Tingenes internett («Internet of Things») er navnet på en trend hvor stadig flere av de elektroniske enhetene vi omgir oss med, knyttes til internett for å kunne kommunisere både med hverandre og med oss mennesker. Men fortsatt er det mange spørsmål ved tingenes internett som er uavklarte. Et slik spørsmål er hvordan vi skal kunne finne fram blant de milliarder av enhetene som ventes å bli knyttet til internett i årene som kommer. Én ting er enhetene man selv eier og har kontroll på. En annen ting er enheter som er ment å være tilgjengelige for alle.

Google avduket i forrige uke et nytt og frittstående åpen kildekode-basert prosjekt som forsøker å løse dette. Prosjektet kalles for Physical Web og holder til på GitHub. Det understrekes at det dreier seg om et eksperimentelt prosjekt som er på et tidlig stadium.

– Physical Web er et forsøk på å utvide superkraften til weben – URL-en – til dagligdagse, fysiske objekter. Den grunnleggende forutsetningen vår er at du skal kunne går bort til ethvert «smart», fysisk objekt og samhandle med det uten først å måtte laste ned en app, heter det i beskrivelsen av prosjektet.

Eksempler på fysiske objekter som nevnes, inkluderer salgsautomater, reklameplakater, busstopp og leiebiler. Samtlige vil kunne ha mer informasjon eller tjenester å tilby til personer i nærheten enn det som er tilgjengelig ved første øyekast, for eksempel når den neste bussen kommer. Denne informasjonen vil vises på brukerens enhet.

Tanken bak Physical Web er at de smarte, fysiske objektene skal kunne kringkaste relevante URL-er til alle enheter som er i nærheten. På en smartmobil eller et nettbrett vil brukeren kunne se disse URL-ene i for eksempel et eget grensesnitt, for så å kunne velge å klikke en URL for å få tilgang til det som tilbys. I oversikten over URL-ene kan det også vises en kort tekst, en tittel og tilsynelatende også en logo.

Kommunikasjonen er i utgangspunktet enveis, noe som innebærer at parkerings- eller brusautomaten ikke vil vite noe om hvem det er som passivt mottar URL-informasjonen. Først når brukeren velger å åpne URL-en, vil den smarte, fysiske enheten eller tilknyttede systemer vite at URL-en har blitt mottatt. Selve kringkastingen i dagens prototype skjer ved hjelp av Bluetooth Low Energi (LE), men også andre teknologier kan være aktuelle. All annen kommunikasjon vil skje via brukerenhetens vanlige internettforbindelse.

Dersom det er flere smarte, fysiske enheter i nærheten, vil enhetene kunne rangeres etter signalstyrke. Ifølge prosjektet har dette vist seg å fungere godt dersom avstanden mellom enhetene er på mer enn 1,5 meter. Andre mulige faktorer for rangeringen i listen inkluderer historikk og personlige preferanser.

Allerede har Physical Web-prosjektet utviklet applikasjoner til Android og iOS. Tanken er likevel å unngå bruken av apper og at løsningen blir en standard som implementeres i operativsystemene til mobile enheter. Hvordan brukeren får tilgang til listen over URL-ene til enheter i nærheten, vil trolig kunne variere fra plattform til plattform. I appene benyttes henholdsvis varslingsfeltet i Android og låseskjermen til iOS. Men det dreier seg bare om å gjøre listen lett tilgjengelig, ikke for å forstyrre brukeren med varsler i tide og utide.

Physical Web-prosjektet omfatter teknologier som til sammen kan minne noe om Apples iBeacon-teknologi. Men mens iBeacon offisielt krever bruk av iOS-enheter, kan Physical Web trolig kan brukes av enhver smart klientenhet med støtte for Bluetooth LE og internett. Siden en app tydelig kan brukes for å gi enheten støtte for løsningen, avhenger den heller ikke av plattformleverandørens egen interesse for det hele.

Apples iAd-nettverk for mobile enheter ble lansert i 2010, og poenget var å gjøre det enkelt for annonsørene å plassere reklame i applikasjoner til iPhone og iPad.

Det kan ikke sies at iAd ble noe enorm suksess, og Apple har slitt med å friste annonsører til å bidra. Man har oppfattet prisnivået som høyt (og Apple har jevnlig redusert prisene for å bruke iAd), annonsørene er låst i Apples økosystem, og mange annonsører har vært misfornøyd med hvor lite kontroll de har over kampanjene. Blant annet foreligger det svært lite informasjon om kundene – Apple skal besitte mye informasjon om disse, men deler det ikke med annonsørene.

Tidligere i år gjorde Apple det lettere for brukere å kjøre kampanjer: Alle med en Apple ID kan nå få tilgang til annonse-verktøyene, mens det tidligere kun var mulig for registrerte app-utviklere.

Og nå kommer altså iAd offisielt til Norge, i tillegg til resten av Norden og flere andre europeiske land. Det vil si at applikasjonene kan promoteres i totalt 25 land i Europa, Nord-Amerika og Asia.

Det er altså tydelig at Apple ikke gir opp annonsemarkedet, men det spørs om ekspansjonen er nok til å friste enda flere annonsører.

Hva kan gå galt i IT-prosjekter? Svaret er mye. Svært mye. Og mye går galt. Undersøkelser viser at 40 til 50 prosent av prosjektene feiler.

Slik lød den lokkende invitasjonen til et kaffeseminar hos Senter for rettsinformatikk ved Universitetet i Oslo forrige uke.

– Hvis det er én ting dere skal huske er det dette: Den aller største feilen står i prosjektets
mandat. Feilen er beskrevet som oppgaven du skal løse, sa Harald Os.

Foredragsholderen delte erfaringer han har opparbeidet seg etter over tyve år som konsulent, de siste fem som seniorrådgiver i Skatteetaten.

Opplevd behov
Ikke bare hvor det ofte svikter, man hva som kan gjøres for å unngå havariet. – Alle prosjekter starter ut fra et opplevd behov, så er det ikke sikkert beskrivelsen av behovet eller opplevelsen av det stemmer med virkeligheten.

– Vi bruker IT-prosjekter for å løse organisasjonsutfordringer. Tror vi. Der kunne jeg egentlig stoppet, for det er dette det handler om, sier Os, før han spør retorisk. Hva skal prosjektet levere? Er det behovsstyrt eller er det et IT-prosjekt?

Uklare mål
Rådgiveren hevdet han har til gode å se et prosjekt hvor det bærende elementet er hva som skal komme ut i andre enden, hvilke behov det skal dekke og hva som faktisk skal oppnås.

De rundt 20 som hadde møtt opp til foredraget, fikk høre at testing nødvendigvis er en viktig del av IT-prosjekter. Det er kjent at all programvare inneholder feil. Os la til at alt som ikke testes er feil. Men hva er det som ikke testes?

– Mandatet og gevinsten testes ikke. Det gjør heller ikke kravene som vi stiller opp. De kan være langt unna det vi tror de er. Kravspesifikasjonen beskriver vel behovet? Nei, som regel beskriver den noe helt annet. Feilaktig beskrevne krav er samvittighetsfullt implementert, det kan vi dokumentere med tester.

Skrell vekk
Det finnes ifølge foredragsholderen bare én ting som er verre enn et prosjekt som endrer på kravspesifikasjonen, og det er de som ikke gjør det. Så lett og så vanskelig. – Vi må endre underveis.

Erfaringen hans er at de som skriver kravspesifikasjonen skriver alt for mye. Kort ned på beskrivelsen, skrell vekk alt som er unødvendig.

Det var også tid til å komme innom kjente prinsipper som KISS (keep it simple, stupid!) og 80/20-regelen. Sistnevnte postulerer at 80 prosent av funksjonaliteten kan leveres på 20 prosent av tiden.

– Anvender vi det to ganger, så kan vi med 40 prosent av innsatsen dekke 96 prosent av behovet. Er det da verdt å bruke resten av tiden for å dekke 100 prosent? Ja, noen ganger er det det, men det er verdt å tenke over.

Mentalt krevende å forenkle
Skatteetatens IT-mann lanserte en påstand om at kompleksiteten i et prosjekt dobles for hver fase man går gjennom (fra konsept til analyse, til design, implementering og så videre). Dermed er man raskt oppe i en økning i kompleksitet på 10-gangen.

For å unngå dette må man forenkle. Man gjør det som er nødvendig, men heller ikke mer. Så var budskapet også at noen ganger er kompleksitet helt nødvendig, du må bare vite når du kan unngå unødig kompleksitet.

Dette er vanskelig, vedgår Harald Os. – Vi tar oss ikke den mentalt krevende jobben det er å gjøre noe enkelt. Dessuten, hva er det som gir status i en organisasjon. Er det å mestre det enkle eller å mestre noe som er komplisert, spurte han retorisk.

Seniorrådgiveren avsluttet med råd om hvordan man kommer seg ut av uføret. Han presenterte en enkel matrise baserte på «triste og gode erfaringer fra en del prosjekter».

Løsningsfella er typisk noe du bør unngå. «Når konsulentene ikke har forstått et problem, så drar de fram en løsning for å slippe å vise at de ikke forstår. Det lærer man på konsulentskolen».

– Beskrivelser er mye viktigere. Når vi atpåtil skal lage noe så abstrakt som programmer, tror jeg det er ekstra viktig.

Still heller ikke hvorfor-spørsmål, da slike kan bli for offensivt oppfattet. Os foreslår i stedet at man spør «hva skal vi oppnå med det?». Hva er hensikten med det vi skal lage?

– Det har jeg terpet på hos oss (Skattedirektoratet) mange ganger. Men det å beskrive hensikten med få ord – og få fram hva poenget egentlig er – det krever innsats, sier Os.

Samsung er verdens største leverandør av Android-baserte enheter. Samtidig har selskapet en lisensavtale med Microsoft om teknologier som brukes av disse enhetene, og som berøres av patenter Microsoft eier og håndhever.

Til nå har det ikke vært kjent hvor mye Samsung betaler for dette, men i et rettsdokument fra Microsoft opplyses det at det dreier seg om et beløp på mer enn én milliard dollar for 2013 alene. Neowin har, ikke helt uten forbehold, regnet seg fram til at det utgjør drøyt tre dollar per Android-enhet Samsung leverte i fjor.

Microsoft har lignende avtaler med nærmere 30 ulike selskaper som tilbyr Android-baserte enheter. Ifølge rettsdokumentet er omtrent 80 prosent av Android-enhetene som selges i USA omfattet av slike avtaler. En oversikt over de aktuelle patentene ble utgitt tidlig i sommer.

Rettsdokumentet er en del av en sak som Microsoft anla mot Samsung i august. Ifølge dokumentet dreier søksmålet seg om et krav på 6,9 millioner dollar i renter fordi Samsung skal ha holdt tilbake noen av lisenspengene i en periode i fjor. Ifølge Reuters mente Samsung at Microsofts oppkjøp av Nokias mobiltelefonavdeling var et brudd på lisensavtalen mellom Microsoft og Samsung. Samsung skal senere ha betalt beløpet, men nekter å betale renter for perioden hvor pengene ble holdt tilbake.

– Vi er sikre på at vi har en sterk sak og at vi vil lykkes. Samtidig verdsetter og respekterer Microsoft vårt lange partnerskap med Samsung, sier Microsofts juridiske visedirektør, David Howard, i et blogginnlegg. Han forteller videre at Microsoft regner med at partnerskapet vil fortsette også etter denne tvisten.

Mobil betaling er virkelig i vinden for tiden, spesielt etter at Apple viste frem sin Apple Pay, som er innebygd i de nye iPhone 6-mobilene, og Telenor har kunngjort Valyou-tjenesten sin som også vil rulles ut i nærmeste fremtid.

Det Bodøbaserte selskapet OfficeLink har jobbet lenge med å implementere kontaktløs betaling over store deler av byen, og målet er at Bodø skal bli den første kontaktløse byen i Norge.

OfficeLink samarbeider med Valyou om å utvikle tilbudet, selskapet har fra før jobbet med å bygge ut et system rundt Google Wallet, men nå har teknologien kommet mye lenger.

Både Valyou, Nets, Point, DNB og Telenor har vært involvert i prosjektet, og det fokuseres på Bodø fordi det er mange terminaler tilgjengelige for publikum, og det har vært en innsats der for teknologien.

Det er per i dag 34 butikker som er aktivert og testet, og i løpet av et par uker vil rundt 90 butikker og serveringssteder være klargjort. Det gjelder altså ikke bare butikker, men også mange utesteder, restauranter og kafeer.

– I løpet av et par uker nå så vil det være bortimot 90 butikker som er klargjort. Det er mange som får byttet ut terminaler i disse dager. Det meste av serveringssteder, hamburger- og pizzarestauranter og kafeer vil være klargjort, sier bedrifskonsulent Ørjan Hansen i OfficeLink til digi.no

Fordelen er at alle disse terminalene som aktiveres for NFC vil også fungere med iPhone 6 og Apple Pay den dagen det lanseres i Norge, og andre eventuelle teknologier som måtte dukke opp. Det vil blant annet rulles ut stadig flere bankkort med NFC bygget inn, som også vil støtte kontaktløs betaling. Valyou-teknologien fungerer per i dag bare på Android-enheter.

For å bevise hvor mye mer praktisk det er å bruke NFC-baserte løsninger, lagde OfficeLink en videosnutt der det sammenlignes hastigheten på kontaktløs betaling mot tradisjonell betaling med kort. Resultatet er tydelig til fordel for NFC, som virker til å gå mye raskere.