Ofte dreier det seg om det som kalles mindre alvorlig vold.

– De nordiske studiene viser at mødre begår denne typen vold like ofte som fedre. Noen studier viser også at mødre begår den type vold oftere enn fedre, sier NKVTS-forsker Anja Emilie Kruse til NRK.

Kruse har sammen med Solveig Bergman samlet forskning om vold mot barn begått av foreldre, og har snakket med mødre som har utøvd vold mot barna sine.

– Det dreier seg om lugging, dytting og slag med flat hånd, og volden skjer i mange ulike situasjoner, sier forskeren.

Tre forhold gikk igjen i det mødrene fortalte de to forskerne. Sterk aggresjon kan føre til en form for opplevelse av at det er berettiget at de bruker vold, de bruker vold i situasjoner de selv oppfatter som vanskelige og noe av volden kan knyttes til tradisjonelle holdninger til barneoppdragelse.

Helsesøster Solveig Ude i Oslo, som har 32 års erfaring i yrket, sier at en av forklaringene kan være at det som oftest er mødre som er hjemme med barna. Hun sier at det ofte er fedrene som står bak volden mot eldre barn, mens mødrene slår de små.

– Mange slår uten å tenke at dette er en krenking av barnet – både fysisk og psykisk. Det er en helt uakseptabel metode, sier hun.

Hvert år rangerer universitetet land etter hvor utsatt de er for ekstremvær, naturkatastrofer og andre konsekvenser av klimaendringene, samt hvor godt rustet landene er til å hanskes med dem. Norge har toppet listen i snart 20 år.

– Jeg er glad for denne bekreftelsen på Norges pågående arbeid med ta fatt i konsekvensene av klimaendringene, sier klima- og miljøminister Tine Sundtoft (H), ifølge Norges ambassade i Washington.

New Zealand, Sverige, Finland og Danmark følger Norge på toppen av listen. De fem landene som er minst forberedt på klimaendringene, er ifølge listen Chad, Burundi, Eritrea, Den sentralafrikanske republikk og Kongo.

– Norges lange kystlinje og høye fjell gjør at vær og klima har påvirket nordmenns hverdag i årtusener, og gjør det fortsatt. Norge har derfor lang erfaring med å håndtere ekstremvær, sier Sundtoft.

– Vi vil fortsette å jobbe med verdenssamfunnet for å møte de utfordringene vi alle står overfor, legger hun til.

Maurtuer har mye å tilby. De er godt beskyttet, og de er stabile og ressursrike. Et slikt hjem lokker ikke bare maur, men også mange andre insekter. På mange måter er maurtuen alt en liten skapning kan be om. Så lenge man kan holde seg inne med en hær av maur. 

Maur bruker luktesansen sin til å skille ut venner fra fiender. For å kunne få lov til å bo der, er inntrengerne derfor nødt til å foreta noen lure grep. For eksempel endrer de sine kjemiske luktesignaler.

Men det stopper ikke bare der.

Maur lever i komplekse samfunn. For å opprettholde dette samfunnet, er de nødt til å kommunisere. Forskere fra Universitet i Torino i Italia ønsket derfor å undersøke om insektenes bruk av lydsignaler også hadde noe å si. De ønsket å se på hvordan inntrengerne lærte seg å bruke lyd for å ikke bli oppdaget av de aggressive maurene.

En tidligere studie, utført av Fransesca Barbero og andre forskere ved Center for Ecology and Hydrology og ved University of Oxford i 2009, har vist at dronningen til Myrmica-maurene har karakteristiske lyder som er anerledes fra arbeidsmaurene sine. På denne måten øker dronningen den sosiale statusen.

I den nye studien har forskerne funnet ut at Glaucopsyche arion-sommerfuglen, en sommerfuglart innen blåvingene, forstår dette og bruker det til sin egen fordel. 

Gjennom flere år har Barbero og hans team samlet og analysert lydsignalene mellom sommerfuglen og maurene. Ved hjelp av en spesialprodusert mikrofon, spilte de inn lydsignalene mellom maurene og sommerfugl-larvene. Lydene viste at larvene etterlignet dronningen, og med dette oppnådde også de høyere status i maurtuen.

I tillegg var larvene så glupe at de brukte lydsignalene til å lure de andre maurene til å rengjøre for dem og mate dem.

– Signalene som formidles inneholder ganske kompleks informasjon, ikke bare mellom arbeidermaurene, men også utenfor kolonien. For eksempel under matjakten, men også inne i maurtuen og mellom kastene, sier Barbero, forskerlederen i studien ved Universitet i Torino. 

Forskerne håper disse funnene vil styrke forskningen innen akustisk kommunikasjon mellom sosiale parasitter og maur. De håper også på et betydelig fremskritt i menneskets forståelse av de komplekse mekanismene. 

Funnene ble nylig presentert på møtet til Acoustical Society of America (ASA).

– Genialt å bo sammen med maur

Tone Birkemoe, professor ved Institutt for naturforvaltning ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), forteller at denne levemåten har en stor fordel for de insektene som bor hos maurene. 

Hun forteller at det er flere blåvinger som lever slik. Egenskapene til disse sommerfuglene er medfødt og livets oppgave krever at de kommer seg inn i en maurtue som larve. 

Dessuten påpeker hun at det finnes flere insekter som også bruker lyd til å lure andre insekter, ofte for å få tak i mat.

– Blåvingene er avhengige av å få hjelp av maur. Hvis de ikke får hjelp, dør de. Ellers er det jo helt genialt å bo sammen med maur. De forsvarer, henter mat og passer på, sier Birkemoe. 

Hun mener at studien kan være viktig for å forstå hvordan dyr kommuniserer. De knepene inntrengere bruker kan danne grunnlaget for nye typer maurbekjempelse der dette er aktuelt, ifølge Birkemoe. 

– Og så er det jo spennende da, at sommerfuglene faktisk bruker mange typer kommunikasjon for å manipulere maurene de bor hos. 

Referanser:

I. Nyheten er hentet fra nyhetsmeldingen: Why some butterflies sound like ants, oktober 2014.

II. Barbero, Francesca m.fl.: Queen Ants Make Distinctive Sounds That Are Mimicked by a Butterfly Social Parasite,Science, DOI: 10.1126/science.1163583, Februar 2009

En leser, Andreas Dahl Andersen, skriver i en e-post til Videnskab.dk: «Jeg synes det kan være vanskelig å følge debatten om global oppvarming. Det kommer hele tiden nye rapporter som viser at temperaturen stiger, og at alt skyldes utslipp av drivhusgasser. Men jeg har samtidig lest at noen forskere mener at det kan skyldes kosmisk stråling og variasjon i solens magnetfelt. Har forskerne et endelig bevis på at det er drivhusgasser som gjør at temperaturen stiger – eller er det bare den teorien man mener passer best for tiden? Og kan man måle konsentrasjonene av drivhusgasser i atmosfæren?» 

Slik måler man CO₂-konsentrasjon

Vi tar det siste spørsmålet først – nemlig om man kan måle konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren. Her er svaret entydig ja.

– Man kan måle det veldig presist, og det har man gjort siden 1970-tallet, forteller professor Jens Hesselbjerg Christensen, som er leder av Danmarks Klimacenter ved Danmarks Meteorologiske Institut (DMI).

– Man måler normalt CO₂-konsentrasjonen høyt oppe i atmosfæren, hvor det er lang avstand fra kildene til utslipp. Den blir blant annet observert på toppen av Mauna Loa på Hawaii, og man får også daglige målinger fra stasjoner høyt opp i Antarktis. I de senere tiårene har det også blitt observert fra satellitter.

Isen lagrer på fortidens drivhusgasser

Forskerne kan også studere mengden av drivhusgasser i fortiden.

Små luftbobler sitter nemlig innkapslet og gjemt i isen ved Nord- og Sydpolen.

– Når den nye snøen blir presset sammen til is, blir luften fanget. Dermed har vi fortidens atmosfære fanget i isen. Når vi henter opp isen, kan vi måle innholdet av drivhusgasser tilbake i tid, forklarer professor Dorthe Dahl-Jensen, som er leder av Senter for is og klima ved Københavns Universitet.

Ved å studere iskjerner fra Grønland kan Dahl-Jensen og kollegene hennes se at konsentrasjonene av drivhusgasser var lavere før i tiden.

– I de siste 800 000 årene har vi ikke sett verdier opp mot dagens nivå. Innholdet av drivhusgasser har alltid variert, og det er ikke bare menneskeskapte forhold som avgjør, forteller Dahl-Jensen.

– Når konsentrasjonene av drivhusgasser har vært høye, har temperaturene også vært det.

Hvorfor stiger CO₂-nivået?

FNs klimapanel (IPCC) består av flere hundre forskere fra hele verden, som hvert femte år oppsummerer tusenvis av undersøkelser og målinger i en samlet rapport.

I den siste rapporten kan man blant annet lese at konsentrasjonen av drivhusgassene lystgass (N₂O) og metan (CH₄) i atmosfæren har steget med 20 og 150 prosent siden industrialiseringens begynnelse.

Når det gjelder CO₂, er stigningen på 40 prosent.

«Primært på grunn av utslipp fra fossile drivstoff», heter det i rapporten.

Slik regner ut man utslippene

Klimapanelet baserer blant annet konklusjonene på forskning på nasjonale statistikker over lands energiforbruk.

Forbruket kan nemlig omregnes til en bestemt mengde CO₂. I en undersøkelse estimerer en større forskergruppe at denne metoden gir en usikkerhet på ti prosent.

Uten drivhuseffekt – ikke noe liv

Drivhusgassene sørger for at all den energien vi mottar fra solen, ikke bare reflekteres ut i verdensrommet.

Uten denne effekten ville jorden vært mye kaldere og kanskje til og med uten liv, forteller professor Jørgen E. Olesen fra Aarhus Universitet.

– Vi skal være utrolig glade for at vi har drivhuseffekten. Så det vi diskuterer, er en økning av drivhuseffekten, forteller Olesen, som forsker på global oppvarming ved Institut for Agroøkologi.

– Det finnes ingen forskere som tviler på at drivhusgasser har en oppvarmende effekt. Det har vært velkjent i flere hundre år. Spørsmålet er størrelsen på effekten. Det er uenighet om desimalene, men ingen kan tvile på at CO₂ har en klimaeffekt, sier Olesen, som har vært medlem av FNs klimapanel.

Fysikkforsøk viser drivhuseffekten

Professor Dorthe Dahl-Jensen fra Københavns Universitet er enig.

– Det er velkjent fysikk at drivhusgassene øker temperaturen. Man kan på en enkel måte pumpe inn CO₂ i et glass og se hvordan temperaturen endrer seg, sier Dahl-Jensen.

Spørsmålet er om det er de menneskeskapte drivhusgassene som gjør at vi i løpet av det siste århundret har sett en global temperaturstigning på om lag 0,85 grader?

I den siste rapporten fra FNs klimapanel er konklusjonen at det er «ekstremt sannsynlig at over halvparten av den observerte stigningen i den gjennomsnittlige globale overflatetemperaturen fra 1951 til 2010 var forårsaket av den menneskeskapte stigningen i drivhusgasskonsentrasjoner og andre menneskeskapte påvirkninger».

Stor enighet om oppvarming

Ifølge professor og klimaforsker Jens Hesselbjerg Christensen er IPCCs rapporter det beste beviset på at det er de menneskeskapte drivhusgassene som primært er skyld i den globale oppvarmingen.

Klimapanelets rapporter bygger på verdens mest omfattende innsamling av forskningsartikler om klimaet – og all denne forskningen har blitt gjennomgått, vurdert og analysert av panelet, forteller Christensen.

– IPCCs rapporter viser at 40 000 forskere er overbevist om at det er økningen av CO₂ og andre drivhusgasser i atmosfæren som er dominerende i forhold til å øke temperaturen på jorden. Så finnes det selvfølgelig et lite antall forskere som hevder at det er noe annet som er avgjørende. Det er der usikkerheten ligger, sier Christensen.

Professor Dorthe Dahl-Jensen er enig:

– 99 prosent av forskerne som arbeider med klima, sier at det ikke er noen tvil om at det er drivhusgassene som får temperaturene til å stige. Men en god forsker vil selvfølgelig høre de argumentene som peker i en annen retning.

– For tiden finnes det imidlertid ingen andre teori som kan forklare de temperaturstigningene vi ser, mener Dahl-Jensen.

Hva med solen?

I de siste årene har en rekke studier vist at naturlige variasjoner i solens aktivitet spiller en rolle for klimaet.

Solens aktivitet følger blant annet en syklus på elleve år, og FNs klimapanel konkluderer med at det er «middels sikkerhet» for at denne syklusen påvirker «klimafluktuasjoner i noen områder».

Men klimapanelet mener at det er «stor sikkerhet for at endringer i den samlede solinnstrålingen ikke har bidratt til stigningen i den gjennomsnittlige globale overflatetemperaturen i perioden 1986 til 2008, basert på direkte satellittmålinger av den samlede solinnstrålingen.»

Svensmark: Solen er viktigere

En av de mest kjente – og omstridte – talsmenn for solteorien er den danske professoren Henrik Svensmark.

Han fremsatte i 1996 en teori om at solens aktivitet, sammen med kosmisk stråling, bærer en stor del av ansvaret for klimaendringene. Teorien vakte debatt og harme blant andre klimaforskere.

Svensmark anerkjenner imidlertid at drivhusgassene spiller en rolle for klimaet.

– Det er riktig at CO₂ er en drivhusgass som er med på å varme opp jorden. Men effekten fra en fordobling av CO₂-konsentrasjonen vil bare resultere i en temperaturstigning på om lag én grad. Det er mye mindre enn det vi får høre i IPCCs rapporter, skriver Svensmark i en e-post.

Kan påvirke skydannelsen

Professor Jørgen E. Olesen mener at Svensmark kan ha rett i at den kosmiske strålingen – som svinger i takt med de naturlige variasjonene i solen – kan påvirke temperaturen på jorden.

Men effekten kan ikke være så stor som Svensmark antar, sier Olesen:

– Det er mulig at den kosmiske strålingen påvirker klimaet. De kosmiske strålene påvirker trolig mengden av skyer. Alt det er viktig for forståelsen av klimaet, og vi burde forske mer på dette.

– Men en rekke målinger viser at den kosmiske strålingen betyr veldig lite for den globale oppvarmingen, sammenlignet med drivhusgassene – de overskygger alt annet, sier Olesen.

Svensmark: Klimapanel regner feil

Henrik Svensmark mener klimapanelet regner feil.

– I klimamodellene antas det at endringer i skyer og vanndamp resulterer i en forsterkning av den direkte CO₂-effekten. Men rollen til skyer og vanndamp er ikke tilstrekkelig forstått.

– Det er faktisk flere vitenskapelige resultater som viser at denne effekten er langt mindre enn IPCCs modellresultater. Dermed kan CO₂ også være et langt mindre problem enn antatt, skriver Svensmark, som blant annet henviser til forskning fra tidsskriftene Climate Change og Environmetrics.

IPCC: Svak effekt

I den siste rapporten fra FNs klimapanel blir forskning knyttet til Svensmarks teori vurdert.

Ifølge rapporten er det «en viss evidens for» at de kosmiske strålene kan forsterke dannelsen av såkalte aerosoler – partikler i luften der skyer kan begynne å danne seg.

Men «mekanismen er for svak til å påvirke den globale konsentrasjonen» av aerosoler og skyer.

Samtidig henviser rapporten til forskning som viser at mengden kosmisk stråling ikke henger sammen med temperaturen i perioden 1960–2005.

I den mer kortfattede versjonen av rapporten, som er skrevet til politikere, er konklusjonen at det ikke er «konstatert noen robust forbindelse mellom endringer i kosmiske stråler og skydekket».

Hvorfor er vi fortsatt i tvil?

Så hvorfor er det fortsatt så mye tvil om dette spørsmålet?

Ifølge professor Dorthe Dahl-Jensen har klimaendringene blitt et spørsmål om tro i stedet for vitenskap.

– Det er et ganske interessant fenomen. Jeg er fysiker, og vi er vant til at når vi måler noe og presenterer dataene våre, så tror folk på oss. Men så snart målingene handler om klima, er det plutselig noe helt annet. Det har nærmest blitt religiøst for folk, sier Dahl-Jensen.

– Man kan jo spørre seg hvordan klimaet egentlig har fått den rollen. Jeg tror det henger sammen med at det er veldig store interesser involvert. Det er mye lobbyvirksomhet fra oljeindustrien og andre store interessegrupper. De forsøker å forvrenge folks forståelse av spørsmålet. Som klimaforsker trenger man faktisk en spindoktor.

Konklusjon: Ingen endelige beviser

«Det endelige beviset» vår leser etterlyser, har vi dessverre ikke funnet.

Det nærmeste vi kommer, er at FNs klimapanel – på bakgrunn av tusenvis av vitenskapelige målinger og forskningsresultater – konkluderer med at «klimaets oppvarming er utvetydig», og at det er «ekstremt sannsynlig» at det er den menneskeskapte stigningen av drivhusgasser som er den dominerende årsaken.

Og når forskere bruker så skarpe vendinger, er det vanligvis et tegn på at det er hold i hypotesen. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Folk i USA er bekymret for at global oppvarming fører til flere tornadoer. Og det er ikke uten grunn.

Tornadoene kan gjøre enorme ødeleggelser og tar gjennomsnittlig 60-80 menneskeliv hvert år i USA. Etter de kraftige tornadoene som traff Midtvesten og de sørlige delstatene tidligere i år, ble for eksempel hele 21 personer drept.

Men er det sånn at den globale oppvarmingen faktisk fører til flere tornadoer? Ikke sikkert, mener forskere. Det har i hvert fall ikke skjedd til nå.

Det som er sikkert er at det etter 1970 har vært perioder der tornadoene kommer tettere. Det vil si at det har vært færre dager med tornadoer til sammen, men at det har vært flere dager med mange tornadoer samtidig.

Konsekvenser for beredskap

Forskere ved National Oceanic and Atmospheric Administration i USA har funnet ut av hvordan tornadoene har oppført seg den siste tiden ved å gå gjennom meteorologiske data fra 1953 til 2013.  

På den måten har de funnet ut at antall tornadoer har vært relativ jevnt i løpet av denne perioden, men at de oftere kommer samtidig.

• Les også: Facebook-brukere samler inn bilder av tornadosøppel

Og de mener dette kan få konsekvenser for skadeomfanget: Dersom tornadoene kommer tettere, vil de også kunne gjøre mer skade.

De håper den nye informasjonen kan bidra til beredskapsarbeidet i USA, særlig i tornadoenes høysesong, nemlig i månedene april til juli.

Klimaforsker Rasmus Benestad ved Meteorologisk institutt i Oslo mener tettere tornadoer ikke nødvendigvis betyr at de vil føre til mer skade når de først kommer.

- Men samlet sett vil flere tornadoer på en dag bety skader is større utstrekning, skriver han i en epost til forskning.no.

Tornadoer i Norge

I Norge har vi også tornadoer, men de er så små at de sjelden gjør store skader.

Sist gang det ble observert en tornado i Norge var i august 2001. Da feide den gjennom et skogområde i Akershus og ødela 80 000 kubikkmeter skog. Den fikk også konsekvenser for vann- og strømforsyningen i tre kommuner.

Ellers får vi ikke de veldig sterke tornadoene i Norge. Det er fordi bakken er for kald og fordi vi ikke har så voldsomme temperaturforskjeller. Benestad kan fortelle at tornadoene oppstår ofte på flatt terreng og trives derfor godt på de slake slettene og på prærien i USA.

Men ifølge klimaforskeren er det sannsynlig at tornadoene vil bli påvirket av klimaendringene, noe som også kan få betydning for oss her i Norge.

- Men vi har ikke så veldig mye data som underbygger dette ennå, sier han.

• Les mer: Hvilken storm er den verste vi har hatt i Norge?
• Les mer: Dårligere forberedt på ekstremvær

Referanse:

Harold E. Brooks m.fl: Increased variability of tornado occurrence in the United States. Science 17. oktober 2014. DOI: 10.1126/science.1257460

Ordet Facebook-drap dukker tid og annen opp i media, som regel fordi drapet har skjedd som følge av en interaksjon på nettstedet.

Men til dags dato er det lite forskning på dette feltet.

Et forskerteam fra Birmingham ville derfor undersøke om anmeldelser som involverte Facebook, skilte seg ut fra andre drap.

Verden rundt

Forskerne valgte ut 48 drapssaker fra ulike steder i verden, fra perioden 2008 – 2013, hvor det sosiale nettstedet stod sentralt i mediadekningens vinkling.

Dermed undersøkte de hvordan Facebook ble knyttet til hendelsesforløpet, i tillegg til en rekke andre faktorer som forholdet mellom offeret og gjerningsmannen, alder, kjønn, åsted og drapsårsak.

Ut i fra oversikten de lagde, kunne de se ulike kategorier ta form.

Seks ulike typer

Gjennom å kategorisere de ulike fremgangsmåtene, kunne forskerne skille mellom seks forskjellige måter nettstedet har blitt brukt i forbindelse med drap.

Den første kategorien beskriver gjerningsmannen som en som har reagert kraftig på noe som har blitt publisert på nettstedet, og dermed oppsøkerofferet som stod bak publikasjonen, ansikt til ansikt.

Flere saker viste hvordan nettstedet blir brukt av drapsmannen til å informere om sine intensjoner, for å demonstrere kontroll over offeret og situasjonen.

Forskerne fant også tilfeller hvor ondartede krangler på nett som førte til et møte og dermed til voldelige slåsskamper og drap.    

For noen gjerningsmenn, ble nettstedet brukt for å opprette en fantasiverden, hvor skillet mellom virkelighet og fantasi ble uklart og drap ble et desperat tiltak for å vedlikeholde fantasien.

Nettstedet kunne også bli tatt i bruk for å bli kjent med et offer og dermed oppfordre til et møte i virkeligheten.

En siste type bruk, var å skrive innlegg i noen andres navn. Det kunne være offerets, i et forsøk på å opprettholde illusjonen om at han eller hun fortsatt levde, eller for å overvåke personens liv.

- Facebook dreper ikke

Elizabeth Yardley, en av forskerne bak studien, vil likevel ikke påstå at slike drap skiller seg ut fra resten.

- Vi ville se om drap hvor Facebook ble omtalt som en del av saken, var annerledes enn andre drap, og vi så at det var de ikke – ofrene kjente drapsmennene i de fleste tilfellene, og lovbruddene ga gjenlyd av det vi allerede vet om denne formen for kriminalitet, sier Yardley i en pressemelding.

Hun vil heller ikke ha det til at Facebook i seg selv er ondartet.

- Sosiale nettverkssider som Facebook har blitt en del av hverdagen vår, og det er vitkig å påpeke at det er ingenting opprinnelig ondsinnet ved dem. Facebook er ikke mer skyld i disse drapene enn en kniv har i et knivdrap, mener Yardley.

- Det er intensjonene hos menneskene som bruker disse redskapene vi trenger å følge med på, konkluderer hun.  

Referanse:

Yardley, E. og Wilson, D. Making sense of ‘Facebook Murder’? Social Networking Sites and Contemporary Homicide. The Journal of Criminal Justice (2014)  

Prostatakreft er den kreftformen som rammer flest menn og flest totalt i Norge.

Årlig får nesten 5000 menn prostatakreft og om lag 1000 menn dør av sykdommen. Det er bare lungekreft som har høyere forekomst av kreftdødsfall hos menn. Som kjønnsspesifikk kreftform omtales prostatakreft gjerne som kreften som dreper mennene.

Til tross for at prostatakreft er hyppig årsak til kreftdød, lever nesten ni av ti menn fem år etter å ha fått diagnosen.

- Dilemmaet er at mange lever med bivirkninger og senskader av behandlingen, som inkontinens og impotens, forklarer professor Kristin Austlid Taskén.

Bedre prognoser

Taskén leder et norsk samarbeidsprosjekt der målet er å utvikle metoder som kan brukes for å stille mer nøyaktige diagnoser og prognoser for prostatakreft. Dette skal i sin tur gi bedre grunnlag for individuelt tilpasset behandling.

- Dette vil komme pasientene til gode gjennom bedre livskvalitet og økt livsglede, og det vil føre til bedre prioritering av pengene i helsevesentet, sier Taskén. 

Prostatakreft kan deles inn i to former: en aggressiv form som vokser fort og sprer seg til skjelettet, og en sovende form som utvikler seg svært langsomt og som ikke vil gi kliniske symptomer. 

Vanskelig å skille ulike typer

Med dagens kunnskap har vi problemer med å skille den snille og den slemme sykdomsvarianten, og dermed forutsi hvordan svulster utvikler seg. Dette innebærer at en del pasienter med den sovende varianten overbehandles.

Samtidig vet vi at over 1000 menn årlig dør av prostatakreft. Dette er pasienter der aggressiv sykdom burde vært oppdaget på et tidligere tidspunkt, slik at behandlingen kunne kommet raskere i gang.

- Vi trenger verktøy for å skille mellom de som får aggressiv prostatakreft og de som har prostatakreft uten at sykdommen vil påvirke verken helsetilstand eller levetid. Slik informasjon vil ikke bare gi pasienter som faktisk trenger behandling mer effektiv og målrettet behandling, men også redusere bivirkninger og senskader som resultat av overbehandling, sier Taskén.

Jakter på biomarkører

Hun og samarbeidende forskere undersøker nå om molekylære biomarkører, det vil si et sett av molekyler som fungerer som kjennetegn ved svulsten, gir en høyere treffsikkerhet enn dagens metoder for å forutsi sykdomsutfall.

Hvilke pasienter har lavrisiko prostatakreft og kan følges opp med aktiv overvåking? Hvilke er høyrisiko pasienter der aggressiv behandling i form av radikal kirurgi og/eller stråleterapi er eneste mulighet for helbredelse av tilstanden?

Må vurdere flere biomarkører

Prostatakreft er blant de minst ensartede kreftformene man kjenner. Dette gjør at det ikke er nok med én biomarkør for å kartlegge sykdommens stadium og prognose og veilede for behandlingsvalg.

Kreftutvikling er en komplisert prosess som involverer en rekke molekylære mekanismer. Én biomarkør er bare et målbart uttrykk for én biologisk prosess eller tilstand. Derfor må forskerne måle nivåer av flere biomarkører samtidig og se denne informasjonen i sammenheng dersom de skal kunne konkludere om alvorlighetsgraden av prostatakreft.

- Det er behov for å vurdere ulike molekylære biomarkører i kombinasjon for å kunne forutsi hvilke pasienter som har høyeste risiko for dødelig utfall, understreker Taskén. 

Biobanker en gullgruve

Biomarkører dekker er bredt spekter av ulike molekyler i cellen.

Proteiner, metabolitter, RNA og DNA kan alle være biomarkører. De kan uttrykkes både i vev og kroppsvæsker, som blod og urin.

Biobanker som finnes i helseforetakene og store populasjonsbiobanker er en viktig kilde til forskning på biomarkører i biologisk materiale. For å utnytte potensialet av biobanker må resultatene som fremkommer gjennom analyse av det biologiske materialet kobles mot informasjon som ligger i helseforetakenes kliniske registre og øvrige nasjonale registre.

Norge har, i likhet med de øvrige skandinaviske landene, et vesentlig fortrinn når det gjelder å produsere kunnskap basert på helsedata fra biobanker og helseregistre: Bruk av ett unikt personnummer for hvert enkelt individ gjør det mulig å følge pasientene over tid – fra de er friske, til de blir syke, gjennom sykdomsforløpet og til de dør.

- Det at vi kan samle og koble informasjon fra flere nasjonale biobanker og registre gjør oss godt rustet til å identifisere biomarkører som kan skille snill fra slem prostatakreft. Ved å satse på denne unike ressursen som våre biobanker og helseregistre representerer, har vi erfart at Norge får en viktig plass i den globale prostatakreftforskningen, sier Taskén. 

Genetiske markører for aggressiv prostatakreft

Det norske samarbeidsprosjektet består av i alt sju såkalte arbeidspakker, som skal innhente informasjon om endringer på ulike nivå (DNA, RNA, protein og metabolitter) og danne et mer enhetlig bilde av kreftcellenes egenskaper. 

For å illustrere hvordan forskerne ønsker å utnytte potensialet som ligger i biobankene bruker Taskén og hennes samarbeidspartner Ian Mills arbeidspakke 1, og hvordan kunnskap herfra kan utnyttes i de andre arbeidspakkene, som eksempel.

Formålet med denne arbeidspakken er å identifisere genetiske risikofaktorer som kan benyttes til å følge opp de som har størst risiko for å utvikle klinisk signifikant sykdom.

De genetiske endringene avdekket i arbeidspakke 1 vil avspeile seg i endringer på protein- og metabolittnivå. Disse endringene vil avsløres i de andre arbeidspakkene hvor sammensetningen av blod-, urin- og vevsprøver analyseres.

Kombinert med analyser av bioinformasjon vil resultatene bidra til å identifisere hvilke genetiske endringer som bør testes ut og eventuelt implementeres i klinikken.

- På sikt vil dette muliggjøre utvikling av signaturer basert på endringer i protein- og metabolittnivåer, sier Tasken.

Målsetningen er å finne biomarkører som er tilstede i biologiske væsker som blod og urin eller som kan sees ved billedanalyse.

- En test av denne typen tillater gjentagende prøvetaking og dermed sporing av sykdomsforløpet, og gjør det forhåpentligvis mulig å forutsi utfallet mer nøyaktig, sier Mills.

På toppen av Kjølv Egelands hus på Universitetet i Stavanger sitt ti forskarar som prøver å finne svar på kva som skjedde i det første sekundet etter Big bang.

– Det skjedde mykje i det første sekundet, men me er særleg interesserte i skapelsen av stoff. Det me prøver å finne svar på er korleis det er mogleg at det blei skapt fleire partiklar enn antipartiklar i universet, fortel professor Anders Tranberg.

• Les også: 13,8 milliarder år på tre minutter

Det var han som for to år sidan tok initiativet til at Universitetet i Stavanger skulle forske på nettopp dette. For sjølv om forskarar fleire stadar i verda har prøvd å finne svaret, så er det framleis ei gåte.

– Partiklar og antipartiklar burde ha vore skapt etter forholdet ein til ein. Men når me ser universet så ser me at det faktisk er fleire partiklar enn antipartiklar, og det forstår me ikkje, seier Tranberg.

For når partiklar og antipartiklar møtes, utslettar dei kvarandre. Galaksar, stjerner og planetar vart danna fordi det var litt fleire partiklar enn antipartiklar.

• Les også: Ekko frå Big Bang var støv

Forskarane meiner at for kvar 1 milliard antipartikkel som vart skapt, vart det skapt 1 milliard og 1 partikkel. Men korleis denne eine partikkelen kom til, veit ein førebels ikkje, og svaret vil ta lang tid å finne, fortel Tranberg.

– Det er vanskeleg. Og det er mange rundt om i verda som sitt og reknar på dette. Det einaste me veit er at skjedde allereie i løpet av det første sekundet etter Big bang.

– Ungt og entusiastisk miljø

Sjølv om mange har prøvd å finne svar på dette spørsmålet tidlegare, så er det ingen andre i Norge som forskar på nøyaktig det same som denne gruppa.

Fleire løyvingar frå mellom anna EU har gjort det mogleg å utvide gruppa. Forskarar frå både inn- og utland har kome til. Ein av dei er David Weir frå Skottland.

– Universitetet i Stavanger er ein bra stad å gjera denne typen forsking. Her er det unge folk med mykje entusiasme. Så det er heller ein fordel enn ein ulempe at dette er eit nytt forskingsmiljø, fortel Weir.

• Les også: Halvparten av vatnet på jorda er eldre enn sola

Trur det vil ta ti år

Men å rekne seg fram til svaret kan ta opp mot 10 år.

Og det er ikkje sikkert at likninga som denne gruppa sitt og reknar på, viser seg å vera den rette.

Men skulle dei kome til å løyse den store gåta, ja då vil i alle fall nokon få ein nobelpris, meiner Tranberg.

– Det blir nobelpris, men den går ikkje til oss. Fordi det var nokon andre som hadde den opphavlege ideen til modellen me forskar på, seier Tranberg.

Men han legg til:

– Berre det å kunne bidra litt til å vise at denne modellen er riktig, eller ikkje riktig, er kjekt. Og så kan det vera at vinnarane gir oss ei flaske vin på veg tilbake frå Stockholm, avsluttar Tranberg.

Skal vi gripe tak i noe, må vi vite hva vi skal gripe etter. Og vi må vite hvor langt unna det er. Da holder det ikke å se verden som et flatt bilde, heller ikke for roboter. De må se sine omgivelser som de er, i tre dimensjoner.

Forskere ved Sintef har utviklet et nytt 3D-kamera som gjør roboter i stand til å gjøre nettopp det, til å skjelne både avstand, form og farge.

– Gårsdagens roboter kunne stort sett brukes til enkle, gjentatte bevegelser etter et fast programmert mønster. Vi ønsker å bidra til utviklingen av litt mer intelligente roboter, som har større evne til å tilpasse seg omgivelsene, sier seniorforsker Øystein Skotheim.

Med bedre syn kan roboter lettere lære å tilpasse seg endringer. Det er nødvendig for å kunne kombinere skreddersøm med masseproduksjon og dermed gjøre norsk vareproduksjon mer konkurransedyktig.

– Robotene skal kunne kjenne igjen et objekt, selv blant deler som ligger hulter til bulter, kunne plukke det opp og sette det sammen med andre. Eller de skal være i stand til å kvalitetskontrollere produkter som passerer på en produksjonslinje.

– Bedre maskinsyn kan også åpne for roboter som kan samarbeide tett med mennesker, sier Skotheim.

Robotene er en opplagt målgruppe for 3D-kameraet. Men Skotheim ser også for seg en rekke andre bruksområder.

– Dette er teknologi som har svært mange bruksområder. Produksjon av spesialtilpassede proteser, for eksempel. Eller av produktdesignere som vil lage 3D-modeller. Eller vi kan kombinere den med en 3D-printer. Da får vi en 3D-kopimaskin.

• Les også: Hjernestyrt armprotese kobles til nerver

Spillteknologi

3D-sensorer for industriell bruk har eksistert en stund. Men det meste av teknologien er svært kostbar og har langsomme sensorer. Den egner seg derfor dårlig for å integrere i en bevegelig robot eller i en produksjonslinje.

For tre–fire år siden utviklet Microsoft 3D-kameraet Kinect, beregnet på spillmarkedet. Det var naturlig nok i en helt annen prisklasse enn de industrielle løsningene.

– Men produktet var selvsagt ikke tilpasset et industrielt miljø. Og det var på langt nær nøyaktig nok, med en feilmargin på flere millimeter. Det er altfor dårlig dersom roboten for eksempel skal brukes til kvalitetskontroll eller skal gripe noe, sier Skotheim.

Men han vedgår at spillkameraet har vært en kilde til inspirasjon.

Den første prototypen av 3D-kameraet ble skrudd sammen på Sintefs eget verksted. Det er døpt ShapeCrafter 3D, men ser ikke spesielt imponerende eller futuristisk ut. En blikkboks med to hull, som minner litt om rottefellene du finner i gamle bakgårder i Trondheim.

Nå er prototyp nummer to klar. Den er slank og svartlakkert.

Strukturert lys

Inni den nye boksen er det også lite som minner om en rottefelle. Bak de to hullene er det henholdsvis en prosjektør og et superraskt kamera som tar 150 bilder i sekundet, med en oppløsning på to megapiksler. Prosjektøren skyter ut såkalt strukturert lys, eller mønstre av lysstriper.

For å øke nøyaktigheten, sender den ut en sekvens av 12 ulike mønstre per sekund. Det gir tolv 3D-bilder i sekundet, med en dybdenøyaktighet på 0,1 millimeter.

Kinect-kameraet har til sammenligning ett fast mønster med infrarødt lys, og en dybdenøyaktighet på cirka 5–10 millimeter.

Men forskerne har mer å takke den pengesterke dataspillbransjen for. Moderne grafikkort er utviklet for å kunne tilby stadig mer avanserte dataspill. Skotheim og hans kolleger benytter seg av den enorme regnekapasiteten som er tilgjengelige på slike grafikkort for å framstille 3D-bildene i sanntid.

Nå skal kameraet presenteres for verden på messa Vision 2014. Det er ei internasjonal messe for maskinsyn-teknologi i Stuttgart i Tyskland.