Bioteknologirådet sier nei til egg-lagring

– Det er sannsynlig at et slikt tilbud kan skape økt press mot unge kvinner fra arbeidsgiver eller andre om å utsette graviditet. I tillegg er det uheldig å utvide det kommersielle markedet for menneskelig reproduksjon, står det i Bioteknologirådets vurdering.

Regjeringen har bedt Bioteknologirådet om å gjennomgå og vurdere bioteknologiloven, og fram til neste sommer vil Bioteknologirådet gå igjennom lovverket.

Frykter utsetting av graviditet

Ni av rådets 15 medlemmer ønsker å videreføre dagens lovgiving om assistert befruktning. Rådet frykter at unge kvinner vil ønske å fryse ned sine egg og utsette graviditet på grunn av såkalte ikke-medisinske årsaker: Lenger utdanning, større karrierepress, fordi de ikke har en partner eller fordi «tiden ikke er inne».

De seks medlemmene som stemte imot, mener at lagring på ikke-medisinsk grunnlag bør tillates for alle kvinner som en brukerfinansiert tjeneste, slik som allerede gjøres i USA og en rekke europeiske land. Da betaler kvinnen hele eller deler av kostnaden ved å fryse ned eggene.

Lagring av ubefruktede egg og eggstokkvev kan forlenge den reproduktive alderen med opptil flere tiår.

Endret to ganger

Tilbudet om assistert befruktning skal i utgangspunktet kun gis til par som har medisinsk behov for slik behandling, men loven har blitt endret to ganger siden den kom i 2003.

I 2009 fikk lesbiske par tilgang til assistert befruktning i forbindelse med innføringen av felles ekteskapslov.

I 2013 fikk par hvor en av partene er smitteførende med hiv eller en annen kronisk seksuell overførbar infeksjon, tilgang til assistert befruktning, selv om paret ikke er medisinsk ufruktbare. Formålet med denne lovendringen var å hindre smitteoverføring. 

Tvilsom kildebruk truer kvaliteten i forskningen

Når jeg forteller folk at jeg forsker på akademiske vandrehistorier, får jeg ofte et forbauset blikk tilbake. Det er ikke det minste rart, for det ligger et paradoks i dette uttrykket. Vandrehistorier kjennetegnes ikke bare ved at de har et anstrengt forhold til virkeligheten; de er også strippet for informasjon om kilder som kan bekrefte eller avkrefte om det i det hele tatt finnes snev av sannhet i dem.

Det vitenskapelige sannhetskriteriet og strenge krav til dokumentasjon og etterprøvbarhet burde bety at akademiske publikasjoner er det siste stedet man forventer å treffe på en vandrehistorie. Likevel finnes det svært mange akademiske vandrehistorier, og forklaringen ligger i at det også i akademia kan være stor forskjell på liv og lære.

En viktig drivkraft bak akademiske rykter og vandrehistorier er at akademikere tar snarveier når de håndterer kildene sine, enten fordi de har dårlig tid, eller fordi de mangler kunnskap om grunnleggende normer for håndtering av kunnskap.

Primitive former for plagiat

Det finnes en rik flora av ulike typer akademiske snarveier, men gjennom media hører vi i all hovedsak om én enkelt, og ekstrem variant: Tilfeller hvor både kildehenvisninger og anførselstegn som skulle vært der, er helt fraværende. I forskningsetiske retningslinjer er det vanlig å omtale dette som «den groveste» typen plagiat.

Det er naturligvis alvorlig at enkeltmennesker skaffer seg ufortjente karakterer, vitnemål og publikasjonspoeng på denne måten, uansett om det skyldes bevisst juks eller dyp dumskap.

Utover dette er imidlertid skadevirkningene av denne primitive formen for plagiat begrenset, og den kan aldri utgjøre noen alvorlig trussel mot kunnskapsbygging og vitenskapelig fremskritt. Årsaken er enkel: Hvis slike akademiske bidrag leses av mange, vil de bli avslørt. Og hvis de ikke blir lest, gjør de heller ingen skade.

Den akademiske hviskeleken

Hvis vi er opptatt av kvalitetssikring av kunnskap er det god grunn til å rette oppmerksomheten mot andre og langt mer utbredte typer tvilsom akademisk kildebruk. Mange av de vanligste formene dreier seg om ulike varianter av en unnlatelsessynd: brudd på prinsippet om å tilstrebe bruk av primærkilder eller førstehåndsbeskrivelser.

De uheldige konsekvensene av dette kan vi observere når vi forfølger kildehenvisninger, og finner en lang kjede av sekundærkilder hvor budskapet endres bitte litt for hvert ledd. Slike kjeder er en akademisk variant av hviskeleken, og dette kan få store følger for sluttresultatet.

Tall for antall gatebarn i Brasil har for eksempel blåst seg opp i endeløse spiraler av sekundærkilder, og det mest spektakulære utslaget, 30 millioner, finner man i en UNICEF-publikasjon fra 1984. Problemet med dette tallet er at det fantes bare 29,6 millioner barn og unge (mellom 5 og 19 år) i urbane strøk av Brasil på det tidspunktet. Syv millioner brasilianske gatebarn er et langt mer allment kjent anslag, men det er fortsatt et godt stykke ned til de 39,000 barna som forskeren Tobias Hecht kom fram til etter å ha gått gjennom det som fantes av primærkilder på temaet.

Katta i sekken

De fleste akademikere er nok klar over prinsippet om å tilstrebe bruk av primærkilder, men mange er nok for travle eller for late til å etterleve det. Og dessverre finnes det flere metoder man kan bruke for å kamuflere at man ikke har oppsøkt primærkilder.

Den groveste av dem er en form for mikro-plagiat, og som kan ha særdeles alvorlige konsekvenser for kunnskapsbygging. Hvis en forsker unnlater å oppsøke en primærkilde, men plagierer kildehenvisningen til den fra en sekundærkilde, vil han henvise direkte til en kilde som han selv ikke har lest. Det å si at man har oppsøkt en kilde som ikke er oppsøkt, er naturligvis en løgn, men i de aller fleste tilfeller slipper forskeren unna med det.

Hvis sekundærkilden har gjengitt primærkilden på en korrekt måte får det ingen uheldige konsekvenser for kunnskapen han formidler, og det er tilnærmet umulig å bevise at han ikke bare har unnlatt å oppsøke primærkilden, men også begått et stygt tilfelle av plagiat.

Det alvorlige ved denne type kildemisbruk ligger i at plagiat av påstander og kildehenvisninger vil få en og samme observasjon, tolkning eller feiltolkning til å fremstå som to eller flere uavhengige, og dermed gjensidig bekreftende versjoner. Når en forsker tar denne typen akademisk snarvei, stoler han bokstavelig talt blindt på kilden han plagierer kildehenvisningen fra. I slike tilfeller risikerer han å få katta i sekken.

Når vi ser at flere forfattere, tilsynelatende helt uavhengig av hverandre, gjengir eller tolker en og samme kilde på nøyaktig samme feilaktige måte, har vi god grunn til å anta at dette dreier seg om plagiering av kildehenvisninger. Den digitale revolusjonen har gjort det mulig å studere utbredelsen av dette fenomenet, og konklusjonene er nedslående for de som måtte mene at det er viktig å opprettholde et skille mellom rykter og kunnskap.

Denne typen plagiat ligger langt utenfor rekkevidden til de mest sofistikerte plagiatkontrollprogrammer, og når de ikke avsløres ligger alt til rette for at feil kan forvandles til fakta. Dette er en av de grunnleggende mekanismene for hvordan akademiske vandrehistorier dannes og vokser seg sterke nok til å leve et langt liv gjennom akademiske publikasjoner.

Mangelfull opplæring

Noe av årsaken til at akademiske vandrehistorier kan blomstre et sted hvor de per definisjon skulle ha de mest karrige kår, er nok mangel på kunnskap om grunnleggende prinsipper for håndtering av kilder og kunnskap.

Alle utdanningsinstitusjoner har en eller annen form for undervisning i akademisk kildebruk, men omfang og kvalitet er nok varierende. Ofte dyttes ansvaret over på nettsider utformet av folk med massevis av kunnskap om formalia og formater, men med begrenset erfaring fra forskning, fagfelleoppdrag eller direkte veiledning på skriftlige akademiske arbeider.

Resultatet blir ofte kjedelige serier av tekniske oppskrifter og lange beretninger om tegnsetting og trivialiteter. Formalitetene overskygger ofte de virkelige store spørsmålene, for eksempel hvorfor det er et grunnleggende akademisk prinsipp at vi skal tilstrebe bruk av primærkilder eller førstehåndsbeskrivelser. Eller hvorfor plagiering av én enkelt kildehenvisning kan ha langt mer alvorlige konsekvenser enn det å kopiere store mengder tekst uten kildeangivelse og anførselstegn.

Hastverk

Hastverk og publiseringspress er også faktorer som bidrar til at akademiske vandrehistorier og annet tullball får lov til å florere som kunnskap eller vitenskapelige sannheter.

Det tar tid å sjekke og dobbeltsjekke sine egne kilder, og mange akademikere trøster seg selv med en antagelse som i de aller fleste tilfeller er helt riktig: Leserne er akkurat like travle og har heller ikke tid til å oppsøke kilder og dermed oppdage hvordan et budskap er blitt forvrengt eller feiltolket, eller hvordan en påstand som fremmes er sluttresultatet av hviskeleken; det siste og dermed svakeste leddet i lang kjede av sekundærkilder.

Nye typer fusk og fanteri

Den digitale revolusjonen har dessuten lagt forholdene til rette for nye typer fanteri som har bidratt til å redusere respekten for kildehenvisninger som verktøy for dokumentasjon, kvalitetssikring eller som inngangsportal til ny kunnskap.

Impaktfaktor og h-indeks er tall som beregnes ut fra hvor ofte akademiske publikasjoner siteres, og brukes som et mål for hvor stor innflytelse et tidsskrift eller en forfatter har.

Dette kan være nyttige verktøy hvis de blir brukt med måte og fornuft innad på ulike fagfelt, men denne fornuften er nok dessverre helt eller delvis fraværende i store deler av akademia.

Når naive tellekantfanatikere får lov til å sette sitt preg på et forskningsmiljø skapes det ikke bare ideelle forhold for forskere som finner det meningsfullt å bruke sin kreativitet til å komme fram til stadig nye måter å finne opp kruttet på. I slike miljøer kan man også snuble over en akademisk form for organisert prostitusjon: siteringsklubber hvor medlemmene systematisk henviser til hverandres publikasjoner, ene og alene for å pumpe opp hverandres h-indekser og dermed muligheter til økt prestisje, forfremmelse eller lønnsøkning.

Et ekstra problem i forbindelse med dette er at det finnes redaktører som bedriver en variant av denne typen misbruk av siteringer. De legger press på håpefulle forfattere til å legge inn meningsløse kildehenvisninger til artikler i sitt eget tidsskrift for gjennom dette å øke impaktfaktoren.

Problemet med siteringsklubber og tidsskrifters selvsitering fikk en ny og skremmende dimensjon i 2012 da tre vitenskapelige tidsskrifter ble avslørt for overdrevne og systematiske henvisninger til hverandre: et siteringskartell på tidsskriftsnivå. I år har 15 nye tidsskrifter - mange av dem publisert av de mest anerkjente vitenskapelige forlag – blitt avslørt for samme type sofistikert og høyt organisert manipulering av siteringer.

I løpet av sommeren har vi også fått et spektakulært eksempel på at også en annen og viktig skanse for akademisk kvalitetskontroll er truet. Journal of Vibration and Control, et prestisjetungt tidsskrift innen teknologi, har nylig trukket tilbake 60 artikler fordi det ble avdekket at de hadde blitt anbefalt for publisering gjennom en organisert ring av fagfeller, mange med fiktive navn, titler og epostadresser.

Den digitale revolusjonens paradoks

Det ligger et paradoks i at det kan være meningsfullt å snakke om akademisk forfall i en tid da vi aldri har hatt bedre verktøy for å kvalitetssikre vår egen og hverandres forskning og kildebruk.

Kilder det tok meg uker å oppsøke for 25 år siden, kan jeg nå få opp på skjermen i løpet av sekunder. Digitale databaser, kombinert med programvare for automatisk nedlastning av store mengder litteratur og kildemateriell parallelt, har gjort det uhyre mye enklere å oppsøke kilder for å sjekke samsvar, pålitelighet, eller kanskje for å se om det er mer å lære fra en bestemt kilde.

Om ikke forfatterne selv bruker anledningen til å kvalitetssikre publikasjonene sine ved hjelp av disse verktøyene, så kan fagfeller og redaksjonene gjøre det. Men selv om det er fort gjort, ser vi at svært mange holder så stor fart at de likevel ikke gjør det.

Problemet er ikke bare at potensialet for kvalitetskontroll som ligger i disse vidunderlige nye digitale verktøyene ikke blir benyttet. De samme verktøyene kan også anvendes til et helt motsatt formål: Masseproduksjon av publikasjoner basert på kjappe søk og overfladisk lesing av titler og sammendrag, strippet for alt som heter kontekst eller kritisk refleksjon, men med en lang og imponerende litteraturliste bestående av tilsynelatende relevante titler.

Det største problemet med denne typen publikasjoner er ikke tiden vi kaster bort ved å lese dem. De bidrar også til å undergrave respekten for kildehenvisningen som et grunnleggende verktøy for dokumentasjon, etterprøvbarhet og veiviser til verdifull kunnskap. Når slike publikasjoner blir mange blir det dessuten tilsvarende vanskelig å finne fram til gode og grundige akademiske bidrag som det virkelig er verdt å lese, og som det kanskje også kan være meningsfullt å sitere som nok en verdifull byggekloss i vår felles streben etter å forstå verden omkring oss.

Referanser:

Rekdal, Ole Bjørn. (2014). Academic urban legends. Social Studies of Science, 44(4), 638–654.

Rekdal, Ole Bjørn. (2014). Academic citation practice: A sinking sheep? portal. Libraries and the Academy, 14(4), 567-585.

Rekdal, Ole Bjørn. (2014). Monuments to academic carelessness: The self-fulfilling prophecy of Katherine Frost Bruner. Science, Technology & Human Values, 39(5), 744-758.

Han tør å drømme stort

FORNEBU (digi.no): – Den menneskelige hjernen har en tendens til å undervurdere fremtidens muligheter.

Det sier Google X-direktør Mo Gawdat, det store trekkplasteret på Telenors konferanse om «digitale vinnere» denne uken.

Egypteren har selv startet femten selskaper, over halvparten av Googles kontorer verden over og leder nå søkegigantens hemmelighetsfull forskningslab X, hvor de skal skape det neste store.

Lite er kjent om hva X jobber med, foruten førerløse biler, teknobrillen Glass og det minst like ambisøse prosjektet med å gi internett til grisgrendte strøk verden over ved hjelp av flyvende ballonger.

Sci-fi
Det meste av teknologien vi i dag tar vi for gitt var science fiction for femten år siden. Hvor mange tror vi får oppleve telepati i løpet av livene våre, spør han, før han selv svarer at det har vi allerede.

Da med tankeoverføring og tankelesing ved at teknologien lar oss overføre data hele tiden. – Det er bare å ta bort skjermen og tastaturet, så er vi der.

– Jeg kan fjernlese ordene datteren min skriver på en skjerm gjennom brillene mine, og et kamera montert i en spenne i håret hennes.

Slik Mo Gawdat ser det handler ikke innovasjon om å løse et problem på en bedre måte. Det handler om å definere problemet bedre.

Oppgaven som er gitt ham, og teamet han leder, er stort. Google har en stor pengesekk, men den virkelige nøkkelen til søkeselskapets muligheter for å skape det neste store er den enorme brukermassen.

– Vi er ikke så opptatt av penger. Det kommer inn uansett når du bygger løsninger for så mange.

– Larry (Page, toppsjef i Google red.anm) ber oss ikke om å innovere smått. Vi skal fokusere på ting som virkelig vil revolusjonere noe, ikke med en tosifret prosentfaktor men med ti-gangeren. Google X er en maskin vi bygger som skal gjøre denne typen innovasjon.

Månelandinger
Gawdat forteller at det de jobber med er å definere et stort problem. Det må være noe som påvirker en milliard mennesker eller mer. Radikale løsninger. Gjennombrudd av typen amerikanernes månelanding i 1969. Derfor kaller de det «moonshots».

– Vi ser på helt nye tilnærminger til problemer. Bevisst radikal innovasjon. Da får du ting som selvkjørende biler, Google Glass og Loon. Vi gjør mer enn dette, men det er de mest kjente eksemplene.

«Loon», et navn like mye avledet av loony (gæren) som ballong er Googles ambisiøse prosjekt for å gi internett alle steder på jordas overflate.

– Internett bør være som luft, tilgjengelig overalt. I stedet for å bygge et tårn et sted, hvorfor ikke fly tårnet dit folk er. Så vi valgte heliumballonger. De flyr fritt rundt i verden og gir internettforbindelse. De er ikke stasjonære, så det trengs innovativ teknologi for å styre en flåte av dem.

Deler av innovasjonen her innvolverer en miks av oksygen og helium for å variere ballongenes høyde i stratosfæren. Da treffer de ulike nivåer med forskjellige vinder.

– Vi prøver å velge vennlige luftstrømmer for å treffe byer og områder vi ønsker å dekke. Med nok ballonger bør vi kunne være over hodene til folk til en hver tid på enhver kvadrattomme på jorda, sier Mo Gawdat.

Loon-prosjektet har pågått lenge, men har også videreutviklet seg mye. I begynnelsen kunne ballongene holde seg svevende i åtte dager. Nå flyr de i snitt i 85 dager, med tilfeller av over 120 dager. Google X-direktøren forteller at neste steg er å bygge hele flokker med ballonger.

Han anslår at de kan ha fått utviklet «et fullt nettverk» allerede i 2016, hva nå det vil innebære av dekning for de miliarder av menneskene på jorda som ennå ikke har internett.

Gawdat ble etter sitt foredrag spurt om hva han ville gjort dersom han var sjefen for «Norway X», altså et tenkt eksempel på en forskningslab for hele Norge.

– Jeg ville vært litt mer gæren. Men det er flere måter å være gæren på. Det handler ikke nødvendigvis om penger heller, men å få lov til å innovere. De fleste organisasjoner feiler med innovasjon fordi de forsøker å innovere i midtsjiktet av legacy-bedriften deres.

Han brukte Telenor som et eksempel. Ved å omdefinere kan man tenke seg at Telenor ikke egentlig er et telekomselskap, men snarere en organisasjon som har tilgang på flere hundre millioner brukere.

Ved å tenke slik får man en helt annen frihet og mulighet til å innovere, mente Mo.

Selvsagt ble han også spurt hva han trodde kunne bli det neste store.

– Det vet vi ikke, men det er noen interessante trender. Autonome systemer for forflytning av mennesker og roboter. Kunstig intelligens. Jeg kan fortelle deg historier her som virkelig vil gi deg gåsehud. Det å alltid bære med deg sensorer og datakraft på kroppen. Energi vil også endre seg dratisk, sa Google-sjefen.

Sikrere innlogging og signerte apper

Det er ikke lenger nok å sikre innlogging med bare én autentiseringsfaktor. Det har blitt en kjent sak ved innlogging i alt fra nettbanker til e-postkontoer. Med Windows 10 ønsker Microsoft å gjøre det enklere å sikre innlogging på pc-er med to eller flere faktorer. I et blogginnlegg omtaler Microsofts Jim Alkove denne løsningen.

– Windows 10 beskytter brukerlegitimasjonen når det oppstår sikkerhetsbrudd i datasenteret. Det beskytter brukere fra tyveri når enheter blir kompromittert og gjør phishing-angrep etter identiteter bortimot fullstendig ineffektive. Det er en løsning som tilbyr fordeler til både virksomheter og forbrukere, og en løsning som tilbyr all komforten med et passord, sammen med sikkerhet som virkelig er på enterprise-nivå, skriver Alkove.

Passord?
Ifølge Alkove utgjør denne løsningen målet på Microsoft reise for å eliminere bruken av enkeltfaktor identitetsbekreftelser som passord.

– Vi mener at denne løsningen hever identitetsbeskyttelse til et nytt nivå, ved at det tar flerfaktors sikkerhet – som i dag er begrenset til løsninger som smartkort – og bygger dette rett inn i operativsystemet og i selve enheten, noe som eliminerer behovet for ytterligere, ekstern sikkerhetsmaskinvare.

Så snart enheten er innrullert i systemet, vil den i seg selv utgjøre én av de to faktorene som kreves for autentisering. Den andre faktoren kan for eksempel være en pin-kode eller et fingeravtrykk.

Alkove skriver at dette fra et sikkerhetssynspunkt betyr at en angriper både må ha tilgang til den fysiske brukerenhet og til pin-koden eller den biometriske informasjonen som kreves for å logge inn.

Mobiltelefonen
– Brukere vil kunne innrullere hver av enhetene sine med disse nye akkreditivene, eller de kan innrullere en enkelt enhet, for eksempel en mobiltelefon, som da vil bli deres mobile akkreditiv. Den vil gjøre det mulig for brukeren å logge seg inn på alle deres pc-er, nettverk og webtjenester så lenge mobiltelefonen er i nærheten, skriver Alkove.

Han forklarer at mobiltelefonen, ved å kommunisere via Bluetooth eller WLAN, vil opptre som et eksternt smartkort og tilby tofaktor autentisering til både lokal innlogging og eksterne tjenester.

Selve akkreditivet kan være enten et kryptologisk generert nøkkelpar som Windows genererer, eller et sertifikat knyttet til enheten via eksisterende PKI-infrastruktur.

Den nye løsningen skal støttes direkte av Active Directory, Azure Active Directory og Microsoft Accounts. Ifølge Alkove designes teknologien med tanke på at den skal kunne tas i bruk på tvers av andre plattformer, weben og andre infrastrukturer.

Datasikkerhet og skadevare
I blogginnlegget omtaler Alkove også nye løsninger i Windows 10 for informasjonsbeskyttelse og motstandsdyktighet mot trusler. Dette omfatter blant annet mulighet for å separere personlige og virksomhetseide data, blant annet ved hjelp av innkapsling og automatisk kryptering av bedriftens applikasjoner, data, e-post, webinnhold og annen sensitiv informasjon. Bedrifter vil kunne opprette policyer som definerer hvilke applikasjoner som skal gis tilgang bedriftsdataene.

I kampen mot skadevare vil Windows 10 blant annet settes opp til kun å kjøre pålitelige applikasjoner, i denne sammenheng applikasjoner som har blitt signert ved å bruke en signeringstjeneste som Microsoft skal tilby. Virksomhetene kan velge at kun applikasjoner de selv har fått signert, kan kjøres. Eventuelt kan man også åpne for applikasjoner signert av visse programvareleverandører eller apper fra Windows Store.

Microsoft inviterer til garasjen

Microsoft har siden 2009 hatt et internprogram for sine utviklere som oppfordrer dem til å eksperimentere med applikasjoner og andre produkter som ikke nødvendigvis blir kommersielt lansert.

Nå åpner de dette prosjektet for publikum, og lar brukerne selv teste nye applikasjoner. Disse samles under en paraply som kalles Garage.

Det mest interessante med Garage er et det foretrekker ingen spesifikke plattformer, og man kan laste ned applikasjoner til Android, Android Wear og iOS i tillegg til Windows Phone, Windows 8 og Xbox One.

Noen av de mer kuriøse applikasjonene inkluderer Next Lock Screen, som fungerer med Android og gir brukerne tilgang til informasjon fra kalender, rask tilkobling til konferansesamtaler, snarveier til mest brukte applikasjoner og lignende, alt fra telefonens låseskjerm. En applikasjon som heter Journeys & Notes er et slags sosialt nettverk som skal koble sammen mennesker som har tatt den samme reiseruten mellom destinasjoner, der man kan utveksle tips og annen informasjon. Det finnes også en Android Wear-app som aktiverer Bing-søk på smartklokker ved en bevegelse av håndleddet.

Det finnes også flere spill, andre sosiale applikasjoner, et musikkprogram, og en app designet spesielt for den indiske storbyen Hyderabad der man kan si i fra om hull i veien og andre problemer i trafikken, og gi dermed beskjed til myndigheter.

Samtlige av disse apper har etter utvikling blitt testet internt i Microsoft, og selskapet vil deretter følge med på hvordan de brukes og ta i mot tilbakemeldinger. Disse tilbakemeldingene vil inkluderes i fremtidige versjoner.

Konseptet internt er også å oppfordre til innovasjon og eksperimentering, vise at det er lov å prøve og feile, slik at det legges opp til en mer åpen og innovativ kultur i Microsoft.

Samtidig skal selvsagt forbrukere tjene på det ved å få tilgang til nye applikasjoner til de fleste plattformer. Hvis noen av dem ikke blir en suksess, skal Microsoft fremdeles sette pris på kunnskapen rundt hva som fungerer og hva som ikke gjør.

Man kan lese om alle Garage-appene her.

Angriper alvorlig Windows-sårbarhet

Microsoft advarer om at en sårbarhet som finnes i alle nyere Windows-utgaver, fra og med Windows Vista og Windows Server 2008, blir utnyttet i rettede angrep. Angriperen kan ved hjelp av angrepskode oppnå de samme brukerrettighetene i Windows som den aktuelle brukeren.

Selv om den aktuelle sårbarheten befinner seg i Windows, nærmere bestemt i implementeringen av OLE-teknologien (Object Linking and Embedding), utnyttes sårbarheten så langt gjennom PowerPoint-filer som inneholder et spesielt utformet OLE-objekt. Men tilsynelatende kan sårbarheten også utnyttes via andre dokumentformater som kan inneholde slike objekter.

Foreløpig er ingen sikkerhetsfiks tilgjengelig.

Microsoft har kommet med flere råd og tiltak mot angrep. Det mest grunnleggende er å la være å åpne i alle fall PowerPoint-filer fra kilder man ikke vet om man kan stole på. Det anbefales også at User Account Control (UAC) er aktivert, fordi denne vil kreve samtykke fra brukeren før skadevaren kan gjøre skade.

Microsoft tilbyr også en Fix it-løsning som kan hindre denne typen angrep. Denne er dog ikke tilgjengelig for 64-bits PowerPoint for x64-utgaver av Windows 8.x.

Det er også en EMET 5.0-løsning (Enhanced Mitigation Experience Toolkit) tilgjengelig.

Verken Fix it eller EMET fjerner sårbarheten. I stedet deaktiveres funksjonalitet som er nødvendig for at angrepene skal kunne lykkes. Nøyaktig hva som deaktiveres i dette tilfellet, er uklart.

Google forsøker å temme e-posten

Google Gmail-team avduket i går en helt ny app til Android og iOS som kalles for Inbox. Den skal gi tilgang til brukerens Gmail-data og påminnelser, men presentere dem på det som forhåpentligvis er en smartere måte – spesielt for brukere som mottar mye e-post via Gmail.

Appen kan lastes ned allerede, men for å ta den i bruk må man ha en invitasjon. Det kan man få av andre Inbox-brukere eller ved å følge instruksjonene i dette blogginnlegget.

Siden heller ikke vi har fått noen invitasjon ennå, vet vi så langt ikke så mye om hvordan Inbox fungerer. I kunngjøringen fra Google trekkes det dog fram noen hovedpunkter.

Det ene er Bundles, som bygger på og utvider kategoriene som ble innført i Gmail i for. De skal gjøre det enklere å håndtere all e-post av samme type på en gang. For eksempel skal alle kvitteringene man mottar kunne samles, eller alle meldinger fra banker. Det skal gjøre det raskere for brukeren å skumme gjennom dem og å vifte dem ut av veien. Inbox skal kunne tilpasse seg ønskene til brukeren på dette området

Highlights skal kunne trekke ut nøkkelinformasjon fra viktige meldinger og gi brukeren umiddelbar oversikt over dette. Informasjonen kan omfatte reiseruter for flyturer man har bestilt, informasjon om begivenheter, samt bilder og dokumenter som har blitt sendt av venner og familie.

I tillegg til e-post, kan brukeren selv legge til egne påminnelser («Reminders»), for eksempel at man må huske å bestille kinobilletter eller service på bilen. Man kan også velge å bli påminnet om ting litt senere, når det kanskje passer bedre.

Både e-post og påminnelsene kan bli automatisk utvidet med informasjon som hentes fra weben, slik som oppdatert flightstatus, telefonnummeret til kinoen, åpningstidene til bilverkstedet eller et kart over veien til restauranten hvor man har reservert bord.

I alle fall The Verge ser ut til å ha fått testet Inbox allerede før det ble avduket i går. I begge omtalene blir Inbox omtalt som en slags Google Now for e-posten – selv om Google Now egentlig utnytter innholdet i e-post via Gmail allerede, for eksempel varsling om pakker som er underveis.

Med tjenester som Google Wave i bakhodet, er vi umiddelbart litt skeptiske til nyheter fra Google som forsøker å gjøre veldig store endringer på en gang. Da har det ofte endt opp med at brukerne ikke har forstått konseptet og det hele renner ut i sanden. Nå har vi ikke fått test Inbox ennå. Men appen ser ut til å bygge på funksjonalitet som allerede er veltestet og mye brukt. Det er dermed ikke gitt at de kan kombineres.

Boom for helse-apper

Det forventes at 1,75 milliarder personer har en smarttelefon i løpet av 2014, hvilket utgjør 39 prosent av alle mobilbrukere. Ser vi på videre vekst, forventes dette tallet å nå 2 milliarder i 2015 og i løpet av 2017 antas det at rundt 49 prosent, halvparten av alle mobilbrukerne, har en smarttelefon. Det er ikke tvil om at med disse tallene på antall smarttelefonbrukere, er markedet for apper enormt. Med smarttelefoner vil programvareselskapene og apputviklere ha tilgang til millioner av nye kunder og brukere.

Ifølge en analyse fra mobile analyse-selskapet Flurry er det en spesielt stor vekst innen helse-apper, og bruken av helse-apper har skutt i været i 2014. MyFitnessPal som er en av de mest populære helse-appene hevder å ha 65 millioner registrerte brukere.

Flurry har fulgt over 6.800 helse- og treningsrelaterte apper, og ser en vekst på 62 prosent basert på målinger av antall ganger appen er åpnet og brukt. Generell vekstrate for apper ellers ligger på 33 prosent.


Christina Rørvik er management consultant i Core Group.

Økosystemene, Google, Apple, Microsoft og Facebook er klar over denne trenden, og har vist tendenser til å innta dette markedet. Konsekvensen vil være at de kommer til å sitte på enorme mengder med helsedata. Google startet med å lansere Google Health i 2008, som skulle gi brukere enklere tilgang til medisinske data lagret om dem i forskjellige områder. Dette slo ikke an og Google Health ble lagt ned i januar 2013. Istedenfor å satse på medisinske data, er det nå trening og ernæring som står i fokus. Google lanserte nylig Google Fit og har gått bort ifra en integrasjon med helsesystemet, og retter seg i stedet mer mot forbrukere og da spesielt innen trening og ernæring.

Mens Google gjorde et forsøk på å samarbeide med helsevesen og mislyktes, velger nå Apple å ta utfordringen og prøve seg i feltet der Google ga opp. Apple har inngått et samarbeid med selskapet Epic. Det gir Apple en solid posisjon, da Epic håndterer over 51 prosent av helsejournalene i USA. Det gjenstår å se hvordan Apple lykkes med denne strategien og hvilken posisjon de får. Apple har, i iOS 8, også inkludert en egen helseplattform, HealthKit, som integrerer andre apper og samler informasjonen som for brukeren vil vises i Apple Health appen.

Microsoft satser på en egen løsning og vil med Microsoft HealthVault tilby en plattform der personer kan samle, lagre, dele og bruke helsedata online, mens Facebook har integrert MapMyFitness slik at venner kan heie på hverandre, dele resultater og konkurrere mot hverandre. Dette har også bidratt til den store økningen i bruken av helse- og treningsapper, der distribusjonen er stor via den sosiale nettverkskanalen.

Både via apper og wearables motiveres brukerne til å loggføre og dele resultater om trening og kosthold. Produsenter av wearables har prøvd å lage sine egne økosystemer, men det ser ut til at det er vanskelig for disse selskapene å alene nå opp i konkurransen blant de store aktørene Google, Apple, Facebook og Microsoft som tilgjengeliggjør både nedlastbare apper og integrerte løsninger inkludert i operativsystemene. Nike har besluttet å gå bort fra å produsere egne enheter til kun å fokusere på programvare i trenings-økosystemet. Utstyr som Fitbit og Jawbone har nådd ut til 2-3 prosent av markedet. Det er delte meninger om økt bruk av helse- og treningsapper vil destruere markedet for wearables. Hvis vi ser på markedstilgangen klarer ikke wearables å konkurrere i samme liga som programvare og apper til smarttelefoner i antall brukere da de som har en smarttelefon går allerede med en enhet som samler data. Det blir et helt annet nivå når programvaren allerede er integrert og følger automatisk med i operativsystemet på smarttelefonen.

Når de store aktørene som Google, Apple, Facebook og Microsoft etter hvert sitter på en enorm mengde helsedata, utfordres personvernet. Helseinformasjon er sensitiv data og det er helt tydelig at helsedata har verdi. Vil vi se insentiver for å dele helsedata til andre aktører som for eksempel forsikringsselskaper?

Informasjon om debattinnlegg og kronikker i digi.no

Alle innlegg må sendes til redaksjon@digi.no. Husk å legge ved et portrettbilde. Vi forbeholder oss retten til å redigere innsendt materiale.

– Sony sliter med mobilsalget

Det ser ut til at Sony kommer til å nedjustere sine forventninger til salg av deres Xperia-mobiler, ifølge flere kilder.

I juli sa Sony at de forventet å selge 43 millioner Xperia-smarttelefoner i løpet av 12 måneders-perioden fram til mars 2015. Det var en nedjustering fra de 50 millionene de opprinnelig forventet.

Nå ryktes det at selskapet vil nedjustere prognosene ytterligere, mest sannsynlig i forbindelse med sin kvartalsrapport som vil legges fram den 31. oktober.

Nedjusteringen skal blant annet stamme fra Sonys ønske om å trekke seg delvis ut fra visse markeder. Selskapet vil slutte å selge sine rimeligste modeller i voksende markeder som Kina.

Den nye strategien vil være å fokusere på det høyere prissegmentet og færre modeller, uten å forsøke å dominere markedet. Sonys smartmobil-avdeling har, i likhet med Samsungs, slitt med både knallhard konkurranse fra Apple og fra rimelige kinesiske produkter.

Tidligere i høst offentliggjorde Sony at de vil kutte opptil 1000 stillinger fra smartmobil-divisjonen innen mars 2015.

Spørsmålet er om disse reduksjonene og en mer begrenset satsning på rimeligere modeller er nok til å snu Xperia-markedet. De nyeste modellene i serien, Z3 og Z3 Compact, er blitt svært godt mottatt, uten at det er avklart hvor godt de selger.

Twitter åpnes mer for utviklere

Twitter har tenkt å vokse seg større enn tweets. På en konferanse i går viste selskapet frem et nytt utviklingssett som gjør det mulig for utviklere å bake inn Twitter-funksjonalitet dypere inn i sine apps.

Verktøysettet heter Fabric, og består essensielt av tre deler.

For det første vil det være mye enklere å bygge tredjepartsapplikasjoner på toppen av Twitter-plattformen. Forskjellen skal være dramatisk, utviklere av andre apps som benytter seg av Twitter-protokollen vil nå kunne ha full kontroll over bilder og andre medietyper, tilpasse designen mye bedre, det skal også være mye enklere å bake inn tweets i deres applikasjoner.

Tredjepartsutviklere vil nå kunne la brukere lage nye Twitter-kontoer ved å kun bruke deres telefonnummer. Kontoen vil da kunne knyttes til dette nummeret, i stedet for e-post-adresse og passord.

De øvrige elementene av Fabric er ikke direkte relatert til Twitters produkt. Crashlytics SDK er et verktøy som skal sørge for at appene blir mer stabile, da det skal gjøre det enkelt for utviklere å kunne oppdage hvilke linjer av koden som forårsaker krasj. Crashlytics byr på mye mer enn det, brukerne skal kunne få detaljerte statistikker om hvordan applikasjoner oppfører seg, hvordan det brukes og hvor det eventuelt foreligger feil.

Til slutt kommer MoPub SDK, som knytter seg direkte mot Twitters reklamenettverk. Igjen skal det være ekstremt enkelt for utviklerne å legge inn annonser i sine applikasjoner, og annonsene kan hentes direkte inn fra annonsørene eller bruke forskjellige reklamenettverk. Både Twitter og tredjepartsutviklerne vil altså kunne tjene på dette.

Fabric skal allerede være tilgjengelig for deltakerne på Twitters utviklerkonferanse, og vil rulles ut for alle snart. Man kan skrive seg opp på denne siden for å vise sin interesse.