Norge har bestemt seg for å bidra i kampen mot Den islamske stat (IS). Bidraget består foreløpig av fem norske stabsoffiserer. I tillegg kan det bli aktuelt med humanitær innsats og militær støtte i form av assistanse, trening og opplæring av irakiske sikkerhetsstyrker.

Forskere ved NTNU tror det blir med bidrag som ikke fører norske styrker inn i direkte kamphandlinger.

– Jagerfly og spesialsoldater er Norges skarpeste militære kapasiteter, sier førsteamanuensis Gunnar Fermann ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.

Men Fermann har liten tro på at Norge vil sende jagerfly eller spesialsoldater i kampen mot IS. Han utelukker det ikke, men ser det ikke som sannsynlig om ikke amerikanerne selv bidrar med betydelige bakkestyrker mot IS.

– Det handler dels om at norske militære ressurser er strukket som følge av andre militære utenlandsengasjementer og dels om den økte spenningen i forholdet til Russland. Tidlige uttalelser fra norske myndigheter tyder også på at et militært engasjement mot IS har lav prioritet, sier Fermann.

Ikke jagerfly

Norske jagerfly ble brukt i Libya i 2011, der oppdraget blant annet besto av presisjonsbombing på nattestid. Men denne styrken har for tiden redusert kapasitet.

– Jagerflyene har viktige oppgaver i nærområdet, sier Fermann.

– Vi trenger å styrke beredskapen overfor Russland. Dette var ikke like nødvendig da vi avga jagerfly til operasjonene i Libya i 2011.

Flyene patruljerer i nordområdene og brukes til øving. Stipendiat Per Marius Frost-Nielsen ved samme institutt har bakgrunn fra Luftforsvaret og er enig i konklusjonen.

• Les også: Bombet uten å bestemme

– Det norske forsvaret er strukket. Luftforsvaret bygger ned i Bodø og flytter til Ørlandet, sier Frost-Nielsen.

Han peker dessuten på et annet moment:

– F-16 flyene er såpass gamle at hver flytime i luften krever stadig flere vedlikeholdstimer på bakken. Etter 35 års tjeneste er det bare et fåtall av de 57 norske F-16 flyene som er operative til enhver tid. Dette vedlikeholdsproblemet vil tilta i styrke til Norge innfaser de nye F-35 flyene fra 2018.

Ikke bakkestyrker

Også norske bakkestyrker mot IS er trolig utelukket, selv om vi har spesialstyrker og styrker fra Telemark bataljon som behersker ekstreme forhold. Disse styrkene løser fortsatt militære oppgaver i Afghanistan. I tillegg er norske soldater i tresifret antall med i NATO-øvelser i Latvia.

– Det er viktig for NATO å vise at organisasjonen er til stede på Baltikum i lys av tautrekkingen om Ukrainas politiske framtid. Telemark bataljon skal etter planen være i Latvia helt til november, uten at det i seg selv er til hinder for endringer i planene, sier Frost-Nielsen.

Ombestemte seg

Norge og statsminister Erna Solberg sa først nei til overhodet å bidra i kampen mot IS, men ombestemte seg.

– Norske myndigheter endret standpunkt fordi Norge ble forespurt av USA om å delta. Tilsvarende retorisk helomvending gjorde den rød-grønne regjeringen i spørsmålet om norsk deltakelse i militæroperasjonene i Libya i 2011.

– Slike politiske krumspring kan fremstå som servile, men er i realiteten uttrykk for en kompetent lesing av den strategiske situasjonen, fremholder Fermann.

USA er vår viktigste allierte og det norske territorialforsvaret er svekket til fordel for å kjempe i utenlandsoperasjoner.

– Det er dette beskyttelsesbehovet, mer enn terrortrusler og humanitære hensyn som veier tyngst når norske myndigheter tar stilling til deltakelse i internasjonale militære operasjoner.

Norske bidrag – store eller små – er i så måte en investering i fremtidig amerikansk beskyttelse av norsk territorium om behovet skulle oppstå.

– Foreløpig er det norske bidraget såpass begrenset at det mest fremstår som en markering av norsk politisk støtte til kampen mot IS, sier Fermann.

Regjering betyr mindre

Det gjør liten forskjell hvem som sitter i regjering når Norge blir spurt om å delta i internasjonale operasjoner.

– Det betyr nok mer hvem som spør, enn hvem som er i posisjon til å svare når Norge skal ta stilling til deltakelse i militære operasjoner.

– Når USA spør, er det politisk kostbart for en alliert småstat som Norge å takke blankt nei. Da kan det være bedre å takke ja med heller små styrkebidrag og strenge restriksjoner på maktbruk, sier Fermann.

Selv SV, som ble etablert på opposisjon mot norsk deltakelse i NATO, sluttet seg til bruk av norsk luftmakt i Libya da partiet satt i regjering. I dag er SV i opposisjon og imot at Norge skal bidra militært mot IS.

• Les også: – Ikkje så enkelt å vere SV

– SV har et forklaringsproblem, men det er grunn til å hilse velkommen mer debatt om norske sikkerhetspolitiske disposisjoner. Med SV ute av regjering har vi atter en sikkerhetspolitisk opposisjon på Stortinget, sier Fermann.

Militær læring

Forsvaret er lojalt til hva norske politiske myndigheter måtte bestemme når det kommer til deltakelse i militære utenlandsoperasjoner.

– Det er slik det skal være i demokratisk styrte stater, sier Fermann.

Samtidig er det også slik at politiske myndigheter trenger og etterspør faglige råd om risiko og operativ gjennomførbarhet.

– Det er et udelt sunnhetstegn for den sikkerhetspolitiske debatten at fagmilitære stemmer bidrar med analyse og innspill i bøker og medier – sist nå om betingelsene for å lykkes militært mot IS.

– Lærdommer fra Afghanistan og Libya må antas å ha betydelig overføringsverdi til den strategiske situasjonen i IS-dominerte områder i Irak og Syria, sier Fermann.

Kollega Frost-Nielsen mener vi ikke skal undervurdere betydningen av den militære erfaring Forsvaret opparbeider ved å utføre skarpe oppdrag i utlandet.

– Uten de erfaringene som ble høstet under krigen om Kosovo og i Afghanistan er det vanskelig å tenke seg at Luftforsvaret ville vært i stand til å fylle en proaktiv rolle i luftrommet over Libya i 2011.

– Dette handler også om å lære sømløst samarbeid med nære allierte – taktisk så vel som teknisk. Dette har betydelig overføringsverdi om Norge skulle trenge alliert støtte over norsk luftrom, sier Frost-Nielsen.

HIV-viruset har forårsaket en av verdenshistoriens største pandemier. I fjor døde 1,5 millioner mennesker av AIDS, og totalt 35 millioner lever med infeksjonen, ifølge WHO.

Nå har britiske og belgiske forskere prøvd å spore HIV-viruset tilbake til kilden, og kommet fram til at det sannsynligvis begynte i Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) rundt 1920. Studien er publisert i Science.

Forskerne har rekonstruert den genetiske historien til viruset som kalles HIV-1 gruppe M, som man tror står bak spredningen av sykdommen gjennom Afrika og senere til resten av verden.

Sykdommen ble først oppdaget av leger i 1981, og viruset ble beskrevet i 1983.

Sporet fra Kinshasa

Det har lenge vært kjent at HIV-epidemien startet med en overføring av viruset mellom aper og mennesker. Ifølge rapporten vet man om 13 forskjellige ganger der det skjedde en smitteoverføring, men bare et av disse smittetilfellene førte til pandemien som vi kjenner i dag.

Forskerne tror de første smittetilfellenes sannsynligvis skjedde da jegere håndterte kjøtt fra smittede dyr.

Forskerne har dykket ned i historiske arkiver for å undersøke hvordan viruset begynte å spre seg, og de lagde en statistisk modell over spredningen.

– Da vi visste hvor viruset hadde oppstått, kunne vi sammenligne dette med historisk informasjon. Da ble det klart at spredningen fra Kinshasa til andre befolkete områder fulgte et klart mønster, sier Philippe Lemey i en pressemelding, professor ved universitetet i Leuven og medforfatter av artikkelen.

Forskerne kom fram til at jernbanen og transportnettverkene var helt sentrale i å spre sykdommen i Afrika. På 1930- og 40-tallet var Kinshasa en av byene i Afrika med flest gjennomreisende.

Ifølge den nye studien var det over en million gjennomreisende på jernbanen hvert år i Kinshasa på slutten av 1940-tallet. Herfra skal smitten ha spredt seg til sørlige og østlige deler av kjempelandet DR Kongo, og skal dermed ha blitt grobunn for smitten i Sør- og Øst-Afrika.

Forholdene lå til rette

Fram til 1960 var Kongo en belgisk koloni. Samfunnet var i endring gjennom 50-tallet, og mange sosiale forhold gjorde at sykdommen kunne spre seg i større hastighet enn før.

Forskerne trekker fram faktorer som rask urbanisering og helsetiltak mot andre sykdommer, da utrygg bruk av sprøyter kan ha ført til at smitten spredte seg videre. Samtidig var også prostitusjonsbransjen i endring.

– Vi tror at alle samfunnsendringene rundt frigjøringstiden gjorde at viruset kunne bryte ut fra små grupper med syke mennesker, og smitte mange flere, etter hvert over hele verden, sier Nuno Faria, forsker ved Universitetet i Oxford.

Selv om mange færre reiste med jernbanen i disse årene, sammenlignet med tidligere, tror forskerne at nok smitte allerede hadde spredd seg. Smittespredningen sammen med samfunnsendringene gjorde at grobunnen lagt for pandemien vi kjenner i dag, mener forskerne.

Referanse

N. Faria, m. fl.: The early spread and epidemic ignition of HIV-1 in human populations DOI: 10.1126/science.1256739, Science.

WHO – HIV/AIDS

De ørsmå mengdene av vann som finnes i månestein, kommer ikke fra kometer eller meteorer. Det kommer fra stormene av hydrogenkjerner som blåser fra utbrudd på sola – solvinden.

Den samme solvinden blir avbøyd av magnetfeltene rundt jorda, og treffer atmosfæren nær polene. Der lager den nordlys.

Men månen har ingen kraftige magnetfelt, og nesten ingen atmosfære. Hydrogenkjernene treffer dermed steinene på de øde måneslettene med stor fart, og reagerer med oksygen i mineralene. Dermed dannes vann, som er bundet i steinen.

Boreprøver fra månefjell og lavadal

De franske forskerne har brukt boreprøver som astronautene drillet ut av bakken for over 40 år siden. De øverste lagene av prøvene har ligget i solvinden i millioner av år. De nederste lagene har ligget beskyttet for solvinden.

Forskerne har analysert prøvene, og funnet ut at vanninnholdet er større i de prøvene som har ligget øverst, i solvinden. Sammen med kjemiske analyser peker pilene mot sola når vannet skal forklares.

Prøvene er tatt på to forskjellige romferder. Apollo 16 landet i et lysere fjellområde nær krateret Descartes, mens Apollo 17 landet i et område ved dalen Taurus-Littrow, som er dekket av mørk lava.

De to boreprøvene inneholder altså forskjellige typer mineraler, og ble dannet til forskjellig tid. Fjellområdene er eldst, mens den størknede lavaen i Taurus-Littrow ble dannet ved smelting etter at månen var dannet.

Likevel gir analyser av begge typer steiner altså samme resultat: Vannet i månesteinene kommer for det meste fra solvinden.

Fritt vann som is ved polene

Fritt vann ville de fleste steder på månen fordampet raskt i den glødende heten under den 14 jorddøgn lange månedagen.

Men i enkelte kratere nær månens poler ligger kraterbunnen i evig skygge. Flere amerikanske og en indisk månesonde har funnet fritt vann i form av is i flere av disse kraterne.

Det er mulig at de kan inneholde flere hundre millioner tonn av is. Dette vil i så fall være en viktig ressurs for framtidige månebaser.

Referanse:

Alice Stephant og François Robert: The negligible chondritic contribution in the lunar soils water, Proceedings of the National Academy of Sciences, 6. oktober 2014, doi.10.1073/pnas.1408118111