Biter av gamle satellitter, raketter og annet romskrot skaper store problemer for romfartsorganisasjonene. Nå skal det samarbeides for å få bedre oversikt.

Romsøppel er en trussel for romfarten. Hundretusenvis av små og store rester fra menneskelig aktivitet i rommet går i bane rundt jorden.

Det er svært viktig å overvåke dette søppelet. Hvis vi ikke vet hvor søppelet er, kan en bit krasje inn i en annen satellitt, et romfartøy eller den internasjonale romstasjonen. Da kan hundrevis av millioner kroner forsvinne rett ut av vinduet på grunn av noe uheldig plassert søppel.

I verste fall kan astronauter miste livet på grunn av romsøppel, og forskere vurderer om søppelet kan fjernes.

Den europeiske romfartsorganisasjonen ESA har også rapportert at romfartøyene må styre unna romsøppel oftere enn før. Nå gjør de fire til seks slike manøvre i året, og antallet stiger.

Nå har ESA og U.S. Strategic Command undertegnet en samarbeidsavtale om å utveksle informasjon om romsøppel. U.S. Strategic Command (STRATCOM) har ansvaret for USAs militære affærer i verdensrommet.

Forskjellige baner

ESA selv mener naturlig nok at denne samarbeidsavtalen vil gjøre det lettere å unngå framtidige kollisjoner.

– Vi får mer informasjon om den lave jordbanen, et område med svært mye skrot. Vi kommer også til å ha flere operasjoner i dette området, sier Jean-Jacques Dordain, direktør i ESA, i en pressemelding.

ESA er veldig opptatt av å få raske svar når de spør om informasjon.

– Det kan være svært knapt med tid i noen scenarioer. Hvis en oppskytning går i lavere bane enn planlagt eller vi plutselig mister kontakten, må vi gjennom færre formaliteter og kan få dataen vi trenger på kortere tid.

Romstasjonen måtte flytte på seg

Den 27. oktober, bare noen dager siden, måtte Den internasjonale romstasjonen gjøre en manøver for å unnslippe romsøppel.

Ved å bruke litt skyvekraft fra romfartøyet Georges Lemaître ATV, ble hele ISS’ masse på 450 tonn dyttet noen meter for å gjøre en ørliten baneendring, og dermed unngå romsøppelet.

Skrekkscenariet er en prosess som kalles Kessler-syndromet. Denne effekten ble blant annet dramatisert i filmen Gravity fra 2013. Hvis litt romskrot krasjer inn i annet romskrot, kan dette starte en kjedereaksjon som sprer ødeleggende biter i mage retninger.

En slik kjedereaksjon ville gjort det vanskelig å bruke noen av jordbanehøydene, siden banene ville vært stappfulle av romsøppel. 

Referanser:

ESA – ATV-5 pushes Station away from space debris

ESA – Steering ESA satellites clear of space debris

Et nytt forskningsprosjekt, drevet fra Aarhus Universitet og Syddansk Universitet, setter fokus på grove grønnsaker, som brokkoli, kål og rotgrønnsaker.

Doktorgradsstudent Tove Kjær Beck er en av de som har undersøkt hvem som spiser hva. Formålet er å forbedre fremtidige kampanjer.

Undersøkelsen hennes viser en tendens:

– De fleste tilhører den gruppen som spiser færrest grønnsaker. Det kan bli et helseproblem, sier Beck.

Motiveres ikke av mat

Tove Kjær Beck spurte 1000 tilfeldig utvalgte dansker i alderen 18 til 75 år om grønnsaksvanene deres. Hun deler folk inn i fire grupper.

• De motiverte: Denne gruppen spiser mange typer kål og rotfrukter, og tilbereder dem på mange forskjellige måter. Gruppen er opptatt av mat og bruker over én time om dagen på å tilberede middagen. Helse er ikke altavgjørende, men smaken er i fokus. Det er spesielt eldre som tilhører denne kategorien.
• Rødbete-gruppen: Spiser ikke mange grove grønnsaker, men mye syltede rødbeter, persillerot og hvitkål. Gruppen er drevet av gamle mattradisjoner som de har med seg fra barndommen. Det er spesielt menn over 70 år, som ofte dyrker grønnsaker selv, som tilhører denne gruppen. De tilbereder ofte maten på samme måte hver gang.
• Gulrot-gruppen: Spiser mye gulrøtter, siden det er en veldig vanlig og tilgjengelig grønnsak. De spiser ikke så mange grove grønnsaker, men er drevet av en sunn livsstil. Gruppen er veldig fysisk aktiv. Det er som regel kvinner i alderen 30–50, med kjernefamilie, ofte med høyere utdannelse enn gjennomsnittet. Bruker ikke så lang tid på kjøkkenet.
• De umotiverte: Denne gruppen spiser færrest grønnsaker og unngår dem på grunn av smaken. De bruker høyst 15–30 minutter på å tilberede middagen, som ofte består av ferdigretter. Det er som regel unge menn, og mange røyker. De som står uten arbeid, tilhører ofte denne gruppen.

Resultatene viste imidlertid en klar overrepresentasjon i noen grupper, for eksempel unge menn i kategorien de umotiverte.

– Omkring 45 prosent tilhørte denne gruppen. Dette er den nye generasjonen, som ikke er drevet av tradisjoner. De vet ikke hvordan de skal tilberede maten, sier Beck.

– Det handler ikke om penger, for gruppene bruker like mye på mat. «De umotiverte» spiser lite grønnsaker fordi de ikke liker dem, sier hun.

Vet ikke at de er usunne

Tove Kjær Beck påpeker at det kan bli vanskelig å få gruppen med de umotiverte til å spise sunnere. Problemet er at de ikke vet at de spiser usunt.

– 25 prosent mente de spiste nok grønnsaker. Det gjør det vanskelig å kommunisere med denne målgruppen, sier hun.

Hun mener at situasjonen ikke har oppstått tilfeldig. Foreldrene har hatt stor innflytelse på denne gruppen.

– Foreldrene tilhører ofte samme gruppe, og foreldrenes matvaner er viktige, sier hun.

Beck foreslår at man bør endre på ferdigrettene. Produsentene kunne legge til flere grønnsaker, for eksempel på ferdiglagede pizzaer, foreslår hun.

Forskningsformidling er et populært tema. «Alle» har populærvitenskapelig forskningsformidling på agendaen; det være seg forskere, journalister, informasjonsmedarbeidere, Norsk Forskningsråd eller NRK. Forleden så jeg for eksempel et svært så opplysende program som heter «Folkeopplysningen» på NRK, der troverdigheten til legemiddelforskning ble satt i tvil ved hjelp av grønne og røde permer (problemet er at legemiddelindustrien skjuler de røde permene). I doktorgradsutdanningen ved det Medisinske fakultet på Universitetet i Oslo har det kommet et eget doktorgradskurs der hensikten er å gjøre oss doktorgradsstudenter flinkere til å formidle forskningen vår til folk flest – både muntlig og skriftlig. «Alle» skal kunne forstå det vi forsker på – «alle» bør få vite om det.

Tradisjonen er at forskere formidler sin egen forskning til andre forskere på samme felt; det være seg i vitenskapelige tidsskrift som kun forskere leser eller på vitenskapelige konferanser hvor kun forskere deltar. Jeg tror mannen i gata ville steilet av oppgitthet eller stupt om i akutt kjedsomhet hvis han skulle deltatt på en slik konferanse (eller lest en forskningsartikkel for den del). På vitenskapelige konferanser er det vitenskapeligheten som er i fokus, noe som gjerne innebærer at forskere overgår hverandre i detaljer, nyanser og eventualiteter. For mannen i gata er det vanskelig å få tak i essensen i det som blir sagt, da den lett blir borte i forskernes streben etter å være nyansert og reflektert. Dette ønsker man altså å komme bort ifra ved å fokusere på populærvitenskapelig formidling. Her er idealene klarhet, forståelighet, relevans og hvorvidt det fenger.

Men saken har flere sider. Jeg har nå prøvd meg flere ganger på populærvitenskapelig formidling. For ett år siden var jeg deltager i Forsker Grand Prix der jeg fikk fire minutter til å snakke om hva jeg forsker på. Det er fantastisk lite tid til å snakke om et tema som jeg har brukt år på å sette meg inn i.

I år – på Forskningsdagene – deltok jeg på «Forsker på scenen» og fikk da ti minutter; et helt hav av tid i forhold til fire minutter, men allikevel lite å presse tre år inn på. Det er flere eksempler, men det holder. Populærvitenskapelig formidling kan være veldig gøy; fordi jeg får oppmerksomhet om det forskningstemaet jeg brenner for; og det er en vanskelig men fornuftig øvelse å koke ned materialet sitt til essensen; til en tykk, smakfull kraft. Den er det lettere for folk flest å smake enn en stor vandig suppe. Populærvitenskapelig formidling kan også hjelpe en selv som forsker til å forstå hva som er ens viktigste budskap: det har i alle fall jeg opplevd. Ting blir klarere når det gjøres enklere. Men, jeg lurer på om en del populærvitenskapelig formidling kan komme til å forenkle og popularisere forskningen så mye at den fremstår som banal: Kanskje folk får inntrykk av at dette var da unødvendig forskning? Dette visste vi fra før. Hvorfor er det så viktig å forske på dette da? Osv.

Jeg har vært på en ny finale i Forsker Grand Prix; denne gang som tilhører. Ti lovende doktorgradsstudenter har på en original og til dels genial måte lagt frem sin forskning på fire minutter for at mannen i gata skal forstå. Jeg føler meg inspirert og opplyst. Men jeg er samtidig litt oppgitt for jeg lurer på hvor grensen går for populistisk formidling. I konkurransen om å overgå hverandre med effekter og originale påfunn kan slik forskningsformidling komme til å smake mer av showbusiness enn forskningsformidling. Forstå meg riktig; forskningsformidling trenger ikke være tørt og kjedelig, men det trenger, og bør ikke, være ren underholdning. Hvorfor forsker vi egentlig? Det er i hvert fall ikke for å underholde. Vi forsker som regel for å løse et seriøst problem, og det er sjeldent morsomt. Jeg forsker for eksempel på eldreomsorg og på helsepersonells store utfordringer med å tilby den rette kompetansen til våre syke eldre. Hvor morsomt kan du egentlig gjøre det? Det er mange med meg som sliter med å nå opp i kampen om å bli hørt – om å få sin viktige forskning fram – hvis det skal være så innmari morsomt – så underholdende for folk.

En annen side av saken er at populærvitenskapelig formidling ikke oppleves som helt stuerent. Som nevnt så er tradisjonen for forskningsformidling balanse og nøkternhet, gjennomsiktighet og etterprøvbarhet. De fleste forskere er oppdratt i denne tradisjonen og det er av disse forskerne vi nye læres opp. Flere med meg opplever da at vi ikke blir tatt seriøst når vi kommer med våre populærvitenskapelige presentasjoner. Det er liksom ikke ordentlig forskning. Det er lettbeint og man tar kjappe svinger. Ja, det gjør vi; vi har jo fått beskjed om det på kurs i populærvitenskapelig formidling; et kurs som ble holdt av en informasjonsmedarbeider med utdanning i media og kommunikasjon (eller noe sånt). Jeg opplever at det er kulturkræsj mellom den tradisjonelle vitenskapelige tradisjonen som hviler som en bibelsk rettesnor i etablerte forskere og en moderne informasjonskultur der alt skal selges.

Så hva er konklusjonen? Den er tvetydig….(uff, dette ble litt for vanskelig å formidle). På den ene siden er fokus på populærvitenskapelig formidling en stor mulighet for forskere for å skape interesse og engasjement blant folk flest for forskning generelt og sitt tema spesielt. Det er dette som er «hypen» nå, og det er bare å hive seg på, ellers så seiler en akterut. På den andre siden synes jeg formidlingen må være seriøs, og ikke ta av i forhold til x-factor eller idol-nykker. Jeg kjente jeg krympet meg på stolen når den ene dommeren på Forsker Grand Prix stadig komplimenterte deltagerne i forhold til hvor pene de var, hvor fine kjoler de hadde osv. Det har da ingen ting med saken å gjøre!

I dagene rundt 9. november feires Berlinmurens fall med en stor folkefest i den tyske hovedstaden.

Gorbatsjov ga i 1989 klare signaler om at han ikke ville gripe inn hvis befolkningen i noen av de Sovjet-dominerte såkalte østblokklandene ville styrte de reformfiendtlige kommunistregimene sine.

Hans glasnost og perestrojka, som kan oversettes med åpenhet og omstrukturering, ble avgjørende for Berlinmurens fall.

– Det de gjorde, var å signalisere nokså tydelig at hvis folket reiste seg mot lederne, var ikke Sovjetunionen villig til å hjelpe regimene, sier professor Pål Kolstø ved Universitetet i Oslo til NTB.

Jernteppet mellom øst og vest, som Berlinmuren ble det fremste symbolet på, senket seg over Europa i årene etter andre verdenskrig. Det innebar at blant annet Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Øst-Tyskland, Bulgaria og Romania havnet under Sovjetunionens dominans.

Endringer i øst

Sovjetunionen opprettet også Warszawapakten. Forsvarsalliansen var et direkte svar på NATO, som var Vestens USA-dominerte allianse.

Flere ganger grep sovjetiske styrker direkte inn for å stanse folkeoppstand i tiårene som fulgte: I 1956 i Ungarns hovedstad Budapest og i 1968 i Tsjekkoslovakias hovedstad Praha.

Men på 1980-tallet var det forandringer i Sovjetunionen som førte til endringer også i de andre østblokklandene. Økonomien var elendig, og Gorbatsjov skjønte at det var nødvendig med både politiske og økonomiske reformer for å få gjort noe med det, forklarer Kolstø.

– Da Gorbatsjov besøkte Berlin under feiringen av Øst-Tysklands 40-årsdag i begynnelsen av oktober, ble det klart at han og den østtyske lederen Erich Honecker sto for vidt forskjellige linjer, sier han.

Slik gikk utviklingen i Sovjetunionen foran de østeuropeiske satellittstatene, med unntak av Polen. Der hadde Solidaritet, bevegelsen til Lech Walesa, allerede i mange år presset på for demokratiske endringer.

Fikk store følger

Men Gorbatsjov mente aldri å oppløse Sovjetunionen. Det var ingen automatikk i at oppløsningen av jernteppet i Øst-Europa også skulle føre til at Sovjetunionens kollaps, forklarer Kolstø.

– Man kunne tenke seg at dette sovjetiske imperiet ble avviklet uten at Sovjetunionen ble avviklet, sier han.

Først og fremst ble sovjetrepublikkene Latvia, Estland og Litauen ved Østersjøen inspirert av folkeoppstanden i Polen og andre land. De krevde løsrivelse fra Sovjetunionen.

Det samme gjorde etter hvert Ukraina, Hviterussland og andre sovjetrepublikker. Og da Russland, med Boris Jeltsin i spissen, brøt ut fra Sovjetunionen, hadde den ene av den kalde krigens to supermakter i praksis opphørt å eksistere.

Ny aktualitet

Mikhail Gorbatsjov fikk senere Nobels fredspris for sin innsats for å rive jernteppet. Men at han i 1991 også ble mannen som førte Sovjetunionen i graven, førte til at han ble dypt upopulær i hjemlandet.

Feiringen av Berlinmurens fall skjer samtidig med at bekymringen for en ny splittelse mellom øst og vest er tilbake for fullt i Europa.

Forholdet mellom Vesten og Russland har ikke vært så dårlig som i dag siden den kalde krigens dager, og den gjensidige mistenksomheten er tilbake. Konfliktens kjerne er om Ukraina skal knytte seg tettere til EU eller til Russland.

– Man trodde kanskje at disse problemstillingene hadde blitt helt uaktuelle. Men Ukraina viser at de kanskje ikke er så uaktuelle likevel, sier Kolstø. (kristian.sollie.skardalsmo@ntb.no)

– Vi vet at dårlig søvn og psykiske vansker henger tett sammen, og vi har flere metoder for å hjelpe både barn og voksne, sier Psykologspesialist Mari Hysing til NTB.

Hun ønsker at flere som går til behandling i det psykiske helsevesenet skal få hjelp til å forbedre søvnmønsteret hvis de trenger det:

– Om det er søvnvansker som fører til de psykiske problemene eller om man får søvnproblemer som følge av depresjon og angst er egentlig ikke så sentralt. For dem som har både søvnvansker og psykiske vansker er det uansett et stort problem.

Risikofaktor

Denne uka møtes rundt 4.000 deltakere fra hele verden i Rogaland når de 25. Schizofrenidagene går av stabelen. Hysing skal snakke om søvnvansker hos barn og unge og følgene av disse, basert på egen forskning fra UniHelse i Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU).

Flere norske studier viser at kroniske søvnvansker er en sterk og uavhengig risikofaktor for å bli sykmeldt og uføretrygdet. Søvnvansker påfører trolig samfunnet kostnader på 7-8 milliarder kroner årlig. Den siste folkehelsemeldingen peker på søvnproblemer som en av de største folkehelseutfordringene.

Impulskontroll

Til tross for all kunnskap om søvnens betydning, sliter svært mange ungdommer med å legge seg i tide og holde et fast søvnmønster. Litt slik som mange sliter med å spise sunt eller trene regelmessig:

– Det krever en del impulskontroll å gjøre det rette, selv om vi vet at det er det beste på lang sikt. Det er alltid mest fristende å gjøre det som er tilfredsstillende her og nå, forklarer Hysing.

En undersøkelse fra Bergen viste at ungdom mellom 16 og 19 år i gjennomsnitt bare sov 6 timer og 25 minutter per natt, enda de var klar over at det anbefalte er 8-9 timer.

Ond sirkel

Hysing påpeker at det var lettere å legge seg tidlig den gangen det kun var én TV-kanal der dagens sending var slutt klokka 23 og internett var et fremmedord:

– Slik hverdagen er nå må man ta et aktivt valg for å gå og legge seg.

Forskning viser også at skjermbruk rett før leggetid påvirker produksjonen av søvnhormonet melatonin, som påvirkes av lys.

– Mange føler seg ikke trøtte, de blir liggende våkne, og da øker risikoen for at tankene begynner å kverne. Så kommer bekymringen for nettopp det at man ikke klarer å sove. Da er det lett å komme inn i et destruktivt tankemønster. Lite søvn kan påvirke humøret dagen etter, noe som kan bli selvforsterkende over tid og lede til psykiske vansker, sier Hysing.

Kroniske søvnvansker, insomni, kan føles overveldende. Mange voksne nordmenn storforbrukere av sovemedisiner, til tross for faren for avhengighet og manglende effekt over tid. Kognitiv atferdsterapi er mer effektivt i det lange løp, mener Hysing. (Mette.Bjorberg.Estep@ntb.no)

En dag for nesten tusen år siden spiste en karibu en plante på den enorme, iskalde kanadiske tundraen. Denne planten tok veien om fordøyelsessystemet, og endte opp i en ruke midt i ødemarken.

Reinsdyrruka ble dekket av is, og ble liggende uberørt i nesten 700 år. Selv om det kan virke usannsynlig, endte akkurat denne ruken opp i en vitenskapelig prøve som ble boret ut av permafrosten.

Bevart virus

Da prøven ble undersøkt av amerikanske og kanadiske forskere, fant de rester av bevart plantevirus-DNA i den gamle bæsjen. De fant også fragmenter av et insektinfiserende RNA-virus.

Planten som reinsdyret hadde spist var infisert med sopp- og plantevirus. DNA-et fra et plantevirus var overraskende godt bevart, og forskerne isolerte et helt virus-genom fra den delvis fordøyde planten.

Genomet viste at planteviruset sannsynligvis er en fjern slektning av et såkalt geminivirus, et plantevirus som står for store ødeleggelser av avlinger i moderne tid.

De eldgamle virusene har sannsynligvis kommet fra fordøyde planterester og insekter som har blitt tiltrukket av avføringen.

DNA-klone

For å videre undersøke biologien og smittsomheten til planteviruset, lagde forskerne nye viruskloner av det eldgamle virus-DNAet, som de brukte til å infisere tobakksplanter i laboratoriet.

Viruset hadde så å si blitt hentet tilbake fra graven. Det viste seg at infeksjonen spredte seg i plantene, selv om de ikke utviklet noen åpenbare sykdomstegn.

Ifølge forskningsrapporten kan denne metoden bli verdifull i å forstå evolusjonen hos virus, og hvordan virus utvikler seg over tid ved å sammenligne nåtidsvirus med fortidsvirus.

Det viste seg også at det innkapslede virus-DNAet var svært motstandsdyktig, og hadde blitt bevart inntakt etter å ha vært dypfryst i hundrevis av år. Forskerne tror dermed at det er mulig å finne andre gamle og nedfryste virusvarianter som kan undersøkes og studeres.

Spanskesyken

Ifølge studien er det ganske sjeldent å finne tilnærmet intakt DNA-materiale av gamle virus, men noen virus har blitt kartlagt.

Blant annet har forskere laget en rekonstruksjon av et tarmvirus fra 1300-tallet, funnet i inntørket menneskebæsj i Belgia.

Viruset bak den fryktede spanskesyken har også delvis blitt rekonstruert. Sykdommen tok livet av mellom 50 og 100 millioner mennesker mellom 1918 og 1920, og genetisk materiale fra viruset ble hentet ut fra nedfryste ofre av sykdommen i Alaska.

Referanse:

Eric Delwart m.fl.: Preservation of viral genomes in 700-y-old caribou feces from a subarctic ice patch. (Sammendrag) doi: 10.1073/pnas.1410429111