De kunne vært en ressurs. I stedet blir de glemt.

– Fra å være i en fase i livet med ekstremt mye ansvar og belastninger, blir man over natten fratatt alt ansvar. Mange opplever at de blir glemt av omgivelsene. Ingen har bruk for dem lenger.

Dette er sløseri med viktige ressurser, sier Linn Hege Førsund.

Hun mener det er et sterkt behov for å systematisere pårørendearbeidet mye mer enn vi gjør i dag. I framtida blir det enda mer knapphet på ressursene i eldreomsorgen.

– Vi bør utnytte potensialet i ressursene til de pårørende, mener doktorgradsstudenten.

Historier om tap

I sitt doktorgradsarbeid studerer hun 15 personer som er pårørende til en dement person.

– Felles for dem er at de forteller historier om tap. Tap av felles hverdag, felles minner og felles framtid, forteller forskeren.

– Plutselig var de alene med alle minnene fra en hel livstid sammen. Det å oppleve at partneren ikke kjente deg igjen i sitt eget hjem eller ikke kjente igjen sine egne barn, var veldig vanskelig.

Demens innebærer også skuffelse. Skuffelser over at det fellesskapet de forsøkte å skape med partneren, ikke lenger gjøre å gjenskape.

– I tillegg er vissheten der om at det ikke ville være mulig å skape nye minner sammen, forteller Førsund.

Angst og depresjon

Demens er en snikende sykdom. Ofte har pårørende vært alene over mange år med ektefellen som gradvis har skiftet personlighet. Når den syke flytter ut av hjemme, sitter ektefellen ganske alene igjen. Helt utslitt, og med mange tanker og følelser.

Annen forskning har vist at mange får store helseproblemer i denne fasen i livet.

Psykiater Ingun Ulstein har i sin doktorfradsstudie fulgt nær 200 pårørende til personer med  demens i et år. Resultatene hennes viser at 50 prosent av de pårørende rapporterer om stressrelaterte emosjonelle plager, 25 prosent av disse ble vurdert å ha økt risiko for å utvikle depresjon eller angst.

Fortsatt kjærester

Det må tas mer hensyn til de pårørendes følelser, mener Førsund.

– Vi tenker ikke på at et par fortsatt er kjærester når de er 90 år og at et tap kanskje er enda vanskeligere når man er gammel enn ung. Dette er noe som bør komme mer fram i demensomsorgen.

Bare en i rekken

Hun har intervjuet pårørende i fem forskjellige kommuner på Østlandet, med forskjellig tjenestetilbud for de demente.

Noen forteller at de pårørende har svært forskjellig møte med tjenesteapparatet.

En kvinne forteller forskeren om den dagen da hennes mann som hun har vært gift med i 50 år skulle flytte på sykehjem.

Dette er en dag som utgjør et stort skille i livet hennes. En dag hun har tenkt mye på og gruet seg til lenge. Men da hun de kommer til sykehjemmet, sitter hele personalet i møte.

– Dette var bare denne ene dagen i deres felles liv. Men for dem som jobbet der var det mange slike dager. De følte seg som en i rekken.

Andre pårørende forteller at de har blitt invitert på besøk til institusjonen i forkant av flyttingen. De opplever overgangen som litt lettere.

Bør utsette overgangen til sykehjem

En stor befolkningsundersøkelse som Folkehelseinstituttet nylig har publisert, viser også at de som lever sammen med en person med demens har flere symptomer på angst og depresjon, sammenliknet med resten av befolkningen.

De som har sin demente partner boende hjemme er derimot mer tilfredse enn de som har partneren boende på sykehjem.

Helga Ask, forskeren bak denne studien, mener derfor at det bør settes i gang tiltak for å forsinke overgangen til sykehjem.

Store forskjeller mellom kommuner

I dag er det opp til hver enkelt kommune å organisere drift og tjenestetilbud til eldre. Det er store lokale forskjeller på hvor mye ressurser hver kommune har og hvor mye de involverer de pårørende i arbeidet, mener Førsund.

Dette inntrykket har Ingun Ulstein også. I dag jobber hun som psykiater ved Alderspsykiatrisk avdeling, Oslo universitetssykehus. Der utreder hun personer med demens.

– Mange sykehjem involverer  de pårørende, mens det fortsatt er noen som ikke gjør det.

Årsaken kan i følge Ulstein være at helsepersonell ofte tenker på at når familiemedlemmet er kommet på sykehjem, skal de overta og pårørendes problem er løst.  

– Men det er viktig å huske på at pårørende er  forskjellige og har forskjellige behov og trenger forskjellig type hjelp.  

Noen trenger hjelp til å sette grenser

I sin doktorgrad snakket Ulstein med pårørende som ga uttrykk for at de var fornøyd bare med å vite at de fantes noen de kunne ta kontakt med. Andre trengte at noen tok over og hjelp dem med å sette grenser, for å forhindre at de slet seg ut.

– Jeg synes dte er beklagelig at noen pårørende ikke blir tatt på alvor når de tar kontakt med helsevesenet. For når de kommer så langt, burde de vanligvis ha gjort det for lenge siden. Da må helsepersonell ikke gi inntrykk av at de skulle holdt ut litt til, sier hun. 

Høres det greit ut å få en kapselpille laget av frossen avføring?

Avføringstransplantasjon har fått en del oppmerksomhet de siste årene, og flere studier har konkludert med at det kan være en effektiv måte å behandle tarminfeksjoner på.

Ideen går ut på å tilføre en normal bakterieflora til en tarm med forstyrrelser, som ved en infeksjon, og kan være en erstatning for antibiotikabehandling.

I pilleform

Nå har en amerikansk forskergruppe prøvd å finne en mer praktisk måte å bruke avføringstransplantasjon.

De fleste forsøkene med avføringstransplantasjon har blitt gjort ved at pasienten har fått en slange inn i kroppen (via en kroppsåpning), og fersk avføring har blitt transplantert i tarmen.

Ifølge den nye studien er det mange svakheter ved denne behandlingen. Blant annet må donoravføringen være helt fersk, og ikke eldre enn 6 timer gammel. Det gjør behandlingen upraktisk, siden man må ha en donor klar når man også skal behandle.

Samtidig må man også finne en passende donor, og forskere har ofte brukt familiemedlemmer i tidligere forsøk.

Frys den ned

De 20 pasientene som var med i forsøket hadde en Clostridium difficile-infeksjon. Dette er en diarésykdom som kan føre til feber og magekramper, og de som er hardest rammet må legges inn på sykehuset.

Sykdommen rammer først og fremst eldre, syke og svake, ifølge Norsk helseinformatikk.

Alle pasientene hadde hatt en tilbakevendende infeksjon. Noen hadde blitt forsøkt behandlet med antibiotika, eller vært innlagt på sykehus for infeksjonen.

Forskerne fant passende donorer, som ikke var i slekt med forsøkspersonene, og de brukte fersk avføring til å lage innkapslede piller, som så ble fryst ned.

Pasientene fikk 15 kapsler hver dag i to dager, og ble fulgt opp over seks måneder.

Etter den første behandlingen, ble nesten tre av fire pasienter kvitt diareen, og de var fortsatt friske 8 uker senere.

Etter en ny behandlingsrunde, ble 90 prosent av pasientene friske.

Ingen kontrollgrupper

Et av målene til studien var naturligvis å undersøke hvor sikker denne behandlingen er, og om avføringskapslene førte meg seg noen uheldige bieffekter.

Forskerne forventet blant annet oppkast, men ingen farlige effekter ble observert i denne studien.

Forskerne selv påpeker også en del svakheter med denne studien. Blant annet var det et lite utvalg med forsøkspersoner som deltok, og det var heller ingen placeboforsøk eller kontrollgruppe.

Forskerne sier dette var et bevisst valg, på grunn av tidligere funn og erfaringer med avføringstransplantasjon.

Hvis resultater blir bekreftet av nye studier med kontrollgrupper, vil det kanskje bety at avføringstransplantasjon kan bli tilgjengelig for en større gruppe pasienter, skriver forskerne i studien.

De konkluderer med at det må forskes mer på langtidseffektene av bakterieflora-manipulasjon, og funnene i studien må følges opp av nye, større studier.

Referanse:

I. Youngster, m.fl.: Oral, Capsulized, Frozen Fecal Microbiota Transplantation for Relapsing Clostridium difficile Infection. doi:10.1001/jama.2014.13875. Artikkelen publiserers hos JAMA.

Amerikanske forskere har studert bevegelsen til den siderullende ørkenklapperslangen Crotalus cerastes for å lære sin robotslange å klatre i bratte sandskråninger.

- Det er et godt utgangspunkt å studere virkelige slanger, kommenterer Aksel Andreas Transeth. Han er seniorforsker ved avdeling for anvendt kybernetikk på SINTEF i Trondheim. De har i samarbeid med NTNU Institutt for Teknisk Kybernetikk utviklet flere slangeroboter.

Alle typer terreng

Slanger er mestere i de fleste terrenger. De kan bevege seg raskt på land og gjennom vann, grave seg ned i og svømme gjennom sand og jord, skli gjennom trange passasjer, klatre over sammensatte overflater og til og med gli gjennom lufta,  skriver forskerne i artikkelen i Science, der resultatene publiseres.

- Slanger er ikke best til å komme fram på alle slags underlag. Skal du hundre kilometer fram på flat mark, er rullende hjul for eksempel bedre. Men slangerobotene er kanskje mest allsidige, sier Transeth.

- En liten hjulrobot vil for eksempel takle store hindringer dårlig, mens en stor hjulrobot ikke kommer gjennom små hull. En slangerobot kan klare begge deler, fortsetter han.

Ekte og mekanisk slange i samme bakke

Nå har altså de amerikanske forskerne lært slangeroboten å klatre i bratt, løst terreng også. Forskerne ville gjøre eksperimentene så realistiske som mulig. Derfor hentet de hundrevis av kilo med sand fra Yumaørkene i Arizona, der ørkenklapperslangene lever vilt.

Så la de sanda på et skråplan i den zoologiske hagen i Atlanta, USA. Her fikk både klapperslangen og robotslangen prøve seg.

Klapperslangen snodde seg elegant sideveis oppover sandskråningen. Hvorfor er denne sidebevegelsen spesielt bra i bakker?

Framover og sidelengs

Det kan vi lettest forstå ved å se på den vanlige framkomstmåten som for eksempel vår hjemlige huggorm bruker, altså rett framover. Slangen snor seg i S-form, og skyver hele kroppen framover ved å dytte fra mot steiner, greiner og andre ujevnheter i terrenget.

- Denne bevegelsesformen kalles lateral undulasjon, og er godt analysert, kommenterer Transeth.

Men når sand og annen løsmasse ligger skrått, kan ikke slangen bruke så stor kraft. Da gir sanden etter, og rutsjer utfor skråningen. Løsningen er den spesielle sideveis bevegelsen.

Prinsippet er veldig enkelt sagt å løfte deler av kroppen, og la andre trykke ned, men uten å gli mot terrenget. Dette skjer i en bølgende bevegelse, men de delene som berører underlaget, ligger altså hele tiden stille mot bakken. Dermed begynner ikke sanda å rase ut.

Video fra tidsskriftet Science som viser bevegelsene til ørkenslangen og robotslangen.

Tok mer nedi

Både klapperslangen og robotslangen brukte sideveis bevegelse i eksperimentene, men i starten feilet robotslangen ynkelig. Hva var galt?

Forskerne studerte klapperslangen grundig for å finne svaret: Jo brattere skråningen ble, desto mer av kroppen berørte underlaget og desto mindre løftet den opp.  Da forskerne lærte roboten det samme trikset, klarte den også å klatre i sandskråningen.

- Selve den sideveis bevegelsen er ikke noe nytt for slangeroboter. Også de slangerobotene som er utviklet på SINTEF og NTNU, kan sno seg sidelengs. Men det interessante med denne studien er at forskerne har gått i dybden og analysert sidebevegelsen på virkelige slanger så nøye, kommenterer Transeth.

Brannslukker, rørinspektør, livredder

Han har vært med på å utvikle flere slangeroboter i forskningssenteret ROBOTNOR, stiftet av SINTEF og NTNU.

Slangerobotene er tiltenkt flere oppgaver, og har fantasifulle navn. Anna Konda har en vanndyse i nesa, og ble laget for å undersøke om det var mulig for slangeroboter å sno seg inn i brennende hus for å slukke. Piko kan krabbe gjennom rørledninger og inspisere dem fra innsiden.

- Nå deltar vi med i oppstarten av et stort EU-prosjekt for å utvikle prototypen av en slangerobot som skal kunne ta seg inn i sammenraste hus. Den har sensorer som kan brukes for å lete etter overlevende, forteller Transeth.

ROBOTNOR utvikler også slanger som kan føle underlaget, og tilpasse bevegelsen til det. Hvis underlaget gir etter ett sted langs kroppen, kan slangen bruke mindre krefter der, og hvis underlaget står i mot andre steder, kan slangen bruke disse delene av kroppen til å presse på.

Robotslanger på Mars

I mars i år laget også SINTEF og NTNU en studie for Norsk romsenter om hvordan slangeroboter kan brukes til utforsking av andre planeter, for eksempel Mars.

Mars er jo en planet med både skråninger og sand, og rapporten beskriver hvordan slangeroboter her kan ta seg fram i vanskelig terreng. De kan til og med hekte seg fast i steiner og trekke løs et kjøretøy med vinsj hvis det står fast.

Robotslangene kan også fungere som smidige tentakler og hente prøver fra bakken, eller svinge verktøyet for reparere eller skifte ut annet utstyr, for eksempel på fjernstyrte kjøretøy.

Video fra ROBOTNOR viser slangeroboten Wheeko, som også kan bevege seg sidelengs.

Mye gjenstår

Men selv om slangeroboter er lovende teknologi, gjenstår ennå arbeid før de kan gjøre nytte for seg utenfor forsøkslaboratoriene.

- Ennå er det ikke laget en kommersiell slangerobot, opplyser Transeth.

Utfordringen er dels å lage det mekaniske robust nok. En slangerobot består av mange små motorer og bevegelige deler, og mye kan gå i stykker. Mange små motorer har også mer energitap enn en stor.

- Energieffektivitet er nok ikke slangeroboters innsalgspunkt. De utmerker seg først og fremst ved å kunne ta seg fram, kommenterer Transeth.

Referanse og lenker:

Hamidreza Marvi et.al: Sidewinding with minimal slip: Snake and robot ascent of sandy slopes, Science 10. oktober 2014, vol. 346 no. 6206, pp. 224-229, DOI: 10.1126/science.1255718

Sidewinder robots slither like snakes, nyhetsmelding fra tidsskriftet Science, 9. oktober 2014

Our Robots, nettside fra RobotNor

– Jeg har forsket på India i rundt 20 år, men da jeg var der for noen uker siden var jeg med på noe helt nytt: et salgskurs for Herbalife-produkter, forteller sosialantropolog Anne Waldrop, som sammen med kollega Kenneth Bo Nielsen nylig har redigert en bok som tar for seg hverdagslivet til kvinner i et India i endring. 

Det som overrasket henne var at hun gjennom dette produktet ble presentert for en likhetstankegang som er helt uvanlig i India. 

– Det som overrasket meg var vektleggingen av at alle kan bli selgere av kosttilskuddet – høykaste, lavkaste, kvinner, menn, med eller uten utdanning. Tilhørerne besto av alle mulige typer mennesker, forteller Waldrop.

Det var den muslimske kvinnen Mariam, som forskeren har kjent i mange år, som fortalte henne om salgskurset. Mariam er eneforsørger for ett barn og har alltid vært fattig. Men nå har hun plutselig fått bedre råd, fordi hun selger Herbalife-produkter.

Dette viser at India er i endring, ifølge forskerne.

I dette tilfellet er det en kombinasjon av den globale økonomien og ny teknologi.

- Svært mange, også relativt fattige kvinner, har nå råd til en mobiltelefon med internett. Dermed kan de selge produkter som Herbalife eller Oriflame-kosmetikk hjemmefra, sier Waldrop.

Indisk hverdagsliv

De sosiale endringene som boken tar for seg finner sted både i økonomi og politikk.

– Vi gjør etnografiske dypdykk, og de fleste bidragene tar for seg noen få kvinner som eksempler på de endringsprosessene som pågår i landet, forteller Waldrop.

– India er et enormt stort og komplekst land. I hvilken grad er det mulig å representere «indiske kvinner» i én bok?

– Variasjonen er selvsagt enorm mellom regioner og kvinner i ulike klasser og kaster. Men de er omfattet av en felles nasjonal kontekst og et juridisk rammeverk. Og det er noe indisk ved indiske kvinner, sier Nielsen.

– Og hva er dette indiske?

– Det er vanskelig å generalisere, men hvis jeg skal trekke fram to sentrale trekk ved det indiske samfunnet som har fått konsekvenser for kvinners stilling, må det bli henholdsvis demokrati og hierarki. Det faktum at India er verdens største demokrati, er sannsynligvis en viktig årsak til at kvinner og menn er likestilt i indisk lovgivning, og til at India har en sterk kvinnebevegelse

– Samtidig er India et svært hierarkisk samfunn der kastesystemet og store klasseforskjeller samspiller med kvinneundertrykking, slik at fattige lavkaste kvinner lider under en trippel undertrykking, sier Waldrop.

Ny teknologi, nye muligheter?

Mobiltelefonen som ga Mariam muligheten til å selge Herbalife, gjør også hverdagen lettere for mange kvinner på andre måter. I et samfunn hvor det typiske mønsteret er at kvinner flytter inn hos mannens familie når hun gifter seg, har det blitt lettere å holde kontakten med egen familie, og dermed også lettere å få støtte og hjelp dersom ekteskapet ikke svarer til forventningene.

Informasjonsteknologi og de mulighetene det gir for globalt samarbeid har hatt stor betydning for indisk økonomi. For dem som har høyere utdanning har IT-industrien gitt nye muligheter på arbeidsmarkedet.

Men vekstøkonomien befinner seg bare i bestemte sektorer, som IT, boligmarkedet og naturressurser, understreker Nielsen. Veksten kommer ikke nødvendigvis andre til gode.

Kvinner erstatter menn i klesindustrien

Å jobbe i indisk klesindustri har tidligere vært et mannsyrke. De siste tiårene har disse jobbene i stadig større grad blitt overtatt av kvinner.

– Dette er ikke nødvendigvis et tegn på at kvinner får det bedre: Grunnen til at de tar en slik jobb er ofte at ektemannen er blitt arbeidsledig, og familieøkonomien som helhet forblir uendret eller forverret. Industrien flyttes dessuten i økende grad ut av bykjernen, slik at kvinnene får lang reisevei til jobben, forteller Waldrop.

På landsbygda blir mange kvinner sittende igjen med ansvaret for små jordeiendommer når mannen migrerer til byen for å finne arbeid.

– Det er hardt arbeid å være småbonde i India, så på en måte sitter disse kvinnene igjen med svarteper. Samtidig får de jo også kontroll med produksjonen, så det er både-og. Det er bare et eksempel på mange slike forandringer, som i bunn og grunn er tvetydige, sier Nielsen.

Mange har fått det verre

Indias økte deltakelse i den globale økonomien har gjort at noen av de rike har blitt veldig rike, og flere fra middelklassen har tatt steget opp i øvre middelklasse. Selv om noen av de fattige også har fått det litt bedre, har mange også fått det verre, og forskjellene øker, ifølge de to redaktørene.

Et annet tragisk eksempel på at ikke alt blir bedre for indiske kvinner er at kvinneunderskuddet har økt, og spredt seg geografisk til nye områder hvor det tidligere ikke var et problem.

– Mens jentebarn alltid har hatt høyere dødsrate enn guttebarn, gjør ultralydsteknologien de siste tiårene gjort det mulig å sile ut jentebarn allerede på fosterstadiet, sier Nielsen.

Voldtektsbølge

En rekke tilfeller av gjengvoldtekter i India har fått stor oppmerksomhet også i vestlige medier, særlig de to som endte med drap på ofrene i 2012 og 2014.

– Vi hadde allerede begynt planleggingen av boka vår da dette skjedde i 2012, men følte at en bok om indiske kvinner ble enda mer aktuell da dette skjedde, sier Nielsen. 

Boken tar ikke for seg voldtekt spesielt, men de to redaktørene har fulgt temaet i media. De mener at voldtekten i 2012 utløste en tredje bølge av diskusjoner rundt spørsmålet om kvinners stilling i India. Den første bølgen kom i tiden rundt 1900-tallet, som en motreaksjon på de britiske koloniherrenes framstilling av indere som «villmenn». Den andre sammenfalt med det som i vesten kalles feminismens andre bølge, 1970-tallet. Så kom altså voldtektsbølgen og reaksjonene på den.

– Voldtekter i India er ikke noe nytt. Det nye i 2012 var at kvinner tok til motmæle. Det var demonstrasjoner i gatene i Dehli i lang tid etterpå, sier Waldrop.

Flere anmelder voldtekt

I etterkant av debattene og demonstrasjonene har flere kvinner begynt å anmelde voldtekt, og det er blitt større bevissthet rundt temaet.

– Her kan man se de langsomme prosessene som man ikke ser i stillbilder. Voldtektene viser et samfunn hvor kvinner er undertrykt. Samtidig kan man hevde at aktivistene er heltinner – aktivt handlende subjekter som jobber for å endre samfunnet. Imellom disse ytterpunktene lever indiske kvinner sitt hverdagsliv – og det er særlig dette vi tar for oss i boken, sier Nielsen.

– I Dehli, som jeg kjenner best, har det skjedd store endringer i løpet av kort tid. Kvinner har blitt mye synligere i offentligheten – flere har lønnet arbeid, flere tar utdanning og flere er trukket inn i politikken. Kvinner er dermed mye mer synlige i det offentlige rom og kvinnespørsmål omtales i større grad i mediene, sier Waldrop.

Marionetter i politikken

India har de siste 20 årene hatt kvinnekvoter på lokalpolitisk nivå. 33 prosent av setene er forbeholdt kvinner. Imidlertid er en del av kvinnene som besitter disse setene bare marionetter for mennene sine, ifølge forskerne.

Waldrop har intervjuet noen få kvinnelige lokalpolitikere. En av dem kikket usikkert bort på mannen sin da hun fikk spørsmål om hvorfor hun valgte å gå inn i politikken. Mannen forklarte overbærende til forskeren: «Please, she’s only a woman.»

– Denne kvinnen blir en marionette for mannens politiske ambisjoner, fordi det er han som forteller henne hva hun skal si og hvordan hun skal stemme, sier Waldrop, og understreker at dette selvsagt ikke betyr at alle kvinnelige politikere er marionetter.

Holdningsendring tar tid

Likevel, kvinnepolitikerne får lærdom som de tar med seg.

– En av kvinnene jeg intervjuet fortalte at hun hadde gått inn i politikken fordi mannen hennes ville det, men at hun hadde oppdaget at det var morsomt. Disse kvinnene får jo en økt personlig makt, og mannen kan ikke være med inn i møtene og sørge for at hun stemmer «riktig», understreker Waldrop.

– En må regne med at det kan ta en generasjon før virkningen av et politisk virkemiddel som kvotering blir synlig. Men det er tegn til holdningsendringer mange steder nå, legger Nielsen til.

– Jeg har også studert fattige kvinner som er aktivister, og ser at det har blitt lettere for dem å vekke andre til handling enn tidligere. Men de har fortsatt problemer med å trenge gjennom i det politiske systemet, fordi de ikke har de rette kontaktene. De må for eksempel ofte vente lengre enn menn når de tar kontakt med offentlig ansatte og lokalpolitikere, forteller Waldrop.

Bred dekning av India

Waldrop og Nielsen har redigert en bok med bidrag fra store deler av India, som dekker mange ulike temaer – men med ett unntak dreier samtlige seg om kvinner. Unntaket er en artikkel om en mannsgruppe som mener at nå har feminismen gått for langt i India.

– Vi prøver å gi et jordnært bilde av hvordan livene til indiske kvinner er. Kvinner som ikke har blitt voldtatt, eller er politiske ledere, helt vanlige indiske kvinner som lever sine liv, og som kanskje har fått litt større handlingsrom de senere årene, sier Waldrop.

Referanse:

Anne Waldrop og Kenneth Bo Nielsen (red.).  Women, Gender and Everyday Social Transformation in India. Anthem Press, 2014. Sammendrag.

Leseren Dennis Christensen synes det mangler beviser i teorien omkring menneskets utvikling.

Han føler at han har flere spørsmål vitenskapen ikke har kunnet svare på.

I en e-post skriver han blant annet: «Etter en prat om Adam og Eva på skolen har jeg tenkt mye over hvordan det kan henge sammen at mennesket kan være utviklet fra apene. Var det en veldig spesiell ape som ble til mennesker, og hvorfor utviklet ikke de andre apene seg som oss?» 

Dennis er ikke den eneste leseren som stiller spørsmål om menneskets utvikling. Hvorfor har man ikke funnet flere rester fra de mellomliggende artene på reisen fra ape til menneske, spør folk.

Spørsmål som «hvor er restene av den talende apen eller mennesket som går på alle fire» havner jevnlig i postkassen vår. Nå må vi ha svar!

Mennesket stammer fra apene

Vi har spurt professor Mikkel Heide Schierup fra senter for bioinformatikk ved Aarhus Universitet. Schierup forsker på utviklingen av mennesket og de andre apene.

Han starter med spørsmålet om hvilken ape vi stammer fra.

– Mennesker er nær beslektet med apene, men vi kan ikke si at vi stammer fra den ene eller den andre arten, for vi stammer ikke fra en nålevende apeart, sier han. 

– Både vi og sjimpansene, som er våre nærmeste slektninger, stammer fra en art som levde for fem til syv millioner år siden, men som ikke finnes lenger, forklarer han.

Schierup slår også fast at det ikke var noe ved denne arten som indikerte at den var startskuddet til menneskets utvikling. Den var bare en helt vanlig ape som neppe lignet verken sjimpanser eller mennesker.

Etterkommerne utviklet seg i to forskjellige retninger. Den ene retningen ble til sjimpansene og bonoboene, mens den andre ble til oss og alle de tidligere menneskeartene, som neandertalere, Homo erectus, Homo heidelbergensis og så videre.

Begrunnelsen for alt dette vender vi tilbake til.

Mennesker holdt på å dø ut

Dennis spurte også om hvorfor apene ikke har utviklet seg like mye som oss. Schierup svarer at de sannsynligvis har det, men de har utviklet andre ferdigheter som har vært tilpasset miljøet de levde i.

Sjimpanser er for eksempel flinkere til å klatre i trær, og de har bedre luktesans. Disse ferdighetene har i det meste av forhistorisk tid vært mye mer nyttige enn høy intelligens.

– For 50 000 år siden var det langt flere sjimpanser enn mennesker på jorden. Mennesket har flere ganger vært på randen av å dø ut. Vi har for vane å se intelligens som det ypperligste innen utvikling, men det er mange andre ferdigheter som er nyttige for å overleve, sier Schierup.

Slik ble mennesker til mennesker

Det kan ha vært små hendelser som startet utviklingen av ulike arter.

For omkring syv millioner år siden levde forfaren til sjimpansene og mennesket. Den lignet ifølge Mikkel Heide Schierup trolig mer en gorilla.

På et tidspunkt ble en gruppe isolert fra resten, og det var startskuddet til utviklingen.

Den isolerte flokken var kanskje litt annerledes enn slektningene sine, og måtte derfor tilpasse seg nye omgivelser. Gjennom årene ble den isolerte gruppen mer og mer forskjellig fra de andre, helt til den hadde utviklet seg til en helt ny art.

Flere forskjellige menneskearter

I løpet av de siste seks millioner år oppsto det flere forskjellige arter fra den slektslinjen som med tiden ble til mennesker. Noen opplevde suksess og fortsatte med å utvikle seg, mens andre døde ut.

På de fleste tidspunktene i historien har det levd flere forskjellige menneskearter samtidig. 200 000 år siden fantes det både moderne mennesker (oss), neandertalere og denisova-mennesker.

For omkring 35 000 år siden var det bare Homo sapiens igjen på den slektslinjen som startet for syv millioner år siden med splittelsen av en apeflokk i Afrika.

Det betyr imidlertid ikke at vi nødvendigvis har vært de sterkeste og smarteste. Vi kan ha vært de heldigste.

– Det er mulig at det har levd noen arter som har vært flinkere enn oss, men som døde ut av en eller annen årsak, spekulerer Schierup.

Her er bevisene

Men hva er bevisene for denne utviklingen? Hvor er restene av alle disse forskjellige menneskeartene?

Schierup forteller at det finnes massevis av knokkelfunn som viser mennesket utvikling.

– Vi har funn som er fem millioner år gamle, fire millioner år gamle, tre millioner år gamle og så videre. Hvert funn viser hvordan hver art var en liten videreutvikling fra den forrige, forteller Schierup.

I den forstand er vi faktisk ganske heldige, sammenlignet med sjimpansene.

– Menneskene flyttet fra skogen og ut på savannen. Her lærte vi blant annet å gå på to bein og stå oppreist. Fordelen for forskerne er at savannen bevarer skjelettrester mye bedre enn regnskogen. Knoklene til sjimpansenes forfedre ble raskt brutt ned i den fuktige jungelen, sier Schierup.

DNA gir mer informasjon

Det er imidlertid ikke bare fossilene som kobler oss til apene.

De siste 20 årene har genteknologi gitt oss flere beviser.

Ved å sammenligne sjimpanse-DNA med menneske-DNA kan forskerne se hvilke utviklingstiltak mennesker og sjimpanser har gått igjennom siden artene våre gikk hver sin vei.

Faktisk er vi 99 prosent genetisk identiske med sjimpanser. Det er altså bare én prosent av DNA-et som skiller oss fra sjimpansene.

Til sammenligning er det genetiske forskjeller innen menneskearten på 0,1 prosent, mens neandertalerne var 0,2 prosent forskjellige fra oss.

– Hvis man ser på en nyfødt sjimpanseunge, vil man også se at de ligner menneskebarn. Det er forskjeller, men de er ikke så store, sier Schierup.

DNA avslører atferd

Hvis Dennis fortsatt ikke er helt overbevist, vil han kanskje bli det i fremtiden.

Schierup forteller at forskerne blir stadig flinkere til å trekke ut DNA fra gamle knokler.

– Jeg håper at vi med tiden kan trekke ut DNA fra rester fra de fleste av forfedrene våre, slik at vi kan se utviklingen fra apene til i dag, forteller Schierup.

Han forteller at det vil innebære en helt ny forståelse.

– Vi blir stadig flinkere til å tolke på DNA-et og koble det til utseende og atferd. I dag kan vi, ut fra DNA, fortelle hvilken øyenfarge folk har, og vi kan si noe om hårveksten. I fremtiden vil vi nok kunne si noe om anleggene å snakke og hvor velutviklede hjernene til de ulike artene var, bare ved å se på DNA. Da vil vi kunne si mer om hvordan de levde, og hvordan de ble til oss, forteller Schierup. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Hver dag legges 35 nordmenn inn med hjerteinfarkt på sykehus. Tall fra Norsk hjerteinfarktregister viser at ni av ti overlever, skriver Tidsskrift for Den norske legeforening.

– Studien vår viser at det er et godt fungerende behandlingstilbud til de fleste med hjerteinfarkt i Norge. Overlevelsen er lik i alle helseregioner og er god sammenlignet med andre land i Europa, sier Jarle Jortveit, spesialist i indremedisin og i hjertesykdommer.

Kan bli bedre

Til tross for gode resultater, er det forbedringsområder, påpeker Jortveit. Nesten halvparten av pasientene med den vanligste hjerteinfarkttypen fikk ikke røntgenundersøkelse av kransårene som retningslinjene anbefaler. Dermed fikk de heller ikke behandlet forsnevringene med ballongblokkering.

Det er også mer å hente på at flere stumper røyken, lever sunnere og annen forebygging.

– Mange pasienter som fikk hjerteinfarkt i 2013 hadde hatt infarkt tidligere. Dette kan indikere behov for bedre forebyggende behandling hos pasienter som allerede har hatt hjerteinfarkt, sier Jortveit.

13 000 rammet i fjor

Det var ingen forskjell i dødelighet mellom menn og kvinner. Menn rammes noe hyppigere av sykdommen en kvinner.

I fjor ble det registrert over 13 000 hjerteinfarkt her i landet. Gjennomsnittsalder er 68 år for menn og 76 år for kvinner. Halvparten hadde høyt blodtrykk, røykte eller var tidligere røyker.

I perioden forsker Øystein Skundberg har studert, ble det utgitt en mengde bøker, både oppdragelseshåndbøker, populærmedisinske håndbøker og annen rådgivningslitteratur for folk flest, om hvordan særlig foreldrene skulle holde et ekstra godt øye til de unges seksualdrifter. 

- Dette var en blomstrende og til dels lukrativ sjanger for forfatterne, som kom fra forskjellige fagfelt. Mange var lærere, leger eller teologer. Deres råd om hvordan pubertet og kjønnsmodning skal håndteres av foreldre og de unge selv, gir et interessant bilde av sin tids grunnleggende oppfatning av seksualitetens funksjon og hensikt, sier Skundberg, som er forsker ved Høgskolen i Lillehammer.

Han har analysert tekstene i mange av bøkene, og sett på hvordan de konstruerte forestillinger om og idealer av barn og unge: Om sunt og usunt, naturlig og unaturlig og hvordan unges seksualitet passet inn i samfunnsordenen.

En lukrativ sjanger for forfatterne

Et eksempel på utgivelsene, som til dels ble utgitt i store opplag, var pedagogen Andreas Feragens bok Hjem og Skole: et Ord til Forældre om deres og Skolens fælles Gjerning: Børnenes Opdragelse og Undervisning fra 1875.

Her ble seksuelle impulser og tanker hos ungdom definert som én av mange drifter som det var oppdragerens oppgave å overvåke, begrense og styre i riktig retning, på linje med drifter til aggresjon, egoisme og andre følelser barnet selv ikke kunne beherske.

Fra forfattere som var eller som fremstilte seg som medisinske autoriteter, kom det mange bøker. Noen av dem var spekulative og advarende anti-onani-bøker, mens andre prøvde å forklare i medisinske vendinger de fenomenene som foreldre til alle tider har erfart med sine tenåringsgutter og –jenter.

Titler som Om Manddommens Igjenerholdelse: en Tilflugt for dem, som have udsvævet i Kjærlighed og Selvbesmittelse fra 1886 understreker oppfatningen om at barn og unges seksualitet ikke var noe man kunne overlate til de unge selv: Lærere og foreldre burde følge nøye med.

Som dagens cupcake-bøker

Skundberg har ikke undersøkt hvorvidt folk fulgte rådene som ble formidlet i bøkene.

- Men det ble utgitt så vidt mye populærlitteratur som enten omhandlet eller berørte temaet seksualitet, at det er åpenbart at det fantes et marked for dem. Hvis man om 100 år ser på mengden koke- eller bakebøker som blir gitt ut i våre dager, vil man også kunne anta at dette var noe mange kjøpte. På samme måte som det i seg selv ikke betyr at vi i 2014 baker så ekstremt mye cupcakes som boksalget skulle tilsi, betyr det ikke at folks handlinger i 1870 ble preget av det de leste, påpeker han. 

Skudberg i imidlertid mest opptatt av hvilke ideer disse bøkene formidlet. 

Han har blant annet analysert språket i kildene. Hvilke ord og formuleringer blir brukt og hva det sier om forfatterens ideologiske ståsted. 

Lang holdbarhetstid

- Når forfattere bruker ord som prøvelser, fare og en mektig herre om kjønnsmodning, er det tydelig at de konstruerer et bestemt bilde av seksualitet. Én tradisjon kan fremstille nattlige sædutløsninger hos tenåringsgutter som sykelig, en annen som naturlig, men bekymringsverdig. Slik ser vi at de er innefor samme debattområde selv om argumentene er forskjellige. Gjennom språket bygger de sannheter, sier forskeren.

I mye av perioden han undersøker var ikke dette et tema som ble tatt opp i skolen. Derfor er mye av litteraturen beregnet på folk flest, på foreldre og andre som hadde med barn og unge å gjøre. Det var familiens egen oppgave å opplyse, informere eller advare barn mot det som skjedde med kroppen og følelsene deres. 

Annen norsk forskning på dette feltet har gjerne hatt fokus på enten seksualopplysning i skolen som ideologi, på kortere tidsperioder eller på seksualitet som ett av flere temaer i psykologi eller pedagogikk.

- Jeg har hovedsaklig ønsket å se på lekmannstekster med allmenn utbredelse. Mange idéer hadde lang holdbarhetstid, og dukket opp i populæropplysningen lenge etter at forskning og vitenskap anså dem som avlegs, sier Skundberg.

Advarte mot onani

Onani var et svært aktuelt tema. Det har alltid vært problematisert.

Før opplysningstiden, før ca 1700-tallet, var onani et religiøst tabu, men frem til slutten av 1800-tallet ble det advart mot det av mange medisinske årsaker. Onani ble også sett på som en årsak til sinnssykdom, spesielt etter at psykiatrien fant form som vitenskap. Først med psykoanalysen forsvant de såkalte kvakksalverbøkene om onaniens farer, som helt fra slutten av 1700-tallet hadde vært en innbringende sjanger for forfattere og forlag.

- Selv om det i siste del av 1800-tallet var fritt frem for nye teorier om onani, var det gjerne tanken om at det svekket kroppen som var sentralt. Når kunnskap om nervene ble kjent, het det seg at onani opphisset og forstyrret nervene på usunt vis. Fremskritt i kunnskap om kroppen, og nye teorier om hvorfor onani var farlig, gikk gjerne hånd i hånd. At fenomenet hadde eksistert til alle tider rokket ikke disse teoriene: En ensom og privat seksuell handling var alltid mistenkelig, sier Skundberg.

Skulle sørge for at de kjedet seg

Litteraturen så også på hvordan ungdom skulle navigere gjennom tenårene til de endelig kunne gifte seg. Ekteskapet ble sett på som hensikten til seksualiteten, og fra de årene seksualiteten dukket opp og fram til ekteskapet, måtte den underkastes en ytre kontroll fra lærere, foreldre og leger, og en indre kontroll fra barnet eller ungdommen selv. Kontrollen bar preg av overvåking.

Mange av oppdragelseshåndbøkene, spesielt de som rettet seg mot foreldre, oppfordrer til at man skal holde øye med barnet, at man skulle sørge for at de ikke kjedet seg, ble liggende lenger i senga enn nødvendig, at de ikke skulle oppholde seg lenge på do og lignende. Hensikten var at de ikke skulle få sjansen til å utforske sin egen kropp. Flere forfattere satte også likhetstegn ved alder for seksuell debut, alder for inngåelse av ekteskap og alder for å få barn, siden idealet var å være avholdende til ekteskapet.

Men det fantes også forfattere som forsto at det ikke skjedde. De gav råd i spenningsfeltet om hva ungdom gjorde og hva de burde gjøre.

Teologen Fredrik Klaveness sa i et foredrag i 1892:

«Forføres du af nogen, eller vover du af dig selv under de stygge tanker ogsaa skamløst at pirre dit legeme, om ogsaa kun lidt, saa ved du ikke ord af, før du pludselig synker i masturbationens kvælende last».

Det var allerede en lang tradisjon for at menn skulle utsette ekteskap til de hadde en trygg økonomi, noe som økte sjansen for at unge menn levde «usedelig», altså hadde sex før ekteskapet. Å styre seksualiteten inn i ekteskapet ble altså begrunnet både moralsk, medisinsk og psykologisk.

Seksualiteten som samlende kraft og vekst

Seksualiteten skulle dessuten være samfunnsnyttig, altså at den hadde sin funksjon som reproduksjon og for å holde ekteskapet lykkelig.

- Dette var ikke nødvendigvis en ideologi basert på kristendommen, men på ønsket om stabilitet for befolkningen. En ideologisk styring som fokuserte på individets kropp, helse og derunder seksualiteten skulle styrke statens samlede kraft og vekst, sier Skudberg. 

Sier noe om hva folk burde

Forskeren henter kildene fra forskjellige sjangre, men utfra premisset om at dette var noe folk flest hadde tilgang til, enten ved at det var skrevet for dem, eller at idéene var allment kjent.

De typiske doktorbøkene kunne ha vidløftige titler som Mennesket og dets Kjøn og om Undgangelse, Svangerskab og Afholdenhed.

Inn på 1920-30-tallet ble stadig flere bøker preget av nye tanker om oppdragelse og kropp fra psykoanalysen, fra liberal pedagogikk og et nytt syn på barndommen, som freudianeren Max Hodanns Hvor småbarna kommer fra: En lærebok som barna kan lese, fra 1929.

Spilte på foreldrenes engstelse

I perioden Skundberg henter sine kilder fra, mener han det 19. århundre er den mest interessante og varierte.

Medisinen gjorde store fremskritt på denne tiden. Samtidig økte folketallet i byene i Norge parallelt med industrialiseringen.

Både i politikk, pedagogikk og samfunnsmedisin engasjerte forfattere seg i de utfordringene dette medførte. En regulering av seksualitet var avgjørende for folketall, folkehelse og folkemoral.

Barn og unge var fremtiden, så deres kjønnsliv kunne ikke overlates til tilfeldighetene. Seksualitet og kjønn var et felt som fremdeles var et Klondyke for kreative skribenter, og mange spilte på foreldres tidløse engstelse og bekymring for sine barn.

- Pubertet og kjønnsmodning er stadig noe vi har fokus på som foreldre, men det gravalvoret som preget mye av diskursen frem til 1920 er borte, mener Skundberg.