Lungekreft er en av de hyppigste kreftformene vi har, og om lag 2000 nordmenn dør årlig av sykdommen.

En stor andel av dem som får lungekreft, dør. Fem år etter diagnose er det kun 11 prosent av mennene og 14 prosent av kvinnene som er i live.

Risikoen kan reduseres med 20 prosent dersom alle røykere og eksrøykere gjennomgår årlig CT-undersøkelse, ifølge en studie utført for det amerikanske nasjonale kreftinstituttet, skriver The New York Times.

Studien begynte i 2002. De som deltok, hadde røykt en pakke sigaretter hver dag i 30 år eller to pakker i 15 år. Også tidligere storrøykere, som hadde stumpet røyken i løpet av de siste 15 årene, var inkludert.

Masseundersøkelsen ser ut til å redusere risiko for dødsfall fra andre årsaker også, ved at screening kan bidra til å avdekke andre sykdommer i tillegg.

Det hele startet hjemme på kjøkkenbenken til oppfinner Svein Kvalvik, med rekeskall og kjøkkenredskaper. 

Etter flere runder med utprøving i elv og sjø, havnet rekecoctailen til slutt i laboratoriet til Nofima-forsker Sten Siikavuopio, der fiskens atferd ble studert og duktekstrakter utviklet og testet. 

I dag mottar de to forskerne, sammen med Sintef-forsker Ferdinand Männle årets innovasjonspris fra Norges Forskningsråd. Innovasjonen er det første vitenskapelig dokumenterte agnet på verdensmarkedet.

Mer bærekraftig

Med luktagnet Kvalivikbait har de tatt steget fra laboratorium til produksjon av et lokkemiddel for fritidsfiskere. Det ble satt i produksjon og kom på markedet i fjor som et geleaktig lim til å smøre på sluk og fluer. Nå kommer lineagnet av et nedbrytbart materiale som ligner på vanlig fiskekjøtt. Framtidas linefiskere kan snart bytte ut sild og makrell med et kunstig agn lagd på restråstoff fra fiskeindustrien. Agnet består av luktstoffer i form av aminosyrer og et nedbrytbart bindemiddel.

- Dette agnet vil skape et mer bærekraftig fiske. Å bruke fisk som mennesker kan spise er kostbart, samtidig som det er mer etisk riktig å bruke matfisk til konsum, sier forsker Sten Siikavuopio.

Det de ikke kan motstå

Funderingen som skjedde under de mange timene langs elver og på sjøen for den ihuga fritidsfiskeren Svein Kvalvik, ble videreført på kjøkkenet hjemme. Han visste at fisken ble tiltrukket av lukt, så hvorfor ikke lage et luktagn, tenkte han.

- Jeg har lang erfaring i å få fisk, kråkeboller og krabber til å spise. I fangstbasert akvakultur skal ville dyr over på fôr som vi lager. Et fôr som må lages med kjærlighet og omtanke. De ulike fiskeslagene er som mennesker, de har sine helt klare lukt- og smakspreferanser. Noen er faktisk veldig kresne i matveien, forteller Siikavuopio.

- Så vi må eksperimentere og finne det de faktisk ikke kan motstå.

Testet med tåteflaske

Torsken svømmer rolig rundt i karene sine på Havbruksstasjonen utenfor Tromsø. (se video) Arbeidet på laboratoriet med å skille ut de ulike duftene av skal nå testes av hovedpersonene selv.

Ei tåteflaske med det forskerne tror er en attraktiv godlukt for en torsk, føres ned i karet. Å tilføre hele karet med luktstoff, forvirrer fisken, så duftene må isoleres. Ulike dufter og ulike tåteflasker avslører hva den foretrekker.

Torsken svømmer nysgjerrig rundt flasken, og er villig til å ta en kamp med kompisen for å få patte på flaska og sikre seg en smak.

- Vi bruker ulike flasker med ulike dufter. Slik fant vi ut at den er selektiv i sine valg, forklarer Siikavuopio. På denne måten kunne de også bestemme hvilke dufter det framtidige lineagnet skulle inneholde. Tre typer lukter har de kommet fram til, og de tiltrekker seg ulike fiskeslag. Torsken har sin favoritt og får sitt agn. Vil du fiske kveite, laks eller røye, bruker du et annet.

Storstilt forsøksfiske med line

-Torsken luktesans er helt fantastisk. Den tiltrekkes av lukter på 700 meters avstand.

Forskerne har nå forsterket luktene og sammensetningen av ekstrakter i det nye lineagnet. Et storstilt forsøksfiske er også gjennomført, og flere kommer.

- Feltforsøkene hittil er så oppløftende at jeg er sikker på at dette blir et etterspurt produkt, sier gründer Kvalvik.

-Men vi skal fortsette prøvefisket før agnet slippes på markedet. Vi må være 110 prosent sikre på at det kunstige agnet fungerer.

Lukter på et internasjonalt marked

Siden Norge er en ledende fiskerinasjon, og forskning og utvikling her blir lagt merke til i utlandet, tror Kvalvik at luktagnet vil ha muligheter i et internasjonalt marked.

Innovasjonsprosjektet som har vært støttet med 20 millioner kroner fra ulike finansieringsprogrammer, har ikke bare skapt en nyvinning. Det blir også skapt arbeidsplasser i Lyngen kommune i Troms, hvor flere lokale samarbeidspartnere går sammen for å produsere luktagnet.

- Det er utrolig morsomt å skape noe som kan komme til nytte, og at forskningen er samfunnsnyttig. Vi bobler over av nye ideer, ler Kvalvik og Siikavuopio som i kveld kan innkassere Forskningsrådets gjeveste pris på 500.000 kroner.

Kvalivikbait konkurrerte med 700 andre nominerte bidrag.

- Det er en enorm anerkjennelse for arbeidet vi har gjort, og det viser omverdenen at vi har gjort mange fornuftige ting, sier Kvalvik.

Førre veke vart forskingsmidlane frå Kreftforeningen delt ut, totalt heile 173 millionar kroner. 

Feiringa og utdelinga hadde tittelen Forsking på ramme alvor, og vart arrangert i ulike byar for å offentleggjere kven dei heldige vinnarane i 2014 er. På Radiumhospitlalet i Oslo vart programmet opna av Ulf Prytz, ein friskmeldt og livsglad mann med ei imponerande historie om å våge å leve eit rikt liv fult av familie og nye opplevingar. Dette gav kreftforskinga i eit viktig og inspirerande perspektiv for oss forskarar. Arbeidet vi gjer nyttar og er med på å redde liv. 

Forskar Hege Russnes heldt vidare eit interessant innlegg om kor viktig det er med samarbeid på tvers av landegrenser og fagdisiplinar for å finne ny kunnskap og nye metodar for diagnose og behandling. Det tredje punktet på programmet var to korte innlegg om kva forskingsmidlar frå Kreftforeningen har betydd for den enkelte forskar. Seniorforskar Jørgen Wesche fortalde om si karriere finansiert av Kreftforeninegn, og eg fekk takke og fortelje om utanlandsopphaldet (sjå under).

For min del var arrangementet ei viktig synleggjering av at det skjer mykje viktig forsking på høgt nivå på Oslo Universitetssjukehus, støtta med heile 69,2 millionar kroner i år. Eg er svært takknemleg til alle som har samla inn pengar til denne forskinga! Den er viktig for både forskarar, pasientar og framtidige generasjonar. 

Kva har utenlandsstipend frå Kreftforeningen betydd for meg?

Eg heiter Åsmund Eikenes og er stipendiat i gruppa til Harald Stenmark, i ei stilling finansiert av Kreftforeningen. Eg var heldig og fekk eit generøst utenlandsstipend i fjor sommar og budde midt i Los Angeles i solfylte California i 8 månader. Det er noko av det lurast eg har gjort i heile doktorgraden min.

Prosjektet eg har jobba med her på Radiumhospitalet har handla om celledeling og kreft, og laboratoriet eg besøkte i LA har eit fokus på stamceller og aldring. Eg var interessert i å prøve å kombinere min kompetanse med amerikanarane sine erfaringar og metodar, og resultatet vart som seg hør og bør både spennande og utfordrande. Eg vil trekke fram tre ting ved utanlandsopphaldet som har vore viktige både for meg og for forskingsprosjektet mitt.

For det første satte eg stor pris på å bli eksponert for ein amerikansk forskingstradisjon med høge forventingar til idear, resultat og betyding av forskinga si. Som gjestestipendiat ved UCLA fekk eg høyre ei imponerande rekke foredrag om det meste frå hjerneforsking til kreftbehandling, frå biofysikk til utviklingsbiologi. Heile tre nobelprisvinnarar var innom campus i løpet av 6 veker. Eit imponerande spekter av unge talent og erfarne forskarar gav inspirasjon til å tenke stort om mitt eige prosjekt og mine eigne ambisjonar.

Det å jobbe på eit amerikansk toppuniversitet tvinga meg også til å gjere nokre refleksjonar om kontrastane til norske tilhøve. Det vart naturleg å stille meg sjølv spørsmål som: Er prosjektet mitt på rett veg, er Radiumhospitalet på rett veg? Er det arbeidsinnsats, IQ eller noko anna som skil slike toppmiljø frå skandinaviske tilhøve?

Eg skal inrømme at eg i grunn vart litt letta då eg erfarte at mine amerikanske kollegaer også sleit med utstyr som ikkje samarbeida og cellekulturar som vart kontaminerte. Men det dei ikkje manglar, er trua på at ideen deira er knallgod.

I tillegg til inspirasjonen frå UCLA har desse erfaringane også gitt meg viktige perspektiv på mine eigne forskingsspørsmål og ambisjonar for forskinga vi gjer her på huset. Både på metodikk og innsats er vi på høgde med dei store i USA. Det viktigaste eg trur vi manglar er rom for store ambisjonar i ein kultur utan jantelov.

Som eit tredje punkt vil eg nemne at utanlandsopphaldet har trigga ei interesse for å fortelle gode historier om vitenskap. På UCLA fekk eg inspirasjon til å byrje å skrive om forsking, både på engelsk og på nynorsk, både for fagfolk og for svigermor. Eg vart positivet overraska over kor kjekt eg syntes det var å jobbe med ord og setningar for å formidle idear og resultat på ein best mogleg måte.

Eg skreiv om forskinga mi, om bananflugene vi har oppe i sjette etasje, om livet som PhD-student på besøk i Amerika, og om nye artiklar eg syntes var spennande. Uerfaren og smitta av den amerikanske draumen sende eg slike tekstar til mellom andre Aftenposten, til Nature, til eit norsk forlag og til bloggseksjonen hjå forskning.no.

Mi erfaring er at denne entusiasmen for formidling, for tydeleg kommunikasjon basert på engasjerande historier og gode spørsmål har gjort meg til ein flinkare PhD-student. Eg har vorte flinkare til å ta eit steg tilbake frå detaljane. Dette hjelp meg til å forstå korleis dei ulike delane av forskingsprosjektet mitt heng saman og kvifor det eg gjer er spennande og nyttig.

Resultatet av forskingsopphaldet i California er at i tillegg til at eg har lært mykje av det som trengs for å bli ein god forskar, har eg også fått smaken på ei rolle som forskingsformidlar. For meg har støtta frå Kreftforeningen vore svært viktig for å finne min plass i kreftforskinga.

Eg vil avslutte med å seie tusen takk til Kreftforeningen for støtta til åra som stipendiat og til forskingsopphaldet på UCLA. Eg vil også oppfordre kollegaene mine til å gjere det same. Reis ut, bli inspirert, og kom heim med nye planar og idear. God tur!

Av Truls Raastad, professor ved Seksjon for fysisk prestasjonsevne. 

Overdreven machotrening kan gi alvorlige skader, såkalt rabdomyolyse. Skadene kan gjøre at man settes tilbake flere måneder i muskelstyrke – eller til og med være livstruende.

I løpet av de siste to årene har det vært mange medieoppslag om personer som har trent på seg store muskelskader, såkalt rabdomyolyse. Felles for disse er at de har deltatt på treningstimer med et innhold som har vært langt tøffere enn de er i form til. Det er imidlertid meget enkelt å unngå rabdomyolyse ved å følge vanlige treningsprinsipper. Økningen i antall tilfeller de siste år vitner derfor om en farlig trend med fokus på mer macho ekstremtrening – og at det er for lite kompetanse i disse treningsmiljøene.

Også godt trente personer 

Det er ofte relativt utrente personer som får rabdomyolyse, men det kan også forekomme hos meget godt trente personer når de prøver seg på nye øvelser. Et slikt eksempel er Vibeke Skofterud som i sommer pådro seg rabdomyolyse på sin første samling med sitt nye lag. Hun gjennomførte 100 kroppshevinger (pull ups/hang ups) på 25 minutter og fikk hjelp til å heise seg opp på mange av disse. Dette er den treningsformen hvor det hyppigst er rapportert rabdomyolyse, og det er spesielt når man får hjelp til å klare mange repetisjoner, eller når man hopper opp og senker seg ned igjen, at overbelastningen på muskulaturen (albuebøyerne) blir stor. Normalt er det ikke så mange jenter (eller gutter) som klarer mange kroppshevinger uten hjelp, og det er det å heise seg opp som er begrensningen. Muskulaturen vår er imidlertid mye sterkere når den bremser en bevegelse, så når vi får hjelp til å komme opp, klarer vi å senke oss kontrollert ned igjen. Problemet er imidlertid at dette gir en ekstrem belastning på muskulaturen. Det vil alltid oppstå en del muskelødeleggelser første gangen man gjør dette, eller når man har hatt et lengre treningsopphold. Her en noen eksempler på treningsøkter gjennomførte på norske treningssentre som har resultert i kraftig rabdomyolyse i albuebøyerne:

• Crossfit. Man skal gjøre 90 kroppshevinger på kortest mulig tid og får lov til å hoppe opp når man ikke klarer å heise seg opp ved egen hjelp. Det finnes flere tilfeller av gutter som har fått rabdomyolyse første gang de prøver denne økta.

• Challenge – en crossfit inspirert gruppetime på treningssentre. Man skal gjøre 70 kroppshevinger på fem minutter og får lov til å hoppe opp når man ikke klarer å heise seg opp ved egen hjelp. Vi har flere rapporterte tilfeller hvor jenter som går på timen for første gang får rabdomyolyse

Gjennomgående mønster

Et gjennomgående mønster i alle disse tilfellene er at de som trener i utgangspunktet bare har klart noen få (eller ingen!)

repetisjoner på egen hånd, og deretter har hoppet opp og senket seg rolig ned igjen. De har med andre ord gjennomført nærmere 70 repetisjoner hvor de bare holder igjen mens de rolig senker seg ned (eksentriske muskel aksjoner; muskelen bremser bevegelsen).  Dette er nesten identisk med de programmene vi gjennomfører når vi som forskere i kontrollerte omgivelser ønsker å skape størst mulig muskelødeleggelser for å studere restitusjonsforløpet etter skader. Den mest effektive protokollen vi har benyttet består av 70 maksimale eksentriske bevegelser med albuebøyerne, altså at albuen rettes ut mens forsøkspersonene holder igjen alt de klarer. Med denne protokollen halveresmuskelstyrken. Rundt 30 prosent av de som gjennomfører en slik protokoll får rabdomyolyse (se Paulsen et al. 2010 og 2012).

Slike treningsprogrammer er derfor muskelødeleggende og har absolutt ingen treningseffekt!

Selv for de som ikke får rabdomyolyse etter en slik protokoll er det kun negative effekter. De får stor reduksjon i muskelstyrke, og det tar 1-3 uker før de er fullstendig restituert. For de som får rabdomyolyse tar det 8-12 uker før de muskelfibrene som har dødd er erstattet av nye. Etter dette må de som har vært skadet aktivt trene seg opp igjen i løpet av 2-3 måneder før de er tilbake til utgangspunktet. Dette er med andre ord treningsopplegg som overhodet ikke gir noen positive effekter, og i verste fall kan sette deg 3-6 måneder tilbake i muskelstyrke. I tillegg kan du få nyresvikt, som kan være livstruende, selv om dette er sjeldent ved treningsindusert rabdomyolyse.

Hvorfor?

Hvorfor gjennomføres da denne type trening på trenings- og crossfit-sentre rundt om i landet?  Svaret på dette er sannsynligvis

den farlige kombinasjonen av at det er blitt mer populært med mer ekstreme og «macho» treningsprogram samtidig som det er personer uten tilstrekkelige kvalifikasjoner som veileder på slike timer. Hvem ville ha betalt for en treningstime hvis de fikk opplyst at det var 30 prosent sjanse for å få rabdomyolyse? Og at du i alle fall ville bli betydelig svakere som følge av treningsøkten?

Problemstillingen med rabdomyolyse har vært kjent lenge i crossfit-miljøene, og heldigvis er det mange som tar forhåndsregler for å unngå at nye medlemmer skal pådra seg tilstanden. Alle tilfellene som fortsatt rapporteres gjennom media viser imidlertid at det er en lang vei å gå før man kan si at hele bransjen driver forsvarlig.

Det samme kan sies om treningssentre som har adaptert noe av treningsfilosofien fra crossfit, og helt ukritisk bruke dette på sine kunder. Jeg vil spørre hvor det faglige lederskapet har vært når disse tilbudene har blitt utviklet og iverksatt? Til ansvarlige på treningssentrene: vet dere ikke at det er idioti å planlegge 70 pull-ups for en gruppe jenter som i utgangspunktet kanskje bare klarer én på egenhånd?

Som kunde vil det alltid være lurt av deg å sjekke fagkompetansen til personlige trenere og instruktører på treningssenteret ditt. Husk på at det ikke er om instruktørene ser veltrente ut og har utstråling og karisma som er kvalitetsstempelet. En instruktør med god faglig kompetanse vil aldri sette noen til å gjøre 70 kroppshevinger hvis de aldri har gjort det før. Hun heller han ville aldri pushe en kunde til utmattelse de første gangene de gjør en øvelse.

Alle trenere og instruktører bør vite at den beste treningseffekten ikke oppnås ved å ta seg maksimalt ut på hver treningsøkt.

For å få optimal treningseffekt bygger man gradvis opp belastningen på muskulaturen, slik at det er godt innenfor muskelens tåleevne. Maksimal utmattelse er bare hensiktsmessig i konkurranser for å prestere best mulig der og da, men det er ikke gunstig for treningseffekten! Et opplegg der flere deltagere skal gjennomføre et visst antall repetisjoner i en øvelse på kortest mulig tid, er derfor ikke en hensiktsmessig for trening, men kun egnet for konkurranse. Optimal trening oppnås kun når den individuelle treningsbelastningen er tilpasset hver enkelt kundes treningsnivå.

Oppfordringer

Til slutt vil jeg komme med tre oppfordringer til berørte grupper:

• Til alle: Det er ikke farlig å trene, tvert imot, men bruk hodet og ikke la deg pushe til total utmattelse av overivrige personlige trenere eller instruktører.
• Til instruktører og personlige trenere: Husk på de grunnleggende treningsprinsipper med progresjon og individuelt tilpasset trening. Opplever kundene dine kraftig stølhet etter øktene dine har du kjørt dem alt for hardt, og de vil ikke få en positiv treningseffekt av økta!
• Til ledere av treningssentre: Se på formell faglig kompetanse når du ansetter medarbeider og sørg i alle fall for at du har noen med flere års treningsfaglig utdanning (universitets- eller høyskolenivå) i ledende faglige stillinger. Det er også en fordel at medarbeidere har god treningserfaring selv, men på samme måte som man ikke blir ernæringsekspert av å ha spist mye, så blir man heller ikke treningsekspert bare av å ha trent mye selv!

–––––––––

Hva er rabdomyolyse?

Rabdomyolyse er store muskelødeleggelser som oppstår i etterkant av et traume (stor belastning) mot en muskelgruppe. Traumet kan være påført av at kraftig støt mot muskulatur (for eksempel i bilulykker), langvarig redusert blodtilførsel (for eksempel hvis en person sovner i sterk rus med muskel i klem), eller som følge av en ekstrem fysisk belastning. Treningsindusert rabdomyolyse oppstår når muskulaturen belastes langt utover sin tåleevne i én enkelt treningsøkt. Under selve treningsøkten oppstår det skader i muskelfibrene og man føler at styrken gradvis forsvinner. Dagen etter en slik overbelastning kjenner man som regel en kraftig stølhet og det kan være vanskelig å rette ut leddet slik at muskelen strekkes. I løpet av de to første dagene etter overbelastningen er det en tiltagende inflammasjonsprosess med kraftig svelling av den ødelagte muskelen, og det er i denne perioden at selve rabdomyolysen oppstår. Noen muskelfibre repareres, men de som har fått den største belastningen dør (nekrose). I denne fasen tømmes mye av innholdet i de døende muskelfibrene ut i omgivelsene, og store mengder muskelproteiner kommer over i blodbanen. Blodkonsentrasjonen av muskelproteinet kreatin kinase (CK) brukes derfor ofte som en markør på om man har fått rabdomyolyse og typisk stiger verdiene fra 100-200 IU (normalt) til 5 000-20 000 dagen etter. I de mest alvorlige tilfellene kan man måle verdier over 200 000 IU 2-5 dager etter overbelastningen. Denne kraftige økningen av muskelproteiner i blodet er en stor belastning for nyrene og kan i verste tilfelle medføre nyresvikt. Nyrene klarer ikke å holde tilbake alle muskelproteinene når de overstiger en viss mengde i blodet og en brunaktig (tefarget) urin er også et sikkert tegn på en kraftig rabdomyolyse og et varsko om at man bør oppsøke lege for en grundigere undersøkelse.

–––––––––

Referanser

G. Paulsen, I. M. Egner, M. Drange, H. Langberg, H. B. Benestad, J. G. Fjeld, J. Hallen, and T. Raastad. A COX-2 inhibitor reduces muscle soreness, but does not influence recovery and adaptation after eccentric exercise. Scand J Med Sci Sports 20 (1):e195-e207, 2010.http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19522751?dopt­Citation

G. Paulsen, I. Egner, T. Raastad, F. Reinholt, S. Owe, F. Lauritzen, S. H. Brorson, and S. Koskinen. Inflammatory markers CD11b, CD16, CD66b, CD68, myeloperoxidase and neutrophil elastase in eccentric exercised human skeletal muscles. Histochem.Cell Biol., 2012.http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/23224298?dopt­Citation

G. Paulsen, U. R. Mikkelsen, T. Raastad, and J. M. Peake. Leucocytes, cytokines and satellite cells: what role do they play in muscle damage and regeneration following eccentric exercise? Exerc.Immunol.Rev. 18:42-97, 2012. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22876722?dopt­Citation

F. Lauritzen, G. Paulsen, T. Raastad, L. H. Bergersen, and S. G. Owe. Gross ultrastructural changes and necrotic fiber segments in elbow flexor muscles after maximal voluntary eccentric action in humans. J Appl Physiol 107 (6):1923-1934, 2009.

Moderne jordbruk og fuglehabitat som forsvinner eller blir forurenset får skylden for den dramatiske nedgangen i bestanden, skriver forskningstidsskriftet Ecology Letters.

– Dette er en advarsel fra fugler over hele Europa. Den måten vi håndterer miljøet på er ikke bærekraftig for mange av våre vanligste arter, sier Richard Gregory ved Royal Society for the Protection of Birds.

– Bevaring og juridisk beskyttelse av alle fugler og deres habitat er helt avgjørende om nedgangen skal stanses, sier han.

90 prosent av nedgangen har funnet sted blant de vanligste artene i Europa, som åkerhøne, lerke, spurv og stær.

Bestanden av enkelte sjeldnere arter har derimot økt de siste årene, trolig som følge av miljøvern og andre beskyttelsestiltak.

Undersøkelsen bygger på analyse av fugledata fra 25 europeiske land, der arter og bestand er kartlagt.

Den globale fuglebestanden ble av forskere midt på 90-tallet anslått til å ligge på mellom 200 og 400 milliarder individer.

Mange assosierer kanskje rock og fengsel med Johnny Cash og Folsom Prison.

Men foruten en natt eller to i fyllearresten, satt Johnny Cash aldri i fengsel. Det gjorde imidlertid bandmedlemmene i Me and THE BAND’its.

De traff hverandre bak murene og begynte å spille sammen der. Nå skriver de rockelåter, øver tre ganger i uka, spiller konserter og drar på turné. Og det gjør de for å komme seg videre i livet, både i og utenfor fengselet.

• Les også: Satser på musikk i fengselet

- Musikken blir en måte å takle tilværelsen i fengselet på, men den kan også hjelpe med å håndtere livet utenfor fengselsmurene, sier Lars Tuastad.

Han spiller også i Me and THE BAND’its, men har aldri sittet inne. Han er forsker og er nå ferdig med sitt doktorgradsprosjekt der han har forsket på bandet han selv spiller i.

Ikke alltid lett å være fri

Tuastad har jobbet med musikkterapi i over ti år, og lang erfaring fra prosjektet Musikk i Fengsel og Frihet (MIFF), der musikkterapi kobles med kriminalomsorg og ettervern. 

- Musikk skaper en følelse av frihet, men den kan også bidra til å takle friheten, når den først kommer, sier forskeren.

• Les også: Fanger er misfornøyde med rusarbeid i fengselet 

Tuastad har spilt sammen med Me and THE BAND’its i nesten ti år, lenge før han begynte å forske på dem. De har spilt med hverandre både i fengsel, under åpen soning og ute i det fri.

Får problemer både inne og ute

Han forteller at det kan være vanskelig for kriminelle å være ferdig med fengselet når de er ferdig med soningen. Det er lett å falle tilbake til gamle vaner.

- Når de har sonet sin straff og er helt fri, da trenger de steder å lande, sier han.

Og å lande i et rockeband er bedre enn å lande andre steder, ifølge forskeren. – Musikken blir en vei ut av kriminaliteten.

Valgte bandet framfor hevn

Og det ble den etter en dramatisk hendelse i fjor, der bandet ble nødt til å velge mellom musikken og kriminaliteten:

Like oppunder jul blir vokalisten, Kjellemann, knivstukket etter å ha avslått et tilbud om å kjøpe heroin. Han overlever knivangrepet med et nødskrik.

Fjorten dager etter hendelsen øver Me and THE BAND’its, og Kjellemann annonserer at han har noe viktig å melde. Han forteller at han har bestemt seg for ikke å hevne knivangrepet. Begrunnelsen hans er at musikkprosjektet er for viktig, og at han derfor ikke kan gjøre noe som risikerer at han mister det.

- Både frontfiguren og de andre i bandet følte egentlig at de burde ta affære. Det gjorde andre folk i miljøet også. Men Kjellemann svarte med IKKE å ta affære, og heller la det ligge. Og det ble en reaksjon i seg selv, sier Tuastad.

- Her ble bandet og musikken viktigere enn alt annet.

Aksjonsforskning i fengsel

Det at Tuastad har vært såpss involvert i sitt eget forskningsobjekt, er ikke helt uvanlig innen forskning. Dette kalles aksjonsforskning og innebærer at forskeren ikke bare observerer og analyserer, men at han også er involverer seg i det han forsker på.

I dette prosjektet har Tuastad både vært forsker og bandmedlem. Han har vært med på øvinger én gang i uka, mens de i tillegg har øvd to ganger uten han. Han er også med når de spiller konserter og drar på turné. 

Hele veien har han gjort lyd- og videoopptak av øvelsene og gått gjennom dem med resten av bandet. Han har skrevet detaljerte skildringer av møtene de har hatt og gjort intervjuer med hver enkelt og samlet i grupper. 

Stikkordet er ifølge Tuastad refleksjon. 

- Vi har hele veien reflektert rundt alt som har skjedd. Det er vel kanskje litt det man gjør, når man er med i et felles prosjekt som dette, sier han.

Dette har skapt et samhold som ifølge Tuastad har gjort at aksjonforskningsprosjektet i seg selv faktisk har ført til omfattende endringer i livene til bandmedlemmene. Budskapet til både forskningsprosjektet og Me and THE BAND’its er altså lik: Musikken er en vei ut av kriminaliteten. 

Vil synge egne fortellinger

Mesteparten av sangene har vokalisten skrevet selv. Kjellemann har mye å si og mange historier å fortelle, om et levd liv, barndommen sin, oppveksten og voksenlivet. Sangene hans handler om det å være kriminell, om rus, etikk og moral, kjærlighet, familie, vennskap, endring, musikk og politikk.

- Å stå på en scene å bruke egne fortellinger og sanger, er en del av rehabiliteringen, sier Tuastad.

Me and THE BAND’its kaller konsertene sine for konsertforedrag, fordi de mener fortellingen er så viktige.

• Les også: Adventsmagi bak murene

Kriminolog og sosiolog Hedda Giertsen mener også at fortellingene bør være en sentral del av rehabiliteringen av kriminelle.

- Det er vel et allment trekk, at vi prøver å fortelle vår historie, men ekstra viktig er det nok når noe kan være vanskelig å forstå for en selv og andre, sier Giertsen.

Hun er professor i kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo og mener at musikk gir muligheter for å finne andre personer med lignende erfaringer, erkjennelser, tanker og følelser.

- Noen har vært der før, og man er ikke alene, sier hun.

På lik linje med trening

Giersten mener at når fanger og kriminelle får spille musikk, er det på lik linje med det at de får trene, studere eller lage mat. Alle disse tingene fungerer som et slags friminutt fra fengselet.

Hun mener det er viktig at de får muligheten til å være noe annet enn fanger, som for eksempel musiker, elev eller student, om det så bare er for et øyeblikk.

- De går over i en rolle som folk ellers i samfunnet er i, og som peker fremover mot en vanlig posisjon i samfunnet, sier hun.

- Hovedsaken er å få nye erfaringer og bli kjent med nye sider ved seg selv.

Og ifølge Lars Tuastads forskning har rockerne i Me and THE BAND’its hatt gått av å være i band sammen. Og ifølge forskeren selv har han også hatt godt av det.

• Se portrett av Kjellemann og hør utdrag fra musikken til Me and THE BAND’its på NRKs livsstilprogram Underveis.

Referanse:

Lars Tuastad: Innafor og utanfor. Rockens rolle innan kriminalomsorg og ettervern. Universitetet i Bergen 2014 ISBN 978-82-308-2819-9 (doktorgradsavhandling).

Delstaten Pernambuco i det nordøstlige Brasil var for 15 år siden landets mest voldelige delstat. I dag er voldsnivået på vei ned mot landsgjennomsnittet. Stipendiat Kristian Hoelscher ved Universitetet i Oslo kan forklare årsaken.

– Institusjoner betyr mye for forekomsten av vold i et samfunn. Dette har ikke blitt diskutert særlig tidligere, og bør få mer oppmerksomhet, sier Hoelscher.

Mens mange tenker på institusjoner som et bygg med for eksempel en skole eller et sykehus, har samfunnsvitere en videre definisjon av begrepet.

Folk i et samfunn deler normer. De gjør ofte ting på samme måte, finner de samme løsningene. Dette fellesskapet kan også kalles en institusjon.

– En institusjon kan også være et normsett og en sosial praksis som ligger til grunn når samfunnsmedlemmer skal løse viktige oppgaver, sier Hoelscher.

Hvordan et samfunn vurderer betydningen av rettstaten eller menneskerettighetene er eksempler på slike institusjoner. Politiet og rettssystemet er to mer håndgripelige tilfeller.

Hoelscher har sett på hva slike institusjoner betyr for hvor mye vold det er i et samfunn. Tidligere studier har konkludert med at nye og uetablerte demokratier har svake institusjoner og at de derfor er sårbare for borgerkrig.

Hoelschers studier tyder på at svake institusjoner også påvirker den ikke-statlige volden i samfunnet.

Mordratene i 160 ulike land viser at det nettopp er landene med nye eller svake demokratier som skårer høyest. Dette gjelder særlig nye demokratier i Latin-Amerika og Afrika sør for Sahara. I en studie av 55 byer i 40 ulike land, er det byene med de svakeste demokratiene som opplever mest uro og sosiale opprør.

Hoelscher bestemte seg for å studere et godt eksempel: Delstaten Pernambuco i Brasil.

Pakt for livet

Brasil er et såkalt «ukonsolidert demokrati», der institusjoner ikke nødvendigvis er legitime eller til å stole på, og lenge var Pernambuco et lite hyggelig eksempel. Men på få år gikk delstaten fra å være Brasils mest voldelige til å nærme seg landsgjennomsnittet.

Hoelscher tilbrakte tre måneder i Pernambuco i 2013, der han intervjuet lokale politikere, politifolk, jurister og vanlige innbyggere. Voldsutviklingen hadde snudd i 2007, og ifølge dem han snakket med, var hovedårsaken en større institusjonell endring.

– Guvernør Eduardo Campos hadde bestemt seg for å ta tak i delstatens problemer med vold og korrupsjon. Han ville gjøre delstaten tryggere, og han brant for det, sier Hoelscher.

Campos introduserte et program som han kalte «Pakt for livet». Han økte lønningene til politiet og sørget for en atferdsendring der de ikke lenger gikk inn i byområder med pistolene i været, men i stedet tilbrakte tid der, ble kjent med mennesker og bygde tillit. Samtidig sørget han for en bedre kartlegging av kriminaliteten i delstaten. Steder med høy kriminalitet ble bedre beskyttet.

– Hver uke ble det gjennomført møter der alle politikonstablene i delstaten deltok. Hvis noen hadde gjort en dårlig jobb, måtte de forklare seg. De som gjorde det bra, ble forfremmet, sier Hoelscher.

Ikke bare en investering

På mange måter virker det logisk at en slik innsats vil redusere kriminaliteten i et samfunn. Men det var ikke første gang det ble brukt ressurser på sikkerhetstiltak i Pernambuco. Det var imidlertid første gang at resultatene virkelig ble merkbare.

– Tidligere hadde svake og korrupte institusjoner hindret gode resultater. Campos klarte å endre dette. Pernambuco hadde, som mange andre delstater i Brasil, vært et sted der det var vanlig å premiere vennene sine. Nå var det de som gjorde en god jobb som ble premiert, sier Hoelscher.

Tilliten til politiet ble styrket, og det var ikke lenger mulig å kjøpe seg fri fra straff. Voldsbruken gikk ned.

– Dette var mer enn bare en investering. Campos klarte å skape en dyp institusjonell reform, der holdninger og praksiser i samfunnet ble endret.

– Institusjoner må få oppmerksomhet

Hoelscher mener at erfaringene fra Pernambuco viser hvordan svake og dårlig fungerende institusjoner kan opprettholde voldsnivået i et samfunn. Selv om delstaten hadde et demokratisk valgt styre, var ikke dette i seg selv nok til å skape endring.

En guvernør med et brennende engasjement og et statlig byråkrati som kunne fullføre institusjonelle endringer, ble redningen. Eduardo Campos ble presidentkandidat i Brasil, men døde i en flystyrt i august 2014.

– Jeg sier ikke at andre faktorer, som ulikhet og fattigdom, er ubetydelige. Men med sviktende institusjoner er det ekstra vanskelig å få bukt med voldsproblemene, sier Hoelscher.

Ettersom flere land går over til demokratiske styreformer, er det ekstra viktig å være oppmerksom på institusjoners betydning, påpeker doktorgradsstipendiaten.

– Land som gir økonomisk støtte og internasjonale organisasjoner må vurdere hvordan de kan bidra til å bygge opp under demokrati og institusjoner. Lokale initiativer som ledes av dedikerte politiske ledere, kan oppnå mye, sier Hoelscher.

Referanser:

Hoelscher: Politics and social violence in developing democracies: Theory and evidence from Brazil, Political Geography, Volume 44, January 2015, Pages 29–39, doi: 10.1016/j.polgeo.2014.08.002.

Hoelscher disputerte 24. oktober ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo med avhandlingen Institutions and Social Violence.

For å ta knekken på bakterier blir mange matprodukter varmet opp til en bestemt temperatur før den raskt kjøles ned igjen. Dette gjøres i en såkalt autoklav, en maskin der maten enten står stille eller roterer mens den varmes opp. Prosessen gir også maten lang holdbarhet.

– Det nye nå er at vi kan riste maten samtidig som den varmes opp, i en såkalt Shaka-autoklav. Prosessen går mye fortere, og maten blir bedre både på næringsinnhold og smak, forteller Nofima-forsker Dagbjørn Skipnes.

Bedre kvalitet

– Metoden er uovertruffen på grønnsaker. Etter risteprosessen får vi ut faste biter med en frisk farge og fin konsistens, og ikke minst bevares både smak og næringsinnhold, forteller Skipnes.

I tradisjonelle autoklaver trekker varmen inn i matvaren fra utsiden, slik at når kjernen har oppnådd ønsket temperatur, og bakteriene settes ut av spill, er de ytre delene av maten blitt varmet opp for mye.

I Shaka-autoklaven får maten en mye jevnere varme, og man unngår problemet med at deler av produktet får for høy temperatur.

Også supper, sauser, pastaretter, surkål og fiskepålegg er testet ut med svært positive resultater.

– Barnemat krever kraftig varmebehandling, noe som går ut over både ernæringsmessig kvalitet, farge og smak. Men med Shaka-behandling beholder barnematen næringsstoffene bedre og den ser mye mer innbydende ut, sier Skipnes.

Ikke alt tåler risting

Forskerne har også funnet produkter som ikke egner seg for risting. Særlig gjelder det fisk, som får strukturen ødelagt av ristingen, og produkter som trenger lang koketid for å få den riktige smaken, slik som fårikål og trøndersodd.

– Vi prøvde oss med en fiskesuppe med fiskebiter i, og bitene ble ristet i stykker. Men denne suppen viste seg å være svært populær blant barna. Vi døpte den «Barnas fiskesuppe», smiler forskeren.

Da forskerne etterpå reduserte ristehastigheten, gikk oppvarmingen nesten like fort uten at fiskebitene ble skadet.

Bedre produkter og nye konsepter

Forskerne har samarbeidet med bedriftene Orkla Foods, Smaken av Grimstad og Sandanger som testet produkter de allerede har i porteføljen sin. Mange av produktene scoret bedre på både smak, konsistens og næringsinnhold sammenlignet med produkter som har vært gjennom en vanlig autoklav.

Et nytt konsept forskerne utviklet var å koke grøt i autoklaven. Da kan man slå to fluer i ett smekk og både koke grøten og drepe bakterier samtidig. Det samme ble også gjort med godt hell med surkål.

– Den nye teknologien inspirerer til utvikling av helt nye konsepter, men gir også mulighet til å gi et løft til matvarer som tidligere ikke har vært aktuelle å sterilisere. For eksempel kan vi tenke oss en renessanse for hermetiske epler og plommer, sier Skipnes.

Sparer tid, energi og plass

Shaka-metoden gjør også at produksjonsprosessen går raskere. Tiden det tar å sterilisere matvaren er kortet ned med mellom 60 og 93 prosent, avhengig av hvilken matvare. En raskere prosess betyr at matprodusenten også sparer energi, og kan klare seg med mindre lagringsplass.

– Vi får en mye mer kontinuerlig produksjon og mer intensiv arealutnyttelse, sier Skipnes.

Med store fordeler både i kvalitet og produksjon, er det dermed et betimelig spørsmål hvorfor ingen norske matproduksjonsbedrifter foreløpig har tatt i bruk Shaka-teknologien.

Dokumentert sikkerhet

Flere bedrifter har ventet på dokumentasjon på hvor sikker metoden er med tanke på å eliminere farlige bakterier.

Stipendiat Baris Ates har gjennom sitt doktorgradsarbeid jobbet med saken de siste årene. Gjennom flere eksperiment tilsatte han Listeria og andre farlige bakterier i fiskesuppe. Etter Shaka-behandlingen var suppen like trygg som supper som ikke hadde fått disse bakteriene tilsatt.

Hans arbeid har nå dokumentert at de samme metodene for å beregne hvordan matvarer blir trygge i vanlig autoklav også fungerer for Shaka-autoklaven.

Fortsatt på gjerdet

En Shaka-autoklav er en stor investering som vil være krevende og til dels uaktuelt for små matprodusenter. Større matprodusenter har andre hensyn å ta.

Smaken av Grimstad var en av bedriftene som testet produktene sine hos Nofima. Innkjøpsleder Ole Bjerkås er usikker på om dette er fremtidens teknologi.

– Shaka-autoklavene er mindre enn de vanlige, så vi får tatt unna færre produkter om gangen. Og det er selvsagt også et prisspørsmål. Våre nye eiere har bestemt at vi skal satse på vanlige autoklaver. Og ettersom våre produkter fikk middels gode resultater etter lagring, ser vi ikke den helt store fordelen, sier Bjerkås.

Orkla Foods Norge opplevde at Shaka-behandling minimerer eller helt unngår den brune brennekanten som ofte kan sees i bunnen av hermetikkbokser. Andre produkter som lett klumper seg sammen, fikk en jevnere konsistens.

– Flere av produktene som ble testet fikk tydelig mer ferskhetpreg med bevegelse inne i autoklaven. Men siden noen råvarer ikke tåler så godt bevegelsen, kan vi ikke bruke en slik autoklav på alle produktene våre. Da bør vi i tilfelle ha flere autoklavteknologier for å kunne produsere et vidt spekter av produkter, sier Mona Storødegård, produktutvikler i Orkla Foods.

Selv om produksjon av mange forskjellige produkter kan være til hinder for å investere i utstyret, er Storødegård optimistisk på vegne av Shaka-teknologien.

– Jeg tror at en mer skånsom behandling av matvarer blir betydelig viktigere for forbrukerne i fremtiden. Shaka-behandling av produkter kan være en metode for å imøtekomme dette.

– Vi mener at produkter laget med Shaka-teknologi vil kunne få et løft i kvaliteten og gi forbrukerne mat med større ferskhetspreg, slik at de får en enda bedre matopplevelse, sier hun.

Inn i krystallkula

I Nofima jobber forskerne videre for å teste, dokumentere og utvikle kunnskap om Shaka-teknologi og hvordan den kan forbedre matvarer. Om noen av disse kommer i butikkhyllene, gjenstår å se.

– Ett mulig scenario er at et stort selskap lanserer en serie helt nye produkter som ingen har sett maken til. Dette vil kanskje få andre matprodusenter på glid, sier Nofima-forsker Dagbjørg Skipnes.

– En annen mulighet er at utenlandske produsenter kommer på markedet med sine produkter som er behandlet på denne måten. Det er flere Shaka-autoklaver hos både franske og amerikanske produsenter.

Vinterstress og overvintringsskader er et stort problem i golfgreenen.

Graset i en golfgreen klippes veldig kort seks–sju ganger i uka gjennom sesongen. Ned til 3,5 millimeter er vanlig. I tillegg er greener bygget på næringsfattig sandjord.

– Alt dette gir plantene en stresset situasjon, og de er spesielt sårbare på høsten, forteller forsker Wendy Waalen i Bioforsk.

Da skal plantene nemlig samle opplagsnæring og starte herdingsprosessen for å klare seg gjennom vinteren.   

Vinterskader gir tap

Vinterskader kan fort utgjøre flere hundre tusen kroner i tapte inntekter og kostnader til reparasjon av greenene. I gjennomsnitt er kostnaden av slike vinterskader i Skandinavia cirka 300 000 kroner, viser en tidligere undersøkelse.  

– Man kan kjøpe nytt greengress på rull fra Østerrike, men det er dyrt. Derfor må de fleste golfbaner reparere vinterskadene ved å så på nytt i den døde gressmatta. Vinterskader vil derfor gi ekstra arbeid, kostnader og mindre spilletid.  

Det er mange faktorer som påvirker hvordan plantene takler vinteren, påpeker Waalen.  Hun er en del av Bioforsk Turfgrass Research Group, som nå undersøker hvordan golfgreener og grøntanlegg kan takle vinteren bedre.

I et forskningsprosjekt vil de finne ut hvordan svovel, nitrogen samt lysforhold påvirker grasets evne til å tåle vinterstress med frost, isdekke og snømugg.  Ut fra resultatene vil de også utarbeide anbefalinger for optimal høstgjødsling av gras under ulike lysforhold og i ulike klimasoner i Skandinavia. 

Optimal gjødsling

– Det er uenighet om hva som er riktig gjødsling på høsten, sier Waalen.

For mye gjødsling gir vekst og næringstap, men samtidig kan riktige mengder med nitrogen og svovel være spesielt viktig for gras på næringsfattige sandgreener.  

Nitrogen gir plantevekst, men sterk vekst utover høsten vil svekke plantenes evne til å tåle lavere temperaturer. Samtidig trenger plantene næring for å lade opp til vinteren.

• Les også: Hundekvein best for greenen

– Selv om plantene har avsluttet veksten, foregår det fortsatt mange prosesser som krever energi.   Plantene bygger opp lagringskarbohydrater, proteiner og fettsyrer, som er viktige for å overleve vinteren, sier Waalen.

En hypotese er at vinterherdingen i golfgreener, spesielt på næringsfattig sandjord, blir hemmet på grunn av mangel på nitrogen.

Snømugg

Samtidig er sammenhengen mellom svovel og soppvekst gammel kunnskap. I 1800-tallets Frankrike ble svovel sprøytet på druene for å hindre sopp. I prosjektet skal det undersøkes om svovelgjødsling kan redusere soppvekst, og dermed redusere behovet for å bruke soppdrepende middel.

– Snømugg er en viktig faktor for vinterstress. Den trives under snødekke, men hemmes av lav temperatur. Derfor er barfrost gunstig i forhold til snømugg, sier Waalen.

Snømugg er en samlebetegnelse på sopper som angriper gras og korn om vinteren. Angrep av sopp kan gi flekker eller større flater med dødt gras.

Waalen poengterer at snømugg ikke må forveksles med isbrann. Det er den største utfordringen på mange golfbaner, og skyldes vekslende mildvær og frost, slik at smeltevann fryser til is og skader graset.

Lys og skygge

Forskerne har etablert to forsøksfelt på golfgreener. I gjødslingsforsøket tilføres ulik mengde nitrogen og svovel de to gressartene tunrapp og krypkvein.

Et av forsøkene ligger på et lysimeteranlegg ved Bioforsk Landvik slik at nitrogenlekkasje kan måles. Det andre forsøket går på hvordan lys og skygge påvirker herdingen.

– Høst gir lavere sol og mer skygge. Vi vet at skygge om høsten er gunstig for soppveksten, men mindre om hvordan det påvirker herdingen i plantene. Vi vil derfor sammenligne gras som ligger i skygge med gras i fullt solskinn, sier Waalen.

Fra disse forsøkene blir det tatt inn prøver til laboratoriet på forskjellige tidspunkter gjennom vinteren å teste og måle plantenes evne til å motstå frysing, anaerobe forhold og rosa snømugg. Resultatene får vi i etter prosjektet avsluttes i 2017.

Rundt 15 prosent av alle barn rammes av atopisk eksem, anslår Astma- og allergiforbundet. Mange med atopisk eksem får god hjelp av fuktighetskremer og salver med kortison. Men hos noen lar ikke eksemet seg knekke.

I slike tilfeller kan det bli aktuelt med kortisontabletter eller annen behandling som virker i hele kroppen. Det kan ofte være effektivt. Men slik behandling kan også ha uheldige bivirkninger, spesielt hos barn.

Nå mener imidlertid amerikanske forskere at våtbandasjer i mange tilfeller kan brukes i stedet.

Våtbandasjer

Metoden er alt annet enn høyteknologisk:

Først bader du og smører huden med et tynt lag kortisonsalve og så med masse fuktighetskrem. Så dekker du området med en fuktig bandasje innerst og en tørr bandasje ytterst og lar det hele sitte på i noen timer, for eksempel over natta.

Metoden brukes både i Norge og i andre land. Mange har gode erfaringer, men det finnes lite forskning på hvor effektiv behandlinga faktisk er. Nylig publiserte imidlertid Noreen Heer Nicol fra University of Colorado og kollegaene hennes resultatene fra den hittil største studien av våtbandasjer.

De var svært positive.

Barn med vanskelig eksem

Forskerteamet hadde fått tak i 72 barn i alderen 6 måneder til 12 år, med vanskelig eksem. Disse ungene hadde vært igjennom flere typer behandling, inkludert kortisontabletter, uten at det hadde lyktes leger og foreldre å få bukt med problemene.

Så gikk forskerne i gang med fem til ti dagers kurs og behandling med våtbandasjer. (Se detaljer i faktaboksen.)

Plagene til de små pasientene ble målt etter SCORAD – et system for å vurdere hvor alvorlig eksemet er. De hardest rammede skårer over 50 i dette systemet, mens de med moderat eksem ligger mellom 25 og 49. Mild eksem gir mindre enn 24.

Dramatisk bedring

- Da disse barna ankom, skåret de gjennomsnittlig rett rundt 50, så de var alvorlige tilfeller. Da de dro, var gjennomsnittsskåren på mindre enn 15, sier Mark Boguniewicz fra National Jewish Health i en pressemelding. Han er en av forskerne bak undersøkelsen.

- En slik forbedring på så kort tid var svært, svært dramatisk.

Det så i tillegg ut til at behandlinga hadde langsiktig virkning. En måned etterpå var barna fortsatt mye bedre i huden.

- Ikke overraskende

Jan-Øivind Holm, overlege ved Seksjon for hudsykdommer ved Oslo Universitetssykehus, synes ikke resultatene er overraskende.

-Vi har god erfaring med metoden og vi vet at en gjenoppretting av fuktigheten i det ytterste hudlaget gjør at betennelsesprosessene dempes, skriver han i en epost til forskning.no.

Samtidig mener han at den nye forskningen er en god påminnelse.

- Vi må ikke glemme viktigheten av gode lokalbehandlinger, i en tid hvor behandling med tabletter og sprøyter stadig får større plass, også ved hudsykdommer.

Lokalbehandling betyr at man behandler bare huden, i stedet for å velge kortisontabletter eller andre alternativer som virker i hele kroppen. 

Både Holm og forskerne bak den amerikanske forskningen understreker at hudens evne til å fungere som en barriere spiller en viktig rolle i atopisk eksem.

Gjenoppretter hudbarrieren

Huden skal virke som en barriere som holder fuktigheten inne og støv og fremmede stoffer ute.

De siste åras forskning peker mot at huden til mennesker med eksem ikke klarer denne jobben så godt som den skal. I stedet lekker den. Fuktighet ut og uønskede stoffer inn. Dette gir betennelsen i huden som vi kjenner som eksem.

- En tørr hud har dårlig barriere, og blir en trigger for inflammasjon i vevet, skriver Holm.

Men våtbandasjene hjelper nettopp betent eksemhud med å gjenopprette barrieren.

Holm sier behandlingsformen brukes aktivt ved hans seksjon. Men han understreker at det er flere faktorer som påvirker hvilken type behandling man velger.

- Det er ikke bare et spørsmål om dokumentert effekt, men også ressursbruk og pasienters bekvemmelighet.  Når det gjelder behandling av hudsykdommer, der pasienter har omfattende utslett og kløe, så vil de individuelle preferanser veie tungt.

Boguniewicz fra National Jewish Health advarer også mot å sette i gang behandling med våtbandasjer på egen hånd.

Han mener helsepersonell må være med, både på å avgjøre om dette kan være en nyttig behandling og å gi opplæring i metoden.

Referanse:

N. H. Nicol, M. Boguniewicz, M. Strand & M. D. Klinnert, Wet Wrap Therapy in Children with Moderate to Severe Atopic Dermatitis in a Multidisciplinary Treatment Program, Journal of Allergy and Clinical Immunology: In Practice, vol. 2, nr. 4, s. 400-406