Chat Noir en lørdagskveld. Taktfast applaus fra salen. Forfriskninger i glassene. På scenen: Gode replikker i kø. Er det standup? Nei, dette er viktigere enn som så. Det er forskere som konkurrerer om publikums gunst.

Forsker Grand Prix er arrangementet som beviser at forskning er fascinerende og at forskerne ikke er grå og triste. Det er som en Melodi Grand Prix-finale med mindre glitter og mer innhold.

Derfor er forskningen viktig

Hit kom havforskeren med fiskestang og en laks, og økonomen som sto på ett ben med fire velfylte handleposer. Publikum fikk høre om om de demente som får et bedre liv med enkel fysisk trening, og om Martin, som er tilbake i jobb etter et liv med alvorlig angst.

Statssekretær Bjørn Haugstad i Kunnskapsdepartementet – som selv har en doktorgrad, men innrømmer at folk pleier å sovne når han bruker ti minutter på å fortelle om den – er ikke i tvil om hvorfor forskning oftere må formidles på denne måten:

– Dere får frem hvorfor forskningen er viktig og hva den betyr for folks hverdag. Vi trenger mye mer slik formidlingsevne og talent hos forskerne, sier han.

Elektroner på sjekker’n

Etter at sølvvinner Siv Gundrosen Aalbergsjø hadde beskrevet hydrogenatomers sjekkevaner og Helene Uri i det tre kvinner sterke dommerpanelet hadde forklart en av forskerne hvorfor han kunne gjøre suksess som romanforfatter, var det klart:

Norges beste forskningsformidler er til daglig å finne i Trondheim. Når han ikke er opptatt med å redde livet til heroinmisbrukere i Oslo, vel å merke.

– Det finnes ikke et legemiddelfirma i verden som driver klinisk forskning ute blant de sprøytenarkomane. Men NTNU, Helse Midt-Norge og St. Olavs Hospital var villige til å prøve, sier Arne Skulberg.

Han vant med presentasjonen av hvordan overdosepasienter kanskje kan hjelpes med nesespray. I dag får de motgift rett i blodet – Skulberg forsker på om nesespray kan være like effektivt, men ikke like vanskelig og risikabelt som en sprøyte.

Selv er han overrasket over å vinne, men svært glad fordi seieren kan bidra til oppmerksomhet om hvordan de svakeste i samfunnet kan hjelpes. For Arne Skulberg er en pris gledelig – men at forskningen kan redde liv, er mye viktigere.

– Kunnskapsdepartementet bør vurdere tiltak for økt, norsk forskningsaktivitet i Ny-Ålesund, sier riksrevisor Per-Kristian Foss.

Stortinget har som mål at Norge skal være internasjonalt ledende på sentrale områder innen Svalbard-forskning.

Ikke som forventet

Men rapporten fra Riksrevisjonen viser at Norge rangeres på 17. plass av 22 nasjoner på listen over de mest siterte forskningsnasjonene innen polarforskning. For svalbardforskning isolert er Norge bare på 6. plass av 15 nasjoner i antall publikasjoner i årene 2005-2009.

– Dette viser etter Riksrevisjonens vurdering at Norge ikke har så stor vitenskapelig betydning som man kunne forvente, selv om Norge er en viktig bidragsyter innen polarforskning, heter det i rapporten.

Brukes mindre

Riksrevisoren uttrykker bekymring for at den norske andelen av forskerdøgn i Ny-Ålesund er redusert fra 38 prosent til 32 prosent fra 2008 til 2013. Den samlede norske innsatsen er gått ned med 700 forskerdøgn. Siden 2011 har den tysk-franske forskningsstasjonen i Ny-Ålesund vært den største, heter det i rapporten.

Eldre fartøy

Fire av fem norske forskningsfartøy som opererer i arktiske farvann er over eller nær den funksjonelle levetiden på 30 år. Ut over det nye isgående fartøyet som bygges nå, foreligger det ikke planer for utskifting av fartøyene.

– Dette kan på sikt få negative konsekvenser for blant annet norsk havforskning og overvåking av klimaendringer, sier Per-Kristian Foss.

Toppår

I sitt svarbrev til undersøkelsen stiller kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) spørsmål ved to sentrale premisser i rapporten. Han mener det blir feil å sammenligne innsatsen nå og i 2008, som var Det internasjonale polaråret (IPY) med ekstraordinær satsing på polarforskning.

Dessuten er ikke virksomhetene ved Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) og Svalbard Forskningspark omfattet av undersøkelsen.

Dermed gis det ifølge kunnskapsministeren ikke et fullgodt bilde av den norske forskningsinnsatsen. Tar en med oppbyggingen av UNIS har den norske forskningsinnsatsen på Svalbard økt mer enn for noen annen nasjon. Den utgjorde i 2010 hele 60 prosent av antall forskningsdøgn på Svalbard.

Når vokalisten i Van Halen, David Lee Roth, kom backstage før konserten i Pueblo, Colorado, i 1982, gikk han helt fra konseptene.  Berserk.  Knuste pauserommet, veltet buffeen, sparket hull i døren, tolv tusen dollar med ødeleggelser.

Han hadde funnet en brun M&M-sjokolade.

Dette inspirerte Høgskolen i Gjøvik.

Høgskolens dokumenter, prosesser og tenking rundt hvordan den skal utvikle seg, var i mange år en videreføring av tradisjon og en refleksjon av Kunnskapsdepartementets sektorplaner. Dette er helt vanlig, selvfølgelig, men det er også langt fra nyttig. 

Og det er nok tre grunner til det.  Den første grunnen er at, KDs plandokumenter og rapporteringsmaler dekker over et bredt område; fra meninghetsfakultet til handelshøgskolen, fra sykepleieutdannelse i Elverum til maritimt fokus i Ålesund.

Den andre grunner er at Kunnskapsdepartementets plandokumenter for sektoren ikke framelsker konkurranse.  Konkurranse gir dynamikk, utvikling og dermed en bedre sektor, men det gir også vinnere og tapere i kampen om studentene.  For Kunnskapsdepartementet betyr det at investeringer noen steder går tapt (som for eksempel studenthybler som står tomme) mens det dukker opp behov for nye investeringer andre steder (som for eksempel behov for flere studenthybler).  Men for institusjonene i sektoren skal strategiene ikke bare dreie seg om hvordan man skal utvikle kvaliteten på sin utdannelse og forskning, men også hvordan man skal vinne fram over de andre universitetene i kampen om studentene og forskningsmidlene.  Og det er kanskje det viktigste, hvor kvalitet og godt omdømme er viktige verktøy for å komme dit.

Den tredje grunnen til at “one size fits all”-modellen til Kunnskapsdepartementets plandokumenter ikke bør adapteres uten sterk institusjonell adaptering er at virkeligheten har blitt så mye mer komplisert enn før, og hver institusjon må finne en unik posisjon.  Universiteter og høgskoler skal ikke bare undervise og forske, de skal legge til rette for fleksibel og nettbasert fjernundervisning, gjerne med studenter fra en rekke land, delta i og lede multinasjonale og multisektorale prosjekter, delta i policyutviklingen nasjonalt og i EU, samarbeide nært med arbeidslivet, eksekvere sin rolle som verktøy verdiskaping, pillarer i kunnskapsøkonomien og løsningsutviklere for samfunnets store utfordringer i et langsiktig perspektiv.  For å nevne noe.

Og etterhvert som våre universiteter og høgskoler har utviklet seg og kompleksiteten har økt, så så har vi fått en utfordring med å styre.  Det er nemlig ikke så rett fram lenger.

Ledelsen ved Høgskolen i Gjøvik har de siste to årene gått igjennom en omfattende strategidiskusjon.  Den har ledet til mye interessant som jeg ikke skal komme innpå her, kun følgende:  Høgskolen gikk fra et måleregime med 36 målepunkter til et med 3.

Sitter du i ledelsen i en liten høgskole i regionen er valget enkelt:  Enten fokuserer du ressursene, eller så er høgskolen utrydningstruet om ti år. I dag sier de fleste nittenåringer noe slikt som “Jeg ønsker å bo i Oslo, hva kan jeg studere der”.  I en slik situasjon må høgskolene og universitetene utenfor storbyene fange de som ønsker å få den aller beste utdannelsen innen enkelte nøye utvalgte fag, og for å bli best i Norge på de fagene man arbeider med, må innsatsen fokuseres.

Og det har vært utgangspunktet for strategiutviklingen til Høgskolen i Gjøvik.  Høgskolen må altså være svært god for å overleve, og for å

være svært god trenger den sterk og strategisk ledelse. Men ingen kan styre i blinde.  Indikatorer, målepunkter, tellekanter, blir altså viktig for høgskolens evne til å gjøre riktige valg og styre retningen.

Men ikke 36.  Har du 36 målepunkter ser du kanskje ikke skogen for bare trær.  Har du 36 prioriteringer, har du egentlig ikke prioritert noe som helst.  Og har du 36 mål, har du egentlig ingen mål.

Og da er vi tilbake til Van Halens bolle med M&M.

Van Halens glassbolle med M&M

Når Van Halen ankom et nytt konsertlokale med sine ni attenhjuls trailere og begynte riggingen, kunne svært mye gå galt.  Det kunne hende at bærebjelkene ikke kunne ta vekten, at dørene var for smale for utstyret, at elektrisitetstilførselen var for liten, at taket for lavt, at det ikke var plass til salg av T-skjorter og annet utstyr, eller at det var for liten sikkerhetsbuffer foran scenen.  Og en uendelighet av andre mulige store og små feil, feil som ikke bare kunne skille en god konsert fra en dårlig, men feil som kunne skade eller ta livet av mennesker.

Derfor hadde Van Halen en 53-siders tilleggskontrakt, som stipulerte ting som “Paragraf 148: Det skal være femten-amperes kontakter med jevnt 20 fots mellomrom,…” og så videre.  Men også paragraf nummer 126, i midten av kontrakten, hvor det stod at det i pauserommet skulle være en bolle M&M-sjokolader, og med en advarsel:  “ABSOLUTT INGEN BRUNE SJOKOLADEBITER”..

M&M er bittesmå sjokoladebiter med sukkerglasur i ulike farger.  En M&M-bolle ville inneholde M&M i mange ulike farger.  Det er ingen fornøyelse for en konsertarrangør å sørge for at de brune er plukket ut. 

Så når bandet kom inn i pauserommet bak scenen, gikk de rett bort til bollen med M&M og sjekket om de brune bitene var fjernet.  Og var de det ikke visste de at arrangørene enten ikke hadde lest kontrakten godt nok, eller ikke tok detaljene så nøye.  Glassbollen med M&M var en proxyindikator, et farelys som indikerte at her kunne mye annet også være feil.  Da var det bare en ting å gjøre, sette alt og alle i bevegelse, trekke i bremsene, å sjekke alt, og på godt gammelt rock’n roll-vis, knuse møblene og true arrangørene med å kansellere showet. 

Høgskolen i Gjøvik reduserte ikke til en enslig indikator.  Men vi gikk fra 36 til 3 indikatorer og fra 36 til 3 mål.  De tre indikatorene er valgt fordi de er gode proxier.  Med andre ord de måler mer enn én ting.  Og på et svært overordnet nivå er de de viktigste.  Hva de tre indikatorene og tre målene er, ja det er vår business.  Ikke din. 

You better jump.  Wirkola did.

Av: Ingrid Melle, forskningsleder ved Klinikk for psykisk helse og avhengighet, Oslo universitetssykehus

Den norske befolkningen lever lengre og lengre. Men noen grupper henger etter i denne positive utviklingen. De med alvorlige psykiske lidelser og ruslidelser kommer ekstra dårlig ut.

Stor overdødelighet

Alvorlige psykiske lidelser og ruslidelser er en stor belastning for de som rammes. De første alvorlige symptomene kommer ofte i alderen 15-25 år og har derfor stor negativ innvirkningen på framtidig livskvalitet.

I følge Verdens helseorganisasjons (WHO) undersøkelse ”Global burden of disease” er psykiske lidelser og ruslidelser den største helsebelastningen for ungdom og unge voksne over hele verden. Vi har blitt mer og mer klar over at disse lidelsene også har en stor overdødelighet.

Årsakene er mange og sammensatte. I noen tilfeller – ved spiseforstyrrelser, rusmisbruk eller selvskading – er symptomene en helserisiko i seg selv.

Selvmord er den største enkeltårsaken

Psykiske lidelse og ruslidelser er den største risikofaktoren for selvmord – og selvmord er den største enkeltårsaken til for tidlig død. Vi ser klart økt selvmordsrisiko ved alvorlige depresjoner, hos personer med rusmisbruk, anoreksi, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, bipolar lidelse og schizofreni.

Som gruppe er de aller alvorligste psykiske lidelsene også mer utsatt for ulykker enn andre – fra utilsiktede overdoser til forfrysninger på grunn av manglende egenomsorg. Selvmord og dødsfall på grunn av ulykker er særlig tragiske fordi risikoen ser ut til å være størst hos de yngste.

Vi glemmer den fysiske helsa

Den andre hovedårsaken til for tidlig død er fysiske sykdommer. Her er de alvorligste psykiske lidelsene, schizofreni og bipolar lidelse, de som er best undersøkt. Vi vet nå at dette er en gruppe med en klart økt risiko for hjerte-kar sykdom.

Én vanlig forklaring på risikoøkningen er at enkelte medisiner som brukes i behandling av grunnlidelsen gir vektøkning og en ugunstig sammensetning av blodlipider. Samtidig viser nordiske registerundersøkelser at pasienter som er i regelmessig behandling med medisiner med stor risiko for vektøkning faktisk har en lavere risiko for å dø av hjerte-kar sykdom enn andre i samme pasientgruppe.

En annen forklaring på den økte hjerte-kar risikoen er livsstils-problemer. Som gruppe røyker personer med alvorlige psykiske lidelser mye mer enn befolkningen ellers. Langvarig sykdom gir også lite overskudd til å trene regelmessig og til å ha et gjennomtenkt kosthold.

Pasientgruppen har både økt risiko for å utvikle hjerte-kar sykdom og en økt risiko for å dø tidligere av sin hjerte-kar sykdom, sammenlignet med befolkningen ellers. Undersøkelser fra utlandet tyder på at hjertesykdom oppdages seinere av behandlingsapparatet hos pasienter med alvorlige psykiske lidelser og de får i mindre grad raskt tilbud om moderne behandling.

En ny undersøkelse fra Sverige viser også at denne pasientgruppen oftere dør tidligere av kreftsykdommer som de ikke nødvendigvis har økt risiko for å utvikle.

I kontakten med helsevesenet er som regel oppmerksomheten rettet mot alvorlige psykiske symptomer – symptom som også kan føre til kommunikasjonsvansker – og det kan se ut som at den fysiske helsa glemmes. På den annen side kan regelmessig kontakt med helsevesenet være forklaringen på at personer som behandles med vektøkende medisiner har lavere risikofor tidlig død sammenlignet med andre pasienter.

Genetiske risikofaktorer

Vi har i det siste blitt klar over at det også kan være felles risikofaktorer for utvikling av schizofreni og hjerte-kar sykdom.

Sommeren 2014 ble den hittil største genetikk studien av schizofreni publisert, med flere medforfattere fra Oslo universitetssykehus. Det tydeligste funnet i studien var en klar sammenheng mellom risikoen for schizofreni og gen-områder som koder for viktige deler av immunsystemet. Dette er områder som også er involvert i risiko for hjerte-kar sykdommer.

Bedre forståelse av denne sammenhengen vil gi oss økt forståelse for hvordan den psykiske grunnlidelsen utvikler seg og hvorfor det er økt risiko for fysisk sykdom.

Et folkehelseproblem

Riktig beregning av overdødelighet er vanskelig, og tall fra forskjellige undersøkelser kan være vanskelige å sammenligne. Metodologisk gode studier tyder imidlertid på at alvorlige psykiske lidelser og ruslidelser fører til en reduksjon i livslengde på hele 10-20 år. Dette er en risiko for tidlig død som er høyere enn den risikoen vi ser hos stor-røykere. 

Enkelte studier tyder også på at forskjellene i forhold til resten av befolkningen øker. De fysiske sidene av psykiske lidelser er dermed et folkehelseproblem.

Les mer:

WHO: The Global Burden of Disease

Over hundre gener knyttes til schizofreni

Av kulturhistoriker Ørnulf Hodne, Universitetet i Oslo

Erkeengel Mikaels dag 29. september markeres nå på ny i den norske kirke. Kulturhistoriker Ørnulf Hodne forteller om tradisjonene rundt Mikkelsmess.

På norsk kalles feiringen Mikkelsmess, Mikeli og Mikkelsdag. Den ble avskaffet som helligdag her i landet i 1770.

Men å avskaffe en høytidsdag med lange religiøse festtradisjoner, er lettere sagt enn gjort. Mikkelsmess fortsatte å være en viktig fest -og merkedag om høsten i bygder over hele landet og hadde status som halv helligdag, en dag med egne arrangementer og festmåltid.

I dag, snart 250 år senere, er Mikkelsmess igjen regnet med blant kirkeårets dager. I 1999 bestemte Kirkemøtet seg for å la menighetsrådene gjøre vedtak om å markere høytiden med en kveldsgudstjeneste, eller i høymessen den søndagen som faller nærmest 29. september.

Offisielt ble festdagen innført i Kirken på konsilet i Mainz år 813. I løpet av Middelalderen ble Mikkelsmess en viktig høytid både i den ortodokse øst-kirken og den romersk-katolske vestkirken.

Kirker i huler og på fjelltopper

En mengde tradisjoner vokste fram rundt denne helligdagen, som falt sammen med innhøstningen i mesteparten av Vest-Europa. Her skal den første Mikaelskirken ha vært en hule på Monte Gargano ved Adriaterhavskysten i Sør-Italia. Senere ble det grunnlagt en rekke Mikaelskirker rundt om, fortrinnsvis på fjelltopper og i huler.

Også i Norge var tallet på kirker viet St. Mikael et uttrykk for hvor sterkt denne englekulten sto i tidlig kristentid. Hele 28 kjente norske gudshus var helliget ham, 20 av dem fantes i Viken og tilgrensende områder.

Flere av dem ble tradisjonen tro anlagt på høyder og fjell, for eksempel på Slottsfjellet i Tønsberg og Rokofjellet på Hedmark; minst to av dem inne i selve fjellet, som hulekirker: på øya Selja og i Mikaelsberget ved Norsjø i Telemark. I våre dager har stevneaktiviteten fått en renessanse, og det holdes igjen gudstjenester i den gamle hulekirken ved Nordsjø, som nå er et fredet kulturminne.

Ned fra seteren og avlingen i hus

Når Mikkelsmess fikk en så viktig rolle i samfunnslivet, skyldtes det likevel ikke kirken alene. Datoen falt på et tidspunkt som på flere måter markerte overgangen fra én periode til en annen i bøndenes arbeidsår.

Det betydde for det første at avlingen skulle være i hus til Mikkelsmess. ”Mikjelsmess sku årsavlinga vera under tak”, sa de i Hardanger. ”Mikkelsmøs skal al avling være inde”, heter det fra Høland. Slik ser det ut til å ha vært over hele landet.

Ved det leite brukte også seterfolket å dra til bygds. Buferdsdagen varierte riktignok med landsdel og åringer, men lå alltid et sted mellom Larsok (10. august) og Mikkelsmess. Det viktigste var at man ikke tøyde grensene og ble sittende på overtid, det krenket huldrefolket og kunne straffe seg

Høsttakkemåltid

Når Mikkelsmess var et så velegnet tidspunkt for å avslutte både seteropphold og innhøsting av årets avling, er det ikke overraskende at dagen også ble en folkelig festdag for å markere disse begivenhetene. Ja, enkelte forskere mener at denne høstfesten er eldre enn kirkehøytiden.

Flere steder var det skikk å slakte en sau til middag denne dagen og spise den i stillhet. Det gjorde de for å trygge krøtterlykke, het det. Ellers var det vanlig bygdeskikk langt inn på 1800-tallet, særlig på Vestlandet og i Nord-Norge, og koke et måltid god grøt denne dagen, den kaltes ”skuregrauten” og ”Mikkelsmesse-grøten.” Det er omtalt som ”årets største og viktigste takkemåltid.”

Mikkelsmess varsler vinteren

Med så mange funksjoner og folkelige aktiviteter knyttet til seg, er det ikke rart at Mikkelsmess gjennom århundrene også markerte seg i tidsregningen. På primstaven er dagen merket med en lur – St. Mikaels trompet som skulle vekke de døde på dommens dag, eller med vekten han veide sjelene på.

Og i den folkelige værvarslingen var dette også en viktig merkedag: Når den kom, kunne vinteren ventes. ”Vinteren segjar: Mikkelsmess kan dokk venta meg.” (Overhalla) ”Um eg so skal krypa, skal eg koma tri gonger i fjellet fyre Mikkjelsmess”, segjer snøen.” (Verdal) I Gjestal hadde de dette rimet: ”Kjem han (snøen) ikkje mikkjelsmess skriande,/kjem han helgamess (1. november) riande.” Ellers het det: ”Sit lauvet på til over mikkelsmess, blir våren hard.” ”Fint vær mikkelsdag varsler fint høstvær.” 

Nummer 1408 reiser den tunge kukroppen og vifter med rompa. Hun værer at Erik Nålby har fått på seg Felleskjøpet-dressen og er på vei inn i fjøset. Han nynner og plystrer, for at ikke kuene skal skvette. 

For 1408 og venninnene hennes vanker det snart både godord og kjæling på ryggen.

- Hu her liker å bli klappa. Det kan du se på øya, sier Nålby og legger fra seg møkkagreipet. 

Han jobber på Unnelsrud gård i Drammen, og vet at oppførselen hans har alt å si for stemningen i fjøset. Selv er han av den rolige typen. Fåmælt, men bestemt. Og med god tid. 

- Det nytter ikke å stresse i fjøset. Det merker dyra med en gang. De blir mer urolige, og da blir det mer jobb, sier Nålby, som er sjef for besetningen på gården.

Oppførsel påvirker kuene

Det melkebonden i Drammen har erfart gjennom 30 år i fjøset, har nå blitt målt og systematisert av forskere ved Veterinærinstituttet.  

Og resultatet er entydig: Humøret til bonden smitter over på kuene. 

I siste instans får det konsekvenser for både reproduksjon, melkeproduksjon og kvaliteten på melka. 

- Vi har gått rett inn i følelsene i fjøset, og ser en tydelig sammenheng mellom bondens oppførsel og kuenes atferd. For eksempel får bøndene som koser og klapper, og er rolige og tålmodige, mer positive kuer, sier forsker Kristian Ellingsen.

Og omvendt. Utrygge og stressede bønder får utrygge og stressede kuer. Som i sin tur kan føre til at bonden bruker mer makt for å håndtere dem. 

- Dermed blir det en ond sirkel. Dette viser bare hvor viktig det er å være kritisk til oppførsel og den daglige interaksjonen mellom bonde og kyr, sier Ellingsen. 

Kalvenes kroppsspråk

Tidligere forskning har vært opptatt av å observere atferden til dyra i fjøset.

Ellingsen og kollegaene har nå inkludert bonden, og brukt en egen atferdsmetode for å karakterisere atferden hos både kalvene og personen som steller dem, noe som er helt nytt. 

Utstyrt med blokk og penn dro en observatør rundt til 110 gårder i Sør-Norge i tidsrommet 2006 til 2008.

Ut fra kroppsspråket til kalvene, krysset han av etter hvert som de viste tegn på å være glade, rolige, engstelige, aggressive, apatiske, sosiale eller 25 andre humørtyper (se faktaboks).

Og tilsvarende for bonden: Oppførte han eller hun seg dominerende eller usikker, snakket de med kalvene, var de inkluderende eller rolige. Totalt 17 atferdstyper var mulige (se faktaboks).

Gårdbrukerne fikk ikke vite at også deres atferd var gjenstand for forskning, siden dette kunne påvirke oppførselen deres. De ble istedet bedt om å måle brytsomfanget på fem av kalvene, noe som er en vanlig metode for å beregne dyras vekt.

Da bøndene i etterkant fikk vite hva de egnetlig hadde vært med på, sa samtlige ja til å la forskerne bruke dataene videre. 

Stressfri sone

På Unnelsrud gård, som drives av fire bønder under navnet Skoger samdrift, er de enige om at slett ikke alle egner seg til å stelle dyra.

- Vi hadde en her som skulle prøve å ta inn kuene fra beite. Men han var så stressa og hadde så dårlig tid, at dyra spredte seg i alle retninger og ikke ville hjem, forteller Per Borge, en av de fire eierbøndene.

Han mener at personlighet og tilstedeværelse er viktig når du skal jobbe med dyr.

- Hvis du er en stressa person i utgangspunktet, så får du det rett og slett ikke til. Og da får du heller ikke jobbe her, sier han. 

Fire bondestiler

Forskerne mener å kunne dele bøndene inn i fire stiltyper:

• De som klapper og kjeler med dyra.
• De som er tålmodige og rolige.
• De dominerende, brå og aggressive, som støyer og bruker tvang.
• De usikre og nervøse, som er ukomfortable med å håndtere dyrene.

Bondens stil påvirker kalvenes væremåte enten positivt eller negativt.

For eksempel, kalver som ble stelt av personer som kommuniserte aktivt, og som klappet og kjelte med dem, fikk høy skår på karakteristikker som vennlig, fornøyd og sosial hos kalvene. 

Personer som nøyde seg med å behandle dyra stille og tålmodig, havnet i overveiende grad på den positive siden av humørskalaen, om enn i noe mindre grad. 

Derimot hadde de dominerende og aggressive bøndene kalver som oftere var nervøse, frustrerte og engstelige, mens bøndene som var nervøse og usikre, hadde kalver som oftere var apatiske, likegyldige eller som viste tegn på å kjede seg. 

Ellingsen påpeker at de fleste gårdbrukere er flinke til å håndtere dyra.

- Men studien viste mange nok negative forhold til at vi ser noen trender, påpeker han. 

Kuer er forskjellige

Men selv den mest tålmodige bonde kommer til kort når kua er mannevond.

På pauserommet på Unnelsrud gård florerer det med historier om persongalleriet i fjøset. For alle har sine favoritter, eller motsatt. 

De husker hun godmodige nummer 850, som melka over 70 tonn før hun ble slakta, og hun strie nummer 703.

- Hu var ei skikkelig purke, sier melkebonde Per Borge.
- Og hvis noen er gufne, for det skjer jo innimellom at noen ikke er tilregnelige, da er det bare å levere dem til slakting, legger han til.

Forsker Ellingsen er enig i at det er individuelle forskjeller mellom kuene.

- Men vi mener likevel at det er noe som er universelt som skjer i interaksjonen mellom bonde og kyr, noe vi mener å ha vist i undersøkelsen, sier han.

Bedre kjøtt og mer melk

Han mener vi bør være mer oppmerksomme på oppførsel og den daglige interaksjonen mellom bonde og kyr, og ser gjerne at dette blir en større del av agronomutdanningen.

Den økende interessen for dyrevelferd gir et lite håp, ifølge forskeren.

- Et godt forhold mellom dyr og mennesker er viktig for god dyrevelferd, og gir gjennomgående dyr som er trygge og lette å håndtere. Det kan også få betydning for produksjonsresultatene, sier Ellingsen. 

- Vi vet blant annet at stressede kuer skiller ut stresshormoner, som i sin tur gir mindre melk og dårligere fruktbarhet, sier han.

For bøndene i Drammen er dette en selvfølge. Stress og dårlig dyrevelferd gir utslag både på melkemengde og kvalitet.

- Norge er kanskje best i verden på dyrevelferd, noe som er et ypperlig salgsargument. Vi bidrar gjerne til det. Men det krever at vi også i fremtiden får bruke den tiden vi trenger, sier han, med klar brodd til dagens politikere.

- Hvis ikke landbruksminister Sylvi Listhaug bryr seg om kvaliteten, så er det i så fall skremmende, legger han til. 

Referanse

Kristian Ellingsen, m.fl. Using qualiative behavior assessment to explore the link between stockperson behaviour and dairy calf behaviour. Applied Animal Behaviour Science, april 2014

Det viser en ny studie fra Tyskland. De nye funnene bekrefter at det kan være en sammenheng mellom astma og arbeidsrelatert stress.

Undersøkelsen tok for seg 7000 voksne arbeidere. I 2009 ble de spurt om hvor sannsynlig de trodde det var at de kunne miste jobben i løpet av de neste to årene. 

60 prosent økt risiko

De neste to årene ble 105 nye tilfeller av astma diagnostisert blant deltakerne, halvparten av dem var kvinner. Blant dem som hadde oppgitt at det var stor fare for at de ville miste jobben, økte risikoen for astma sammenlignet med hos dem som trodde det var usannsynlig eller helt utelukket å miste jobben. Risikoøkningen var på hele 60 prosent. 

Undersøkelsen omfattet en periode med alvorlig økonomisk nedgang i Europa, som begynte med finanskrisen i 2008. 

Funnene støtter opp under andre studier som peker mot en kobling mellom utviklingen av astma og stress, spesielt jobbrelatert stress, mener forskerne.

Yngre og har lavere utdanning

De som følte at de sto i fare for å kunne miste jobben i løpet av de neste to årene, hadde i snitt lavere utdanningsnivå og lavere månedsinntekt enn dem som følte at faren var lav eller ikke-eksisterende. De var også litt yngre og var oftere single.

En tidligere studie har vist at små barn kan få astma av kraftig forkjølelse.

De som ikke følte at deres ansiennitet var sikker, jobbet også ofte i mindre faste kontrakter. De hadde dessuten oftere fått diagnosen depresjon.

Etter å ha tatt hensyn til ulike sosiodemografiske faktorer, depresjon og livsstil, indikerte analysen likevel at astma-risikoen syntes å stige med økende jobbusikkerhet.

Årsak og virkning ukjent

Forskerne understreker at dette er en observasjonsstudie, og de kan derfor ikke trekke noen definitive konklusjoner om årsak og virkning. Men de mener deres resultater på linje med tidligere epidemiologiske studier som har vist at psykologisk stress, særlig arbeidsrelatert stress, kan være risikofaktorer for nyoppstått astma.

De mener også at disse funnene kan gi en mulig forklaring på den økte forekomsten av luftveissymptomer i løpet av den siste økonomiske krisen i Storbritannia.

Kilde: 

Adrian Loerbroks m.fl.: Job insecurity is associated with adult asthma in Germany during Europe’s recent economic crisis: a prospective cohort study. British Medical Journal.

Skogen i Norge vokser som aldri før, ikke minst langs kysten. Skogvolumet i kyststrøk er firedoblet siden 1925, og i dag er det over 250 millioner kubikkmeter skog mellom Rogaland og Finnmark.

Men selv om mange arter skogstrær vokser godt langs vår varme og fuktige kyst, kan ingen arter måle seg med sitkagran når det gjelder vekst og volum.

Sitka (Picea sitchensis) har sin naturlige utbredelse langs vestkysten av USA og Canada. I over 100 år har den vært plantet i Norge, hovedsakelig langs kysten.

Nye undersøkelser viser nå at potensialet for ytterligere vekst av norsk sitkagran er svært stort.

Mens sitkagran i Nord-Norge i gjennomsnitt vokser 12–15 kubikkmeter per hektar per år, viser forsøk at sitkagran plantet i kyststrøk på Vestlandet har en tilvekst på mer enn 20 kubikkmeter per hektar per år.

I tillegg er det gjort forsøk som viser at sitkagran kan vokse nær det dobbelte av dette igjen. 45 år etter planting har enkelte sitkagranbestander lagt på seg så mye som 900 kubikkmeter per hektar.

– Ja, det er en kolossal vekst på sitkagran som har blitt plantet langs kysten, forteller Kjell Andreassen, forsker ved Norsk institutt for skog og landskap.

– På tilsvarende voksested i kyststrøk viser feltforsøk at sitka vokser mer enn tre til fem ganger raskere enn bjørk og dobbelt så raskt som vanlig gran, forteller han.

At sitkagran vokser så godt i kyststrøk kommer blant annet av at den er relativ nøysom og at den tåler vind og sjøsprøyt godt. Få arter tåler saltvann og blest så godt som sitkagran, og det var en av årsakene til at sitkagran ble plantet langs kysten under den såkalte skogreisingsperioden mellom 1950 og 1980.

Norsk sitka i Europa-toppen på tørrvekt

Ifølge Andreassen har sitka et stort potensiale for kommersielt skogbruk.

– I sitkabestand i Nord-Norge har vi observert en årlig tilvekst på mer enn seks tonn biomasse per hektar når vi holder stubber og røtter utenfor. Vekstpotensialet er fra 25 til 100 prosent høyere enn for vanlig gran. Beregnet avkastning for investeringer i sitkaplantinger ligger på fire–seks prosent.

Når det gjelder innlandet i Nord-Norge er forskjell i biomasseproduksjon ved treslagsskifte mindre.

– Her kan det være andre treslag, både norske og utenlandske, som gir høyere produksjon, forklarer Andreassen.

Vokser best langs kysten

Det er gjort mange undersøkelser av hvordan sitkagran vokser og utvikler seg i Norge. Sammen med tidligere kollega Bernt-Håvard Øyen, har Andreassen blant annet undersøkt tilvekst og biomasseutvikling i sitkabestand på ulike steder i Norge.

Resultatene viser at sitkagranskog som får vokse i 75 år før den hugges, i gjennomsnitt legger på seg 16 kubikkmeter per hektar per år.

– Dette vil si en biomasseproduksjon over bakken på 525 tonn per hektar over en 75-årsperiode. Rundt halvparten av veden i stammen er karbon. Så dette er noe som virkelig kan monne i det norske karbonregnskapet for å bidra til mer binding enn utslipp av fossilt karbon, påpeker Andreassen.

Skogreisingen – kulturspor i landskapet

De utenlandske treslagene vi har i Norge stammer for det meste fra skogreisingen i kyststrøkene i perioden 1950 til 1980, samt planting av contortafuru på Østlandet.

Litt under én prosent av Norges produktive skogareal er utenlandske treslag, og i volum utgjør dette i dag cirka 10 millioner kubikkmeter, drøyt én prosent av samlet tømmervolum. Av dette utgjør sitkagran litt under 7 millioner kubikkmeter.

Det er i alt plantet om lag 80 000 hektar med eksotiske treslag i Norge. Plantefelt med sitkagran og hybriden lutzgran dekker 55 000 hektar, mens contorta dekker 8000 hektar.

I europeisk sammenheng utgjør det norske arealet med sitkagran cirka fire prosent av det totale arealet med plantet sitkagran i Nordvest-Europa, som er på 1,2 millioner hektar.

Årlig høstes det cirka 15 millioner kubikkmeter per år i regionen. I Norge ligger den årlige tilveksten av sitkagran på rundt 600 000 kubikkmeter.

Svartelistet

Selv om det kan være gode grunner til å plante rasktvoksende skog for å binde CO2, så er det de senere årene igjen blitt offentlig debatt omkring skogreising.

Bruk av utenlandske treslag i skogbruket er regulert gjennom «Forskrift om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål». Forskriften er hjemlet i Naturmangfoldsloven, med den hensikt å hindre at utsetting av utenlandske treslag medfører, eller kan medføre, uheldige følger for naturmangfoldet.

– Man må i dag søke Fylkesmannen om tillatelse for å kunne plante utenlandske treslag, avslutter Andreassen.

Referanse:

Tomter & Dalen (red): Bærekraftig skogbruk i Norge, Norsk institutt for skog og landskap 2014.

Den kroniske betennelsessykdommen cøliaki er en plage for mange. Den beste behandlingen er å unngå glutenprotein, som blant annet finnes i hvete, bygg og rug.

Det betyr en diett uten syndige fornøyelser som for eksempel pasta, loff og øl.

Men en liten, eksperimentell studie er på sporet av en ny behandlingsform som gjør at man kan spise spaghetti med god samvittighet.

Behandlingen består for øyeblikket av et frivillig inntak av 20 hakeormer.

Gradvis bedre

I løpet av ett år, lot 12 forsøkspersoner seg frivillig infisere av 20 hakeormer. Hakeormer er en parasitt som vanligvis oppholder seg i tarmen, hvor de suger til seg næring.

Så hvorfor i all verden ville noen invitere disse snylterne til å oppholde seg i tarmene sine? Ifølge australske forskere, skal ormene ha en lindrende effekt på betennelse i tarmen som oppstår når man inntar gluten.

Selv om fire av forsøkspersonene droppet ut av forsøket, så man en tydelig forbedring hos de åtte som gjennomførte behandlingen. I starten kunne deltakerne kun spise små mengder pasta, men etterhvert kunne de øke porsjonene. På slutten av året kunne de spise en hel bolle med spaghetti.

- Det er et måltid som vanligvis ville utløst en svekkende betenelse, som ville forårsaket symptomer som diarré, kramper og oppkast, sier Paul Giacomin, én av forskerne bak studien, i en pressemelding.

Svekker immunforsvaret

Ormenes største styrke, er at de kan svekke kroppens immunforsvar. På den måten beskytter de seg selv, uten å fullstendig sabotere tarmens mulighet til å forsvare seg mot andre infeksjoner. 

Cøliaki er på sin side en overreaksjon hos immunforsvaret som forårsaker en betennelse. Forskerne tror det er et protein som ormene skiller ut, som endrer immuncellenes forsvarsmekanisme, slik at betennelsen dempes.

Prøver ble tatt fra tarmen før, under og etter forsøket, og viste at immuncellene hadde endret seg fra å forårsake betennelser til å forhindre dem.

Proteinpille

Nå vil forskerne forsøke å kartlegge proteinene som ormene skiller ut, slik at de kan utvikle en mer noe mer appetittlig proteinpille.

- Dette forsøket har bekreftet at hakeorm blir vårt valg for klinisk bruk. Men til tross for vår økende kjærlighet for dem, må vi anerkjenne at en proteinpille nok vil ha bredere markedsappell enn en dose med ormer, forteller Alex Loukas som jobbet med prosjektet.

Den forholdsvis lille studien er bare starten for de australske forskerne. De jobber også med en vaksine som kan forhindre orm-infeksjoner. Det kan være særlig viktig i de landene hvor ormene er et stort problem for befolkningen. Det antas at 740 millioner mennesker er infisert av hakeorm.

Referanse

Croese, J. (et.al) Experimental hookworm infection and gluten microchallenge promote tolerance in celiac disease. The Journal of Allergy and Clinical Immunology (2014)

– Vi har lett for å tenke at det som fungerer godt i Norge også vil fungere i utlandet, men slik er det ikke, sier Nils Brede Moe ved Sintef.

Etter nylig å ha kommet hjem fra lengre turer i USA, Asia og Europa, vet han noe om hvilke ulikheter norske moderselskaper gjerne glemmer når de etablerer seg internasjonalt.

I Norge er det som kalles «smidig utvikling» kommet for å bli når det gjelder utvikling av programvare. Daglige møter, små team, fleksibilitet og tett kontakt med kundene, har gitt store forbedringer.

Men det finnes per i dag ingen etablert utviklingsmetode for global programvareutvikling. Derfor vil IKT-forskere ved Sintef utvikle nye metoder som er skreddersydde for krav til global programvareutvikling.

Konkurransefortrinn

Bedriftene DNV GL, Storebrand og Fara, som deltar i prosjektet, leverer programvareprodukter til kunder utenfor Norges grense, og global programvareutvikling er viktig hvis de skal lykkes.

En effektiv utviklingsmetode vil uten tvil være et viktig konkurransefortrinn, ifølge Moe og kollega Torgeir Dingsøyr.

– Alle disse firmaene har satt smidig utvikling i system i Norge, og har begynt å teste ut noe globalt. Men det er krevende å få det til å fungere i en global kontekst. Både sosiokulturelle ulikheter, geografiske avstander og tidsforskjeller skaper utfordringer.

Tre forskere fra Sintef har reist rundt det siste halvåret. De observerer hvordan teamene jobber, snakker med de ansatte og organiserer gruppeprosesser.

De må finne ut hvordan metoden skal tilpasses spesielle forhold. Hvordan må for eksempel organisasjon og mennesker endre måten å jobbe på? Hva vil fungere godt i et internasjonalt team og hva vil overhodet ikke fungere?

Å finne teknikker som passer godt over flere tidssoner skaper også utfordringer. Et miljø i DNV GL vil for eksempel snart ha folk både i Kina, Norge, Polen, England og USA.

– Vi vil utvikle metoder for prosjekter som har utviklingsaktivitet i samme tidssone – og for prosjekter med aktivitet i forskjellige tidssoner, forteller Moe.

Teknologi og prosess

To ting er i fokus når forskerne nå reiser rundt: Å få på plass teknologi som skal hjelpe folk å samarbeide, og å få prosessene i de små teamene til å fungere godt.

– For å skape nettverk, dialog og kontakt er de ansatte helt avhengig av både videomøter og Skype, og det kreves god skjerm- og lydkvalitet. Det er lett å glemme dette når man selv sitter med stor skjerm og god båndbredde i Norge, sier Dingsøyr.

Kulturelle forskjeller påvirker i stor grad møtene.

Forskeren forteller om historier som blir brukt på gruppemøter og i diskusjoner. Som den om en svensk bedrift i Kina med svensk sjef og kinesisk nestsjef.

– Når sjefen reiser bort en dag, ber han nestsjefen om å ferdigstille en rapport. Det er ok. Også i en samtale underveis bekrefter nestsjefen at ting er ok. Men neste dag er ikke rapporten klar. Hvem har ansvaret?

– Svensker vil si at det var nestsjefen som har sviktet. Kinesere vil si at det var sjefen. Sjefen burde visst at nestsjefen hadde for mye å gjøre til å rekke dette. Oppfatningene som dette er verdt å se nærmere på.

Tid og arbeidskontrakter

På reisene sine får han høre om andre kulturelle ulikheter som er bremser i systemet. Som for eksempel arbeidstid.

Nordmenn møter på jobb klokka åtte om morgenen og går hjem litt før fire for å hente barn i barnehagen. I USA derimot, er det vanlig å jobbe lange dager, og det jobbes gratis for å tekke sjefen og vise seg fram med tanke på opprykk. Også i Australia er det kultur for å sitte lenge på jobb, gjerne til klokka seks om ettermiddagen.

– De norske utviklerne vi har snakket med som har flyttet til Australia, mener at effektiviteten er liten, sier Moe.

– I tillegg er det helt umulig å få fram reelle kostnader på et prosjekt. Ved smidig utvikling av programvare ønsker vi ikke overtid, men en vanlig 40-timers uke.

En annen utfordring forskerne støter på er arbeidskontrakter og stabilitet. Ansatte i land som Ukraina, USA og Polen har ofte korte kontrakter. De kan til og med bare være hyret inn til ett prosjekt. Hvordan skal man da greie å skape trygghet og tillit i et team?

Å ta ansvar

Mens det er vanlig med flat struktur og ansvarsfordeling i Norge, møter de norske bedriftene på en annen struktur i land som for eksempel Kina.

– En svensk bedrift i Kina forteller oss at de plukker sine ansatte rett fra universitetet – før de går inn i statlige firma som ødelegger dem totalt med tanke på kontroll, sier Moe.

Svenskene mener ettbarnspolitikken gjør at barna er under ledelse av foreldre og lærere hele dagen – noe som gjør det vanskelig å få til gode, smidige team. Alle valg i livet blir tatt av de voksne. Kun noen få timer søndag er satt av til lek med andre barn.

– De svenske lederne vi snakket med, sa at når ansatte ba om lønnsforhøyelse, nye oppgaver eller opprykk, var det sannsynligvis fordi foreldre eller besteforeldre hadde ment dette, sier Moe.

Moe nevner også «ansiktskulturen» i Østen. Ofte er det vanskelig for en kinesisk utvikler å rapportere en forsinkelse fordi dette kan bli oppfattet som å svikte sin overordnede. Det ikke å vise hva du tenker og føler, men svare ja og smile for ikke å miste ansikt, kan føre til store misforståelser mellom øst og vest.

– Trass i dette, ser vi at resten av verden kommer etter på smidig utvikling. Det er store fordeler å hente, og vi har tro på verdiene og på måten å organisere arbeidet på. Denne måten å drive utviklingsarbeid på, vil være med på å øke innovasjonsevnen til norske bedrifter, mener forskerne.