Det store seilskipet, som nå ligger på bunnen av det Egeiske hav i Hellas, sank sannsynligvis en gang mellom 70 og 60 f.Kr.

Vraket ble oppdaget i 1900, og tidlige ekspedisjoner fant en mengde luksusvarer i restene av lasterommet til skipet, som har fått navnet Antikythera-vraket, oppkalt etter øya i nærheten.

Nå er en ny ekspedisjon fått lov til å gjøre utgravninger ved vraket, leder av amerikanske Woods Hole Oceanographic Institution.

Bronsespyd og ankre

Under Dden første ekspedisjonen på begynnelsen av 1900-tallet ble det funnet mye, men dykkerteknologien var ikke spesielt god på denne tiden.

To av dykkerne skal ha blitt lamme, og én ble rammet av dykkersyke, ifølge hjemmesidene til instituttet.

Blant de nye funnene som dykkerne har gjort, er et stort bronsespyd som sannsynligvis ble holdt av en marmorstatue som forestilte en kriger.

Forskerne har også funnet ankre og skipsdeler, blant annet bronseringer for tauverk som har overlevd 2000 år på havbunnen. De har også sett at objekter fra skipet er spredd over et mye større område enn man trodde før.

Sannsynligvis var også skipet mye større enn man tidligere trodde, og planker fra skipet antyder at det var over 50 meter langt.

Blant funnene var også en intakt keramikkmugge og rester av et utskåret sengebein.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det gjort spektakulære funn ved dette vraket, og man tror at skipet fraktet en skipslast med luksusvarer fra Hellas til Roma.

Bronsestatuer, smykker og glass ble funnet ved vraket, men det mest berømte er Anikythera-mekanismen, en svært avansert klokkemekanisme som blir kalt den første kjente analoge datamaskinen. Dette funnet ble gjort i 1902.

Vanskelige forhold

Vraket ligger på rundt 60 meters dyp, som er for dypt for vanlig dykkerutstyr.

Dykkerne bruker et lukket pustesystem, hvor CO2 fjernes fra det utpustede okysgenet, som sirkulerer videre gjennom systemet.

Ekspedisjonen bruker også en svært avansert dykkerdrakt som kalles Exosuit.

Se video om drakten under

Det store seilskipet, som nå ligger på bunnen av det Egeiske hav i Hellas, sank sannsynligvis en gang mellom 70 og 60 f.Kr.

Vraket ble oppdaget i 1900, og tidlige ekspedisjoner fant en mengde luksusvarer i restene av lasterommet til skipet, som har fått navnet Antikythera-vraket, oppkalt etter øya i nærheten.

Nå er en ny ekspedisjon fått lov til å gjøre utgravninger ved vraket, leder av amerikanske Woods Hole Oceanographic Institution.

Bronsespyd og ankre

Under Dden første ekspedisjonen på begynnelsen av 1900-tallet ble det funnet mye, men dykkerteknologien var ikke spesielt god på denne tiden.

To av dykkerne skal ha blitt lamme, og én ble rammet av dykkersyke, ifølge hjemmesidene til instituttet.

Blant de nye funnene som dykkerne har gjort, er et stort bronsespyd som sannsynligvis ble holdt av en marmorstatue som forestilte en kriger.

Forskerne har også funnet ankre og skipsdeler, blant annet bronseringer for tauverk som har overlevd 2000 år på havbunnen. De har også sett at objekter fra skipet er spredd over et mye større område enn man trodde før.

Sannsynligvis var også skipet mye større enn man tidligere trodde, og planker fra skipet antyder at det var over 50 meter langt.

Blant funnene var også en intakt keramikkmugge og rester av et utskåret sengebein.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det gjort spektakulære funn ved dette vraket, og man tror at skipet fraktet en skipslast med luksusvarer fra Hellas til Roma.

Bronsestatuer, smykker og glass ble funnet ved vraket, men det mest berømte er Anikythera-mekanismen, en svært avansert klokkemekanisme som blir kalt den første kjente analoge datamaskinen. Dette funnet ble gjort i 1902.

Vanskelige forhold

Vraket ligger på rundt 60 meters dyp, som er for dypt for vanlig dykkerutstyr.

Dykkerne bruker et lukket pustesystem, hvor CO2 fjernes fra det utpustede okysgenet, som sirkulerer videre gjennom systemet.

Ekspedisjonen bruker også en svært avansert dykkerdrakt som kalles Exosuit.

Se video om drakten under

Å bli våt på hendene eller kroppen er en helt hverdagslig opplevelse. Vi dusjer, vasker hendene og lager mat, og de aller fleste av oss kjenner stor forskjell på om vi er våte eller ikke.

Men hvordan føler vi egentlig fuktighet? Forskerne bak en ny studie, publisert i Journal of Neurophysiology, mener det ikke virker som om huden har noen spesialiserte reseptorer for å kjenne vått, i motsetning til for eksempel smerte- eller temperaturreseptorer.

Ved hjelp av flere forsøk mener forskerne de har laget den første nevrofysiologiske modellen for å forklare fuktighetsfølelsen.

Ifølge forskerne henger temperatur uløselig sammen med fuktighetsfølelsen, og forsøkene deres viser at folk ble flinkere til å identifisere om huden var våt når vannet var kaldere.

En illusjon?

Forskerne bak studien jobber ut ifra en hypotese om at fuktighetsfølelsen er en sanseillusjon, og at hjernene våre lurer oss til å kjenne våt væske, blant annet basert på forventninger og tidligere erfaringer og med våte objekter eller vann.

Det finnes også flere andre eksempler på hvordan illusjoner påvirker sansene våre.

Ifølge teorien bruker hjernen tidligere ervervet kunnskap, og en sammenblanding av mange sanseinntrykk som temperaturfølelsen og trykkfølelse på huden, for å gjette seg fram til den mest sannsynlige årsaken bak følelsen.  

I tidligere forsøk gjort av noen av de samme forskerne, viste de at folk lures til å tro at armene deres er våte hvis de blir utsatt for en kald og tørr overflate rett på huden.

Forskerne foreslår nå at fuktighetsfølelsen er sammenflettet med evnen til å føle kulde og mekanisk trykk på huden. Disse signalene blir båret fra huden til hjernebarken av A-nerver, som forskerne kaller det i rapporten.

For å teste ut hypotesen, brukte de 13 mannlige studenter i en serie forsøk.

• Les også: Sår tvil om teorien bak mørke og lyse hudfarger

25, 30 og 35 grader

Forsøkspersonene ble utsatt for vann med tre forskjellige temperaturer, 25, 30 og 35 grader, på to forskjellige steder på armen. Enten på et hårete oversideområde på underarmen, eller den tykke huden på fingertuppene.

Personene satt med armen gjennom et hull i et skjermbrett, så de ikke kunne følge med på eksperimentet. Deretter fikk de våte bomullsdotter med forskjellige temperaturer plassert på armen, eller fingertuppene.

Det viste seg at oppfattelsen av fuktighet på huden hang tett sammen med temperaturen på vannet. Selv om væskemengden var helt lik i alle temperaturvariantene, oppfattet forsøkspersonene det kalde vannet som mer vått enn det varmere vannet.  

Jo høyere temperatur på vannet, dess vanskeligere var det å vurdere fuktigheten. Forskerne fant også at det hårete området på armen var mer sensitiv for fuktighet enn fingertuppene.

Forskerne gjennomførte også eksperimentet etter å ha blokkert A-nervene ved hjelp av kompresjon på armen. Da ble fuktighetsfølelsen kraftig redusert.

En modell over fuktighetsfølelse

Selv om utvalget i dette eksperimentet var ganske lite, mener forskerne at resultatene fra dette og tidligere eksperimenter peker i retning av at fuktighetsfølelse er en perseptuell illusjon, som er helt avhengig av trykkfølelse og temperatur.

De tror at hjernen tolker beskjedene fra huden, og sammenligner det med det forskerne kaller en ”typisk våt stimulering”, som allerede er lært gjennom tidligere erfaringer. 

Samtidig er det også en betydelig mekanisk følelse av fuktighet på kroppen, hvor man kjenner fuktigheten selv om den ikke er kald, som for eksempel i varmt og fuktig klima, eller i varmt vann. Forskerne tror at andre, sensitive deler av huden kan også spille en rolle i å bedømme fuktighet.

I rapporten mener de også at denne kunnskapen kan potensielt hjelpe med å forstå visse symptomer på for eksempel Multippel Sklerose eller Polynevropati, hvor pasienter plutselig kan oppleve en følelse av kald fuktighet over deler av kroppen.

Forskerne har også samlet resultatene i en nevrofysiologisk modell over fuktighetsfølelsen, som kan sees i den publiserte artikkelen.

Referanse

D.Filingeri: Why wet feels wet? A neurophysiological model of human cutaneous wetness sensitivity. Journal of Neurophysiology. DOI: 10.1152/jn.00120.2014

I takt med at jordens befolkning vokser seg større og større, oppstår det utfordringer. Blant annet må vi finne ut hvordan vi skal brødfø alle. Matproduksjon tar opp plass, bruker flere naturressurser og medfører høye CO-utslipp.

Ifølge folkene bak den amerikanske YouTube-kanalen ASAP Science er det derfor på tide å tenke i nye baner: De har undersøkt fordelene ved å spise insekter:

Ifølge Nanna Roos, som er førsteamanuensis ved human ernæring ved Københavns Universitet, er det ikke noen dum idé. Hun mener insekter er fremtidens matvare.

– For mange mennesker i Asia, Afrika og Latin-Amerika er det normalt å bruke insekter i maten, for eksempel sommerfugllarver og biller. Men det er også relevant for oss i Vesten. Landbruket står ovenfor en proteinkrise. Derfor vil en industrialisert insektproduksjon også komme hit, sier hun.

Døde insekter i ølet

Det kan virke uappetittlig å spise insekter, men de finnes allerede i mange matvarer.

Ifølge ASAP Science er det små insekter i spinat og peanøttsmør – og hele 258 små insekter, slik som trips og midd, per 100 gram øl.

Nanna Roos tror ikke det er noe forbrukerne bør tenke så mye over. Insektene er nemlig helt ufarlige.

– Det finnes små insekter i alle industrielle grønnsaks- og fruktprodukter. I USA har matvaremyndighetene faktisk innført standarder for hvor mange insekter de kan inneholde, sier hun.

Sirisser er miljøvennlige

ASAP Science lister opp fordeler ved å bruke for eksempel sirisser som mat:

Plass: Om lag 38 prosent av landområdene på jorden brukes til landbruk, og det krever plass å produsere kveg, kyllinger og griser. Det kreves om 400 kvadratmeter for å produsere et kilo storfekjøtt. Til sammenligning krever det bare 30 kvadratmeter å produsere den samme mengden av sirisser.

Drikkevann: På tross av at flere mennesker må bo i områder uten adgang til rent drikkevann, brukes 70 prosent av vannet til landbruk. Det kreves svimlende 22 000 liter vann for å produsere ett kilo storfekjøtt. Et kilo svinekjøtt krever 3500 liter vann og et kilo kyllingkjøtt 2500 liter. Å produsere den samme mengden sirisser krever bare én liter.

– Sirisser har en høy vekstrate fordi det ikke går særlig mange ressurser til vedlikeholdet av dem. Det er klart at det krever mer å vedlikeholde en 200 kilo tung ku som skal produsere en kalv. Med insektene er det annerledes fordi de vokser raskt, og vi kan høste dem når de er store nok, sier Nanna Roos.

– De tar ikke mye plass og kan stables i høyden. Dessuten gir ikke produksjonen særlig mye utslipp av CO₂.

– Vi spiser allerede reker

Det er nok de færreste som stikker ut i hagen for å finne litt småkryp til middagsmat. Den vestlige delen av verdenen er særlig tilbakeholden når det gjelder de små dyrene.

Ifølge ASAP Science skyldes det at et kaldere klima fører til færre insekter. Dessuten har man i Vesten et velutviklet landbruk.

Matkulturen har kanskje også en historisk årsak. Noen forskere mener at forfedrene våre fant det sosialt uakseptabelt å spise insekter fordi de mente at det var forbeholdt primitive stammesamfunn.

Imidlertid finnes det ingen gode grunner til å utelate insekter fra matkulturen, sier Nanna Roos.

– Vår oppfatning av insektene kan være påvirket av klimaet, men vi har også massevis av insekter som er spiselige. Det kan være riktig vårt tradisjonelle landbruk kan være årsaken til skepsisen. Man kan forestille seg at insektene ble en fiende fordi de ødela avlingene, sier Roos.

– Hva som er akseptert som mat, er ulike i de forskjellige kulturer. I Vesten synes vi at insekter er ekle, men likevel spiser vi både reker, hummer og skjell, ikke er så ulike. Og østers og skjell spiser vi jo hele, med innvoller og alt, sier hun.

Kan hjelpe u-land

Ifølge ASAP Science er det mye proteiner, vitaminer og mineraler i insekter.

– Det er høye nivåer av jern og sink i sirisser. Insekter kan også være en kilde til gode fettstoffer, slik fisk er. Vi vet imidlertid ikke hvor godt mineralene fra insekter blir tatt opp i kroppen, sier Nanna Roos.

– I u-land er det stor mangel på animalske produkter, og derfor kan insektene være et viktig tilskudd. Det kan bidra til å hindre underernæring, sier hun.

Må investere i nye produksjonssystemer

Nanna Roos ser imidlertid flere utfordringer.

– I Europa har vi nok mat, så vi er også veldig restriktive. Vi har reguleringer for hva man kan bruke til husdyrfôr. Derfor foregår det et arbeid på EU-nivå for å kunne bruke insektprotein på en sikker måte, sier hun.

Dessuten mener Roos at det er gjort for lite forskning på området. Man bør undersøke hvilke insektarter som har et høyt næringsinnhold, og hvordan man kan utvikle et effektivt produksjonssystem, avslutter hun. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Et rom med runde vegger, med vektløs utsikt mot en liten steinklode like ved, og måneskiva fjernere i bakgrunnen – det er hva amerikanske astronauter kan oppleve rundt år 2021, hvis planene til NASA går i oppfyllelse.

Dette lille oppholdsrommet ute i det store verdensrommet vil være en sylinder, minst fem meter lang og rundt tre meter i diameter, håper firmaet Orbital Sciences.  De har nemlig foreslått at boligen bygges inne i deres romskip Cygnus.

Opptil to måneder i rommet

Cygnus har allerede fløyet to turer til den internasjonale romstasjonen med utstyr, men ennå ikke mennesker. Tanken til Orbital er at Cygnus-boligen skal brukes sammen med NASAs nye romskip for lengre romferder, romkapselen Orion.

Orion ligner mye på måneskipet Apollo fra 1960-tallet, men er mer teknologisk avansert, og kan romme fire astronauter, mot tre i Apollo.

Selv om Orion er mer romslig enn Apollo, vil en ekstra boligmodul gi astronautene både forsyninger og plass nok til å forlenge oppholdet ved asteroiden fra en snau uke til opptil to måneder.

Skal besøke asteroide

Orion er bygget for reiser til både månen og Mars, men i første omgang vil altså romskipet trolig bli brukt for å besøke en asteroide, en av de utallige småklodene som det er flest av mellom planetene Mars og Jupiter.

Hvis NASAs prosjekt Asteroid Redirect Mission blir gjennomført, vil først et ubemannet romskip ta av fra jorda i 2017. Vel ute i verdensrommet vil romskipet stige i spiral vekk fra jordas tyngdefelt, drevet av en rakettmotor på solenergi.

Den vil være økonomisk i drift, men til gjengjeld ha liten skyvkraft.  Derfor vil romskipet bruke rundt halvannet år på å nå fram til asteroiden. Vel framme vil den fange inn en åtte meter stor asteroide i en slags sekk, og dra den med seg til en bane rundt månen. En annen plan går ut på å hente en mindre stein fra overflaten på en større asteroide.

Her vil astronautene om bord på Orion møte asteroiden og det ubemannede romskipet rundt 2021. De vil hente ut steinprøver av asteroiden, og hvis boligdrømmen i rommet går i oppfyllelse, vil de kunne arbeide ute i de eventyrlige omgivelsene i opptil 60 dager, ifølge en artikkel på nettstedet Space News.

Video fra NASA som viser den bemannede delen av Asteroid Redirect Mission, men uten boligmodulen.

Også NASA interessert

Asteroiden vil bli parkert i en spesiell type bane, høyt over månen. Banen går i motsatt retning av den som månen selv, jorda og alle planetene roterer i. Denne baklengsbanen er spesielt stabil, på grunn av samspillet mellom tyngdekreftene fra månen, jorda og sola. Også derfor vil et lengre opphold både være mulig og interessant.

NASAs planer for en bolig ved asteroiden ble lagt fram den 3. oktober av Christopher Moore på Den internasjonale romkongressen i Toronto i Canada.

Christopher Moore er leder på Advanced Exploration Systems Division. Denne avdelingen i NASA utvikler blant annet boliger for reiser til månen og planetene.

More fortalte at NASA nå studerer flere utkast til boliger. Hvis en slik bolig blir ferdig i tide, kan den bli brukt på asteroideferden.

Lenker:

NASA Studying Habitation Module for Asteroid Mission, artikkel på nettstedet Space News

Orbital Proposes Future Deep Space Applications for Cygnus, artikkel i Spaceflight Insider

Cygnus Beyond Low-Earth Orbit – Logistics and Habitation in Cis-Lunar Space, foiler fra foredrag av Carl Walz, Orbital Corporation

Deep Space Habitat, NASAs nettsider om boliger for romferder til månen og planetene

NASA´s Fiscal Year 2014 Asteorid Strategy, foiler med blant annet oppdatert tidslinje for Asteroid Redirect Mission, foredrag av NASAs visedirektør Robert Lightfoot på Den internasjonale romkongressen i Toronto, Canada 3. oktober 2014

Dr. Christopher Moore: Technology Development for NASA´s Asteroid Redirect Mission, paper lagt fram på Den internasjonale romkongressen i Toronto, Canada 3. oktober 2014

Helse- og ungdomsarbeiderfaget er et av de mest populære fagene innen videregående opplæring.

Men frafallet på veien mot fagbrev er stort. Stadig færre velger lærlingveien. I stedet velger ungdommene påbygging til studiekompetanse.

Fafo-forskerne Mona Bråten og Anna Hagen Tønder har nå samlet kunnskapen vi har om hvordan elevene i det relativt unge faget barne- og ungdomsarbeid har det og hvordan de tas imot i arbeidslivet. 

Gjennomgangen viser at det er store forskjeller i bruken av fagkompetansen, og at interessen for fagarbeidere er vidt forskjellig mellom kommuner og i en viss grad også mellom fylkene.

De fleste jobber i barnehager, der andelen barne- og ungdomsarbeidere var 12 prosent i 2010.

– Noen arbeidsgivere satser systematisk på fagarbeidere, mens andre bare tar inn ufaglærte. I private barnehager er barne- og ungdomsarbeiderne så godt som fraværende. Hvordan dette påvirker arbeidsmiljø og kvaliteten på arbeidet vet vi ennå ikke, forteller prosjektleder Bråten.

Stort frafall

Om lag halvparten av elevene fra barne- og ungdomsarbeiderfag Vg2 går videre til påbygg. Under tre av ti begynner rett i lære, ifølge en Nifu-rapport.

For dem som tar fagbrev, velger dessuten mange påbygging for å ha muligheten til høyere utdanning. Ikke alle lykkes med disse ambisjonene.

– Mange som begynner på påbygging stryker. Og mange som hadde tenkt å starte på høyere utdanning, begynner ikke likevel – kanskje på grunn av for dårlige karakterer, sier Hagen Tønder.

Har lyst til å jobbe med barn og unge

Hvorfor fagbrevet er såpass lite ettertraktet har forskerne ennå ikke svar på. Men det ser ikke ut til at liten interesse eller mangel på lærlingplasser kan være den eneste årsaken. 

Fafo-forskernes tror elevenes vurdering av hvilke muligheter de har i arbeidsmarkedet med et fagbrev påvirker valgene, samtidig som høyere utdanning anses for å gi langt bedre muligheter i arbeidsmarkedet. 

For 85 prosent av de fagutdannede venter det arbeid i barnehager, skoler eller SFO-ordningen (tall fra 2012). At denne sektoren i liten grad er tilpasset fagutdanningen spiller trolig også inn. Den er preget av en stor andel midlertidige stillinger og deltidsstillinger.

Lov- og avtaleverket legger i liten grad opp til en myk overgang mellom utdanningen og fast arbeid for fagarbeiderne.

– Mange av dem vi har intervjuet sier at det er barn og unge de har lyst til å jobbe med. Kanskje er det bedre for dem å ta fagbrev, jobbe noen år, før de så eventuelt tar høyere utdanning. Men denne muligheten er det i liten grad lagt opp til i dag, forteller Hagen Tønder.

Kombinere fagbrev og høy utdanning

Den såkalte y-veien er i dag mest vanlig for ingeniører og teknikere. Y-veien er høyere utdanning for dem som har et relevant fagbrev, men som mangler studiekompetanse.

Fafo-forskerne ser gode argumenter for at en lignende ordning kan utvikles for barne- og ungdomsarbeidere.

– Vi kan på den måten gi elevene en enklere vei for å kombinere fagbrev med høyere utdanning. Fagbrevet ville sannsynligvis blitt mer attraktivt. Kanskje ville også læringsmiljøet blant elevene bli bedre om motivasjonen for å fullføre løpet med fagbrev var sterkere, sier Hagen Tønder.

Skviset i midten

Helsefagarbeidere har en risiko for å komme i skvis mellom ufaglærte og høyt utdannede. Deres kompetanse kan bli lite brukt, i motsetning til sykepleierne, slik at de blir stilt på linje med personer uten fagutdanning.

Selv om barne- og ungdomsarbeiderne kun står i et slikt konkurranseforhold til ufaglærte, kan også lignende problemer ramme dem.

– Særlig barnehager kan være preget av flat struktur, der barne- og ungdomsarbeiderne gjør den samme jobben som ufaglærte. Fagarbeiderne vil da kunne oppleve at det var liten vits å ta et fagbrev, forteller Bråten.

– Helt generelt må personer med fagbrev ha en egen plass mellom ufaglærte og ansatte med høyere utdanning. Kompetansen deres må bli verdsatt og brukt. Uten en slik plass vil ikke faget være bærekraftig, utdyper Hagen Tønder.

Referanse

Mona Bråten og Anna Hagen Tønder. Barne- og ungdomsarbeiderens stilling i arbeidslivet. Fafo-notat 2014:10.

Håkon Høst, m.fl. Yrkesutdanning eller allmennutdanning for sektoren? En undersøkelse av elever og lærlinger i Helse- og sosialfag. Nifu. Rapport 30/2012