Det store seilskipet, som nå ligger på bunnen av det Egeiske hav i Hellas, sank sannsynligvis en gang mellom 70 og 60 f.Kr.

Vraket ble oppdaget i 1900, og tidlige ekspedisjoner fant en mengde luksusvarer i restene av lasterommet til skipet, som har fått navnet Antikythera-vraket, oppkalt etter øya i nærheten.

Nå er en ny ekspedisjon fått lov til å gjøre utgravninger ved vraket, leder av amerikanske Woods Hole Oceanographic Institution.

Bronsespyd og ankre

Under Dden første ekspedisjonen på begynnelsen av 1900-tallet ble det funnet mye, men dykkerteknologien var ikke spesielt god på denne tiden.

To av dykkerne skal ha blitt lamme, og én ble rammet av dykkersyke, ifølge hjemmesidene til instituttet.

Blant de nye funnene som dykkerne har gjort, er et stort bronsespyd som sannsynligvis ble holdt av en marmorstatue som forestilte en kriger.

Forskerne har også funnet ankre og skipsdeler, blant annet bronseringer for tauverk som har overlevd 2000 år på havbunnen. De har også sett at objekter fra skipet er spredd over et mye større område enn man trodde før.

Sannsynligvis var også skipet mye større enn man tidligere trodde, og planker fra skipet antyder at det var over 50 meter langt.

Blant funnene var også en intakt keramikkmugge og rester av et utskåret sengebein.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det gjort spektakulære funn ved dette vraket, og man tror at skipet fraktet en skipslast med luksusvarer fra Hellas til Roma.

Bronsestatuer, smykker og glass ble funnet ved vraket, men det mest berømte er Anikythera-mekanismen, en svært avansert klokkemekanisme som blir kalt den første kjente analoge datamaskinen. Dette funnet ble gjort i 1902.

Vanskelige forhold

Vraket ligger på rundt 60 meters dyp, som er for dypt for vanlig dykkerutstyr.

Dykkerne bruker et lukket pustesystem, hvor CO2 fjernes fra det utpustede okysgenet, som sirkulerer videre gjennom systemet.

Ekspedisjonen bruker også en svært avansert dykkerdrakt som kalles Exosuit.

Se video om drakten under

Det store seilskipet, som nå ligger på bunnen av det Egeiske hav i Hellas, sank sannsynligvis en gang mellom 70 og 60 f.Kr.

Vraket ble oppdaget i 1900, og tidlige ekspedisjoner fant en mengde luksusvarer i restene av lasterommet til skipet, som har fått navnet Antikythera-vraket, oppkalt etter øya i nærheten.

Nå er en ny ekspedisjon fått lov til å gjøre utgravninger ved vraket, leder av amerikanske Woods Hole Oceanographic Institution.

Bronsespyd og ankre

Under Dden første ekspedisjonen på begynnelsen av 1900-tallet ble det funnet mye, men dykkerteknologien var ikke spesielt god på denne tiden.

To av dykkerne skal ha blitt lamme, og én ble rammet av dykkersyke, ifølge hjemmesidene til instituttet.

Blant de nye funnene som dykkerne har gjort, er et stort bronsespyd som sannsynligvis ble holdt av en marmorstatue som forestilte en kriger.

Forskerne har også funnet ankre og skipsdeler, blant annet bronseringer for tauverk som har overlevd 2000 år på havbunnen. De har også sett at objekter fra skipet er spredd over et mye større område enn man trodde før.

Sannsynligvis var også skipet mye større enn man tidligere trodde, og planker fra skipet antyder at det var over 50 meter langt.

Blant funnene var også en intakt keramikkmugge og rester av et utskåret sengebein.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det gjort spektakulære funn ved dette vraket, og man tror at skipet fraktet en skipslast med luksusvarer fra Hellas til Roma.

Bronsestatuer, smykker og glass ble funnet ved vraket, men det mest berømte er Anikythera-mekanismen, en svært avansert klokkemekanisme som blir kalt den første kjente analoge datamaskinen. Dette funnet ble gjort i 1902.

Vanskelige forhold

Vraket ligger på rundt 60 meters dyp, som er for dypt for vanlig dykkerutstyr.

Dykkerne bruker et lukket pustesystem, hvor CO2 fjernes fra det utpustede okysgenet, som sirkulerer videre gjennom systemet.

Ekspedisjonen bruker også en svært avansert dykkerdrakt som kalles Exosuit.

Se video om drakten under

Å bli våt på hendene eller kroppen er en helt hverdagslig opplevelse. Vi dusjer, vasker hendene og lager mat, og de aller fleste av oss kjenner stor forskjell på om vi er våte eller ikke.

Men hvordan føler vi egentlig fuktighet? Forskerne bak en ny studie, publisert i Journal of Neurophysiology, mener det ikke virker som om huden har noen spesialiserte reseptorer for å kjenne vått, i motsetning til for eksempel smerte- eller temperaturreseptorer.

Ved hjelp av flere forsøk mener forskerne de har laget den første nevrofysiologiske modellen for å forklare fuktighetsfølelsen.

Ifølge forskerne henger temperatur uløselig sammen med fuktighetsfølelsen, og forsøkene deres viser at folk ble flinkere til å identifisere om huden var våt når vannet var kaldere.

En illusjon?

Forskerne bak studien jobber ut ifra en hypotese om at fuktighetsfølelsen er en sanseillusjon, og at hjernene våre lurer oss til å kjenne våt væske, blant annet basert på forventninger og tidligere erfaringer og med våte objekter eller vann.

Det finnes også flere andre eksempler på hvordan illusjoner påvirker sansene våre.

Ifølge teorien bruker hjernen tidligere ervervet kunnskap, og en sammenblanding av mange sanseinntrykk som temperaturfølelsen og trykkfølelse på huden, for å gjette seg fram til den mest sannsynlige årsaken bak følelsen.  

I tidligere forsøk gjort av noen av de samme forskerne, viste de at folk lures til å tro at armene deres er våte hvis de blir utsatt for en kald og tørr overflate rett på huden.

Forskerne foreslår nå at fuktighetsfølelsen er sammenflettet med evnen til å føle kulde og mekanisk trykk på huden. Disse signalene blir båret fra huden til hjernebarken av A-nerver, som forskerne kaller det i rapporten.

For å teste ut hypotesen, brukte de 13 mannlige studenter i en serie forsøk.

• Les også: Sår tvil om teorien bak mørke og lyse hudfarger

25, 30 og 35 grader

Forsøkspersonene ble utsatt for vann med tre forskjellige temperaturer, 25, 30 og 35 grader, på to forskjellige steder på armen. Enten på et hårete oversideområde på underarmen, eller den tykke huden på fingertuppene.

Personene satt med armen gjennom et hull i et skjermbrett, så de ikke kunne følge med på eksperimentet. Deretter fikk de våte bomullsdotter med forskjellige temperaturer plassert på armen, eller fingertuppene.

Det viste seg at oppfattelsen av fuktighet på huden hang tett sammen med temperaturen på vannet. Selv om væskemengden var helt lik i alle temperaturvariantene, oppfattet forsøkspersonene det kalde vannet som mer vått enn det varmere vannet.  

Jo høyere temperatur på vannet, dess vanskeligere var det å vurdere fuktigheten. Forskerne fant også at det hårete området på armen var mer sensitiv for fuktighet enn fingertuppene.

Forskerne gjennomførte også eksperimentet etter å ha blokkert A-nervene ved hjelp av kompresjon på armen. Da ble fuktighetsfølelsen kraftig redusert.

En modell over fuktighetsfølelse

Selv om utvalget i dette eksperimentet var ganske lite, mener forskerne at resultatene fra dette og tidligere eksperimenter peker i retning av at fuktighetsfølelse er en perseptuell illusjon, som er helt avhengig av trykkfølelse og temperatur.

De tror at hjernen tolker beskjedene fra huden, og sammenligner det med det forskerne kaller en ”typisk våt stimulering”, som allerede er lært gjennom tidligere erfaringer. 

Samtidig er det også en betydelig mekanisk følelse av fuktighet på kroppen, hvor man kjenner fuktigheten selv om den ikke er kald, som for eksempel i varmt og fuktig klima, eller i varmt vann. Forskerne tror at andre, sensitive deler av huden kan også spille en rolle i å bedømme fuktighet.

I rapporten mener de også at denne kunnskapen kan potensielt hjelpe med å forstå visse symptomer på for eksempel Multippel Sklerose eller Polynevropati, hvor pasienter plutselig kan oppleve en følelse av kald fuktighet over deler av kroppen.

Forskerne har også samlet resultatene i en nevrofysiologisk modell over fuktighetsfølelsen, som kan sees i den publiserte artikkelen.

Referanse

D.Filingeri: Why wet feels wet? A neurophysiological model of human cutaneous wetness sensitivity. Journal of Neurophysiology. DOI: 10.1152/jn.00120.2014

I takt med at jordens befolkning vokser seg større og større, oppstår det utfordringer. Blant annet må vi finne ut hvordan vi skal brødfø alle. Matproduksjon tar opp plass, bruker flere naturressurser og medfører høye CO-utslipp.

Ifølge folkene bak den amerikanske YouTube-kanalen ASAP Science er det derfor på tide å tenke i nye baner: De har undersøkt fordelene ved å spise insekter:

Ifølge Nanna Roos, som er førsteamanuensis ved human ernæring ved Københavns Universitet, er det ikke noen dum idé. Hun mener insekter er fremtidens matvare.

– For mange mennesker i Asia, Afrika og Latin-Amerika er det normalt å bruke insekter i maten, for eksempel sommerfugllarver og biller. Men det er også relevant for oss i Vesten. Landbruket står ovenfor en proteinkrise. Derfor vil en industrialisert insektproduksjon også komme hit, sier hun.

Døde insekter i ølet

Det kan virke uappetittlig å spise insekter, men de finnes allerede i mange matvarer.

Ifølge ASAP Science er det små insekter i spinat og peanøttsmør – og hele 258 små insekter, slik som trips og midd, per 100 gram øl.

Nanna Roos tror ikke det er noe forbrukerne bør tenke så mye over. Insektene er nemlig helt ufarlige.

– Det finnes små insekter i alle industrielle grønnsaks- og fruktprodukter. I USA har matvaremyndighetene faktisk innført standarder for hvor mange insekter de kan inneholde, sier hun.

Sirisser er miljøvennlige

ASAP Science lister opp fordeler ved å bruke for eksempel sirisser som mat:

Plass: Om lag 38 prosent av landområdene på jorden brukes til landbruk, og det krever plass å produsere kveg, kyllinger og griser. Det kreves om 400 kvadratmeter for å produsere et kilo storfekjøtt. Til sammenligning krever det bare 30 kvadratmeter å produsere den samme mengden av sirisser.

Drikkevann: På tross av at flere mennesker må bo i områder uten adgang til rent drikkevann, brukes 70 prosent av vannet til landbruk. Det kreves svimlende 22 000 liter vann for å produsere ett kilo storfekjøtt. Et kilo svinekjøtt krever 3500 liter vann og et kilo kyllingkjøtt 2500 liter. Å produsere den samme mengden sirisser krever bare én liter.

– Sirisser har en høy vekstrate fordi det ikke går særlig mange ressurser til vedlikeholdet av dem. Det er klart at det krever mer å vedlikeholde en 200 kilo tung ku som skal produsere en kalv. Med insektene er det annerledes fordi de vokser raskt, og vi kan høste dem når de er store nok, sier Nanna Roos.

– De tar ikke mye plass og kan stables i høyden. Dessuten gir ikke produksjonen særlig mye utslipp av CO₂.

– Vi spiser allerede reker

Det er nok de færreste som stikker ut i hagen for å finne litt småkryp til middagsmat. Den vestlige delen av verdenen er særlig tilbakeholden når det gjelder de små dyrene.

Ifølge ASAP Science skyldes det at et kaldere klima fører til færre insekter. Dessuten har man i Vesten et velutviklet landbruk.

Matkulturen har kanskje også en historisk årsak. Noen forskere mener at forfedrene våre fant det sosialt uakseptabelt å spise insekter fordi de mente at det var forbeholdt primitive stammesamfunn.

Imidlertid finnes det ingen gode grunner til å utelate insekter fra matkulturen, sier Nanna Roos.

– Vår oppfatning av insektene kan være påvirket av klimaet, men vi har også massevis av insekter som er spiselige. Det kan være riktig vårt tradisjonelle landbruk kan være årsaken til skepsisen. Man kan forestille seg at insektene ble en fiende fordi de ødela avlingene, sier Roos.

– Hva som er akseptert som mat, er ulike i de forskjellige kulturer. I Vesten synes vi at insekter er ekle, men likevel spiser vi både reker, hummer og skjell, ikke er så ulike. Og østers og skjell spiser vi jo hele, med innvoller og alt, sier hun.

Kan hjelpe u-land

Ifølge ASAP Science er det mye proteiner, vitaminer og mineraler i insekter.

– Det er høye nivåer av jern og sink i sirisser. Insekter kan også være en kilde til gode fettstoffer, slik fisk er. Vi vet imidlertid ikke hvor godt mineralene fra insekter blir tatt opp i kroppen, sier Nanna Roos.

– I u-land er det stor mangel på animalske produkter, og derfor kan insektene være et viktig tilskudd. Det kan bidra til å hindre underernæring, sier hun.

Må investere i nye produksjonssystemer

Nanna Roos ser imidlertid flere utfordringer.

– I Europa har vi nok mat, så vi er også veldig restriktive. Vi har reguleringer for hva man kan bruke til husdyrfôr. Derfor foregår det et arbeid på EU-nivå for å kunne bruke insektprotein på en sikker måte, sier hun.

Dessuten mener Roos at det er gjort for lite forskning på området. Man bør undersøke hvilke insektarter som har et høyt næringsinnhold, og hvordan man kan utvikle et effektivt produksjonssystem, avslutter hun. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Et rom med runde vegger, med vektløs utsikt mot en liten steinklode like ved, og måneskiva fjernere i bakgrunnen – det er hva amerikanske astronauter kan oppleve rundt år 2021, hvis planene til NASA går i oppfyllelse.

Dette lille oppholdsrommet ute i det store verdensrommet vil være en sylinder, minst fem meter lang og rundt tre meter i diameter, håper firmaet Orbital Sciences.  De har nemlig foreslått at boligen bygges inne i deres romskip Cygnus.

Opptil to måneder i rommet

Cygnus har allerede fløyet to turer til den internasjonale romstasjonen med utstyr, men ennå ikke mennesker. Tanken til Orbital er at Cygnus-boligen skal brukes sammen med NASAs nye romskip for lengre romferder, romkapselen Orion.

Orion ligner mye på måneskipet Apollo fra 1960-tallet, men er mer teknologisk avansert, og kan romme fire astronauter, mot tre i Apollo.

Selv om Orion er mer romslig enn Apollo, vil en ekstra boligmodul gi astronautene både forsyninger og plass nok til å forlenge oppholdet ved asteroiden fra en snau uke til opptil to måneder.

Skal besøke asteroide

Orion er bygget for reiser til både månen og Mars, men i første omgang vil altså romskipet trolig bli brukt for å besøke en asteroide, en av de utallige småklodene som det er flest av mellom planetene Mars og Jupiter.

Hvis NASAs prosjekt Asteroid Redirect Mission blir gjennomført, vil først et ubemannet romskip ta av fra jorda i 2017. Vel ute i verdensrommet vil romskipet stige i spiral vekk fra jordas tyngdefelt, drevet av en rakettmotor på solenergi.

Den vil være økonomisk i drift, men til gjengjeld ha liten skyvkraft.  Derfor vil romskipet bruke rundt halvannet år på å nå fram til asteroiden. Vel framme vil den fange inn en åtte meter stor asteroide i en slags sekk, og dra den med seg til en bane rundt månen. En annen plan går ut på å hente en mindre stein fra overflaten på en større asteroide.

Her vil astronautene om bord på Orion møte asteroiden og det ubemannede romskipet rundt 2021. De vil hente ut steinprøver av asteroiden, og hvis boligdrømmen i rommet går i oppfyllelse, vil de kunne arbeide ute i de eventyrlige omgivelsene i opptil 60 dager, ifølge en artikkel på nettstedet Space News.

Video fra NASA som viser den bemannede delen av Asteroid Redirect Mission, men uten boligmodulen.

Også NASA interessert

Asteroiden vil bli parkert i en spesiell type bane, høyt over månen. Banen går i motsatt retning av den som månen selv, jorda og alle planetene roterer i. Denne baklengsbanen er spesielt stabil, på grunn av samspillet mellom tyngdekreftene fra månen, jorda og sola. Også derfor vil et lengre opphold både være mulig og interessant.

NASAs planer for en bolig ved asteroiden ble lagt fram den 3. oktober av Christopher Moore på Den internasjonale romkongressen i Toronto i Canada.

Christopher Moore er leder på Advanced Exploration Systems Division. Denne avdelingen i NASA utvikler blant annet boliger for reiser til månen og planetene.

More fortalte at NASA nå studerer flere utkast til boliger. Hvis en slik bolig blir ferdig i tide, kan den bli brukt på asteroideferden.

Lenker:

NASA Studying Habitation Module for Asteroid Mission, artikkel på nettstedet Space News

Orbital Proposes Future Deep Space Applications for Cygnus, artikkel i Spaceflight Insider

Cygnus Beyond Low-Earth Orbit – Logistics and Habitation in Cis-Lunar Space, foiler fra foredrag av Carl Walz, Orbital Corporation

Deep Space Habitat, NASAs nettsider om boliger for romferder til månen og planetene

NASA´s Fiscal Year 2014 Asteorid Strategy, foiler med blant annet oppdatert tidslinje for Asteroid Redirect Mission, foredrag av NASAs visedirektør Robert Lightfoot på Den internasjonale romkongressen i Toronto, Canada 3. oktober 2014

Dr. Christopher Moore: Technology Development for NASA´s Asteroid Redirect Mission, paper lagt fram på Den internasjonale romkongressen i Toronto, Canada 3. oktober 2014

Helse- og ungdomsarbeiderfaget er et av de mest populære fagene innen videregående opplæring.

Men frafallet på veien mot fagbrev er stort. Stadig færre velger lærlingveien. I stedet velger ungdommene påbygging til studiekompetanse.

Fafo-forskerne Mona Bråten og Anna Hagen Tønder har nå samlet kunnskapen vi har om hvordan elevene i det relativt unge faget barne- og ungdomsarbeid har det og hvordan de tas imot i arbeidslivet. 

Gjennomgangen viser at det er store forskjeller i bruken av fagkompetansen, og at interessen for fagarbeidere er vidt forskjellig mellom kommuner og i en viss grad også mellom fylkene.

De fleste jobber i barnehager, der andelen barne- og ungdomsarbeidere var 12 prosent i 2010.

– Noen arbeidsgivere satser systematisk på fagarbeidere, mens andre bare tar inn ufaglærte. I private barnehager er barne- og ungdomsarbeiderne så godt som fraværende. Hvordan dette påvirker arbeidsmiljø og kvaliteten på arbeidet vet vi ennå ikke, forteller prosjektleder Bråten.

Stort frafall

Om lag halvparten av elevene fra barne- og ungdomsarbeiderfag Vg2 går videre til påbygg. Under tre av ti begynner rett i lære, ifølge en Nifu-rapport.

For dem som tar fagbrev, velger dessuten mange påbygging for å ha muligheten til høyere utdanning. Ikke alle lykkes med disse ambisjonene.

– Mange som begynner på påbygging stryker. Og mange som hadde tenkt å starte på høyere utdanning, begynner ikke likevel – kanskje på grunn av for dårlige karakterer, sier Hagen Tønder.

Har lyst til å jobbe med barn og unge

Hvorfor fagbrevet er såpass lite ettertraktet har forskerne ennå ikke svar på. Men det ser ikke ut til at liten interesse eller mangel på lærlingplasser kan være den eneste årsaken. 

Fafo-forskernes tror elevenes vurdering av hvilke muligheter de har i arbeidsmarkedet med et fagbrev påvirker valgene, samtidig som høyere utdanning anses for å gi langt bedre muligheter i arbeidsmarkedet. 

For 85 prosent av de fagutdannede venter det arbeid i barnehager, skoler eller SFO-ordningen (tall fra 2012). At denne sektoren i liten grad er tilpasset fagutdanningen spiller trolig også inn. Den er preget av en stor andel midlertidige stillinger og deltidsstillinger.

Lov- og avtaleverket legger i liten grad opp til en myk overgang mellom utdanningen og fast arbeid for fagarbeiderne.

– Mange av dem vi har intervjuet sier at det er barn og unge de har lyst til å jobbe med. Kanskje er det bedre for dem å ta fagbrev, jobbe noen år, før de så eventuelt tar høyere utdanning. Men denne muligheten er det i liten grad lagt opp til i dag, forteller Hagen Tønder.

Kombinere fagbrev og høy utdanning

Den såkalte y-veien er i dag mest vanlig for ingeniører og teknikere. Y-veien er høyere utdanning for dem som har et relevant fagbrev, men som mangler studiekompetanse.

Fafo-forskerne ser gode argumenter for at en lignende ordning kan utvikles for barne- og ungdomsarbeidere.

– Vi kan på den måten gi elevene en enklere vei for å kombinere fagbrev med høyere utdanning. Fagbrevet ville sannsynligvis blitt mer attraktivt. Kanskje ville også læringsmiljøet blant elevene bli bedre om motivasjonen for å fullføre løpet med fagbrev var sterkere, sier Hagen Tønder.

Skviset i midten

Helsefagarbeidere har en risiko for å komme i skvis mellom ufaglærte og høyt utdannede. Deres kompetanse kan bli lite brukt, i motsetning til sykepleierne, slik at de blir stilt på linje med personer uten fagutdanning.

Selv om barne- og ungdomsarbeiderne kun står i et slikt konkurranseforhold til ufaglærte, kan også lignende problemer ramme dem.

– Særlig barnehager kan være preget av flat struktur, der barne- og ungdomsarbeiderne gjør den samme jobben som ufaglærte. Fagarbeiderne vil da kunne oppleve at det var liten vits å ta et fagbrev, forteller Bråten.

– Helt generelt må personer med fagbrev ha en egen plass mellom ufaglærte og ansatte med høyere utdanning. Kompetansen deres må bli verdsatt og brukt. Uten en slik plass vil ikke faget være bærekraftig, utdyper Hagen Tønder.

Referanse

Mona Bråten og Anna Hagen Tønder. Barne- og ungdomsarbeiderens stilling i arbeidslivet. Fafo-notat 2014:10.

Håkon Høst, m.fl. Yrkesutdanning eller allmennutdanning for sektoren? En undersøkelse av elever og lærlinger i Helse- og sosialfag. Nifu. Rapport 30/2012 

Langt færre ungdommer røyker i dag enn for 12 år siden. Mens 24 prosent av Norges 16- og 17-åringer røykte daglig i 2002, var andelen redusert til sju prosent i 2010, ifølge en ny studie ved Universitetet i Oslo (UiO).

Men dagens unge røykere har flere problemer enn forgjengerne tidlig på 2000-tallet.

Røyking er ut

– Reduksjonen er dramatisk, og røykeloven fra 2004 har trolig betydd mye. Men samtidig som nedgangen er svært positiv, ser vi også tegn på at de som røyker nå, blir stigmatisert.

– Det er ikke nødvendigvis de kule og populære som røyker lenger, sier professor Tilmann von Soest ved Psykologisk institutt ved UiO.

Sammen med professor Willy Pedersen ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi har han studert utviklingen hos norske 16- og 17-åringer. Studien baserer seg på en spørreundersøkelse besvart av rundt 3000 elever ved norske videregående skoler, først i 2002, og så i 2010.

Det var i hovedsak de samme skolene som var med på begge undersøkelsene, og skolene var spredt over hele landet.

I 2002 var røykerne mer populære enn ikke-røykerne. I 2010 hadde populariteten sunket: Ifølge egne betraktninger var de nå like populære som ikke-røykerne.

Blir oftere mobbet

Undersøkelsen viste også at røykere er langt mer utsatt for mobbing nå enn før, men gir ikke svar på om ungdommene blir mobbet fordi de røyker.

Mens fem prosent av både røykere og ikke-røykere ble mobbet hver uke i 2002, hadde mobbingen av ikke-røykere sunket til tre prosent i 2010.

For røykerne var det imidlertid motsatt: Sju prosent av røykende ungdommer ble mobbet minst en gang i uken i 2010. Undersøkelsen gir ikke svar på om mobbingen er direkte knyttet til røykingen.

– Det betyr at de som røyker i dag, har mer enn dobbelt så høy risiko for å bli mobbet som ikke-røykere. Dette er bekymringsverdig, sier von Soest.

Både i 2002 og 2010 hadde røykerne dårligere psykisk helse enn ikke-røykerne. De hadde flere depressive symptomer, høyere alkoholforbruk, høyere cannabisbruk og større grad av atferdsvansker. Dette hadde ikke endret seg i årene som var gått.

Mindre oppmerksomme foreldre

At antallet røykende nordmenn har gått ned etter innføringen av røykeloven, har også blitt dokumentert i andre undersøkelser.

Det nye med Pedersen og von Soests røyketall var at forskerne så nærmere på hvordan dagens unge 16- og 17-årige røykere har det på en rekke områder i livet.

– Vi så at røykerne i 2010 hadde forholdsvis dårligere skolekarakter enn i 2002. De hadde lavere ambisjoner og mindre oppmerksomme foreldre som oftere drakk seg beruset, sier von Soest.

Ikke kult lenger

Spørreundersøkelsen gir lite informasjon om hva som er årsaken til de endringene man nå ser. For eksempel sier den ingenting om hvorfor røykere blir mer mobbet enn før.

– Det er et eller annet med det sosiale miljøet som røykere i dag er i, som ikke var der tidligere.

– Det kan være at ungdommer nå blir mer mobbet fordi de røyker, men det kan også være at de har noen problemer i utgangspunktet som gjør at de lettere blir mobbet, sier von Soest og fortsetter:

– Det er ikke så lenge siden røyking var forbundet med noe kult blant ungdommer. Tidligere var nok dette en stor del av unges motivasjon for å røyke. Men nå er det ikke så kult lenger, mye fordi det er langt færre jevnaldrende som gjør det.

En hypotese som har vært mye diskutert i forskningsmiljøene, går ut på at når antallet røykere går ned, så vil det etter hvert bli de sårbare menneskene med problemer som tviholder på røyken.

Flere studier har undersøkt hvorvidt dette stemmer for voksne, og resultatene er sprikende.

– Vår studie tyder på at hypotesen stemmer når det gjelder ungdommer, i hvert fall når det gjelder vanskelige familieforhold og andre sosiale aspekter, sier von Soest.

Trenger målrettede tiltak

Han mener studiens resultater indikerer at man bør starte målrettede tiltak mot ungdommer som i dag begynner å røyke.

– Dette ser ut til å være en gruppe som er spesielt sårbar for mobbing og andre utfordringer. Vi trenger tiltak som ikke bare retter seg mot røykingen, men også mot andre problemer de kanskje sliter med.

– Skolen kan være en god arena for å fange opp dem det gjelder. Det vil handle om i gjennomsnitt én til to personer i hver klasse, sier han. 

Mens andelen røykere har gått ned, har snusingen økt. Ifølge von Soest kan snus ha overtatt den sosiale stillingen som røyk hadde tidligere.

– Snus har blitt mer akseptert, også blant jenter. I fagmiljøene er det store diskusjoner om hvorvidt det er positivt at snus tar sigarettenes plass. Også snus kan medføre helseproblemer for de som bruker det, avslutter von Soest.

Referanse:

von Soest og Pedersen: Hardcore Adolescent Smokers? An Examination of the Hardening Hypothesis by Using Survey Data From Two Norwegian Samples Collected Eight Years Apart, Nicotine & Tobacco Research, (2014) 16 (9): 1232-1239, doi: 10.1093/ntr/ntu058.

Denne uka har diskusjonen om alkohol- og rusforbruket blant Oslo vest-ungdommen gått høyt. Mange har uttalt seg med mye bekymring.

Det begynte med en fortvilet far som er sjokkert og maktesløs overfor egne barns miljø og det han ser av rus og alkohol der. Og mange av oss ville nok aller helst tenke som han: det handler ikke om egne barn og deres miljø. Det er lettere å se det som et tegn i tida. Det er enklere å definere problemet som geografisk eller sosialt, og ikke personlig. Sånn blir det lettere å takle egen maktesløshet.

Den fortvilte faren skriver en kronikk i VG. Torkel Brekke er også en universitetsprofessor. Men han gjør ikke det professorer bør: sjekke fakta og kunnskapsgrunnlaget. Om han hadde gjort det, ville han raskt sett at det faktisk er en positiv utvikling blant ungdom når det gjelder alkohol og andre rusmidler, også på Oslo vest.

Alkoholbruk blant ungdom i Oslo er godt dokumentert

Kronikken skaper diskusjon – ikke minst fordi Brekke forteller om snoking i egne barns Facebook-sider. Mediene tar fatt på oppfølgingsintervjuene. Foreldre, elever, politi, lærere blir spurt om deres erfaring. Og forskning tas fram.

Og i motsetning til mange andre diskusjonstemaer, har vi her forskning som dekker akkurat det diskusjonen handler om: alkohol og rus blant ungdom i Oslo øst og vest. Studien Ung i Oslo 2012, viser tall for rusbruk i ulike bydeler. Og det finnes tilsvarende undersøkelser fra 2002 og 1996.

Studien fra 2012 viser to ting:

Alkohol- og rusbruk blant ungdom, også på Oslo vest, er på vei ned – og har vært det lenge.
Oslo vest-ungdommen ligger over gjennomsnittet i resten av landet – og det har de gjort lenge.

Denne uka har mediene kun sitert det andre punktet, at Oslo vest-ungdommen bruker mer alkohol og rusmidler enn annen ungdom. Dagsrevyen presenterte det til og med som en nyhet, selv om studien er to år gammel og kunnskapen er enda eldre.

Da studien kom i 2012, omtalte mediene den helt annerledes. Da var det nedgangen i drikking blant ungdom, også på vestkanten, som var nyheten. Aktører innenfor kriminalitets- og rusforebygging uttalte seg positivt om utviklingen både i øst og vest. Ungdommen har blitt sunnere, var gjengangeren da. Nå brukes akkurat samme studie til å svartmale en stor gruppe Oslo-ungdommer.

Også andre studier bekrefter Oslo-undersøkelsen. Ungdom over hele landet drikker mindre enn før, og Oslo-ungdommen går i samme spor. En interessant trekk er at ungdomstrenden med mindre drikking skjer i en tid da voksendrikkingen øker. I følge Sirus er forbruket av alkohol i dag 40 prosent høyere enn for 20 år siden. Det gjør trenden med nedgang i alkoholbruk blant ungdom enda sterkere.

Synsing om unge og voksne

Torkel Brekke bruker ikke forskning. Han sier på VGTV 8.10 at han ser, hører og observerer.

Bildet Brekke tegner av ungdommene er dystert, han kaller kulturen deres råtten. Men dette er, i følge forskningen, de prektigste ungdommene i Oslo. Ungdommene i vest trives bedre på skolen og skulker mindre enn ellers i byen. De er mer fysisk aktive og mer ute i friluft, og er minst involvert i vold og kriminalitet.

Men de drikker altså mer enn annen ungdom. Det er fire av 10 ungdommer på Oslo vest som har drukket seg tydelig beruset siste året. Gjennomsnittet i Oslo er tre av 10.

Brekke bruker også observasjon som grunnlag for å kalle foreldrene naive og dumme, de vet ikke hva som foregår. Men om det er observasjon som gjelder, er mine like gode som Brekkes. Jeg har fire barn i samme område som Brekke, og ser noe helt annet enn han. Jeg ser fulltallige foreldremøter, full oppslutning om natteravning, skoleturer, henting og kjøring og dugnader. Dette er foreldre som avstår fra vinglasset på fredag og lørdag for å være i beredskap med bilen.

Men hvis Brekkes og mine observasjoner og synsinger legges til side, hva sier Oslo-undersøkelsen om ungdommene og foreldrene deres?

Foreldrene i Oslo vest har bedre oversikt over hva ungdommene driver med på fritida enn foreldre ellers i byen. De involverer seg mer i barnas fritid og skoleaktiviteter og de kjenner vennene til ungene bedre.

God grunn til å passe på

Men til tross for en positiv trend, kan ikke Oslo vest-foreldrene slappe av. Selv om seks av 10 Oslo vest-ungdommer ikke drikker, er det fortsatt all grunn til å fortsette engasjementet i barnas liv og rusbruk. Alkohol og rusbruk forårsaker akutte skader og uheldige valg, og kan gi avhengighet.

Det er lett å kritisere ungdommen i Oslo vest. De har så mange privilegier, med bedre økonomi og større hus. At de som har mest, har skjulte negative sider, er godt mediestoff.

Men edruelige fakta bør inn i en debatt, der synsing og private problemer dominerer.

Tormod Øia, alkohol- og rusforsker på NOVA, som står bak Ung i Oslo-studien, er kritisk til debatten som har gått. Han sier til Budstikka at dette verken er en nyhet eller at utviklingen går i negativ retning. 

To ungdommer, som skriver svar til Brekke i VG, har lest Ung i Oslo-rapporten helt ut, og roser den positive utviklingen blant ungdom i vest. Når to tenåringer bruker mer fakta og forskning i debatten enn universitetsprofessorer, gir det håp for ungdommen.

Det ble noen nedturer denne uken: Oljeprisen falt, Oslo Børs falt, den internasjonale romstasjonen fikk ikke fredsprisen, og Regjeringen fant ikke plass i Statsbudsjettet til norsk deltakelse i EUs store jordobservasjonsprogram Copernicus. Romsenteret fikk dessuten et solid kutt i de såkalte “følgemidlene”, som er penger vi hvert år deler ut for å stimulere til nyutvikling i norske rombedrifter og institutter.

Naturen er vred også: I løpet helgen kommer syklonen Hudhud til å  dundre inn på østkysten av India, og taifunen Vongfong vil passere over Japan. Jeg trøster meg med at fredagens gjenforeningskonsert med mitt gamle band “Kratt” gikk veldig fint – kjentfolk i salen sa at de aldri hadde hørt oss bedre live. Men nok om det. Hva har satellittene sett og gjort siden sist?

Fra Scripps Insitute of Oceanography i California kom noen nydelige kart som viser tyngdefelt/terreng på havbunnen, målt med altimetersatellittene CryoSat og Jason-1. Vanligvis går altimetersatellittene i et strengt mønster med såpass lang avstand mellom overlappene at havbunnen ikke vises særlig detaljert, men på slutten av sin karriere ble Jason-1 flyttet over i en bane for geodetisk kartlegging, og ESA har supplert med CryoSat-data på nordligere breddegrader. Satellittene måler bare hvordan havoverflaten buler opp eller ligger lavt, avhengig av tyngdefeltet fra høye fjell eller dype groper nede på havbunnen. 

NASA har brukt SCIAMACHY-instrumentet på ESAs nå avdøde miljøsatellitt ENVISAT til å se på metanutslippene over there gjennom en ti års periode. Satelittdataene har vist at den største amerikanske metan-kilden er langt større enn hva man tidligere har trodd. Den kommer fra et område der det utvinnes naturgass fra et felt i grensetraktene mellom Arizona, Colorado, New Mexico og Utah:

http://www.nasa.gov/press/2014/october/satellite-data-shows-us-methane-hot-spot-bigger-than-expected/#.VDjxiL6Tzhs 

Det har vakt litt overskrifter at NASA-forskere nylig har meldt om null oppvarming av dyphavet. Det de har gjort, er å se på hvor mye havet har steget (altimetersatellitter), og sammenliknet med hvor mye stigningsbidraget har vært fra henholdsvis oppvarming i de øvre 2000 meter (ARGO-bøyer), og flytting av is- og vannmasser (tyngdefeltsatellitter). Svaret er at endringene i de øvre 2000 meter forklarer det aller meste.

Nå bør ingen bli overrasket over at lite skjer på større havdyp enn 2000 meter. Vannmassene der nede har vel knapt nok oppdaget enda om den Lille istiden fortsatt pågår eller har sluttet, for varmediffusjon nedover i havet er en veeeeldig treg affære. Og det vil fortsatt ta tid før det virkelige dyphavet merker at vi har satt i gang en menneskedrevet oppvarming av kloden. Klima er en langsom sak. 

NASA har forresten plassert et såkalt vind-scatterometer på Romstasjonen i høst. Strømmen er skrudd på, og instrumentet fungerer. Så får vi se om den radaren lager noe støy for andre instrumenter på Romstasjonen, deriblant vår egen AIS-mottaker. Scatterometeret måler vindstyrke og -retning ved havoverflaten. Denslags er ikke noe nytt – EUMETSAT har slike instrumenter på begge sine polare operative værsatellitter MetOp-A og MetOp-B. De daglige vindmålingene fra MetOp-A ser dere her:

http://www.knmi.nl/scatterometer/ascat_osi_25_prod/ascat_app.cgi#description

God helg.