra resten av verden, og er dermed ugjenkallelig mistet.

Naturen påvirkes av våre liv

Det handler om at vi har så få eksemplarer igjen av en art at variasjonen mellom resten av dem er liten, noe som gjør den sårbar.

Det handler også om at arter som tidligere var vanlige blir sjeldne å se, fordi folks levevis endrer seg og gamle kulturlandskap gror igjen.

- For meg er mennesket en del av naturen, sier Austrheim. 

– Vi er jo nødt til å sette spor etter oss, men vi må gjøre det på en måte som sikrer naturgodene for kommende generasjoner.

Til sist handler det dermed også om at naturtyper forsvinner, eller blir sjeldne, om at enger vokser igjen når bøndene gjør byfolk av seg og at øyer langs kysten ikke lenger brukes som beitemark.

Små endringer kan bety leve eller dø

16 prosent av Norges landareal er vernet. Det meste er fjell, sier Austrheim.

Tallet betyr at Norge på papiret har oppfylt en internasjonal avtale om å verne en viss andel av landområdet, men betyr ikke at naturvariasjonen er sikret.

Det er nesten uproblematisk å verne fjellområder. Ingen skulle etablere et supermarked midt på Hardangervidda likevel, eller bygge et tietasjes boligkompleks midt i Rondane. Verre er det når ulike interesser står mot hverandre, som for eksempel vern mot vekst. 

Kanskje gjør det ikke så mye at et veiprosjekt truer noen salamandere eller en gressart som nesten ingen har hørt navnet på før. Den lille endringen i kommunens planer som legger et boligfelt der det tidligere fantes en frodig blomstereng full av insekter kan umulig skade noen.

Men sluttresultatet av alle disse reguleringene, når du legger alle de små endringene sammen, kan bety forskjellen på om arter overlever eller ikke.

Norge har en mose som bare finnes i et lite område i Drammen og Asker, en annen som bare finnes i Nord-Trøndelag. Disse er ikke kjent fra noen andre steder i verden. For å vite at vi skal ta ekstra godt vare på dem, må vi først vite hvor de finnes. Blant annet derfor må vi kartlegge utbredelsen, så arten tas hensyn til ved neste inngrep.

Tre trender i Norge

I Norge ser vi tre tydelige trender, sier Austrheim.

Nær byene ødelegges natur og landbruksområder, siden det blir trangere om plassen der. Noen av de mest verdifulle naturområdene finner vi der det er mange mennesker. Ofte var det jo nettopp på grunn av den friske elva og den dyrkbare jorda at folk opprinnelig valgte å bosette seg på et sted som senere ble til en by.

Samtidig mister vi naturlandskap fordi bygdene avfolkes og jordbruket opphører.

Utnyttingen av fornybare ressurser har også kostnader for miljøet. Tilgang på drikkevann må vi ha. Mange steder vil folk jakte. De vil ha fisk, gjerne mye av den. Vi vil bygge vindmøller, utnytte vannkraft og satse på bioenergi, men til hvilken pris for naturen?

Verdien av naturgoder er noe av det Naturpanelet skal finne ut.

- Dette er et stort arbeid som må gjøres i fellesskap og som krever en god slump penger over statsbudsjettet sier professor Gunnar Austrheim.

Ødeleggelsen av korallrev

To tredjedeler av verdens naturtyper er i tilbakegang, konkluderte en gruppe ledende eksperter i 2005. Arbeidet er enormt og komplisert, og ble foretatt på globalt nivå.

Jeg tror på betydningen av økt kunnskap som kan gi politikerne grunnlag for handling, sier Austrheim.

Den store rapporten Millennium Ecosystem Assessment førte til større oppmerksomhet omkring ulike økosystem i trøbbel, om ødeleggelse av korallrev og overutnytting av havene og regnskogene.

Men den nye rapporten skal gå mye mer i detalj, og ta for seg tilstanden i ulike regioner.

- Norge har vært en sentral bidragsyter i oppstarten av Naturpanelet. Våre erfaringer med flere tiårs deltakelse i Klimapanelet gir forventninger til at Norges innsats i Naturpanelet vil gi høy avkastning både i form av forbedret beslutningsgrunnlag og styrkede nasjonale forskningsmiljøer på tvers av sektorene, mener seniorrådgiver Baste fra Miljødirektoratet.

Han sier det er mange eksempler på at biologisk mangfold og økosystemer har viktige roller i det norske samfunn, for eksempel flomdemping, matproduksjon, bioenergi, vannrensing, karbonlagring, rekreasjon og kulturarv, og det er derfor viktig med kunnskap som setter norske myndigheter i stand til å sikre dette også for fremtidige generasjoner.

I sommer publiserte en gruppe forskere ved NASA en studie som viser Grønlands topografi uten is. Det som kommer fram, er at man i deler av det man trodde var innland på Grønland, er områder under havnivå.

Uten is vil Grønland derfor se ut som en ring av fjell, med dype fjorder som strekker seg fra kysten og innover i landet, ikke så ulikt Norge.

– Mens man tidligere trodde mye av innlandsisen var landfast og ikke i kontakt med havet, ser vi nå at isen er mer sårbar enn man tidligere har regnet med. Siden mer av iskappen er i kontakt med havet, er den mer utsatt for smelting, sier Kerim Nisancioglu, forsker ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret.

Overflatesmelting

I den første delrapporten av FNs klimapanels femte hovedrapport har man undersøkt potensialet for nedsmelting av Grønland, hvor mye vann man forventer isen vil tilføre havene, og hvilke mekanismer som er viktige for nedsmeltingen.

Siden den kom ut i fjor har forskerne arbeidet videre.

– Spesielt når det gjelder hvordan isen på Grønland smelter, har vi kommet lengre. Vi ser for eksempel at smeltevannet fra overflaten av Grønlandsisen er viktigere for tap av is enn temperaturene i fjordene, sier Nisancioglu.

Forklaringen er at smeltevann fra overflaten finner veien ned til bunnen av isen og flyter ut mot fjordene. Når smeltevannet kommer ut i fjorden under isen, fører dette til at varmt fjordvann trekkes inn og smelter brefronten ytterligere. Dette forsterker igjen prosessen med kalving og gjør igjen at tapet av is i fjordene forsterkes.

Havnivå med nye øyne

Den nye topografien over Grønland med dype fjorder og store deler under havnivå gjør at forskerne på nytt må se på hvordan dette vil påvirke havnivåstigning.

– Spesielt viktig blir det å finne temperaturgrensen med tanke på global oppvarming som vil gi en nedsmelting av Grønlandsisen. Det ser ut til at vi kan risikere å miste Grønlandsisen også innenfor togradersmålet. Men dette vil ta lang tid, sier Nisancioglu.

Referanse:

Morlighem m.fl: Deeply incised submarine glacial valleys beneath the Greenland ice sheet, Nature Geoscience, 7 2014, doi:10.1038/ngeo2167.

Arbeidsmiljøet er dårligere i kvinnedominerte yrker, konkluderte det svenske arbeidstilsynet etter å ha gjennomført 900 tilsyn i 59 svenske kommuner over tre år.

Undersøkelsen ble gjennomført for å finne forklaringer på hvorfor kvinner i Sverige har over 80 prosent høyere sykefravær enn menn. Resultatene ble presentert under et frokostmøte hos Arbeidstilsynet i Norge torsdag.

Den viktigste årsaken til forskjellen i sykefraværet, er at kvinner og menn har ulike yrker, konkluderer rapporten.

I tillegg fant det svenske tilsynet ut at arbeidsmiljøet er dårligere i den kvinnedominerte hjemmetjenesten enn i den mannsdominerte teknisk etat.

I hjemmetjenesten er det større tidspress, færre ressurser og flere ansatte for hver sjef. Det fører til at hver andre medarbeider opplever arbeidskravene og arbeidsbelastningen som et arbeidsmiljøproblem sammenlignet med knapt hver tredje medarbeider i teknisk etat.

Enda større er forskjellen når de ansatte blir spurt om de tror de vil stå i yrket fram til pensjonsalder. I teknisk etat svarte åtte av ti ja, mot knapt halvparten i hjemmetjenesten.

The Bárðarbunga-Nornahraun eruption – an ongoing demonstration of rifting and volcanism 

The basaltic lava emission from a fissure system connected to the the Bárðarbunga central volcano under Vatnajökull is now the largest eruption in Iceland in the past 230 years.  Although the central volcano is located in the Eastern Rift Zone, the erupting fissure system protrudes into the fissure swarm of the Askja central volcano in the Northern Rift Zone.  The extensive arrays of seismometers and continuously recording GPS-stations have provided real-time seismic and geodetic data, illustrating the subsidence of the central volcano and associated dike injection.  Additional observations and measurements on the ground and during frequent overflights with the Icelandic Coast Guard aircraft have yielded unique and complementary insights into these processes.

Notes

The developing lava field is commonly referred to as Holuhraun, which is also the name of a lava flow from 1797. In this article, I adopt the term Nornahraun, as suggested by Þorvaldur Þórðarson: http://earthice.hi.is/names_new_lava_flow_field_north_dyngjujokull

The account of the tectonic and volcanic events are mainly based on the continuously updated information on: http://en.vedur.is/ and http://en.vedur.is/earthquakes-and-volcanism/articles/nr/2947

The article is also available at: http://folk.uio.no/rtronnes/Publ-pop-sci/Vulk-jordskjelv/Bardarb-2014.pdf

Rift zones and volcanic systems in Iceland

The volcanic rift and flank zones in Iceland have separate volcanic systems, comprising central volcanoes and fissure swarms (Fig. 1).  Many of the evolved central volcanoes have calderas and some of these erupt intermediate and silica-rich magmas, including rhyolites with about 70 weight% SiO₂, in addition to basalts.  A caldera is a sub-circular depression, normally 2-10 km in diameter, formed by magma chamber pressure loss and collapse resulting from a volcanic eruption or from injection of melt into dikes away from the caldera region.  The term dike is used to describe an open fissure (often 1-10 m wide) filled with melt.

Long distance sub-surface transport of magma in dikes is a common feature associated with fissure eruptions in the rift zones.  The previous three largest eruptions in Bárðarbunga involved basaltic magma transport about 100 km southwestwards from the central volcano along dikes in the Veiðivötn fissure swarm (Fig. 1), leading to fissure eruptions on the way. Some of the magma, however, was ultimately injected into silica-rich magma chambers under the Torfajökull central volcano (Fig. 1), causing explosive mixed magma eruptions.  Each of these three events, the Veiðivötn, Vatnaöldur and Dómadalshraun eruptions in 1477, 871 and about 150 AD, respectively, produced about 1 km³ dense rock equivalent (DRE) of combined basaltic, intermediate and rhyolitic lava and tephra (Larsen, 1984).  The 721 (approximately) and 606 year intervals between these eruptions are slightly longer than the 531 year period between the 1477 and 2014 events involving magma from Bárðarbunga.

Several other volcanic systems in the Icelandic rift zones are also characterized by interaction between silica-rich (rhyolitic) magma in shallow chambers under the central volcanoes and deeper basaltic reservoirs and dikes with basaltic melt.  The puncturing of rhyolitic magma chambers by dike injection and the mixing of hot basaltic melt (1150-1200 °C) with cooler rhyolite (800 °C) can cause vigorous convection and gas (steam) bubble formation.  The relatively viscous rhyolite melt may then be transformed explosively to low-density foam, fragmented and erupted as silicic ash and pumice. This process is analogous to the violent exsolution (release) of CO₂-gas from shaken and depressurized champagne or beer.

Status and volume of the eruption (Nov. 6, 2014)

The vigorous and steady extrusion of basalt from a 2 km long crater row 45 km NE of the Bárðarbunga central volcano now seems to be the largest Icelandic eruption in the last 230 years. Starting in the early morning of Sunday, August 31, it has lasted more than two months.  Fig. 2 shows the eruptive activity on Sept. 4, at an early stage before much of the magma was channelized through shallow, but covered, lava tubes.  

The area of the current lava field exceeds 65 km².  Initially, the lava flowed about 17.5 km towards ENE, parallel to the river Jökulsá á Fjöllum.  It then stopped near the foothills of the interglacial Vaðalda shield volcano and spread towards NW and SE after Sept. 12 (Fig. 3-4).  A small satellite lava field (0.4 km²) was also produced from a 1 km long eruption fissure about 2 km SSW of the constantly erupting fissure (crater row) during a three-day period, Sept. 5-7.   

The volume estimates are uncertain due to the difficult observing conditions in the most remote and climatically hostile area in Iceland.  Field work is also hindered by highly variable winds and unpredictable concentrations of toxic volcanic gases.  Based on the unwavering observation efforts by scientists at the Icelandic Meteorological Office (Veðurstofa Íslands) and Institute of Earth Sciences, University of Iceland (Jarðvísindastofnun, Háskólans), however, it seems that the eruption has a daily magma output of about 0.02 km³.

The resulting accumulated volume of 1.4 km³ (Nov. 8) has exceeded the total outputs of the Krafla fires, 1975-84 (0.25 km³), the Myvatn fires, 1727-29 (0.25 km³) and the eruptions from Hekla-1970 (0.5 km³), Hekla-1947-48 (0.88 km³), Surtsey-1963-67 (0.73 km³), Katla-1918 (1.0 km³) and Askja-Sveinagjá-1875 (0.5 km³). The largest historic eruptions, including  Laki (1783-84, 15.1 km³), Eldgjá (934-940, 19.6 km³) and Hallmundarhraun (about 950, 8.5 km³) are still about an order of magnitude larger.  However, if the Nornahraun eruption continues at the current rate, the volume may surpass that of the Hekla-1766 (1.5 km³) and the Öræfajökull-1362 (2 km³) eruptions by November 13 and December 9, respectively.  By then the Nornahraun eruption would be the fourth largest Icelanic eruption in historic times (after 871 AD).  [The volumes above, compiled from Sinton et al. (2005), Þórðarson and Larsen (2008), Þórðarson and Höskuldsson (2008) and references therein, are combined lava and dense rock equivalents of tephra.]

Dike injection and rifting

The 2014 volcanic unrest with rifting, dike injection and fissure eruption has been monitored by dense networks of seismometers and continuously recording GPS-stations.  The surveillance has given unprecedented insights into the fracturing and melt injection processes and the interaction between a central volcano and fissure swarms in the Icelandic rift zones (Fig. 5).

Fig. 5. Seismicity and crustal movements. See also the day-to-day evolution at http://en.vedur.is/earthquakes-and-volcanism/articles/nr/2949. The maps were produced by the Icelandic Meteorological Office (Veðurstofa Íslands).
Upper panel: Period Aug. 16 (dark blue) to Aug. 28 (dark red). Earthquake epicentres (coloured dots) and horizontal displacement of continuous GPS stations (red arrows: 24 hr movement Aug. 26-27, green arrows: 72 hr movement, Aug. 24-27).
Middle panel: Manually processed earthquakes in the period Aug. 16 (day 1, dark blue) to Nov. 5 (day 80, dark red).
Lower panel: Earthquakes, Aug. 16 (day 1) to Nov. 5 (day 80) and accumulated horizontal crustal movements (Aug. 14 – Nov. 5). Note that the stations close to the central volcano has converged on the caldera area. The stations east of the NNE-trending dike segment have moved towards ESE-SE, reflecting the dike formation and rifting. HRIC (NW of the dike) has moved in the opposite direction (WNW-NW). Most of the stations SW of HRIC, however, have moved towards W, rather than WNW. This may reflect a southerly vector component towards the contracting central volcano.

Lower panel: Earthquakes, Aug. 16 (day 1) to Nov. 5 (day 80) and accumulated horizontal crustal movements (Aug. 14 – Oct. 31). Note that the stations close to the central volcano has converged on the caldera area. The stations east of the NNE-trending dike segment has moved towards ESE-SE, reflecting the dike formation and rifting. HRIC (NW of the dike) has moved in the opposite direction (WNW-NW). Most of the stations SW of HRIC, however, have moved towards W, rather than WNW. This may reflect a southerly vector component towards the contracting central volcano.

The day-to-day evolution of seismicity and horizontal crustal movements is compiled at: http://en.vedur.is/earthquakes-and-volcanism/articles/nr/2949 (including an animated evolution map and http://hraun.vedur.is/ja/Bardarb/GPS/Slider/images.html#).  The rifting and volcanic unrest started on August 16, with intense seismic activity within the Bárðarbunga caldera and along an 8 km long SE-trending radial dike from the SE side of the caldera rim (Fig. 5).  There was also strong seismic activity along the E and NE margin of the central volcano the same day. During the next few days (Aug. 17-19) the earthquake swarms defined a dike segment propagating 22 km towards NE (N45°E) from the SE tip of the radial dike.  In the Aug 23-28 period, the dike propagation changed direction about 20° to a NNE-direction (N15°E).  The magma moved another 20 km in the NNE direction before a minor, four hour long, fissure eruption occurred near the dike tip in the early hours of Friday, Aug. 29. 

The intrusion of the radial dike towards SE on Aug. 16 was accompanied by displacement southwards for stations HAFS and GFUM, northwards for DYNC and eastwards for the stations west of the caldera (not visible in the 13 day accumulated motion on Fig. 5, upper panel, but on the Aug. 16 map at http://hraun.vedur.is/ja/Bardarb/GPS/Slider/images.html#). The further dike propagation towards NE and NNE involved spreading between the continuously measuring GPS-stations DYNC and GSIG of 4-6 cm/day (50-70 cm in the 12 day period, see the daily maps of seismicity and horizontal crustal movements).  DYNC and GSIG are about 20 km west and 15 km east of the dike, respectively.  The stations FJOC, KIDC and HAUC 30-40 km west of DYNC show only minor westward movement, demonstrating crustal compression between the dike and FJOC. The dike itself, and therefore the local rifting, is likely to be about one order of magnitude larger than the separation measured at distances of 15-20 km.

South of the Bárðarbunga central volcano, the stations HAFS and GFUM were (and are still) moving northwards, in response to the decrease in magma pressure under the caldera and inward movement of the surrounding area (Fig 5, lower panel).  Because the Icelandic plate-spreading direction is approximately WNW-ESE, the southerly components affecting DYNC and GSIG (WSW and SE movement, respectively) is a result of the subsidence and contraction of the Bárðarbunga central volcano. 

The seismic activity related to dike injection and caldera subsidence has involved 500-800 events/day.  The largest events with moment magnitude up to about 5.7 have been confined to the caldera ring fault (caldera rim).  In the first month of activity, the number of recorded events exceeded 20000.  Even if the number has been lower during the second month of activity, the occurrence of earthquakes exceeding magnitude 5 is still common in the Bárðarbunga caldera.  In addition to all the seismic activity, a minor subglacial eruption occurred on the SE flank of the volcano on August 23, probably from the earliest radial dike.

The strong and persistent (until today) seismicity along the ring faults of the caldera is accompanied by extensive subsidence of the caldera floor.  On Oct. 6, 18, 25 and Nov. 6 the levels of subsidence were reported as 30, 35, 40 and 44 m, respectively, with concentrated in the NW part of the caldera.  With a caldera area of about 60 km² (long and short diameters of about 10.5 and 7 km), an average subsidence of the entire caldera floor of 44 m would represent a volume of 2.6 km³, about twice the erupted lava volume.  The observed differential subsidence, however, may correspond to a volume of only 1.2 km³.

The large E-W extension NE of Bárðarbunga resulted in the formation of a 600-800 m wide and 6 km long graben partly under and partly NNE of the northern part of the Vatnajökull ice cap (Dyngjujökull) just before Sept. 5 (Fig. 6-8).  As shown in Fig. 8, the small satellite eruption fissure and the corresponding lava field are within this graben.  The projection of the graben trend towards NNE coincides with the continuously erupting crater row.

The 2014 eruption and rifting – regional perspectives and outlook

The Bárðarbunga volcanic system is one of the most productive systems in post-glacial (Holocene) time.  The early Holocene Þjórsáhraun (about about 25 km³), fed from craters in the Veiðivötn fissure swarm, is largest post-glacial lava unit in Iceland, exceeding the historic Eldgjá (19.6 km³) and Laki (15.1 km³) lava flows from the Katla and Grimsvötn central volcanoes (Fig. 1, Þórðarson and Höskuldsson, 2008).  The Bárðarbunga central volcano is close to the vertical axis of the Iceland mantle plume, which is responsible for the strongly elevated volcanic productivity in the NE Atlantic (Fig. 1, Þórðarson and Höskuldsson, 2008, Jones et al. 2014).  Currently, the high rate of mass loss due to the melting of the Vatnajökull glacier (Björnsson and Pálsson, 2008) also leads to increased decompression melting of the mantle under central Iceland (Sigmundsson et al. 2014).

The large mixed-magma eruptions originating from Bárðarbunga in 1477, 871 and about 150 AD started with dike injection about 100 km southwestwards along the Veiðivötn fissure swarm, causing reactions between the injected basaltic magma and the rhyolite melt under the Torfajökull central volcano.  The 2014 eruption differs from this pattern in the sense that the basaltic dike injection is towards NE from Bárðarbunga.  The sequential propagation of three dike segments from the caldera (Fig. 5, upper panel) prior to the first fissure eruption near the dike tip on Aug. 29, demonstrates that magma was injected from a NE-trending dike swarm in the Eastern Rift Zone to a NNE-trending dike swarm originally belonging to the Askja volcanic system in the Northern Rift Zone (Guðmundsson et al. 2014).  The general change in directions of the fissure swarms at the latitude of central Iceland (64.5 to 65 °N) is present also in the Tertiary lavas plateaus in east Iceland.  Therefore, it seems that the stress field and spreading geometry has been approximately stationary during the last 10 Ma (Guðmundsson et al. 2014).

It is difficult to predict how the eruption will evolve and how long it will last.  The relatively constant rate of eruption during the first two months is remarkable and could indicate further extension of the eruption period.  The magma conduit from the Bárðarbunga central volcano seems well established and the magma supply is closely tied to the deflation of the magma reservoir and subsidence of the caldera floor.  The most likely scenario at this mature stage is that the magma supply from the deflating reservoir will decrease and finally end the eruption.   Other scenarios, involving opening of new eruptive fissures to the SW or NE, as well as more extensive eruption activity in in the Bárðarbunga central volcano, possibly of explosive character, are less likely.

The societal and environmental impacts of this effusive basalt eruption are moderate, because the location in a very remote area of Iceland.  Sulphuric gases, however, have created volcanic haze conditions in E and NE Iceland, as well as in the capital area. People with respiratory problems have been most affected.  Satellite measurements have also detected elevated SO₂ trails as far as 1500-2000 km from Iceland.

References:     

Björnsson and Pálsson, 2008: Icelandic glaciers. Jökull 58, 365-386

Guðmundsson et al., 2014: Dike emplacement at Bardarbunga, Iceland, induces unusual stress changes, caldera deformation, and earthquakes. Bull. Volcanol. 76, DOI 10.1007/s00445-014-0869-8

Jóhannesson and Sæmundsson, 1998: Geological map of Iceland, 1:500.000. Tectonics. Icelandic Institute of Natural History and Iceland Geodetic Survey, Reykjavík

Larsen, 1984: Recent volcanic history of the Veidivötn fissure swarm, southern Iceland – an approach to volcanic risk assessment. J. Volcanol. Geotherm. Res. 22, 33–58

Þórðarson and Larsen, 2007: Volcanism in Iceland in historical time: Volcano types, eruption styles and eruptive history. J. Geodyn., 43, 1, 118–152

Þórðarson and Höskuldsson, 2008: Postglacial volcanism in Iceland. Jökull 58, 197-228

Sigmundsson et al., 2010: Climate effects on volcanism: influence on magmatic systems of loading and unloading from ice mass variations, with examples from Iceland. Phil. Trans. R. Soc. 368, 2519-2534

Sinton et al., 2005: Postglacial eruptive history of the Western Volcanic Zone, Iceland. Geochem. Geophys. Geosyst. 6 (12), Q12009, doi:10.1029/2005GC001021

Av Bjørn Økland, Skog og landskap

Fjellbjørkmåler, den viktigste skadegjøreren på bjørk i Nord-Norge og i fjellet, er på vei nordover. Studier over de siste 15-20 år viser at utbrudd nå også forekommer i de kaldeste og mest kontinentale områdene lengst nord i Norge. Årsaken er trolig at et midlere klima har åpnet opp disse ugjestmilde områdene for fjellbjørkmåleren.

Fjellbjørkmåler (Epirrita autumnata) regnes som den alvorligste skadegjøreren på bjørk i Nord- Norge og i fjellskogen i Sør-Norge. Masseangrep med snauspising av store skogområder forekommer mer eller mindre regelmessig. Som regel varer utbruddene rundt sju år, mens det tar åtte til ti år før et nytt utbrudd bygger seg opp. Om bjørka snauspises flere år på rad, vil trærne dø. Siden gjenveksten i de nordlige bjørkeskogene er langsom kan effekten være dramatisk når store områder med død skog blir stående over lang tid.

Fjellbjørkmålerens egg overvintrer og tåler svært lave temperaturer, men i noen områder – særlig i Finnmark – kan ekstrem kulde drepe eggene. Under masseangrep kan man noen ganger observere at skogen står grønn og uskadd langs elver og i forsenkninger der temperaturen kan bli svært lav. Analyser av lange tidsserier viser at utbruddsområdene til fjellbjørkmåler i de siste 15-20 årene har utvidet seg mot de kaldeste og mest kontinentale områdene lengst nord i Norge. Årsaken er trolig at et gradvis mildere klima har åpnet opp disse tidligere så ugjestmilde områdene for fjellbjørkmåleren

Som regel bidrar flere målerarter under utbruddene på bjørk. Felles for flere av artene er at de har ekspandert mot nord eller høyereliggende skog der klimaet har blitt mildere de senere årene. En av disse artene er liten høstmåler (Operophtera brumata) som ofte forekommer sammen med fjellbjørkmåler og kan være mer eller mindre medansvarlig for snauspisingen. Liten høstmåler har vært mest kjent for masseangrep i lavlandet og overlappet tidligere ikke med fjellbjørkmåler i de kaldeste områdene. Men nå synes arten å gjøre seg stadig mer gjeldende i høyereliggende skog. Nye studier basert på flybilder viser at de siste høstmålerutbruddene i Troms har gått helt opp til tregrensen, og lange tidsserier viser en rask utvidelse av utbruddsområdene nord- og østover i Troms og Finnmark. Blek høstmåler (Operophtera fagata), en annen av fjellbjørkmålerens slektninger, hadde også kun utbrudd i lavlandet tidligere. De siste årene har denne arten bidratt til utbrudd i fjellnær bjørkeskog i Sør-Norge (Skjåk). Det gjenstår å se om utvidelsen av utbruddsområdene til disse målerne er forbigående eller om det er en varig trend.