Antall barnefødsler i Norge har vært gjenstand for store variasjoner. Det samme har tidspunktet for når kvinner velger å få barn. Ikke minst har abortloven påvirket det siste. 

I sin doktoravhandling har Eirin Mølland sett nærmere på fertilitetsendringene i Norge de siste 150 årene. 

Hun gir både en detaljert oversikt over fødselstallene, og ser videre på hvilke effekter adgang til legal abort har hatt på unge norske jenter.

– Perioden før 1900 var preget av høy fruktbarhet. Mange fikk fem til seks barn, men dette endret seg rundt århundreskiftet. Da begynte norske kvinner å føde færre barn. Denne endringen er ofte referert til som en del av den første demografiske transformasjonen: overgang fra høye til lave fødselsrater, sier Mølland.

Fruktbarhetsmønster før og etter baby boomen

Perioden etter andre verdenskrig og fram til slutten av 1960-tallet var preget av høye fødselstall, som følge av baby boom i etterkrigstiden. 

På slutten av 1960-tallet begynte fødselstallene å falle.

– Jeg var interessert i å se på hvordan fruktbarhetsmønsteret endret seg blant kvinner som hadde tilgang til legal abort og moderne prevensjonsmidler, som p-pillen, sammenlignet med kvinner som ikke hadde tilgang til disse midlene, sier Mølland.

Både p-pillen og økt tilgang til legal abort gjorde det lettere å planlegge barnefødsler. For å se nærmere på dette har Mølland sammenliknet fruktbarhetsmønsteret før og etter baby boom- perioden.

Liberalisering i Oslo

På syttitallet, med nedgang i antall barnefødsler, endret holdningene til abort seg, og tenåringsjenter fikk i større grad adgang til å ta abort.

Abortloven av 1960 tillot sykehus å utføre abort dersom en nemnd av leger godkjente inngrepet.

Legal abort kunne altså tillates i tilfeller der kvinners liv sto i fare, og i tilfeller der kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser hvis de fullførte svangerskapet. I abortnemndene satt to leger med makt til å avgjøre hvilke kvinner som skulle få abort, og hvilke kvinner som måtte fullføre graviditeten.

Utover på sekstitallet pågikk det en liberalisering i nemndene. Det gjorde at tenåringsjenter lettere fikk medhold til legal abort.

– Dette skjedde først i Oslo. På seksti- og begynnelsen av syttitallet var det vanskeligere å få innvilget abort i distriktene enn det var i hovedstaden, sier Mølland.

Tilgang på abort gir høyere utdanning

Forskjellene mellom Oslo og resten av landet ble store. Hovedstaden fikk en stor nedgang i antall tenåringsfødsler sammenliknet med andre deler av landet. Fødselsraten blant tenåringer sank i Oslo, mens den steg i resten av landet.

– Vi finner at tilgangen til abort som tenåring fører til at sannsynligheten for å bli tenåringsmor synker. Kvinnene utsetter første fødsel, men får totalt sett ikke færre barn. Resultatene viser også en positiv effekt på utdannelsesnivå, sier Mølland.

Jenter som hadde tilgang til abort som tenåringer tok i større grad høyere utdanning.

Kvinnene får ikke færre barn enn andre, men barna kommer litt senere i livet. Det at disse kvinnene tar høyere utdanning virker også inn på barna.

– Vi ser at deres barn i større grad velger studiespesialiserende retning på videregående skole. Dessuten hadde de sterkere jobbtilknytning da de var i 30-årsalderen, og var da mindre avhengig av sosiale stønader, sammenliknet med barn til kvinner som ikke hadde tilgang til abort som tenåring.

- Dagens fødealder ikke spesielt høy

I dag er kvinners fødealder stadig oppe til debatt. Under baby boom-perioden var det svært mange tenåringsfødsler, som førte til lav gjennomsnittsalder for førstegangsfødende. Men i tiårene forut for andre verdenskrig var kvinnene eldre.

– Leser du avisartikler om kvinner og fødealder, ser det nesten ut som om vi har blitt steingamle når vi får barn i dag. Det er fordi mange sammenligner dagens fødealder med baby boom-perioden. Sammenligner du med perioden før, er ikke dagens fødealder spesielt høy. Det som har skjedd er at de høyt utdannede kvinnene venter enda lenger enn de med lav utdannelse med å få barn.

Gapet mellom de to gruppene har blitt større.

– Men vi får ikke færre barn av den grunn, sier Mølland.

Eirin Mølland har vært stipendiat ved Universitetet i Agder. I 2010 ble hun tatt opp på doktorgradsprogrammet ved Institutt for samfunnsøkonomi (NHH) med professor Kjell G. Salvanes som hovedveileder. Hun disputerte ved NHH 10. oktober.

Referanse:

Eirin Mølland. Teen Fertility and Family Planning. Doktorgradsavhandling, Norges Handelshøyskole. 2014

Et barn får en morsom leke. En voksen reagerer med sinne. Barnet nøler med å ta i bruk leken etterpå.

Dette er kort fortalt resultatet av et forsøk med barn som bare var 15 månender gamle. Forsøkene ble gjort på University of Washington i USA.

I følge en nyhetsmelding fra universitetet er forsøkene de første bevis på at spebarn er i stand til å oppfatte følelser og forstå motivene til andre mennesker.

Forsøkene viste at selv så små barn er i stand til å ha kontroll over egen oppførsel, men variasjonen fra barn til barn var stor. De mest impulsive barna hadde minst selvkontroll.

Sint voksen

I forsøkene satt en jevn blanding av smågutter og småpiker på fanget til foreldrene sine. De så en voksen på andre siden av bordet som viste hvordan forskjellige leker kunne brukes. Lekene hadde bevegelige deler og laget morsomme lyder. Barna så ivrig på, og lente seg fram og pekte noen ganger ivrig.

Så kom en annen voksen inn i rommet, og satte i gang en krangel med den som hadde vist fram leken. Den sinte voksne kalte bruken av leken for irriterende og plagsom.

Nølte når den sinte så på

Så inntok den sinte en av fire posisjoner. Enten forlot den sinte rommet, eller snudde seg vekk, eller satt vendt mot barnet men leste i et blad, eller satt og så på barnet. Hva ville så barnet gjøre med lekene?

I de tilfellene hvor den sinte så på barnet, nølte det i gjennomsnitt fire sekunder. Når barnet omsider tok leketøyet, var det ikke så ivrig etter å etterligne den voksne som hadde brukt det først.

Selvkontroll er viktig

Forskerne lot også foreldrene fylle ut et spørreskjema om hvor impulsivt barnet var. Svarene viste at de mest impulsive barna brydde seg minst om den sinte voksne.

Forskerne tror at disse resultatene fra 15 måneders alder kan få betydning for hvordan barnet utvikler seg videre, til og med skolemodningen. Derfor gjør de nå nye forsøk på de samme barna, som har kommet i skolealder.

- I siste instans ønsker vi barn som er velregulerte, som kan bruke flere typer påvirkning fra andre for å hjelpe dem å bestemme seg for hva de skal gjøre og ikke gjøre, sier førsteforfatteren bak studien, Betty Repacholi i nyhetsmeldingen.

Lenke og referanse:

Toddlers regulate behavior to avoid making adults angry, nyhetsmelding fra University of Washington

Betty M. Repacholi et.al: Infant, control thyself: Infants’ integration of multiple social cues to regulate their imitative behavior, Cognitive Development, vol. 32, okt-des 2014, pp. 46-57, DOI: 10.1016/j.cogdev.2014.04.004

Men vil du ta den i øyesyn må du ha mer enn vanlig flaks. Den er svært sjelden, og bare funnet to steder i Norge.

Tårekjuka (Inonotus dryadeus) er en parasitt på svære, eldgamle eiketrær, og vokser nederst på stammen eller røttene til disse. For eiketrærne er tårekjuka overhode ikke godt nytt.

Soppens hvitråte kan med tiden ta knekken på selv de største trær. Men angrepet er langsomt, og det kan ta mange tiår, eller til og med over hundre år, før treet dør.

Fruktlegemet, eller hatten, til tårekjuka er ettårig. Den er først svampaktig og myk, men blir etterhvert hardere og får en fløyelsaktig, jevn, brun overflate. De vakre «ravtårene» som har gitt arten navn, skilles ut fra hattens overflate når soppen er i voksefasen.

Tårekjuka kan bli opp til 30 centimeter i diameter og er lett å få øye på. Å finne den er likevel ikke så lett – for å si det forsiktig. Den er kresen med hensyn til habitat og trives bare på store, gamle eiketrær på rik mark.

Lenger sør i Europa finnes arten også på andre lauvtrær enn eik. Så langt er tårekjuke bare funnet to steder her til lands – i Fredrikstad og i Arendal.

Fordi det er veldig få tårekjuker i Norge og fordi populasjonene er isolerte, er arten i Norsk rødliste 2010 vurdert til å være kritisk truet. En antar også at arten er i tilbakegang fordi de eldgamle eiketrærne som arten er avhengig av, blir gradvis færre.

Alkoholisme blir som regel beskrevet som en avhengighet som blir dannet i hjernen. Nå viser forskning at bakterier i tarmen også kan spille en rolle.

– Resultatene våre viser at alkoholavhengighet ikke bare er en hjernesykdom, sier Fredrik Bäckhed, som er professor i mikrobiologi ved Göteborgs Universitet. 

– Hos noen kan det være koblet til en ubalanse i tarmbakteriefloraen.

Har færre tarmbakterier

I en ny undersøkelse, som nettopp er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet PNAS, har Fredrik Bäckhed og kolleger fra Belgia og Sverige analysert tarmbakteriene hos 60 alkoholikere.

Alle ble plassert på skalaer som viser depresjon, angst og trang til alkohol. Alle hadde et forbruk av alkohol som var cirka like høyt.

Forskerne satte forsøkspersonene på alkoholavvenning i 19 dager. 

26 av de 60 hadde utette tarmer, også kalt tarmpermeabilitet. Det fører ofte til betennelse, for eksempel Chrons sykdom. De fysiske plagene og risikoen for tilbakefall var altså forbundet med miljøet i tarmsystemet.

Disse personene hadde like mye depresjon, angst og alkoholtrang etter avvenningen. Hos de resterende 34 falt nivåene, slik at de var omtrent som hos en kontrollgruppe uten alkoholproblemer.

Kan gi bedre behandling

Testpersonene som scoret høyt på de tre skalaene, hadde også færre bakterier i tarmene. De hadde for eksempel lite av bakterien Faecalibacterium prausnitzii, som er kjent for å dempe betennelser.

Bakteriefloraen er altså en viktig faktor for om en alkoholiker får tilbakefall, konkluderer forskerne.

Ifølge Fredrik Bäckhed kan funnene føre til at man kan utvikle nye medikamenter.

–  Kanskje probiotiske medikamenter, som forbedrer bakteriefloraen, kan øke sjansen for en vellykket avvenning, sier han.

Den svenske professoren er overbevist om at det finnes signalveier mellom tarmsystemet og hjernen.

En rekke studier har i de siste årene vist at tarmbakteriene påvirker risikoen for fysiske sykdommer, men også for psykiske lidelser som depresjon, autisme, stress, ADHD og angst.

– Ikke noe bevis

Professor Ove Schaffalitzky er imidlertid ikke like overbevist.

– Studien viser en korrelasjon, altså et sammenfall, men det er ikke noe bevis, sier Schaffalitzky, som er forskningsleder ved institutt for medisinsk gastroenterologi ved Syddansk Universitet.

– Sammenfallet mellom tarmpermeabilitet, endret bakterieflora og økt hang til alkohol kan skyldes andre faktorer. Kanskje testpersonene hadde et spesielt drikkemønster, ulike matvaner eller medisinske tilstander. Det er mye usikkerhet her, sier han.

– For å bevise at det finnes en sammenheng, må man gjennomføre en intervensjon. Det kan man gjøre ved å endre testpersonenes bakteriesammensetning, for eksempel med antibiotika eller overføring av bakterier.

Forbindelse er ikke klarlagt

Fredrik Bäckhed er enig i at det er behov for flere undersøkelser.

– Det er første gang vi viser en sammenheng mellom trang til alkohol og sammensetningen av tarmbakterier for mennesker – museforsøk har imidlertid tidligere vist lignende resultater, sier han.  

– Men vi vet fortsatt ikke hvordan forbindelsen mellom tarmsystemet og hjernen fungerer, så det er behov for flere undersøkelser.

Den nye undersøkelsen er ledet av belgiske forskere. Fredrik Bäckhed, som normalt forsker på sammenhengen mellom tarmbakterieflora og type 2-diabetes, har hjulpet belgierne med analysene av testpersonenes tarmbakterier. 

Referanser:

Sophie Leclercq m.fl.: Intestinal permeability, gut-bacterial dysbiosis, and behavioral markers of alcohol-dependence serverity, PNAS (2014), DOI: 10.1073. (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Du har vært i Himalaya, og kan nesten ikke vente til du får møte vennegjengen og fortalt om eksotiske møter med buddhistmunker og den livsfarlige bilturen over Khunjerab-passet.

Risikoen er stor for at du blir skuffet. Dine eksotiske opplevelser blir en stopper, viser amerikansk forskning. Hvis du vil være med i praten, er det bedre å dele slikt som alle i gruppen har opplevd.

Følte seg utafor

Forskerne gjorde eksperimenter på 17 grupper, hver med fire forsøkspersoner. Tre i firergruppa fikk se en gjennomsnittlig god tegnefilm, mens den fjerde fikk en mer unik og spesiell opplevelse: En toppvurdert video av en tryllekunstner.

Alle fikk vite hvilke tre som hadde sett den halvgode videoen, og hvem den ene heldige utvalgte var som hadde sett toppvideoen. Så ble de satt sammen for å snakke om opplevelsen.

Det viste seg at den heldige utvalgte ikke var så heldig likevel, men tvert imot følte seg mer utafor i samtalen enn de tre som kunne dele opplevelsen av den middelmådige videoen.

Trodde de ville føle seg bedre

Hvorfor fortsetter da folk å komme med sine ekstraordinære historier? Et annet forsøk viser at vi feilaktig tror at vi får uttelling for dem.

I dette forsøket spurte forskerne om hva deltakerne trodde på forhånd. De forutså feilaktig at de som hadde hatt en spesiell opplevelse ville føle seg bedre, også i samtalen etter forsøket.

- Unngå spesielle opplevelser

Studien viser at vi bør bli mer bevisste hvilke opplevelser vi deler med andre, mener Gus Cooney fra Harvard University, som samlet og analyserte data i studien.

Han mener også at vi bør tenke gjennom hva slags opplevelser vi skaffer oss. Eksklusive opplevelser kan gi oss en god følelse når de skjer, men kan seinere gi oss problemer, mener han.

- Hvis en opplevelse gjør deg til en som ikke har noe til felles med andre, så vil den ikke gjøre deg lykkelig på lang sikt, uansett hvor god den var, sier han i en nyhetsmelding fra Psychological Science, tidsskriftet der studien er publisert.

Lenke og referanse:

Trying to Share Our “Epic” Moments May Leave Us Feeling Left Out, nyhetsmelding fra Association for Psychological Science

Gus Cooney et.al: The Unforeseen Costs of Extraordinary Experience, Psychological Science, 1.oktober 2014, doi: 10.1177/0956797614551372 (abstract)

Regjeringen la fram sitt første statsbudsjett onsdag denne uken. Her er hva universitetsmiljøene mener om budsjettet:

Bred front mot Isaksens skolepengeforslag

Da kunnskapsministeren skulle presentere langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, ble han møtt av en bred allianse av skolepengemotstandere. Regjeringen foreslår nemlig å innføre skolepenger for internasjonale studenter fra utenfor EØS. På onsdag protesterte i underkant av 100 studenter, en rektor og studentpolitikere mot forslaget på Blindern.

Universitas 

- 80 prosent av studentene vil forsvinne

Regjeringen vil innføre skolepenger for internasjonale studenter. Forslaget møter skarp kritikk, og norske studenter frykter at de skal tas med i ordningen.

Forskerforum

Langar ut mot forskingssatsinga til regjeringa

Leiaren i Forskerforbundet, Petter Aaslestad er ikkje nådig i sin kritikk av regjeringa si satsing på forsking. – Skulle dei ikkje bygge kunnskapssamfunnet? Vi hadde venta meir frå ei regjering som omtalar kunnskap som vår nye olje, seier Aaslestad i Forskerforbundet si pressemelding.

På Høyden

- Det monner ikke, Isaksen

Til tross for en satsing på videreutdanning og kompetanseheving av læreryrkene, er ikke Utdanningsforbundet særlig imponert over kunnskapsbudsjettet som ble lagt fram i går.

Utdanningsforbundet

–––––––––––––––

Nytt fra akademia

Nye redaktører for tidsskrift for kjønnsforskning

For første gang noensinne har redaktørskapet for Tidsskrift for kjønnsforskning kommet til Tromsø. De to ferske redaktørene Siv Ellen Kraft og Anne Britt Flemmen er begge professorer ved UiT – Norges arktiske universitet.

– Vi skal selvsagt ha artikler fra hele landet, som før – det er ikke et mål at det skal bli mye mer nordnorsk forskning. Men polarforskning og forskning på «det magiske Arktis» er veldig i vinden nå. Vi sitter godt plassert for å fange opp dette, sier Flemmen.

Kilden

Norske forskere får innvilget flere søknader

122 norske søknader ble sendt inn til EUs forskningsprogram og 17 av dem fikk tilslag. Det er tre prosent mer enn gjennomsnittet, som ligger på 12 prosent. Norge hadde altså en høyere suksessrate på 15 prosent i denne tildelingen innen IKT i Horisont 20.

Forskningsrådet

Det blir to universiteter i Nord-Norge

Kunnskapsministeren har bestemt seg for å legge ned diskusjonen om ett eller to universitet i Nord-Norge.  Han sier til NRK at det er en fordel for landsdelen å ha to universitet som kan utfylle hverandre.

Universitetet i Tromsø

— For mange kloke hoder

— Vi har for mange kloke hoder og for få sterke hender, sa Morgenbladet-redaktør Lena Lindgren under lanseringen av verket Profesjonshistorier. Mange av de godt over 100 meget kloke hodene i salen nikket.

Khrono

Det var stor stemning i ærverdige Erkebispegården torsdag kveld. En historisk avtale, signert rektor Gunnar Bovim og vegdirektør Terje Moe Gustavsen, vil muliggjøre en kraftig opptrapping av kompetanseutvikling i samferdselssektoren.

Den nye samarbeidsavtalen mellom NTNU og Statens vegvesen er verdt ca. 35 millioner per år og kan finansiere 25-30 nye PhD-stipendiater i løpet av 2015. I tillegg har vi andre aktiviteter. Jeg kan nevne senter for vinterdrift med delfinansiering av is og snølab, finansiering av 3 professor II-stillinger, støtte til masteroppgaver, ekskursjoner – deriblant ITS World Congress.

Samarbeidsavtalen er viktig for hele NTNU – men kanskje spesielt viktig for mitt fakultet – fakultet for Ingeniørvitenskap og teknologi – og studieprogrammet for bygg- og miljøteknikk som er hovedleverandør av viktig kompetanse til Statens vegvesen og hele byggnæringen. Derfor er vi også meget fornøyd med at det er vi – som på vegne av NTNU – forvalter denne samarbeidsavtalen

Vi har laget en fagplan eller forskningsstrategi for perioden 2012 – 2020. Valg av strategiske forskningsområder er gjort på bakgrunn av behovene i norsk næringsliv og forvaltning og forventet tilgang på finansiering. Et av de fire satsningsområdene er derfor Infrastruktur/bygget miljø, med trygge, effektive og miljøvennlige transportløsninger for vei, jernbane og sjø. Nå når statsbudsjettet er lagt fram ser vi helt klart at dette var et riktig valg. Samferdsel er helt klart meget viktig for hele landet.

Vegsjef Terje Moe Gustavsen trakk fram fergefri E39 som et eksempel. Han mener at NTNUs forskning i årene fremover vil bli avgjørende om en skal lykkes med denne typen store utbyggingsprosjekter. Det er kompliserte tekniske utfordringer som skal løses – den oppgaven er vi klar til å ta, og vi står nå bedre rustet enn noensinne til å klare dette!

Samspillet med forvaltning/næring er helt avgjørende for oss og jeg vil spesielt fremheve Statens vegvesens rolle og engasjement.  De har tatt ansvar for utvikling av kompetanse og de er en pådriver i Næringslivsringen – som er et unikt samarbeid mellom NTNU og byggnæringen.

Samarbeidsavtalen gir oss et meget godt grunnlag for et videre langsiktig samarbeid til stor nytte både for NTNU, Statens vegvesen og samfunnet.

Vi har hatt mange norske plagiatsaker, både fra forsker- og studenthold, men mørketallene er store. Internett og den enkle tilgangen til enorme mengder forskningstekster fra hele verden har gjort livet enda lettere for klipp-og-lim-akademikerne. 

Dårlig medieøkonomi gjør at billig eller gratis stoff er blitt mer attraktivt. Det er mindre rom for journalister å jobbe lenge med egne artikler – sakene skal ut i nettavisene raskt.

Derfor er det også mange journalister som faller for fristelsen å klippe og lime kollegaers tekster og utgi dem som deres egne. Eller de tar pressemeldinger eller artikler skrevet av kommunikasjonsmedarbeidere og setter sin egen byline på.

For oss som lesere er en kvalitetssenkning av akademiske og journalistiske tekster ille. Det gir mindre innsyn og færre avsløringer. Det verste er at de gir oss færre originale tanker – alt vi leser, kan vi ha lest før. 

Les hele kommentaren i Aftenpostenspalten Uviten.

For 25 år siden var jeg stipendiat ved University of California San Francisco. Den niende oktober 1989 feiret vi at universitetet hadde fått to Nobelprisvinnere, J. Michael Bishop og Harold E. Varmus. Ennå husker jeg den unisone gleden ved hele institusjonen. Vi feiret stort og var stolte for at universitetet hadde lyktes. Tenk at jeg fikk være til stede på et universitet som fikk Nobelprisen!

Ikke i mine villeste drømmer hadde jeg trodd at jeg en dag skulle få besøk på kontoret en halv time før annonseringen av Nobelprisen i medisin – bli fortalt at jeg skulle sette meg ned og så lese mailen May-Britt Moser akkurat hadde fått inn på telefonen. Her stod det blant annet:

«Tack för samtalet för några minuter sedan, och gratulerar till Nobelpriset! Vi är verkligen glada att få dela ut det till er, det är en stor dag.

Jag har försökt nå Edvard men hans mobil var avstängd så jag fick lämna ett meddelande om att han ska ringa mig – eller dig. Hoppas han får tillfälle att ringa innan journalisterna kommer!»

Det ble en surrealistisk halvtime da May-Britt Moser og jeg satt på kontoret og ventet. Vi fikk summet oss og kontaktet rektor Gunnar Bovim og prorektor Kari Melby. Jeg prøvde meg først med en morsomhet på sms siden jeg de siste årene har sagt at jeg skulle pensjonere meg hvis May-Britt og Edvard Moser fikk Nobelprisen. Følgende sms ble sendt 11.07: «Kl. 11.30 er herved blitt pensjonist med god lønn fra NTNU i all framtid…absolutt konfidensielt til kl. 11.30».

Nå måtte vi både sende en selfie av May-Britt og meg kl. 11.09 og så ringe for å være sikker på at budskapet ble oppfattet. Forsiktig ble også et par nære medarbeidere hentet inn slik at vi kunne forberede «eksplosjonen» som skjedde da professor Göran K. Hansson kom ut til pressen i Stockholm og begynte annonseringen av vinnerne like etter kl 11.30 på mandag.

Det var selvfølgelig synd at vi ikke fikk kontakt med Edvard Moser som satt på flyet til München. Han fikk først vite om nyheten da han landet. Ved gaten stod en flyplassansatt med blomster og gratulerte med prisen, men hun visste ikke hvilken pris han hadde fått. Det tok likevel ikke mange sekunder for han å orientere seg da telefonen ble slått på.

Det har vært en utrolig uke. Aldri før har noen i Norge fått Nobelprisen i fysiologi eller medisin. Det er ikke mindre fantastisk at May-Britt og Edvard Moser kommer fra egen institusjon og ikke bare det, fra eget fakultet. Det medisinske fakultet ved NTNU kan nå smykke seg med at de har to Nobelprisvinnere.

Det har også vært fantastisk å oppleve den store interessen rundt at Nobelprisen har gått til forskere ved NTNU. Det har strømmet inn med gratulasjoner fra hele verden og ikke bare til forskerne som holder på med hjerneforskning. Jeg tror at mange forskere rundt om i verden nå er glad for at de samarbeider med forskningsmiljøene ved et universitet som har fått Nobelprisen.

May-Britt og Edvard Moser er forskere i verdensklasse som fronter viktigheten av grunnforskning og det å ha et langsiktig perspektiv. Det er ikke anvendelse av resultatene som er utgangspunktet, men å kunne forstå hvordan hjernen fungerer. Så er det opplagt at du aldri kan reparere noe uten å vite hvordan det fungerer, og dermed er selvfølgelig slik forskning avgjørende for å kunne behandle hjernesykdommer i framtiden.

Vi er utrolig stolt over å ha slike eksepsjonelle forskere ved fakultetet, men vi er også utrolig glad for å ha forskere som er åpne, inkluderende, rause, inspirerende og som vil bidra til at nye generasjoner av unge forskere skal få en god start på forskerkarrieren. De fleste forskerne ved Kavli-instituttet er utenlandske statsborgere og alle forteller meg at det er ikke bare det at det er eksellent forskning som preger forskningssenteret, men at det er et åpent og varmt arbeidsmiljø.

May-Britt og Edvard Moser har vært modige og latt seg drive av nysgjerrigheten, og gått sine egne veier. Samtidig har de vært flinke til å bygge et fagmiljø, publisere vitenskap av høy kvalitet og vinne andre for at det er viktig å støtte hjerneforskningen deres. Derfor skal alle som har vært med å finansiere forskningen deres, i dag kunne si at de vurderte helt rett da de innvilget søknadene.

Denne uken har vært preget av utallige feiringer. Jeg tror at jeg får skrive mer om dette siden når ting har roet seg litt ned. En ting er likevel sikkert – det var kjekt å oppleve å være på et universitet med Nobelprisvinnere i 1989, men det var bare så utrolig mye større å kunne få oppleve dette på NTNU og i tillegg få være leder for fakultetet.

Musikkterapi gjør barn med ulike autistiske diagnoser gladere. Den hjelper også barna til å kommunisere bedre og fungere bedre sosialt. En nylig publisert samlestudie fra Cochrane Library viser at musikkterapien hjelper barna til å forholde seg til andre mennesker og dele sine følelser. 

Terapien har også positive effekter når det gjelder evner som kan lette skolearbeid og familierelasjoner. 

Samlestudien er en analyse av ti tidligere studier fra USA, Australia, Brasil og Korea. To av forskerne bak studien er tilknyttet Griegakademiets senter for musikkterapiforsking, Uni Research Helse i Bergen.

Bedrer sosiale ferdigheter

Personer med ulike autisme-spekter-diagnoser har problemer med sosial interaksjon og kommunikasjon. Flere studier der musikkterapi er brukt overfor autistiske barn, viser at terapien kan gå inn i kjernen av problemet som de med autistiske lidelser har.

- Samlestudien viser bedre effekter for barna som fikk musikkterapi enn hos de barna i kontrollgruppene som ikke fikk musikkterapi, sier Karin Mössler ved Uni Research Helse i Bergen.

Tidligere har en studie vist at et hormon kan hjelpe barn med autisme.

Mer glede og livskvalitet

Forskerne vurderte hvilken effekt musikkterapien har på kort og mellomlang sikt, i forhold til andre behandlingsformer og i forhold til ingen behandling. Placebo-effekten er målt ved å gi kontrollgrupper et lignende terapeutisk aktivitetstilbud uten å bruke musikk. Terapeuten brukte her bare språk for å kommunisere.

- Barna fikk økt gledesfølelse. Musikkterapien hjelper barna til å forbedre sine ferdigheter i sosial interaksjon. De fikk bedre verbal og ikke-verbal kommunikasjon. Musikkterapi kan bidra til å øke sosiale tilpasningsferdigheter hos barn med lidelser i autismespekteret, og til å bedre forholdet mellom foreldre-barn, sier Mössler.

Nylig viste en studie at tidlig innsats overfor spedbarn med autistiske symptomer har enorm effekt.

Barna spiller instrumenter

Barna satt ikke passivt og hørte på bestemte musikkgenre som klassisk musikk eller pop-musikk. 

- Musikkterapien går ut på improvisasjon der barnet selv er involvert i et musikalsk samspill, forklarer Mössler til forskning.no.

Barna får prøve ulike instrumenter som trommer, andre perkusjonsinstrumenter, gitar og andre strengeinstrumenter, piano eller xylofoner. Instrumentene må være enkle for barna å spille på. Ingen forkunnskap om instrumentet er nødvendig.

Får kontakt med egen kropp og følelser

I terapien kan musikkterapeuten for eksempel lage musikk som følger barnets bevegelser.

Det gir barnet tilbakemeldingen: Jeg hører hva du føler. To sanseinntrykk blir koblet sammen og gir mening, forklarer Mössler.

- Å bruke musikken aktivt for å komme i kontakt med sin egen kropp og sine følelser, gir barnet muligheten til å oppleve noe. Å oppleve noe er helt avgjørende for barnets utvikling generelt, i det det skaper en følelse, sier Mössler.

Hun forklarer at det å oppleve seg selv kan være vanskelig for et barn med autisme.

- Det er viktig for barnet å erfare hvordan ulike sanseinntrykk henger sammen og hvordan følelser kan utrykkes. Når barnet kan bli involvert i et musikalsk samspill kan ulike sanseinntrykk bli organisert, integrert og regulert.

Musikalsk samspill kan gi mening til følelser som ellers kan bli opplevd som kaotisk eller stressende for disse barna, forklarer Mössler. Musikalsk samspill ble brukt i fem av de inkluderte studiene. 

Strukturerte aktiviteter

Andre studier brukte mer strukturerte metoder der terapeuten tilrettela aktivitetene til barnet. Terapeuten sang eller spilte for barnet, alt fra forskjellige typer barnesanger, trommeaktiviteter eller selv-komponerte sanger.

Så ga terapeuten ulike oppgaver knyttet til dette. 

Hvor godt de ulike metodene virket, varierte. 

- Resultatene av Cochrane-studien tyder på at en tilnærming der barnet bruker musikken aktivt, kan føre til bedre effekter, sier Mössler.

Uttrykte uro ved tromming

Et annet eksempel: Barnet virker veldig spent, springer rundt på rommet og klarer ikke å fokusere på noe. Musikkterapeuten kan hjelpe barnet til å få spenningen uttrykt for eksempel i det barnet blir involvert i et dynamisk spill på en tromme.

- Sammen med terapeuten kan uroen få en klang, en rytme, en dynamikk som er strukturert – den begynner, har et høydepunkt og roer seg ned igjen, beskriver Mössler.

Slik kan stressende følelser få en mening som skaper orden og roer kroppen ned.

En studie viste nylig at folsyre minker risikoen for å få barn med autistiske lidelser.

Trengs større utvalg

Den nye samlestudien understreker også at gjennomføringen av musikkterapi krever spesialisert akademisk og klinisk trening. Musikkterapi tilbys flere steder i landet. 

-  Det er fremdeles nødvendig med flere undersøkelser med tilstrekkelig utforming og et større antall pasienter. Det er viktig å undersøke spesielt hvordan langtidseffekten av musikkterapi er, sier Mössler.

Gode resultater av slike effektstudier vil hjelpe oss til å integrere musikkterapi i autismebehandlingen på en mer systematisk måte enn det er per i dag, mener hun. 

Referanse:

Monika Geretsegger, Karin Mössler m. fl.: Music therapy for people with autism spectrum disorder. The Cochrane Library.