Landet rundt skoleres unge mennesker til verv og ansettelser i idretten, men vil de slippe til?

Av Dag Vidar Hanstad, førsteamanuensis og seksjonsleder ved Seksjon for kultur og samfunn ved Norges idrettshøgskole.

Det blir stadig flere kompetente, unge mennesker i idretten. Disse må få sjansen når jobber utlyses og de unge idrettspolitikerne må bli hørt og tildeles sentrale verv. 

Forrige helg deltok et femtitalls tenåringer på kurs for unge ledere i Trondheim, mens 20 utvalgte ledere og ansatte i alderen 20-30 år var med på første samling i utdanningsprogrammet for yngre ledere på Hurdalssjøen. Sistnevnte gruppe skal i løpet av vinteren gjøre seg fortjent til 20 studiepoeng fra Norges idrettshøgskole (NIH) som samarbeider med Idrettsforbundet om det faglige innholdet i deltidsstudiet.

NIH har i mange år utdannet ungdom til lederoppgaver i idretten gjennom studiet sport management. Etterhvert har flere høgskoler tatt etter, og i dag er det tilbud ved høgskolene i Molde, Buskerud og Vestfold, Lillehammer og Telemark. Flere av de andre 17 høgskolene som tilbyr idrett, har også ledelsesfag.

Tar vi så med at flere forbund, som for eksempel Skiforbundet og Friidrettsforbundet, tar prisverdige initiativ overfor unge, kan vi fastslå at kompetansen hos de unge er stigende.

Denne utviklingen gir behov for noen refleksjoner. For eksempel spør forskeren Håkon Lorentzen om fagliggjøring og profesjonalisering fører til at de frivillige skyves ut. En tendens kan være at de ansatte tar seg av mange av de administrative oppgavene, men de frivillige overlates til å drive med dugnad i form av inntektsgivende tiltak – i tillegg til å være foreldretrenere og lagledere i barneidretten.

En slik arbeidsfordeling skal man ikke være redd for, forutsatt at det økonomiske fundamentet i idrettslag er bra nok. Målet må være at en god administrasjon skal gi mer aktivitet i laget – ikke mindre fordi alle ressursene må brukes til lønninger.

Får de jobb?

Studenter opplever at de må igjennom et særdeles trangt nåløye når de skal ut i arbeidslivet. Til jobber i særforbund og kretser er søkerlistene ofte svært lange. Størst sjanse har de som går hele studieløpet som ender opp med master.  På NIH registrerer vi at så å si alle er i jobb et halvt år etter avlagt eksamen. De går til kretser, forbund, klubber eller forvaltningen i det offentlige.

For bachelorstudenter er det litt vanskeligere, men her er det mange som skaffer seg praktisk erfaring gjennom (eller i tillegg til) studiet, og kommer seg inn i arbeidslivet på den måten. Mange bruker også idrettsstudiene som en del av bacheloren, og går i en annen retning etterpå.

Denne tendensen vil nok bli mer synlig i årene som kommer, da antallet studieplasser rundt i landet trolig ikke står i stil med arbeidsmarkedet. Her har utdanningsinstitusjonene et ansvar med å gi unge studenter realistiske forventninger om arbeidssituasjonen.

Får de tillitt?

Ikke alle som tar utdanning ved en høyskole, ser for seg en jobb innen idretten. Det er heller ikke målet for idrettens egen kursvirksomhet. Her dreier det seg om å skolere gode ledere som vil engasjere seg i frivillig arbeid.

Etter noen år med observasjon og involvering slår det meg at det finnes mange lysende ledertalenter i norsk idrett. Unge mennesker som er kunnskapsrike, reflekterte og målbevisste. En god del av disse slipper til i sine klubber, forbund og kretser, men samtidig er det en tendens at de stemples som ungdomsrepresentanter med avgrensede ansvarsområder og innflytelse.

Visst er erfaring en mangelvare, og det er nå en gang slik i idretten at taus kunnskap og nettverk har stor betydning. Samtidig sitter ikke alle ledere i 50- og 60-årene med innsikten de trenger for å lede en organisasjon der barn og unge utgjør majoriteten.  Ikke minst er de unge en helt avgjørende faktor for å gi idretten legitimitet.

En del av utfordringene idretten står overfor, vil kunne løses best ved å gi unge mennesker i 20-årene sentrale posisjoner. Så hører det selvsagt med at mange av disse er opptatt med utdanning og familieetablering. Det forhindrer imidlertid ikke at skolerer seg og ønsker politisk innflytelse.

Så det er bare å gi tillit. Jeg er overbevist om at den ikke misbrukes.

En stor del av de mørke feltene som utgjør venstre øye og den måpende munnen til «mannen i fullmånen», kalles Stormenes hav.

Dette havet er ei lavaslette, resultatet av et voldsomt sammenstøt mellom månen og en småplanet i solsystemets kaotiske barndom. Trodde man.

Sprekker etter nedkjøling

Nå må forskerne finne en annen forklaring. Resultater fra to amerikanske månesonder viser nemlig at under yttergrensene av den urgamle lavasletta ligger det riftdaler, lange sprekker.

De har en tilnærmet firkantet form. Det passer ikke med den gamle kollisjonsforklaringen. Da burde de vært ovale eller runde.

Isteden tror forskerne nå at disse riftdalene ble dannet etter at området ble fylt av radioaktive stoffer fra dypet av månen. Radioaktiviteten varmet området mer enn omgivelsene.

Dermed trakk området seg sammen med en annen fart enn resten av månen. Dette førte til spenninger i overflaten, og dermed sprekker, ikke ulike de som oppstår når leirjord tørker ut.

Også på Enceladus og jorda

Sprekkene ligner også de som romsonden Cassini har fotografert  på Saturns måne Enceladus. Uoffisielt kalles de tigerstriper. Men selv om stripene ligner de på månen, er de mye yngre, trolig mindre enn tusen år gamle. Det viser at Enceladus fortsatt er geologisk aktiv.

Det samme er jo vår egen planet, og riftdaler finnes både mellom kontinentplatene under verdenshavene og for eksempel i Afrika. Denne store riftdalen strekker seg fra Syria og helt sør til Mosambik, med en forgrening vestover inn i blant annet Victoriasjøen.

Forskjeller i tyngdekraften

Riftdalene i utkanten av Stormenes hav på månen er fylt av lava. Dalene hadde lavere tyngdefelt enn omgivelsene. Derfor kunne de to amerikanske månesondene oppdage dem.

Tvillingsondene Ebb og Tide i prosjekt Gravity Recovery and Interior Laboratory (GRAIL) målte nemlig hvordan tyngdefeltet til månen varierte fra sted til sted.  

Forskjeller i tyngdefeltet førte nemlig til at månen trakk med varierende kraft på romsondene, ettersom de gikk rundt månen. Dermed forandret banene seg. Disse baneforskjellene førte igjen til at avstanden mellom sondene varierte. Denne avstandsforskjellen kunne måles.

Slik kunne forskerne tegne opp et kart over tyngdekraften på månen. Dette kartet viser altså at Stormenes hav er innrammet av lavafylte riftdaler.

- Vi tolker tyngdekraftsavvikene (..) som deler av et rørledningssystem for magma på månen, som tilførte lava til overflaten under vulkanske utbrudd for lenge siden, sier sjefsforsker Maria Zuber fra Grail-prosjektet i en nyhetsmelding fra NASA.

Resultatene er publisert i en artikkel i tidsskriftet Nature.

Lenker og referanse:

NASA Mission Points to Origin of “Ocean of Storms” on Earth’s Moon, nyhetsmelding fra NASA

Jeffrey C. Andrews-Hanna et.al: Structure and evolution of the lunar Procellarum region as revealed by GRAIL gravity data, Nature 514, 68-71, 2. Oktober 2014, doi:10.1038/nature13697

Av Bjørn Økland, Skog og landskap

Furuspinneren, som har hatt alvorlige men sporadiske utbrudd iNorge, kan komme til å gi langt hyppige skader i et endret klima. Spesielt kan lange tørkeperioder utløse utbrudd av denne arten.

Furuspinner (Dendrolimus pini) er et eksempel på en art som allerede er utbredt i Norge, men som kan få langt hyppigere utbrudd i endret klima. Larveutviklingen til  denne store sommerfuglen strekker seg over tre somre og larvene overvintrer to ganger før de er fullvoksne. Larvene overvintrer i skogbunnen og kryper ned og opp langs stammen hver høst og vår. Tidlig i sin tredje sommer forpupper de utvokste larvene seg og blir til en voksen sommerfugl. Hver larve eter en mengde nåler i løpet av livet, særlig i den andre sommeren da appetitten er størst. Furu kan tåle kraftig nåletap om det er begrenset til en sesong, men gjentatt avnåling over flere år fører til at trærne dør.

Furuspinneren hadde store utbrudd i Elverum og Løten i årene 1812-16 og 1902-04. Det siste utbruddet strakte seg fra Åsnes i sør til Stor- Elvdal i nord, og fra svenskegrensa i øst til Romedal og Løten i vest. Siden larvene kryper langs stammen til og fra vinterkvarteret i skogbunnen ble limringer på stammen benyttet som en bekjempelsesmetode. Lokale skogeierlag søkte om statlig stø

tte til limringaksjonen, men fikk avslag. Senere – etter at utbruddet hadde kollapset – fikk de likevel dekket utgiftene. Man kan fremdeles se merker etter limringene på noen stammer, mer enn hundre år senere.

Furuspinner har sammen med et par nære slektninger (Dendrolimus sibiricus og Dendrolimus superans) forårsaket skogskade og tredød over enorme barskogområder i Russland, Kina og Øst-Asia. Et skogområde tilsvarende 84 % av Norges areal ble skadet eller drept i løpet av en 30-års periode.

Tørke ser ut til å være en viktig utløsende faktor for utbrudd av furuspinner. Den trives nemlig godt på tørre furumoer på morenegrunn, og før utbruddet i 1902-04 hadde vannstanden i Glomma vært uvanlig lav i to år på rad. Lange tørkeperioder er derfor trolig den viktigste klimarelaterte årsaken til utbrudd av denne arten.

I Norge lever siste rest av den europeiske villreinstammen. Forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) studerer arten for å samle inn kunnskap og finne ut hvordan den lever i dag. Dette er kunnskap som er ment å komme folk og forvaltning til gode.

Forskerne har blant annet tatt i bruk GPS-halsbånd, og i de siste årene er halsbåndene også utstyrt med kameraer som tar bilder og video mens reinen vandrer rundt på fjellet. Dette har for første gang gitt forskerne mulighet til å studere villreinen når den er helt uforstyrret av mennesker. Bildene gir også alle som er interessert et innblikk i villreinen på nært hold.

Forskerne ønsker å finne ut hvordan reinen bruker fjellområdene og hvorfor, og spesielt hvordan vi mennesker påvirker arealbruken til reinen

Reinens hverdagsliv

– Opptakene gjør at vi har fått tilgang til dagliglivet til villreinen og har kunnet studere den på en helt annen måte enn før. Vi kan følge flokkene når kalver blir født og når vinterstormene raser og reinen er helt alene på fjellet. Dette viser hvor veltilpasset denne arten er til sitt miljø på fjellet, sier Olav Strand, forsker i NINA.

Data fra NINAs prosjekter brukes i arbeidet med å bevare villreinens leveområder. Merking av villrein med GPS-sender er en svært verdifull metode både for forskning og forvaltning. Metodene som brukes for radiomerking og innfangning av dyr er godkjent av Forsøksdyrutvalget.

Se flere filmer om villrein her:

GPS-merking av villrein

Merking av villrein med GPS-sendere er en verdifull metode for både forskning og forvaltning.
Data fra NINAs prosjekter brukes i arbeidet med å bevare villreinens leveområder.

Villreinen møter barrierer på Dovrefjell

Animasjonsfilm viser hvordan bebyggelse, veier, jernbane og lignende har stykket opp leveområdene og gjort livet vanskeligere for villreinen på Dovrefjell og i Rondane. Filmen er produsert av Norsk institutt for naturforskning.