forskning.no er en nettavis med norske og internasjonale forskningsnyheter.
forskning.no gis ut under Redaktørplakaten.
Ansvarlig redaktør / daglig leder: Nina Kristiansen, tlf 41 45 55 13
Redaksjonssjef Bjørnar Kjensli, tlf 94 24 35 67
Redaksjonen
Annonser: Arnt-Ove Drageset, 92 44 58 46 og Arne Bergsli, 91 73 78 10.
Stillingsmarked: Preben Forberg, 22 80 98 95
Det startet i Morgenbladet, merkelig nok. Hvis du finner denne velformulerte cellulosen på en byggeplass, eller andre steder der håndverkere ferdes, skyldes det trolig tilfeldige vindkasts lek med en papirkurv.
Skjønt, cellulose kan brukes til mer enn å trykke aviser. Det kan også brukes til å lage dynamitt. Og da tømrermester Ole Thorstensen blåste ut i avisen sist seinsommer, smalt en diskusjon om det som har blitt kalt «de manuelle» ut av spaltene til Morgenbladet og inn på arbeidsplassene.
Hvem er «de manuelle»? Thorstensen gir svar med eksempler: Butikkfolk, jordbrukere, fiskere, industriarbeidere, budbilsjåfører, renholdsarbeidere, kokker og håndverkere.
Thorstensen tilhører den siste yrkesgruppen. Den interesserer meg mest også. Han gjør opprør mot underdanigheten som får hans kolleger til å svare slik, når de blir spurt om hva de driver med: «Jeg ble bare snekker, jeg».
Min onkel Thor var snekker. Han var en kultivert skogens mann. En av mine venner fra gymnastida er også snekker. Vi omgås med leger, forskere, psykologer, advokater og byråkrater på toppnivå uten å føle oss dumme, noen av oss.
Jeg har nemlig heller aldri satt mine bein på Blindern eller noe annet universitet. Jeg er lydtekniker, og altså i utgangspunktet ganske manuell. Jeg klippet i bånd og dro i spaker, og likte det godt.
Thorstensen har visst også en akademisk omgangskrets. Men den kan ikke være like hyggelig. Bitre dråper av forakt etser ut karakteristikkene: De er arrogante, uvitende og respektløse.
Akademikerne sutrer over dårlig mat i kantina, varme kontorer, dårlige kontorstoler, musearmer og de dumme og slemme kollegene. De er til og med banditter, når de lager byråkratiske regler som ødelegger for håndverkerne.
Nesten en måned seinere kommer en tømrersvenn Thorstensen til unnsetning. Rainer Benjamin Hoppe forteller hvordan håndverkere i hans hjemland Tyskland svarer på forakten: «Det er vi som bygger verden. Ikke dere.»
- De (akademikerne) vet at en akademiker i den forstand egentlig ikke mestrer noe som helst. Men det gjør vi, tømrermester Thorstensen, avslutter Hoppe.
Det finnes sikkert arrogante akademikere, uten respekt for manuelle yrker. Men denne arrogansen bør ikke bekjempes med en motsatt rettet arroganse fra håndverkerne.
Tvert imot: Det Norge og verden trenger i framtida, er både akademikere og håndverkere. Men verden trenger bare de som er villige til å utvikle seg og samarbeide.
Nylig fikk jeg se et vakkert eksempel på en slik holdning. Jeg møtte den franske astronomen Jean Lilensten på Teknisk museum for noen dager siden. Han skulle vise fram en planeterrella, et lite verdensrom med nordlys i en glassboks som han hadde konstruert og laget selv.
Lilensten vred på potmetere og flyttet modellene av sola og jorda inni glasskassa. De glødende gassene snodde seg rundt klodene, ikke alltid slik han hadde tenkt seg det.
Lilensten er direktør for Institut de Planétologie et d´Astrophysique de Grenoble i Frankrike, men samtidig en idealist som har reist rundt med planeterrellaen i bagasjerommet på bilen for å vise den fram til skoler, gamlehjem og astronomiske foreninger.
I fagartikkelen om planeterrellaen skriver han at for å bygge en terrella, trenger du minst to typer folk.
Den ene er en gal vitenskapsmann som elsker å ha kontakt med publikum, som aldri protesterer over å bære 100 kilo planeterrella til en skole for å vise den til hundre barn, en som liker å bruke helgene på å nå ut til folk.
Og – enda viktigere i denne sammenhengen: En gal tekniker.
- Du har en: De finnes i ethvert laboratorium. Mannen eller kvinnen man går til når utstyr ser ut til å ha brutt sammen for godt, de som er i stand til å reparere en bil med en skrue, eller redde en romferd med et stykke papir og litt lim, skriver Lilensten.
Med andre ord: En «manuell». Ikke en «manuell» med forakt for det akademiske. En manuell som liker å samarbeide med akademikere.
For den egentlige motsetningen står ikke mellom akademikere og manuelle. Den står mellom to andre grupper.
Den ene er intolerante akademikere og håndverkere på den ene siden, de som opprettholder motsetninger, og som tror at de alene kan gjøre jobben.
Den andre gruppen er de som ser at akademikere og manuelle trenger hverandre. De trenger hverandre desperat.
For mange år siden møtte jeg en akademiker som klarere enn mange så akkurat dette. Fysikeren Francis Everitt hadde i over 40 år loset det amerikanske romprosjektet Gravity Probe B trygt forbi havarier i asteroidefeltet mellom skeptiske, bevilgende politikere og teknologiske utfordringer.
Romsonden skulle sette Einsteins relativitetsteori på sin hittil tøffeste prøve. Sentral i instrumentene på romsonden var en kvartskule, slipt med en presisjon tilsvarende en meters høydeforskjell, hvis kula hadde vært på størrelse med jorda.
Fortsatt kan jeg falle fullstendig i staver over dette og alle de andre finmekaniske underverkene i romsonden, som skulle måle en vinkel tilsvarende utstrekningen av Thorstensen eller meg i Norge, sett fra California. Og – ja – Einstein bestod prøven.
Poenget er at underverkene i Gravity Probe B var håndverk. Og dette faktum var ikke noe som Eweritt bare motstridende ville innrømme. Han framhevet håndverket spesielt.
På sekstitallet, da mange av studentene på Stanford University kom fra landbruksfamilier, hadde de et bedre håndlag med laboratorieutstyr, fortalte han. De hadde tatt med seg håndlag hjemmefra. De visste hvordan de skulle reparere en traktor.
Fortsatt mente Eweritt at mye av suksessen til forskningsmiljøene på Stanford og andre universiteter i Silicon Valley skyldtes nærheten til de mange små spesialbedriftene som utviklet spesielle teknologier. En av dem hadde laget den ufattelig presise kvartskula.
Bak slike idealer ligger en grunnleggende tanke: Hånd skaper ånd, som styrer hånd, i en kreativ, uendelig sløyfe.
I 1998 utga den amerikanske legen Frank. R. Wilson boka The Hand. Her argumenterer han for at evnen til å klatre, og seinere lage verktøy med hendene, krevde kraftig utvikling av hjernen.
Den større hjernen gjorde oss i stand til å lage enda mer avanserte og kraftige verktøy. Verktøyene stimulerte tankene videre, og gjorde oss i stand til å lage mer avanserte verktøy.
Og slik gikk runddansen fra de første steinredskaper for over to millioner år siden, og helt fram til Gravity Probe B.
Denne grunnleggende innsikten har jeg også erfart som lydtekniker, for mange år siden. Jeg hadde lyden bokstavelig talt i hendene, dro den forbi lydhodene på båndspilleren.
Ut fra dette håndverket vokste en lengsel etter å uttrykke tanker og drømmer i lyd. Jeg ble radiomann. Men aldri forlot jeg det manuelle, lydhåndverket. Jeg strakk meg etter hele spennvidden, fra håndverk til åndsverk.
Men hvis håndverket setter seg på tverke, kan åndsverk bli hodepine. Det erfarte jeg også.
I radiofaget fantes det folk på begge sider som så ned på hverandre. Noen lydteknikere så på programsekretærene som livsfjerne pratmakere, som måtte kues i studio for at de ikke skulle bli for overlegne. Noen programsekretærer så på lydteknikerne som sine personlige tekniske sekretærer, mikrofonstativer og utstyrsbærere. Vi var ikke en gang teknikere. Vi var «teknikken».
Slik var ikke alle. De beste forstod den gjensidige avhengigheten mellom håndverk og åndsverk.
Denne gjensidige avhengigheten blir enda viktigere i framtida, tror jeg. Akademikere og håndverkere som ikke samarbeider, vil få problemer.
Akademikerne får problemer, fordi teoretiske fag trenger stadig mer avanserte verktøy for å trenge videre inn i virkelighetens største og mest grunnleggende gåter.
Tenk på CERN, det europeiske senteret for partikkelfysikk! Hvor mange håndverkere på alle nivåer og i yrkesbetegnelsens aller hederligste forstand har vel ikke utviklet de enorme detektorene, de superledende magnetene og alle støttesystemene som utgjør Large Hadron Collider?
Også håndverkere med forakt for det teoretiske vil få problemer. Hvis de insisterer på at hender og hode ikke henger sammen i nerveendene, vil de glippe. Flere og flere vil bli automatisert bort i løpet av de neste tiårene.
Hoppe skriver at akademikeres virksomhet ikke produserer noe reelt i det hele tatt. Det er de manuelle som skaper ting og verdier, mener han. Men det tror jeg er en døende sannhet.
Maskindeler og bygninger er allerede produsert av 3D-skrivere, rett ut fra datamodeller. Roboter vil overta mye av det tyngste og mest manuelle arbeidet i sykehjem og på byggeplasser.
Automatiseringen har alt kommet langt i bilindustrien og oljeindustrien. Bygninger kommer også oftere som ferdigproduserte moduler fra industrien, en utvikling lik den revolusjonen IKEA satte i gang.
Jeg tror Rainer Benjamin Hoppe tar fryktelig feil når han skriver at en akademiker ikke mestrer noe som helst. Det står akademikere bak hele denne utviklingen: Fysikere, kjemikere, ingeniører, økonomer, bedriftsledere.
Hvis håndverkerne vil overleve, må de klatre oppover i næringspyramiden. Det kan de gjøre på to måter.
De kan bli kunsthåndverkere, og produsere høy kvalitet for godt betalende kunder. Med en stadig økende levestandard i vår del av verden kan en håndlaget kjøkkenbenk eller et håndlaget spisebord med en ettertraktet signatur bli det nye statussymbolet.
Eller kan de videreutdanne seg, og bli akademikere. De kan bli ingeniører som konstruerer maskiner med kyndigheten til en som kjenner den praktiske virkeligheten der ute hvor maskinen skal gjøre nytte for seg.
De kan også bli byråkrater. Da vil de ha en stor fordel: De har en praktisk innsikt som kan nedfelles i regelverk som ikke motarbeider, men snarere medarbeider den fysiske virkeligheten som skapes ute på byggeplassene, i fabrikkene.
Kanskje bør håndverkerne rett og slett slutte å kalle seg håndverkere, de manuelle. De, som akademikerne, må ta i bruk både ånd og hånd. Det er ingen motsetning.
Når jeg leter i essayet til Thorstensen, finner jeg heldigvis spor av den samme tankegangen. Her er mer enn forakt for akademikere.
- Jeg har respekt for utdannelse og akademisk kunnskap, skriver han ett sted. Selv om denne setningen punkteres av alle stikkene han gir akademikere i andre deler av essayet, peker den mot en holdning til utdannelse jeg er helt enig i.
Undervisning i teori må springe ut av praksis. Alt for mange utdannelser, også de akademiske, har lidd fordi Frank Wilsons budskap om hånden ikke er tatt til følge, at hånd skaper ånd. Årsaken er vel oftest at penger skal spares. Det er billigere å forelese for et stort kull enn å gi praktisk opplæring til hver enkelt.
Men så må Thorstensen og Hoppe legge av seg stolthetens tunge kappe, og bevege seg også den andre veien: La ånd styre hånd.
Kanskje er løsningen å erklære både håndverket og åndsverket for dødt som adskilte fenomener, og innse at de bare er to sider av egenskapen som har gjort mennesket til evolusjonens store vinner: Menneskets evne til å gripe og begripe verden.
De manuelle. Debattinnlegg av tømrermester Ole Thorstensen. Morgenbladet 21. august 2014
Til tømrermester Thorstensen. Debattinnlegg av Rainer Benjamin Hoppe. Morgenbladet 12. september, 2014
Feromoner er et omdiskutert emne blant forskere – men kinesiske forskere konkluderer med at de former vår oppfatning om hvem som er sexy.
Det kinesiske forsøket viser at en heteroseksuell mann gjenkjenner duften av en kvinne, mens en homoseksuell mann gjenkjenner duften fra andre menn. Dette betyr at mennesker kan lukte seg frem til det andre mennesker, men bare hvis personen de snuser etter er en potensiell partner. Kineserne mener at denne kommunikasjonen skjer via feromoner.
– Resultatene våre tyder på at menneskelige feromoner finnes, sier professor Wen Zhou fra Chinese Academy of Sciences i Beijing.
De kjemiske signalene kan endre vår sosiale oppfatning. Dette skjer ubevisst.
Professor Wen Zhou forklarer at forskerne testet effekten av to typer av steroider – androstadienon og estratetraenol – som i andre studier har blitt identifisert som feromoner.
Teorien er at feromoner er signalstoffer som mennesker skiller ut for å påvirke andre mennesker. De lukter ikke noe i seg selv, og derfor oppfatter vi dem ikke bevisst. Disse bitte små signalstoffene kommuniserer direkte med den ubevisste delen av hjernen vår.
Menn frigjør feromonet androstadienon, mens kvinner frigjør estratetraenol. Tidligere studier har vist at androstadienon finnes i mannens sæd og armhulesvette, mens det kvinnelige steroidet estratetraenol finnes i kvinnens urin.
Forsøkspersonene bestod av 24 heteroseksuelle menn, 24 heteroseksuelle kvinner, 24 homoseksuelle menn og 24 bi- eller homoseksuelle kvinner. I alt deltok 96 personer.
Forsøkspersonene ble vist en digitalt modifisert, kjønnsnøytral person. Deretter ble effekten av en dose feromon undersøkt.
Når heteroseksuelle menn luktet på estratetraenol, oppfattet de figuren som veldig feminin. Kvinnene som snuste på det mannlige feromonet, androstadienon, mente den var mer maskulin.
Homoseksuelle menn oppførte seg akkurat som kvinnene, mens resultatene for lesbiske og biseksuelle kvinner var midt imellom.
Dette viser at vår oppfatning av andre til dels blir formet av usynlige signalstoffer, mener de kinesiske forskerne.
– De to menneskelige steroidene gir opplysninger om det motsatte kjønn, og seksuell orientering er en viktig faktor, forteller professor Wen Zhou.
Den kjønnsnøytrale personen som ble brukt i forsøket, kan du se i videoen:
Det kinesiske forsøket viser at det skjer mer kommunikasjon mellom mennesker enn det som er synlig for øyet. Men hvordan registrerer vi disse flyktige signalstoffene?
Hjerneforskeren Troels Kjær fra Roskilde Sygehus og Københavns Universitet er en av de få i Danmark som vet noe om menneskelige feromoner.
Han forteller at teorien er at det finnes et organ i nesen som kalles det vomero-nasale organ. Det skal være her vi plukker opp feromonene.
Øre-nese-hals-leger har funnet et område på slimhinnen i nesen som kan være dette organet, men de har ikke funnet nervecellene som skal forbinde organet med hjernen.
Troels Kjær er sikker på at feromoner mellom mennesker eksisterer, blant annet fordi det er så utbredt blant dyr.
– Vi lar oss nok påvirke av mer enn vi tror. Jeg tror feromoner spiller en stor rolle i den ubevisste kommunikasjonen. Et tydelig tegn på eksistensen av feromoner, er at kvinners menstruasjoner begynner å svinge i takt når de bor sammen, sier hjerneforskeren.
Normalt forbindes ikke svette og urin med noe sexy, men disse væskene inneholder feromoner, skriver de kinesiske forskerne. Ifølge Troels Kjær inneholder også skjede-sekret feromoner.
Troels Kjær mener at de kinesiske forskningsresultatene virker troverdige. Han forteller at flere studier peker på at feromoner er med på å styre valg av partner.
Wen Zhou m. fl.: Chemosensory Communication of Gender through Two Human Steroids in a Sexually Dimorphic Manner (2014) Current Biology. (Sammendrag).
Kathleen Stern og Martha K. McClintock: Regulation of ovulation by human pheromones (1998) Nature. DOI:10.1038/32408. (Sammendrag)
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.
Tidligere studier har vist at personer som veier for mye er mer utsatt for å få visse krefttyper. Men hittil har det skortet på systematiske studier i stor skala som har avdekket risikomønsteret for de vanligste kreftformene.
I en stor studie har nå britiske forskere studert forekomsten av 22 ulike krefttyper blant over fem millioner innbyggere i forhold til kroppsmasseindeksen deres. Overvektige var mer utsatt enn normalvektige for å få 13 ulike former for kreft. Undervektige hadde økt risiko for fire kreftformer og redusert risiko for to kreftformer.
Studien ble publisert i det anerkjente tidsskriftet The Lancet i slutten av august.
Voksne blir regnet som overvektige når de har en kroppsmasseindeks (BMI) på mellom 25 og 29. Personer med BMI på 30 eller mer, regnes for å ha fedme. En person på 70 kg som er 1,70 meter høy, har en BMI på 24,2.
For tretten av krefttypene fant forskerne en sammenheng med overvekt eller fedme hos de som ble rammet. Personer med kroppsmasseindeks over 25 hadde høyere risiko for å utvikle en av disse kreftformene, sammenlignet med normalvektige.
- Overvekt er en sikker årsak til kreft som det er mulig å unngå, påpeker forskerne i artikkelen.
Men de poengterer samtidig at årsakene og konsekvensene av overvekt og fedme er alt annet enn enkle. Tidligere studier har vist at det ikke bare er kosthold og mosjon som avgjør om man blir overvektig. Også genene spiller en rolle.
Hvor mye større risikoen var, varierte for de ulike kreftformene. Forskerne fant at en markant økning av BMI over normalt vekt, ga en kraftig forhøyet risiko for kreft i livmor, galleblære, nyre og lever.
- Det var sterkest økning i risiko for overvektige for å utvikle disse fire kreftformene, med mellom 20 og 60 prosent økning, sier Trude Eid Robsahm, forsker ved Kreftregisteret, Institutt for populasjonsbasert kreftforskning.
Overvektige hadde 60 prosent økt risiko for å få kreft i livmoren. Det vil si at for hver tiende normalvektige som får livmorkreft, er det 16 overvektige som får sykdommen.
Overvektige hadde 31 prosent økt risiko for kreft i galleblæren, 25 prosent økt risiko for nyrekreft og 19 prosent økt risiko for leverkreft.
- For de andre kreftformene er den økte risikoen mer beskjeden, fra fire til ti prosent, sier Robsahm.
Tidligere studier har vist at de som har vært rammet av kreft tidligere, oftere rammes av samme og andre krefttyper.
Overvektige hadde også en viss økt risiko for å utvikle kreft i følgende organer: Tarmen, livmorhalsen, skjoldbruskkjertelen, eggstokkene, bukspyttkjertelen, endetarmen, brystkreft etter overgangsalderen. Det samme gjaldt leukemi.
- Risikoen hos overvektige økte med 10 prosent for å utvikle tarmkreft og livmorhalskreft. Risikoen var ni prosent høyere for å få skjoldbruskjertelkreft, kreft i eggstokkene og leukemi. Bukspyttkjertelkreft og brystkreft etter overgangsalderen økte med fem prosent, og endetarmskreft med fire prosent.
- Selv om dette er ganske små endringer i risiko, så vil det på populasjonsnivå bety mange nye krefttilfeller med økende BMI, sier Robsahm ved Kreftregisteret.
Økningen i risiko steg jevnt for hver økning på fem på BMI-sakalen, for eksempel fra 25 til 30. I antall kilo vil det variere etter høyden.
For en person som er 1,80 m høy, vil dette tilsvare en vektøkning på rundt 16 kilo. En person på 1,70 vil gå opp fem på BMI-sakalen med en vektøktning på rundt 14 kilo. Og er du 1,60 meter høy, vil 12 ekstra kilo være nok til å gå opp fem i BMI.
Ifølge Kreftregisteret gir ikke studien revolusjonerende nye resultater, men bekrefter hva man har sett i tidligere studier.
- Det som er fordelen her er at man har en svært stor studie med god styrke, fordi man har målt kroppsvekt og høyde, sier Trude Eid Robsahm ved Kreftregisteret.
Den økte risikoen varierte etter underliggende BMI, det vil si om utgangspunktet var 20 eller 25 i BMI. Den varierer også for ulike undergrupper med samme BMI.
Risikoen ved overvekt var også forhøyet for spiserørskreft. Men nærmere analyse av undergruppene viste at dette hadde sammenheng med røyking.
Tidligere har forskning også vist at dårlig selvfølelse som barn, kan gi økt risiko for overvekt i voksen alder.
For noen kreftsykdommer blir risikoen noe redusert med økende BMI. Dette gjelder for brystkreft før overgangsalderen, hvor risikoen synker med 11 prosent per økning på fem i BMI.
- Dette har man også sett i tidligere studier, sier Robsahm.
Blant menn som aldri har røykt, fant de en redusert risiko for prostatakreft med en økende vekt pr økning på fem i BMI.
En tidligere studie har vist at overvekt kan gi økt risiko for hjerte-karsykdommer, selv uten andre varselsignaler om sykdommen.
De som var undervektige så ut til å ha økt risiko for kreft i munnhulen, spiserørskreft, magekreft og lungekreft.
Men når forskerne fjernet de som aldri hadde røyket, forsvant den økte risikoen hos undervektige for å få lungekreft og kreft i munnhulen.
Ifølge forskernes beregninger, vil selv en liten økning i BMI i hele befolkningen gi en stor økning i antall kreftdiagnoser.
En gjennomsnittlig økning på én på BMI-skalaen for hele befolkningen i Storbritannia, vil gi 3790 ekstra kreftdiagnoser, ifølge forskerne.
At Facebook begynner å miste grepet om ungdommen bekreftes nå fra stadig flere hold.
Medieforsker Petter Bae Brandtzæg ved Sintef og hans kollegaer har intervjuet flere hundre ungdommer i alderen 15-25 år om deres bruk av sosiale medier de siste fire årene. De finner at det er en klar tendens til at disse i mindre grad publiserer eller deler innhold i tidslinjen på Facebook.
- Den åpne delingskulturen blant unge ser ut til å forsvinne. De velger heller private og mer diskré kanaler som SnapChat. Dette er tendenser som blir bekreftet av statistikk, forklarer Brandtzæg.
Han forteller at tjenester som Snapchat, WeChat, KiK og lignende allerede er tjenester som støtter mer privat kommunikasjon på nettet og i sosiale medier.
- Biologisk tilhører mennesker en liten flokk, mens sosiale medier er en stor flokk. Bruken vi ser nå er et tegn på at vi skalerer ned til den flokken vi er skapt for – en liten flokk, i følge Brandtzæg.
Han mener dette kan forklares ved at fortettingen av tid og menneskelige relasjoner har gått for langt. Infrastrukturen og normene i de sosiale mediene har presset tiden, og de sosiale nettverkene har nådd en tålegrense.
Privatlivet utfordres, eksponeringsangsten og stresset øker. De unge ser derfor etter nye og mer private kommunikasjonsalternativer.
- Det ligger en tretthet i dette, et ønske om å få fri fra øyeblikkets tyranni. Strømmen av likes og krav om tilbakemeldinger og respons er slitsomt, men det er også repeterende og kjedelig. Til slutt er det heller ingen som bryr seg. Man drukner på mange måter i mengden, forklarer Brandtzæg.
Mange legger fortsatt bilder ut på Instagram, men dette er også i ferd med å bli kjedelig. Dette er derfor en utfordring for alle – både organisasjoner, aviser, tv-stasjoner, produkter – som nå bruker sosiale medier som lokkekanal nummer én.
Unge har i stor grad engasjert seg i enkeltsaker i sosiale medier, og stadig færre unge er med i lag og foreninger. Sosiale medier gir veldig rask mobilisering, og mange unge har de siste årene deltatt i protestgrupper.
Forskeren mener at når ungdommer nå i større grad gjemmer seg i sosiale medier, så kan de bli enda vanskeligere å engasjere, både for organisasjoner og massemedier. Da må det komme nye kanaler og nye teknikker for å engasjere unge.
- Utviklingen kan gå i retningen av at teknologien blir mer altomfattende, eller vi kan få en mot-trend innen sosiale medier, som gir færre alternativer og mindre av alt, sier han.
Brandtzæg presenterte forskningen sin på seminaret Bli hørt – bli sett, der Forskningsrådet hadde invitert forskere til å diskutere hva vi vet og hva vi bør vite mer om livet på nettet.
På seminaret var også medieforsker Elisabeth Staksrud fra Universitetet i Oslo. Hun har studert barn og unges rettigheter i et mediehistorisk perspektiv, og sier at det alltid har vært skepsis til ny teknologi og nye medier.
Hun sier at løsrivelse handler om å teste grenser. Medier er spesielt egnet for dette, og foreldrene er bekymret. Når det kommer nye medier ønsker foreldrene at de skal ha et pedagogisk element, slik at barna kan lære noe. Vi har hatt både lekestue og skolefjernsyn, og nå pedagogiske spill.
Staksrud forsker også på hvordan barn og ungdom forholder seg til sosiale medier.
- Forskningen viser at barn ikke bare er englebarn, og at sosiale medier har gjort barn mer sårbare. Digital mobbing og utfrysing rammer spesielt hardt. På nettet kan ting som virker rasjonelle i øyeblikket, få store negative konsekvenser. Derfor er det viktig at vi lærer barn og ungdom å bruke teknologi på en best mulig måte.
Forskeren fastslår at nettet er stedet barn og unge deler både gleder og problemer. Mange opplever at det er lettere å snakke om private ting på nett enn ansikt-til-ansikt.
Øystein Gilje fra Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Oslo understreker at kreativiteten har fått nye muligheter med sosiale medier.
- Nå kan ungdom med spesifikke interesser finne fellesskap hvor de kan lære helt nye ting. Her kan de utvikle seg innenfor felt de er spesielt interesserte i, og få brynt ferdigheter med andre i fellesskapet. Dette kan for eksempel dreie seg om filminteresserte eller musikkinteresserte ungdommer.
Han opplyser at de fleste ungdommer likevel bruker sosiale medier til underholdning, oppdateringer og til å organisere sine sosiale liv.
Gilje sier det er et klart skille mellom de digitalt innfødte (født etter 1980), og digitale immigranter (født før 1980). De digitale innfødte bruker sosiale medier på en annen måte, og det er disse som i all hovedsak bruker mediene til å utvikle sine kreative interesser.
- Vi som er digitale immigranter vil alltid ha en aksent i den digitale verden, selv om vi prøver å bli kvitt den.
Forsker Rune Karlsen fra Institutt or samfunnsforskning stiller spørsmål ved hva de nye mediene gjør med demokratiet?
Verden knyttes sammen i nettverkene, og sosiale medier endrer offentligheten. Karlsen har spurt ungdommer om hva de holder på med i sosiale medier.
- Vi fant at Facebook i stor grad brukes personlig, mens Twitter er mer politisk. Dessuten ser vi at det ikke nødvendigvis er de samme elitene i sosiale medier som i andre medier. Nye stemmer får mulighet til å komme fram i større grad enn før. Karlsen fant også at Facebook helt klart er viktigst når de under 30 år skal oppdatere seg om nyheter.
Advokat Jon Wessel-Aas og Karoline Tømte fra Senter for IKT i utdanningen understreker begge ansvaret som følger med ytringsfrihet i sosiale medier.
- Personvern og opphavsrett gjelder i like stor grad i sosiale medier som i andre medier. Det er for eksempel ikke lov å avbilde personer uten samtykke, eller å spre vitsetegninger uten opphavspersonens samtykke. Ofte tenker man at “alle gjør det”, så det er ikke så farlig. Men det er likevel viktig å vite at loven har rammer for dette, understreker Wessel-Aas.
Karoline Tømte sier det er viktig at skoleelever får enda bedre kompetanse i digital dømmekraft.
- Dette innebærer at de må få mer kunnskap både om teknologi og jus. For eksempel har 95 prosent av ungdommer profil på Facebook, men under halvparten vet hvordan de kan slette sin profil hvis de ønsker det, sier han.
Forskere ved Ångstömlaboratoriet ved Uppsala universitet mener de har funnet et noe spesielt og interessant alternativ til dagens batteriteknologi.
Ved hjelp av materialer fra alfafa, som er en bønnespire, kvae fra furu og en smart gjenvinningsstrategi kan de ha funnet et helt nytt batterikonsept. Denne skal gjøre mulig å bruke litium fra ett uttømt batteri i et nytt batteri.
– Dette høres spektakulært ut, men jeg kjenner denne forskningsgruppen godt og de presenterer forskning av høy kvalitet. Batterigruppen ved Ångströmslaboratoriet er en av de fremste i verden på sitt felt. Dette synes jeg derfor er svært interessant, og er spent på hva som kommer ut av dette.
Dette sier Fride Vullum-Bruer ved NTNU, som selv arbeider aktivt med å utvikle nye konsepter for batterier.
Batteriteknologien er den alternative energiens akilleshæl. Vi bruker batterier nær sagt over alt, men det har skjedd fint lite siden det første batteriet ble laget for 215 år siden.
Dagens litiumbatterier er effektive, men det er knyttet mange utfordringer til dem. Blant annet gjør dagens batteriteknologi det vanskelig for mange å erstatte bensindrevne biler med elbiler.
Litium et råstoff som det finnes lite av i verden. Det er rett og slett ikke nok litium i verden til at vi kan bytte ut bensin- og dieselbiler med batteridrevne kjøretøyer. Dessuten inneholder disse batteriene andre materialer som ofte inneholder giftige kjemikalier. De blir derfor vanskelig å gjenvinne.
Det er derfor mange forskergrupper i verden som arbeider med å finne smartere og mer miljøvennlige batterikonsepter. Det er derfor ikke første gangen batterier med fornybare materialer presenteres. også her i Norge forskes det mye på batteriteknologi. Blant annet forsker NTNU og Sintef på grønnere og sprekere batterier til både PC-er og elbiler.
Men gjenvinningsstrategien Uppsala-forskerne har funnet på, er helt ny.
Forskerne viser at litiumet som ekstraheres fra et uttømt batteri kan brukes i et nytt batteri. Det eneste man trenger å tilføre, er mer biomateriale, altså i dette tilfellet materialer fra bønnespirer eller furu. Det kan gjenvinnes med lite energi og med miljøvennlige kjemikalier som etanol og vann.
Batteriet kan levere hele 99 prosent av energimengden fra det første batteriet. Men med framtidige modifikasjoner er det trolig at dette tallet kan bli høyere, mener forskerne.
– Gjennom å bruke organiske materialer fra fornybare kilder kan flere av de problemene som vil oppstå med en stor økning i bruken av litiumbatterier, løses. Men framfor alt er det et betydelig steg framover at litium i høy grad kan gjenvinnes enkelt og miljøvennlig fra disse batteriene. Løsningene er potensielt svært kostnadseffektive, sier Daniel Brandell ved Uppsala universitet. Han er en av forskerne bak ideen.
Jeg møter en slank, intens mann i et mørklagt lokale på Teknisk museum i Oslo. Mannen er fransk astronom, og heter Jean Lilensten. Han fikler med elektriske ledninger. De leder mot en glasskasse. Den ligner et akvarium.
Lilensten starter en pumpe, men det strømmer ikke vann inn i glassboksen. Det er tvert imot lufta som strømmer ut. Snart er glassboksen nesten lufttom.
Inne i glassboksen er et lite verdensrom. Det gløder i purpur rundt to metallkuler. Den største er sola. Den minste er jorda. Rundt polene til jordkula ser vi nordlyset og sørlyset – Aurora Borealis og Aurora Australis.
Lilensten kaller apparatet sitt for en planeterrella. Navnet har han gitt i respekt for en annen, intens og slank mann. Han gjorde et lignende eksperiment i samme by for litt over hundre år siden: Kristian Birkeland.
Den gangen het byen Christiania, og Kristian Birkeland var forskeren med en vill idé: Nordlyset hadde sin opprinnelse i sola. Birkeland laget sine terrellaer for å vise at teoriene kunne stemme.
I den gamle universitetsbygningen på Karl Johan hadde han plassert en messingkule inne i den nesten lufttomme glassboksen. Messingkula skulle forestille jordkloden.
Så sendte Birkeland strøm gjennom en magnetspole inni jordkula. Dermed fikk kula et magnetfelt med nordpol og sydpol, akkurat som jordkloden.
Så satte han elektrisk spenning på en tynn, spiss elektrode inne i glassboksen. Elektriske ladninger, elektroner, strømmet ut, slik Birkeland tenkte seg at ladde partikler strømmet ut fra sola.
Magnetfeltet på messingkloden trakk elektronene ned mot magnetpolene. Noen av elektronene kolliderte med de få luftpartiklene som var igjen inne i terrellaen. Kollisjonene fikk dem til å gløde, slik som når nord- og sørlyset gløder i de tynne luftlagene, 80 til 150 kilometer over bakken rundt polene på jorda.
Men forskerne på Birkelands tid var ikke overbevist. Hvordan kunne elektriske ladninger komme helt fra sola til jorda? Dette var kvasivitenskap, mente flere.
Først på 1960-tallet kunne instrumentene på satellitter gi et klart svar: Birkeland hadde rett. Sola blåser ut elektrisk ladede gasser i store utbrudd. Denne solvinden treffer magnetfeltet rundt jorda, og lager nordlys.
Se hvordan nordlyset dannes når utbrudd på sola slynger elektrisk ladede gasser mot jorda!
I planeterrellaen til Lilensten er solkula ladet med flere tusen volt.
- Jeg pleier å fortelle dette litt dramatisk til barna, for at de ikke skal fikle for mye med modellen, forteller han smilende til forskning.no.
I virkeligheten er ikke den høye spenningen farlig. Det er ikke mer strøm i den enn en liten gnist. Hvis du kunne tatt på solkula, ville du bare kjent en liten rykning.
Det er flere fordeler med å ha modeller av både sola og jorda i planeterrellaen. Rundt solkula kan du se det som kalles koronaen, en glødende krone av hete gasser som også finnes rundt sola.
Planeterrellaen er Lilenstams kjærlighetsbarn, unnfanget under et besøk på Universitetet i Tromsø i 1996. Der fikk han se Birkelands største terrella, i ferd med å bli restaurert av ingeniøren Terje Brundtland.
Den nyrestaurerte terrellaen trakk godt med publikum til Nordlysobservatoriet i Tromsø. Lilensten bestemte seg da for å lage flere nye terrellaer. Han ville vekke interessen for nordlysforskning flere steder, på rent idealistisk grunnlag.
For sju år siden ble så den første planeterrellaen født, med to metallkloder.
- Størrelsen var tilpasset bagasjerommet i bilen min. Jeg reiste rundt til skoler, gamlehjem og astronomiske foreninger og viste den fram, forteller mannen som til daglig er direktør ved Institut de Planétologie et d´Astrophysique de Grenoble i Frankrike.
Det gløder også mye idealisme i planeterrellaen. Instituttet han leder, ba ham om å ta patent på apparatet, men Lilensten ville ikke.
- Vi ble enige om at jeg kunne gi gratis plantegninger og instruksjoner om hvordan planeterrellaen kan bygges til skoler, universiteter og andre institusjoner, forteller han. Kommersielle firmaer må derimot betale en avgift.
Til gjengjeld for fri bruk, må utstillerne fortelle hvor originalen kommer fra. Hvis de lager forbedringer, må de også gjøre dem åpent kjent for alle.
Derfor er det nå 17 planeterrellaer på rundfart i verden, like mange som Birkeland bygget på begynnelsen av 1900-tallet. 75 000 nysgjerrige tilskuere har sett nordlyset fra Lilenstens planeterrella i USA, Spania, Tyskland, Frankrike og flere land.
- Dette tallet vil trolig eksplodere. Nå er nemlig planeterrellaen også installert i det største vitenskapsmuseet i Paris, forteller Lilensten.
Han justerer styrken på spenningen fra solkula, og flytter jordkula nærmere. Noe skjer: En lysbro spennes ut mellom de to modellklodene.
Da skifter kulene roller. De er ikke lenger jorda og sola, men en fjern kjempeplanet på kollisjonskurs med stjernen sin.
Planeterrellaen er nemlig ikke bare på utstilling. 2014-versjonen av Birkelands gamle apparat kan fortsatt gjøre nytte for seg, for eksempel for å modellere hva som skjer i fjerne solsystemer.
I noen solsystemer er banene til planetene ustabile. Hva skjer hvis en stor planet med tett atmosfære, større enn kjempeplaneten Jupiter, styrter inn i stjernen sin? Da kan sterke magnetfelt lage kraftig nordlyslignende aurora mellom planeten og stjernen.
- Det samme kan skje for mindre planeter som ligner på jorda. Fargene til auroraen kan fortelle hvilke stoffer det er i atmosfæren til planeten, forteller Lilensten.
Hittil har ingen teleskoper klart å vise en slik aurora. Kanskje vil mer følsomme instrumenter og det nye James Webb romteleskopet klare oppgaven, håper han.
Det samme håper han for aurora på nattsiden av planeten Uranus, den nest ytterste gassplaneten i vårt solsystem.
-Romteleskopet Hubble har fotografert aurora på dagsiden av Uranus. Men nattsiden vender alltid vekk fra jorda, forklarer Lilensten.
Han simulerte Uranus i planeterrellaen. Da så han en kraftig aurora rundt polen på nattsiden, og en svakere på dagsiden. Heller ikke denne auroraen er påvist i virkeligheten – ennå.
Lilensten har også pumpet en tynn atmosfære av karbondioksid inn i planeterrellaen for å etterligne atmosfæren til planeten Mars. Da fikk han bekreftet observasjoner som romsonden Mars Express hadde gjort av ultrafiolett lys i atmosfæren.
Selv om planeten ikke har et stort, globalt magnetfelt, slik som jorda, har Mars mindre, lokale magnetfelt på overflaten. Kan de skape en aurora?
Ja, det kan de. Lilensten har også gjort utregninger som viser at den ultrafiolette strålingen skyldes elektrisk ladede partikler fra sola, altså en aurora.
Disse utregningene ble selvsagt gjort med en datamaskin. Og selv om planeterrellaen fortsatt kan gjøre nytte for seg i praktisk forskning, tror Lilensten at datamodeller vil overta mer og mer i framtida.
- Da kan vi ha mer kontroll med modellen, sier han, og skjeler mot det glødende, sprakende lille verdensrommet han har stilt opp for skolebarna.
Det skal ikke mange støvkornene til før det slår gnister på kulene. Vakkert, men ikke akkurat slik nordlyset oppfører seg. Og rett som det er må Lilensten ned i kontrollpanelet for å justere uregjerlige elektronstrømmer. Men inspirerende og vakkert er det. Planeterrellaen vil sikkert vekke undring og interesse hos nye kull med skolebarn og andre tilskuere i årene som kommer.
- Vi har også et prosjekt i Algerie, der en ny planeterrella skal bygges. Folk i Nord-Afrika skal få se nordlyset. For meg er det viktig at forskningen skal være fri, selv om den er kostbar. Den skal ikke selges. Jeg tror veldig på dette, sier Lilensten.
Planeterrella – The polar light simulator, nettsted for planeterrellaen
J. Lilensten et.al: The Planeterrella experiment: from individual initiative to networking, Journal of Space Weather and Space Climate, 2012
Den har nemlig «nylig,» i evolusjonær forstand, tatt spranget fra fastsittende, partikkelfiltrerende andeskjell, til kjøttetende parasitt med hai på menyen.
De fleste rankefotinger frister en tilværelse fastsittende på harde underlag, der de filtrerer sjøvannet for næring. Den kanskje mest kjente er vår vanlige fjærerur (Semibalanus balanoides), som vi finner fastsittende på stein og berg i fjæra.
Anelasma squalicola har valgt en helt annen strategi enn sine slektninger. Den fester seg på ryggen til hai og suger næring fra fisken. Dette er i høyeste grad både uvanlig og oppsiktsvekkende.
Uvanlig fordi det er forsvinnende få av verdens rundt 1000 arter av rankefotinger som lever parasittisk. Oppsiktsvekkende fordi arten mest sannsynlig har skiftet levevis ganske nylig – sett i et evolusjonært tidsperspektiv.
Fordi A. squalicola er en ganske så «nyslått» parasitt har den fremdeles mange trekk som minner om dens tidligere liv som partikkelfiltrator.
Den er derfor nærmest å regne for et øyeblikksbilde inn i en evolusjonær prosess, noe som gir forskerne en unik mulighet til å studere hvordan slike evolusjonære sprang foregår i naturen.
A. squalicola er en svært sjelden art. I Sognefjordens dyp lever det imidlertid en bestand av haiarten svarthå som er infisert av denne rankefotingen. Artens nærmeste slektning er en rur som lever i fjæra så langt unna som i Sørøst-Asia.
Geodata måtte på «harrytur» til Sverige for å hente hjem harddisker de hadde sendt til nettskyleverandøren Amazon i Irland.
Det norske IT-selskapet er spesialist på såkalte geografiske informasjonssystemer (GIS) og er følgelig vant til å håndtere store datamengder til kartløsninger.
Hendelsen som skjedde for to år siden er eksempel på rare situasjoner som kan oppstå når internasjonale lovverk skal tolkes av tjenestetilbydere.
– Vi sendte inn harddisker for å kopiere store mengder flybilder (ortofoto) til Amazon Web Services sitt senter i Irland. Det gikk bra, forteller Gaute Aarbakke Solaas, som jobber med Geodatas skyløsninger, til digi.no.
Det var snakk om 30 terabyte med ukomprimerte data. Da kan import/eksport-funksjonen AWS tilbyr være et hensiktsmessig alternativ til å overføre digital over internett.
Men etter importjobben var unnagjort nektet Amazon å returnere diskene. Selskapet viste til egne advokater som mente at det ikke lovlig lot seg gjøre, fordi Norge ikke er EU-medlem.
– De forsto rett og slett ikke at Norge er del av EØS og dermed omfattet av EUs fri flyt-avtale, sier Solaas.
Hos Geodata trakk man på smilebåndet av den absurde situasjonen. Løsningen ble å sende harddiskene til Sverige, nærmere bestemt til foreldrene til en av selskapets svenske ansatte.
– De skjønte ikke stort, men hentet forsendelsen på posten, og plasserte diskene på ingeniørens gutterom, inntil de kunne fraktes tilbake til kontoret i Oslo.
Geodata benytter fortsatt Amazon Web Services, men de har sluttet med å sende datamengdene fysisk. Nå skjer dette med automatiserte rutiner ved at dataene blir lastet opp direkte i nettskyen.
digi.no har tatt kontakt med Amazon og spurt om de senere har endret syn på hvorvidt de lovlig kan returnere kundenes harddisker til Norge, og vil oppdatere saken når svar foreligger.
Antakelig er det sånn. Amazon har en kalkulator for beregning av kostnader ved forsendelse av harddisker til nevnte import/eksport-funksjon. Der er Norge nå listet opp blant 28 europeiske land for retur av disker som er sendt til datasenteret i Irland.
For ett år siden lovet den nye regjeringen økt taktskifte i digitaliseringen av offentlig sektor. På eKommune-konferansen forleden kom gladmeldingen: Det var nå etablert tilgang på 500 nettjenester via ID-porten – en dobling på 2 år. I den pressemeldingen som Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KDM) la ut om saken, ble gladnyheten tatt til inntekt for at nå har vi fått et taktskifte i digitaliseringen:
«Dette syner at satsinga på felles offentlege IT-løysingar får fart på den digitale tenesteutviklinga», uttalte statssekretær Paul Chaffey.
Jeg og andre, blant annet IKT Norge, stusset på dette: Sier dette egentlig noe om tempo, utvikling og retning på digitaliseringen av offentlig sektor? Hvor mange bruker disse tjenestene, hvilken verdi har de for brukerne, hvor relevante er disse tjenestene, hvilke gevinster har de hatt i form av reduserte kostnader for etatene og brukerne, et cetera?
En gjennomgang med Difi konstaterte at disse tallene egentlig ikke sier noe annet enn at bruk av ID-porten øker. Det er vel og bra, men samtidig er det mange nettjenester som med fordel kan og blir benyttet uten bruk av ID-porten, rett og slett fordi det ikke er nødvendig.
Så tallet er egentlig irrelevant som målestokk for takten i digitaliseringen i offentlig sektor.
Bankvesenet her i landet ville neppe måle digitaliseringen i sin sektor med hvor utbredt BankID er, og hvor mange banker og tjenester en kan nå på den måten. Digitaliseringen i banksektoren måles på verdien av de nettjenestene bankene har, hvor innovative og brukervennlige de er, hvilke effekter de gir for kundene og bankene, et cetera. BankID – og ID-porten – er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, forutsetning for digitaliseringen. I offentlig sektor, er også ID-porten ikke alltid nødvendig – eller hensiktsmessig – for å nå mange av tjenestene.
Digitaliseringen i kommunesektoren
En skulle kanskje trodd – siden det var en eKommune-konferanse som var rammen for denne «gladmeldingen» – at en heller burde ha fokusert på disse spørsmålene:
IKT-Norge har gjennomført en undersøkelse i kommunesektoren, og konkluderer med at det ikke er grunn til å juble – utviklingen av selvbetjente løsninger ligger langt etter hva innbyggerne etterspør og politikerne lover. Undersøkelsen sier ingen ting om hvorfor det er slik, men noen hypoteser kan fremmes:
At tilgangen til antallet kommunale nettjenester øker kraftig, er irrelevant for disse problemstillingene. Det er her utfordringene for å få «taktskifte i digitaliseringen» ligger.
Hva er «digitalisering»?
Som jeg skrev i mine 13 teser for digitalisering tidligere, vil mange mene «fullskala automatisert selvbetjening hvor også resultatet av saksbehandlingen er tilgjengelig elektronisk»., er «digitalisering». Altså ikke bare tilgang til skjema. Det er også den definisjonen som IKT Norge legger til grunn når de uttaler seg om digitaliseringen av kommunesektoren.
Kjernepunktet her er at offentlige tjenester ofte har en sammenheng: Søker du om barnehageplass, vil du ofte ha behov for å søke foreldrepermisjon, et cetera. Dette går direkte inn på den sentrale problemstillingen for manglende digitalisering, nemlig at tjenestene utvikles hver for seg uten sammenheng. Denne «silotenkningen» er dominerende i offentlig sektor i dag. Behovet er at tjenestene skal fungere sammen som i en kjede av samhandlende tjenester.
I siste nummer av Stat & Styring fokuseres det på såkalt «tjenestedesign», det vil si at brukeren skal kunne se hvilke relevante tjenester som er aktuelle fra samme eller andre etater når en for eksempel søker om barnehageplass. Altså at en ikke går den tunge veien om «samhandling mellom IKT-systemer», men skaper oversikt over relaterte og kompliserte prosesser med mange etater involvert.
Et sentralt element her er at man tar utgangspunkt i brukerbehovet, og utvikler tjenesten etter det. Betegnende nok heter ett av disse prosjektene «Hvis pasienten fikk bestemme – utredning ved mistanke om brystkreft». Dette blir et helt annet perspektiv enn å ta fatt i digitaliseringen av den nåværende papirbaserte prosessen. Tjenestedesign som innovasjonsmetode skaper derfor spennende nye muligheter for digitaliseringen av offentlig sektor.
Hva er gevinstene ved «digitaliseringen»?
Den nåværende regjering har vært svært tydelige på hva formålet med «digitaliseringen» skal være – forenkle, fornye, forbedre – med andre ord en effektivisering. Effekten av teknologibruken skal være bedre tjenester for innbyggerne og næringslivet og en mer kostnadseffektiv offentlig forvaltning.
Men det går an å problematisere en slik tilnærming siden dette er i offentlig sektor, og ikke en privat bedrift, så må flere hensyn veies mot hverandre:
Hva er Difis rolle – egentlig?
Digitaliseringen av offentlig sektor er derfor mer sammensatt og komplisert enn mange – særlig politikerne – tror. En statistikk over hvor mange nettjenester som nåes via ID-porten, gir ikke noe uttrykk for at det har skjedd «et takskifte» i digitaliseringen av det offentlige Norge.
Statsråd Jan Tore Sanner har sagt at det ikke skal lages noen overordnet IKT-plan for det offentlige; det er opp til etatene selv å lage de nødvendige IKT-løsningene for å nå målet om en mer effektiv forvaltning.
Men problemene offentlig sektor står overfor er:
Hva skal Difis bidrag til dette være?
I Tildelingsbrevet (pdf) Difi fikk for 2014 står det klart og tydelig at Difi skal ha en «særlig oppmerksomhet – knyttet til samordningsbehov og samlet styring av IKT-virksomheten i offentlig sektor». Det sies også at Difi har en krevende rolle fordi at det har en stor portefølje av aktiviteter og oppgaver som strekker seg fra strategisk rådgivning, forvaltningspolitisk utredning og utvikling og drift av IKT-oppgaver. Oppgaven er nå blitt ennå større og mer komplisert da den også – som følge av etableringen av det nye departementet (KDM) – skal ha «overordnet samordningsansvar både for statlig og kommunal virksomhet».
Men realiteten er at Difis rolle for tiden begrenser seg til å utvikle infrastrukturelle tiltak, kalt felleskomponenter, som etatene oppfordres til å bruke; samordningsansvaret overfor kommunesektoren må skje gjennom – og begrenses av? – det samordningsorgan (KommIT) som Kommunenes Sentralforbund (KS) har etablert og som har nettopp samordning av IKT-tjenester innenfor kommunal sektor som oppgave.
Difi og KommIT har imidlertid samme utfordring:
Difis oppgaver og rolle blir nå evaluert av et eksternt konsulentfirma (Agenda Kaupang). Mandatet er å vurdere hvor effektivt Difi har utført sine oppgaver ut ifra de rammebetingelser de nå har, og sett i lys av at samordningsansvaret nå også skal omfatte kommunesektoren.
Helt konkret burde mandatet spesifikt ha nevnt:
Digitalisering av Offentlig sektor er noe langt mer enn hvor mange tjenester som nåes gjennom ID-porten.
Alle innlegg må sendes til redaksjon@digi.no. Husk å legge ved et portrettbilde. Vi forbeholder oss retten til å redigere innsendt materiale.
