Vegetativ tilstand er en tilstand der en person er våken, men ikke evner å kommunisere med omverdenen. Pasientene kan ofte blunke, røre øynene, puste selv og svelge spytt, men må få mat og væske tilført, ofte med sonde.   

Men hvor bevisste er egentlig slike pasienter?

Spørsmålet er skremmende for de fleste av oss, vanskelig for pårørende – og noe som opptar forskere.

De siste årene har det kommet studier som viser at noen av disse pasientene kan være mer bevisste enn man har trodd.

Bevissthetsnettverk

Nå har en gruppe forskere fra Cambridge University kommet enda et skritt videre i sin søken etter svar.

De har funnet bevissthetsnettverk i hjernen hos enkelte vegetative pasienter. Nettverkene ligner de som finnes hos friske mennesker.

– Å forstå hvordan bevissthet oppstår når nettverkene i forskjellige områder i hjernen jobber sammen, er både vanskelig og fascinerende, sier Srivas Chennu, en av forskerne bak studien, i en pressemelding.

Hjernebølger

Ved hjelp av et EEG-apparat, som registrerer elektrisk aktivitet i hjernen, og matematisk teori, har de engelske forskerne studert disse nettverkene i hjernen til 13 vegetative pasienter og 19 pasienter med minimal bevissthet. De ble sammenlignet med en kontrollgruppe av friske mennesker.

Mennesker som er minimalt bevisste kan, i likhet med vegetative pasienter, ikke kommunisere med omverdenen. Men de viser synlige tegn på at de er bevisste på seg selv og miljøet rundt dem, gjennom for eksempel å bruke håndbevegelser til å svare på spørsmål.

• Les også: Tester bevissthet med lyd 

Lignet friske hjerner

Forskerne så at flere nettverk som var koblet sammen i friske hjerner, var inaktive i hjernene til de vegetative pasientene.

Men ikke alltid.

Fire av de 13 pasientene i vegetativ tilstand hadde intakte nettverk som lignet nettverkene de fant i hjernene til friske mennesker.

Tennis-testen

Neste trinn var tennis-testen.

Tidligere har forskere påvist en viss aktivitet i hjernen hos vegetative pasienter, spesielt i den delen av hjernen som har med bevegelse å gjøre. De brukte fMRI-skanner, som målte hjerneaktivitet da tilsynelatende bevisstløse pasienter ble bedt om å forestille seg at de spilte tennis. 

Den nye studien viste at de pasientene, som EEG-testen viste at hadde intakte bevissthetsnettverk, klarte å reagere på beskjeden om å spille en innbilt tennismatch.

Chennu mener at dette betyr at hvis en pasients bevissthetsnettverk er intakte, er de sannsynligvis også mer eller mindre klar over hva som foregår rundt dem.

– Vår forskning kan gjøre det enklere å identifisere pasienter som er delvis bevisste, selv om de ikke kan kommunisere med omverdenen, sier han.

• Les også: En selvreparerende hjerne?

Neste steg

Til radioprogrammet Today, produsert av BBC, sier Chennu at målet er å utvikle enkle og billige tester som ikke involverer bruk av fMRI-skannere, men som kan utføres med EEG-apparater.

Foreløpig er det en kombinasjon av de to testene som gir de mest korrekte resultatene.

– Vi ønsker å lage tester som er så nøyaktige som mulig. Tester som skal bli tilgjengelig for alle leger, sier forskeren.

Fordelen med EEG er at det er billig og enkelt. Metoden tar kort tid og skjer uten ubehag. Pasienten får påført elektroder på hodet og kan ligge i egen seng.

Et annet mål for forskerne er at testene kan si noe om sannsynligheten for at pasientene kommer ut av tilstanden. Svaret vil kanskje gjøre det enklere for de pårørende å avgjøre om de skal holde personen aktivt i live.

– Vi jobber fortsatt med å finne ut hva denne informasjonen kan si om prognosene for pasientene, sier Chennu til BBC.

Referanse:

Srivas Chennu m.fl.: Spectral Signatures of Reorganised Brain Networks in Disorders of Consciousness. PLOS Computational Biology, 2014, Doi: 10.1371/journal.pcbi.1003887

Norske akademikeres antatte skepsis mot å dele sine forskningsfunn med almennheten gjennom pressen, får seg et alvorlig skudd for baugen gjennom en ny studie.

i av ti norske forskere mener at forskningsformidling gjennom intervjuer i media er viktig. Syv av ti mener også at forskningsformidling i media skaper aksept for forskningen. 

- Vi ble overrasket over hvor positive forskerne var, sier forsker Benedicte Carlsen ved Uni Research Rokkansenteret til forskning.no. Hun innrømmer at hun fikk avkreftet egne fordommer om forskeres holdning til journalister.

Fornøyd med media

Skrekkhistoriene som av og til fortelles blant forskerne om deres erfaringer med mediene, er underholdende, men rett og slett ikke representative, viser studien.

- Det mest slående funnet er at forskerne ikke er umotiverte eller unngår media, slik den offentlige debatten rundt forskningsformidling skulle tyde på, sier Carlsen.

De fleste er fornøyd med oppslagene de får, sier hun.

Carlsen gjorde studien sammen med kollega Ingrid Birce Müftüoglu og Hanne Riese ved Universtitetet i Bergen. De fikk ideen til studien fordi de syns formidlingsdebatten var lite forskningsbelagt.

Artikkelen Forskning i media – forskere om motivasjon og erfaringer fra medieintervjuer, ble nylig publisert i Norsk Medietidsskrift. 

Svært eller ganske fornøyd

Ialt deltok 848 forskere fra ulike fagfelt i studien. De var overveiende fornøyd med deres siste intervju i media. 

Syv av ti svarte at oppslaget var greit, og to av ti sa seg svært godt fornøyde.

Forskere oppga at de brukte media fordi:

• Journalister kan gi god hjelp til å få hovedfunn formidlet på en enkel og forståelig måte, fordi de forstår publikum bedre enn forskerne.
• Formidling i media er viktig fordi det kan informere og påvirke samfunnet.

Over halvparten fikk positive tilbakemeldinger fra kolleger. Bare to prosent fikk negative tilbakemeldinger. 

Dette stemmer overens med resultatene fra en stor internasjonal spørreundersøkelse, der 75 prosent av forskerne oppga positive erfaringer med journalisters forskningsformidling. 

- Sceneskrekken har gitt seg

Den norske studien bekreftes av førsteamanuensis Harald Hornmoen ved Høgskolen i Oslo og Akershus, som forsker og underviser ved journalistutdanningen.

 –  Dette er i tråd med våre funn, som antyder et bra samspill mellom forskere og journalister. Det er en tendens til at sceneskrekken blant norske forskere er i ferd med å avta i forhold til tidligere, sier Hornmoen. 

Han publiserte nylig studien: Forskerne mindre redde for medienes søkelys, sammen med en kollega og tidligere studenter.

Tidligere ble forskere som var mye ute i media ofte uglesett av kolleger. Nå er janteloven ikke lenger så sterk, forteller Hornmoen.

Bombastiske oppslag

Carlsens studie viser at bare èn av 20 syntes medieoppslaget de hadde vært med i, ikke formidlet forskningen godt.

- I de tilfellene der forskerne ikke er fornøyd med resultatet, skyldes det nok ofte at desken har spisset saken slik at oppslaget blir mer bombastisk. Desken må ta hensyn til hva som selger, og i de tilfellene er heller ikke journalistene nødvendigvis så fornøyd med resultatet, sier Hornmoen. 

Han mener mediebildet er mangfoldig i dag, med rom også for reflekterende journalistisk arbeid, der forskning kan gjengis grundig. 

Gode og dårlige journalister

Flertallet av forskerne mener journalister tabloidiserer for mye og at dette kan føre til misforståelser blant publikum. 

Samarbeidet med journalistene og medieoppslagene er av varierende kvalitet og kan demotivere. Mange forskere er bekymret for å møte journalister som overforenkler og at de dermed ikke får med forbeholdene. 

En av forskerne som deltok i studien, trekker frem verdien av å forhandle med journalisten: 

- De fleste journalister går det fint an å forhandle med, som å få lese manus før det trykkes, eller ta forbehold. Formidling …gir også god læring med hensyn til å formulere dette i et språk for folk flest.

Andre deltakere påpeker at det er forskjell på journalistenes kompetanse. 

- En dag har man med en meget god journalist å gjøre, og alt går superfint, den neste dagen kommer man til å utveksle med en dårlig journalist, og så går alt feil vei. 

Sensasjon gir misforståelser

Så mange som syv av ti forskere oppga at popularisering av forskningsresultater kan føre til misforståelser blant publikum.

Nesten like mange forskere synes at journalister er for opptatt av sensasjoner når de formidler forskning. 

- Journalister ønsker sensasjon og sette ting på spissen, dette fører etter min mening til mye forvirring blant folk. Særlig gjelder dette forhold som har med helse å gjøre, hva som er farlig og sunt, som en forsker formulerer det. 

Skepsis

Seks av ti forskere oppgir også at det er vanskelig å få journalister til å formidle forbehold i forskningsresultatene deres.  

Noen av forskerne med dårlige medieerfaringer, mener at dårlig formidling kan påvirke både enkeltmennesker og samfunnet negativt. 

Over halvparten av forskerne mener dessuten at journalister har for lite kunnskap om forskning. 

Harald Hornmoen, som utdanner journalister, har et horn i siden til enkelte forskere:

- Forskere bør akseptere at ikke alt trenger å gjengis vitenskapelig presist hele tiden: Det er bedre å bli omtrentlig forstått enn ikke å bli forstått, eller omtalt i det hele tatt, sier han.

Hornmoen mener også forskere bør ta lærdom av de medievante kollegaene sine. Jo mer de er i mediene, desto mer fornøyd med journalister blir de. 

- Erfarne forskerne som er mye ute i mediene, forstår nødvendigheten av å forenkle, sier Hornmoen. 

Frustrerende

Tre av ti forskere blir frustrert av å formidle forskning i intervjuer. Nesten like mange oppgir at mediekontakten tar tid, og går ut over tiden de trenger til å forske.

Flere synes det er vanskelig å få tilgang til media, fordi journalister er så opptatt av dagsaktuelle tema. Når forskningstemaet eller resultatene deres ikke er relevante for popularisering, havner de utenfor medias søkelys. 

- Det er mye snakk om at forskere må formidle mer, men jeg har flere ganger prøvd å formidle til journalister uten å nå gjennom. Dette tar tid og krefter, og resultatet er at en ikke gidder å prøve. 

Tre av ti forskere er usikre på hvordan de bør gå frem for å få formidlet forskningen sin gjennom media. 

Samfunnsviterne er mest aktive

66 prosent av forskerne oppga at de hadde blitt intervjuet om sine forskningsresultater. Halvparten hadde blitt omtalt uten intervju, og 45 prosent hadde selv skrevet kronikk eller debattinnlegg. 

Samfunnsvitenskapelige forskere og humanister har mer medieerfaring enn forskere på helsefag, psykologi, naturvitenskaplige og tekniske fag.

Hele 78 prosent av samfunnsviterne hadde blitt intervjuet, mot bare 55 prosent av forskerne i naturvitenskapelige fag. Samfunnsvitere er dobbelt så aktive på debatt- og kronikksidene som naturvitere.  

Flere forskere oppga at de ønsker mer pressedekning enn de får. 

Krav om mer

Kravet om forskningsformidling og kommunikasjon økt de siste årene, og forskere oppfordres til å registrere populærvitenskapelig aktivitet, inkludert medieintervjuer, i publikasjonsdatabaser som CRIStin.

- Forskning på hvordan forskningsformidling fungerer er viktig, fordi stadig flere samfunnsprosesser som politiske beslutninger, benytter seg av vitenskapelig kunnskap, skriver Carlsen og kollegaene i Norsk medietidsskrift. 

De oppfordrer både journalister og kommunikasjonsrådgivere til å fokusere mer på utvalg og kvalitet i forskningsformidllingen, framfor en ensidig vektlegging av mengde.

Referanse:

Benedicte Carlsen mfl: Forskning i media – forskere om motivasjon og erfaringer fra medieintervjuer. Norsk Medietidsskrift 3/2014. Sammendrag

Langvarig forskningsinnsats for å utvikle gode hvetesorter og dyrkingsmetoder har revolusjonert norsk hveteproduksjon.

Allerede på 1950-tallet satte forskere ved Ås i gang med å lage hvetesorter som kunne fylle norske kvalitetskrav. På den tiden hadde norsk hvete så dårlig kvalitet at så og si all mathvete ble importert.

Det var derfor heller ikke mye hvete som ble dyrket. Bygg og havre dominerte den norske kornproduksjonen.

– På begynnelsen av 1990-tallet kunne vi høste resultatet av forskningsinnsatsen. Norsk hveteproduksjon hadde økt betraktelig og nye sorter kombinert med endret dyrkingspraksis ga god bakekvalitet, sier professor Anne Kjersti Uhlen ved Norges miljø- og biovitenskaplige universitet (NMBU).

Varierende kvalitet

Siden den gang har graden av selvforsyning økt tiår for tiår. I gode år på 2000-tallet dekket norsk hvete 70 prosent av behovet for mathvete fra norske møllere.

– Prognoser tyder på at vi nå kan dekke store deler av behovet for matkorn med norsk hvete, så sant kvaliteten er god nok, sier Uhlen.

At kvaliteten på hveten varierer år for år, er fortsatt en utfordring. I 2014 ble derfor forskningsprosjektet Hvetekvalitet startet som et samarbeid mellom forskere og industri.

Norske bakere baker brød

I barnesangen lager bakeren i Østre Aker kringler og julekaker. Den bakeren ville nok ha en annen kvalitet på hveten enn dagens norske bakere. De vil nemlig ha hvete som gir god brødkvalitet.

– En god brødhvete bør ha et relativt høyt proteininnhold og relativt sterk glutenkvalitet. Hveten må ikke være groskadd, kornene bør være godt fylte og den hygieniske kvaliteten må være god, sier Uhlen.

Siden 2005 har forskerne hver høst samlet inn og analysert prøver av vår- og høsthvete.

– Det er viktig for mølle- og bakeindustrien å få oversikt over kvaliteten av årets avling så tidlig som mulig på høsten, når årets vare skal tas i bruk, sier Uhlen.

Kvaliteten på den norske hveten påvirker hvordan møllene setter sammen kornblandingene når de maler kornet, og hvilke typer av importert hvete de blander med.

– Det vil også bestemme hvilke typer av hvete som importeres, sier Uhlen.

2014 – et godt år

Hun forteller at mye tyder på at årets hvete har relativt god glutenkvalitet. Lite nedbør i innhøstingsperioden har gitt lite groskader. Mange har vært spent på proteininnholdet i årets hvete, siden denne var betydelig lavere enn optimalt i forrige sesong.

– I 2014 har vi hatt et svært godt år for høsthvete med større avlinger enn forventet. Dette har i mange tilfeller gitt noe lavere proteininnhold. For vårhvete, derimot, er proteininnholdet høyere enn i de siste sesongene, sier Uhlen.

Mange faktorer påvirker proteininnholdet. Å oppnå det optimale nivået slik at hveten egner seg godt til brødbakst, er derfor utfordrende for dyrkerne. Uhlen forklarer at proteininnholdet i stor grad er styrt av hvor mye nitrogen som er tilgjengelig for plantene.

– Ved å tilføre en del av nitrogengjødselen senere i sesongen, ser vi at proteininnholdet i kornet øker uten at vi må øke den samlede mengden med nitrogen i gjødsel.

Men å kunne forutsi proteininnholdet tidlig slik at bonden vet om han har gjødslet riktig, er en utfordring.

– Derfor forsker vi på hvordan varmt eller vått vær virker inn på denne prosessen, sier Uhlen.

Sorter for vått vær

Det er været som avgjør om avlingene fra de gylne hveteåkrene om høsten blir dyrefôr eller menneskeføde. Og regnet er viktigst.

– I årene fra 2007 til 2012 var det mye nedbør i innhøstingsperioden. Da ble mye hvete klassifisert til fôr på grunn av groskade. Når kornet starter spireprosessen før innhøsting, dannes det enzymer som bryter ned stivelsen i kornet. Det gir dårlig bakekvalitet, sier Uhlen.

Klimaprognoser tilsier mer regn om høsten. Forskerne har gjennom en årrekke foredlet sorter som spirer langsommere for å redusere problemene med groskade. Hvis klimaendringene slår til, er det behov for å gå enda lengre på denne veien.

– Norske sorter av vårhvete kan tåle en del regn uten av kvaliteten ødelegges. Vi har også kilder som kan krysses inn slik at vi kan utvikle enda mer spiretrege sorter.

– Været blir stadig mer utfordrende. Samspillet mellom vær, klima og kvalitet er komplisert, fastslår NMBU-professoren.

Mer penger til bonden

Norske Felleskjøp er én av aktørene som deltar i forskningsprosjektet Hvetekvalitet. For deres kunder – norske bønder – betyr bedre hvetesorter og dyrkingsmetoder mer inntekt.

– Bonden får 30 øre mer betalt per kilo for mathvete enn om hveten går til dyrefôr, sier Sindre Flø, fagsjef for markedsregulering i Norske Felleskjøp.

I år vil norske bønder dekke om lag 80 prosent av behovet for mathvete. Store avlinger og høy kvalitet gjør 2014 til et toppår.

Gladiatorkampene i Romerriket var ekstremt populær og brutal form for underholdning, og sannsynligvis ble det arrangert gladiatorkamper gjennom mer enn 700 år av Romerrikets historie.

Gladiatorkampene skjedde over hele Romerriket.

På grunn av alle de suksessfulle krigene som Roma deltok i, ble det tatt massevis av trenede soldater som fanger. Mange av disse slavene endte opp som gladiatorer.

Nå har sveitsiske og østerrikske forskere analysert beina fra en gladiatorgrav i oldtidsbyen Efesos, som ligger ved middelhavskysten i dagens Tyrkia. Forskerne ville finne ut mer om hvordan dagliglivet og matvanene var for gladiatorene her.

De regner med at graven er fra 200-300 år e.Kr. Restene av 22 gladiatorer har blitt analysert. Resultatene ble sammenlignet med vanlige romerske innbyggere i Efesos, slik at de kunne se om noe spesielt dukket opp i gladiatordietten.

• Les også: Var gladiatorene feite vegetarianere?

Korn og aske

Det viste seg at alle, både gladiatorer og ikke-gladiatorer spiste mye hvete og bygg, noe som sannsynligvis var hovedingrediensen i dietten deres. Samtidig spiste de nok veldig lite kjøtt.

Men, det ble funnet noe rart i gladiatorbeina. Forskerne fant indikasjoner på at gladiatorene drakk en askedrikk, laget av trær.

Denne askedrikken blir nevnt i flere historiske kilder, blant annet hos naturforskeren og forfatteren Plinius den eldre. Han skrev Naturalis Historia, et enormt innflytelsesrikt leksikon, som ble skrevet rundt år 77 e.Kr.

Askedrikken kan ha vært et slags kosttilskudd for gladiatorene, som trodde at aske gjorde kroppen sterkere og mer motstandsdyktig.

Aske inneholder mye kalsiumkarbonat, og siden gladiatorene stort sett spiste korn, fikk de ikke i seg nok kalsium for å bygge opp beina. Historiske kilder beskriver hvordan gladiatorene helte i seg askedrikker, planter eller brent tre blandet med vann, som umulig kan ha smakt noe særlig godt.

Isotoper i beina

Forskerne har undersøkt isotoper av forskjellige stoffer i beina til de avdøde romerne, og restene skal fortelle hva slags mat de spiste.

Nivåene av strontium og kalsium i beina til gladiatorene var mye høyere sammenlignet med den vanlige befolkingen. Det kan indikere stort inntak av denne askedrikken, selv om forskerne ikke kan utelukke en annen kalsiumkilde, for eksempel meieriprodukter.

Beina etter de voksne og eldre gladiatorene var spesielt kraftige og viste tegn på rask utskiftning. Dette kan se ut som de ble utsatt for intens trening, som for eksempel løping og hopping med tungt beskyttelsesutstyr.

Selve gravplassen ble funnet på begynnelsen av 1990-tallet, i ruinene av Efesos, som var en viktig og rik havneby i hundrevis av år, og som fikk oppsving etter at romerne tok over byen rundt 130 f.Kr.

Byen var kjent for et enormt tempel til guden Artemis, et av oldtidens syv underverker, og biblioteket i byen. Etter naturkatastrofer og krig skrumpet byen inn til en liten landsby i siste halvdel av det første årtusenet e. Kr.

Referanse:

Sandra Lösch, m.fl: Stable Isotope and Trace Element Studies on Gladiators and Contemporary Romans from Ephesus (Turkey, 2nd and 3rd Ct. AD) – Implications for Differences in Diet  DOI: 10.1371/journal.pone.0110489

Hortensia er en populær prydvekst med lange dyrkingstradisjoner i Norge. Blomsterknoppdanningen skjer ute på jordet i løpet av sommeren og tidlig på høsten. Blomsterknoppene går deretter i hvile og har behov for en kjøleperiode for å bryte denne hvilen.

Plantene plasseres derfor noen uker på kjølelager før de flyttes over i veksthus eller plasttunnel for blomstring.

Produsentene følger samme oppskrift år etter år; likevel opplever selv den mest durkdrevne gartner fra tid til annen at utviklingen av blomsterknoppene er mangelfull og at det tar uvanlig lang tid å drive frem blomstene.

– En viktig forklaring ser ut til å være at plantene tas inn på kjølelager enten for tidlig eller for seint, sier Sissel Torre.

Hun er førsteamanuensis ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og leder et forskningsprosjekt som skal gi hortensiagartnere mer presise verktøy til å styre produksjonen.

– Hvis vi kan gjøre det enklere å sette plantene til kjøling til riktig tid, får gartnerne bedre kontroll med knoppdanning og prosessen der plantene bryter ut av dvalen. Det vil bety mye økonomisk, siden kortere tid på kjølelager og kortere produksjonstid totalt vil redusere både energiforbruket og veksthusarealet per plante.

– Bedre kontroll med knoppenes utvikling vil også gi høyere plantekvalitet og øke sannsynligheten for mange blomster på hver plante, sier Torre.

Det siste er viktig for produsentene fordi planter med to–tre blomster regnes som andresortering og gir vesentlig lavere pris enn planter med fire–seks blomster.

Timing og temperatur

Forskerne studerer i detalj hvordan klimaet virker inn på blomsterknoppenes utvikling. Kunnskapen vil gi dyrkerne større sikkerhet både for når plantene bør flyttes inn på kjølelager og for hvor lenge de skal stå til kjøling før plantene drives frem ved hjelp av kunstig varme og lys i veksthus.

– Vi har gjort forsøk i to år nå, og ser at temperaturen under knoppdannelsen har stor betydning for det vi kaller plantens kjølekrav. En plante som har hatt høy temperatur under knoppdannelsen, ser ut til å ha behov for lengre kjøling og lavere kjøletemperatur enn planter som har hatt moderat temperatur utendørs.

– Hortensia fra Norge har lavere kjølekrav enn hortensia fra Frankrike, Nederland og Tyskland, noe som er godt nytt for norske produsenter. Det betyr at vi har spesielt gode klimatiske forutsetninger for tidlig produksjon av hortensia, fastslår Torre.

Fra lupe til bioteknologi

Sentralt i prosjektet står utvikling av en molekylær test – en gentest – som skal fastslå knoppenes modenhet. Dagens metode er ikke presis nok. Den går ut på at landbruksrådgivere dissekerer knoppene og bruker lupe for å finne kjennetegn på bestemte utviklingsstadier.

Den nye testen er langt mer avansert. Den utvikles av selskapet Nsure i Nederland i samarbeid med norske, franske, tyske og nederlandske hortensiadyrkere og baserer seg på sammenligning av mønstre i plantenes genuttrykk.

– Hver uke i en tiukersperiode har vi satt planter på kjølelager og samtidig sendt knopper fra de samme plantene til Nederland for analyse. Deretter kobles gendata fra analysene i Nederland med våre data om plantekvalitet og hvor lang tid det tar å drive frem plantene, forklarer Torre.

Resultatene så langt tyder på at dersom man treffer blink med tidspunktet, vil tiden på kjølelager og tiden det tar å få plantene til å blomstre, reduseres med mange uker. For norske produsenter betyr det vesentlige kutt i energiforbruket per plante, ettersom drivingen foregår på en tid av året da det kreves kunstig tilførsel av lys og varme.

Fuktig luft svekker lukkemekanismer

Også de klimatiske forholdene i veksthuset har stor betydning for sluttkvaliteten på hortensiaplantene. Særlig luftfuktigheten i veksthuset ser ut til å ha stor betydning for plantenes holdbarhet etter at de havner i et klassisk stueklima med tørr luft og dårlig lys.

Hortensiaen har en rekke spalteåpninger på bladene som regulerer utvekslingen med omgivelsene. Normalt vil tørr luft og lite lys være signaler som får plantens spalteåpninger til å skalke lukene, men hos planter som har vent seg til svært fuktige omgivelser i veksthus, virker ikke denne mekanismen like godt.

Spalteåpningene forblir åpne, og blomstene tørker raskere ut hvis de ikke får tilstrekkelig med vann.

– Dette utgjør et problem for næringen, siden de fleste dyrkerne unngår unødig lufting for å spare energi. Da blir luften svært fuktig, og lukkemekanismene hos plantene kan svekkes. Vi ser i dag i hovedsak på tre ulike strategier for å håndtere denne utfordringen, forteller Torre.

Den første er å kartlegge sorter som er robuste mot høy luftfuktighet. Det finnes nemlig svært mange hortensiavarianter og noen tåler bedre høy luftfuktighet uten at spalteåpningenes lukkemekanisme blir svekket.

Den andre er å manipulere plantene ved hjelp av kunstig lys i veksthuset. Ved å manipulere lyskvaliteten gjennom for eksempel å tilføre blått lys – en av de tydeligste døgnrytmeregulatorene også for oss mennesker – kan plantene «narres» til å produsere funksjonelle spalteåpninger.

Den tredje strategien, som også er testet i dette prosjektet, er bruk av avfuktingssystemer i veksthus.

– Vi ser særlig lovende resultater av den typen varmepumpesystemer som de har installert på Gjennestad Gartnerskole. Varmepumpen høster solenergi og kjøler ned veksthuset samtidig som den avfukter luften. Den energien som tas vare på, kan brukes i andre avdelinger eller lagres i en buffertank og brukes om natta.

– Totalt kan dette systemet gi en energibesparelse på 40–50 prosent. Men det er klart at installering av slik teknologi vil være en betydelig investering for produsentene. Det er imidlertid flere typer avfuktingsteknologi for veksthus under utvikling sier Torre.

Stor overføringsverdi

Målt ut fra den verdien som tilfaller gartnerne, står dyrking i veksthus for rundt ti prosent av norsk landbruksproduksjon. Næringen er særlig viktig i oslofjordregionen og i Rogaland. Nordmenn er blant verdens aller ivrigste forbrukere av prydplanter og blomster, og markedsverdien av norsk blomsterdyrking beregnes til cirka 1,5 milliarder kroner.

Bransjen er imidlertid under sterkt press og opplever stadig tøffere konkurranse både fra produsenter lenger sør i Europa og fra andre verdensdeler.

– For mange veksthusdyrkere utgjør energikostnadene brorparten av utgiftene; i en del tilfeller helt opp mot 50 prosent. Det sier seg derfor selv at utvikling av verktøy som kan bidra til bedre arealutnyttelse og lavere energikostnader uten at det går på bekostningen av kvalitet og holdbarhet, er viktig for hele industrien, sier Torre.

Raudåte er et lite krepsdyr som lever i Norskehavet, i norske fjorder og i det nordlige Atlanterhavet. Derfor har også dette dyreplanktonet fått det latinske navnet Calanus finmarchicus.

Hvert voksent individ er bare 3-4 millimeter, men det er utrolig mange av dem. Til sammen utgjør de en biomasse på hele 200 millioner tonn. Til sammenligning utgjør den viktige råvaren, norsk vårgytende sild, «bare» 10 millioner tonn.

Raudåta utgjør hele 90 prosent av alt dyreplankton i disse havområdene. Den er en av de største ressursene i norske farvann, og er basiskosten for mange fiskearter, for bardehval og enkelte sjøfugler.

– Grunnen til at den er så suksessfull, er dens spesielle livssyklus, sier biolog Sindre Andre Pedersen, som har gjort viktige funn på raudåte.

Energibomber

Når vårsola kommer, blomstrer planteplankton opp og fanger opp solenergi. Raudåte som ernærer seg på planteplanktonet, spiller en nøkkelrolle for at solenergien blir ført videre oppover i næringskjeden til fiskearter som beiter på den.

Raudåte er en mester på å fete seg opp og lagre fett. De er som små energibomber. Og når vinteren kommer, lar de seg synke ned opptil 1000 meter og overvintrer i dypet mens de tærer på fettreservene.

Så, når vårsola vender tilbake, stiger de opp til overflaten, forsyner seg av planteplanketon full av solenergi, bygger opp nye fettlagre, reproduserer seg – og sørger for at store mengder fisk, bardehval og sjøfugl får god næring.

Miljøstress

Men hva skjer når havet utsettes for miljøstress, som for eksempel at havet forsures på grunn av økt CO₂-utslipp? Det har Sindre Andre Pedersen ved NTNU forsket på, sammen med en gruppe masterstudenter.

Tidligere forskning på hvilken innvirkning forsuring og andre klimatrusler har på organismer i havet, har hatt korte tidsperspektiv.

– Da får man ikke muligheten til å studere genetisk og fysiologisk tilpasning, og det er nettopp dette artene kan benytte for å tilpasse seg klimaendringene, sier Pedersen.

– Det er gjennom å studere arten gjennom flere generasjoner at man best kan observere hva som skjer når miljøet endrer seg.

Scenario 2100 og 2300

Det er første gang det er forsket på effekt av havforsuring hos en så langtlevende marin hoppekreps som raudåte over flere generasjoner.

– Å holde raudåte i live over lenger tid og få den til å reprodusere seg i laboratoriet, er det ikke mange i verden som lykkes med. Vi måtte bygge opp et eget eksperimentanlegg for å kunne skape helt stabile forhold, forteller Pedersen.

Forskerne har studert raudåte gjennom to generasjoner, over 136 dager. De har tatt utgangspunkt i to ulike scenarioer, basert på prognoser fra FNs klimarapport. Det ene scenarioet er for 2100, det andre for 2300. Vannet i laben har blitt forsuret med CO₂ ut fra prognosene til FNs klimapanel.

Økt stoffskifte

Hovedfunnet er at raudåte som utvikler seg i et forsuret havklima, får økt stoffskifte.

– Vi tror det henger sammen med at dyrene må bruke mer energi på interne prosesser for å unngå at pH-verdien i kroppen synker, i takt med de sure omgivelsene.

– Og når stoffskiftet øker, øker forbrenningen. Det ser ikke ut til at dyrene kompenserer den økte forbrenningen med økt inntak av næring. Dermed går forbrenningen ut over veksten, utviklingen, fettlagrene – og reproduksjonen.

To generasjoner

Hos den første generasjon, observerte forskerne redusert utviklingshastighet, altså at hele livs- og reproduksjonssyklusen gikk saktere.

Den påfølgende generasjonen tilpasset seg og normaliserte utviklingshastigheten, men følgende skjedde:

• Redusert vekst (dvergindivider)
• Redusert eggproduksjon
• Redusert oppbygging av fettreserver 

Konsekvensen av at fettreservene minker, kan bli at evnen til overvintring i dypet reduseres.

Konsekvensen av økt stoffskifte, er at raudåten bruker mer av den fangede solenergien til å utligne og tilpasse seg det forsurede havmiljøet. Dermed blir mindre av den verdifulle solenergien ført videre oppover i næringskjeden slik at produktiviteten i økosystemet blir lavere.

Basert på funnene har forskerne foretatt simuleringer for populasjoner av raudåte i nordlige farvann. Den viser at raudåtebestanden kan krympe med ti prosent fram til 2100. Da er kun havforsuring lagt til grunn.

Referanse:

Pedersen m.fl: Multigenerational Exposure to Ocean Acidification during Food Limitation Reveals Consequences for Copepod Scope for Growth and Vital Rates, Environmental Science & Technology, 2014, 48 (20), pp 12275–12284, doi: 10.1021/es501581j.

Et hvitt lys. Det er den vanligste beskrivelsen av det mennesker opplever når døden banker på.

Det fremgår av den største studien av nær-døden-opplevelser noensinne, med utgangspunkt i et par tusen pasienter med hjertestans. Det handler om hva som skjer i minuttene før en gjenoppliving.

330 pasienter overlevde hjertestansen, og 140 av dem ble intervjuet av forskerne. 55 pasienter fortalte om en form for bevissthet etter at hjertet hadde sluttet å slå.

– Vi vet at hjernen ikke kan fungere etter at hjertet har sluttet å slå, sier Sam Parnia, forsker ved State University of New York, til The Telegraph.

– Men det ser ut som bevisstheten fortsetter i opptil to–tre minutter etter at hjertet har sluttet å slå, selv om hjernen stenger ned innen 20–30 sekunder.

Studien er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Resuscitation.

Hver tiende hadde ut-av-kroppen-opplevelse

En 57 år gammel pasient fortalte forskerne at han hørte et apparat pipe to ganger etter hjertestansen, men før han ble gjennopplivet. 

– Mannen beskrev alt som hadde skjedd i rommet, sier Parnia.

– Men det viktigste var at han hadde hørt to pip fra et apparat som lager en lyd hvert tredje minutt. Dermed kan vi tidsangi opplevelsen.

De som overlevde, husket som regel bare noen få konkrete detaljer, men forskjellige temaer gikk igjen. Noen husket et skarpt lys, lik solskinn, mens andre fortalte om følelsen av frykt eller opplevelsen av å drukne.

13 prosent sa at de opplevde å være skilt fra kroppen sin.

Virkelige opplevelser

Albert Gjedde, som er professor i nevrobiologi ved Københavns Universitet, mener at opplevelsene før gjenopplivingen kan være virkelige.

– De opplever noe som føles som en ut-av-kroppen-opplevelse eller en nær-døden-opplevelse. Bevisstheten blir påvirket av det som skjer i omgivelsene, sier Gjedde, som er instituttleder ved Institutt for nevrovitenskap og farmakologi ved Københavns Universitet.

Han understreker at man i perioden før gjenopplivingen ikke er død. For da kan man ikke gjenopplives.

Fremstillingen i avisa The Telegraph er helt feil, mener Gjedde, for de skriver at man er død når hjertet stopper.

– Selv om hjertet slutter å slå, slutter ikke hjernen å fungere med en gang, sier Gjedde.

– Bevisstløshet inntrer som regel seks sekunder etter totalt opphør av oksygenforsyning til hjernen, men både hjerte og hjerne kan komme i gang igjen. Du er dermed ikke død ved hjertestans, sier han.

Men hvis bevisstløshet inntrer etter seks sekunder, hvordan kan denne personen huske to pipelyder flere minutter senere?

Gjedde mener at minnet om lydene kan stamme fra før hjertestansen.

– At hjertet stopper betyr ikke at oksygenforsyningen til hjernen stanser umiddelbart. De tre minuttene som forskerne har registrert, skyldes enten at hjertet ikke var fullstendig inaktivt, eller pasienten husket lydene fra før hjertestansen, mener Gjedde. 

Referanse:

Sam Parnia mfl: AWARE– AWAreness during REsuscitation – A prospective study, 2014, Resuscitation, DOI: 10.1016/j.resuscitation.2014.09.004

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

I 2008 bestemte Norge seg endelig for å kjøpe nye kampfly, etter mange års utsettelse og diskusjon.

– Det mest interessante nå er om Norge er forberedt på å betale det det koster å drive de nye flyene, sier doktorgradsstipendiat Per Marius Frost-Nielsen ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.

Prisen på F-35, og de gunstige industriavtalene som fulgte med, var helt avgjørende for at regjeringspartiene skulle bli enige om at flyet var det rette for Norge. Frost-Nielsen lurer på om det kan straffe seg når regningene for drift og utvikling fortsetter å komme også etter at flyene er betalt og levert.

– Spørsmålet er om regjeringen overspilte betydningen av prisen på F-35, undrer Frost-Nielsen.

Det finnes mange gode fagmilitære argumenter som gjør at F-35 var det åpenbare førstevalget for Luftforsvaret, mener han.

Et moderne kampfly som F-35 er gjenstand for konstant teknologisk utvikling og oppdatering også etter at flyene er levert og satt i operativ drift. Med F-35 kan Norge og Luftforsvaret henge seg på amerikanske utviklingsprogram for våpen, datasystemer, taktikker og utdanning. På dette punktet ville neppe det europeiske eller svenske alternativet til nye kampfly kunne matche amerikanerne med sin krigserfaring.

Til tross for gode operative hensyn, var det av politiske og forhandlingstaktiske grunner nødvendig å fremheve gunstig pris og gode industriavtaler da jagerflyene skulle kjøpes inn.

– En hovedgrunn var at SV satt i regjeringen, mener Frost-Nielsen.

Som å kjøpe mobiltelefon

Innkjøpet av de nye jagerflyene er blitt kalt Norges-historiens største enkeltinvestering. Men hvor stor investeringen er avhenger av hvordan du teller.

Inntil 52 nye F-35 skal koste oss rundt 64 milliarder kroner, inkludert ekstrautstyr, trening, vedlikeholdsmateriell og våpen, ifølge Forsvardepartementet.

Frost-Nielsen minner om noe en offiser sa til ham en gang: Å kjøpe fly er som å kjøpe en mobiltelefon. Kjøper du den til 1 krone, er det ikke det telefonen koster. Tapet av å selge en telefon til 1 krone tas igjen med gevinst i et dyrt abonnement.

– Ingen parter driver veldedighet her, sier Frost-Nielsen.

Du kan like gjerne si at prisen er 248 milliarder kroner, for det er den beregnede kostnaden i løpet av levetiden til flyene, med kontinuerlige oppgraderinger og trening.

Norge får derimot også noe tilbake i form av industrikontrakter. Derfor kan du like gjerne si at prisen er lavere. Det er uansett store beløp vi snakker om.

– Det er for mange usikre variabler til at det er meningsfullt å snakke om eksakte sammenligninger av prisen på slike kampfly, mener Frost-Nielsen.

Les hele saken på Gemini.no: Om hvordan statssekretær Espen Barth Eide klarte å overbevise SV om kjøp av nye jagerfly.

Norge bestemte seg offisielt for F-35 i 2008. Og ettersom F-35 tilsynelatende var det billigste flyet, kunne ikke SV blokkere det endelige valget. Håndteringen fra statssekretær Espen Barth Eide og andre gjorde at Norge unngikk å ytterligere utsette beslutningen om å kjøpe nye kampfly. I tillegg ble utfallet at regjeringen fikk sin velsignelse fra SV til å kjøpe amerikanske fly. 

Store operative fordeler

Norske myndigheter kunne ha valgt å fremheve andre fordeler ved F-35. Flyet ble av Luftforsvaret offisielt også regnet som det best egnede.

Av operative hensyn er det store fordeler ved å ha det samme flyet som mange av de nærmeste allierte. Felles opplæring og trening er en annen fordel.

Dessuten: Flyet vi får levert om få år vil ikke være det samme flyet som vi har noen år etter det igjen. Dagens F-16 har vært under kontinuerlig oppgradering siden slutten av 90-tallet, og det er lite annet enn skroget igjen av de opprinnelige flyene. Våpnene utvikles stadig. Slik vil det bli med F-35 også.

– Du kan like det eller ikke, men amerikanernes krigserfaring kan være nyttig da. Det er uansett en kjempefordel å bli med på lasset når fly og våpen skal videreutvikles, sier Frost-Nielsen.

Men disse sidene av saken ble ikke hovedpoeng under innkjøpene. Det kan straffe seg nå.

Vil vi betale?

Justert etter inflasjon er det altså snakk om minst 64 milliarder for 52 fly. Så spørs det om finnes politisk vilje til å betale når det må kuttes, ikke bare fra andre poster i forsvarsbudsjettet, men over hele fjøla.

Forsvaret vil nemlig ikke greie å kjøpe eller drifte flyene innenfor dagens forsvarsbudsjett, og det betyr at regningen må fordeles på flere.

– Hva om prisen blir 82 milliarder isteden? spør Frost-Nielsen.

Han ser ikke for seg at det er aktuelt å ta av oljefondet for å dekke ekstraregninger som vil dukke opp når fly og våpen skal oppdateres og mannskap skal få videre opplæring.

Sluttregningen nærmer seg uansett raskt en kvart billion kroner i løpet av flyets levetid. Det kan være at fokuset på pris vil straffe seg i lengden.

– Allerede i 2011 kom det krav om kutt i den planlagte bemanningen hos dem som skal drifte flyene. Altså lenge før vi har fått det første flyet til Norge, sier Frost-Nielsen.

Les den fullstendige versjonen av denne saken på Gemini.no

– Det var så kaldt i husene at dynene frøs fast i veggen, forteller Morten Bing, førsteamanuensis ved Norsk folkemuseum.

Enerhaugen ligger på en slak bakke opp fra Grønland i Oslo. Her ligger noen av Oslos mest kjente boligblokker, som var svært utskjelte da de sto nye på 1960-tallet.

Nå har Oslofolk blitt vant til blokkene, og beboerne selv virker svært fornøyde med leilighetene. En av dem, Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord og tidligere kulturredaktør i Aftenposten, skrev til og med en kjærlighetserklæring til blokkene på Enerhaugen.

I år er det 50 år siden Enerhaugen borettslag sto ferdige.

Rivingslyst i Oslo

Mellom 1920 og 1970-tallet skulle mange av de gamle nabolagene i Oslo rives. Kampen, Grünerløkka, Sagene og Rodeløkka skulle bort, i dag noen av Oslos dyreste og mest populære boligstrøk.

Vanlige folk skulle få muligheten til å bo i rene, fine og moderne leiligheter. Byen skulle bli rasjonelt bygget opp, med bolig, fritid og arbeid atskilt fra hverandre.

På tross av framtidsdrømmene, ble de fleste av disse planene aldri satt ut i live. Mot slutten av 1970-tallet snudde kommunens saneringslyst. Rehabilitering og verning ble viktigere for Oslofolk.

Men på Enerhaugen ble sanering- og gjenoppbyggingsplanene faktisk gjennomført. En hel bydel, med gater og hus ble jevnet med jorden, og de snirklete små smugene ble erstattet av den gangen kliss moderne høyblokker, sterkt inspirert av modernismens boideal.

Rester av gamle Enerhaugen står i dag på Norsk folkemuseum, fem trehus ble ikke revet, men flyttet til museet.

• Les også: Osloslummen i Vika som forsvant

– Matlukt, mange mennesker og utedoer

Enerhaugen var lenge en forstad til hovedstaden, og ble innlemmet i Oslo i 1859 etter å ha vokst ukontrollert i lang tid. Dette var små, tette smug hvor noen av byens fattigste mennesker bodde.

Det fantes ikke innlagt vann, og de hygieniske forholdene var ganske langt unna dagens Oslo. I første halvdel av 1850-tallet herjet det flere koleraepidemier i byen, og Enerhaugen var et av områdene som ble hardt rammet.

– Det var veldig slumpreget på Enerhaugen, sier Morten Bing.

Mange mennesker på et lite område, matlaging, klestørk og utedoer bidro til atmosfæren på haugen. En folketelling i 1880-årene viste at det da bodde 1800 mennesker på Enerhaugen, fordelt på 130 hus. Det vil si gjennomsnittlig 14 mennesker på hvert hus.

– Jeg tror nok vi ville synes lukten der var ganske heftig, selv om lukt ikke er så lett å dokumentere. Det hadde nok vært ganske intenst for oss moderne hygienenevrotikere, mener Bing.

Her kan du se en gammel film fra 1953 lagt ut av Oslo Byarkiv, som viser livet på Enerhaugen før saneringen.

Jevnet med jorden

Enerhaugen ble første gang vedtatt sanert på slutten av 1930-tallet. Det endelige vedtaket skjedde i 1947.

Gjennom 1950-tallet begynte utbygningen av drabantbyene Lambertseter og Manglerud utenfor Oslo. Presset på å få nye boliger i sentrum var ikke lengre like stort som det hadde vært før.

Folk debatterte rivingen av den gamle trebebyggelsen, mange var i mot og det ble skrevet flere kampsanger for å bevare Enerhaugen. Både Riksantikvaren og Byantikvaren var i mot saneringsplanen.

– Riktignok var det ingen av dem som bodde der. Den ene bodde på Frogner og den andre bodde på Nordstrand, forteller Morten Bing.

Bing forteller at det var flere positive sider ved å bo på gamle Enerhaugen.

– Det hadde nok et lite småbypreg i byen, hvor folk kjente hverandre og barn kunne leke sammen i gatene.

– Allikevel var boligstandarden veldig lav i forhold til de nye leilighetene i drabantbyene, som Lambertseter.

Selv om saneringen ble vedtatt i 1947, begynte ikke arbeidet før i 1960. Det måtte skaffes penger til nybygging, og kommunen måtte finne erstatningsleiligheter til alle som måtte flyttes etter rivingen.

De nye, forhatte blokkene

I 1964/65 sto de seks OBOS-blokkene ferdige, fire høyhus og to lavere blokker. Det var godt mellomrom mellom blokkene, og mange store, romslige leiligheter hvor det var godt med luft og lys.

- ”Det var som å komme til himmelen”, skal en av de tidligere beboerne på gamle Enerhaugen ha sagt ved innflytting i en av de nye leilighetene, forteller Morten Bing.

På tross av de svært moderne leilighetene og den økte bostandarden, fikk blokkene mye negativ oppmerksomhet og kjeft. De havnet ofte på lister over Norges styggeste bygg.

– På grunn av kampen mot saneringen av gamle Enerhaugen, tror jeg de nye byggene fikk et ufortjent dårlig rykte, sier Morten Bing.

Men arkitekturen på de nye blokkene kan spores direkte tilbake til en ideologi om hvordan folk skal bli lykkelige i moderne storbyer.

Byen som et vitenskapelig problem

– Det er ganske lett for oss å romantisere de gamle byene. Hvis vi hadde opplevd de gamle arbeiderstrøkene på begynnelsen av 1900-tallet, hadde kanskje ikke sanering virket som noen dårlig idé, sier Mari Hvattum, professor ved Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.

Over hele Europa skjedde det en enorm tilflytting til storbyer gjennom 1800- og 1900-tallet, og resultatet var uorganiserte, skitne og rotete bydeler. Historien om Enerhaugen er ikke spesiell i europeisk sammenheng. Folk bodde, jobbet og levde på samme sted.

– Det var en ganske brutal realitet i storbyene, med mye forslumming og store epidemier, forteller Hvattum.

Det vokste fram en byplanleggingsideologi, basert på modernistiske ideer utover på 1930-tallet. aotiske slummer skulle vike for en rasjonell inndeling av byen.

– Byen skulle angripes som et vitenskapelig problem, og man skulle rydde opp i den vanvittige heksegryten som man fant i moderne byer.

Byen skulle deles inn i forskjellige soner, hvor folk jobbet i en bydel, og hadde boliger og fritidssysler i en annen. Store trafikkmaskiner skulle koble byen sammen.

Innflytelse sørfra

Mye av grunnlaget for denne byplanleggingen var basert på ideene til den fransk-sveitsiske arkitekten, designeren og byplanleggeren Charles-Édouard Jeanneret-Gris, bedre kjent som Le Corbusier.

Le Corbusier hadde mange ideer om hvordan en moderne by skulle se ut.

Han lagde et forslag til en megaby på begynnelsen av 1920- tallet, som kunne romme tre millioner innbyggere. Den var helt rasjonelt oppdelt og bygget opp, med blant annet kontorskyskrapere med plass til titusenvis av arbeidere.

Mer moderate og gjennomførbare ideer rundt framtidens by ble skissert av Le Corbusier og berømte arkitekter som Walter Gropius, og de hadde enorm innflytelse på byplanlegging etter 2. verdenskrig.

Svømmebasseng på taket

Le Corbusier fikk realisert noen av ideene om hvordan vanlige folk skulle bo, i byggene som blir kalt Unité d’Habitation, som ganske enkelt betyr “boenhet”.

Le Corbusier fikk satt opp fire slike blokker i Frankrike, og en i Berlin. Blokken i Marseille var den første. Den sto ferdig i 1952, og besto av 337 leiligheter.

Leilighetene gikk over to plan, og planene var forbundet med en trapp. Det var store vinduer slik at lys og luft slapp inn. Bygget demonstrerte hvordan blokken kunne være en egen, liten verden, ifølge Ulf Grønvold, arkitekt og seniorkurator ved Najonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

– Det skulle være servicetilbud og butikker midt inne i blokken, og en takterrasse hvor du kunne sole deg, forteller Grønvold.

Takterrassen på Marseille-blokken hadde også et lite barnebasseng, en løpebane og et atelier. Blokkene skulle være et sted der du kunne tilbringe livet.

Noen av disse ideene fikk stor innflytelse også i Norge, og det ble blant annet foreslått at Ammerudblokkene i Oslo skulle ha en barnehage på taket.

Inspirasjonen fra Le Corbusier

Noen av ideene fra Le Corbusiers fantastiske syn på byens framtid, har blitt overført helt til blokkene på Enerhaugen. Den norske varianten av disse ideene er kanskje ikke like voldsomme som Unité d’Habitation, men mange av leilighetene i de norske blokkene går over to plan med trapp, med store vinduer og mye plass.

Et annet fellestrekk er en korridor som går langs hele bygget hver 3. etasje, som gir plass leiligheter over flere plan. Forskjellen mellom Enerhaugen og Unité d’Habitation, er at korridoren i den norske blokken går langs ytterveggen, og ikke midt inne i blokken, som i Frankrike.

Samtidig ble det ikke blitt gjort plass til det samme sosiale miljøet som Le Corbusier så for seg. Ingen bassenger eller butikkområder finnes inne i selve blokken.

– Enerhaugen er en slags drabantby i byen, sier Grønvold.

– Dette er det eneste stedet hvor en slik modell ble gjennomført i Oslo sentrum, og jeg tror det er veldig greit at det ikke ble flere blokker enn de som står der.

– Det ligger jo litt isolert for seg selv oppe på høyden, uten et eget bymiljø med restauranter eller butikker i første etasje, forteller Ulf Grønvold.

Referanser:

Ulf Grønvold har skrevet et blogginnlegg hvor han beskriver inspirasjonen fra Le Corbusier på flere bygg i Norge, og arkitekturhistorien til Enerhaugen. 

Sanering eller rehabilitering – TOBIAS, Oslo Byarkiv

Grünerløkka som motorveikryss eller drabantby? – TOBIAS, Oslo Byarkiv

Le Corbusier Foundation

Enerhaugen – Lokalhistorie Wiki

Depresjoner er noe som kan ramme enhver når som helst i livet. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at mellom seks og tolv prosent av befolkningen til enhver tid er rammet av depresjon. Dette bidrar i betydelig grad til sykefravær og store kostnader. De samlede kostnadene til behandling er beregnet til 1,5 milliarder kroner per år.

• Les også: Kan forutsi depresjoner

En ny studie fra Brock University i Canada konkluderer med at deprimerte har håp om en bedre fremtid, som ikke innfrir.

Det blir bedre

Psykolog og forsker Michael Busseri forteller at klinisk deprimerte mennesker tror på en fremtid som er bedre enn livet de lever i dag og det livet de har levd før.

Den canadiske forskergruppen brukte data fra en amerikansk undersøkelse som gikk over ti år. Deltakerne hadde deltatt i telefonintervjuer og svart på spørreundersøkelser. Nær 3000 personer var med i første omgang, og deretter, ti år senere, deltok 1760 personer.

Studien er publisert i tidsskriftet Clinical Psychological Science.

Tror på en bedre framtid

Deltakerne hadde rapportert hvor tilfreds de var med livet på en skala fra en til 10. De ble bedt om å vurdere både fortid og nåtid, og hva de trodde om framtida. I tillegg ble de undersøkt for depressive symptomer gjennom intervjuene.

Deprimerte deltakere var mindre fornøyd med livet både nå og tidligere, enn ikke-deprimerte deltakere. Men begge grupper mente at livet ville bli bedre framover.

De fleste ikke-deprimerte hadde en jevn stigning mellom før, nå og framtid i hvordan de vurderte hvor fornøyde de var med livene sine.

De deprimerte mente de hadde ikke hatt det bra før, de hadde det ikke bra nå, men de hadde stor tro at at de ville få det bra i framtida. De hadde en mye brattere kurve oppover mellom nåtid og framtid, enn de friske deltakerne.

- Vi kan ikke si sikkert om de deprimerte faktisk tror på at de vil klare å få det bedre, eller om dette er mer ønsketenkning, mener Busseri.

For framtidsoptimismen slo ikke til.

Det ble ikke bedre

Når forskerne sammenlignet svarene fra første og andre undersøkelse, viste det seg at de som var lite tilfredse med livene sine i første omgang, også oftere hadde depresjoner og var lite fornøyd med livet ti år seinere. Det hadde ikke blitt bedre, slik de trodde.

Busseri mener at kanskje kontrasten mellom den grimme nåtiden og den strålende fremtiden blir for stor. Når troen på et bedre liv ikke slår til, forsterker det risikoen for depresesjon.

Resultatene fra studien kan gjøre klinikere og helsearbeidere oppmerksom på at også deprimerte er optimister, mener forskerne. Men også at de har for høye forhåpninger om framtida.

Det kan hende at det er riktig å gjøre deprimerte mennesker mer nøkterne i vurderingen av framtiden, og at de bør hjelpes til lage konkrete målsettinger og realistiske planer, mener Busseri. 

Her i Norge ble det nylig rapportert om undersøkelse som viste at framtida kan innfri.  Studenter i sykepleie, fysioterapi og ergoterapi klarte å komme seg ut av depresjon etter endt studietid, ifølge nettavisen Khrono

Studenter klarer seg bedre etter skolegang

Tall fra Studentenes helse og trivselsundersøkelse (SHoT) viser at hele 16 prosent av 13 600 norske studenter er ensomme, og én av ti ikke mestrer studiene.

Professor i psykisk helsearbeid ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Per Nerdrum, fulgte studentene gjennom deres tre år med studier og deretter tre år ute i jobb.

- Vi så en oppsiktsvekkende utvikling for sykepleierstudentene. De rapporterte markant flere plager gjennom sine tre år i studiene, men frisknet til i løpet av de tre årene vi fulgte dem etter at de var ute i jobb, sier Nerdrum til Khrono.

Referanse:

A. Busseri, Michael mfl.: Do (Even) Depressed Individuals Believe That Life Gets Better and Better? The Link Between Depression and Subjective Trajectories for Life Satisfaction. Clinical Psychological Science. 17.10.14 2167702614547265 Sammendrag