Kreft i bukspyttkjertelen er en sjelden kreftform, som svært få overlever. Det var denne kreftformen Apples grunnlegger Steve Jobs døde av. I Norge er krefttypen den tredje mest dødelige. Bare 4,6 prosent av mennene som får diagnosen overlever etter fem år, og bare 5,6 prosent av kvinnene. 

Nå har amerikanske forskere oppdaget et tidlig tegn på utvikling av kreft i bukspyttkjertelen.

Tidlig diagnose viktig

- De fleste som får den vanligste formen for kreft i bukspyttkjertelen, får diagnosen etter at sykdommen har nådd et avansert stadium. Mange dør innen ett år etter diagnose, sier medforfatter og lege Brian Wolpin ved Dana-Farber Cancer Institute i en pressemelding. En studie fra tidligere i år viser at denne svært dødelige kreftformen øker i Europa.

Oppdager man sykdommen tidligere i utviklingen, kan det forbedre forskernes mulighet til å finne en behandling som virker. 

Forskerne var derfor på jakt etter tidlige sykdomstegn. De lette etter tegn på endringer i måten kroppen bruker energi og næringsstoffer, som kan oppdages før sykdommen blir diagnostisert. Dette er såkalte metabolske endringer.

Ved å analysere blodprøver fra et stort antall mennesker, fant de et oppsving i visse aminosyrer før sykdommen ga symptomer. Aminosyrene er byggesteiner i proteiner. 

- Vi fant høyere nivåer av forgrenede aminosyrer hos dem som senere utviklet kreft i bukspyttkjertelen, sammenlignet med hos dem som ikke utviklet sykdommen, sier Wolpin i en pressemelding.

Forskerne fant at økningen skyldtes nedbryting av muskelvev. 

Avmagring og kraftløshet

Funnet tyder på at bukspyttkjertelkreft endrer måten resten av kroppen håndterer næringsstoffer. Resultatene kan hjelpe forskere til å forstå bedre hvordan bukspyttkjertelkreft påvirker resten av kroppen, sier Brian Wolpin.

Avmagring, kraftløshet og sterkt nedsatt almentilstand er blant de tidlige symptomene på kreft i bukspyttkjertelen. Denne tilstanden av muskelsvinn, kan være dødelig i seg selv. 

En tidligere studie viser at yoga kan hjelpe kreftpasienter.

- Det ser ut til nedbryting av muskelproteiner begynner mye tidligere i sykdomsprosessen enn tidligere antatt, bemerker Matthew Vander Heiden, forsker ved Dana-Farber Cancer Institute, Massachusetts Institute of Technology, i en pressemelding.

Funnene gir et viktig innblikk i hvordan bukspyttkjertelsvulster samhandler med pasientenes normalt vev, ifølge forskerne.

Ikke grunnlag for test

Økningen av disse aminosyrene er ikke stor nok til å gi grunnlag for en ny test for tidlig påvisning av sykdommen. Tiden det tok før de som hadde denne økningen ble diagnostisert med kreft i bukspyttkjertelen, varierte fra to til 25 år, viser studien. 

- Studien kan likevel føre til fremgang i det videre arbeidet med å oppdage bukspyttkjertelsvulster tidligere og identifisere nye behandlingsstrategier for dem med sykdommen, mener forskerne.

Forskere er på sporet av en test som kan vise hvilke pasienter cellegift ikke virker på.

Kilde:

Jared R Mayers m.fl.: Elevation of circulating branched-chain amino acids is an early event in human pancreatic adenocarcinoma development. Nature Medicine

Det kan nesten virke som om småkrypene som er over alt i sommermånedene, plutselig forsvinner på mystisk vis når høsten er her. Hva gjør egentlig marihøna når kulden kommer? Og hva med billene i blomsterbedet? Eller bladlusa?

Ifølge insektekspert Nina Svae Johansen fra Bioforsk Plantehelse har de ulike insektartene en rekke lure overlevelsesstrategier.

Kulden en utfordring

Vinteren hos oss er kald. Dette gir en utfordring for insektene i dobbelt forstand – de må takle de lave temperaturene og det finnes ikke mat.

Insekter er vekselvarme, noe som betyr at omgivelsene styrer kroppstemperaturen og at de i liten grad kan regulere den selv. Dette er en utfordring for de insektene som skal overvintre i hagen vår her i Norge.

Insektenes kropp må ha en viss temperatur, kalt terskeltemperatur, for å være i stand til å ta til seg næring, vokse, utvikle og formere seg, for at de skal klare å fly, lete opp vertsplanter og jakte på byttedyr.

For eksempel må lufttemperaturen være minst 8–9 grader for at rosebladlusa skal utvikle seg, og det må være må være rundt 15 grader for at bringebærbilla skal kunne fly. Blir temperaturen lavere enn terskeltemperaturen, blir insektene inaktive og utviklingen deres stopper opp. Dessuten tåler ikke cellene deres å fryse til is.

For å klare seg har insektene utviklet flere strategier for å overleve kulden og matmangelen om vinteren.

De insektene som er tilpasset vårt klima, akklimatiserer seg til å tåle vinteren, finner seg egnede overvintringssteder og utvikler spesielle overvintringsstadier som det å gå i diapause, en hviletilstand, om høsten.

Fryser i hjel

Men det er også mange insekter som fryser i hjel og dør om vinteren, påpeker Svae Johansen:

– Det er særlig de som fysiologisk sett ikke har rukket å forberede seg på vinteren. De insektene som har akklimatisert seg utover høsten og gjort seg klare for overvintring, tåler kulda mye bedre, og som regel overlever de fint. Det ser vi jo når de myldrer fram fra overvintringsstedene i hagen neste vår.

Men blir vinteren veldig hard kan også en del av disse fryse i hjel selv om de har forberedt seg aldri så mye. Og blir det store temperatursvingninger utover ettervinteren, kan insektene i varme perioder bli lurt til å tro det er vår for tidlig og så stryke med når vinterkulda setter inn igjen for en stund før våren endelig kommer for godt.

Akklimatisering

På slutten av sommeren og utover høsten blir insektene gradvis akklimatisert til lavere temperaturer. På kroppen har de sanseceller som oppfatter temperatur og antall timer sola er oppe per dag.

Disse registrerer at dagen blir kortere og at temperaturen blir lavere og gir beskjed til insektene om at vinteren nærmer seg. Da skjer det fysiologiske endringer i insektet som herder dem bedre mot kulda.

– De fleste insekter som lever naturlig ute i norsk natur går i diapause for å overleve vinteren, forteller Svae Johansen. 

Denne vinterdiapausen settes i gang av hormoner, og er en hviletilstand der insektene ikke tar til seg mat, utviklingen stopper opp og stoffskiftet holdes på et minimumsnivå som kun er tilstrekkelig til å holde liv i insektkroppen gjennom vinteren.

Samtidig er våre insekter fysiologisk tilpasset til å tåle de norske vintertemperaturene.

Produserer «frostvæske»

Dersom vannet i cellene til insektene fryser til iskrystaller, blir cellene ødelagt og insektet dør. Dette problemet løser de ved at de fjerner partikler som fremmer isdannelse i cellene og produserer alkoholer som glyserol, sukker og aminosyrer som fungerer som frostvæske når vinteren nærmer seg.

Dette gjør at kroppsvæsken holder seg flytende selv om temperaturen synker under frysepunktet.

– Da kan insektene tåle temperaturer helt ned til mellom 20 og 50 kuldegrader, avhengig av art. Noen bladlussnylteveps og stor kålsommerfugl har for eksempel underkjølingspunkt mellom 25 og 30 kuldegrader, opplyser Svae Johansen.

Hun forklarer også at noen insektarter skiller ut vann fra kroppen slik at kroppsvæsken blir mer konsentrert. Slik kan de senke kroppsvæskens smeltepunkt slik at det står i likevekt med temperaturen i omgivelsene. Dermed unngår de at cellene fryser.

– Insekter som er tilpasset et svært kaldt klima, slik det gjerne blir i høyfjellet og i arktiske strøk, kan til og med tåle en form for kontrollert frysing ved at de har utviklet en mekanisme som gjør at vannet fryser utenfor cellene der iskrystallene ikke gjør skade, legger hun til.

Graver seg ned i tide

Temperaturen er med på å bestemme insektenes utbredelse. For eksempel er hageoldenborren bare utbredt et stykke opp i Nordland, mens stor kålsommerfugl er bedre tilpasset et kaldt klima og er utbredt over hele landet.

De ulike insektartene går i diapause og overvintrer i forskjellige stadier: Noen tilbringer vinteren som egg (blant annet kirsebærbladlus og rosebladlus), andre som larve (for eksempel hageoldenborre), puppe (stor kålsommerfugl og bladlusgallmygg) eller voksen (blant annet liljebillen, sjuprikket marihøne og gulløye).

Noen arter overvintrer i flere stadier, slik som bringebærbilla som overvintrer som larve eller voksen i bakken under bringebærplantene.

– Er insektet svært vinterherdig og vil ha en tidlig start om våren, vil overvintring på soleksponerte steder der det blir tidlig varmt være en fordel. Kirsebærlusa bruker en slik strategi. De overvintrer som egg ved knoppene på kirsebærtrærnes greiner, og der kan de første bladlusene begynne å spise på bladene allerede når knoppene sveller om våren, sier insektforskeren.

Andre arter søker seg til overvintringssteder der temperaturen ikke blir så lav. Mange arter graver seg for eksempel ned i bakken hvor temperaturen er høyere enn i lufta. Et godt lag med snø på bakken virker dessuten som en isolerende dyne og kan øke vinteroverlevelsen.

Reiser til Syden

Vi har også arter som overvintrer på vertikale flater som husvegger, gjerder og trestammer slik som stor kålsommerfugl, på loft, under panel og takstein (vintergulløye og to- og sjuprikket marihøne). Marihønene kan også overvintre på bakken under løv og stein, i hulrom i jorda, og i sprekker i trær og stubber. Alperosemellusa tilbringer vinteren på årets vintergrønne blader på rododendronbuskene.

Overvintrende honningbier kan til og med gjøre en aktiv innsats for å holde varmen. Det gjør de ved at tusenvis av bier flakser samtidig med vingene, og denne kollektive vingebevegelsen produserer energi som varmer opp bikuben.

Noen insekter reiser til varmere strøk for å unngå kulda istedenfor å tilpasse seg den norske vinteren, slik som dobbeltbåndet blomsterflue.

Redusere mengden overvintrende skadedyr

Hagearbeid om høsten kan redusere mengden overvintrende skadedyr.

– Spavending eller fresing gjør at skadedyr som overvintrer i bakken blir mer eksponert til kulda og dermed mer utsatt for å fryse i hjel. Fresing vil også drepe en del skadedyr direkte.

– De skadedyrene som kommer til syne under arbeidet med jorda kan plukkes vekk for hånd, og etterpå kan insektetere som løpebiller, edderkopper, spissmus og fugler få forsyne seg, sier Svae Johansen.

Skadedyr som overvintrer grunt i jorda, slik som jordbærsnutebille og liljebille vil ved spavending kanskje havne for dypt i jorda slik at de dør av luftmangel eller for høy fuktighet, eller fordi de får problemer med å komme seg opp igjen om våren.

Voksne jordbærsnutebiller spiser pollen og trenger godt med mat gjennom sommeren for å skaffe nok energi til overvintringen. Dersom jordbærbedene holdes fri for blomstrende ugras gjennom sommeren og høsten får billene mindre mat, og dette kan føre til at flere dør i løpet av vinteren.

Å samle inn og brenne vissent plantemateriale i jordbærbedet om høsten, vil også drepe en del jordbærsnutebiller som har lagt seg til for å overvintre der.

Hjelp nyttedyra å overleve vinteren

Dersom jorda i grønnsaks-, bær- og blomsterbed, og under frukt- og prydtrær dekkes med organisk materiale, kan dette øke mengden nyttedyr som løpebiller og edderkopper. Disse spiser flere forskjellige slags skadedyr som lever på og i bakken, og kan for eksempel ta for seg av rognebærmøllens larver som slipper seg ned fra trekrona for å overvintre under treet.

Jorddekke kan også bedre overlevelsen til de av bladlusas fiender som overvintrer under planter som har hatt bladlusangrep om sommeren, blant annet bladlusgallmygg og bladlussnylteveps.

– Det går også an å lage «insekthotell» for å prøve å trekke nyttige insekter som vintergulløye, marihøner, bier og humler til hagen. Det kan tenkes at et godt insekthotell kan sørge for at flere insekter overlever vinteren.

– Insekthotellene kan ha mange ulike former. Det viktigste er at hotellet er fullt av gjemmesteder av ulik form og størrelse, og at det skjermes for regn, vind og sterk kulde. Gjemmestedene til insektene må heller ikke være for lett tilgjengelig for insektetende dyr og fugler som er ute på jakt etter mat vinterstid, sier Svae Johansen.

Materiale som egner seg til hotellbyggingen kan være stengler, kvister, stokker og stein med sprekker og hulrom, høvelspon, løst pakket tørt gress, tørr mose, kongler eller barkbiter. Dette pakkes inn i en ramme som holder det sammen, for eksempel en trekasse eller et gammel sementrør.

Økologen Wendy Turner fra Universitetet i Oslo, har avslørt en dødelig fristelse blant sebraer i Namibia. Områder forurenset med miltbrann-bakterier lokker sebraer og gnuer i døden.

Da hun oppsøkte stedet der en sebra året før hadde dødd av miltbrann, så hun ekstra grønt og frodi gress spire opp gjennom kadaverrestene, i forhold til området omkring. Andre sebraer beiter i større grad på slike dyregravsteder, og kan spre den dødelige bakterien. Det kan forårsake nye utbrudd, frykter forskere. Miltbrann er først og fremst en dyresykdom.   

Turner og hennes forskeretam har overvåket beiteaktiviteten hos sebraer, i håp om å kunne forutsi fremtidige miltbrannutbrudd, skriver LiveScience.

Biologisk våpen

Den fryktede miltbrannbakterien kan forårsake symptomer som kløende sår, pusteproblemer og feber, og kan være dødelig. Omlag 95 prosent av kjente miltbranninfeksjoner hos mennesker kommer fra hudkontakt med husdyr.

Sporer av miltbrann, eller antrax, er også brukt som biologisk våpen ved terrorisme. For flere år siden døde flere amerikanske ansatte i budbransjen og posten etter kontakt med brev som inneholdt antrax. 

Beitende dyr, derimot, får mikroben ved å spise den. Miltbrannbakterien er utbredt i Namibia og regnes som en del av parkens naturlige økosystem. De fleste miltbranntilfeller i Etosha nasjonalpark er funnet hos sebraer. Sykdommen kan drepe beitende planteetere i løpet av få dager etter at dyret har fått i seg dødelig dose. 

Mer frodig gress der døde dyr lå

Områder hvor døde sebraer er funnet, er gjerne mer frodige og har mer grønt gress enn andre områder. Da Wendy Turner i 2007 besøkte stedet der hun året før hadde funnet sebraen død av miltbrann, så hun ekstra grønt gress vokse opp gjennom kadaverrestene. 

- Jeg så frodig, grønt gress som vokste opp gjennom skjelettet i et område som ellers hadde tørt, kort gress, sier Turner til forskning.no. 

Jorda som er gjødslet av døde dyreskrotter, er mer rik på næringsstoffer som fosfor og nitrogen. Gresset rundt skrottene var også betydelig høyere og rikere på næringsstoffer, fant forskerne ut. 

De fant også miltbrannsporer på gress i inntil to år etter at sebraene hadde dødd. 

Dette fikk Turner til å lure på om disse områdene med døde miltbrann-kadavre ville tiltrekke seg beitende dyr, eller om dyrene vil bli skremt bort av sine døde artsfrender. 

Forskerne analyserte 35 steder som testet positivt for miltbrann og åtte områder som ikke gjorde det. De festet også kameraer som blir utløst av bevegelse på 13 miltbrannrammende steder, og ved 13 områder uten døde dyreskrotter. 

Turner forsikrer om at hun og teamet brukte beskyttelsesutstyr under forskningen, både da de håndterte potensielt smittsomt materiale i feklten og på laboratoriet.  

Sebraene beiter mer på smittestedene

Sebraer og små gazeller beitet opptil fire ganger så ofte på potensielt smittefarlige steder hvor en sebra hadde dødd i løpet av det siste året, enn på beiteland i nærheten uten kadavre. 

Miltbrann hindrer blodet fra å koagulere, og før døden inntrer fosser blodet ut fra naturlige kroppsåpninger. Derfor mistenker forskerne at miltbrann-rammede skrotter kan frigjøre mer næringsstoffer i jordsmonnet enn vanlige skrotter gjør, og dermed gjøre åstedet mer attraktive for planteetere. 

Forskerne forsøker nå å danne seg et bilde av hvilke faktorer som påvirker utbrudd og intensitet av miltbrann. Og finne ut om stedene og utbruddene kan forutsies. For to år siden døde en dansk sprøytenarkoman av miltbrann i et parti herion. Norske myndigheter gikk ut med en advarsel. 

- I Namibia lar bøndene husdyr og viltarter dele beiteland, så det er ikke mye separasjon mellom husdyr og ville dyr som i mange andre land, forteller Wendy Turner til forskning.no. 

Likevel er ikke miltbrann hos mennesker vanlig.  Når de oppstår, har det generelt vært koplet til konsum av kjøtt fra dyr som har dødd av miltbrann, forklarer Turner.

Vil studere hvor dyrene vandrer

- Hittil har min forskning være snevert fokusert på kadaverstedene fordi det tidligere ikke har vært data om hvordan disse områdene kan bidra til antrax-overføring over tid, sier Turner. 

Det neste trinnet er å skalere opp fra disse dyre-gravplassene til landskapsnivå, se på dyrenes bevegelsesmønster, langsiktige trender i værforholdene og dødeligheten av miltbrann i disse områdene. 

På sikt har Turner også planer om å gjennomføre en parallell studie i USA, for å se på hvordan nordamerikanske planteetere ter seg på slakteplasser. 

- Dette vil økte vår forståelse av overføring av smittestoffer som kan vedvare i lange perioder i miljøet. 

Kilde: 

Wendy C. Turner, Kyrre L. Kausrud m.fl.: Fatal attraction: vegetation responses to nutrient inputs attract herbivores to infectious anthrax carcass sites. Proceedings of the Royal Society B.

- Det er verdt å merke seg at selve behandlingssystemet, som skal hjelpe folk å bli bedre, oppfattes som et hinder mot bedring, sier Ottar Ness, forsker ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. 

Sammen med kollega Marit Borg og Larry Davidson fra Yale University i USA har han gått gjennom fagfellevurderte studier publisert mellom 2000 og 2013, med førstehåndsfortellinger om hva det er som bidrar til og hva som hindrer bedring for personer som har både rusproblemer og psykiske lidelser – såklate ROP-pasienter. 

– Det fins mye forskning rundt effekt av behandling. Men vi ønsket å finne ut hva personer med ROP-lidelser selv mener hjelper eller ikke hjelper, sier Ness.

Dobbel bedring

Forskerne ble svært overrasket over at de fant så få studier av selverfarte bedringsprosesser. Syv studier ble til slutt inkludert i litteraturgjennomgangen. Antall respondenter i studiene varierer fra én til 310.

Mye av den eksisterende forskningen undersøker bedring enten innen psykisk helse eller rus. Siden ROP-pasienter har to typer lidelser, er de også i det som kan kalles dobbel bedring. Derfor mener forskerne det er viktig å vite hva som kan bidra til at disse pasientene blir bedre. 

Og konklusjonen er ganske klar:

– Det personer med ROP-lidelser mener bidrar til bedring handler om sosiale og relasjonelle forhold. Barrierene fins på systemnivå, da snakker vi om struktur og organisering av tjenestene, forklarer Ness.

Arbeid, hobbyer og egen styrke

Forskerne peker på tre helt sentrale faktorer som bidrar til bedring.

Én av dem er betydningen av å ha en meningsfull hverdag. Å ha arbeid, meningsfulle aktiviteter, hobbyer og interesser gir tilhørighet og bidrar til stabilitet i hverdagen. Mange av respondentene i studiene la særlig vekt på muligheten til å dele sine erfaringer og hjelpe andre.

Å fokusere på egne styrker og være orientert mot fremtiden er en annen faktor som er viktig for bedring. Flere av studiedeltakerne forteller at de nådde et punkt hvor de måtte akseptere at fortiden har vært vanskelig og smertefull, men at de nå må vende blikket fremover. Ved å fokusere på egne styrker, og ha tro på at endring er mulig, oppleves det som lettere å planlegge fremtiden.

Den tredje faktoren som særlig bidrar til bedring er å gjenskape et sosialt liv og bygge relasjoner med andre mennesker. Et sosialt liv bidrar både til å forebygge ensomhet og til å føle at vedkommende er del av samfunnet. På samme måte er tillitsfulle relasjoner med andre, det være seg behandler, omsorgspersonell, familie eller venner, vesentlig i bedringsprosessen.

Byråkrati og tøffe krav

Lite tilpasset hjelp og fragmenterte tjenester trekkes frem som to av de største utfordringene. Litteraturgjennomgangen viser at et vanlig hinder i bedringsprosesser er helsepersonell som ikke forstår pasientens livssituasjon og/eller ikke aksepterer tilbakefall eller skadereduserende tiltak. Mange av studiedeltakerne forteller at de har fått motstridende råd fra hjelpeapparatet, noe som gjør at de heller søker bistand fra likesinnede. Det kan bidra til en oss mot dem-tankegang.

Noen studiedeltakere mente det var vanskelig å orientere seg i jungelen av tilbud og tjenester. Særlig der hvor rus og psykiatri er organisert i ulike enheter, oppleves byråkrati og mangel på samhandling som en stor barriere.

Deltakerne var også opptatt av høy turnover blant ansatte i tjenesten. Bedring fra både rus- og psykisk lidelse er en langvarig prosess, og hyppig skifte av personell gjør det vanskelig å bygge tillit og stabile relasjoner.

Den store utfordringen for forskerne fremover blir å undersøke hvordan helsetjenesten kan organisere tjenester slik at de bidrar til, ikke hindrer, bedring.   

Referanse

Ottar Ness, m.fl. Facilitators and barriers in dual recovery: a literature review of first-person perspectives. Advances in Dual Diagnosis, Vol. 7 Iss 3 pp. 107 – 11, 2014. Sammendrag

Landingssystemet ILS (Instrument Landing Systems) har vært i bruk i 50–60 år og er plassert ut på de fleste av verdens flyplasser. Det forteller bare hvor flyene er i forhold til rullebanen, og er grunnen til dagens korridorflygning.

ILS-systemet brukes stort sett alltid, uansett værforhold, og har ett system for horisontalplanet som viser innflygingsretningen, og ett annet for vertikalplanet som viser glidebanen.

Når dagens fly går inn for landing, må det derfor – 12 kilometer før landingspunktet, styre seg inn på en stabil, rett linje mot rullebanen.

Med det nye satellittbaserte landingssystemet kan piloten derimot operere med ulike innflygningsvinkler. Man kan lande flyet fra enhver retning, og både gå høyere og lavere enn i dag.

Vil ta tid

I vår sto en prototype av det nye landingssystemet klar for å installeres på en norsk flyplass. I juni var i tillegg en bakkestasjon ferdiginstallert og klar for testflygning av flyselskapet Norwegian.

Likevel tror forskerne at teknologiskiftet vil ta noe tid. Høye krav til sikkerhet gjør at det vil ta flere år å teste systemet for å være sikker på at det fungerer som det skal. Og flyplasselskapene Avinor og OSL må lære seg å bruke systemet og skjønne hvordan det virker.

Nødvendig korrigering

Forskerne Aiden Morrison og Nadezda Sokolova ved Sintef utvikler programvare og utregningsmetoder for en bakkestasjon som evaluerer og gjør nødvendige korrigeringer av satellittsignalene.

Satellittsignalene mottas nemlig både av fly og bakkestasjon, og feil som for eksempel atmosfæreforstyrrelser, kan være kritiske. Derfor har bakkestasjonen som oppgave å følge med på alle satellittsignalene og sjekke tallene.

Målinger det er feil med, forkastes. Og for alle som er riktige, genererer systemet korrigeringer som sendes tilbake til flyet.

Mange fordeler

– Satellittnavigering vil øke flyplasskapasiteten og redusere miljøbelastning og støyproblemer over tettbygde områder, ifølge forskerne.

I dag må man blant annet vente litt mellom hvert fly som skal lande på grunn av at systemet er følsomt for radiostøy. Den ulempen vil forsvinne når landingssystemet baserer seg på satellitter.

– Det betyr igjen at flyene kan pakkes tettere i luftrommet før landing. Det vil føre til mer effektive innflyginger, sier Sokolova.

Et annet forhold som handler om besparelser, er at dagens flyplasser trenger fire installasjoner per innflygningsretning med ILS-systemet. Store flyplasser kan dermed trenge åtte eller flere. Det satellittbaserte landingssystemet kan derimot dekke hele flyplassen, og det holder med ett system for alle rullebaner.

Sikkerhet foran alt

Alle de nye flyene til Norwegian er utstyrt for å ta i bruk det nye landingssystemet, og flyselskapet vil gå i gang med tester framover.  Men ennå mangler bakkesystemet på flyplassene.

– Det er veldig strenge krav til systemet, sier Morrison.

– Alt som sendes av informasjon til flyet må være nøyaktig og sikkert. Derfor er det et stykke fram ennå.

En internasjonal studie kaster nytt lys over mennesker som levde for mer enn 300 000 år siden.

Ifølge mytene har de vært fastlåst i eldgamle rutiner som de tok over fra foreldrene sine. Men en ny studie i tidsskriftet Science viser at de var innovative og nytenkende.

Studien viser blant annet at en avansert teknikk til å lage steinredskaper ble funnet opp mange ganger på forskjellige tidspunkt over hele kloden.

Nathan Wales, som er forsker ved Senter for geogenetikk ved Københavns Universitet, er en av forskerne bak den nye studien. Han forklarer:

– Det har lenge vært et stort spørsmål om Levallois-teknikken ble funnet opp flere ganger, eller om bruken spredte seg ved kopiering. Studien vår viser at teknikken ble funnet opp flere ganger, forteller Wales.

Dansk forsker er begeistret

Peter C. Kjærgaard, som er professor i human evolusjon og leder av Senter for biokulturell historie, har lest den nye studien og er begeistret.

– Vi har fokusert for mye på enkeltstående begivenheter i historien. Vi ser nå et mønster hvor historien til våre forfedre er preget av tilpassing til lokale forhold. Denne forståelsen erstatter en enkel opprinnelseshistorie som er basert på ønsketenkning inspirert av en bibelsk narrativ, sier Kjærgaard.

Liten forskjell på dem og oss

Ifølge Nathan Wales gir den nye studien en helt ny innsikt i hvordan forfedrene våre levde.

For 325 000 år siden hadde ikke Homo sapiens oppstått, og Homo heidelbergensis, som forskerne tror står bak steinverktøyene, har ikke blitt levnet mange kognitive egenskaper.

Men de var nok smartere enn vi har trodd.

– Homo heidelbergensis har nok vært mye mer menneske enn vi har antatt. Vi har en forestilling om at bare moderne mennesker har vært innovative nok til å komme med nye ideer hele tiden. Andre menneskearter har funnet opp ting én gang og fortsatt med å gjøre ting på samme måte senere. Denne studien viser at det ikke var så stor forskjell på dem og oss, sier Wales.

Fanget mellom to vulkanutbrudd

Forskerne bak den nye studien har undersøkt steinverktøy fra Nor Geghi i det sentrale Armenia.

Normalt er det vanskelig å bestemme alderen på steinverktøy, men her er verktøyene kapslet inn i to lag med aske fra vulkanutbrudd for 400 000 og 200 000 år siden.

– Det er veldig sjeldent at vi kan datere steinverktøy så presist, siden man ikke kan bruke for eksempel karbondateringer, sier Nathan Wales.

Samtidig kunne forskerne se at verktøyene, som var laget med to forskjellige teknikker, stammet fra samme tidsperiode. Blant annet fant forskerne verktøy som var laget med Levallois-teknikken, som gjorde det mulig å lage flere redskaper av én stein.

– Normalt sier vi at Levallois-teknikken avløste en eldre og mindre avanserte teknikk. Men ved Nor Geghi kan vi se at begge er i bruk. Levallois-teknikken er altså utviklet lokalt, forklarer Wales.

Samme bilde i hele verden

Dette funnet gjorde at forskerne ga seg i kast med studier av steinverktøy fra andre steder i verden. De undersøkte flere tusen eksemplarer.

Undersøkelsene viste at Levallois-teknikken ble funnet opp flere forskjellige ganger på flere steder i Afrika, Europa og Asia.

Derfor forsvinner teknologi

Felix Riede er førsteamanuensis i forhistorisk arkeologi ved Aarhus Universitet. Han synes den nye studien er spennende.

Han er imidlertid ikke så overrasket over konklusjonene.

– Det er etter hvert mer og mer som tyder på at forfedrene våre var ganske innovative. Derfor overrasker det meg ikke, sier Riede.

Riede peker på en årsak til at teknikken ble funnet flere ganger, for senere å forsvinne.

– Studien tyder å at befolkningstettheten var veldig viktig for innovasjonen. Hvis befolkningstettheten var lav, var det større risiko for at en gruppe med en utviklet teknikk døde ut.

– Hvis befolkningstettheten var høy, var det større sjanse for at teknikker kunne slå rot og spre seg. Det tyder på at demografi var avgjørende for mulighetene for teknologisk kompleksitet. Lav befolkningstetthet kan være årsaken til at vi bare finner sporadisk innovasjon i denne tidlige steinalderen, sier Felix Riede.

Gikk 120 kilometer med stein

Et annet interessant aspekt ved studien er, ifølge Nathan Wales, at verktøyene var laget av stein som kom fra mer enn 120 kilometer unna. Det viser at Homo heidelbergensis virkelig kunne planlegge.

– Det krever jo mye planlegging når man skal bruke ting som er mer enn 120 kilometer unna. Jeg tviler på at det er mange mennesker i dag som kan finne en klippeformasjon på 120 kilometers avstand. Funnet tyder på at Homo heidelbergensis planla gruppens bevegelser nøye, forteller Wales.

Gikk i mesterlære

Selve utviklingen av Levallois-teknikken forteller også forskerne om livet for Homo heidelbergensis.

Ifølge Wales er teknikken vanskelig å mestre, og det har tatt mange år å lære den.

Det tyder på kunnskapsutveksling mellom generasjonene. Kanskje har en far eller en bestefar latt en ung gutt følge dem i arbeidet.

– Vi kan selvfølgelig ikke vite noe om hvordan det har foregått, men det tyder på at Homo heidelbergensis har levd et liv som ikke lå så langt unna det man finner hos nyere jeger/samlere, sier Wales.

Referanse:

D. S. Adler m. fl.: Early Levallois Technology and the Lower to Middle Paleolithic Transition in the Southern Caucasus, Science, 2014, DOI:10.1126/science.1256484

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Om cannabis skal legaliseres har vært et hett debattema i mange land den siste tiden, også i Norge.

Nå har den australske forskeren Wayne Hall gått igjennom mye av forskningen siden 1993 som tar for seg usunne og helseskadelige konsekvenser av cannabisbruk. 

Oversikten til Wayne Hall tar både for seg negative konsekvenser av kronisk bruk av cannabis, og eventuelle konsekvenser av sjeldent bruk, eller bare å bruke cannabis én gang.

Ifølge Halls forskning øker cannabisbruk blant annet risikoen for alvorlige ulykker og psykiske lidelser som schizofreni.

• Les også: Tror ikke på sammenheng mellom hasj og vold

– Wayne Hall er nok verdensledende i denne typen forskning, sier Jørgen Bramness til forskning.no, forskningsleder og professor ved Senter for rus- og avhengighetsforskning ved Universitetet i Oslo.

– Dette er en viktig gjennomgang av aktuelle problemstillinger rundt cannabis.

– Artikkelen tar for seg faktorer som vi må ta hensyn til når vi skal forholde oss til debatten rundt rusmiddelet, selv om han gjentar en del poenger som er godt kjent.

Avhengighet

Det er fortsatt ingen beviser for at noen har tatt en dødelig overdose av cannabisbruk, men avhengighetsspørsmålet er mer komplisert.

Ifølge rapporten er hasj og cannabisbruk den vanligste formen for rusmiddelavhengighet etter alkohol og tobakk i USA, Canada og Australia.

Hall viser til studier som sier at en av ti av alle cannabisbrukere risikerer å bli avhengige. Risikoen for å bli avhengig for brukere som starter i tenårene er en av seks, samtidig som halvparten av alle kroniske brukere risikerer å bli avhengige.

– Dette var ganske ukjent og kontroversielt for noen år siden, men nå vet vi at det er en sammenheng mellom bruk og avhengighet, sier Bramness.

Dette punktet er også interessant i forhold til en legaliseringsdebatt, mener han.

– Selv om områder som har legalisert cannabis ikke rapporterer om store økninger i bruk, er det nok mer sannsynlig å tenke at bruken vil øke istedenfor å bli mindre.

– Hvis bruken øker, vil også flere bli avhengige, sier Bramness.

Cannabis-abstinenser

Det skal nå også være resultater som tyder på at man får abstinenser etter langvarig bruk.

Cannabisbrukere utvikler toleranse for virkestoffet THC, og Hall skriver om brukere som søker hjelp og forteller om angst, søvnløshet, dårlig appetitt og depresjon. Samtidig virker det som om symptomene ikke er like kraftige som ved alkohol- eller opiatavhengighet (som morfin og heroin).

Cannabisbruken har også økt i Europa, USA og Australia, og Hall peker på at cannabisen har blitt mer potent, og inneholder mer THC enn før.

Oppmerksomhet og læringsevne

Man har lenge trodd at daglig cannabisbruk kan gi mangelfull hukommelse, dårligere ordlæring og oppmerksomhet.

Tidligere studier har også vist disse sammenhengene, men Hall peker på at det har vært vanskelig å vite om folk som brukte cannabis allerede hadde mangelfull hukommelse, ordlæring og oppmerksomhet, før de begynte å røyke.

Samtidig mener også Hall at flere og bedre studier har gitt indikasjoner på at det er en sammenheng mellom disse kognitive effektene og kronisk bruk av cannabis, når bruken begynner i tenårene og fortsetter utover i 20-årene.

– På dette punktet synes jeg at han er litt mindre nøytral enn andre forskere på feltet, sier Bramnes.

– Sammenhengene er ganske usikre, og han heller litt mot å gi cannabis skylda. Vi vet ikke hvordan disse faktorene helt henger sammen, og det er mye tvil knyttet til spørsmålene.

Det er også vanskelig å slå det fast. Den nye studien peker på at det er en litt uklar sammenheng mellom hvor ofte man røyker cannabis, når man begynner å røyke, og hvor høye nivåer av THC man har i kroppen.

Det er også mye som tyder på at effektene kan vare lenge etter at man har sluttet med daglig cannabisbruk, men det er fortsatt usikkert. Det er også uklart om det kan skje permanente skader, eller om de er reversible.

Høyere risiko for bilkrasj

Selv om man bare har røyket en gang, og kjører bil mens man er påvirket av cannabis, er det dobbelt så stor risiko for å havne i en ulykke sammenlignet med hvis man ikke er påvirket, ifølge rapporten.

Hvis man i tilegg er påvirket av alkohol, skjer det enda en stor økning i risikoen.

– Cannabis brukes svært ofte sammen med andre stoffer i det virkelige livet, sier Jørgen Bramness.

Han tror dette er et felt som det må forskes videre på.

– Jeg etterlyser mer forskning som sier noe om blandingen mellom flere risikostoffer. Ofte forskes det på ett og ett stoff, men det er ikke sånn det fungerer i virkeligheten.

Sykdommer og schizofreni

Flere studier har trukket fram en klar sammenheng mellom cannabisbruk over lengre tid og psykotiske episoder og schizofreni.

Ifølge rapporten kan kroniske cannabisbrukere som begynner i tenårene dobler risikoen for å oppleve psykotiske episoder eller utvikle schizofreni, spesielt hvis man har psykotiske sykdommer i familien.

Rapporten nevner også at daglige cannabisbrukere har også større sjanse for å utvikle kronisk bronkitt, og middelaldrende brukere har sannsynligvis større risiko for hjerteinfarkt.

Det kan også være en kobling mellom visse krefttyper som lungekreft og cannabisbruk, men det er vanskelig å skille ut effekten av cannabis fra tobakk.

Samtidig peker Hall på nyere rapporter som beskriver en mulig økning av testikkelkreft hos cannabisbrukere, noe som han mener må forskes mer på.

Denne rapporten tar for seg kun negative helseeffekter ved å bruke cannabis, og Jørgen Bramness mener at vi også trenger flere slike rapporter som belyser andre sider av debatten.

– Det bør også komme artikler som oppsumerer de positive sidene ved cannabisbruk, for eksempel om medisinske effekter eller hva slags rolle cannabis kan spille i samfunnet.

Referanse:

W. Hall: What has research over the past two decades revealed about the adverse health effects of recreational cannabis use? DOI: 10.1111/add.12703, Addiction 7.10

Har du kjent på følelsen av å måtte ta et umulig valg? Følelsen av at uansett hva du velger blir utfallet uønsket? Det er ingen heldig situasjon. Likevel står mange helsearbeidere i slike dilemmaer hver eneste dag.

I Norge har vi som innbyggere rett til å motta helsehjelp der vi er, når vi trenger det; uansett alder. Det loven imidlertid ikke sier noe om er hvordan behovet for hjelp skal dekkes. Når «Fru Olsen» på 93 stadig blir mer og mer hjelpetrengende og datteren tar kontakt med kommunen for å få hjelp, er det ikke «Fru Olsen» som selv kan bestemme hvordan hennes behov for hjelp skal dekkes, det er det kommunens utsendte saksbehandler som gjør.

Lik rettighet til å motta helsehjelp betyr også at kostnadene for denne helsehjelpen tas fra den samme sekken med penger. Vi vet at denne sekken er begrenset, og utsatt for stadige nedskjæringer.

Hva skjer så den dagen da kommunens utsendte saksbehandler kommer til Fru Olsen og må ta det umulige valget? Hva skjer den dagen da «Fru Olsens» behov må veies opp mot behovene til ti andre hjelpetrengende i samme kommune?

Det er et umulig valg. Ikke bare er det umulig, det er også uforsvarlig. Likevel er umulige valg en del av hverdagen for mange sykepleiere som jobber innenfor de kommunale omsorgstjenestene. Mye tyder på at det er i hjemmesykepleien de tøffeste prioriteringene må gjøres. I kampen om ressurser er det ofte de eldste brukerne som kommer dårligst ut.

I de siste årene har antall brukere i hjemmetjenesten økt kraftig. Ikke bare har liggetiden på sykehusene gått kraftig ned, men antall pasienter som bor hjemme og kun behandles poliklinisk i sykehusene har også økt betraktelig. Dette har ført til en økende gruppe av yngre mottakere av kommunale helsetjenester.

Samtidig vet vi at til tross for at det stadig blir flere eldre, er andelen eldre over 80 år som mottar hjemmetjeneste mindre enn den har vært på lenge. Vi vet også at antallet institusjonsplasser som er beregnet for denne gruppen også stadig synker. Mye tyder altså på at den ressursinnsatsen som har vært innen pleie- og omsorgssektoren de siste årene (som politikerne våre så korrekt peker på), i stor grad har tilfalt de yngre brukerne i kommunene.

Et viktig spørsmål som er blitt stilt i forskning er da om den sterke veksten av yngre brukere fortrenger tjenestetilbudet til de eldre?

Ja, det er mye som tyder på det. Som vi har pekt på har alle brukergruppene i kommunen samme rettigheter. Loven legger dermed opp til at våre rettigheter til tjenester skal følge menneskers behov for helsehjelp. Definisjonen av hva som er behov blir derfor veldig sentral når man skal prioritere tjenester. Problemet er bare det at når denne definisjonen er diffus, åpner det opp for stor grad av bruk av skjønn.

De som oftest må bruke skjønn i forhold til å gjøre prioriteringer, er de som er nærmest pasientene. I en norsk studie fra 2012 kommer det frem at de ansatte i hjemmesykepleien forteller at det er lettere å prioritere bort tjenestene til de eldre fordi de i mindre grad enn de yngre ber om hjelp og krever sine tjenester. Dessuten opplever helsepersonell ofte at pårørende til de yngre brukerne er mer pågående enn pårørende til de eldre.

Så selv om vi i utgangspunktet har samme rettighet, så må vi altså ta rettighetene aktivt i bruk selv! Den som skriker høyest er den som får hjelp!

Men det er ikke slik at bare fordi man er gammel og ikke lenger kan tale sin sak, så blir behovene for å få hjelp mindre. Snarere tvert i mot: man er enda mer sårbar for ytre påvirkning som infeksjoner eller bivirkninger fra legemidler når man er gammel. Denne gruppen brukere bør og skal prioriteres! For å få til dette trenger helsepersonell i kommunene mer kompetanse om de eldre og deres behov. Fordi det er de som til daglig må ta de umulige valgene. 

I Fafo-rapporten sier flere av somalierne at følelsen av å bli ydmyket fører til tilbaketrekning, apati og økt motvilje mot systemet.

De Nav-ansatte oppfatter somaliere som kravstore og lite motiverte, mens andre legger vekt på at de tilgjengelige virkemidlene ikke fungerer godt nok for denne gruppen, ifølge rapporten.

– Forholdet mellom Nav-ansatte og somaliske brukere kan forstås som en selvforsterkende ond sirkel, der et aktiveringsregime som i liten grad er tilpasset somaliske innvandreres særskilte behov, de somaliske brukernes reaksjoner på det de opplever som stadig ydmykelser i møte med systemet, og Nav-ansattes frustrasjon over det de opplever som vanskelige brukere, forsterker hverandre og bryter ned tilliten i relasjonen mellom dem, står det i rapporten.

Ifølge rapporten opplever mange somaliere kontakten med Nav som vilkårlig, invaderende og mistenkeliggjørende, og mange er av den oppfatning at de behandles dårligere og mer respektløs fordi de er somaliere.

Jeg er stolt – og jeg er full av beundring! Vi har allerede en verdensmester i sjakk – og nå altså to nobelprisvinnere i medisin. Fantastisk!

Mens vi nå venter på flommen av utsagn om at ekteparet Moser er ”de beste av de beste innen vitenskapen”, må jeg selvfølgelig servere et av mine sure oppstøt: Ekteparet Moser er selvfølgelig flinke, men Nobelprisen er ikke et OL i vitenskap, det er mer et VM i tikamp. Selv om vinnerne kan leve resten av sine liv som vitenskapelige superstjerner – som de beste av de beste – er de egentlig bare de beste – eller kanskje bedre; heldigste – innen sitt mer eller mindre snevre felt.

Reglene

Det deles ut tre naturvitenskapelige nobelpriser hvert år, i fysikk, kjemi og fysiologi/medisin. Hver pris kan bare deles av tre personer – som må være i live. Nobelkomiteen arbeider til tider svært langsomt, så flere åpenbare kandidater har bitt i gresset før æren nådde dem.

For så vidt greit nok – hadde det vært annerledes, hadde vi kanskje fremdeles vært opptatt med å dele ut priser til Newton og Leibniz.

Litt mindre grei er regelen med tre mottakere: Hvor ofte, om noensinne, blir en oppdagelse gjort av tre, for ikke å snakke om én person? Tenk Cern, tenk store team, tenk moderne forskning.

Det blir selvfølgelig forbigåelser og urettferdigheter. Lise Meitner, Dimitri Mendeleyev, Jocely Bell, Ralph Alpher og flere dusin andre skulle antagelig ha hatt sine priser, men ble oversett av ulike grunner – sjalusi, kjønnsdiskriminering, svensk nasjonalisme, rein forglemmelse og så videre – men kanskje aller helst fordi, som sagt bare tre personer kan dele æren og berømmelsen.

De som ikke vant

I tillegg har vi en liste over oppdagelser som aldri ble tilgodesett med noen pris overhodet: Einsteins relativitetsteori er kanskje den som lettest rinner oss i hu. Bare i 1905 serverte Einstein fem oppdagelser som alle kunne kvalifisert til Nobelpris, relativitetsteorien var en av dem. Men Einstein var jøde – og svenskene likte verken jøder eller ”jødisk fysikk” – les relativitet og kvanter. Da han til sist fikk sin pris – i 1922, for den fotoelektriske effekt – hadde hans støttespillere redigert ut ethvert spor av kvantefysikk.

De nevnte er likevel blant de heldige. De jobbet tross alt innen et fagfelt som kan utløse Nobelpriser.

De fleste forskningsfelt er ikke engang med i kampen – det finnes ingen Nobelpriser i matematikk, geologi, psykologi, zoologi, økologi, meteorologi og så videre og så videre. Dette er selvsagt en delvis forklaring på hvorfor gjennombrudd som Wegeners kontinentaldrift, Vilhelm Bjerknes’ meteorologi, eller Leakeys humanevolusjon ikke vil dukke opp i avisenes lister over stor vitenskap i ukene som kommer.

Hadde han vært i live i 1901, hadde ikke engang Charles Darwin blitt innlemmet i vitenskapens Hall of Fame. Og det til tross for at han kom opp med det Daniel Dennett kalte ”the single best idea anyone has ever had” – evolusjonsteorien.

På den annen side, Dennett kunne heller ikke fått prisen – den deles ikke ut til filosofer. Den vil heller ikke gå til hans medsammensvorne, Richard Dawkins, eller Edward O. Wilson – eller til noen annen evolusjonsbiolog, noensinne: W. D. Hamilton, J. B. S. Haldane, Sewall Wright, Steven Jay Gould – uansett hvor mye de har forklart oss om vår plass i naturen. Det finnes imidlertid noen få unntak.

Som Theodosius Dobzhansky så berømmelig sa: Ingenting i biologien kan forstås uten å bli sett i lys av evolusjon. Evolusjonen er det som binder all annen biologi sammen – og det er nok grunnen til at min helt Jacques Monod, ble belønnet i 1965, sammen med kollegene André Lwoff og Francois Jacob, men da for et arbeid komiteen antagelig først og fremst betraktet som et bidrag til fysiologi og medisin – forklaringen på hvordan arvestoffet oversetter sin genetiske kode til virkelighet ute i cellen. Dette var nok også grunnen til at også Watson og Crick ble tatt inn i varmen.

Slik sett, er biologene litt bedre stilt enn geologene.

Jacques Monod brukte prisen sin klokt. En Nobelpris gir enorm oppmerksomhet og ditto prestisje. Jacques Monod var plutselig mannen alle lyttet til. Han engasjerte seg i antirasisme og antisemittisme, han var på studentenes side i 1968, og kjempet igjennom flere universitetsreformer, han beveget seg ut i eksistensialistisk filosofi – og politiske venner forsøkte å få ham til å stille som kandidat til det franske presidentvalget i 1969.

Etter noe betenkningstid sa han nei. En klok mann.

De som ikke skulle vunnet

Jeg avslutter med Nobelhistoriens minst kloke avgjørelse. Det finnes flere kandidater. Medisinprisen til lobotomi i 1949 er en av dem.

Da jeg for noen år siden intervjuet Robert Marc Friedman, forfatteren av The Politics of Excellence – Behind the Nobel Prize in Science – kom han imidlertid opp med en annen sterk søknad:

- Nils Gustav Dahlen – den svenske oppfinner – fikk prisen i 1912, fortale Friedman.

- Egentlig var det overveldende enighet om at prisen måtte gå til den nederlanske fysiker Heike Kammerling-Onnes, som hadde gjort store fremskritt innen superledning. Men da gjorde akademiet opprør. “Jaha! Nu måste vi ge pris til en av våre egne!”

Og da fikk det ikke hjelpe om Nobels fysikkpris gikk til oppfinnelsen av en ny type fyrlykt!