Samtaler med de døde, vaksineskepsis, homøopati – det er lett å finne saker å sutre over: Folk synes å stole blindt på udokumenterte metoder og fantastiske forklaringer. Men hva er løsningen? Hvordan får vi folk til å tenke kritisk?

Ved å innføre kritisk tenkning som skolefag.

Det hadde vært som en drøm: Ungene lærer ikke bare at Mount Everest er verdens høyeste fjell – de lærer også hvordan de kan vite dette. Slik er det dessverre ikke.

De færreste skoleelever har så mye som sett Mount Everest, ytterst få har klatret i det, ingen av dem har målt det. Likevel godtar de opplysningen om at Mount Everest er det høyeste fjellet: Læreren har fortalt dem det. Fine saker!

Har vi imidlertid en ambisjon om ikke bare å utdanne kunnskapsrike mennesker, men også reflekterte, tenkende mennesker – folk med redusert risiko for å ende opp som vaksineskeptikere og dødetolker – da må vi gå fram på en litt annen måte. Vi må fortelle dem at vi vet at Mount Everest er høyest, fordi fjellet er målt av folk vi kan stole på og som har brukt målemetoder vi stoler på. Vi må generelt lære dem hvordan vi finner kunnskap om verden, og hvilke metoder vi bruker for å skille god kunnskap fra dårlig. Først når de vet dette, kan de vite hvorfor de kan stole på påstanden om at Mount Everest er høyest, men ikke den om at MMR-vaksine fører til autisme.

Men som sagt; Kritisk tenkning er ikke et skolefag. Først lenge etter at ungene har gått ut av skolen, på universitetenes masternivå, lærer noen få av dem vitenskapelig metode, sannsynlighet og kildekritikk – ekte tenkning.

Kritisk tenkning i hverdagen

Drømmen er altså at alle skal lære. For å få til det, må vi først lære opp de voksne – lærerstudentene for eksempel.

Sammen med journalisten Siri Holtung, utarbeidet jeg for et par år siden en skisse til et introduksjonskurs i kritisk tenkning for studentene ved Høgskolen i Vestfold – et slags ex phil tilpasset vår tid, kritisk tenkning i hverdagen. Ikke et vondt ord om Platon, men grunnideen er at faget skal speile dagens utfordringer, hvilket fordrer bruk av ferske og tidsaktuelle eksempler.

Vi presenterte det slik: «… Også lærere, sykepleiere, ingeniører, prosjektledere, førskolelærere, programmerere, produktutviklere, revisorer og ledere har behov for å lære å tenke selvstendig og kritisk … I tillegg stiller det moderne, digitale samfunn forsterkede krav til våre evner til kildekritikk. Kritisk tenkning er et redskap som gjør studentene i stand til nettopp dette – å skille god vitenskap fra dårlig vitenskap og pseudovitenskap.»

De stående ovasjonene har dessverre latt vente på seg. Bortsett fra hos de foreleserne vi prøvde å rekruttere til prosjektet.

Samtidig ser vi altså at selv Forskningsrådet spør: Hvorfor taper vitenskapen? i en paneldebatt under Forskningsdagene.

Premissene for debatten var selvfølgelig gale: Til tross for svartmalingen over, er det ikke slik at vitenskapen taper. Vi – altså samfunnet – har aldri forstått mer enn i dag, og denne kunnskapen er demokratisk smurt utover. Aldri har flere mennesker hatt høyere utdannelse. Den jevne nordmann vet mye mer enn sin oldefar.

Premissene var likevel riktige: Vi har fått en ny form for uvitenhet – en villet uvitenhet. Paradoksalt nok, kan vi se den som en følge av den høye dannelsen.

Folk har mye kunnskap, men ikke nok – de mangler den kunnskapen om kunnskap som jeg skisserte over.

Vaksineskepsis

Paneldebatten tok utgangspunkt i den voksende skepsis mot vaksine. Det er mange av oss som vil ikke følge myndighetenes råd om influensavaksine. Vaksineskeptikerne vil nok mene de utøver kritisk tenkning – de godtar ikke glatt det legene sier. De sjekker nettet, finner alternative hypoteser, alternative fagfolk, føler at de tar ansvar og kontroll – men de gjør det dessverre helt feil.

Britenes tidligere statsminister Tony Blair prøvde kanskje å virke reflektert da han for noen år siden fortalte at han ikke vaksinerte sine barn. Han er ikke alene. Skremmende mange «vet» i dag at MMR-vaksinen mot kusma, meslinger og røde hunder kan føre til autisme. Og det til tross for at argumentene denne kunnskapen bygget på, i dag er avslørt som både svindel og dårlig forskning.

Hvorfor ”vet” de det da fremdeles? Noen ”vet” det fordi de tilhører en kristenmystisk sekt, antroposofene, som nører en dyp skepsis til alt som er nytt. Andre vet det fordi de vet at det eneste staten egentlig er ute etter, er å drepe oss alle. Denne gang med vaksine. Atter andre vet det, fordi de tror vitenskapen har bevist det, er skeptiske til øvrigheta, eller kanskje bare vil være på den sikre siden: Vaksine er antagelig ikke farlig, men det gjør ikke noe om jeg ikke vaksinerer ungene – så lenge alle rundt meg gjør det.

En tragisk historie

Et eksempel: For noen år siden trykket en respektert britisk avis en svært trist historie om ei helt normal lita jente som fikk MMR-vaksine i ettårsalderen. Deretter gikk hun inn i en dramatisk nedadgående spiral: Hun mistet smilet, latteren og livsgleden. Da artikkelen ble trykket var jenta fire år, hun hadde tunge autistiske symptomer, hun var uten språk, hadde store lærevansker, liten kontroll over kroppen – hun bare satt der, passiv og vuggende.

Alt dette ble brukt som bevis på at vaksineskeptikerne hadde rett: MMR ødelegger barna!

Hadde leseren eller journalisten hatt noe som liknet på en bakgrunn innen nevrogenetikk – nei, det er kanskje å dra det litt langt. Vi prøver igjen: Hadde journalisten hatt vett til å dobbeltsjekke sine kilder med andre fagfolk, hadde han funnet ut at jenta var rammet av Retts syndrom – en svært alvorlig form for autisme som først og fremst rammer jenter i ettårsalderen. Den lille jentas triste skjebne var altså ikke annet enn et tilfeldig sammenfall mellom den alderen Retts syndrom utvikler seg og den alderen barn blir vaksinert med MMR.

Sammenfall betyr ikke sammenheng. Det er den type ting man ville lært på et kurs i kritisk tenkning.

Ei heller er en anekdote et vitenskapelig bevis: Skal vi vite om noe – for eksempel vaksine – er farlig, må vi se det statistisk. Alle har ei tante som ble kvitt kols ved å spise potenserte kokosmakroner. Alle kjenner noen som nedkjempet kreften med stjernevann. Alle disse vidundermidlene får du kjøpt i helsekostbutikken på hjørnet. Det eneste du kan vite om dem, er at du ikke kan vite noe som helst om dem. Skulle du sjanse til å bli frisk – var det da Vidundersalven som utførte enda et vidunder, eller var det medisinene du fikk av legen?

Dette problemet hadde du vært i stand til å gruble deg ut av, dersom du behersket kritisk tenkning. Du ville tenkt: Hvor mange av de som har kols blir egentlig friske av kokosmakroner? Så lenge du ikke tenker kritisk, står du stadig i fare for å ta valg på feil premisser og sviktende grunnlag. Dette gjelder ikke bare for deg og meg, det gjelder for hele samfunnet.

Faget Kritisk tenkning bør derfor dukke opp langt nede i grunnskolen. Og det bør være obligatorisk for studenter ved høgskoler og universiteter. Så, kjære utdanningsinstitusjoner over det ganske land: Den kritiske hansken er kastet, skissen ligger klar.

Den ferske prisvinneren satt og diskuterte nye data med en kollega da telefonen ringte.

- Bør jeg ta denne telefonen? var May Britt Mosers første reaksjon. 

Telefonen viste seg å være fra Nobelinstituttet, med beskjed om at hun og mannen Edvard I. Moser tildeles Nobelprisen i fysiologi og medisin for sine oppdagelser av celler som utgjør et slags “indre GPS” i hjernen som gjør det mulig å orientere seg i rommet. Deres arbeid har vist hvordan en avansert intellektuell prosess utføres av hjernes nerveceller.

Forsker-ekteparet deler prisen med John O’Keefe fra University College London.

- Inspirasjon for alle

– Deres arbeid innen nevrovitenskap, med vekt på hukommelse og stedsans er internasjonalt banebrytende, og de har allerede mottatt vunnet de fleste internasjonale priser som det er mulig å få innen sitt fagområde, sier NTNU-rektor Gunnar Bovim.

– Det sier mye om nivået på deres forskning, når de blir tildelt verdens fremste, vitenskapelige utmerkelse på dette relativt tidlige stadiet i deres karriere. Dette er svært inspirerende for oss alle, sier NTNU-rektoren. 

Hjernens indre GPS

Hvordan kan vi forstå hvor vi er? Hvordan kan vi finne veien fra et sted til et annet? Hvordan koder hjernen denne informasjonen slik at vi omgående finner den rette veien neste gang vi går samme vei? Årets nobelprisvinnere har oppdaget et posisjoneringssystem, en slags “indre GPS” i hjernen, som gjør det mulig å orientere seg i rommet.

I 1971 oppdaget John O’Keefe den første komponenten av dette posisjoneringssystemet. Mer enn 30 år senere, i 2005, fant May-Britt og Edvard Moser en annen viktig del av hjernens posisjoneringssystem. De identifiserte grid-celler, som skaper et koordinatsystem for posisjonsbestemmelse. Deres videre undersøkelser viste hvordan de ulike celletyper virker sammen for at vi skal forstå hvor vi er, og hvordan vi skal finne veien.

Prisvinnernes funn har løst et problem som har opptatt filosofer og forskere i
århundrer: Hvordan hjernen skaper et kart over rommet som omgir oss, og gjør oss i stand til å finne fram i kompliserte omgivelser.

20 mus og bananfluer var passasjerer på SpaceX Dragon

Det ubemannede amerikanske forsyningsfartøyet SpaceX Dragon CRS-4 (Commercial Resupply Services 4) ble skutt opp med en Falcon 9 bærerakett fra Cape Canaveral Air Force Station 21. september klokken 07.52 norsk tid.

Romfartøyet var fremme ved stasjonen 23. september, og ble geleidet til en ledig koblingsmekanisme med stasjonens Canadarm2.

Lasten på noe i overkant av 2770 kg omfattet vitenskapelig utstyr, reservedeler, mat og klær. Av ulike typer vitenskapelig utstyr kan nevnes  et ISS Rapid Scatterometer, som fra et utvendig, nedoverrettet monteringsfeste på ESA-seksjonen Columbus skal bruke radarpulser for registrering av vindhastigheter og –retning over havområder i værvarslingsøyemed. Dessuten den først 3D-kopimaskinen i rommet,  20 mus i et tilpasset habitat og diverse bananfluer.

Forsyningsfartøyet vil være tilkoblet stasjonen i omkring en måned. På returferden skal det ha med seg noe slikt som 1486 kg last av blant annet vitenskapelig prøvemateriale og utstyr som trenger en kontroll på bakken. Landing vil skje i Stillehavet vest for Baja, California.

CRS-4 er altså SpaceX´ fjerde forsyningsferd til ISS på en NASA-kontrakt for levering av til sammen 20 tonn last på 12 ferder innen utgangen av 2016.

CRS-5 planlegges skutt opp i begynnelsen av desember.

Første russiske kvinnelige kosmonaut på 17 år

Resten av Ekspedisjon 41-mannskapet, Alexander Samokutjaev (Roskosmos), Jelena Serova (Roskosmos) og Barry E. Wilmore (NASA) ble skutt opp i Sojus 40 (Sojus TMA-14M) fra Bajkonur 25. september klokken 22.25 norsk tid. Kobling til Den internasjonale romstasjonens russiske Poisk seksjon fant sted litt under seks timer etter start. Romfartøyets venstre solcellepanel foldet seg først ikke ut oppe i banen, men kom på plass etter tilkoblingen.

Serova var Russlands fjerde kvinnelige kosmonaut, den første på 17 år og den første med opphold i ISS.

NASA-video med presentasjon av Elena Serova.

Første del av Ekspedisjon 41-mannskapet, Suraev (Roskosmos), Wiseman (NASA) og Gerst (ESA) skal ned i november, samtidig som Wilmore blir stasjonssjef for Ekspedisjon 42. Wilmore, Samokutjaev og Serova vil forlate stasjonen i mars 2015.

Med Sojus 40 (Sojus TMA-14M) på plass, var til sammen fem romsfartøyer koblet til romstasjonen: Sojus 40, Dragon 4, Sojus 39, ATV-5 (ESA) og Progress 56.

Fortsatt russisk satsing på romstasjonen

Ifølge en statlig rapport planlegger Russland å bruke 8 milliarder dollar (321 milliarder rubler) på Den internasjonale romstasjonen i tidsrommet 2016-2025.

Det var visestatsminister Dmitrij Rogozin som kom med opplysningene nylig i en tale han holdt ved Jurij Gagarin kosmonaut-treningssenteret, der han også nevnte at en del av pengene vil bli brukt til utvikling av nye ”automatiske romfartøyer” og ISS seksjoner. Talen henviste ikke til vanskelighetene i romsamarbeidet med USA etter Ukraina-dramatikken.

Privat transport kan fordyre romstasjonen for amerikanerne

NASAs forventning om operasjonskostnader på 3-4 milliarder dollar per år i den forlengede bruksperioden for stasjonen etter 2020 kan vise seg å være for optimistisk, melder romorganisasjonens generalinspektør i en nylig offentliggjort rapport.

Årsaken oppgis å være dels at transportkostnadene vil stige når amerikanske kommersielle, bemannede romfartøyer overtar etter kjøpte seter i russiske Sojus-romfartøyer, dels at USA må betale mer dersom internasjonale partnere ikke skulle være enige i forlengelsen.

”Mens ledelsen av ISS-programmet har gått nye veier for å redusere kostnader og konsolidere ressurser, er det ennå uklart om disse initiativene vil være tilstrekkelige til å dekke kostnadsøkningene, spesielt  fordi programmet ikke forventes å opprettholde noen finansieringsreserver de nærmeste årene,” står det å lese i rapporten.

NASAs utlegg til romstasjonen var 2,9 milliarder dollar i budsjettåret 2013. Av disse pengene gikk 43 prosent til operasjon og vedlikehold, 34 prosent til transport av mannskap og forsyninger. Omkring 10 prosent var øremerket forskning.

Amerikansk erstatning for russisk rakettmotor

16. september meldte NASA at Boeing og SpaceX var plukket ut for oppgaven å fly astronauter til/fra Den internasjonale romstasjonen istedenfor den forholdsvis dyre nødløsningen med leie av seter i russiske Sojus TMA romfartøyer. Boeing skal benytte CST-100 romfartøyer med Atlas V bæreraketter, SpaceX Dragon V2 med Falcon 9, og håpet er å starte tjenesten så tidlig som i 2017.

Til Boeing-alternativet er det imidlertid knyttet minst to problemer. Det ene består i at Atlas V foreløpig ikke er sertifisert for bemannede oppskytninger, det andre i at bærerakettens første trinn drives av en russisk RD-180 motor.

Politiske lederskikkelser i Russland kastet i vår tvil om en fortsatt levering av RD-180 motorer som en konsekvens av amerikanske sanksjoner etter Ukraina-dramatikken. Raketten er meget viktig for oppskytningen av amerikanske militære satellitter, men operatøren ULA (United Launch Alliance) har ennå ikke hatt en alvorlig knapphet. ULA eies av Boeing og Lockheed.

Test av den russiske rakettmotoren RD-180. Russisk video.

Og nå har ULA engasjert selskapet Blue Origin til å utvikle og bygge en amerikansk erstatning for den driftssikre RD-180 motoren, ble det meldt 17. september.

Blue Origin er opprettet og eiet av Amazon-stifteren og milliardæren Jeffrey P. Bezos, som dermed kan bli en rival for Elon Musk, sjefen for SpaceX . Elon Musk har lenge forsøkt å få det amerikanske flyvåpenet til å bruke SpaceX´s Falcon bæreraketter i oppskytningen av militære satellitter, og gikk i april til sak mot USAF for å få reversert en beslutning om å gi ULA en 11 milliarder dollars kontrakt for oppskytning av omkring 35 satellitter med andre raketter over en fem års periode.

Det rettslige skrittet og det politiske oppstyret rundt skal ha irritert flyvåpenet. Dermed er det grunn til å tro at meldingen om en amerikansk erstatning for RD-180 motoren i første treinn på Atlas V blir hilst velkommen av USAF og flere Kongress-ledere.

Blue Origin og ULA sier at de planlegger utvikling og bygging i løpet av fire år, med fullskala-prøving i 2016 og en første oppskytning i 2019.

To private romkontrakter

De to viktige NASA-kontraktene nevnt ovenfor går under betegnelsen CCtCap (Commercial Crew Transportation Capability), og omfatter en avsluttende sertifisering av de to transportsystemene Boeings og SpaceX´s). Først når denne sertifiseringen er i orden, kan den kommersielle transporten av mannskaper til/fra Den internasjonale romstasjonen begynne.

NASA-video om de to kommersielle kontraktene for transport av mennesker til romstasjonen.

NASA hevder at det å overlate lavbanetransporten med bemannede romfartøyer til kommersielle selskaper vil tillate organisasjonen å fokusere på en enda mer utfordrende oppgave – å sende mennesker til Mars.

Boeings fastpris-kontrakt er på 4,2 milliarder dollar, SpaceXs på 2,6 milliarder. Det er foreskrevet minst én bemannet prøveferd med minimum én NASA-astronaut om bord for hvert selskap, og disse ferdene skal blant annet demonstrere manøvrering i bane, kobling og system-operasjon.

Så snart prøveflyvningene er gjennomført og sertifisering gitt, vil hvert av selskapene utføre minst to og opptil seks bemannede transportoppdrag til romstasjonen. Fartøyene skal også brukes som livbåter på stasjonen.

Det nye amerikanske transportinitiativet kan gi mulighet for økning av mannskapsstørrelsen på stasjonen utover seks. Dermed vil det kunne utføres mer mikrogravitasjonsforskning.

De to selskapene skal eie og drive transportsystemene, og får anledning til å selge tjenester til andre enn NASA slik at kostnadene vil kunne reduseres for alle brukere.

Sierra Nevada til retten fordi romflyet Dream Chaser ikke ble valgt

Etter at CCtCap-utvelgelsen av Boeing og SpaceX ble bekjentgjort, var en tredje konkurrent, SNC (Sierra Nevada Corporation), så pass misfornøyd at selskapet 25. september meldte om rettslige skritt for å få utvelgelsen omgjort. Begrunnelsen var at alle tre tilfredsstilte kravene og at SNS´s pris var den nest laveste.

Mens Boeing´s CST-100 og SpaceX´s V2 begge er kapsler, kan SNC´s Dream Chaser best beskrives som et forholdsvis lite, bemannet løftskrog-fartøy med avansert teknologi i mange ledd. Romflyet ble til i et samarbeid med 30 amerikanske industripartnere, ti universiteter samt ti internasjonale romorganisasjoner og industribedrifter.

Kina inviterer til romsamarbeid

Kina er åpen for samarbeid med andre nasjoner i sitt romstasjonprosjekt, opplyste Yang Liwei, landets første astronaut/taikonaut og nestleder for China Manned Space Agency, 10. september: ”Vi har reservert et antall plattformer som kan brukes i internasjonale samarbeidsprogrammer,” sa Liwei. ”Og i tillegg har vi konstruert mekanismer som vil tillate kobling av andre lands romfartøyer.”

«Russisk GPS» trenger fortsatt hjelp utenfra

Ønsket om å utelate ”alt utenlandsk” (Se romrapport 28/14) i produksjonen av GLONASS navigasjonssatellitter er umulig å gjennomføre ennå, uttalte nestleder Russian Space Systems, Gregorij Stupak, under et foredrag ved International School of Satellite Navigation nylig.

GLONASS er fortsatt ikke så nøyaktig som GPS i geoposisjonering, men Roskosmos har lovet å øke nøyaktigheten til mindre enn 1 m i 2014.

Rosetta en dag senere ned på komet 67P

26. september meddelte ESA at forsøket på å landsette Rosetta-instrumentseksjkonen Philae på overflaten av kometen 67P/Tsjurjumov-Gerasimenko vil bli gjort 12. november, altså en dag senere enn planlagt.

Det primære landingsområdet, omtalt som Site J, ligger ytterst på det minste av de to sammenhengende legemene som utgjør kometen, med reserveområdet på det største. De to områdene ble plukket ut bare seks uker etter at Rosetta ankom kometen 6. august.

Video fra ESA om utvelgelsen av landingssteder på komet 67P.

Utvelgelsen av det primære området fra fem kandidater var enstemmig blant annet fordi mesteparten av terrenget innenfor et areale på én kvadratkilometer hadde skråninger mindre enn 30 grader fra lokal vertikal og fordi det inneholdt forholdsvis få store stener. Området får dessuten nok sollys til daglig ladning av Philae´s batterier for overflateoperasjoner utover en 64 timer lang tapping for innledende vitenskapelige undersøkelser.

For det primære landingsområdet, Site J, vil Philae bli sluppet 12. november klokken 09.35 norsk tid i en avstand av 22,5 km fra sentrum av kometen. Landingen vil finne sted omkring syv timer senere.  Radiosignalene fra Rosetta til Jorden bruker omkring 28 minutter og 30 sekunder 12. november, slik at en bekreftelse på vellykket landing vil nå bakkestasjoner her nede omkring klokken 17.00 norsk tid.

Endelig bekreftelse av det primære landingsstedet og en landingsplan skal foreligge 14. oktober, men hvis en formell Lander Operations Readiness Review basert på de nyeste tilgjengelige data skulle fremtvinge et skifte til reserveområdet, vil det fremdeles være mulig å lande 12. november. Bekreftelse på vellykket landing kan i så fall foreligge omkring klokken 18.30.

Rosetta skal fortsette å studere kometen og dens miljø i over et år på en fortsatt ferd innover mot og rundt Solen. Den ellipseformede solbanen har et høyeste punkt utenfor Jupiter, og et laveste mellom Mars og Jorden. De vitenskapelige målingene foretatt av Rosetta vil bli komplementert av Philae´s ti instrumenter.

Amerikansk og indisk romsonde begge i bane rundt Mars

NASAs MAVEN (Mars Atmosphere and Volatile Evolution) gikk 22. september klokken 04.24 inn i bane rundt Den røde planeten.

Orbitalsonden ble skutt opp 18. november 2013 (R 30/13, side 3), og er utstyrt med tre instrumentpakker for studier av Mars´ øvre atmosfære. Av spesiell interesse er informasjon om hvordan planetens klima har endret seg over tid, dessuten hvordan denne endringen har påvirket utviklingen av overflaten og den potensielle beboeligheten.

NASA-video om Maven-sonden.

Det var applaus og smil i kontrollsenteret ved Bangalore da Indias første Mars-sonde, MOM (Mars Orbiter Mission), kom frem til, bremset opp og gikk inn i bane rundt Den røde planeten 24. september norsk tid. Avstanden Mars-Jorden var da 225 millioner kilometer, som det tok radiosignalene nesten 12,5 minutter å tilbakelegge.

Den viktige oppbremsingen med en 440 N hovedmotor og åtte mindre, 22 N motorer varte i 24 minutter, 13 sekunder, og sonden havnet i en ellipseformet bane med høyeste punkt (apoapsis) i 76 994 km og laveste (periapsis) i 422 km. Inklinasjonen er 150 grader. Dette er nær de ønskede verdiene (R 27/14, side 4).

Fra denne banen er det alt overført gode bilder, for eksempel ett, tatt i en høyde av 8449 km, av Mars-horisonten med planetens tynne atmosfære klart synlig.

Norsk antenne på Mars-kjøretøy

Antennen på FFI-georadaren som skal være om bord i NASAs Mars 2020 kjøretøy (Romrapport 25/2014), vil bli bygget av Comrod Communications på Tau i Ryfylke.