De kunne vært en ressurs. I stedet blir de glemt.

– Fra å være i en fase i livet med ekstremt mye ansvar og belastninger, blir man over natten fratatt alt ansvar. Mange opplever at de blir glemt av omgivelsene. Ingen har bruk for dem lenger.

Dette er sløseri med viktige ressurser, sier Linn Hege Førsund.

Hun mener det er et sterkt behov for å systematisere pårørendearbeidet mye mer enn vi gjør i dag. I framtida blir det enda mer knapphet på ressursene i eldreomsorgen.

– Vi bør utnytte potensialet i ressursene til de pårørende, mener doktorgradsstudenten.

Historier om tap

I sitt doktorgradsarbeid studerer hun 15 personer som er pårørende til en dement person.

– Felles for dem er at de forteller historier om tap. Tap av felles hverdag, felles minner og felles framtid, forteller forskeren.

– Plutselig var de alene med alle minnene fra en hel livstid sammen. Det å oppleve at partneren ikke kjente deg igjen i sitt eget hjem eller ikke kjente igjen sine egne barn, var veldig vanskelig.

Demens innebærer også skuffelse. Skuffelser over at det fellesskapet de forsøkte å skape med partneren, ikke lenger gjøre å gjenskape.

– I tillegg er vissheten der om at det ikke ville være mulig å skape nye minner sammen, forteller Førsund.

Angst og depresjon

Demens er en snikende sykdom. Ofte har pårørende vært alene over mange år med ektefellen som gradvis har skiftet personlighet. Når den syke flytter ut av hjemme, sitter ektefellen ganske alene igjen. Helt utslitt, og med mange tanker og følelser.

Annen forskning har vist at mange får store helseproblemer i denne fasen i livet.

Psykiater Ingun Ulstein har i sin doktorfradsstudie fulgt nær 200 pårørende til personer med  demens i et år. Resultatene hennes viser at 50 prosent av de pårørende rapporterer om stressrelaterte emosjonelle plager, 25 prosent av disse ble vurdert å ha økt risiko for å utvikle depresjon eller angst.

Fortsatt kjærester

Det må tas mer hensyn til de pårørendes følelser, mener Førsund.

– Vi tenker ikke på at et par fortsatt er kjærester når de er 90 år og at et tap kanskje er enda vanskeligere når man er gammel enn ung. Dette er noe som bør komme mer fram i demensomsorgen.

Bare en i rekken

Hun har intervjuet pårørende i fem forskjellige kommuner på Østlandet, med forskjellig tjenestetilbud for de demente.

Noen forteller at de pårørende har svært forskjellig møte med tjenesteapparatet.

En kvinne forteller forskeren om den dagen da hennes mann som hun har vært gift med i 50 år skulle flytte på sykehjem.

Dette er en dag som utgjør et stort skille i livet hennes. En dag hun har tenkt mye på og gruet seg til lenge. Men da hun de kommer til sykehjemmet, sitter hele personalet i møte.

– Dette var bare denne ene dagen i deres felles liv. Men for dem som jobbet der var det mange slike dager. De følte seg som en i rekken.

Andre pårørende forteller at de har blitt invitert på besøk til institusjonen i forkant av flyttingen. De opplever overgangen som litt lettere.

Bør utsette overgangen til sykehjem

En stor befolkningsundersøkelse som Folkehelseinstituttet nylig har publisert, viser også at de som lever sammen med en person med demens har flere symptomer på angst og depresjon, sammenliknet med resten av befolkningen.

De som har sin demente partner boende hjemme er derimot mer tilfredse enn de som har partneren boende på sykehjem.

Helga Ask, forskeren bak denne studien, mener derfor at det bør settes i gang tiltak for å forsinke overgangen til sykehjem.

Store forskjeller mellom kommuner

I dag er det opp til hver enkelt kommune å organisere drift og tjenestetilbud til eldre. Det er store lokale forskjeller på hvor mye ressurser hver kommune har og hvor mye de involverer de pårørende i arbeidet, mener Førsund.

Dette inntrykket har Ingun Ulstein også. I dag jobber hun som psykiater ved Alderspsykiatrisk avdeling, Oslo universitetssykehus. Der utreder hun personer med demens.

– Mange sykehjem involverer  de pårørende, mens det fortsatt er noen som ikke gjør det.

Årsaken kan i følge Ulstein være at helsepersonell ofte tenker på at når familiemedlemmet er kommet på sykehjem, skal de overta og pårørendes problem er løst.  

– Men det er viktig å huske på at pårørende er  forskjellige og har forskjellige behov og trenger forskjellig type hjelp.  

Noen trenger hjelp til å sette grenser

I sin doktorgrad snakket Ulstein med pårørende som ga uttrykk for at de var fornøyd bare med å vite at de fantes noen de kunne ta kontakt med. Andre trengte at noen tok over og hjelp dem med å sette grenser, for å forhindre at de slet seg ut.

– Jeg synes dte er beklagelig at noen pårørende ikke blir tatt på alvor når de tar kontakt med helsevesenet. For når de kommer så langt, burde de vanligvis ha gjort det for lenge siden. Da må helsepersonell ikke gi inntrykk av at de skulle holdt ut litt til, sier hun. 

Høres det greit ut å få en kapselpille laget av frossen avføring?

Avføringstransplantasjon har fått en del oppmerksomhet de siste årene, og flere studier har konkludert med at det kan være en effektiv måte å behandle tarminfeksjoner på.

Ideen går ut på å tilføre en normal bakterieflora til en tarm med forstyrrelser, som ved en infeksjon, og kan være en erstatning for antibiotikabehandling.

I pilleform

Nå har en amerikansk forskergruppe prøvd å finne en mer praktisk måte å bruke avføringstransplantasjon.

De fleste forsøkene med avføringstransplantasjon har blitt gjort ved at pasienten har fått en slange inn i kroppen (via en kroppsåpning), og fersk avføring har blitt transplantert i tarmen.

Ifølge den nye studien er det mange svakheter ved denne behandlingen. Blant annet må donoravføringen være helt fersk, og ikke eldre enn 6 timer gammel. Det gjør behandlingen upraktisk, siden man må ha en donor klar når man også skal behandle.

Samtidig må man også finne en passende donor, og forskere har ofte brukt familiemedlemmer i tidligere forsøk.

Frys den ned

De 20 pasientene som var med i forsøket hadde en Clostridium difficile-infeksjon. Dette er en diarésykdom som kan føre til feber og magekramper, og de som er hardest rammet må legges inn på sykehuset.

Sykdommen rammer først og fremst eldre, syke og svake, ifølge Norsk helseinformatikk.

Alle pasientene hadde hatt en tilbakevendende infeksjon. Noen hadde blitt forsøkt behandlet med antibiotika, eller vært innlagt på sykehus for infeksjonen.

Forskerne fant passende donorer, som ikke var i slekt med forsøkspersonene, og de brukte fersk avføring til å lage innkapslede piller, som så ble fryst ned.

Pasientene fikk 15 kapsler hver dag i to dager, og ble fulgt opp over seks måneder.

Etter den første behandlingen, ble nesten tre av fire pasienter kvitt diareen, og de var fortsatt friske 8 uker senere.

Etter en ny behandlingsrunde, ble 90 prosent av pasientene friske.

Ingen kontrollgrupper

Et av målene til studien var naturligvis å undersøke hvor sikker denne behandlingen er, og om avføringskapslene førte meg seg noen uheldige bieffekter.

Forskerne forventet blant annet oppkast, men ingen farlige effekter ble observert i denne studien.

Forskerne selv påpeker også en del svakheter med denne studien. Blant annet var det et lite utvalg med forsøkspersoner som deltok, og det var heller ingen placeboforsøk eller kontrollgruppe.

Forskerne sier dette var et bevisst valg, på grunn av tidligere funn og erfaringer med avføringstransplantasjon.

Hvis resultater blir bekreftet av nye studier med kontrollgrupper, vil det kanskje bety at avføringstransplantasjon kan bli tilgjengelig for en større gruppe pasienter, skriver forskerne i studien.

De konkluderer med at det må forskes mer på langtidseffektene av bakterieflora-manipulasjon, og funnene i studien må følges opp av nye, større studier.

Referanse:

I. Youngster, m.fl.: Oral, Capsulized, Frozen Fecal Microbiota Transplantation for Relapsing Clostridium difficile Infection. doi:10.1001/jama.2014.13875. Artikkelen publiserers hos JAMA.

Amerikanske forskere har studert bevegelsen til den siderullende ørkenklapperslangen Crotalus cerastes for å lære sin robotslange å klatre i bratte sandskråninger.

- Det er et godt utgangspunkt å studere virkelige slanger, kommenterer Aksel Andreas Transeth. Han er seniorforsker ved avdeling for anvendt kybernetikk på SINTEF i Trondheim. De har i samarbeid med NTNU Institutt for Teknisk Kybernetikk utviklet flere slangeroboter.

Alle typer terreng

Slanger er mestere i de fleste terrenger. De kan bevege seg raskt på land og gjennom vann, grave seg ned i og svømme gjennom sand og jord, skli gjennom trange passasjer, klatre over sammensatte overflater og til og med gli gjennom lufta,  skriver forskerne i artikkelen i Science, der resultatene publiseres.

- Slanger er ikke best til å komme fram på alle slags underlag. Skal du hundre kilometer fram på flat mark, er rullende hjul for eksempel bedre. Men slangerobotene er kanskje mest allsidige, sier Transeth.

- En liten hjulrobot vil for eksempel takle store hindringer dårlig, mens en stor hjulrobot ikke kommer gjennom små hull. En slangerobot kan klare begge deler, fortsetter han.

Ekte og mekanisk slange i samme bakke

Nå har altså de amerikanske forskerne lært slangeroboten å klatre i bratt, løst terreng også. Forskerne ville gjøre eksperimentene så realistiske som mulig. Derfor hentet de hundrevis av kilo med sand fra Yumaørkene i Arizona, der ørkenklapperslangene lever vilt.

Så la de sanda på et skråplan i den zoologiske hagen i Atlanta, USA. Her fikk både klapperslangen og robotslangen prøve seg.

Klapperslangen snodde seg elegant sideveis oppover sandskråningen. Hvorfor er denne sidebevegelsen spesielt bra i bakker?

Framover og sidelengs

Det kan vi lettest forstå ved å se på den vanlige framkomstmåten som for eksempel vår hjemlige huggorm bruker, altså rett framover. Slangen snor seg i S-form, og skyver hele kroppen framover ved å dytte fra mot steiner, greiner og andre ujevnheter i terrenget.

- Denne bevegelsesformen kalles lateral undulasjon, og er godt analysert, kommenterer Transeth.

Men når sand og annen løsmasse ligger skrått, kan ikke slangen bruke så stor kraft. Da gir sanden etter, og rutsjer utfor skråningen. Løsningen er den spesielle sideveis bevegelsen.

Prinsippet er veldig enkelt sagt å løfte deler av kroppen, og la andre trykke ned, men uten å gli mot terrenget. Dette skjer i en bølgende bevegelse, men de delene som berører underlaget, ligger altså hele tiden stille mot bakken. Dermed begynner ikke sanda å rase ut.

Video fra tidsskriftet Science som viser bevegelsene til ørkenslangen og robotslangen.

Tok mer nedi

Både klapperslangen og robotslangen brukte sideveis bevegelse i eksperimentene, men i starten feilet robotslangen ynkelig. Hva var galt?

Forskerne studerte klapperslangen grundig for å finne svaret: Jo brattere skråningen ble, desto mer av kroppen berørte underlaget og desto mindre løftet den opp.  Da forskerne lærte roboten det samme trikset, klarte den også å klatre i sandskråningen.

- Selve den sideveis bevegelsen er ikke noe nytt for slangeroboter. Også de slangerobotene som er utviklet på SINTEF og NTNU, kan sno seg sidelengs. Men det interessante med denne studien er at forskerne har gått i dybden og analysert sidebevegelsen på virkelige slanger så nøye, kommenterer Transeth.

Brannslukker, rørinspektør, livredder

Han har vært med på å utvikle flere slangeroboter i forskningssenteret ROBOTNOR, stiftet av SINTEF og NTNU.

Slangerobotene er tiltenkt flere oppgaver, og har fantasifulle navn. Anna Konda har en vanndyse i nesa, og ble laget for å undersøke om det var mulig for slangeroboter å sno seg inn i brennende hus for å slukke. Piko kan krabbe gjennom rørledninger og inspisere dem fra innsiden.

- Nå deltar vi med i oppstarten av et stort EU-prosjekt for å utvikle prototypen av en slangerobot som skal kunne ta seg inn i sammenraste hus. Den har sensorer som kan brukes for å lete etter overlevende, forteller Transeth.

ROBOTNOR utvikler også slanger som kan føle underlaget, og tilpasse bevegelsen til det. Hvis underlaget gir etter ett sted langs kroppen, kan slangen bruke mindre krefter der, og hvis underlaget står i mot andre steder, kan slangen bruke disse delene av kroppen til å presse på.

Robotslanger på Mars

I mars i år laget også SINTEF og NTNU en studie for Norsk romsenter om hvordan slangeroboter kan brukes til utforsking av andre planeter, for eksempel Mars.

Mars er jo en planet med både skråninger og sand, og rapporten beskriver hvordan slangeroboter her kan ta seg fram i vanskelig terreng. De kan til og med hekte seg fast i steiner og trekke løs et kjøretøy med vinsj hvis det står fast.

Robotslangene kan også fungere som smidige tentakler og hente prøver fra bakken, eller svinge verktøyet for reparere eller skifte ut annet utstyr, for eksempel på fjernstyrte kjøretøy.

Video fra ROBOTNOR viser slangeroboten Wheeko, som også kan bevege seg sidelengs.

Mye gjenstår

Men selv om slangeroboter er lovende teknologi, gjenstår ennå arbeid før de kan gjøre nytte for seg utenfor forsøkslaboratoriene.

- Ennå er det ikke laget en kommersiell slangerobot, opplyser Transeth.

Utfordringen er dels å lage det mekaniske robust nok. En slangerobot består av mange små motorer og bevegelige deler, og mye kan gå i stykker. Mange små motorer har også mer energitap enn en stor.

- Energieffektivitet er nok ikke slangeroboters innsalgspunkt. De utmerker seg først og fremst ved å kunne ta seg fram, kommenterer Transeth.

Referanse og lenker:

Hamidreza Marvi et.al: Sidewinding with minimal slip: Snake and robot ascent of sandy slopes, Science 10. oktober 2014, vol. 346 no. 6206, pp. 224-229, DOI: 10.1126/science.1255718

Sidewinder robots slither like snakes, nyhetsmelding fra tidsskriftet Science, 9. oktober 2014

Our Robots, nettside fra RobotNor

– Jeg har forsket på India i rundt 20 år, men da jeg var der for noen uker siden var jeg med på noe helt nytt: et salgskurs for Herbalife-produkter, forteller sosialantropolog Anne Waldrop, som sammen med kollega Kenneth Bo Nielsen nylig har redigert en bok som tar for seg hverdagslivet til kvinner i et India i endring. 

Det som overrasket henne var at hun gjennom dette produktet ble presentert for en likhetstankegang som er helt uvanlig i India. 

– Det som overrasket meg var vektleggingen av at alle kan bli selgere av kosttilskuddet – høykaste, lavkaste, kvinner, menn, med eller uten utdanning. Tilhørerne besto av alle mulige typer mennesker, forteller Waldrop.

Det var den muslimske kvinnen Mariam, som forskeren har kjent i mange år, som fortalte henne om salgskurset. Mariam er eneforsørger for ett barn og har alltid vært fattig. Men nå har hun plutselig fått bedre råd, fordi hun selger Herbalife-produkter.

Dette viser at India er i endring, ifølge forskerne.

I dette tilfellet er det en kombinasjon av den globale økonomien og ny teknologi.

- Svært mange, også relativt fattige kvinner, har nå råd til en mobiltelefon med internett. Dermed kan de selge produkter som Herbalife eller Oriflame-kosmetikk hjemmefra, sier Waldrop.

Indisk hverdagsliv

De sosiale endringene som boken tar for seg finner sted både i økonomi og politikk.

– Vi gjør etnografiske dypdykk, og de fleste bidragene tar for seg noen få kvinner som eksempler på de endringsprosessene som pågår i landet, forteller Waldrop.

– India er et enormt stort og komplekst land. I hvilken grad er det mulig å representere «indiske kvinner» i én bok?

– Variasjonen er selvsagt enorm mellom regioner og kvinner i ulike klasser og kaster. Men de er omfattet av en felles nasjonal kontekst og et juridisk rammeverk. Og det er noe indisk ved indiske kvinner, sier Nielsen.

– Og hva er dette indiske?

– Det er vanskelig å generalisere, men hvis jeg skal trekke fram to sentrale trekk ved det indiske samfunnet som har fått konsekvenser for kvinners stilling, må det bli henholdsvis demokrati og hierarki. Det faktum at India er verdens største demokrati, er sannsynligvis en viktig årsak til at kvinner og menn er likestilt i indisk lovgivning, og til at India har en sterk kvinnebevegelse

– Samtidig er India et svært hierarkisk samfunn der kastesystemet og store klasseforskjeller samspiller med kvinneundertrykking, slik at fattige lavkaste kvinner lider under en trippel undertrykking, sier Waldrop.

Ny teknologi, nye muligheter?

Mobiltelefonen som ga Mariam muligheten til å selge Herbalife, gjør også hverdagen lettere for mange kvinner på andre måter. I et samfunn hvor det typiske mønsteret er at kvinner flytter inn hos mannens familie når hun gifter seg, har det blitt lettere å holde kontakten med egen familie, og dermed også lettere å få støtte og hjelp dersom ekteskapet ikke svarer til forventningene.

Informasjonsteknologi og de mulighetene det gir for globalt samarbeid har hatt stor betydning for indisk økonomi. For dem som har høyere utdanning har IT-industrien gitt nye muligheter på arbeidsmarkedet.

Men vekstøkonomien befinner seg bare i bestemte sektorer, som IT, boligmarkedet og naturressurser, understreker Nielsen. Veksten kommer ikke nødvendigvis andre til gode.

Kvinner erstatter menn i klesindustrien

Å jobbe i indisk klesindustri har tidligere vært et mannsyrke. De siste tiårene har disse jobbene i stadig større grad blitt overtatt av kvinner.

– Dette er ikke nødvendigvis et tegn på at kvinner får det bedre: Grunnen til at de tar en slik jobb er ofte at ektemannen er blitt arbeidsledig, og familieøkonomien som helhet forblir uendret eller forverret. Industrien flyttes dessuten i økende grad ut av bykjernen, slik at kvinnene får lang reisevei til jobben, forteller Waldrop.

På landsbygda blir mange kvinner sittende igjen med ansvaret for små jordeiendommer når mannen migrerer til byen for å finne arbeid.

– Det er hardt arbeid å være småbonde i India, så på en måte sitter disse kvinnene igjen med svarteper. Samtidig får de jo også kontroll med produksjonen, så det er både-og. Det er bare et eksempel på mange slike forandringer, som i bunn og grunn er tvetydige, sier Nielsen.

Mange har fått det verre

Indias økte deltakelse i den globale økonomien har gjort at noen av de rike har blitt veldig rike, og flere fra middelklassen har tatt steget opp i øvre middelklasse. Selv om noen av de fattige også har fått det litt bedre, har mange også fått det verre, og forskjellene øker, ifølge de to redaktørene.

Et annet tragisk eksempel på at ikke alt blir bedre for indiske kvinner er at kvinneunderskuddet har økt, og spredt seg geografisk til nye områder hvor det tidligere ikke var et problem.

– Mens jentebarn alltid har hatt høyere dødsrate enn guttebarn, gjør ultralydsteknologien de siste tiårene gjort det mulig å sile ut jentebarn allerede på fosterstadiet, sier Nielsen.

Voldtektsbølge

En rekke tilfeller av gjengvoldtekter i India har fått stor oppmerksomhet også i vestlige medier, særlig de to som endte med drap på ofrene i 2012 og 2014.

– Vi hadde allerede begynt planleggingen av boka vår da dette skjedde i 2012, men følte at en bok om indiske kvinner ble enda mer aktuell da dette skjedde, sier Nielsen. 

Boken tar ikke for seg voldtekt spesielt, men de to redaktørene har fulgt temaet i media. De mener at voldtekten i 2012 utløste en tredje bølge av diskusjoner rundt spørsmålet om kvinners stilling i India. Den første bølgen kom i tiden rundt 1900-tallet, som en motreaksjon på de britiske koloniherrenes framstilling av indere som «villmenn». Den andre sammenfalt med det som i vesten kalles feminismens andre bølge, 1970-tallet. Så kom altså voldtektsbølgen og reaksjonene på den.

– Voldtekter i India er ikke noe nytt. Det nye i 2012 var at kvinner tok til motmæle. Det var demonstrasjoner i gatene i Dehli i lang tid etterpå, sier Waldrop.

Flere anmelder voldtekt

I etterkant av debattene og demonstrasjonene har flere kvinner begynt å anmelde voldtekt, og det er blitt større bevissthet rundt temaet.

– Her kan man se de langsomme prosessene som man ikke ser i stillbilder. Voldtektene viser et samfunn hvor kvinner er undertrykt. Samtidig kan man hevde at aktivistene er heltinner – aktivt handlende subjekter som jobber for å endre samfunnet. Imellom disse ytterpunktene lever indiske kvinner sitt hverdagsliv – og det er særlig dette vi tar for oss i boken, sier Nielsen.

– I Dehli, som jeg kjenner best, har det skjedd store endringer i løpet av kort tid. Kvinner har blitt mye synligere i offentligheten – flere har lønnet arbeid, flere tar utdanning og flere er trukket inn i politikken. Kvinner er dermed mye mer synlige i det offentlige rom og kvinnespørsmål omtales i større grad i mediene, sier Waldrop.

Marionetter i politikken

India har de siste 20 årene hatt kvinnekvoter på lokalpolitisk nivå. 33 prosent av setene er forbeholdt kvinner. Imidlertid er en del av kvinnene som besitter disse setene bare marionetter for mennene sine, ifølge forskerne.

Waldrop har intervjuet noen få kvinnelige lokalpolitikere. En av dem kikket usikkert bort på mannen sin da hun fikk spørsmål om hvorfor hun valgte å gå inn i politikken. Mannen forklarte overbærende til forskeren: «Please, she’s only a woman.»

– Denne kvinnen blir en marionette for mannens politiske ambisjoner, fordi det er han som forteller henne hva hun skal si og hvordan hun skal stemme, sier Waldrop, og understreker at dette selvsagt ikke betyr at alle kvinnelige politikere er marionetter.

Holdningsendring tar tid

Likevel, kvinnepolitikerne får lærdom som de tar med seg.

– En av kvinnene jeg intervjuet fortalte at hun hadde gått inn i politikken fordi mannen hennes ville det, men at hun hadde oppdaget at det var morsomt. Disse kvinnene får jo en økt personlig makt, og mannen kan ikke være med inn i møtene og sørge for at hun stemmer «riktig», understreker Waldrop.

– En må regne med at det kan ta en generasjon før virkningen av et politisk virkemiddel som kvotering blir synlig. Men det er tegn til holdningsendringer mange steder nå, legger Nielsen til.

– Jeg har også studert fattige kvinner som er aktivister, og ser at det har blitt lettere for dem å vekke andre til handling enn tidligere. Men de har fortsatt problemer med å trenge gjennom i det politiske systemet, fordi de ikke har de rette kontaktene. De må for eksempel ofte vente lengre enn menn når de tar kontakt med offentlig ansatte og lokalpolitikere, forteller Waldrop.

Bred dekning av India

Waldrop og Nielsen har redigert en bok med bidrag fra store deler av India, som dekker mange ulike temaer – men med ett unntak dreier samtlige seg om kvinner. Unntaket er en artikkel om en mannsgruppe som mener at nå har feminismen gått for langt i India.

– Vi prøver å gi et jordnært bilde av hvordan livene til indiske kvinner er. Kvinner som ikke har blitt voldtatt, eller er politiske ledere, helt vanlige indiske kvinner som lever sine liv, og som kanskje har fått litt større handlingsrom de senere årene, sier Waldrop.

Referanse:

Anne Waldrop og Kenneth Bo Nielsen (red.).  Women, Gender and Everyday Social Transformation in India. Anthem Press, 2014. Sammendrag.