Som 15-åring opplevde Maarten de Wit å bli feildiagnostisert med psoriasis. Den riktige diagnosen viste seg å være psoriasartritt, en revmatisk sykdom som blant annet medførte store smerter i knærne. 

Denne diagnosen fikk han først åtte år senere. Da var knærne så ødelagt at leddhinnen måtte fjernes, og enda senere måtte begge knærne skiftes ut.

de Wit valgte å bruke disse erfaringene som en ressurs istedenfor å bli bitter, og nylig avla han en doktorgrad som handler om å kartlegge resultatene av brukermedvirkning i revmatologisk forskning. 

Neste uke er han i Oslo og holder foredag på konferansen Brukermedvirkning i helseforskningen, fra ord til handling.

Dette er et felt hvor både Norge og Nederland ligger langt fremme, men foreløpig er det Storbritannia som har aller mest å vise til når det gjelder det som kalles Patient and Public Involvement (PPI).

Mer innflytelse til pasienten

– Vi er i økende grad opptatt av å involvere brukere i forskningen, og vi arbeider nå med en ny struktur for dagens helseforskningsprogrammer der vi vil vurdere hvordan brukere kan bidra i identifisering av forskningsspørsmål og prioritere tema, sier avdelingsdirektør i Forskningsrådet Mari Nes.

I tillegg er økt brukermedvirkning i forskning og innovasjonsprosesser et satsingsområde i det som kalles HelseOmsorg21-strategien, som ble overlevert regjeringen i juni. Strategien foreslår blant annet å innføre krav om begrunnelse dersom brukermedvirkning er fraværende i søknader om offentlig midler til kliniske studier.

Mer relevant helseforskning

Avdelingsdirektør Gro Jamtvedt ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten påpeker at økt brukermedvirkning også betyr at pasientene kan påvirke hva det skal forskes på. 

– Hvordan forskningen skal gjennomføres, og hvordan resultatene skal formidles. Målet med brukermedvirkning er å gjøre helseforskningen mer relevant for pasientene, sier hun. 

Maarten de Wits hovedbudskap er at de helseforskerne som involverer pasienter i prosjektene, enten det handler om grunnforskning eller utvikling av nye behandlingsformer, kan få resultater som er mer anvendelige og tar mer hensyn til pasientenes behov.

– Det andre budskapet mitt er at brukermedvirkning er en prosess, og her får du ingenting gratis. Brukermedvirkning tar nemlig tid, og det krever ekstra innsats på en rekke områder. Du må for eksempel utvikle dokumentasjon som kan leses av lekfolk, du må bruke tid på å snakke med pasientene, kanskje du må kompensere pasientenes tidsbruk og reiseutgifter, og kanskje prosjektet rett og slett tar lenger tid. Det er viktig å være klar over dette, for å unngå at brukermedvirkningen bare blir tomme fraser. Men hvis brukermedvirkningen blir gjennomført på en riktig måte, får forskerne bedre resultater som mer enn oppveier den ekstra innsatsen, sier de Wit.

- Legen er ikke Gud lenger

Den økte satsingen på brukermedvirkning i land som Norge og Nederland henger sammen med at legenes rolle i samfunnet er i endring, ifølge de Wit. Det betyr blant annet at de legene som blir irritert av pasienter som har søkt etter informasjon om sin egen sykdom, bør tenke seg om.

– Legene kan ikke lenger være de allmektige gudene som skriver ut resepter til ærbødige pasienter. Fremtidens leger bør i stedet sette pris på og dyrke fram den velinformerte pasienten. Den nye tiden er at pasientene er med på å ta beslutninger om hvilken behandling de skal få, men da må de først ha fått god informasjon om både gevinster og mulige bivirkninger, mener de Wit.

Det pasienter med kroniske sykdommer mest av alt ønsker, er å fortsette med livene sine, og da trenger de mer enn en resept.

– Kanskje pasienten bør få råd om fysisk trening, kosthold, livsstilsendringer, og så videre. Her er vi ikke i mål ennå. Vi trenger mer forskning om hvordan vi kan tilrettelegge for at folk kan fortsette med livene sine, sier de Wit.

Unyttig helseforskning

Det er de siste årene lagt frem flere rapporter som viser at en del av helseforskningen er ganske unyttig, i alle fall sett fra pasientenes perspektiv. Forskernes prioriteringer er ikke i samsvar med det store pasientgrupper opplever som relevant.

– Det er for eksempel slik at mange pasienter ønsker mer informasjon om hvordan de kan leve med sykdommene sine. Vi håper også at brukermedvirkningen kan føre til at pasientene får et sterkere eierforhold til forskningen, og da er veien kort til at de også bidrar til å formidle forskningen. I noen tilfeller kan nok pasientene også være endringsagenter og bidra til at forskningsresultatene blir raskere gjennomført i praksis. Dette krever nok økt innsats, men til gjengjeld vil også gevinstene bli store, sier Jamtvedt. 

Det er to år siden sist det ble arrangert en tilsvarende konferanse i Norge. 

– Da satte vi temaet på dagsorden, og etterpå har det skjedd mye. Helse- og omsorgsdepartementet fulgte opp. De regionale helseforetakene fikk i oppdrag å lage en rapport om hvordan de kunne medvirke til økt brukermedvirkning, og den rapporten kom tidligere i år. På konferansen skal vi også se nærmere på de tiltakene som vil bli iverksatt, forteller Jamtvedt.

Steffen Torp er bekymret. Han er professor i helsefremmende arbeid ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV) og har vært langvarig vitne til en arbeidslivsutvikling han mener leder til mye unødvendig stress, sykdom og andre utfordringer i befolkningen.

Du kjenner sikkert igjen den typiske arbeidsnarkomane, hvis identitet smelter fullstendig sammen med yrkesutøvelsen, og hvis familie og omgivelser må bære tapene av at vedkommende alltid er på jobb. For den arbeidsnarkomane har det sunne jobbengasjementet antatt en usunn form: jobbavhengighet.

– Skillene mellom jobb og fritid er i mange tilfeller i ferd med å viskes helt ut. Samtidig opplever stadig flere at arbeidslivet blir mer og mer prestasjons- og målorientert. På mange områder legges det direkte til rette for at mennesker med tilbøyelighet til å bli jobbavhengige drives inn i denne rollen. Å være arbeidsnarkoman er nærmest blitt en hedersbetegnelse, sier Torp.

La mellomledere under lupen

Sammen med HMS-rådgiver Hilde Midje har Torp nylig publisert en forskningsartikkel om temaet jobbavhengighet.

I undersøkelsen deltok 118 mellomledere i en norsk kommune, der forskerne blant annet kartla mellomledernes jobbkrav, jobbressurser, jobbengasjement, jobbavhengighet og mental helse.

Arbeidsnarkomani ses her som en tendens til å arbeide svært hardt og tvangspreget, det vil si at arbeidstakeren har et til dels ukontrollert behov for å arbeide ustanselig. 

Resultatet av undersøkelsen er at mellomledere som skårer høyt på arbeidsnarkomani har mer mentale helseproblem enn de som skårer lavt. 

Anlegg for arbeidsnarkomani

Undersøkelsen viser også en sterk sammenheng mellom høye arbeidskrav og arbeidsnarkomani. 

Likevel kan det se ut til at det ikke er store arbeidsmengder som fører til dette.

– Våre analyser tyder på at noen arbeidstakere har et visst anlegg for arbeidsnarkomani og at de dermed har en tendens til å skape seg mer arbeid enn nødvendig, som igjen medfører dårlig mental helse, forklarer Torp.

Meningsfulle oppgaver har lite å si

Studien viser også at jobbressurser, som for eksempel det å ha meningsfulle arbeidsoppgaver, sosial støtte eller selvbestemmelse, ikke reduserer jobbavhengigheten. Stikk i strid med det forskerne forventet.

– Derimot finnes det andre undersøkelser som viser at jobbressurser er svært viktige for å utvikle jobbengasjement. I likhet med arbeidsnarkomane arbeider jobbengasjerte hardt og mye, men de gjør det med glede og får dermed overskudd av jobben. Vår forskning viser med andre ord at det er stor forskjell mellom å være jobbavhengig og å være jobbengasjert, sier Torp.

Avvenning og forebygging

– Skal vi hjelpe mellomlederne ut av jobbavhengigheten, eller forhindre at de havner der, er vi nødt til å justere kravene som stilles dem. Samtidig bør vi skape arbeidsmiljø som forebygger – ikke oppfordrer til – jobbavhengighet, sier Torp.

Tidligere forskning har ifølge Torp vist at arbeidsnarkomane er presentasjonspregede, selvsentrerte og lite samarbeidsvillige. De kan være ute av stand til å slappe av og mister ofte det objektive overblikket.

– Det er grunn til å anta at jobbavhengige presterer dårlige resultater for organisasjonen og kan skape unødvendige konflikter med kollegaer. I tillegg kommer at kostnadene for den jobbavhengige selv ofte er høy i form av psykiske helseproblemer og en skadelidende familie, sier Torp.

Diskvalifiserer til lederroller

Torp foreslår at arbeidsgivere bør unngå å ansette jobbavhengige, at tendenser til jobbavhengighet hos kandidater til mellomlederstillinger må vurderes kritisk i forkant av ansettelser.

– I norske kommuner er det ikke uvanlig å rekruttere mellomledere fra egne rekker. Arbeidsgiveren har da gjerne sett at vedkommende ofrer spesielt mye for jobben, og belønner dette med en slik stilling. Spørsmålet er om tendensen vedkommende har utvist kvalifiserer til en lederrolle. Det gagne ikke bedriften å ha en mellomleder som risikerer å bli sjuk av jobben og som samtidig overfører sin jobbavhengighet til sine medarbeidere, sier Torp.

Å velge ut riktige ledere til mellomlederjobber blir derfor et viktig tiltak. 

I tillegg bør mellomledere få tilstrekkelige muligheter til å få kontroll over mengden tid som er mulig å bruke på ulike jobbkrav. Samtidig bør man sikre at de ikke opplever altfor mange motstridende krav fra overordnede eller kolleger. 

I en evig skvis

Grunnen til at forskerne valgte å undersøke mellomledere, var fordi deres betydning ofte er sterkt undervurdert, samtidig som de er i en sterkt utsatt posisjon.

– Mellomledere fyller gapet mellom det strategiske og det operative nivået. Ikke bare skal de koordinere og planlegge den operative virksomheten, men de megler også mellom topp og bunn i organisasjonen eller bedriften. Med andre ord, de må ofte forholde seg til kryssende interesser og ønsker, sier Hilde Hovda Midje, rådgiver i bedriftshelsetjenesten i Bærum kommune.

Torp kaller mellomledere en forsømt arbeidstakergruppe, som trenger god støtte og oppfølging i form av veiledning, kursing og trening i å håndtere egen arbeidssituasjon.

– Alle arbeidstakere, men særlig mellomlederne, trenger støtte og oppfølging fordi de er i en vanskelig jobbsituasjon. De er i en evig skvis mellom barken og veden. De trenger støtte fra sin nærmeste leder, særlig gjelder dette for nyansatte mellomlederes som skal finne sin rolle i en jobbvirkelighet som lett spiser hele deg, sier professoren.

Referanse:

Steffen Torp og Hilde Hovda Midje. Workaholism and Mental Health Problems Among Municipal Middle Managers in Norway. Journal of Occupational and Environmental Medicine (JOEM), October 2014 – Volume 56

Det går ikke mange dager mellom hver gang vi blir påmint hvor sunt det er å bevege seg og få opp pulsen. Trening gjør at vi holder oss slanke og friske.

Men krever det egentlig at man svetter for å gå ned i vekt? Dette spør en av leserne våre

«Jeg trener spinning 3–4 ganger i uken, og jeg liker å kjøle meg ned med en svømmetur etterpå. Men er det bra for forbrenningen? Altså – bør man svette så lenge som mulig for å forbrenne fett?» spør Uffe Larsen.

Mengden svette er uvesentlig

– Mengden svette har ikke noe å gjøre med forbrenningen, konstaterer Lars Nybo, professor ved Institutt for idrett og ernæring ved Københavns Universitet.

– Det avgjørende er lengde og intensitet på treningen, forklarer Nybo.

Han får støtte av Steen Larsen, som er postdoktor ved biomedisinsk institutt ved Københavns Universitet. Han forsker blant annet på hvordan fysisk aktivitet påvirker kroppens energiomsetning.

– Man svetter for å stabilisere temperaturen. Når svetten fordamper, kjøles huden ned. Men man forbrenner ikke mer når man svetter. De to tingene har ikke noe med hverandre å gjøre, sier Larsen.

Et kaldt bad endrer ingenting

Det krever stort sett ingen energi å skille ut svette. Det er derfor helt i orden om man kjøler seg med et bad etter trening, mener Lars Nybo.

– Hvis det i det hele tatt er en forskjell, er den forsvinnende liten. Man forbruker typisk 3-4000 kilojoule energi på en spinningtime eller en løpetur på ti kilometer, og forbruket kan kanskje bli nedsatt med noen få kilojoule hvis man kjøler ned kroppen i bassenget, sier Nybo.

Tvert imot kan man faktisk bruke mer energi på en tur i svømmebassenget, mener Steen Larsen.

– Kroppen må bruke energi for å holde seg varm. Så man ender faktisk med å bruke mer energi enn ellers, sier Larsen.

Treningsform er avgjørende

Hvis man vil forbrenne fett, så bør man i stedet vurdere treningsformen.

– Kortvarig, høyintensiv trening øker stoffskiftet 24 timer etter treningen i høyere grad enn en normal utholdenhetstrening. Men siden den ikke er så langvarig, forbrenner man mindre energi under selve treningen. Man mangler fortsatt langvarige studier som viser hvilken treningsform som er best for å gå ned i vekt, sier Steen Larsen.

– Intensiteten har stor betydning for hva man forbrenner. Ved lav intensitet forbrenner man mye fett i forhold til karbohydrater. Man trener kroppen til å bruke fett som energikilde. Dessuten kan man selvfølgelig vurdere hva man spiser og hvor mye man spiser. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Som et ledd i sitt ambisiøse romprogram, sendte Kina sist uke for første gang opp en ubemannet sonde som skulle reise til månen og tilbake. Sonden fløy rundt månen og tok bilder underveis, før den returnerte til jorda. Bare USA og det tidligere Sovjetunionen har tidligere sendt et romfartøy til månen og tilbake.

Turen var en testkjøring før et planlagt oppdrag i 2017 om å sende et fartøy til måneoverflaten, samle inn prøver og deretter dra tilbake til jorda.

Sonden landet natt til lørdag norsk tid rundt 50 kilometer fra hovedstaden Beijing, ifølge Xinhua. Oppdraget startet 24. oktober.

Fra før har Kina et fartøy på månens overflate som blant annet sender hjem bilder.

– Budskapet fra FNs klimapanel blir tydeligere og tydeligere, sier Audun Rosland, direktør i klimaavdelingen i Miljødirektoratet.

– Det blir stadig vanskeligere å skjule seg bak at man ikke vet nok, fastslår han.

FNs klimapanel legger i København søndag fram fjerde og siste del av sin femte hovedrapport om klimaendringene. Den er ment som en overbyggende samlerapport, og tanken er at den skal fungere som et vitenskapelig kompass for verdens ledere når de samles i Paris neste høst. Der skal de meisle ut en ny klimaavtale for årene etter 2020.

Flere scenarioer

Klimaforskerne forteller ikke politikerne hva de bør gjøre, understreker Jan S. Fuglestvedt, forskningsleder ved CICERO Senter for klimaforskning. Han er én av ekspertene som den siste uka har arbeidet nærmest døgnet rundt i København for å få rapporten klar.

– Vi sier ikke «skal» eller «bør», forklarer Fuglestvedt.

I stedet tegner FNs klimapanel opp flere scenarioer for politikerne. Disse tar utgangspunkt i ulike nivåer av oppvarming og viser hvor store utslippskutt som må til for at man skal holde seg innenfor disse.

– Rapporten gir et grunnlag for å forstå hvor vi står i dag, hva som skjer med klimasystemet, og hvilke valg vi står overfor, sier Fuglestvedt til NTB.

– Hvis vi ønsker å holde oppvarmingen under to grader, så vet vi hvor mye vi har å gå på, sier han.

Linje for linje

Arbeidet med den nye rapporten har vært en svært omfattende prosess. Både andre forskere og ulike lands myndigheter har fått anledning til å uttale seg i flere høringsrunder. Tusener av kommentarer er kommet inn.

I København har klimaforskerne satt seg ned sammen med representanter fra myndighetene i over 100 land for å gjennomgå et sammendrag av rapporten linje for linje.

I den nye delrapporten forsøker klimaforskerne å «smelte sammen» funnene og vurderingene fra de foregående rapportene, forklarer Fuglestvedt.

– Det er viktig med en helhetstilnærming hvor man ser alt i sammenheng, sier han.

Vil ha endringer

I høringsrundene foran København-møtet har en rekke land kommet med forslag til endringer.

Nyhetsbyrået Reuters, som har gjennomgått forslagene, skriver at både EU og USA har tatt til orde for en klarere ordlyd i avsnittene om kostnader.

Amerikanerne mener kostnaden ved klimatiltak vil være «nesten ubetydelig» målt mot prognosene for global økonomisk vekst. De ber klimaforskerne om å gjøre mer for å få fram dette.

EUs representanter ønsker på sin side en framheving av at kostnaden vil være «relativt beskjeden» ved å bytte fra fossile brensler til sol og vind.

Krassere ordlyd

I et utkast av rapporten som ble lekket til flere medier før denne ukas møte i København, fastslår FNs klimapanel at den globale oppvarmingen kan få «alvorlige, gjennomgripende og irreversible» konsekvenser for både menneskeheten og naturen rundt oss.

Det observeres allerede i dag klimaendringer som kan anses som farlige, advares det.

Ordlyden beskrives som krassere enn i de foregående rapportene. Rosland håper advarselen blir hørt.

– Jeg håper og tror det blir en viktig rapport. Den kommer på riktig tidspunkt, ett år før forhandlingene i Paris, sier han. (Johan.Falnes@ntb.no)

Kommunalminister Jan Tore Sanner skal etter planen legge frem forslag om nye personvalgregler for stortingsvalg neste år.

Rapporten Personvalg ved stortingsvalg, som er utarbeidet på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, kommer til å legge føringer for denne debatten fremover. 

Den viser blant annet at når velgerne får spørsmål om hva som er viktig når de gir personstemmer, så kommer kjønn og etnisitet langt ned på listen. Det er saker og synlighet som styrer. Tidligere politisk erfaring og plassering på partilistene.

Samtidig viser forskning fra flere tiår tilbake at kvinnelige politikere ved norske kommunevalg taper på at personstemmer teller.

Og den hyppige strykningen av folk med innvandrerbakgrunn fra listene var en av årsakene til at ordningen med strykning ved kommunevalg ble fjernet i 2003. Også ved Stortingsvalget i 2013 meldte mediene om at stortingskandidater med flerkulturelle navn ble strøket mest av velgerne.

‒ Viser ikke det at etnisitet og kjønn kan være viktig for en del velgere? 

‒ Joda, det kan du si. Det er ikke sikkert folk innrømmer sånt, eller er klar over sin egen forskjellsbehandling, sier Johannes Bergh fra Institutt for samfunnsforskning, ISF.

Kjønn har ikke betydning ved stortingsvalg

Han påpeker at ved stortingsvalg kommer kvinner og menn like godt ut, uavhengig av om vi teller personstemmer eller ikke.

Forskerne finner heller ikke store effekter når det gjelder innvandrerbakgrunn på stortingsnivå. Ved noen beregninger kommer det inn flere med slik bakgrunn enn de som ble valgt inn i 2013. Dersom sperregrensen hadde vært på fem prosent, ville det kommet inn en ekstra kvinne.

Ved forrige stortingsvalg ga 12 prosent av velgerne personstemmer. Enten som en symbolsk handling eller fordi de ikke er klar over at personstemmer ikke gjelder ved stortingsvalg per i dag. 

Basert på disse 12 prosentene, har Bergh og kollegaer beregnet effekten av ulike personvalgordninger på Stortingets sammensetning.

‒ Flertallet stemmer på de kandidatene som topper listene, det er hovedmønsteret. Men det er mange nok som stemmer på andre kandidater til at det ville ført til en reell endring dersom disse stemmene hadde telt, forteller Bergh.

Kjendisene ville kommet inn

Særlig synlige og populære kandidater som Prableen Kaur, Ketil Solvik Olsen, Ola Borten Moe og Eskil Pedersen ville blitt valgt inn på Stortinget i 2013 ved ulike beregninger av personstemmene.

Flest personstemmer får Høyres Fabian Stang. Han har en såkalt hedersplass langt nede på lista. Det er ikke partiets mening at han skal velges inn på Stortinget.  

Med økt makt til velgerne, øker også presset på politikerne om å være synlige og populære. Det er kjendispolitikerne som sanker mest ekstrastemmer.

‒ Personvalg kan således føre til en endring av politikertyper som blir valgt inn, sier Bergh, og utdyper:

‒ Hvis politikerne åpner for en ordning med mye velgerinnflytelse, og velgerne bruker muligheten til å påvirke, så kan det påvirke rekrutteringen til Stortinget, mener han. 

På spørsmål om dette også vil gi mer makt til mediene, svarer Bergh at det først og fremst vil gi velgerne mer makt. 

‒ Men de baserer gjerne sine avgjørelser på det de leser i media. Så det blir mer makt til media og mindre makt til partiene, når det gjelder utvelgelse, sier Bergh.

Rapporten tar også opp temaet finansiering av personlige valgkamper og et eventuelt behov for økt regulering av dette. I Finland og Danmark der personstemmer ved valg er mer avgjørende enn i Sverige, som har en mer begrenset ordning, har personlige valgkamper blitt viktigere.

Kvinner forsvinner ved kommunevalg 

Et mulig utfall av personvalg er at det arbeidet partiene legger ned i sammensetning av valglister kan utfordres. Partienes hensyn til sammensetning av kjønn, alder, geografi, etnisitet og politisk ståsted kan overprøves av velgerne.

På kommunenivå har forskning over tid vist at kvinnelige politikere taper på at velgerne får gi personstemmer.

‒ Det er ikke kjempestore forskjeller i hvor mange stemmer menn og kvinner får, men de er systematiske, sier Bergh.

Etter valget i 2007 utgjorde kvinner i norske kommunestyrer 37,5 prosent. Dersom velgernes personstemmer ikke hadde telt, ville kvinneandelen ligget på 42,3 prosent.

«Velgernes personstemmer ved kommunevalg har altså en negativ effekt på representasjon av kvinner», slår forskerne fast.

‒ Hva ligger bak denne effekten?

‒ Det kan være at på nasjonalt nivå er politikk i større grad en profesjon, noe man driver med på fulltid. På lokalt nivå er det gjerne ikke det, det blir mer som en hobby. Og da kan det være lettere for menn å være synlige og aktive enn for kvinner, som har større ansvar for familieoppgaver, spekulerer Bergh.

Seiglivede kjønnsforskjeller i kommunene

I rapporten skriver forskerne at det er sannsynlig at den negative effekten av velgernes personstemmer på kvinnelige politikere på lokalt nivå vil forsvinne helt ved framtidige valg.

Denne antakelsen baserer de på at effekten har blitt mindre over tid.

- Den var mye større på 1970- og 80-tallet. Samtidig er den seiglivet, for den har jo ikke forsvunnet enda, sier Bergh.

Han mener at kjønnsforskjellen som følger av velgernes personstemmer først og fremst handler om synlighet i lokalpolitikken.

‒ Det er logisk å tenke at dette vil jevne seg ut, all den tid kvinneandelen i lokalpolitikken går opp ved hvert valg, og det blir stadig flere synlige kvinnelige lokalpolitikere.

Kjønnsbalanse kommer ikke av seg selv

Ingrid Guldvik, professor ved Høgskolen i Lillehammer, har forsket på kjønn og kommunevalg. Hun mener det ikke er noen grunn til å tro at kjønnsforskjellene i kommunepolitikken vil gå over av seg selv.

‒ Det vil ta uendelig lang tid. Andelen kvinner i kommunestyrene har økt med bare to prosent siden 2003. Det er derfor et politisk spørsmål om man ønsker å ta i bruk virkemidler for å endre dette.

Men det er ikke velgernes personstemmer som er det største problemet – det er partienes nominasjonslister.

‒ Ved siste kommunevalg gikk tre av fire topplasseringer til menn i partilistene. Dette var gjennomsnittlig for alle partier. De som står på toppen er mest synlige og får mest gjennomslag. Vil man endre kjønnsbalansen må partiene ha kjønnsbalanse i toppen av listene.

Guldvik mener også media har et ansvar.

‒ Media bør være mer bevisste på å få frem like mange kvinnelige som mannlige politikere. Og hvis kvinner trenger litt mer overtalelse for å bli med, ja så må mediene gjøre den jobben.

Personstemmer kan bygge karriere

Svensk forskning viser at personstemmene kan ha stor betydning for hvem som oppnår topplassering på valglistene ved påfølgende valg, og dermed for den enkelte lokalpolitikers karriereforløp. Personstemmene kan også påvirke hvilke tillitsverv man oppnår i partiorganisasjonen.

Karriereveien inn i nasjonalpolitikken går ofte via det lokale. At kvinner ikke når opp lokalt kan dermed ha en effekt nasjonalt.

‒ Samtidig er det på nasjonalt nivå man har lykkes best, påpeker Johannes Bergh.

‒ Så det nasjonale speiler ikke bare det lokale.

Advarer mot medietilpasset politikk

Forskning har vist tydelige mønstre i hvordan kvinnelige og mannlige politikere omtales ulikt, avbildes ulikt og gjerne stilles ulike spørsmål. 

Studier har også vist at mannlige stortingspolitikere er flinkere til å kontakte media og utvikle relasjoner med journalister, og at de tilpasser seg medias logikk i større grad enn kvinnelige politikere.

Medieviter Elin Strand Hornnes har skrevet doktorgrad om kvinnelige politikere som er utsatt for medieskandaler. Flere av dem ender med å gå av – ikke fordi overtrampet var utilgivelig eller uforenlig med politikken, men fordi mediedekningen ble for aggressiv og umuliggjorde retrett.

‒ Politikerne mister stadig makt i forhold til mediene. Det er media som bestemmer hvem som kommer på, og hva det skal snakkes om. Også setter de karakterer i etterkant.

Hornnes er bekymret for effekten av at synlighet og popularitet blant velgere blir stadig viktigere i politikken. I avhandlingen sin advarer hun mot gjennomskolerte politikere som fullstendig tilpasser seg medielogikken, på bekostning av politikken.

‒ Både kommunevalg og stortingsvalg har blitt mer personfokusert de siste 10 til 15 årene. Det er ikke positivt at det blir viktigere å vise frem hvem du er som person enn det du mener politisk.

Referanse:

Johannes Bergh, m.fl. Personvalg ved stortingsvalg – konsekvenser av en endring av personvalgreglene ved stortingsvalg. Institutt for samfunnsforskning, Rapport 2014:08