Skogbrannene foregår for det meste i ubebodde områder i Nord-Amerika. Kullpartikler fra brannene fraktes til Grønland med vinden. Her gjør de isen mørkere, noe som gjør at isen tar opp mer varme fra solen og smelter raskere.

– Den mørke isen har betydning for hvor raskt isen smelter, sier Jason Box, professor i glasiologi ved De nasjonale geologiske undersøkelser for Danmark og Grønland (GEUS). Han har brukt satellittdata til å bestemme omfanget av skogbranner. I tillegg har han observert hvor mye av solenergien isen på Grønland tar opp. 

Mørkere enn noen gang

Professor Ian Baker fra Dartmouth College i USA publisering tidligere i år en studie om det samme temaet.

Han synes at de danske beregningene er interessante.

– Flere skogbranner fører til mer smelting. Derfor er det viktig at vi vet hvor stort omfanget har vært. Det er imidlertid ikke den eneste faktoren. Effekten blir størst hvis det ikke faller ny snø på kullpartiklene, forteller Baker.

Jason Box har nettopp vendt hjem fra området. Han forteller at isen i august var mørkere enn noen gang tidligere.

Innlandsisen har blitt mørkere

Gjennom det siste tiåret har innlandsisen på Grønland blitt mørkere og mørkere. Ifølge Jason Box er endringen 5,6 prosent.

Det gjør at isen tar opp en ekstra energimengde som svarer til omtrent det doble av USAs samlede energiforbruk.

Misfargingen skyldes sotpartikler fra skogbranner, støv, mikroorganismer, pollen, forurensning og så videre.

Når isen blir mørkere, reduseres evnen til å reflektere sollys. I stedet treffer sollyset de mørke partiklene i isen, og energien i strålene blir til varme. Resultatet er at isen smelter.

Dermed gir en ukontrollert skogbrann i Canada store problemer for innlandsisen – når vindretningen er fra vest mot øst.

Jason Box forteller dessuten at den mørke isen har stor betydning for klimaet i hele det arktiske området:

– Små tap av refleksivitet kan ha store konsekvenser. Vi vet at det er årsaken til at temperaturene stiger dobbelt så raskt i Arktis som andre steder. Det er et veldig alvorlig problem, sier professoren.

Fulgte branner

Jason Box har studert data fra NASA-satellitter.

Den såkalte MODIS-sensoren (Moderate-resolution Imaging Spectroradiometer), som sitter på NASAs Aqua-satellitt, måler temperaturen på jordoverflaten, delt inn i biter på en kvadratkilometer.

Ved å studere voldsomme temperatursvingninger i noen områder, kunne Box følge de enkelte skogbrannene.

Konklusjonen er at 2014 kommer til å bli året med de mest intense skogbrannene på den nordlige halvkulen siden 2000, da målingene ble satt i gang.

I Nord-Amerika er det kanskje ikke noen stor overraskelse, siden skogbranner har vært i nyhetene hele sommeren. Spesielt i Northwest Territories omkring Store Slavesjø har det vært voldsomme skogbranner som har vært helt ute av kontroll.

– Det ser vi nå effekten av på Grønland, sier Box.

Box har også brukt data fra de samme satellittene til å måle hvor mye lys innlandsisen reflekterer. Isen absorberte mer sollys i august enn noen gang tidligere. 

Referanse:

Kaitlin M. Keegan m. fl.:Climate change and forest fires synergistically drive widespread melt events of the Greenland Ice Sheet, PNAS, doi: 10.1073/pnas.1405397111

10 svært talentfulle forskingsformidlarar stod på scena i finalen i Forsker Grand Prix denne helga. Konkurransen heldt eit høgt nivå, og publikum lærte, lo og applauderte om kvarandre. Dette lovar godt for forskingsformidlinga framover.

Her er fire tips til korleis du kan gå fram for å vinne konkurransen neste år:

1. Ta ein doktorgrad i noko som folk bryr seg om.

Mange av deltakarane i årets finale hadde fleire år med jobberfaring innan sitt tema før dei starta på PhD-utdanninga si. Slike prosjekt handlar oftare om personar og livshistorier, tema som er enkle for publikum å forstå. Prosjekt der publikum får heie på ein underdog eller ein outsider, kan også bidra til at folk synest at forskinga er viktig og nødvendig.

Diverre er det ikkje så lett eller vanleg å planlegge kva doktorgradsprosjekt ein får tildelt i grunnforskinga, og problema som skal løysast er ofte langt frå sluttbrukaren. Om du har eit ”jobbar protein A saman med protein B?”-prosjekt kan du ikkje stole på at innhaldet i prosjektet er nok i seg sjølv. I tillegg til å vinkle fortellinga til noko som folk relaterer til må du kompensere med sjarm og morosame metaforar.

2. Selg ei historie.

Første runde av konkurransen gir kvar av deltakarane 4 minutt til å formidle forskinga si. Dette er liten tid, og kvar setning er viktig. Presentasjonen må ha ein raud tråd og vere interessant heile vegen. Den treng ei opning som gjer oss interesserte, eit problem som skal løysast og nokre resultat som gir håp eller forventing. Bruk av personlege historier, møte med pasientar og tenk deg at- innleiingar er effektivt.

Prosjektet må forenklast kraftig. I tillegg må innhaldet formulerast slik at folk vert interesserte i å høyre meir om forskinga fordi dei bryr seg. Det er også viktig at publikum vert nyfikne og stolar på at du er rett person til å takle utfordringa. Jobb mykje med manuset! Og bruk korte setningar.

3. Bruk eit fåtal rekvisittar.

Du vil at publikum og dommarpanel også skal sjå at det du forskar på er spennande, ikkje berre høyre det. Ta i bruk ein eller to rekvisittar, men ikkje for mange. Bruk metaforar og tydelege bilete for bakgrunn, metode eller resultat. But keep it simple.

4. Lever til bestillinga.

I dommarpanelet i finalen sat tre personar med ulike roller og synpunkt. Ellen Horn representerte dei scenevante, Martine Aurdal representerte media og Helene Uri var representant for akademia. Alle desse tre må tilfredsstillast for å få toppscore. Det er altså ikkje nok med ei morosam historie utan metodisk innhald, og korleis du oppfører deg på scena vert nøye vurdert.

Planlegg dei 4 minutta dine slik at dommarane får det dei har bestilt: Engasjerande formidling av ei sexy historie som nyttar kvalitetssikra metodar.

Alle finalistane viste engasjement for forskinga si, evne til å formidle faget sitt, og vilje til å by på seg sjølve. Eg håpar vi får sjå meir av dei framover som bidragsytarar til god formidling og entusiasme for forsking.

I går kveld vann Arne Skulberg finalen i Forsker Grand Prix på Chat Noir i Oslo. Med eit viktig forskingsprosjekt for å redde livet til heroinmisbrukarar hadde Arne det som både juryen og publikum var ute etter. Han viste engasjement for faget sitt og motivasjon til å løyse ei stor utfordring, og snakka både til hjartet og til hovudet. Det er god formidling!

10 svært talentfulle forskingsformidlarar stod på scena i finalen i Forsker Grand Prix denne helga. Konkurransen heldt eit høgt nivå, og publikum lærte, lo og applauderte om kvarandre. Dette lovar godt for forskingsformidlinga framover.

Her er fire tips til korleis du kan gå fram for å vinne konkurransen neste år:

1. Ta ein doktorgrad i noko som folk bryr seg om.

Mange av deltakarane i årets finale hadde fleire år med jobberfaring innan sitt tema før dei starta på PhD-utdanninga si. Slike prosjekt handlar oftare om personar og livshistorier, tema som er enkle for publikum å forstå. Prosjekt der publikum får heie på ein underdog eller ein outsider, kan også bidra til at folk synest at forskinga er viktig og nødvendig.

Diverre er det ikkje så lett eller vanleg å planlegge kva doktorgradsprosjekt ein får tildelt i grunnforskinga, og problema som skal løysast er ofte langt frå sluttbrukaren. Om du har eit ”jobbar protein A saman med protein B?”-prosjekt kan du ikkje stole på at innhaldet i prosjektet er nok i seg sjølv. I tillegg til å vinkle fortellinga til noko som folk relaterer til må du kompensere med sjarm og morosame metaforar.

2. Selg ei historie.

Første runde av konkurransen gir kvar av deltakarane 4 minutt til å formidle forskinga si. Dette er liten tid, og kvar setning er viktig. Presentasjonen må ha ein raud tråd og vere interessant heile vegen. Den treng ei opning som gjer oss interesserte, eit problem som skal løysast og nokre resultat som gir håp eller forventing. Bruk av personlege historier, møte med pasientar og tenk deg at- innleiingar er effektivt.

Prosjektet må forenklast kraftig. I tillegg må innhaldet formulerast slik at folk vert interesserte i å høyre meir om forskinga fordi dei bryr seg. Det er også viktig at publikum vert nyfikne og stolar på at du er rett person til å takle utfordringa. Jobb mykje med manuset! Og bruk korte setningar.

3. Bruk eit fåtal rekvisittar.

Du vil at publikum og dommarpanel også skal sjå at det du forskar på er spennande, ikkje berre høyre det. Ta i bruk ein eller to rekvisittar, men ikkje for mange. Bruk metaforar og tydelege bilete for bakgrunn, metode eller resultat. But keep it simple.

4. Lever til bestillinga.

I dommarpanelet i finalen sat tre personar med ulike roller og synpunkt. Ellen Horn representerte dei scenevante, Martine Aurdal representerte media og Helene Uri var representant for akademia. Alle desse tre må tilfredsstillast for å få toppscore. Det er altså ikkje nok med ei morosam historie utan metodisk innhald, og korleis du oppfører deg på scena vert nøye vurdert.

Planlegg dei 4 minutta dine slik at dommarane får det dei har bestilt: Engasjerande formidling av ei sexy historie som nyttar kvalitetssikra metodar.

Alle finalistane viste engasjement for forskinga si, evne til å formidle faget sitt, og vilje til å by på seg sjølve. Eg håpar vi får sjå meir av dei framover som bidragsytarar til god formidling og entusiasme for forsking.

I går kveld vann Arne Skulberg finalen i Forsker Grand Prix på Chat Noir i Oslo. Med eit viktig forskingsprosjekt for å redde livet til heroinmisbrukarar hadde Arne det som både juryen og publikum var ute etter. Han viste engasjement for faget sitt og motivasjon til å løyse ei stor utfordring, og snakka både til hjartet og til hovudet. Det er god formidling!

Kopilegemidler inneholder samme virkestoff som originalmedikamentet, og pasienter kan som regel like gjerne bruke kopien. Men et forskningsprosjekt på nyretransplanterte pasienter viste at det var forskjell på bruk av originalen og kopien.

– Vi ble overrasket over resultatet. Vi trodde jo at de skulle være helt like, sier stipendiat Ida Robertsen til NTB.

Bivirkninger

Forskningsprosjektet ved Famasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo kan potensielt føre til konsekvenser for dagens system for godkjenning av generiske legemidler, mener stipendiaten.

En gruppe på 25 eldre, nyretransplanterte pasienter fikk prøve ut både originalmedisinen Prografâ og kopien Tacniâ. Forskjellen i konsentrasjon vil på lang sikt kunne gi økt risiko for alvorlige bivirkninger som utstøting av den transplanterte nyren, nevrotoksisitet, høyt blodtrykk og diabetes.

– Vi har ikke noen god forklaring på hvorfor det ble slik. Vi vet at eldre kan være litt annerledes. De har gjerne andre sykdommer og bruker ofte andre medisiner. Kanskje absorberes medisinen annerledes? Er det noe annerledes med blodgjennomstrømning? sier hun.

Studien gir ikke svar på om det er forskjell på medisinene, eller om årsaken kan ligge i at det denne gangen var pasienter over 60 år som ble testet. Robertsen sier det vanligvis er friske, unge mennesker som brukes som testpersoner.

– Jeg tror det er viktig at man også tester andre aldersgrupper. Det er jo ikke disse unge, frivillige som skal bruke preparatene til slutt, sier hun.

Legemiddelverket følger

Legemiddelverket følger opp saken, men mener det foreløpig ikke er noen grunn til å endre rutinene. Generelt er regelverket godt, og det foreligger tydelige krav.

– Vi har tatt det opp med komiteene i EU-nettverket. Vi finner ikke noen grunn til å gjøre noe med dette produktet eller regelverket slik det er nå, sier seksjonssjef Karen Marie Ulshagen i Legemiddelverket.

Hun er enig i at det er viktig å ta med flere aldersgrupper i testene.

– Når nye medisiner tas i bruk, er det veldig viktig å samle informasjon om flere pasientgrupper, sier hun.

Våre barnebarn kan dø av halsbetennelse hvis antbiotikaresistensen øker. Norge har lenge hatt en enestående lav forekomst av multiresistente mikrober i forhold til mange andre land.

Men nå viser en ny studie at bruken av bredspektret antibiotika ved norske sykehus har gått markant opp. Det øker risikoen for utvikling av uhåndterbar resistens, som vil gjøre det umulig å behandle uskyldige infeksjonssykdommer.

- Det er bekymringsfullt. Norske sykehus har tidligere hatt en konservativ kultur og vært tilbakeholdne med å bruke bredspektret antibiotika forebyggende. Studien viser en tendens til at denne kulturen er truet, selv om økningen i bruken har flatet litt ut de siste årene på landsbasis, sier lege og forsker Jon Birger Haug til forskning.no. 

Han forsvarte nylig doktorgraden om sine funn ved Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo. 

Økte med 50 prosent

Haug fant at bruken av bredspektret antibiotika har økt ved norske sykehus i to ulike perioder.

Ved sykehusene i Helse Øst-regionen økte bruken av resistensdrivende, bredspektret antibiotika med 50 prosent i femårsperioden mellom 2002- 2007. 

Bruken av bredspektret antibiotika økte med 20 prosent mellom 2006 og 2011 på landsbasis. Økning i forbruket av all antibiotika var rundt 17 prosent for begge perioder. 

Feilaktig bruk av antibiotika er hovedårsaken til at mikrober utvikler motstandsdyktighet. En tidligere studie viser at resistente gener finnes nesten overalt.

Haug mener det bør utvikles nasjonale retningslinjer for bruk av bredspektret antibiotika. 

- Noe må gjøres før det er for sent. Det er nå vi har sjansen til å hindre at vi havner i samme smørje som resten av verden, sier Haug. Han frykter vi ellers kan stå overfor en post-antibiotisk æra uten nye medisinske virkemidler. Til vanlig er han lege ved Sykehuset Østfold.

Gir for sikkerhets skyld

Hvorfor bruker man så bredspektret antibiotika i større omfang enn før? 

- Det er flere grunner til at bruken har økt. Typisk gir man pasiententer som kommer inn med selv mindre alvorlige infeksjoner, antibiotika som dekker flest mulig bakterier. Det gjøres i påvente av svar på dyrkingsprøven som viser hvilken bakterie som er synderen, som kan ta inntil tre døgn, sier Haug. 

En av løsningene her er å få raskere dyrkningssvar, noe nyere metoder vil kunne sørge for i nær fremtid, sier forskeren.

Mange får også sykehusinfeksjoner. Kortere liggetid har ført til at antall pasienter som må legges inn på nytt, har økt. Mange av disse har pådratt seg en infeksjon i mellomtiden. 

Utviklingen skyldes neppe at infeksjoner ble vanskeligere å behandle på grunn av resistensforholdene. Resistensen har ikke økt så mye at det kan forsvare det økte forbruket fram til 2011.

Avanserte metoder krever antibiotika

Det gledelige faktum at sykehusene er i stand til å behandle flere pasientgrupper enn før, er en annen grunn til økt bredspektret antibiotikabruk. 

- Vi redder flere liv enn tidligere i sykehusene ved hjelp av nye behandlingsmetoder, mye takket være at vi kan etterbehandle med antibiotika. Bruk av antibiotika er et tveegget sverd på grunn av virkningen av antibiotika på sikt, sier Haug. 

Flere organtransplantasjoner enn før gjør at behovet for antibiotika øker. Immunapparatet settes da ut av funksjon, fordi de gis medikamenter for at kroppen ikke skal avstøte det nye organet.

- At vi har antibiotika som virker er i disse tilfellene en forutsetning for å kunne gjøre disse livreddende transplantasjonene, understreker han. 

Flere kreftpasienter får også mer livsforlengende behandling enn før. Disse gjennomgår ofte så kraftige behandlinger at immunapparatet slås ut av normal funksjon. De er dermed mer utsatt for infeksjoner, og får mer behov for antibiotika. 

Andre pasientgrupper og eldre kan også ha så svekket immunapparat at de er mer utsatt for infeksjoner, men dette er relativt stabilt. 

Men mye av økningen av bruken av bredspektret antibiotika, kan likevel ikke forklares bare ut fra at flere pasienter trenger det.

Vanskelig å finne de verste sykehusene

Haug fant at bruken varierte mye fra sykehus til sykehus. Men han støtte på flere utfordringer da han skulle forske på det.

- Tall for liggedøgn og antall opphold er for eksempel kun oppgitt samlet for hvert helseforetak i de databasene som er praktisk mulig å bruke i dag. Når det er syv sykehusenheter i et helseforetak, som i Sykehuset Innlandet, er det vanskelig å finne ut hvilket enkeltsykehus og avdelinger som eventuelt er overforbrukere, påpeker Haug.

Det gjør det igjen vanskelig å sette inn målrettede tiltak for å få bruken av antibiotika ned ved disse sykehusene, sier han.

Haug siterer vitenskapsmannen Lord Kelvin i sin avhandling: “Hvis du ikke kan måle det, kan du ikke forbedre det”. 

De ulike sykehusene kan ha et svært spenn i type sykdommer og tilstander som behandles, og dette er det vanskelig å utjevne for. 

Noen sykehus har mange avdelinger hvor det brukes små doser eller behovet for å bruke antibiotika er naturlig lavt, slik som barneavdelinger og fødeavdelinger. Andre sykehus har overvekt av intensivavdelinger, kirurgiske og indremedisinske avdelinger med et langt høyere forbruk.

Haug har derfor utviklet en indikator for å skrelle bort lavbehovsavdelinger, slik at man sitter igjen med kjerneenhetene. Dermed blir det mer sammenlignbare tall, og lettere å se hvilke enheter som er overforbrukere.  

Leger fra andre kulturer

Selv etter å ha skrelt bort sykehusavdelinger der bruken er naturlig lav, har han funnet store forskjeller i antibiotikabruken. Han mener noe av forklaringen kan være at norske sykehus har tatt inn mange leger fra andre land.

Mange av disse kommer fra kulturer med andre tradisjoner, hvor de er mindre restriktive til å gi antibiotika forebyggende, forklarer han.

- Tidligere kjørte vi jevnlig obligatoriske kurs for leger fra andre land for å informere om vår restriktive holdning til antibiotikabruk. Vi informerte om norske konservative holdninger og forsiktighet i omgang med de mest avnserte antibiotikatypene. Disse kursene er det nå slutt på, visstnok på grunn av EU-regelverk, sier Haug. 

Derfor er resistens så farlig

Antibiotikaresistens hos bakterier representerer et av de viktigste globale helseproblemer i vår tid. Faren regnes å være mer alvorlig for folkehelsen i vestlige land enn trusselen fra hiv, hepatitt og tuberkulose til sammen.

Multiresistens øker over hele verden. Frykten for at vi om kort tid ikke kan kontrollere viktige infeksjonssykdommer blir stadig mer aktuell.

I august mottok helseminister Bent Høie en rapport fra en ekspertgruppe som beskriver de mest sentrale utfordringer og foreslår aktuelle tiltak for å begrense en videre økning av antibiotikaresistente bakterier.

Nylig ble det foreslått å risikomerke antibiotikaresistent norsk kyllingkjøtt.

Ikke helsefaglig motivert statistikk

Hele 85 prosent av den totale bruken av antibiotika, foreskrives utenfor norske sykehus. Haug mener likevel det er svært viktig å få på plass en bedre nasjonal overvåking av hvor mye antibiotika som brukes i våre sykehusene. 

- Da må vi legene få være med og utforme fornuftige metoder for hvordan dette skal gjøres, sier han. Han kritiserer det at det pr i dag i hovedsak er økonomistyringen i det offentlige helsevesen som motiverer utvikling av moderne datasystemer.

Han mener dette gjør at nyttige medisinske opplysninger for kvalitetssikring er vanskeligere å få fatt i enn det burde være.  

- Sykehusene forholder seg til hvor mange pasienter de klarer å behandle, fordi det er dette som bestemmer hvor mye penger de skal få tilført. Hva som føres i statistikken er i mindre grad helsefaglig motivert. Det er en stor svakhet, mener Haug. 

I det siste har media skrevet mye om antibiotikaresistens i dyr som vi spiser. I tillegg kan kumøkk som inneholder resistente bakterier spre seg til maten vi spiser.

Overvåking påkrevet

- Nasjonal overvåking av antibiotikabruk er påkrevet, og høyst nødvendig for å unngå resistensproblemer. I land som Sverige og Nederland har de kommet mye lenger på dette feltet. Vi bør ha disse landene som forbilder, sier Haug.  

Han oppfordrer også privatpersoner til å være tilbakeholdne med å la seg behandle med antibiotika. 

- Se det an litt. Tenk på at dersom du unnlater å ta en kur for relativt banale infeksjoner, kan det øke sjansen for at ditt barnebarn fortsatt kan ha nytte av antibiotika i alvorlige tilfeller, sier han. 

Kilde: 

Jon Birger Haug m.fl.: Increased antibiotic use in Norwegian hospitals despite a low antibiotic resistance rate , ​Journal of Antimicrobial Chemotherapy, 2011

Jon Birger Haug: Hospital antibiotic use in Norway. Epidemiology and surveillance methodology. PhD forsvart ved ved Universitetet i Oslo, september 2014

- Kvantemekanikk, generell relativitetsteori og vår egen eksistens er sammenfiltret på en svært komplisert måte. Vi må finne mot til å studere dem sammen. Det er utfordrende, det er smertefullt, det er svært, svært underlig, men det er uunngåelig, sier Andrei Linde i dette lydintervjuet med forskning.no.

Universer inni universer

Linde var i Oslo for å motta Kavliprisen i astrofysikk sammen med Alan Guth og Aleksej Starobinskij for teorien om universets første øyeblikk.

Den beskriver hvordan universet i løpet av en milliarddels milliarddels milliarddel av et milliondels sekund utvidet seg fra tilsvarende rundt størrelsen på et atom til fem hundre ganger diameteren på vårt solsystem.

Og det skjer igjen, hele tiden, Ifølge Linde. Nye universer bobler ut fra hverandre, universer inni universer, multiverser uten ende.

Bevissthet uten materie

Linde fikk Kavliprisen for tung teoretisk innsats. Han fikk den ikke for å tenke høyt og fritt om grensene for vår erkjennelse.  Men han er ikke redd for slike tanker heller.

Skjønt, Linde vever ikke tankespinn. Han bygger spekulasjonene på det han vet som fysiker.

Én tankelinje går gjennom vitenskapshistorien. Før Einstein la fram sin generelle relativitetsteori, oppfattet fysikerne materien, fysisk stoff, som det fundamentale, det primære. Tiden og rommet var bare en abstrakt ramme rundt dette håndfaste, noe det kunne måles i forhold til.

Den generelle relativitetsteorien viste derimot at tiden og rommet kunne eksistere uten materien. Sammen med tyngdekraften var tiden og rommet det primære, ikke materien.  Bildet var snudd på hodet.

- Hvem vet, kanskje vi seinere vil oppdage at vår bevissthet, akkurat som tidrommet, kan eksistere uten materie, sier Linde.

- Jeg gjør universet levende

Han finner også fram en tung og merkelig teori fra kvantekosmologiens far, Bryce DeWitt. I 1967 utviklet han en ligning som beskriver bølgefunksjonen for hele universet. Og denne funksjonen forandrer seg ikke. Det tilsvarer at universet er stillestående, statisk.

- Hvordan kan det være tilfelle? Du gjør opptak av meg, så universet forandrer seg helt klart i dette tidsrommet, kommenterer Linde, mens lydopptakeren går.

Forandringen kommer, beskriver DeWItt, først når observatøren tar seg selv og sin observasjon med i beregningene. Først da utvikler universet seg, og bare i den grad observatøren samvirker med det.

- Resten av universet utvikler ikke seg selv. Resten av universet utvikler seg bare i forhold til en observatør. Om du vil, betyr dette at jeg gjør universet levende, spissformulerer Linde.

Metafysikk nærmest uunngåelig

Han mener at når vi studerer vårt univers og oss selv, bør vi ikke kunstig begrense dybden av vår utforskning.

- Vi bør ikke på en kunstig måte si: Dette er et metafysisk spørsmål, og derfor bør det ikke stilles, sier Linde.

Han bruker eksempler fra sin egen forskning rundt inflasjonsteori, universets første voldsomme utvidelse, for å vise at metafysikken nærmest er uunngåelig.

- Da vi begynte å studere inflasjonskosmologi, lød spørsmålet om hvorfor universet er stort, omtrent som et kunstig, metafysisk spørsmål. Universet er universet, og det er bare stort, fordi …  Hvorfor spør du? dramatiserer Linde reaksjonene.

- Men nå, når vi har lært hvordan vi skal svare på metafysiske spørsmål med fysiske begreper, så kan vi ikke bare glemme dette. Det er vanskeligere og vanskeligere å forby fysikere å stille spørsmål som drister seg inn i det som tradisjonelt forbindes med metafysikk.

- Vi prøver å presse grensene for vår forståelse av alt, og jeg vet ikke hvor langt vi vil komme. Det er bare en evolusjon av skritt etter skritt etter skritt, sier Linde.

Lenke:

Kavliprisen 2014 i astrofysikk, informasjon på nettsidene til The Kavli Foundation

Hele klassen sitter konsentert med matteoppgavene da det plutselig kommer fra Per: “Jeg har lyst til å løpe ut og leke!”

Hva er det som gjør at Per faktisk løper ut og leker mens Kari blir sittende? Og hva er det som gjør at noen klarer å ignorere tilfeldige forstyrrelser mens andre lar seg rive med når noen ut fra intet roper: “Se, Marcus har begynt å kaste viskelæret sitt rundt!”

Selvregulering er begrepet psykologene og pedagogene bruker for å beskrive dette. Og internasjonal forskning viser at de som i tidlig barndom viser høy grad av selvregulering og oppmerksomhet har større sjanse for å ta utdanning og for å klare seg økonomisk senere i livet. De har også lavere risiko for kriminalitet og helseproblemer.

Begrepet har bredt om seg internasjonalt, men er lite brukt i undersøkelser av det som foregår i norske barnehager.

I prosjektet Skoleklar har imidlertid forskerne sett nærmere på hvordan kjønn og sosioøkonomisk bakgrunn påvirker norske barns evne til selvregulering.

Ikke det samme som disiplin

- Resultatene viser at jenter skårer høyere enn gutter på selvregulering, sier professor Ingunn Størksen ved Læringsmiljøsenteret.

Selvregulering er en evne vi alle har og som er nødvendig for at vi skal fungere i hverdagen. Den er et sentralt element i vår sosiale kompetanse, er avgjørende for at barn skal inngå i lek med andre barn, og for at de skal engasjere seg i læringsaktiviteter. 

- Mange misforstår og tror selvregulering handler om disiplin, men det er ikke det samme, sier Størksen.

Enkelt fortalt innebærer selvregulering evnen vi har til viljestyrt atferd. Vi tar i bruk oppmerksomhet, hukommelse og impulskontroll på en slik måte at vi kan nå våre mål og tilpasse oss i sosialt samspill med andre. 

Tre vanskelighetsgrader

I studien fra Læringsmiljøsenteret ble 243 barn i alderen 5-6 år testet i en test kalt Hode-tå-kne-skuldre, en internasjonal test som består av tre vanskelighetsgrader. I tillegg ble et spørreskjema om barnas selvregulering i førskoleaktiviteter fylt ut av barnehagelærerne.

I den individuelle testen ble barna først bedt om å ta på hodet, ta på skuldrene, ta på knærne og ta på tærne etter hvert som forskerne sa hvilken kroppsdel de skulle ta på. Klarte barnet dette gikk de videre og instruksjonene ble vanskeligere.

I det neste steget fikk barna beskjed om å bytte om på kroppsdelene, for eksempel skulle de ta på knærne da  de fikk beskjed om å ta på hodet.

- Disse øvelsene krever at barnet stiller om, husker instruksjonen, har kontroll på kroppen og regulerer atferden, sier førsteamanuensis Ingunn T. Ellingsen. Hun påpeker at forskerne kun gikk videre til neste steg om barnet klarte det første.

- Vi har vært opptatt av at dette skal være en hyggelig situasjon for barna og at de skal oppleve mestring. Testen legger opp til at barna ikke går videre hvis de ikke klarer første steg. De skal slippe press på ting som er vanskelig, sier Ellingsen.

Generelt signaliserte barna at de likte testene i Skoleklar, og flere ytret at de ville «testes en gang til».

Språkvansker kan ligge bak

Barna ble vurdert på en poengskala fra 0 – 60, og barnas resultater varierte over hele skalaen.

- Hos barna som viste veldig lav selvregulering kan det være konkrete vansker inne i bildet. Det er viktig at de som jobber med barn er klar over dette, og prøver å forstå hva som ligger bak og ikke kun fokusere på selvregulering, anbefaler Ingunn Størksen.

- Selvregulering er knyttet til livssituasjonen til det enkelte barnet. Kan det for eksempel være språkvansker eller emosjonelle vansker som fører til lav selvregulering?

Stimulerer gutter og jenter ulikt

Resultatene fra både den individuelle testen og barnehagelærernes svar fra spørreskjemaet viste at jentene jevnt over skåret litt høyere på selvregulering enn guttene.

- På en måte er ikke dette så overraskende, for nevropsykologien forteller oss at det kan være forskjeller i gutter og jenters modning i den alderen. På en annen side så finner vi ikke disse kjønnsforskjellene i alle kulturer. For eksempel vil du ikke finne forskjeller på dette området i visse asiatiske kulturer, sier Størksen.

Resultatene fra den individuelle testen viste også at foreldrenes sosioøkonomiske status, vurdert ut fra utdanning og økonomi, hang sammen med jentens selvregulering, men ikke guttenes.

- Grunnen til dette kan tenkes å være at norske foreldre med mye ressurser stimulerer gutter og jenter forskjellig, og at jentene får delta på aktiviteter som fremmer selvregulering i større grad enn guttene, sier Størksen.

Resultatene viste i tillegg store forskjeller mellom jentene.

- Jentene med lav sosioøkonomisk bakgrunn var omtrent på nivå med guttene når det gjaldt selvregulering, mens de med høy sosioøkonomisk bakgrunn hadde høyere grad av selvregulering, forteller Størksen.

Tror ikke modning forklarer alt

Forskerne har en mistanke om at kjønnsforskjellene ikke kun skyldes forskjellene i jenter og gutters modning. De har observert at jentene ofte får mer oppmerksomhet enn guttene i barnehagen og at jentene gjerne befinner seg sammen med de voksne på arenaer som i større grad stimulerer selvregulering.

- I denne sammenhengen er det interessant at vi ikke finner kjønnsforskjeller i barns selvregulering i noen asiatiske kulturer. Vi bør spørre om det noe vi i Norge kan gjøre for å stimulere guttene litt mer når det kommer til selvregulering, sier Størksen.

Forskerne mener det viktigste for å stimulere barn er at de voksne inngår i varme og trygge relasjoner med barna hvor de også er villige til å veilede barna.

- Vi oppfordrer barnehagelærerne til å tilbringe mye tid sammen med guttene også, og at de er sammen med dem i kjekke aktiviteter som guttene liker – for eksempel fotball, sier Størksen.

- På denne måten vil de voksne kunne hjelpe guttene med å sette ord på og fortolke konfliktfylte situasjoner, veilede leken og være der for de guttene som trenger hjelp med å regulere følelser som oppstår i øyeblikket. Dette vet vi kan stimulere selvregulering, sier Størksen.

Stimulerende lek

Selv om utvikling av selvregulering skjer helt naturlig, er det også viktig med et stimulerende miljø, men Ellingsen påpeker at det ikke er snakk om å sette i gang omfattende tiltak. Frilek og lek veiledet av voksne kan bidra til å fremme selvregulering.

- Rollelek med andre barn er en ypperlig arena for å trene selvregulering. Her må barna følge med på de premisser som gruppen setter for leken, og tilpasse sin atferd og sine innspill til det som barna i fellesskap har blitt enige om, sier Størksen.

- I tillegg er leker med regler som for eksempel Rødt lys/grønt lys og Kongen befaler morsomme aktiviteter som krever konsentrasjon og som kan bidra til å stimulere evnen til å hemme impulser.

Tips til aktiviteter

Forskerne i Skoleklar jobber nå med å utvikle en veileder for barnehager om temaet. Veilederen vil inneholde tips til ulike aktiviteter og en presentasjon av hva som ligger i begrepet selvregulering.

Størksen håper veilederen kan bidra til økt oppmerksomhet på selvregulering i norske barnehager.

- De voksne kan gjøre veldig mye bare ved å være oppmerksomme på dette temaet og vite at selvregulering er en del av barns naturlige utvikling som de voksne kan være med å støtte.

Referanse

Størksen, I., Ellingsen, I. T., Wanless, S. B. & McClelland M. M. (2014). The influence of parental socioeconomic background and gender on self-regulation among 5-year-old children in Norway. Early Education and Development. DOI: 10.1080/10409289.2014.932238

– Samfunnsutviklingen krever en mer profesjonell lederrolle i barnehagen.

Det mener førstelektorene Ann Kristin Larsen og Mette Vaagan Slåtten ved Høgskolen i Oslo og Akershus. De har nå skrevet bok som kopler organisasjonsteori til barnehagefeltet.

Større fokus på fleksibilitet, valgfrihet og brukerorientering preger mange sektorer i Norge. Det fører til endringer i barnehageorganisasjonen ved at ressurser brukes annerledes, at kvalitet måles på nye måter og at arbeidsoppgaver endres.

– De pedagogiske lederne har fått delegert mer oppgaver, sier Larsen.

Det skjer også en sterkere spesialisering i lederroller og det er flere ulike typer ledere i barnehagen. Noen jobber fagpedagogisk, mens andre jobber med økonomi og budsjett.

– Pedagogiske ledere fungerer mer som styrerne gjorde før i de største barnehagene, fortsetter Slåtten.

Det betyr at de har personalansvar for flere, driver personalopplæring og veiledning, og de må dokumentere og rapportere.

– Trenger faglig basis

– Når lederrollene endrer seg, trenger også de pedagogiske lederne mer kunnskap om organisasjonsteori.

Med få unntak blir det pedagogiske ledere av alle som fullfører bachelorutdanningen som barnehagelærer.

– De trenger å forstå sin egen organisasjon for å kunne drive god organisasjonsutvikling, analysere, lede kvalitetsarbeid og utvikle organisasjonskulturen. De trenger en faglig basis for å kunne gjøre dette, sier Slåtten.

Større variasjon

Hverdagen i barnehagen er også preget av samfunnsendringer som globalisering, sterkere fokus på læring og mer dokumentasjon. Det er større variasjon enn før i type barnehage og ulike måter å organisere dem på.

Omorganisering til en flatere kommunestruktur og omorganisering til resultatenheter har gitt tydeligere hierarki i barnehagene. Dette fører igjen til endrede arbeidsoppgaver mellom de ulike stillingskategoriene i barnehagen.

– I de store byene har det dessuten blitt mange store barnehager. Samtidig er resultatstyring blitt rådende styreform og påvirker organiseringen i barnehagen.

Ulike holdninger

Forskerne har blant annet intervjuet og sendt spørreskjema til enhetsledere, fagledere, pedagogiske ledere og assistenter i en bydel i Oslo, og spurt dem hvordan de opplever endringene i barnehagen.

Hos de pedagogiske lederne er det ulike holdninger til at rollen er i endring.

– De pedagogiske lederne deler seg i to grupper. Vi ser at det er ulikt syn på egen profesjon og hva en pedagogisk leder skal være, sier Slåtten.

Det er pedagogiske ledere som synes det er dumt at de får mer lederoppgaver, må dokumentere mer og ha mer møter fordi dette går ut over tida brukt på barna.

På den andre siden står de som synes endringene er tilfredsstillende fordi de for mer ansvar, får bestemme mer og rollen blir tydeligere og mer spennende.

– Vi vet også at ledelse er det nyutdannede barnehagelærere er mest usikre på, sier Larsen.

– De gruer seg mest til å lede andre voksne. Ledelse læres også gjennom erfaring, men det er viktig å ha et faglig grunnlag.

Referanse:

Ann Kristin Larsen og Mette Vaagan Slåtten: Nye tider – nye barnehageorganisasjoner, Fagbokforlaget, 2014.

Jeg husker hvor magisk det var. Læreren dramatiserte for oss førsteklassinger på tavla: Enerrekka i det loddrette regnestykket hadde summert seg til over ti. Det var ikke flere tall igjen. Hjelp – hva gjør vi?

Se her, sa læreren, talte streker og fjernet ti av dem. Vi tar vekk disse ti strekene, og så flytter vi dem en plass til venstre. Og dermed skriver vi bare tallet 1. Altså en enkelt tier!

Tallet en var blitt ti ganger så stort bare ved å flytte det en plass til venstre, til tierplassen. Hvordan kunne det gå an? Førsteklassingen slo seg ganske raskt til ro med at sånn er det, og vil du ha en stor fin R på regnestykket og stjerne i boka, er det bare å regne med tiere, og hundrer, og tusener og …

Tankehopp i mente

Først mange år seinere lærte jeg at perseren Muhammad ibn Ahmad al-Khwarizmi var ett av geniene bak disse tallposisjonene. Han innførte det som på arabisk kaltes sifr, en liten sirkel som fylte ut den ledige posisjonen.

Denne sirkelen ble tallet null. Null måtte fylle et hull på enerplassen for at tallet 1 skulle bli en tier.

Vi førsteklassingene lærte at dette ble kalt opp i mente. Mente er et godt ord. Det kommer av latinsk mēns, som betyr tanke.

Slike symbolske sprell som null og tallposisjoner kan også få tankene til å gjøre et hopp – opp i mente.

Tom mengde, tom mage

Det er nullen som gir eneren tidobbelt verdi, bare ved å være der. Null er for meg det merkeligste av alle tall.  Det er tallet for ingenting, men likevel er det ikke ingenting.

Som jeg seinere lærte i gymnaset, der ny matte hadde satt mengdelære på timeplanen: Null er mengden av tallet null. Ingenting er noe annet. Det kalles den tomme mengden.

Her begynner det å lukte svidd i hjernevinningene. ”Den tomme mengde” er da vitterlig noe – det er tre ord! ”Den tomme mengde” er et symbol, representert ved hektiske elektroner under topplokket, desperate etter å forstå at noe kan være ikkenoe.

Og likevel – om jeg godtar det, så er altså null uendelig mye mer enn ingenting, selv om null epler om dagen ikke metter magen.

Ingenting skjer

Den som satte meg på alle disse tankene, var vinner av Kavliprisen, kvantekosmologen Andrei Linde. Intervjuet mitt med ham kan du høre annet steds her på forskning.no.

Han ga meg nemlig dette bevissthetsutvidende sitatet: Hans kollega, kvantekosmologen Bryce DeWitt beregnet på 1960-tallet at bølgefunksjonen for hele universet ikke forandrer seg. Sagt på en annen, litt upresis måte: Den totale energien i universet er lik null.

Hva betyr dette? Universet er statisk. Uforanderlig. Ingenting skjer. Hvis ingenting skjer, hvordan kunne DeWitt lage en ligning med symboler og tall og publisere den i et velrenommert fysisk tidsskrift? For meg ble dette en nær analogi til den absurde tomme mengden.

Universet pluss forskeren er null

Men så – stadig i følge Linde – springer tallene ut av ligningene til DeWitt. Absurditeten løses når forskeren trekker seg selv inn i regnestykket.

Energien til forskeren og energien til resten av universet har motsatt fortegn. Til sammen blir de riktignok null, men forskeren gir tilsvarende et lite pluss, og resten av universet gir tilsvarende et lite minus. Noe skjer.

Linde spissformulerte det omtrent slik: Observatøren gir liv til universet.

Videre stilte han spørsmålet: Hva om vi alle var døde?

Hva gjør universet da? Dør det også? Og tilsvarende: Hva er ”den tomme mengde” uten meg til å skrive ned de tre ordene? Og her nærmer jeg meg spørsmålet jeg ikke hadde åndsnærværelse nok til å stille Linde.

Ute av oss selv

Hvis det er slik at jeg skaper universet ved å observere universet, hva da med de tankene Linde delte med meg, altså observasjonen av at jeg skaper universet ved å observere universet?

I de tankene har jeg jo igjen utelukket meg selv. Jeg er tilbake i DeWitts absurditet, det statiske univers. Først når jeg gjør et mentalt hopp, og ser meg selv, tenkeren som tenker omkring det at jeg tenker rundt observatøren av universet, blir alt levende igjen.

Slik sett var hele intervjuet med Andrei Linde et gigantisk mentehopp. Vi satt der, i et rom på Vitenskapsakademiet i Oslo, omgitt av tomme tallerkener og matrester etter en for øvrig utmerket lunsj, og snakket om oss selv som om vi var utenfor oss selv, hvilket vi selvfølgelig ikke var.

Gjenskaper oss selv

Svimmel? Ja, jeg også. Tilbake til læreren og klasserommet og analogien med tallposisjonene: Jeg har flyttet meg selv fra enerplassen – den som direkte observerer universet – til tierplassen – den som observerer at jeg observerer universet.

Kjære Andrei! Hva ville du svart? Ville du fastholdt logikken, ett hopp lengre opp i mente, og sagt: Når vi beskriver hvordan vi beskriver universet, så skaper vi ikke bare universet, men vi skaper også oss selv?

Nok for Gud og hvermann

Og er det slik at jo høyere opp i mente vi hopper, desto flere metanivåer skaper vi, og desto rikere gjenskaper vi oss selv, og dermed i siste instans også hele universet, inntil vi har flyttet oss selv så mange posisjonssiffere i den mentale menterekka som vi kan klare?

Eller – er det egentlig noen grense for hvor mange mentenivåer vi kan gjenskape oss på? Den tanken gjør meg mildt ruset: Akkurat som det ikke finnes noe øvre, største tall, finnes det kanskje heller ikke noen øvre grense for hvor komplekst vi kan gjenskape oss selv og verden rundt oss?

I så fall er det mer enn nok der ute – og her inne – for både Gud og hvermann – og for Andrei Linde. Jeg tror han likte de naive spørsmålene mine. Han oppfordret meg i alle fall til å sende oppfølgingsspørsmål på epost. De er sendt. Jeg håper på svar. 

Hater ikke du det også? Du spiller et spill eller har en diskusjon. Du har mange gode kort på hånden, brikkene er godt og strategisk plassert. Eller argumentasjonen din er omhyggelig bygget opp. Med gode poenger som alle er enige i. Så kommer det en eller annen joker, et kort som danker ut alt du har på hånden, en forflytning av brikker eller et poeng som bare fryser alt annet. Alle må kaste kortene, velte brikkene eller legge ned diskusjonen.

La oss kalle denne jokeren for “Rikets sikkerhet”.

Gode dybdedata. Oversikt over dyp og terreng langs kysten og i havet. Med god oppløsning og av god kvalitet. Du kjenner kanskje argumentasjonen. Vi trenger det, rett og slett. For sikker og fornuftig plassering av anlegg, planlegging av diverse aktiviteter i kystsonen, analyse og modellering av marin natur og prediksjon (kan man si prediksjon i en pop.vit-blogg?) av hva som vil skje hvis vi gjør ditt eller datt. Eller hvis klimaet gjør ditt eller datt. Og i alt vi gjør og planlegger ligger vern av biologisk mangfold (det er vel egentlig “reduksjon av tapet av biologisk mangfold” det heter nå om dagen). Gode kort på hånden, dette, strategisk plasserte brikker, argumentasjon med omhyggelig oppbygde poenger. Alle er enige. Mange smiler. Noen til og med nikker.

Så kommer den. Jokeren. “Rikets sikkerhet”. Idet han reiser seg (for “Rikets sikkerhet” er nesten alltid en mann, gitt), vet du at det skjer. Så du vil ikke at han skal begynne å snakke. Du har lyst til å rope “Men bare 26 % av områdene ned til 20 m er dekket av gode dybdemodeller. I tillegg mangler vi modeller som går på tvers av land-sjø-grensen, og som dermed dekker kystsonen tilstrekkelig”. Men du vet at det ikke biter på “Rikets sikkerhet”. “Rikets sikkerhet” foreslår at forbudet mot luftfotografering og opptak av dybdedata videreføres ut fra “sikkerhetspolitiske hensyn”. Og han argumenterer godt. I uniform. Han snakker om ny teknologi og alle de mulighetene dette gir oss. Eller retter sagt, alle de mulighetene dette gir “de andre”, de vi egentlig ikke vil skal ha alle disse mulighetene. Han snakker om vår sikkerhet. Rikets sikkerhet. Mange smiler. Noen til og med nikker.

Så hva skjer nå, da? Her skulle det vært en fin avslutning. En “Happy ending”. Men det er heller en “Open ending”. Er dette bare en kamp mot vindmøller? Eller kan vi får “Rikets sikkerhet” til å tenke annerledes på det? Vil det jeg har ønsket meg siden 90-tallet bli tilgjengelig mens jeg ennå er arbeidsfør og hjerneklar? Fortsettelse følger. Vil du påvirke den, så klikk her.