Sitter du på trikken og strikker? Eller lar du blikket flakke fritt på bussen mens du blar litt i en bok? Da er du helt ute. Når vi reiser kollektivt, er de fleste av oss travelt opptatt med å kommunisere elektronisk, enten med smarttelefon, nettbrett eller PC.

Vi har alltid brukt reisetiden til andre aktiviteter, som kortspill og avislesing. Men ny teknologi har endret aktivitetene.

- Nå benytter vi transport-etappen til å oppdatere oss på nyhetsbildet, pleie kontakten med venner på sosiale nettverk, svare på e-post og konsumere kultur som film eller musikk, skriver forskerne i en ny rapport fra Transportøkonomisk Institutt. 

Åtte av ti som reiser med trikk, t-bane, buss eller tog, har med seg smarttelefon, viser undersøkelsen. Bare to prosent reiser kollektivt uten følge av noen tekniske kommunikasjonsmidler, viser undersøkelsen som er foretatt blant 1650 reisende i Oslo og Trondheim. 

De som daglig reiser kollektivt, er utstyrt med flere og nyere teknologiske duppeditter enn bilistene.

Sender beskjeder og leser nyheter

Å sende og lese tekstmeldinger er fremdeles det mest populære gjøremålet for reisende. Tre av fire angir at de vanligvis sender eller mottar tekstmeldinger underveis. Deretter følger vanlige telefonsamtaler, lesing av nyheter, e-post og sosiale medier. 

Halvparten leser nyheter på nettet, og en av tre holder seg oppdatert på sosiale medier mens de er på farten.

Hver femte passasjer har med bærbar PC på fanget eller i vesken. En av syv har med nettbrett. 

Hver sjette som reiser kollektivt, har ikke smarttelefon. De aller fleste av disse har en gammeldags mobil uten tilgang til nett. 

Kjønns- og aldersforskjeller

Det er betydelige ulikheter mellom menn og kvinner når det gjelder hva de bedriver på mobilen, nettbrettet eller den bærbare PC-en. 

Menn bruker oftere e-post og leser mer nyheter. Kvinner skriver og mottar mer tekstmeldinger, er mer på sosiale medier og lytter mer til musikk. Det er også klare aldersforskjeller. Jo yngre passasjerene er, jo flere aktiviteter oppgir de at de holder på med underveis.

Studenter er mer aktive enn ansatte og hjemmeværende/pensjonister, og oppgir hyppigere bruk av flere aktiviteter relatert til teknologi. 

Aktiv og sosial eller jobb og nyheter

Forskerne delte inn passasjerene i fire grupper med felles kjennetegn. Her kan du se hvilken gruppe du passer best inn i:

• Tilgjengelig underveis: Denne gruppen har smarttelefoner, men bruker dem mest til å snakke med andre, sende meldinger og surfe litt på nettet. Disse bruker ofte bil daglig. 
• Jobb og nyheter: Disse personene er godt utstyrt med mobil teknologi, og er aktive brukere underveis. De foretrekker i stor grad funksjonelle aktiviteter som epost, tekstmeldinger og lesing av nyheter. Og til litt surfing på nett og bruk av sosiale medier. Disse bruker også bil mye. 
• Aktiv og sosial: Dette er yngre personer som er ivrige brukere av sosiale nettverk, underholdning og musikk. Reiser mye med kollektivtransport.  
• Teknisk uavhengige: Hver femte reisende har mobiltelefoner uten internett. Bruker den som regel til samtaler og tekstmeldinger.

Tre av fire har reise-app

Tre av fire smarttelefon-brukere har lastet ned en eller flere reise-apper på sin telefon. I Oslo har halvparten lastet ned Ruters reiseapplikasjon som viser rutetider, etterfulgt av NSBs billettapp.

I Trondheim er AtB sine billett- og reiseapplikasjoner mest populær.

De fire definerte passasjergruppene skal brukes videre til uvikling av nye mobile applikasjoner på en egen digital innovasjons-workshop. 

Kilde: 

Tom Erik Julsrud m.fl.: Bruk av mobilt kommunikasjonsutstyr underveis. Hva skjer med reiseopplevelsen? TØI rapport.

– Året i år er ekstremt, sier Lavrans Skuterud, forsker i Statens strålevern.  

I september ble det målt 8200 becquerel per kilo av det radioaktive stoffet Cesium-137 i reinsdyr fra i Våga reinlag AS i Jotunheimen.

Til sammenlikning var maksimumsverdien samme sted på 1500 becquerel i reinsdyrene i september 2012.

• Les også: Teller fortsatt becquereler

Også i sau ble det målt mye radioaktivitet i år.

Både i Valdres og Gudbrandsdalen ble det på det meste målt rundt 4500 becquerel per kilo sauekjøtt.

Ekstremt soppår

Strålevernsforskeren er ganske sikker på årsaken.

– I år har det vært ekstremt mye sopp. Soppsesongen har i tillegg vart lenge. Og soppen har vokst høyt til fjells.

Særlig rimsopp er et problem. Dette er en god matsopp, både for mennesker og dyr. Men den har én dårlig egenskap, den kan ta opp svært mye radioaktivitet.

Nedfôring av sau

Reineierne i Vågå har sendt mellom 800 og 900 dyr ut igjen på beite etter å ha målt for mye radioaktivitet i de til at de kunne slaktes.

– Disse kan sannsynligvis slaktes til vinteren da radioaktiviteten er mindre, forteller Skuterud, men det medfører tapte inntekter og ekstra kostnader for tamreinlaget.

Både i Valdres og Gudbrandsdalen er det mye sau på nedfôring før slakt. Dette innebærer at de blir inngjerdet og spiser mindre forurenset fôr før de slaktes. Det radioaktive stoffet har en halveringstid i sau og rein på to til tre uker. 

600 becquerel per kilo er det maksimale som er tillatt for sauekjøtt som skal selges.

–  Jeg er overrasket

Forskerne har ikke problemer med å forstå hvorfor det er så mye radioaktivitet i dyrene i år.

Likevel er han noe overrasket over de høye nivåene i år.

– Tsjernobyl-ulykken skjedde i 1986. Det er snart 30 år siden, minner han om.

Reaktoren i Tsjernobyl var laget for å være billig og effektiv i drift. Dessverre var den også grunnleggende ustabil, og en vårdag i 1986 gikk det riktig galt.

30 års halveringstid

Cesium-137 har en fysisk halveringstid på 30 år. Om to år skal altså halvparten av det radioaktive støvet som kom inn over Norge etter den dramatiske vårnatten i 1986, være borte.

– Nivået i miljøet går likevel fortere ned enn dette. Noe vaskes ut, og det meste bindes i jorda. Bare en liten del er i omløp i næringskjeden. Når vi ser på verdiene i beitedyra om høsten spretter den opp og ned, og det kan se ut som om dette skal vare evig. Men når det gjelder vinterverdiene i rein ser vi heldigvis en stabil nedgang, forteller forskeren.

Begynte å måle radioaktivitet på 1960-tallet

Norske strålevernmyndigheter begynte å måle radioaktivt cesium  i de som driver med reindrift allerede i 1965. Målingene begynte på samer i Kautokeino, som en følge av prøvesprengningene av kjernevåpen på 1950- og 1960-tallet.

• Les også: Hvor farlig er kjernekraft?

Etter Tsjernobyl har det også blitt foretatt målinger av dem som driver med rein i de områdene som ble hardest rammet i Norge, nemlig Midt-Norge og Sør-Norge.

– Før Tsjernobyl var vi aldri oppe i slike nivåer som vi ser i dag, selv da prøvesprengningen var på det mest intense på 1960-tallet, forteller Skuterud.

Disse sprengningene foregikk så høyt oppe i atmosfæren at radioaktiviteten ble spredd og fikk ikke slike konsentrasjoner som noen områder fikk etter Tsjernobyl.

Sørsamene mest forurenset i verden

Samene i Sør-Norge er sannsynligvis blant de mest radioaktive i hele verden, mener Skuterud.

Helseeffekten av dette vet vi strengt tatt svært lite om.

– Vi skulle gjerne gjort helseundersøkelser i denne gruppen. Men utfordringen er blant annet at dette er en svært liten befolkningsgruppe, så statistikken blir usikker. Men ut fra det vi vet om konsekvenser av slike stråledoser, forventer vi ikke helseeffekter.

Mindre kreft blant samer

Det er derimot gjort undersøkelser av kreftforekomsten i den nordsamiske befolkningen etter nedfallet på 1950- og 1960-tallet.

Denne viste at den samiske befolkningen hadde betydelig lavere krefthyppighet enn den øvrige befolkningen.

Dette skyldes sannsynligvis at samer lever sunnere enn andre, mener Skuterud.

– De er i mer fysisk aktivitet og reinsdyrkjøttet, som de fortsatt spiser mye av, er magert og sunt. Samer spiser også mye fisk og bær, sammenliknet med den øvrige befolkningen.

Men strengt tatt gir det oss likevel ikke svar på hvilken langtidseffekter nedfallet kan ha hatt, mener forskeren.

Etter Tsjernobyl har det vært sterke kostholdsråd om hvor mye reinsdyrkjøtt man bør spise hver dag. Samene har vært svært bevisst faren ved radioaktivitet.

Store forskjeller i grenseverdiene

For å holde kontroll på folks årlige inntak av mat som inneholder cesium-137, er det laget nasjonale grenseverdier. Disse varierer sterkt fra land til land. 

Det er enighet om at man skal avgrense inntaket til befolkningen til 80 000 bequerel i året. Årsaken til forskjellene mellom land handler blant annet om forskjeller i kostholdet mellom land og hvor mange av matvarene som er forurenset i de enkelte landene.

– Etter atomulykken i Fukushima i Japan i 2011 har problematikken rundt grenseverdier fått ny vind i seilene, og det foregår i dag et internasjonalt arbeid på dette, forteller Skuterud .

I Norge har vi ekstremt høye grenseverdier sammenliknet med hva som er satt i Japan etter ulykken der.

• Les også: Tunfisk tok med seg radioaktiv stråling over Stillehavet

Mens verdien i vanlige dagligvarer er satt til 600 becquerel per kilo i Norge, er det satt en grense på 100 becquerel i Japan.

For mat vi spiser mindre av, for eksempel ferskvannsfisk og vilt, er den japanske grensen på 500 og den norske på 3000.

Det handler også om politikk

Mange vurderinger ble gjort i Norge i forbindelse med høye grenseverdien etter Tsjernobyl-ulykken, og til syvende og sist var beslutningen politisk, sier forskeren.

– I Norge ble grenseverdiene på denne kategorien mat satt høyt fordi vi hadde en urbefolkning som levde av reindrift og kunne miste sitt levebrød hvis grenseverdiene ble satt for lavt. Det ville fort kunne få større helsekonsekvenser enn det den radioaktive forurensningen alene ville gi.

– Forholdene i høst har vært ideelle for mange av de uvanlige soppartene vi er på jakt etter, forteller Tor Erik Brandrud, soppekspert og forsker i NINA.

En av soppene Brandrud refererer til er osloslørsoppen. Den er ikke registrert noe annet sted i verden enn på noen få kalkrygger langs indre Oslofjord og Tyrifjorden, og regnes som en av de mest sjeldne slørsoppene i Europa.

Men i år har det også dukket opp en annen overraskelse. Funn i den spesielle kalklindeskogen rundt Oslofjorden tyder nemlig på at forskerne har fått napp på ytterligere én særnorsk art. 

Denne ble funnet på to lokaliteter i 2014, er sannsynligvis ny for vitenskapen og er eksklusivt knyttet til kalklindeskogen rundt Oslofjorden.

Ventet i over 6000 år

Nå venter forskerne på en genetisk analyse for endelig å bekrefte at denne er ny og ukjent. Trolig har arten ventet i 6000-8000 år i kalklindeskogen på å bli oppdaget. 

- Så den greier sikkert å vente noen måneder til for å få et endelig, korrekt, vitenskapelig navn, sier Brandrud, som likevel har et forslag:

– Kanskje den blir hetende reliktslørsopp, som henspiller på tilknytningen til de urgamle restforekomstene av lindeskog, sier han. 

Han påpeker at i år som dette oppleves kalklindeskogen som et overflødighetshorn av sjeldent mangfold, og slutter aldri å overraske.

Vokser i Oslos urnatur

Sammen med flere andre rødlistete sopparter lever altså osloslørsoppen i kalklindeskog, en naturtype som er nesten like sjelden som soppen selv.

I den varme perioden etter siste istid dominerte disse skogene store deler av området. Men som en følge av at mye av naturen har endret seg siden varmetida, og etter hvert som byene vokste fram, står det i dag kun små restforekomster igjen av denne urskogen.

– De eldste lindetrærne vi har rundt oss er kanskje så mye som 6000-7000 år gamle, sier Brandrud.

Lindetrær er nemlig udødelige, i følge forskeren. Når en stamme går over ende kommer det alltid nye skudd fra rota. Til gjengjeld har lind nesten ingen evne til å spre seg til nye lokaliteter. Derfor er lindeskogen også svært sårbar.

Osloslørsoppen kan antas å ha vært i området like lenge som kalklindeskogen.  Den lever i tett samliv med lind, og danner det som kalles mykhorriza, eller sopprot. Det vil si at soppen beskytter treet mot parasitter, og bidrar med vann og næringsstoffer som treet selv ikke er i stand til å ta opp. Til gjengjeld får den næring i form av sukker fra treet. 

Ti år mellom hver gang den viser seg

Siden Norge utgjør hovedområdet for kalklindeskog i Europa har vi et internasjonalt ansvar for å ta vare på skogen. Både som naturtype og som levested for spesielle arter.

 

Men selv om de vet hvor de skal lete er osloslørsoppen et sjeldent syn, selv for ekspertene. Både temperatur og fuktighet må være akkurat riktig for at soppen skal titte fram fra skogbunnen.

Enkelte steder kan det gå opptil ti år mellom hver gang den registreres.

Ikke spiselig

– Dette er en av de virkelig store aristokratene innen soppverden, sier Brandrud.

Den viser seg kun ved ekstra festlige anledninger, som i år. Men verken osloslørsoppen eller den nye reliktslørsoppen har noe på matfatet å gjøre. De er nemlig ikke spiselige. 

Soppfesten er imidlertid kortvarig. Senhøsten senker seg, bladene faller og soppsesongen er på hell.

Forskerne må nå ta fatt på ryddejobben. Årets fangst skal behørig beskrives og dokumenteres, noe som er en tidkrevende prosess. 

 

 

 

Den japanske filosofen Minao Kukita fra Nagoya University har vurdert om roboter kan overta jobben med å henrette mennesker.

I Japan har de fortsatt dødsstraff, og man har valgt å ha tre bødler som utfører jobben på skift.

– Da jeg kom på ideen med å bruke en robot som bøddel, hadde jeg først ingen motargumenter. Den ville kunne redde folk fra å havne i psykisk belastende situasjoner, sa Kukita på konferansen Robo-Philosophy som nylig ble holdt ved Aarhus Universitet i Danmark.

Kukita har imidlertid kommet frem til at robotbødler er en dårlig idé.

– Det er viktig at vi reflekterer over handlingene våre. Når vi plasserer det konkrete ansvaret for å ta et menneskeliv i hendene på en robot, skaper vi en større fysisk og psykisk avstand mellom oss og det bøddelen gjør. Det er lettere å få noen andre til å utløse en bombe enn å gjøre det selv.

Distanserer oss fra drapshandlingen

Gjennom årtusener har vi mennesker langsomt blitt mer og mer distansert fra de drapene vi begår. Det skjer med utviklingen av nye våpen.

Før vi fikk våpen, måtte man bruke sine bare never til å ta livet av andre. Man kunne merke livet forsvinne fra kroppen. Den gjerningen man hadde begått, var veldig konkret.

Så fant opp man kniver. Det er fortsatt en veldig konkret handling, men litt mer distansert.

Så kom økser, lanser, spyd og buer. Hele tiden kom vi fysisk lenger vekk fra den vi drepte. Det fortsatte da forfedrene våre fant opp skytevåpnene.

Senest har vi fått raketter og droner som nærmest gjør drap til et dataspill.

– Vi befinner oss i en prosess hvor vi hele tiden har skapt en større distanse mellom oss selv og offeret. Det skjer via nye former for våpen. Med roboten kan vi bli fullstendig distansert, sa Kukita.

– Man kan forestille seg et system hvor roboten alltid står klar til å henrette en fange når ministeren signerer dødsdommen. Da er det bare statsapparatet som kan få moralske skrupler, sa Kukita.

Dansk forsker: Det er som med krigsroboter

Anne Gerdes forsker på etikken rundt krigsroboter. Hun arbeider ved institutt for design og kommunikasjon på Syddansk Universitet. Hun trekker en parallell fra bøddelen til bruken av roboter i krig.

– Kukita tar utgangspunkt i debatten om krigsroboter og overfører den på eksempelet med en robotbøddel. Både han og jeg konkluderer med at vi ikke skal la roboter drepe mennesker. Vi skal ikke delegere det ansvaret til dem – heller ikke i andre sammenhenger enn krig.

– Det vil føre til en dehumanisering som man ikke kan være tjent med i et sivilisert samfunn, sier Gerdes.

Også Minao Kukita mener at det er problematisk hvis det ikke er mennesker som står ansikt til ansikt med den som skal dø.

– Vi må se hva handlingene våre fører til. Å bruke roboter kan distansere oss så mye at moralen blir satt ut av spill. Vi må passe på at mulighetene ikke blender oss, sa Kukita på konferansen Robo-Philosophy.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Kvinnelige spillere velger mannlige avatarer og kjønnsnøytrale navn. De velger ikke å snakke når de spiller med headset, eller de bruker stemmeforvrenger. Og de nekter å svare på personlige spørsmål.

For konsekvensen av å være åpen om sitt kjønn kan være omfattende trakassering. I verste fall også utefor spillverdenen.

Rundt halvparten av kvinnene i en ny undersøkelse om seksuell trakassering i dataspill på nettet, har aktivt skjult at de er kvinner for personene og miljøene de spiller med.

Å markere at man er en kvinnelig spiller er å be om ekstra oppmerksomhet, mener en mannlig spiller som er intervjuet i undersøkelsen.

‒ Man er mann til det motsatte er bevist i mange spillmiljøer. Noen spillmiljøer tvinger rett og slett kvinner inn i skapet, sier Kristine Ask.

Hun er selverklært gamer og universitetslektor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU. Sammen med forsker Stine Helena Bang Svendsen publiserte hun nylig rapporten “Bug or feature?” Seksuell trakassering i online dataspill.

Som to kvinnelige gamere har de selv erfart mye av det rapporten avdekker.

‒ Prosjektet startet som en diskusjon om hvordan vi opplevde bruk av skjellsord i World of Warcraft ulikt.

Halvparten av spillerne er jenter

Stereotypien om at unge gutter spiller mest dataspill står sterkt. Det til tross for at 48 prosent av spillerne, ifølge The Entertainment Software Association, er kvinner. Dessuten er de fleste av dem voksne, ikke tenåringer.

Noe av forklaringen til hvorfor dataspill fortsatt ses på som en guttegreie finner forskerne i utformingen av spillene og markedsføringen. For til tross for at den typiske gameren oppfattes som en ung, kvisete og nerdete gutt, så er spillverdenen overdrevent maskulin, ifølge Ask.

• Les også: Jenter speler også skytespel

Rapporten beskriver spillmesser der spill promoteres av halvnakne kvinner uten åpenbar tilknytning til produktet. Halvnakne seksualiserte kvinner pryder også gjerne spillcover.

Spillfigurene er som regel menn. En kvinnelig spillfigurs rustning kan se ut som en bikini, mens den mannlige figuren får heldekkende brynje. Kvinnen er sexy og har store pupper, mannen er hvit og muskuløs.

‒ Spill med sexistisk design og stereotype framstillinger gir lavere terskel for seksuell trakassering, sier Ask, men understreker at spilldesign alene ikke løser problemet.

Vanlig å trakassere

Ask og Svendsen har fått inn 935 svar på en spørreundersøkelse, og har også intervjuet tre kvinner og fem menn. Deltakerne i studien er mellom 18 og 40 år gamle, og de er alle aktive spillere. To tredjedeler er menn, en tredjedel er kvinner.

Nesten 80 prosent av dem har sett ordene «gay» og «retard» brukt som skjellsord. Litt over halvparten av dem har også sett «whore», «pussy» og «fitte» bli brukt, i tillegg til «rape» og andre uttrykk som inneholder voldtektstrusler.

Men det viktige funnet er ikke nødvendigvis at trakasserende ordbruk er utbredt. Det interessante er, ifølge forskerne, spillernes forklaring til hvorfor det er sånn.

‒ Halvparten mener at det ikke er noe problem, fordi dette bare er en del av spillet. Den andre halvparten mener at det er et problem, forteller Ask.

‒ Ikke overraskende er det flere kvinner enn menn som mener det er et problem.

• Les også: Nye damer i spillverdenen

Ødelegger spillgleden

– Det er viktig å forstå de som forsvarer trakasseringen, mener Ask.

Argumentene går ut på at trakasseringen er en del av kulturen, og av fantasien. Den som tar seg nær av å bli kalt hore eller retard, har ikke skjønt spillkulturen. Den som tar til motmæle ødelegger fantasien og spillgleden.

‒ Det å gå inn i en rolle som ikke er sosialt akseptert i det virkelige liv ser ut til å bidra til spillgleden for mange, sier Ask.

Og hun skjønner appellen.

– Det er en fantastisk frihet å ha et sted der man kan gjøre og si hva man vil, uten at det har konsekvenser.

En informant mente for eksempel det var absurd å jobbe for å endre trakasserende språkbruk, all den tid spillet gikk ut på å ta livet av den andre virtuelle figuren. Akkurat som det å ta livet av noen i et spill ikke fikk ettervirkninger, mente han at trakassering ikke burde få det heller. Fordi:

«Den verden er så annerledes, og det er en fantasi. På samme måte som jeg hater vold i virkeligheten. Jeg elsker eksplosjoner og motorsager i spill og på film. Fordi det er dritkult, det er kjempegøy og det er en trygg måte å utfolde sine mørke fantasier på.»

Trakasseres også i den virkelige verden

‒ Men argumentene holder ikke vann, konstaterer Ask.

‒ For trakasseringen flyter over fra spillenes fantasiverden og inn i den virkelige verden.

En av mennene i studien forteller om en jente som ikke var så veldig frampå i spillet, men som fikk mye oppmerksomhet fordi hun var jente. Hun hadde sped stemme og hørtes søt ut, og et par av de andre i spillgruppa fikk tak i facebookprofilen hennes og bilder av henne. Da hun forlot gruppa som følge av dette satte de i gang en leteaksjon.

‒ Påstanden om at trakasseringen forblir i spillet fremstår som svært lite troverdig i lys av slike episoder, sier Ask.

Over halvparten av deltakerne i undersøkelsen har dessuten hørt om folk som blir sjekket opp når de spiller på nett. 15 prosent av dem har selv opplevd å bli spurt om å møtes og ha sex gjennom online-spill. 36 prosent av mennene syntes dette var plagsomt, mot hele 87 prosent av kvinnene.

Seksualiserte hatkampanjer

Ask og Svendsen trekker frem to ekstremtilfeller for å illustrere poenget: Spillkritiker Anita Sarkeesian og spillskaper Zoey Quinn har mottatt dødstrusler som gjorde at de i august måtte forlate hjemmene sine.

Sarkeesian for sin feministiske kritikk av fremstillingen av kvinner i dataspill, og Quinn fordi en eks-kjæreste anklaget henne for å tilby sex i bytte for positiv omtale av et spill hun hadde utviklet.

De to kvinnene har blitt utsatt for store hatkampanjer både på nettet og i livet utenfor. Sarkeesian fikk blant annet stadig tilsendt manipulerte bilder av seg selv der hun blir voldtatt av kjente spillfigurer, og et spill ble utviklet der hvert klikk på ansiktet hennes representerte et slag.

Omfanget og grovheten til hetsen har gitt opphav til begrepet «Anitas ironi»: Nettdiskusjoner om sexisme og kvinneforakt vil raskt føre til uforholdsmessige mengder sexisme og kvinneforakt.

Under hashtaggen #gamergate har debatten om kvinner og spillkultur gått varmt de siste månedene, blant annet som følge av disse to tilfellene.

‒ Gamergate og trakasseringen av markerte kvinnelige spillpersonligheter er betydelig verre og mer omfattende enn det vi har studert, understreker Ask.

‒ Men det viser igjen at det som foregår i spillfantasien ikke er løsrevet fra virkeligheten.

– Trakasseringen av de to kvinnene handler tydelig om kjønn – truslene er seksualiserte og kommentarene handler om kropp og utseende. Den er også uttalt anti-feministisk, forteller forskeren.

Og likevel, trakasseringen til tross: Også i Gamergate er synet splittet på om slik trakassering er en del av spillet, eller noe som må bekjempes.

Gameridentitet i endring

Debattene forteller oss at gameridentiteten er i endring, mener Ask.

Å spille har blitt allment, og det er vanskeligere å holde på identiteten som subkultur.

‒ Mange mannlige spillere opplever nok dette rommet for fri fantasi som truet, tror Ask.

• Les også: Professor alv og horden

‒ Gamerne var aldri så homogene som de trodde. Men ganske lenge har de som ikke er hvite, heterofile menn holdt kjeft om det. En viktig effekt av den seksuelle trakasseringen er jo nettopp at man opprettholder myten om at det er likhetstegn mellom gamer og heterofil mann.

Gamere og forskere Ask og Svendsen tilhører den halvparten som mener spillkulturen bør endres. At avatarene må bli mindre kjønnsstereotype og mer mangfoldige, historiene mer varierte, og at mulighetene for å rapportere dårlig oppførsel må bli bedre.

Kritikken gir bedre spill

Mens nesten 60 prosent av deltakerne i spørreundersøkelsen hadde reagert på sexistiske og stereotype fremstillinger av kjønn i spillene, hadde bare 15 prosent reagert på rasisme i spillene.

Evnen til å gjenkjenne etniske eller rasebaserte stereotypier er generelt lav i Norge og Norden, mener forskerne.

‒ Debatten om kjønn og spill har vært av og på de siste 20 årene, og det at vi har diskutert det gjør at flere ser det, sier Ask.

‒ Vi har ikke hatt en tilsvarende debatt om rase og etnisitet. Men jeg håper det kommer.

En amerikansk undersøkelse kom frem til at 80 prosent av spillfigurene var hvite, og fremstillingen av ikke-hvite er like stereotype som de brystfagre halvnakne kvinneavatarene.

Den gode nyheten er at kritikken har en effekt, mener Ask.

‒ Særlig uavhengige utviklere ser ut til å ta til seg budskapet om inklusjon som innovasjon, så det nytter å si ifra.

Referanse:

Ask og Svendsen: Rapport om seksuell trakassering trakassering i onlinedataspill av. Finansiert av Rådet for Anvendt medieforskning

Peanøttallergi er en av de vanligste matvareallergiene hos barn og ungdom. Noen ganger kan den allergiske reaksjonen være livstruende.

Matvareallergier er stort sett de samme i Vesten og i Øst-Asia. Med unntak av peanøttallergi. Å være allergisk mot peanøtter er mye vanligere i Vesten enn i Øst-Asia. Til tross for at inntaket av peanøtter stort sett er likt i de to delene av verden.

Nå mener britiske forskere ved University of Oxford at de kan forklare hvorfor.

Her i Vesten er nemlig de fleste peanøttene vi spiser ristet eller tørristet.

Endrer strukturen i nøtta

Jo lenger øst vi kommer i verden, jo oftere får du peanøtter servert råe, kokte eller stekte. Og der er altså mennesker mindre allergiske mot disse nøttene.

Forskerne forklarer forskjellen mellom øst og vest med at det sannsynligvis er selve risteprosessen som gir immunologiske reaksjoner i menneskekroppen. Når man rister peanøttene kommer de opp i en temperatur på 160-170 grader. Da skjer det strukturelle forandringer i proteinene i nøttene, og det er dette som gir en allergisk reaksjon.

Forskere har tidligere funnet ut at det er større risiko for alvorlige allergiske reaksjoner på mat som peanøtter og hasselnøtter hvis du er kvinne, ung eller drikker alkohol.

Har studert mus

I de nye forsøkene har forskerne gitt peanøttproteiner fra ristende og råe nøtter til mus. Så har de sett hvordan musenes immunforsvar har reagert når de ble senere utsatt for det samme proteinet.

Resultatene deres tyder på at ristede peanøtter gir større risiko for allergi enn råe, kokete og stekte. 

– Dette er første gangen, det vi kjenner til, at noen har vist hva som faktisk trigger en allergisk peanøttallergi, sier professor Quentin Sattentau i en pressemelding. 

Fra før av er det vist at stress forverrer og forlenger allergiske reaksjoner, og at det å eksponere barn for ulike matvarer tidlig kan forebygge allergier.

Kilde:

Amin E. Moghaddam: Dry roasting enhances peanut-induced allergic sensitization across mucosal and cutaneous routes in mice, Journal of Allergy and Clinical Immunology, september 2014

Fysikkprofessor Ursula Gibson har i fleire år arbeidd med å finne rimeligare metodar for å framstille solceller, slik at dei kan brukast i større skala. 

Men først da ho las ein artikkel om fiberoptikk, fekk ho ideen til det som kanskje kan være neste steg i retning av rimelegare og mindre energikrevande produksjon av solceller. 

– Vi bruker mindre og billegare råvarer, vi har færre prosessledd og langt mindre energibruk i produksjonen fram til dei ferdige solcellene. Dessutan kan vi bruke uren silisium, oppsummerar stipendiat Fredrik Martinsen, som arbeidar saman med Gibson ved Institutt for fysikk på NTNU.

Glastråd med silisiumkjerne

Kort fortalt består solcellene deira av silisiumfibrar innbakt i glas.

Ein silisiumkjerne førast inn i eit glasrøyr med diameter kring 3 millimeter. Det blir varma opp, slik at metallet smeltar. Samtidig blir glaset mjukt, og kan trekkast nedover til ein tynn tråd. Silisiumet inni glaset følgjer med. I prosessen med oppvarming og uttrekking kan tråden bli 100 gonger tynnare enn utgangspunktet.

Dette er ein velprøvd industriell metode som brukast til å produsere fiberoptiske kablar. Men NTNU-forskarane er dei første som har fått til å lage lange glastrådar med silisiumkjerne – og dei første som har kome på å bruke dette til solceller.

Mindre energibruk

Med denne produksjonsmetoden løyser dei også eit anna problem: Tradisjonelle solceller krev heilt rein silisium. Prosessen med å foredle silisium til reine skiver, såkalla wafere, slik vi kjenner dei frå solcellepanela, er omstendelig, energikrevjande og kostbar.

– Med vår metode blir silisiumet sjølvreinsande. Vi kan bruke skitten silisium i utgangspunktet, medan reinsinga blir ein del av prosessen med smelting og størkning. Det betyr at ein sparer energi og fleire prosessar, seier Gibson.

Energiforbruket i produksjonsprosessen fram til ferdige solceller ligg kring ein tredel av den tradisjonelle prosessen med framstilling av skiver.

Gibson fekk altså ideen til denne framstillingsmåten etter at ho las ein artikkel av John Ballato ved Clemson-universitetet i Sør-Carolina, som ligg langt framme i forsking mellom anna på fiberoptikk.

– Eg såg at metoden han skildra også kunne brukast til solceller.

Dei innleia eit samarbeid, og studentar frå NTNU hospiterte ved Clemson-universitetet, lærte seg produksjonsmetoden og vidareutvikla den.

Silisiumstavar

Forskarane sine solceller bygger på såkalla stavdesign, som nyleg er utvikla.

- Det betyr at ein kan bruke mindre rein silisium, forklarer Martinsen, og forklarar kva som skjer i ei solcelle: – Foton med ulik bølgjelengde absorberast på ulike nivå i silisiumskiva. Der genererer dei frie ladningar, ladningsberarar, som er dei vi vil utnytte for å produsere straum. Men dei må nær overflata, til den såkalla PN-overgangen, for å bli fanga. Om dei ikkje blir fanga, går energien berre med til å varme opp sjølve solcellepanelet.