Depresjon er en veldig vanlig lidelse hos nordmenn. Folkehelseinstituttet anslår at mellom 6 og 12 prosent til enhver tid lider av depresjon.

Man må oppfylle visse kriterier over lengre tid for å få depresjonsdiagnosen. Eksempler er minsket interesse for de fleste aktiviteter, søvnløshet, depressiv følelsestilstand og følelse av verdiløshet.

Nå hevder en gruppe forskere ved Northwestern University i USA at de har utviklet en blodprøve som kan brukes til å diagnostisere depresjon hos voksne.

De undersøkte RNA-markører, som også kalles biomarkører, i blodet hos forsøkspersonene. RNA spiller blant annet en viktig rolle i å produsere proteiner i cellene. «Oppskriften» som proteinene produseres etter, ligger i hver enkelts DNA. Derfor skal disse biomarkørene kunne si noe om hvordan genene utrykker seg hos folk.

Den samme forskergruppen som nå måler biomarkørene for å lage en blodprøve som kan påvise depresjon, har tidligere undersøkt biomarkører hos deprimert ungdom.

Kan man se det i blodet?

Forskerne hevder å ha identifisert ni biomarkører som sier noe om depresjon. Disse biomarkørene fant de ved å sammenligne blodprøvene til to forskjellige grupper med forsøkspersoner.

Den ene gruppen besto av 32 personer mellom 21 og 79 år som hadde fått depresjonsdiagnose. Kontrollgruppen besto av 32 ikke-deprimerte personer i samme aldersgruppe.

Forsøkspersonene deltok egentlig i annen studie, som skulle undersøke forskjellen på å få kognitiv terapi over telefonen sammenlignet med å være til stede sammen med terapeuten.

Det ble tatt blodprøver fra den deprimerte gruppa før og etter terapiperioden på 18 uker. Samtidig ble det bare tatt én blodprøve av kontrollgruppen, helt i starten av eksperimentet.

Ved å sammenligne blodprøvene som ble tatt før terapien på tvers av kontrollgruppene, fant forskerne ni biomarkører, hvor nivåene av markørene i blodprøvene var helt annerledes hos de som var deprimerte enn i kontrollgruppen av ikke-deprimerte.

Noen ble friske av terapien

Ved hjelp av blodprøvene, tror forskerne at det også går an å si noe om hvem som har nytte av terapi.

Noen av de deprimerte forsøkspersonene ble også friskere av det 18 uker lange behandlingsprogrammet. Forskerne mener at de så et spesielt mønster i nivåene av biomarkører i blodprøvene tatt før terapien begynte, hos pasientene som ble friske.

Dette mønsteret ble ikke funnet i pasientene som ikke ble friskere av terapien.

Dette tolker forskerne som at det kanskje vil gå an å forutsi hvem som har godt av kognitiv terapi.

Sårbarhet for depresjon

Blant de ni biomarkørene som ble funnet hos de deprimerte, var det tre som fremdeles var forskjellige fra kontrollgruppen selv etter at behandlingen hadde fungert for noen av de deprimerte.

De tre markørene var annerledes hos de deprimerte både før og etter behandling, og uavhengig av selve depresjonen.

– Disse tre markørene kan kanskje si noe om sårbarhet for depresjon, og om folk er predisponert for depresjon, sier professor Eva Redei i en pressemelding.

Samtidig trekker også forskerne fram noen svakheter i studien. Blant annet har de tatt få blodprøver i løpet av perioden, og det ble gjort på et lite utvalg mennesker.  

– Vanskelig å gi diagnosen

Mer tradisjonelle studier på depresjon og gener har ofte prøvd å fokusere på å teste gener hos folk og identifisere hvilke som kan gi depresjon. Problemet er at mange gener ikke er aktive, og det er veldig vanskelig å identifisere enkelte gener eller gengrupper som spiller en rolle ved depresjon.

Disse nye studiene ser heller på hvordan genene uttrykker seg i kroppen, via biomarkører.  Akkurat hvordan depresjon henger sammen med arvelighet, er ikke undersøkt i dette studiet, men tidligere studier har vist en viss arvelighet mellom generasjoner.

– Det er veldig spennende forskning, men jeg er litt usikker på hvordan det kan hjelpe i klinikken, sier Martin Aker til forskning.no. Aker er psykolog og stipendiat på Universitetet i Oslo.

– Man må finne ut mer om hvordan disse markørene henger sammen med depresjon, og det er nok langt igjen, sier han.

Aker synes slike blodprøver kan ha et kjempepotensial, siden man kanskje kan gi skreddersydd behandling og nøyaktige diagnoser.

– Nå er det mye prøving og feiling når det kommer til behandling av deprimerte. Mange føler kanskje at den første behandlingen ikke fungerer, og man må prøve noe annet.

– For at vi skal kunne bruke slike blodprøver på enkeltpersoner, må testene være svært nøyaktige. Selv om man finner disse markørene på gruppenivå, trenger ikke det å bety at det gjelder for enkeltindivider.

– I aller beste fall kan slike tester hjelpe oss i å bedømme hva slags behandling en person skal ha. Hvis vi kommer dit, er det et stort skritt.

Referanse:

E. Redei m. fl. Blood transcriptomic biomarkers in adult primary care patients with major depressive disorder undergoing cognitive behavioral therapy. Translational Psychiatry (2014) 4, e442; doi:10.1038/tp.2014.66 

Folkehelseinstituttet – Depresjon

I Danmark og Sverige er håndball en utpreget mannsidrett, mens det her hos oss er det kvinnene som dominerer. 

– Kvinnelandslaget i håndball reflekterer kulturen vår. Likestilling og like muligheter står sterkt i Norge, forklarer Trygve Beyer Broch ved Norges idrettshøgskole.

Han har skrevet en doktoravhandling der han viser at norsk kvinneidrett er i en særstilling når det gjelder likestilling, noe som er helt motsatt av det internasjonal forskning på idrett og kjønn har konkludert med.

I avhandlingen har han sett på hvordan vi forstår kjønn gjennom idrett, og hvordan idretter formes av de verdiene vi knytter til dem. 

– Uttrykkene vi bruker når vi snakker om idrett, sier noe om hvordan vi tenker kjønn. For eksempel ser vi gjerne på aggresjon som maskulint og det å være omgjengelig som feminint, forklarer doktorgradsstipendiaten.

TV-kommentatorene likestiller

Håndballen i Norge viser dette tydelig. Broch har funnet at det vi anser som positive og negative egenskaper i sporten, ikke er avhengig av kjønn.

Han har blant annet analysert hvordan sportskommentatorer på TV2 omtaler håndball, og fant store likheter mellom kommentering av kvinne- og herrehåndball.

– Både i kvinne- og herrehåndball la kommentatorene vekt på tøffhet. Gutta er store, sterke og tøffe rent kroppslig. Håndballjentene omtales som smilende, men også tøffe. De er smilende krigere, sier Broch.

Doktorgradsstipendiaten forteller at smil og spilleglede smitter over både innad i kvinnelandslaget og ut til publikum. Hvert år før jul er det enten VM eller EM i håndball. Da benker nordmenn seg foran TV-apparatene for å følge håndballjentene.

– Publikum er oppriktig glade i dem. TV2 omtaler håndballjentene som om de smelter kalde, norske desemberhjerter. Men det er få som ser på dem som svakere eller mindre tøffe av den grunn.

– Smil og brøl er uttrykk for det samme

Det er ikke bare på TV at håndballen er likestilt. Broch har også gjort feltstudier der han har fulgt to håndballag: et jentelag med 13-åringer og et guttelag med 15-åringer.

Han observerte, var involvert som trener og deltok aktivt i treningene. Begge lag hadde i utgangspunktet den samme grunnleggende strategien i jakten på seieren. I tillegg brukte begge lag egne teknikker for å gjøre seg klare til kamp. 

– Mens jentene brukte smilet og spillegleden, brukte guttene en motivasjonstale fra en Hollywood-film for å gire seg opp, forteller Broch.

Marit Breivik, tidligere landslagstrener for håndballjentene, var jentetrenernes store forbilde. Smil og spilleglede ble ansett som viktig, fordi det smitter over på jentene og publikum. 

Herrelandslaget smiler ikke like mye, men uttrykker likevel glede over sine prestasjoner.

– Både gutter og jenter har aggresjonsutbrudd og store smil, for eksempel ved scoringer. De forskjellige reaksjonene representerer langt på vei det samme, forklarer stipendiaten, som påpeker at smilet likevel har størst plass i kvinnehåndballen.

Suksess og fiasko

Broch har utformet et sett av begreper, eller koder, som påvirker hvordan vi forstår håndball. I omtalen av spillet er det å være aggressiv, oppofrende og slem knyttet til suksess.

Passiv, selvopptatt og snill var koblet til fiasko. På TV ble disse begrepene brukt likt i omtalen av kvinne- og herrehåndball.

– I motsetning til en del tidligere, internasjonal forskning som vektlegger forskjeller, viser jeg at det er liten forskjell mellom mediepresentasjonen av kvinne- og herrehåndball i Norge, sier Broch.

Feltarbeidet blant ungdommene viste at dette gjør seg gjeldende også blant spillere og støtteapparat. Jentenes treninger var mye mer preget av lek og sosialt samhold, mens guttene lekte på en annen måte, nemlig at de var seriøse og proffe spillere. Men kodene for suksess var de samme.

Broch advarer likevel mot en ensidig orientering mot suksesskodene:

– For mye vektlegging av konkurranse kan for eksempel gjøre at man overser skader og svekker lagfølelsen. På den andre siden kan for mye lek og overdreven solidaritet gjøre idretten kjedelig for dem som ønsker å være seriøse, sier Broch.

Særnorsk fenomen

I andre idretter, og spesielt i utlandet, blir kvinneidrett gjerne trivialisert og bagatellisert. Dette er det mindre i av i Norge, forteller stipendiaten.

I tillegg til at vi har en sterk kultur for likhet og likestilling, mener han det kan ha å gjøre med at vi har og har hatt verdensledende kvinner i flere idretter. I tillegg til håndballjentene trekker han fram Grete Waitz, skilandslaget og Cecilia Brækhus.

Men om det er de kvinnelige idrettsheltene eller kulturen for likestilling som kom først, er det vanskelig å svare på. Broch understreker at de kvinnelige idrettsheltene ikke bare er gode i vår tid – vår tid er god for dem.

– For noen få tiår siden hadde det ikke vært plass til en Cecilia Brækhus i Norge. Hun har vanvittige prestasjoner, og i tillegg fremstår hun på en måte mange vet å sette stor pris på i dag. Det er ikke lenge siden fremragende kvinnelige idrettsutøvere ble latterliggjort, påpeker han.

Eksotisk

Selv om kvinneidrett er akseptert og verdsatt mange steder, er det fortsatt deler av verden der kvinnelige idrettshelter som de vi ser i Norge, ikke hadde vært mulig. Det er faktisk ganske eksotisk for eksempel at de norske håndballjentene dominerer dekningen av håndball.

Brochs funn er derfor stikk i strid med mye internasjonal forskning.

Stipendiaten mener at dette kommer av at den internasjonale kjønnsforskningen innenfor idrett i stor grad dreier seg om de aller største idrettene. I tillegg til fotball er basketball, amerikansk fotball og baseball blant de aller største. De to første er mannsdominerte, og de to siste er så godt som rene mannsidretter.

– Mye tidligere forskning dokumenterer hvordan idretten ofte er skapt av menn for å gjenskape menn i et bestemt bilde. At vi finner et motsatt eksempel i norsk håndball, gjør at vi må stille spørsmål ved den internasjonale idrettssosiologien, der mange tar for gitt at for eksempel idrettsmediene opprettholder en rangert forskjell der menn troner over kvinner.

Referanse: 

Trygve Beyer Broch. Prosjektet Norsk håndballkultur og kjønn. Disputerer 7. oktober 2014 

– Her prater vi om alvorlige hendelser, får ut frustrasjoner, men det er også mye humor, tull og tøys, sier Ronny Samuelsen.

Innsatslederen ved Ski politistasjon i Follo svinger inn på piketten, politiets pauserom.

Det er her fleipen mellom kollegene får størst spillerom. Det går i alt fra underbuksehumor og galgenhumor, til å le av hverandres feil.

– Vi tuller mye med hverandre, du må tåle en del når du jobber i politiet. Om noen har tabbet seg ut, blir det vennskapelig mobbing. Det er politihumor, sier Samuelsen.

– Men humor skaper samhold, trivsel og energi, noe jeg tror også fører til bedre resultater på jobben.

Takler følelser

Nettopp politifolk har behov for et sterkt samhold, mener lektor Rolf Granér ved Linnéuniversitetet i Växjö, Sverige, som har forsket på politihumor.

Politifolk må jobbe tett sammen og er ofte upopulære blant dem de møter. Det blir «oss mot dem».

– Humoren hjelper dem også med å takle følelser i en vanskelig arbeidshverdag, sier Granér.

I det nye tidsskriftet Nordisk politiforskning har han oppsummert egen og andres forskning på humorens funksjon blant politifolk.

Letter på trykket

– Politiet møter mye menneskelig lidelse. For å klare jobben, må de lette på trykket, sier han.

Det er også Ronny Samuelsens erfaring. Han har vært ute på mange skarpe oppdrag, som involverer våpen, drap og tragedier.

– Det er tøft mentalt, og vi trenger å avreagere, sier han.

– Når vi slapper av etter en spent situasjon, kommer humoren av seg selv. Det har jeg sett gang på gang.

Etterpå kan han ikke huske hva som har blitt sagt, bare at de har ledd sammen, og at det føles lettere å ta fatt igjen.

– Det er godt å le. Etter masse adrenalin er det en måte for kroppen å avreagere på, både fysisk og mentalt, sier han.

Kynisk språkbruk

Granér er opptatt av alvoret bak fleipen.

– All humor er situasjonsavhengig. Den sier noe om konteksten den framføres i, sier han.

Galgenhumor avdramatiserer tragiske hendelser. Som da en politimann fryktet at en informant hadde tatt livet av seg fordi det ble for vanskelig å snakke om traumatiske hendelser – og spøkte det bort med at det var «en ny politistrategi for å bli kvitt forbrytere».

En tørr, kynisk språkbruk er et følelsesmessig forsvar for å unngå å involvere seg for mye i elendigheten. Drepte blir omtalt med en tallkode, de som har ligget lenge og kan forventes å lukte vondt, får vedhenget «med kort dato».

Lignende humor kan også finnes hos for eksempel ambulansefolk og rettsmedisinere.

Må distansere seg

I andre yrker, som i psykiatrien, konfronteres også ansatte med lidelse. Men de griper inn til folks eget beste. Dermed blir de sterke reaksjonene fra dem som pågripes, lettere å forholde seg til. Politiet jobber ut fra en mer abstrakt samfunnsnytte, og må derfor distansere seg fra forbryterens reaksjoner.

– De vitser om dem de møter i arbeidet, enten det er den irriterende allmennheten eller dem de griper inn overfor. Det skaper en distanse, sier Granér.

– Det er nødvendig å distansere seg for å holde ut, men jeg er også bekymret for at distansen kan bli for stor og at en del politifolk mister evnen til empati med dem de møter.

En norsk studie antydet at folk som ringer inn til politiet av og til blir møtt med manglende empati.

Nedsettende om andre

Ofte går humoren til politiet ut over andre, ifølge Granér.

Kvinner, etniske minoriteter og andre grupper får gjennomgå. Alle typer kriminelle kan få sitt pass påskrevet. Også sjefer og kolleger er utsatt. Vitsing på kanten kan føre til samhold, men også utestengelse av kolleger eller krenkelser overfor arrestanter, der politiet er overmakten.

Den interne humoren kan nok til tider være ekskluderende, innrømmer Samuelsen.

– Om andre politifolk kommer bort til oss innsatsledere, er det sikkert ikke alltid så lett, sier han.

Men han vil ikke gå med på at de vitser på bekostning av grupper i samfunnet. Han ler av situasjoner, og noen ganger av enkeltmenneskene han møter.

– Vi ser jo så mye rart. Folk er morsomme og kan oppføre seg komisk. Om en kriminell har gjort noe himla dumt og er enig i det, kan vi le litt av det, sier han.

Overfor kolleger kan humoren være røffere.

Samuelsen kan godt si til en kvinnelig kollega at likestillingen er gått for langt når det viser seg at hun ikke kan lage mat. En betjent kan selv spøke med hudfargen sin, og kollegene følger opp med rasistiske vitser. Selv om ingen har noe mot verken kvinner eller minoriteter i politiet.

Mindre grovt nå

Vitser av seksuell karakter er det likevel få av, forteller Samuelsen. Han tror det skyldes både flere kvinner i politiet og at samfunnet har endret seg.

De siste årene har de groveste vitsene om kjønn og etnisitet blitt færre, mener Granér, i takt med at det har blitt flere kvinner og minoriteter i tjenesten.

Nykommere på politistasjonen får ikke lenger gjennomgå med rampestreker. Granér tror det kan skyldes at den strengt hierarkiske maktstrukturen er blitt borte.

Det finnes ikke mye forskning på humor blant politifolk, og Granér har ikke funnet noen studier fra Norge. Selv gjorde han sin siste undersøkelse på begynnelsen av 2000-tallet, men har observert og dokumentert en del gjennom undervisningen ved politiutdanningen og jevnlig kontakt med svensk politi.

– Da jeg gjorde min undersøkelse, kalte noen batong for trommestikke, underforstått at man slo mye med den. Jeg tror ikke det hadde vært akseptabelt i dag, sier Granér.

Den groveste spøken han selv har overhørt blant politifolk, var om den svenske statsministeren Olof Palme, som ble drept i 1986. Mange la ned blomster i gata der han ble myrdet, og det ble sagt at Palme var verdens beste gartner fordi han fikk en hel gate til å blomstre.

– Det var som om politiet skulle spøke med 22. juli i Norge. Det går jo ikke an, sier Granér.

Twitter-humor

I Norge er flere deler av politiet kjent for morsomheter. Operasjonssentralen i Oslo har 136 000 som følger dem på det sosiale nettstedet Twitter. En del av meldingene om hendelser er ment å få leserne til å humre.

«Storo: Vi fikk melding om pågående husbråk med kvinneskrik. Da vi kom fram fant vi et sykepleiervorspiel. Vi forlater stedet snart,» er et eksempel fra Oslo som ble tatt med i en bok der morsomhetene er samlet.

Meldingene er blitt populære, selv om noen har kritisert politiet for å gjøre narr av folk, ifølge Aftenposten.

Humor som redskap

Ronny Samuelsen opplever at humor er avvæpnende i møte med publikum. Du har kanskje sett det i den dokumentariske TV-serien «Nattpatruljen», der Samuelsen serverer morsomheter med makker Svein Walle. I én episode spøker de med at noen eldre personer med rullator har drukket, og de lar berusede festdeltakere på byen klå litt på de uniformerte.

– Når vi møter folk med et smil, senker de skuldrene. Humor kan også være et redskap for å roe en spent situasjon, sier Samuelsen.

Men det er en balansegang, han vil ikke risikere å støte noen eller bli oppfattet som uprofesjonell.

Denne humoren skiller seg fra den som foregår på kammeret, ifølge Granér.

Overfor publikum skal politifolk framstå som korrekte, selv om litt humor kan bidra til å vise en mer menneskelig og mindre truende side av politiet. Vitsene på Twitter er dermed svært forsiktige sammenlignet med tonen internt, forklarer Granér.

Rasisme og spøker om alvorlig kriminalitet ser vi aldri der.

– Det finnes en sterk norm om at den typen vitser er noe som skal skje bak scenen, sier han.

Noen ganger må Ronny Samuelsen le av situasjonene han kommer opp i. Folk sier mye rart. Fra TV-dokumentaren «Nattpatruljen», der Samuelsen er på oppdrag med makker Svein Walle. (Video: MAX/YouTube)

Motstand mot ledelsen

Humoren kan også brukes for å sette kolleger på plass på en ufarlig måte, eller for å teste grensene i det hierarkiske systemet.

– Hvis jeg mener sjefen har gjort noe feil, har jeg sagt fra på en måte som kan oppfattes som en spøk, slik at jeg har en retrettmulighet. Men jeg mener å gi et lite stikk, sier Samuelsen.

Selv lovens lange arm følger ikke alltid reglene. Malin Wieslander ved Karlstads universitet har nylig tatt doktorgraden om mangfold i politiet. Hun fant blant annet at politifolk uttrykker motstand mot politiets felles verdier. Verdiene ble formulert i 2009, omtrent samtidig med at det svenske politiet ble anklaget for å være rasistiske.

En del politifolk ser kjerneverdiene om ansvarlighet og respekt for alle mennesker som påtvunget ovenfra og et uttrykk for en overfladisk politisk korrekthet. Seg imellom har de tatt i bruk en håndbevegelse, et signal som gir en pause fra verdiene. Da er det lov å komme med upassende vitser som går på tvers av verdigrunnlaget. Signalet blir en måte å vise motstand på.

Det forbudte

Nettopp selvstendighet og råderett over egen profesjonalitet er viktig for politifolk i arbeidshverdagen, mener Granér. Han ser at vitsingen kan fungere som en måte å gjenvinne den på.

– Spøken inneholder en lyst til å nærme seg det forbudte. Man mener ikke nødvendigvis noe negativt om minoriteter eller kvinner, men man utfordrer makten, sier Granér.

Uansett hensikt med humoren, Ronny Samuelsen føler han kan si det meste sammen med gode kolleger.

– Det handler om tillit, å være trygg på hverandre. Vi kan spøke med alt når vi kjenner hverandre godt, og alle i gruppa skjønner at det ikke er alvorlig ment.

Referanse:

Granér, R.: Humorns funktion i polisarbetet. Nordisk politiforskning, nr. 1 2014.

En ung mann med bakgrunn fra Midtøsten ble for få uker siden jaget av politiet og stemplet som mulig terrorist i Danmark.

Studenten hadde sittet på toget og lest en bok om terrorisme. Han hadde mistet en koffert med en printer han skulle bruke på en eksamen.

Spørsmålet er om han i dag, 13 år etter 11. september 2001, hadde blitt jaktet på hvis han hadde hatt lyst hår og blå øyne.

Undersøker stigmatisering

Antagelig ikke. I hvert fall ikke hvis man følger de to store danske tv-kanalenes bilde av terrorisme. Her er bakmennene automatisk unge menn med mørk hud, svart hår, langt skjegg og ansiktstrekk fra Midtøsten.

Det viser en ny doktorgradsavhandling skrevet av Asta Smedegaard Nielsen, som er ekstern førsteamanuensis ved institutt for medier, erkjennelse og formidling ved Københavns Universitet.

– Det er viktig at vi undersøker hva som kan stigmatisere folk, sier medieforskeren. – Folk må jo kunne få ta en eksamen uten å være redde for plutselig å bli jaktet på som terrorister.

Avhandlingen bygger på analyser av 15 timer med terrorrelaterte TV-innslag i kanalene DR og TV2, samt intervjuer med 12 journalister.

Terrorfordommer ble ikke endret

Asta Smedegaard Nielsen snakker om «radikalisering» som en betegnelse for en ramme som omgir innslagene.

Den oppstår ikke nødvendigvis som en bevisst handling. Men den kommer til uttrykk i vinklingene, spørsmålene og billedleggingen.

Dessuten kommer koblingen til unge menn fra Midtøsten til uttrykk i intervjuer med journalistene.

Diskursen om terrortrusselen ble ikke påvirket av at Anders Behring Breivik, med sitt skandinaviske utseende, i 2011 begikk det mest blodige terrorangrepet i nyere nordisk historie.

I stedet ble terrorangrepet fremstilt som en enkeltstående hendelse.

Mediene satte ikke massakren inn i en sammenheng med en mer generell trussel fra høyreekstreme miljøer. Et angrep fra muslimer ville bli satt i sammenheng med trusselen fra radikaliserte islamister, mener Nielsen.

Tre eksempler

Avhandlingen er en såkalt «case study». Medieforskeren har tatt utgangspunkt i dekningen av tre terrorsaker: Glasvej-saken fra 2007, eksplosjonen ved Hotel Jørgensen i 2010 og massakren i Norge i 2011.

De tre sakene belyser, ifølge medieforskeren, rammene for terrorforståelsen.

I mai 2007 ble åtte unge mennesker arrestert for å ha planlagt et bombeangrep, den såkalte Glasvej-saken. To ble senere tiltalt og dømt for å ha forberedt terror.

– TV-nyhetene viste et innslag om radikalisering som et generelt problem blant unge, muslimske menn. Visuelt ble innslaget illustrert med en gruppe mennesker filmet på lang avstand, som ikke hadde med innslaget å gjøre. Det er personer med en hudfarge, hårfarge og ansiktstrekk som kommer fra Midtøsten. Dessuten ser man en kvinne med hodetørkle, forteller Nielsen.

Dermed ble den enkelte saken om konkrete personers terrorplaner utvidet til et en terrortrussel som noe som kan oppstå blant muslimer.

Etablert ramme

I 2010 gikk en bombe av på Hotel Jørgensen i indre København. En tsjetsjensk-belgisk mann med navn Lors Doukaiev ble arrestert i en større politiaksjon og under stor medieoppmerksomhet.

Nielsen sier at dekningen av saken var tvetydig og bar preg av forvirring. Gjerningsmannen var ikke fra Midtøsten og hadde ikke en gruppe i ryggen, noe som var den dominerende oppfatningen av hvordan terrorister arbeider.

Hun forklarer at forvirringen blant annet viste seg i en uttalelse fra en av journalistene som ble intervjuet.

– Lors Doukaiev ble dømt for å ha planlagt å sende en brevbombe til Jyllands-Posten. Likevel sier en av journalistene i studien at ingen har forstått «hva pokker det var med ham». Det er fortsatt en gåte hva Doukaiev i det hele tatt ville, selv om han ble dømt, sier medieforskeren, som mener denne forvirringen viser hvor fasttømret den etablerte fortellerammen er.

Spekulasjoner

Etter terrorangrepet i Norge 22. juli 2011 var de første intervjuene og analysene preget av spekulasjoner om islamistisk terror. Mediene grep altså først til rammefortellingen, ifølge forskeren.

I de siste 20 årene har det vært mange høyreekstremistiske terrorangrep. For eksempel:

• lasermannen i Stockholm i 1992
• bomben i Søllerødgade i København i 1992
• Holmlia-drapet i Oslo i 2001
• skytingen av innvandrere i Malmö i 2010

– Har du vurdert om medienes dekning avspeiler den virkelige terrortrusselen i Danmark? Altså om det er en større trussel fra islamske ekstremister enn fra høyreekstremister?

– Det har jeg ikke gått inn i, så det vil jeg nødig uttale meg om. I den forskningen jeg har drevet, ser jeg på media og journalistenes formidling. Den henger ikke nødvendigvis sammen med de egentlige farene vi er utsatt for, noe 22. juli-terroren viste, sier Nielsen.

Medieforskeren innrømmer at konklusjonene kan virke som en anklage om diskriminering i mediene.

– Jeg bruker begreper som nasjonalisme og rasisme som akademiske analyseredskaper. Det kan høres ut som det har noe med holdninger og intensjoner å gjøre. Det har det ikke nødvendigvis. Jeg ser rasisme og nasjonalisme som strukturelle mekanismer i den måten vi oppfatter verden på. Intervjuobjektene har ikke noe ønske om å være rasister eller nasjonalister, sier medieforskeren.

Sosiolog: – Kjenner igjen bildet

Asta Smedegaard Nielsens konklusjoner får støtte av sosiolog Rene Karpantschof ved Københavns Universitet, som har forsket på politisk vold og radikalisering:

– Jeg kjenner igjen det bildet av medias dekning hun setter opp, sier han. – Dekningen er farget av den politiske diskursen, hvor det særlig er den islamske terroren som har stått i fokus.

– Det er et slagord blant høyreorienterte som heter «Det er ikke alle muslimer som er terrorister. Men alle terrorister er muslimer». Det er imidlertid helt feil. De få systematiske kartleggingene av fenomenet på verdensplan, viser at terror utføres av mange forskjellige grupper, men også at muslimske terroristers andel har steget i de siste årene, sier forskeren.

Høyreekstreme ligger like bak

Rene Karpantschof nevner også forestillingen om ideologiske fanatikere på venstresiden.

– Når jeg spør folk om hvilke grupper de tror har utført flest politiske drap i Vest-Europa siden andre verdenskrig, så svarer de nesten alltid: Rote Armee Fraktion, De røde brigader og andre venstreorienterte. Men høyreorienterte har faktisk drept mange flere, sier Karpantschof, med henvisning til Tweed-databasemn (Terrorism in Western Europe: Events Data), som dekker Europa i perioden 1950–2004.

– Det mest blodige terrorangrepet i Europa er islamisters togbombing i Madrid i 2004, med 191 døde. Men så følger Breivik med 77 døde og de italienske fascistene som drepte 85 mennesker med en bombe i 1980, fortsetter han.

Karpantschof mener altså at mediene fremmer en misvisende oppfatning av hvor terror kan komme fra.

Forsker: Vi er ubevisst med

Asta Smedegaard Nielsen håper avhandlingen hennes kan gi rom for ettertanke i mediene.

Men det er ikke bare mediene som kan skape disse rammene. Damen som tipset politiet om den unge mannen med printeren på toget, hadde kanskje sin oppfatning av hvordan en terrorist så ut fra nyhetssendingene.

Journalistene forholder seg også til seernes forståelse av terror.

– Stereotypen av en terrorist er en person med brun hud, langt skjegg og en koran i vesken. Men det er like god grunn til å frykte den blåøyde mannen i pen skjorte som snakker om kirken, kongen og fedrelandet, sier Karpantschof.

Referanse:

«De vil os stadig til livs». Betydningskonstruktioner i tv-nyhedsformidling om terrortruslen mod Danmark. Doktorgradsavhandling.(2014) Det Humanistiske Fakultet, Københavns universitet. (Sammendrag.)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Sykehus og andre spesialisthelsetjenester som oppdager at en pasient er eller kunne ha blitt skadet som følge av behandlingen, skal melde fra om dette til Meldeordningen for uønskede pasienthendelser i Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten.

Siden Kunnskapssenteret overtok dette meldesystemet fra Statens helsetilsyn sommeren 2012, har det mottatt 36 meldinger om pasienter som har blitt påført brannskader under oppholdet.

– Vi har ikke mottatt mange meldinger om dette, men konsekvensene kan være alvorlige og gi langtidsskader, sier seksjonsleder Øystein Flesland, leder av Meldeordningen.

Oppfordrer til å endre rutiner

Kunnskapssenteret oppfordrer nå sykehusene til å revurdere rutinene som gjelder lokal oppvarming av voksne pasienter, og foreslår nye for spebarn.

– Vi ber sykehusene om å ta stilling til våre forslag, sier Flesland.

De fleste av de innmeldte hendelsene gjelder voksne pasienter, men også spebarn har fått brannskader.

Årsaken har vært bruk av ulike midler for lokal oppvarming i forbindelse med behandlingen, som varmeflasker, risposer og liknende. Omfanget av denne typen meldinger er ikke stort, men konsekvensene kan være alvorlige, med fare for langtidsskader som etter brannsår generelt.

Smertelindring

32 av meldingene om brannskader var hos voksne som ble varmet opp for å lindre smerter, enten i forbindelse med fødsel, fordi pasienten frøs eller for å forebygge lav temperatur i forbindelse med en operasjon.

Felles for disse meldingene var at pasienten selv ba om oppvarming eller var innforstått med det, og at pasienten hadde redusert sensibilitet eller reaksjonsevne.

For varmt vann til spebarn

Fire av meldingene handlet om spebarn som hadde fått brannskade etter lokal oppvarming med rispose eller gummihanske fylt med varmt vann.

– Barna ble påført moderate til alvorlige skader, med fare for lokal celle- og vevsdød på huden, skade av sener eller infeksjoner, forteller Flesland.

Han forteller at det er en utbredt praksis ved norske sykehus å ta blodprøver fra hælen, såkalt kapillærprøve, hos spebarn, og ogdå at oppvarming av hælen på forhånd ser ut til være anbefalt både i Norge og internasjonalt.

– Vi anbefaler likevel sykehusene å vurdere å bruke andre metoder, fordi det er mer skånsomt. Dessuten viser forskning at oppvarming av hælen før en kapillærprøve ikke gir sikker gevinst. Det bør derfor unngås, sier Flesland.

Han anbefaler derfor sykehusene å bruke andre metoder som er mer skånsomme. For eksempel blodprøve via en vene. Han understreker at slik venepunksjon hos spebarn bør tas av kvalifisert personell.

Referanser:

Krogstad m.fl: Varmetiltak kan gi brannskade, Notat fra Kunnskapssenteret, september 2014.

Kortversjon av læringsnotatet

Til grunn for Meldeordningens anbefaling ligger en analyse av de uønskede hendelsene og gjennomførte litteratursøk. Forskerne søkte blant annet i Medline, oppslagsverkene UpToDate og BMJ Best Practice, retningslinjedatabaser, nettsteder for organisasjoner og institusjoner med kvalitet og pasientsikkerhet som arbeidsområde samt i databasene Cochrane Library og PubMed.