Vi så det senest i Norges siste landskamp hjemme mot Bulgaria. Norge vant og imponerte, men landslagssjef Per Mathias Høgmo trakk spesielt fram midtbanemotor Per Ciljan Skjelbred, som ifølge Høgmo løp ekstremt.

Ifølge VG viste løpsanalyser at Skjelbred hadde hele 150 løp i høy fart. Av disse var 50 rene spurter, og de øvrige 100 såkalte høyintensitetsløp.

Sprint og akselerasjon viktigere 

Ny forskning på dette feltet dokumenterer at landslagssjef Høgmo treffer spikeren på hodet.

- Fotballspillere i dag løper gjerne mellom 9 til 13 km i løpet av 90 minutter på banen. Det er noe de aller fleste klarer. Men det er evnen du har til å løpe kjempefort, for så å ta pause, og deretter gjenta, som er viktig. Det handler om å få til flest mulig av disse løpene, og det er her en fotballspiller bør være god, sier Terje Dalen, høgskolelektor i kroppsøving ved Høgskolen i Nord-Trøndelag.

- Derfor ser vi nå mer på høyintensitetsaktiviteten, hvor skillet mellom lagene er stor. Og her er akselerasjon og sprint viktige egenskaper, legger han til.

Sammen med Jørgen Ingebrigtsen, fysisk trener i Strømsgodset, har Dalen forsket på sprint- og akselerasjonsprofiler hos profesjonelle fotballag i kamp. Med i prosjektet var også fysiske trenere fra fotballklubbene Liverpool, Rosenborg og Ranheim.

Studien slår fast at gapet mellom norske tippeligaspillere og spillere i høyere rangerte ligaer øker når det gjelder fysiske prestasjoner i kamp.

- Norske tippeligaspillere gjennomfører betydelig færre fartsøkninger, eller akselerasjoner. De gjør også færre, men lengre sprinter enn det som tidligere er rapportert fra høyere rangerte ligaer, sier Dalen.

- Vi springer like langt totalt sett, men hver sprint i Norge er lengre. I andre ligaer har fotballspillerne flere sprinter, men de sprinter kortere.

Målte hver RBK-spiller 

Forskerne valgte seg ut ett norsk tippeligalag til å undersøke sprint- og akselerasjonsprofiler på tvers av spillerposisjoner.

Valget falt på Rosenborg Ballklub.

- En grunn til det var at de har et automatisk trackingsystem installert på Lerkendal. Et såkalt ZXY-system, som kartlegger detaljerte spillerbevegelser og hastigheter i kamp basert på radiobølgeteknologi, forteller Dalen.

Gjennom systemet kan de hente nøyaktige data på hver eneste RBK-spiller gjennom hele 2009-sesongen. Denne sesongen vant RBK Tippeligaen og deltok i kvalifisering til UEFA Europa League.

- Før så vi mest på totaldistansen når vi skulle se på hva som skilte gode og dårlige lag. Det går vi mer bort fra nå, siden forskjellene er små, forteller Dalen.

Posisjoner gir ulik profil

Datamaterialet viser at RBK-spillerne løp 11 230 meter i snitt på 90 minutter gjennom sesongen. De hadde i snitt 90 akselerasjoner og 17 sprinter. Det vil si et løp med toppfart over 25 kilometer i timen.

Tallenes tale viser samtidig helt ulike profiler ut fra spillernes posisjoner på banen, eksempelvis mellom en midtbanespiller og en som er midtstopper.

- Dette bekrefter bare det vi vet, men som det samtidig er viktig å få dokumentert og ikke minst ta hensyn til i den fysiske treninga, sier Dalen.

- Du må vite hvilke krav som stilles i en kamp for å kunne overbelaste på trening. Det er derfor viktig å legge opp treninga etter dette. Det er stor forskjell i spillernes posisjoner, og følgelig viktig å individualisere den fysiske treninga for hver enkelt spiller.

Advarer mot fysiske fellestreninger

Forskeren mener funnene kan være verdifulle for trenere i prosessen med å tilrettelegge for posisjonsspesifikke treningsprogrammer. Dette vil ifølge forskeren minske gapet i fysisk kampprestasjon mellom profesjonelle spillere i ulikt rangerte ligaer.

- Trenere bør være varsomme med å legge opp til fysiske fellestreninger, siden det er viktig at hver enkelt spiller får overbelastning. Dette vil forbedre den enkelte ut fra sin posisjon og rolle på banen, sier Dalen

Hva ville du gjort om du var fysisk trener i en fotballklubb?

- Da ville jeg nok hatt et veldig fokus på hva som skjer på hver enkelt trening og se om disse aktivitetene gir god nok overbelastning med bruk av ball og spill. Hvis det viser seg at viktige fysiske faktorer ikke gir overbelastning nok på trening med ball, bør du vurdere om det skal settes inn individuell fysisk trening.

- Målet må være å få mest mulig ut av den fysiske treningen gjennom ulik fotballaktivitet. Spillaktiviteten inneholder såpass mange flere dimensjoner som er viktig for fotball, og med god planlegging tror jeg du vil kunne få trent veldig mange fysiske faktorer gjennom slik type trening, sier Dalen.

Referanse:

J. Ingebrigtsen, mfl: Acceleration and sprint profiles of a professional elite football team in match play. European Journal of Sport Science. Jul 8:1-10, 2014

Forskerne beveger et fjernstyrt kjøretøy – en ROV – langs bunnen dypt nede i hav, da det plutselig kommer svømmende en skapning ingen har sett før.

Selv de erfarne dyphavsforskerne har vanskelig for å begripe at det de ser er ekte.

Ikke ett individ

Enda mer fantastisk blir skapningen når du får vite at dette ikke er ett enkelt dyr. Det er en koloni bestående av flere tusen individer som beveger seg sammen bortover.

Dyret du ser har ikke noe navn. Det er ikke så rart, siden det neppe er noen som har sett det før. Men dyret tilhører en gruppe organismer som kalles sifonoforer. Eller kolonimaneter på godt norsk.

– Dette dyret er i slekt med den giftige kolonimaneten med navnet portugisisk krigsskip, som er funnet helt opp til kysten av Norge. Det er også en fjern slektning av blåmaneter og brennmaneter, forteller biologiprofessor Trond Amundsen ved NTNU.

Har ikke hjerne

– Denne pussige organismen er i virkeligheten flere tusen enkeltstående individer som samarbeider, ikke helt ulikt hvordan cellene samarbeider i kroppen vår, fortsetter Amundsen.

– Noen av disse enkeltindividene sørger for at skapningen spiser, mens andre gjør at den beveger seg. Et forholdvis enkelt nervesystem forbinder det hele, uten at det finnes noen hjerne.

– Det spesielle er at hvert enkelt av individene i kolonien er ganske lik dyr som klarer seg fint alene, som enkeltindivider.

– Kolonimanetene utfordrer på mange måter vår forståelse av hva et individ er, mener biologen.

De fleste kolonimaneter finnes bare langt nede i havdypet. Selv om de ikke er små, så er det svært vanskelig å finne dem. Når den amerikanske ekspedisjonen Nautilus Live kom over denne, var det mest flaks.

Nautilus Live-ekspedisjonen og dens oppdagelser i havdypet kan du følge her.

40-50 meter lange

Amundsen forteller at det er mye vi ikke vet om sifonoforene.  

– De er slett ikke uvanlige eller uviktige. Men de fleste lever dypt nede i havet og går veldig lett i stykker når man tar dem opp. Et av verdens lengste havdyr er en sifonofor som kan bli 40-50 meter lang.

– At forskere oppdager skapninger som dette for første gang i 2014, viser hvor mye vi fortsatt ikke vet om klodens dyreliv. Ikke minst på de store havdyp, sier Amundsen.

Les mer

Forskeren Casey W. Dunn ved Yale-universitetet er kanskje den som har skrevet mest om sifonoforer i nyere tid. Her kan du besøke hans Dunn Lab og lese mer om disse organismene.

Les mer om sifonoforer på Wikipedia (engelsk).

Du husker det sikkert fra naturfagstimene: Fisken vi spiser er fôret opp på mindre fisk, som har spist dyreplankton, som igjen har spist planteplankton – eller mikroalger.

Noen mikroalger er små fettbomber som kan bestå av hele 25 prosent omega-3, og de er hovedkilden til fettsyrene i fisk. I tillegg inneholder de proteiner, lipider og mineraler.

Mikroalger er de minste plantene på Jorden. Anvendelsesområdene er store, mikroalger kan brukes til alt fra brensel, ernæring og medisin, til mat og fiskefôr.

Trenger alternativer

I dag består kosten til oppdrettslaksen i Norge for det meste av fiskeavfall og fiskeolje. Ressurser det begynner å bli mindre av. Det tvinger næringen og forskere til å se på alternativer.

– Oppdrettsfisk inneholder flerumettede fettsyrer som har forebyggende effekt på menneskelige sykdommer. Den viktigste kilden for oppdrettere er marin fiskeolje, men den ikke er bærekraftig, sier Sigrun Reumann ved Senter for organelleforskning ved Universitetet i Stavanger (UiS).

– Det blir stadig gjort forsøk på å forbedre dagens kilder til omega-3-fettsyrer, men primærprodusenten er og blir mikroalger, sier hun.

Storstilt algeproduksjon

I prosjektet Mikroalger 2021, som Reumann er leder for, samarbeider forskere, mikroalgeprodusenter og oppdrettere.

Produksjonen av mikroalgene vil på denne måten gå fra å dyrke fram nye og bedre sorter av algene hos forskerne ved UiS til storstilt algeproduksjon ved algeprodusenten MicroA i Tananger. Videre vil algen finne veien til fiskeforprodusenten Ewos i Dirdal, der algetypen vil bli testet ut som fôrtilskudd.

Ved å høste fiskeoljen tidlig i næringskjeden unngår man også risikoen for opphoping av tungmetaller og andre uønskede forbindelser.

Sparer miljøet

De viktigste omega-3-fettsyrene kalles EPA og DHA, og kan forbedre hjernefunksjonen vår og forebygge sykdommer. Oppdrettsfisk får i seg disse gjennom fôret, noe som gjør at når vi spiser fisken, får også vi i oss rike mengder omega-3. Men hva om det fantes en enklere vei direkte til kilden som i tillegg gjorde fisken proppfull av de sunne fettsyrene?

Fisken vi spiser inneholder stadig mindre omega-3. Mange oppdrettere erstatter fiskeolje med planteolje for å spare penger og fordi de ikke har nok fiskeolje til å dekke den voksende fiskeindustrien, og fisken mister da verdifullt opptak av omega-3.

• Les også: Alger kan erstatte fiskeolje i fôr til oppdrettslaks

– Ved å fôre oppdrettsfisk direkte på mikroalger, vil man slippe å bruke småfisk til fiskemat. Det vil spare miljøet og være billigere, sier Reumann og legger til at det foreløpig ikke er noen som driver storskalaproduksjon av mikroalger i Norge til dette formålet.

Bedre sorter

For et par år siden ble gensammensetningen til de første algene identifisert, slik at de kunne utnyttes til forskning. Forskningen skjer i laboratorier med avanserte mikroskoper og andre analytiske instrumenter, hvor Reumann og hennes kolleger holder på å dyrke fram nye og bedre sorter av algene.

– Dette er en framtidsrettet næring, og vår metode vil hjelpe på å fremskynde etableringen av en algebasert bioøkonomi i Norge, sier hun.

Bioøkomomi er produksjon av fornybare biologiske ressurser og hvordan de blir til mat, fôr, kjemikaler, ingredienser, materialer, farmasøytiske produkter og bioenergi.

Øker produktiviteten

Genteknologi er den vanligste teknologien for forbedring av mikroalger. Helt nytt og ganske lovende er såkalt «syntetisk biologi» hvor forskere prøver å forbedre flere egenskaper samtidig. Men omega-3-produksjonen krever ofte bioproduktutvinning, derfor er utvikling av naturlige (ikke-genmodifiserte) mikroalger ønsket av industrien.

Dette kan oppnås ved å bruke UiS-forskernes metode med teknologiassistert avl av mikroalger, det vil si et arbeid der man sorterer celler og velger ut spesielle arter som passer best til dette formålet.

– Målet med prosjektet er å øke produktiviteten i to spesifikke mikroalger for syntetisering av verdifulle produkter som omega-3-fettsyrer og vaksiner slik at det kan brukes som fiskefôr, og kanskje senere som medisin, sier forsker Dr. Jodi Maple Grødem.

Algene forskerne jobber med kan nå en svært høy prosentandel av fettinnhold, og forskerne på CORE jobber nå med å øke lipidkonsentrasjonen og produktiviteten til villalgene.

Klodens dyre- og plantearter har vært i kraftig tilbakegang over flere tiår.

I 2002 bestemte politikerne seg for å gjøre noe med dette, og en stor gruppe land erklærte at utviklingen skulle snus før 2010.

Men det gjorde den ikke.

Selv om det var positiv utvikling noen få steder, fortsatte tilbakegangen i samme tempo.

Derfor oppdaterte politikerne målene i 2011. Da kom den strategiske planen for biologisk mangfold, som går under navnet Aichi Biodiversity Targets. Planen inneholder 20 mål som skal oppfylles før 2020.

Langt unna målet

Nå har en verdensomspennende forskergruppe undersøkt om Aichi-målene vil bli nådd.

Forskerne har undersøkt en rekke indikatorer for hver enkelt mål. Studien, som er publisert i tidsskriftet Science, er nedslående lesning.

– Vi når ikke målene. Vi kommer ikke engang i nærheten av dem, sier Jonas Geldmann, som er en bidragsyterne. Han er forsker ved Senter for makroøkologi, evolusjon og klima ved Københavns Universitet.

Et av Aichi-målene er å halvere ødeleggelsen av leveområdene for dyr og planter. Det målet blir ikke oppfylt.

Beskyttede områder lite viktig

Å beskytte et område er den vanligste metoden for å verne det biologiske mangfoldet. De landene som skrev under på Aichi-målene i 2011, forpliktet seg til at 17 prosent av jordens landmasse skal være vernet i 2020.

Det tallet er oppe i 15 prosent allerede, så det klarer de nok. Men det er ikke noe stort framskritt for det biologiske mangfoldet, mener Jonas Geldmann, som har undersøkt hvordan de såkalt beskyttede områdene blir forvaltet.

– Problemet er at de ikke er særlig godt beskyttet. Mange av parkene er vernet bare på papiret, sier Geldmann.

Livet i havet

Et annet Aichi-mål er at ti prosent av verdens havområder skal være vernet i 2020. Bare 3–4 prosent er beskyttet i dag, så forskerne tror ikke det vil skje.

– Man kan selvsagt forestille seg at man verner store havområder uten kommersielle interesser, men der er det heller ikke særlig mange truede arter, sier Geldmann.

– Men det ser jo bra ut på papiret.

Forskerne bak Science-studien fastslår også at målene om vern av fiskebestander og tiltak mot innvadernde arter heller ikke vil bli nådd.

Budskapet blir spredt

Det finnes imidlertid noen få lyspunkter.

«Kunnskap om biologisk mangfold, og hvorfor det er verdt å kjempe for, har blitt mer vanlig», skriver forskerne.

– Beslutningstakere, innbyggere og forskere vet mer om dette nå. Og det er jo den første forutsetningen for at utviklingen kan snus, sier Tim Hirsch, som arbeider ved Global Biodiversity Information Facility i Danmark. 

Referanse:

Derek p: Tittensor m. fl.: A mid-term analysis of progress toward international biodiversity targets, Science (2014), DOI: 10.1126

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Høsten har kommet med mange teknologinyheter. Roboter, androider og virtuelle verdener byr på stadig nye opplevelser og inntrykk. Vi presenterer noe av det mest interessante her.

Mangler du en partner på andre siden av tennisbordet? Japanske Omron Corp er en robot som aldri blir sliten – så fremt batteriet ikke går tomt. Her vist fram på teknologiutstillingen CEATEC Japan, i Chiba.

Robot som menneske

Roboter blir mer og mer lik mennesket. En prototype-robot fra firmaet Toshibable ble tidligere denne måneden vist frem på CEATEC. Gjennom å bruke kvantedatamaskiner får roboten den reaksjonsfarten den trenger for å lære av nye situasjoner. Som forskning.no tidligere har skrevet om, så kommuniserer prototypen gjennom tegnspråk.

Roboten lærer gjennom å teste ut forskjellige fremgangsmåter. Den vil prøve, feile, og noen ganger lykkes tilfeldig. Det skal gi en raskere vei til høyere kunstig intelligens.

Virtuell og nær verden

Når vi snakker om nyvinninger innenfor teknologiens verden, kommer vi ikke utenom Virtual Realty-headsets (VR), eller virtuelle virkelighetsbriller. Du spiller et spill, der verdenen ligger rett foran øynene dine. Noen har klaget over svimmelhet ved bruk av brillene, noe mange anser som et luksusproblem.

Vi har tidligere omtalt Crystal Cove fra Oculus Rift. Men teknologien er i stadig utvikling og Samsung, i samrbeid med Oculus, kom nylig ut med Samsung Gear VR. I en virtual reality 3D-brille setter du inn den nylanserte mobilen Samsung Galaxy Note 4.

En viktig utvikling siden den første prototypen, er at VR-headset nå kommer med betydlig bedre skjermoppløsning, færre kabler og i lettere vektklasse.

Gjennom brillene kan du snu deg rundt og oppleve en virtuell verden i alle retninger, på lik linje med Oculus Rift-headsettet. Men fortsatt kan bare utviklere og  utvalgte entusiaster prøve dette produktet i dag. Oculus Rift har som mål å få headsettet i salg i 2015, mens det ryktes at Samsung Gear VR kommer i desember.

For en stund siden fikkSvein Østvik, kjent som Charter-Svein, prøve ut Oculus Rifts VR-headset i tv-programmet I Kveld med Ylvis på TV Norge. Med brillene på, fikk Østvik seg en virtuell tur i berg-og-dalbane. Reaksjonen hans er lagt ut på Youtube.

Flere teknologinyheter under:

På veien ser den ut som en toseters, slank sportsbil. I alle fall forfra.

Bakstussen avslører nemlig at denne doningen kan fly høyt over morgenrushet. De to bakhjulene er små, og ligner mer på landingshjulene til et småfly. Og bak på skroget av stålribber kledd med karbonfiber, sitter en propell med tre blader.

De går ikke rundt så lenge AeroMobil har bakkekontakt på landeveien. Da er det forhjulene som får drivkraft fra den hundre hesters bensinmotoren. Men når sjåføren svinger av fra motorveien og inn på rullebanen, er tida inne for den store morfingen.

To vinger bretter seg ut fra skroget, som en kjempetege med fluktplaner. Sjåføren blir flyger, og girer om fra hjuldrift til propelldrift. Så er det bare å gi gass, stige til værs med toppfart rundt 200 kilometer i timen og tegne opptil 700 kilometer lange luftlinjer over landskapet, på en full tank.

20 års utvikling

AeroMobil utvikles av det slovakiske firmaet ved samme navn. Krumtapp i firmaet er sjefsdesigner og medstifter Štefan Klein. Han er både ingeniør og designer, og dessuten ivrig seilflyger og motorflyger, ifølge nettsidene til firmaet.

Da prototypen fløy for første gang i 2013, lå det 20 års utviklingsarbeid bak. Den 29. oktober skal siste versjon av prototypen for første gang vises fram på den teknologiske entreprenørmessa Pioneers Festival i Wien.

Denne nye versjon 3 har også plass til en passasjer, men har for øvrig de samme data som sin enseters forgjenger. Siden tomvekten er 450 kilo, vil det kunne klassifiseres som et mikrofly.

Gammel drøm

Flygebilen er en gammel drøm. Henry Ford hadde stor tro på idéen, og laget til og med en prototyp av luftens T-ford, som begravde seg selv og flygeren under forsøk på distanserekord.

Den amerikanske arméen utviklet flere flygende jeeper på seint nittenfemtitall, men vraket idéen til fordel for vanlige helikoptre.

Amerikaneren Paul Moller har arbeidet de siste 50 årene og brukt 100 millioner dollar på å utvikle sin Moller Skycar, med fire vridbare rotorer som både gir framdrift og løft. Den kan starte og lande som et helikopter.

Moller Skycar ble demonstrert i 2003, riktignok koblet til en sikkerhetsline. Siden har Moller gått konkurs, selv om utviklingen aldri helt har stoppet opp.

Drømmen lever videre

Det amerikanske firmaet Terrafugia har kommet langt i retning av en flybil, eller rettere sagt et bilfly. Modellen Transition skal etter planen bli til salgs i 2015. Den er først og fremst et fly, og sjåføren må ha flysertifikat. Men farkosten kan kjøre til og fra flyplassen i vanlig bytrafikk med demonterte vinger.

Flybilen Xplorair PX200 utvikles med støtte fra franske myndigheter og flere flyfirmaer. Meningen er å utnytte Coandăeffekten, en aerodynamisk effekt som drar luftstrømmer mot faste overflater. Denne effekten skal forsterkes av en mengde små jetmotorer festet til de korte vingene på skroget.

En ubemannet prototyp i full skala skal etter planen vises fram på Paris Air Show i 2017, og så skal ensetersversjonen bli til salgs en gang etter 2020, ifølge en pressemelding fra firmaet Altran, som deltar i utviklingen.

Sliter med miljø og sikkerhet

Både denne teknologiske løsningen og den amerikanske prototypen SkyRider X2R prøver å redusere vekta, og på andre måter forsøke å gjøre flybilene mer miljøvennlige.

AeroMobil bruker for eksempel 0,8 liter på mila langs landeveien, mye mer enn andre tilsvarende små biler, om enn ikke avskrekkende mye. En variant av Moller Skycar skal kunne drives av elektriske motorer, og en annen skal gå på biodrivstoff.

Et annet problem er selvsagt sikkerheten. Faren for kollisjoner øker i aksellererende tempo jo flere flybiler med urutinerte sjåfører som svermer på kryss og tvers over tettbefolkede områder. Derfor har også blant andre Moller Skycar blitt utviklet med en avansert autopilot som tar seg av styringen i lufta.

Lenker:

Nettsidene til firmaet AeroMobil

Nettsidene til Pioneers Festival 2014

Få norske reiser, enten de er sammenhengende eller delt opp i kortere distanser, er for lange for elbiler. Dette åpner for muligheten til at folk flest kan bytte ut én eller flere bensin- eller dieselbiler med et elektrisk alternativ.

Over 90 prosent av nordmenns bilreiser er korte nok til at de kan gjennomføres med vanlige elbiler, ifølge en ny rapport fra Transportøkonomisk institutt.

Rapporten deler opp reiser i to kategorier, enkeltreiser og sammensatte reiser, der de sammensatte reisene ofte innebærer pauser der lading av bilen er mulig. Eksempler på dette er handleturer, der det ofte er mulig å lade bilen på kjøpesenter eller parkeringshus.

Ifølge rapporten er det gjerne folk som bor i spredtbygde strøk, som har høy inntekt og minst to biler, som kjører lengre enn rekkevidden til elbiler. 

Rekkeviddefakta

* 96 prosent av nordmenns enkeltreiser og 94 prosent av de sammensatte reisene er kortere enn rekkevidden til elbiler, ifølge en ny rapport fra Transportøkonomisk institutt.

* Sammensatte reiser er definert som reiser som starter og ender ved boligen. Enkeltreiser kan være en del av en sammensatt reise.

* Nordmenns reiser er lengre enn rekkevidden til en normal elbil 12 prosent av dagene i året.

* I disse tilfellene har 29 prosent av reisene om vinteren og 24 prosent om sommeren en stopp som gir mulighet til lading.

* Rekkevidden til en vanlig elbil er i rapporten satt til 80 kilometer i vinterhalvåret, og 120 kilometer i sommerhalvåret.

(©NTB)