Tallet viser til personer som har dødd av lungekreft, KOLS og koronar hjertesykdom hvor sykdommene antas å ha sammenheng med forurensing. Det sier førsteamanuensis Teng Fei ved Tsinghua universitet.

Studien viser hvordan dagens avgifter og skatter på kullbrenning i «stor grad har mislyktes i å speile de virkelige kostnadene», sier Teng til avisen South China Morning Post.

Kinesiske myndigheter krever 30 til 50 yuan (rundt 33-56 norske kroner) for hvert tonn kull som utvinnes, transporteres og brennes. Kostnaden for de ekstra dødsfallene anslås alene å koste 166 yuan (185 kroner) per tonn, sier Teng.

I tillegg gjør miljøskader at de totale eksterne kostnadene blir 260 yuan (290 kroner) per tonn kull som ble produsert og brukt i 2012, ifølge Teng.

Li Guoxing ved Pekings universitet for folkehelse, som er en annen bidragsyter til studien, sier den at den reelle kostnaden sannsynligvis er høyere ettersom studien ikke tar med ikke-dødelige helseeffekter som astma.

Nesten 40 prosent av Jordas totalvolum består av et mineral som hittil har hatt betegnelsen “MgSiO₃-basert perovskitt” eller “Mg-perovskitt”.  Mineralet er nå tilstrekkelig dokumentert i naturlig materiale, slik at det er blitt godkjent av den internasjonale mineralogiforeningen (International Mineralogical Association) med navnet bridgmanitt.

Navnevalget

Det naturlige materialet der bridgmanitt er funnet og karakterisert, er årer med sjokk-smelte i Tenham-meteoritten som falt ned i Queensland i Australia i 1875. Forekomsten av mineralet i disse årene har vært kjent i minst 17 år (Tomioka & Fujino, 1997), men er nylig dokumentert og beskrevet av Oliver Tschauner, University of Nevada, Las Vegas og Chi Ma, California Institute of Technology (Tschauner & Ma, 2014).  De har oppkalt mineralet etter Percy Bridgman (1882-1961), professor ved Harvard University og vinner av Nobelprisen i fysikk i 1946.  Bridgman var en pioner i studier av strukturforandringer i faste stoffers under høye trykk.  Disse eksperimentelle undersøkelsene  ble senere videreført til materialene i Jordas indre av Bridgman’s student, Francis Birch, som ble professor i geologi og geofysikk ved Harvard University.

Struktur og materialer i Jordas indre

Vår innsikt i Jordas indre struktur og mineralogi kommer hovedsakelig fra undersøkelser av svingningene utløst av store jordskjelv (“normal modes”) samt masse- og tetthetsfordelingen.  Jordskjelvbølgene har varierende hastighet gjennom de ulike lagene i mantelen (Fig. 1). 

De kjemiske sammensetningene av materialene kan bestemmes ved å sammenligne materialene i ulike stein- og jernmeteoritter, i naboplanetene til Jorda og i Sola (og dermed hele Solsystemet).  Fig. 2 viser mineralfordelingen i mantelens hovedbergart peridotitt og i bergarten basalt som resirkuleres tilbake i mantelen som havbunnskorpe. De kalde og tunge havbunnsplatene som beveger seg på overflaten, synker til slutt ned i mantelen der de møter andre jordplater. Dette kalles subduksjon.  Havbunnsplatene er omtrent 100 km tykke og inneholder et øvre lag med 6-8 km tykk basaltisk havbunnskorpe over peridotitt.  De seismiske grenseflatene  på 410, 660 og ca. 2600 km dyp deler mantelen inn i øvre mantel, overgangssone, nedre mantel og D”-sone.  Det finnes også en mindre tydelig grenseflate midt i overgangssonen ved ca. 520 km dyp som er knyttet til overgangen fra wadsleyitt til ringwooditt (Fig. 1 og 2).

Figur 1. Jordas indre struktur og materialer (PREM-modellen, Dziewonsky & Anderson, 1981). Seismisk bølgehastighet og tetthet er vist som funksjon av trykk og dyp i Jordens indre. P-(trykk-) og S-(skjær)-bølge refererer til bølger der svingeretningen er langs (P) og på tvers av (S) bølgens forplantningsretning. Mineralselskapet i bergarten peridotitt, som dominerer i mantelen, er vist i kursiv med forkortelsene: ol, olivin; py, pyroksen; gr, granat; wd, wadsleyitt; rw, ringwooditt; br-bridgmanitt, fp, ferroperiklas, pbr, post-bridgmanitt.

Hvordan kjenner vi sammensetningen og mineralogien til Jorda?

Jordas totalsammensetning kan utledes fra en kombinasjon av ulike målinger og observasjoner.  Mengdeforholdene mellom grunnstoffene i Solsystemet som helhet gjenspeiles i sammensetningen til Solas fotosfære (det ytre synlige laget av Sola).  Denne sammensetningen kan vi måle ganske nøyaktig fra lys-spekteret til solstrålene.  De ulike grunnstoffene i fotosfæren absorberer karakteristiske bølgelengder i lyset (fra rødt til fiolett) slik at fotosfærespekteret får mange skarpe “hull”.  Dybden og bredden til disse hullene viser hvor mye det er av de ulike grunnstoffene.  Den andre viktige kilden til informasjon om Jordas totalsammensetning er de primitive meteorittene, spesielt de karbon-rike chondrittene av typen CI.

Vi har også mange gjennomsmeltede og separerte (differensierte) meteoritter som representerer byggesteinene til Jorda, Venus og Merkur.  Disse meteorittene omfatter f.eks. HED-meteorittene fra den lille protoplaneten, Vesta, SNC-meteorittene fra den store protoplaneten, Mars, og jern-dominerte meteoritter fra kjernene til flere knuste og fragmenterte planetesimaler.  Basert på disse puslespillbitene, sammen med våre egne prøver fra Jordas mantel og skorpe, har vi gode holdepunkter for sammensetningen av Jordas mantel og kjerne. I tillegg har vi dokumentert mineralsammensetningen i bergartene peridotitt og basalt gjennom Jordas mantel ved å gjøre eksperimenter ved ulike trykk og temperaturer som svarer til ulike dyp i Jordas indre (Figurene 1 og 2).   Overgangen mellom den ytre, flytende og den indre, faste kjernen er fastlagt fra seismologiske målinger og svarer til smeltepunktet av den aktuelle Fe-Ni-legeringen (med litt Si, S og O) ved 330 GPa (gigapascal) trykk.  I prinsippet kan vi derfor bestemme den sannsynlige sammensetningen av Jordas kjerne ved å teste smeltepunktene til ulike sammensetninger ved dette trykket.  Slike diamantcelle-eksperimenter er i praksis krevende, og mye arbeid gjenstår.

Basaltiske bergarter (fra subduserte havbunnsplater) utgjør trolig mindre enn 5-10% av mantelen.  Som vist i Figur 2 utgjør bridgmanitt hele 75% av vanlig peridotitt i den nedre mantelen, som igjen utgjør 54 volum% av Jorda.  Basalt har et lavere innhold av bridgmanitt på ca. 40%. Samlet er det derfor litt under 40 volum% bridgmanitt i Jorda.  De fysiske og kjemiske egenskapene til dette dominerende mineralet er avgjørende for Jordas utvikling og dynamikk.

Flere mineraler trenger navn

Navnsettingen av hovedmineralet i Jorda vil forenkle kommunikasjonen blant forskerne som arbeider med mineralogi, seismologi og dynamikk i mantelen.  Den tidligere betegnelsen MgSiO₃-basert perovskitt var komplisert, men nødvendig, for å skille mineralet fra CaSiO₃-basert perovskitt.  Det egentlige mineralet perovskitt som opptrer i Si-fattige magmatiske bergarter, f.eks. nefelinsyenitter og alkalibasalter, har sammensetningen CaTiO₃.  CaSiO₃-perovskitt (eller “Ca-perovskitt”) og bridgmanitt har begge krystallstruktur som den egentlige perovskitten (CaTiO₃-perovskitt).  Fysikere og kjemikere bruker også betegnelsene perovskitt og perovskitt-struktur om de svært mangfoldige materialtypene (med utallige kjemiske sammensetninger) som benyttes som superledere, halvledere og solcellematerialer.

Flere av hovedmineralene i Jordas nedre mantel har krystallstrukturer som ikke overlever tilbakeføring til lave trykk ved Jordas overflate.  Dette gjelder særlig CaSiO₃-perovskitt og post-bridgmanitt.  Krystallstrukturene til disse mineralene er undersøkt og fastlagt ved hjelp av synkrotron-basert røntgendiffraksjon under høye trykk, innenfor mineralenes stabilitetsområder.   Under både rask og sakte dekomprimering brytes disse strukurene ned, og dette vil også skje etter sjokk-betinget høytrykksdannelse som følge av asteroidekollisjoner.

Sjokk-omvandlet meteoritt-materiale på Jordas overflate kan derfor heller ikke inneholde disse mineralene.  Derfor bør vi gi CaSiO₃-perovskitt og post-bridgmanitt passende og unike navn.  Hittil har IMA (International Mineralogical Association, Commission on New Minerals, Nomenclature and Classification, CNMNC) vært uvillig til å fravike reglene om at godkjenning av nye mineraler må være basert på forekomster av “naturlig materiale”.  Det er kanskje hensiktsmessig å gjøre et grasrot-opprør mot denne regelen og gi CaSiO₃-perovskitt og post-bridgmanitt navn uten IMA-godkjenning.

Noen av hovedmineralene i basaltisk materiale under trykkforhold som svarer til nedre mantel (se figur 2) mangler også navn.  Dette gjelder de Al-rike mineralene som har sammensetninger nær MgAl₂O₄-NaAlSiO₄-aksen.  Disse mineralene med litt varierende sammensetning krystalliserer som heksagonal “New Aluminous Phase” (NAL) samt ortorombisk Ca-ferritt og Ca-titanitt (Figur 2).  Oliver Tschauner (pers. meddelelse) har håp om å finne noen av disse Al-rike mineralene i sjokk-omvandlete meteoritter, så i dette tilfellet er det hensiktsmessig å avvente utviklingen.

Problemet med silika-mineralene i basaltisk materiale er allerede løst.  Stishovitt (TiO₂-strukturert silika i det tetragonale krystallsystemet) ble dokumentert og navnsatt av Chao et al. (1962).  Senere oppdaget vi at økende trykk fører til at stishovitt gradvis går over til CaCl₂-struktur med ortorombisk symmetri ved små forskyvninger i atomgitteret (Bolfan-Casanova et al. 2009).  Det er derfor trolig uheldig å referere til CaCl₂-strukturen som et fundamentalt forskjellig mineral.  Betegnelsen modifisert stishovitt eller beta-stishovitt kan være ideell (O. Tschauner, pers. meddelelse).  Ved videre trykkøkning skjer en første-ordens (brå) overgang til alfa-PbO₂-strukturert -strukturert silika, som nylig er dokumentert og beskrevet i Mars-meteorittene Shergotty og Zagami, med det nye navnet seifertitt (El Goresy, 2008).

Stishovitt og seifertitt, samt mineralene wadsleyitt, ringwooditt og akimotoitt ble alle dokumentert og navnsatt relativt kort tid etter at de ble identifisert som hovedmineraler i Jordas overgangssone og nedre mantel basert på høytrykkseksperimenter (Chao et al. 1962; El Goresy, 2008; Binns et al. 1969; Price et al. 1983; Tomioka & Fujino, 1999).  Det er derfor på høy tid at Jordas mest utbredte mineral, bridgmanitt, som først ble identifisert og syntetisert for mer enn 40 år siden (Ringwood & Major, 1971; Liu, 1974) også har fått et skikkelig navn.

Rettelse av tidligere artikkel i forskning.no  

Artikkelen til E.L. Solbu (2014, www.forskning.no) inneholder noen feil og unøyaktigheter.  Det norske navnet til det nye mineralet må være bridgmanitt, i tråd med regelen om å bruke endelsen “-itt” som erstatning for den engelske endelsen “-ite”. Artikkelen gir også feilaktig inntrykk av at olivin kan gjennomgå en enkel faseforandring til bridgmanitt (såkalt “perovskitt”).  Som vist i Fig. 2, vil økende trykk og dyp i mantelen føre til at olivin (M₂SiO₄, der M­Mg+Fe) først omdannes til wadsleyitt og deretter til ringwooditt.  Ringwooditt kan deretter omdannes til bridgmannitt + ferroperiklas ved reaksjonen: M₂SiO₄ = MSiO₃ + MO.

Referanser

Binns RA, Davis RJ, Reed NSBJ, 1969: Ringwoodite, natural (Mg,Fe)₂SiO₄ spinel group in the Tenham meteorite. Nature 221, 943-944.

Bolfan-Casanova N, Andrault D, Amiguet E, Guignot N, 2009: Equation of state and post-stishovite transformation of Al-bearing silica up to 100 GPa and 3000 K. Phys.Earth Planet. Int. 174, 70-77.

Chao ECT, Fahey JJ, Littler J, 1962: Stishovite, SiO₂, a very high pressure new mineral from meteor crater, Arizona. J. Geophys. Res. 67, 419-421.

Dziewonski AM, Anderson DL, 1984) Preliminary reference Earth model. Phys. earth Planet. Int. 25, 297-356.

El Goresy A, Dera P, Sharp TG, Prewitt CT, Chen M, Dubrovinsky L, Wopenka B, Boctor NZ, Hemley RJ, 2008: Seifertite, a dense orthorhombic polymorph of silica from the Martian meteorites Shergotty and Zagami. Eur. J. Mineral. 20, 523–528.

Liu L-g, 1974: Silicate perovskite from phase transformations of pyrope-garnet at high pressure and temperature. Geophys. Res. Lett. 1, 277-280.

Price GD, Putnis A, Agrell SO, Smith DGW, 1983: Wadsleyite, natural b-(Mg,Fe)₂SiO₄ from the Peace River meteorite. Can. Mineral. 21, 29-35.

Ringwood AE, Major A, 1971: Synthesis of majorite and other high pressure garnets and perovskites. Earth Planet. Sci. Lett. 12, 411-418.

Tomioka N, Fujino K, 1997: Natural (Mg,Fe)SiO-ilmenite and -perovskite in the Tenham meteorite. Science 277, 1084-1086.

Tomioka N, Fujino K, 1999: Akimotoite, (Mg,Fe)SiO₃, a new silicate mineral of the ilmenite group in the Tenham chondrite. Am. Mineral. 84, 267-271.

Tschauner O & Ma C, 2014: Bridgmanite, IMA 2014-017. CNMNC Newsletter No. 21, August 2014, Mineralogical Magazine, 78, 797-804.

Trønnes RG, 2010: Structure, mineralogy and dynamics of the lowermost mantle. Mineral. Petrol. 99, 243-261.

Vår hang til sladder dukker opp ofte opp i våre daglige samtaler. Og selv om nysgjerrigheten vår dekkes og at vi godter oss med litt skadefryd, ser vi på sladder som noe destruktivt og negativt.

Men sladder er ikke nødvendigvis ille, ifølge en ny studie.

Å få servert sladder om andre mennesker er en verdifull kilde til kunnskap om oss selv, konkluderer forskerne.

Gir økt selvrefleksjon

De nederlandske forskerne ville finne ut hvorfor enkeltpersoner er interessert i å høre sladder om andres prestasjoner og nederlag, og hvordan de reagerte på det de hadde hørt.

Resultatene viser at sladder, både i form av bak- og framsnakking, kan øke selvrefleksjon og motivere til personlig vekst. Ubevisst sammenligner vi oss nemlig med personen ryktene handler om. 

- Sladder verdsettes høyt av mottakere fordi det er en viktig ressurs for egenvurdering, sier Elena Martinescu ved University of Groningen i en pressemelding. Hun er en av forskerne bak studien.

Avslører potensielle trusler

Sladder kan også hjelpe enkeltpersoner med å tilpasse seg et sosialt miljø eller avsløre potensielle trusler. 

I det første eksperimentet ba forskerne deltakerne om å huske en hendelse der de enten fikk positiv eller negativ informasjon om en annen person. Deltakerne ble så stilt spørsmål som blant annet skulle måle i hvilken grad sladderen førte til selvutvikling og behov for å beskytte seg selv.

Enkeltpersoner som hørte positivt sladder oppga økt motivasjon for å utvikle seg selv. Sladder gir nemlig indirekte tips om hvordan man kan forbedre seg. 

- Det å høre positive historier om andre kan være informativt, fordi historiene foreslår måter vi kan forbedre oss selv på, forklarer Martinescu.

En tidligere studie har vist at vi husker ansikter bedre hvis vi får høre sladder om personen. 

Truende og smigrende

Å høre negativt sladder om andre gjorde også at folk følte seg bedre med seg selv. Men negativ sladder ga også økte bekymringer.

- Å høre negativt sladder kan være smigrende, fordi det antyder at den det sladres om kan fungere dårligere enn en selv gjør. Men negativ sladder kan også være truende for en selv, fordi det antyder et ondsinnet sosialt miljø der man lett kan bli neste offer for negative behandlinger, sier Martinescu.

En tidligere studie har vist at saftig sladder om utroskap sitter som støpt i hjernen.

Deltakerne i det andre eksperimentet ble tildelt rollen som salgsagenter og bedt om å forestille seg at de hadde en stillingsbeskrivelse som de fikk presentert. Deltakerne mottok så enten negativt eller positivt sladder om konkurrenters jobbinnsats.

I samsvar med den første studien, hadde positivt sladder høyere verdi i form av at det oppmuntret til selvforbedring. 

Også her var negativt sladder et mer tveegget sverd. Det fremkalte stolthet, men utløste også frykt og angst og økt bevissthet om å beskytte seg selv. Deltakerne bekymret seg for at deres omdømme kunne være i fare hvis de ble mål for negativt sladder i framtiden.

Kjønnsforskjeller

Forskerne fant også forskjeller mellom menn og kvinner.

Kvinner som fikk høre negativt sladder sa at de fikk økt trang til å beskytte seg selv, muligens fordi de tror de kan oppleve en lignende skjebne som den personen som blir utsatt for sladder.

Menn oppga mer frykt enn kvinner av å høre positive historier om andre.

- Dette er kanskje fordi sosiale sammenligninger med konkurrenter er mer truende for menn, tolker Martinescu. Hun mener studien tyder på at vi ikke bør prøve å utrydde sladder.

- Vi bør heller godta sladder som en naturlig del av våre liv, og motta den med en kritisk holdning til hvilke konsekvenser den kan ha for oss selv og andre, mener hun.

Naturlig del av kommunikasjon

Frode Thuen, psykologiprofessor ved Høgskolen i Bergen, synes den nye sladderstudien er interessant, men at de har noen metodiske svakheter.

- Resultatene overrasker meg ikke. Sladder eller baksnakking av andre er en veldig naturlig del av kommunikasjonen mellom mennesker, og har vært det til alle tider. Før skriftlige medier kom var dette den eneste måten vi kunne utveksle informasjon om andre på, sier han til forskning. no.

Historisk forskning viser at markeder som Momarkedet var en viktig arena for sladder så langt tilbake som på 1700-tallet. 

Han kjenner ikke til tidligere studier om sladder som en katalysator for egenutvikling.

Sosialt lim

Mer kjent er sladderens verdi som et sosialt lim innad i en gruppe, forteller han.

- Det er en form for pleie av relasjonen når vi snakker om folk som ikke er til stede bak deres rygg. Mottakeren av informasjonen føler seg verdifull nok til å få slike avsløringer og vi føler oss inkludert i et fellesskap, sier Thuen.

Lærerikt og nyttig

Avsløringer av negative opplysninger om andre setter fart på selvfølelsen, for vi sammenligner oss ubevisst med andre hele tiden, forklarer Thuen. Han tror det er umulig å utrydde sladder, og mener det å baksnakke andre har flere dimensjoner.

Den ubevisste sladderen har nok en mindre verdi. Men sladder som råstoff for å reflektere rundt andres handlinger er viktig, lærerikt og nyttig i enhver sammenheng, sier professoren.

Mer autentisk

Thuen synes også det er interessant med kjønnsforskjellene som forskerne har funnet. Men han mener metoden forskerne har brukt, virker litt kunstig.

- Det hadde vært mer verdifullt med mer autentiske forsøk, der de blir presentert for ekte sladder, i stedet for å forestille seg og huske tilbake på tidligere episoder, sier han. 

En tidligere studie viste i hvor stor grad fortellinger endrer seg når en person fortalte en historie om en tredje person, til en annen. Så fortalte mottakeren fortellingen videre til andre personer.

Fortellingen ble kraftig endret, og man kan si at studien underbygget eventyret om fjærene som ble til fem høns, humrer Thuen. 

Kilde: 

Martinescu, E., Jansen, O., m. fl.: (2014). Tell Me the Gossip: The Self-Evaluative Function of Receiving GossipAbout Others. Personality and Social Psychology Bulletin. 

Synes du det kan være litt vanskelig å følge med når forskere forteller om forskningen sin? Og blir det litt i overkant komplisert å lese hele studien eller rapporten på flere hundre sider?

Hva om forskerne heller danset det for deg?

Hvert år konkurrerer forskere i den internasjonale konkurransen Dance Your Ph.D. om å vinne årets beste forskningsdans.

I år stod det mellom 21 forskerdanser og vinneren ble biologen Uma Nagendra fra University of Georgia i USA. Hun har laget og filmet en dans om at tornadoer ikke bare er ødeleggende, men at de også kan ha en positiv effekt på reproduksjonen av trær.

Tango, akrobatikk og hip hop

Danseduellene foregikk mellom fagfeltene kjemi, fysikk, biologi og samfunnvitenskap. Innslagene inkluderer alt fra en tango basert på en robot som er bygget for å unngå kollisjoner, et akrobatisk dansenummer basert på forskning om jordsmonnet, til en hip hop-dans basert på historien til, ja nettopp, hip hop.

Har du for eksempel noen ganger lurt på hvordan biologer bruker RNA sekvensering fra cytoplasma for å finne ut av hvordan en celle takler stress? Eller hvordan astronomene kan observere stjernefødsler?

Se et utvalg av de andre dansene her:

Kjemi

Fett er nødvendig for å gjøre majonesen god. Men hvordan kan du redusere fettet, og fortsatt beholde den tjukke og kremete konsistensen? Les mer her.

––––––––––––––-

Hvordan kan du bygge en motor som er så liten at den passer inn i en celle? Les mer her.

––––––––––––––-

Fysikk

Det å danse tett med en annen er en enkel sak for mennesker, men veldig vanskelig for roboter. Les mer her. 

––––––––––––––—

Stjerner blir født hele tiden i galaksen vår, men det er faktisk ganske vanskelig å observere dem gjennom alle skyene. Les mer her.

–––––––––––––––

Biologi

Et hjerteinfarkt skader ikke bare hjertet ditt. Det endrer faktisk hele genomet ditt. Les mer her. 

–––––––––––––––—

Livet til plantene er fullt av stress. Det som får dem til å slappe av, er ekstra små proteiner. Les mer her. 

––––––––––––––––

Samfunnsvitenskap

Da europeiske imperier konkurrerte om å kolonialisere Stillehavet, spilte vitenskapen en viktig rolle. Les mer her. 

––––––––––––––––

Hva er hip hop-kultur? Hvordan endrer den seg rundt omkring i verden? Les mer her. 

Forskere ved Universitetet i Oslo har utviklet helt ny programvare som gjør det mulig for deg å lage din egen personlige vri på musikken.

– Med det nye systemet kan du bruke smarttelefonen og bevegelsene dine til å styre hvordan moderne komposisjoner skal høres ut, sier postdoktor Kristian Nymoen ved Institutt for informatikk.

– Komponistens oppgave blir å lage et musikklandskap med mange musikalske overganger. Så styrer du hvilke musikalske overganger du ønsker å bevege deg i. Du skal altså selv kunne bestemme hvordan du vil vandre innenfor de ulike lydlandskapene, forteller postdoktor Nymoen, som også har en mastergrad i musikkvitenskap.

Systemet skal også kunne fange opp det musikkbildet du liker.

– Ved å utnytte sensorene i smarttelefonen din, kan du etter hvert lage dine egne musikkuttrykk som er tilpasset humøret ditt.

Poenget er at alle smarttelefoner har sensorer som gjenkjenner bevegelse. Sensorene i mobilen kan tolke hvordan du beveger deg.

– Måten du beveger deg på, kan si noe om humøret ditt. Når du er i godt humør, beveger du deg annerledes enn når du er i dårlig humør. Vi ønsker derfor at teknologien skal sanse hvordan du er som person og legge til rette for at du får det du ønsker deg med den sinnsstemningen du er i akkurat nå, sier Nymoen.

Hvis du er sur og grinete, kan du få musikk som motarbeider stemningen.

– Mobilen kan da lage musikk som enten forsterker eller stopper følelsene dine.

For å gi en enda bedre beskrivelse av kroppsbevegelsene, bruker forskerne en sensor som kan registrere fotbevegelsene og trykket i skoen, kombinert med en utregningsmetode som analyserer hvordan du går.

Inspirert av naturen

For å komme i mål med persontilpasset musikk, har forskerne latt seg inspirere av naturen.

De har blant annet laget appen Pheromusic som gjør det mulig for deg å bestemme hvordan musikkbildet skal endre seg, på samme måte som maur går etter spesielle luktstoffer for å sanke mat.

Maur legger igjen luktstoffer på stien, slik at andre maur kan finne veien til matfatet. Desto flere maur på stien, desto større mengder luktstoff. Etter hvert vil maurene finne et nytt område med mat. Da vil luktstoffene på stien til det gamle matfatet gradvis fordampe. Mengden lukt på stien er derfor avhengig av mengden mat.

– Vi har brukt det samme prinsippet til å lage en regel om hvordan lytteren beveger seg mellom lydlandskaper, forteller Nymoen.

Lytteren kan bruke smarttelefonen til å legge på «luktstoffer» på overganger mellom lydbilder. Jo flere «luktstoffer», desto større er sannsynligheten for at musikken skifter mellom disse lydbildene.

– Vi kan også legge inn en «fordampingsfunksjon» som gjør at disse overgangene forvitrer hvis brukeren ikke gjør et aktivt grep og legger på enda flere «luktstoffer».

Det betyr: Komponisten setter rammen, mens brukeren kan styre musikken innenfor denne rammen.

– Utfordringen er å gjøre dette musikalsk samtidig som vi må greie å finne en metode som ikke krever for mye regnekraft, sier Nymoen.

Påvirker konsertarena

Forskerne har også laget et eget musikalsk system for smarttelefonen, der de har latt seg inspirere av ildfluer. Ildfluer har lysende haler. De blitzer samtidig. Ildfluene har med andre ord en mekanisme som gjør at de kan synkronisere blitzingen.

Forskerne vil bruke denne ideen til å få mange smarttelefoner til å samarbeide uten at smarttelefonene styres fra en sentral enhet.

– Vi kan bruke lyden fra hver enkelt smarttelefon til å få dem til å synkronisere med hverandre. Den enkelte telefonen skal lytte og bruke kunnskapen den fanger, til å komme i synk med de andre, sier Nymoen.

Da kan alle smarttelefonene på en konsertarena brukes som høyttalere. Og som om dette ikke er nok: Smarttelefonen din kan også brukes, sammen med alle de andre smarttelefonene til resten av publikum, til å påvirke musikken på en scene.

– Selv om vi foreløpig bare har laget et system som skal fungere for noen få brukere, er det spennende å tenke seg hvordan systemet kan brukes i en sal med mange mennesker. Tenk deg en konsert med hundrevis av deltakere: Hvis mange nok rister på telefonen samtidig, kan publikum også påvirke lyden fra selve hovedhøyttaleren, poengterer Nymoen.

«Nå har mannen veket en av de siste utpostene sine for kvinnenes likerett», skrev journalist Nils Johan Rud etter at han i 1939 hadde deltatt på en ekspedisjon til Grønland. Med på den strabasiøse reisen var ikke mindre enn fire kvinner.

En av dem var den unge geologistudenten Brit Hofseth.  

Det var helt nytt at kvinner deltok på en slik reise. Initiativtakeren, geologen Adolf Hoel, hadde senest året før sagt nei til at en tysk journalist fikk ta med seg kona på en lignende reise.

– Disse ekspedisjonene var avhengig av å få med seg troféjegere og andre betalende passasjerer. Hoel mente at kvinnelige deltakere ville ødelegge eventyraspektet som var nødvendig for å tiltrekke seg slike, forteller professor Anka Ryall.

Denne gangen ønsker imidlertid hele tre av deltakerne, inkludert ekspedisjonslederen, å ha med sine koner.

– Antakelig er det dette som gjør at også den unge geologistudenten Brit Hofseth får bli med på reisen, sier Ryall.

Hun er litteraturforsker, og har tidligere blant annet forsket på litteratur om kvinnelige oppdagelsesreisende. Nå leder hun det internasjonale forskningsprosjektet Arctic Modernities, som i september holdt en konferanse i Tromsø. Her fortalte Ryall om hvordan hun kom over historien om Brit Hofseth mens hun lette i biografiarkivet på Norsk polarinstitutt.

En femme fatale?

Rud var ikke bare journalist, han var også forfatter. To år etter ekspedisjonen ga han ut romanen Drivende grenser. Boka forteller om en reise til Arktis, deltakerne er fangstfolk, hvorav en har med seg sin kone, og troféjegere – samt en liten gruppe forskere inkludert den unge botanikeren Norunn.

– Rud omskaper Brit Hofseth til en mer stereotypt avvikende kvinne: Norunn er en femme fatale som forfører flere av de mannlige reisekameratene, inkludert jeg-fortelleren Sigurd. Norunns død på slutten av romanen blir en symbolsk understreking av at kvinner ikke passer inn i det harde arktiske miljøet, sier Ryall.

Brit Hofseths nærmeste mente at boka var ærekrenkende og ba Rud om å trekke den tilbake. Han hevdet på sin side at Norunn var ren fantasi, og på ingen måte basert på Hofseth.

– Men alle de mannlige romankarakterene er lett identifiserbare som deltakere på reisen i 1939, forteller Ryall.

Hofseth selv kunne ikke kommentere. Den 24 år gamle geologen døde på feltarbeid noen måneder før boka kom ut – dog ikke på den måten bokas Norunn dør. Norunn drukner innestengt i maskinrommet på båten sammen med en av elskerne sine. Hofseth døde under en strabasiøs reise til Nord-Norge, muligens fordi hun var svekket etter en blindtarmsoperasjon et par måneder tidligere.

Hore og madonna

I romanen finnes det bare to kvinner. De tre hustruene som var med på turen til Grønland er blitt til én, fru Været.

– Slik fikk forfatteren redusert kvinnene til å representere to former for feminitet, som stilles opp mot hverandre, mener Ryall.  

Fru Været framstår i boka som representant for korrekt kvinnelighet, og ligner på virkelighetens Petra Winther.

– Som fangstmannskone følger hun lojalt sin mann inn i villmarken, og representerer en feminisering av de harde omgivelsene som hovedpersonen Sigurd tydelig omfavner. Det samme gjør Nils Johan Rud i sin journalistiske omtale av virkelighetens fru Winther.

Den ugifte Norunn bryter de normene fru Været følger. Hun avviser huslige sysler, og tilstår å dele menns lengsel etter det ukjente og uutforskede. Som et seksuelt rovdyr har hun en splittende effekt på mennene om bord. Sigurd beskriver henne både som «ei flye», og som en aseksuell kvinne som ønsker å være mann.

– Når jeg ser disse bildene, tenker jeg at hennes mest åpenbare brudd med de kvinnelige normene ikke var at hun deltok i denne ekspedisjonen, men hennes atypiske ureddhet og fysiske utfoldelse.

– På bilder framstår Hofseth lekende og full av liv. I kombinasjon med et vakkert utseende ser det ut til at dette fengslet alle som skrev om henne. Men uttrykker kroppsspråket hennes like mye motstand mot normene, som glede? Jeg vil gjerne tro det, sier Ryall. 

- Fortsatt blandes fiksjon og virkelighet

I forbindelse med sitt 200-årsjubileum i 2011, lanserte Universitetet i Oslo utstillingen Reale damer! Kvinnelige pionerer i realfagene, hvor Brit Hofseth var nevnt. Aftenposten laget en omtale av utstillingen, og skrev blant annet dette:

«… eventyrlystne Brit Hofseth, fortalte selv at hun valgte naturvitenskapen av redsel for kjøkkenet, heller enn av kjærlighet til faget. Hun ble en femme fatale-figur i vitenskapsmiljøet som satte hjerter i brann blant nær samtlige menn på ekspedisjon med polarskuten Vesterveg.» (Aftenposten 11. mars 2011.)

Problemet er bare at det ikke finnes noe bevis for at Hofseth manglet kjærlighet for faget sitt – eller at hun var en «femme fatale» på reisen til Grønland. Det er fiksjonens Norunn som snakker om sin angst for kjøkkenbenken.

– Når Aftenposten over 70 år senere blander romanfiguren med virkelighetens Brit, undermineres på nytt Brits profesjonalisme, sier Ryall.

Og kanskje har ikke verden endret seg så mye som man kanskje tror siden 1939. På samme konferanse hvor Ryall foreleste om Brit Hofseth, fortalte glasiolog og polfarer Monica Kristensen at så sent som på 1980-tallet kunne kvinnelige forskere bli tvunget til å gå på p-piller for å få være med til Arktis.

Ryall forteller dessuten:

– En australsk intervjustudie antydet nylig at kvinner aksepteres på arktiske ekspedisjoner så sant de oppfører seg som stereotype kvinner. Kvinner som insisterer på likestilling oppfattes som inntrengere. En av de intervjuede omtaler slike kvinner som «seksuelle håndgranater».

– Kvinnelige polarforskere jeg kjenner, forteller at de fremdeles kjenner igjen i noen av de fordommene man finner i romanens behandling av kvinnelige forskere, avslutter forskeren.

Knappcellebatterier finner man nesten over alt. De små, runde metallskivene gir strøm til for eksempel bursdagskort med lyd, barneleker og høreapparat. Men for nysgjerrige barn kan batteriene gjøre stor skade.

Om et slikt batteri svelges, kan det føre til interne skader eller død.

- Til dags dato har er det gjort lite innovasjon for å håndtere dette problemet vedrørende små batterier, sier Jeff Karp i en pressemelding. Harvard-forskeren har vært med på å utvikle et barnesikkert batteri.

Store mengder

I en ny studie skriver Karp og en gruppe forskere at de har funnet en god løsning som gjør batterier ufarlige dersom de finner veien ned i svelget på et spedbarn.

I studien anslås det å være en produksjon på rundt fem milliarder slike batteri i året. Og antallet tilfeller hvor batteriene svelges ved et uhell, vokser i takt med produksjonen.

- Å svelge disse batteriene vil være en krise for fordøyelsessystemet, gitt at skaden skjer så snart batteriet kommer i kontakt med vevet, hvor elektrisk strøm fra batteriet kan føre til brannskader, forteller medforfatter Giovanni Traverso i samme pressemelding.

Løsning fra populær teknologi

Men hva om batteriet ikke var aktivt når det ble inntatt? Forskerne hentet inspirasjon fra berøringsskjerm-teknologi, og fant fram til et materiale som kunne påvirke batteriets strømførende evner.

Det har seg nemlig sånn at når du bruker visse typer berøringsskjermer, er det trykket fra fingeren din som aktiverer skjermens strømførende evne. Uten trykket fra fingeren, er ikke skjermen lenger aktiv.

Forskerne fant at et vanlig materiale tatt i bruk i flere berøringsskjermer kunne brukes til å lage et beskyttende lag rundt batteriet. Laget sørget for at batteriets strømførende egenskaper kun ble akitvert når man påførte trykk.

Skadefrie forsøk

For å se hvordan kroppen potensielt kan reagere på batteriene, utførte forskerne en rekke forsøk på både kroppsvev og levende dyr.

Batteriene som var tildekket forårsaket ingen skader, hverken på dyrene eller kroppsvevet. Uten dette laget forårsaket batteriene betydelige skader.

I tillegg til at dette er en forholdsvis enkel forbedring å ta i bruk, mener forskerne bak funnet at det ikke trenger å være en særlig kostbar forbedring heller.

- Den nøyaktige kostnaden avhenger av den nøyaktige komposisjonen av materialet som tas i bruk, men for vår nåværende funn er det snakk om cent, ikke dollar, forteller studiens førsteforfatter, Bryan Laulicht, i en pressemelding.   

Referanse:

B. Lulicht m.fl: Simple battery armor to protect against gastrointestinal injury from accidental ingestion, Proceedings of the National Academy of Sciences, 2014

I en stor amerikansk studie påvises nå en sammenheng mellom sukkerholdig brus og hvor raskt cellene våre eldes – og den store synderen er sukkeret.

– Det er unødvendig mye sukker i brus. Vi kan med fordel unngå den, sier Tinna V. Stevnsner, førsteamanuensis i molekylærbiologi fra Aarhus Universitet. Hun har ikke deltatt i studien selv, men forsker på DNA og aldring.

Ingen sikker dom

Forskerne fra UC San Francisco tok for seg det sukkerholdige brusforbruket til over 5300 forsøkspersoner.

Deltakerne fylte ut spørreskjemaer, der de spurt om hvor mye sukkerholdig brus, lettbrus og fruktjuice de drakk.

I tillegg ble det tatt prøver av forsøkspersonene, for å se på tilstanden til de hvite blodlegemene.

Resultatene viste at cellene i de hvite blodlegemene var i en dårligere tilstand hos de personene som daglig drakk minst ½  liter brus om dagen enn hos de andre.

Forskjellen tilsvarer en aldring på 4,6 år sammenlignet med de som ikke drakk noe sukkerholdig brus.

– Ikke usannsynlig

Tinna V. Stevnsner er ikke overrasket, mer heller ikke helt overbevist.

– Det virker ikke usannsynlig at brus har en effekt på cellene, ikke minst fordi forskerne har sammenlignet personer som har noenlunde samme livsstil.

– Men for å kunne trekke en mer sikker konklusjon må det ytterligere studier til, hvor man for eksempel følger de samme personene over en årrekke, sier hun.

Slik påvirker sukker cellene dine

På DNA-strengene våre sitter det såkalte telomerer. De beskytter DNA-et. Men telomerene kan også fortelle oss noe om hvor gamle cellene våre er.

Hver gang cellene våre deler seg, blir telomerene en anelse kortere.

– Hver gang vi danner energi i kroppene våre, så økes mengden frie radikaler, og de kan sette seg på telomerene og skade dem. Når vi drikker brus eller inntar andre sukkerrike matvarer, øker farten på stoffskiftet, og vi produserer energi svært raskt. Det kan skade og stresse cellene våre, forklarer Stevnsner.

Når cellene våre deler seg raskere, forsvinner en større mengde av telomerene, og derfor forsvinner de raskere når vi inntar brus med mye sukker i.

Juice er bedre

De som drakk lettbrus, hadde forventet lengde på telomerene, mens de som drakk mye juice, faktisk hadde lengre telomerer enn gjennomsnittet. Det på tross av at juice også inneholder mye sukker.

Ifølge Tinna V. Stevnsner kan det skyldes at juicedrikkerne har en generelt sunnere livsstil.

Undersøkelsen tok høyde for forsøkspersonenes treningsvaner, alder, inntekt og utdannelse, men ikke resten av kostholdet. Det at opplysningene kommer fra spørreskjemaer, er også en feilkilde. 

Referanse:

Cindy W. Leung m. fl.: Soda and Cell Aging: Associations Between Sugar-Sweetened Beverage Consumption and Leukocyte Telomere Length in Healthy Adults From the National Health and Nutrition Examination Surveys, American Journal of Public Health, DOI: 10.2105/AJPH.2014.302151 (sammendrag).

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.