Mange av oss brukar sommarhalvåret til å plukke sniglar frå hageplantene våre, og vinterhalvåret til å planleggje korleis me best kan kvitte oss med desse grådige blautdyra.

Metodane er mange, og sniglane møter døden på så ulike vis. Nokre tørkar inn i ein salthaug, andre druknar i øl og nokre blir avretta med hagesaks.

Men naturen har sin eigen måte å torturere sniglar på, nemleg parasittormen Leucochloridium.

Den kjem seg inn i fordøyingssystemet til snigelen og opp i følehorna. Der byrjar den å pulsere for å få følehorna til å sjå ut som kravlande sommarfugllarver. Så styrer den snigelen ut i ope lende slik at fuglar kan få auge på den.

Håpet er at ein fugl skal kome og jafse i seg følehorna med parasittormen i. Den formeirar seg nemleg berre i magen på fuglar. Der legg ormen egg i avføringa til fuglen, og fugleavføringa blir i sin tur ete av sniglar.

Den pulserande parasittormen er eit kjent femonen, men det var fyrst i fjor at den polske forskaren Tomasz Wesolowski ved universitetet i Wroclaw klarte å bevise at ormen faktisk styrer oppførselen til snigelen. Det skriv nettstaden wired.com.

Svulst blir til «diskolarver»

Egga frå parasittormen utviklar seg i levera til snigelen. Der blir dei til ein slags svulst som sug næring frå det snigelen et. For å få i seg mest mogeleg mat, gjer ormen slik at snigelen blir kastrert. I staden for at snigelen brukar energi på å produsere egg og sæd (sniglar er hermafrodittar), går all næring til parasittormen.

Når den har vakse seg stor nok, sender ormsvulsten ut tentaklar som borer seg gjennom sniglekroppen og opp til følehorna til snigelen. Der lagar den ein rugepose full av larver. Det er desse larvene som «dansar» i følehorna til snigelen.

Det me kallar følehorn er eigentleg augestengler. På tuppen av dei har nemleg snigelen eit par primitive auge. Auga kan berre skilje mellom lys og mørke, og kan ikkje sjå fargar eller fokusere. Snigelen kan trekkje til seg desse følehorna og deretter pumpe dei full av væske for å få dei ut att.

Larvene til parasittormen får følehorna til å hovne opp slik at snigelen ikkje kan trekkje dei til seg igjen. Desse store, svulmande larveliknande følehorna ser uimotståelege ut for fuglar.

Sniglar er ikkje dei einaste som kan få parasittar i kroppen. Her finn du ti ekle sjukdomar du kan få med deg heim frå ferietur.

Tar over styringa

Sniglar er nattdyr, men det er ikkje fuglane. Så når parasittormen har funne seg til rette i følehorna, bryjar den å ta over hjernen til snigelen og tvingar den ut i dagslyset.

Sannsynlegvis sender parasittormen ut eit eller annan slags kjemisk stoff som får snigelen til å oppføre seg annleis, men akkurat korleis den gjer det har ikkje forskarar klart å finne ut.

Korleis den veit skilnad på natt og dag er òg eit mysterium.

– Parasittormen har ikkje noko som tilseier at den skal kunne vite når på døgnet det er. Den har verken nervesystem eller sanseorgan. Likevel veit den at den må pulsere i dagslys for å trekkje til segar, og at det ikkje er vits i å bruke krefter på det om natta, seier Wesolowski.

«Sniglefarten» får eit ekstra gir

Forskinga til Wesolowski viser at sniglar som har fått parasittormen på besøk, er opp til tre gongar så aktive som vanlege sniglar.

Ein av sniglane han studerte flytta seg ein meter på 15 minutt, og det er fort til å vere ein snigel.

Wesolowski fann òg ut at parasittane får sniglane til å halde seg ute i ope terreng, på oversida av planter og høgareliggande stader, slik at det blir lettare for fuglane å sjå dei.

Dersom fuglane finn dei appetittvekkjande, nappar dei ut dei opphovna, sommarfugllarveliknande følehorna til snigelen og et dei. Men vanlegvis et ikkje fuglar sniglar, og derfor lar dei resten av kroppen liggje.

Det einaste lyspunktet i dette er at snigelen overlever. Følehorna veks ut att og den kan leve vidare som vanleg – heilt til den ein vakker dag et fugleavføring igjen med egg frå Leucochloridium-parasitten.

Og så er det på’an igjen.

Ida Skaar, Veterinærinstituttet.

I august pakket vi koffertene og satte kursen mot San Fransisco for et år. To store, tre mindre og tre bikkjer. De sistnevnte er mest opptatt med å holde orden på flokkene med villkalkuner og alle black tail-hjortene som sånn helt uten videre passerer huset vi har leid. Vi andre må tilpasse oss nye hverdager på middleschool, highschool og jobb. Og jobben min er på UC Berkeley! Heldiggrisen!

I den nyeste internasjonale universitetsrankingen kom Berkeley ut på fjerdeplass, og universitetet har visstnok blitt kåret til USAs beste universitet å være på for studenter 40 år på rad! Og det skjønner jeg godt. Stemningen er påfallende god blant både studenter og ansatte og universitetscampusen er knall. Et yrende liv dominert av fotgjengere og ekorn og med grønne lunger med store trær av forskjellige slag.

Som ny gjesteforsker er det mange kontorer og laber som skal oppsøkes, hauger av dokumenter som skal signeres (papirløst samfunn? Yeah, right!) og ymse informasjonsmøter å delta på (mer eller mindre obligatoriske). På mine vandringer på kryss og tvers og rundt forbi på campus sender jeg en vennlig tanke til en av Odalens store sønner, Peder Sæther (1810-1886). Peder Sæther ble foreldreløs som 11-åring og utvandret til New York i 1832. Som et resultat av gullrushet flyttet han etterhvert til San Fransisco der han etablerte banken Sather and Church som siden ble integrert i Bank of California. Peder Sæther ble etterhvert en holden mann, dessuten genuint opptatt av utdannelse og læring. Denne kombinasjonen resulterte i at han i 1860 ble en av grunnleggerne til College of California, som i 1868 ble UC Berkeley. Kult! Dette er jo selvsagt nok til å sende ham en vennlig tanke, men det er også mer prosaiske grunner.  Han har nemlig satt spor etter seg som gjør hverdagen enda litt lettere på campus, nemlig to landemerker.

Det første er The Sather Gate (fra 1910) som leder inn til Sproul Plaza, hjertet av campus. På toppen av porten er det åtte paneler med figurer som representerer fagområder fra jus til landbruk, fra medisin til gruvedrift. Tverrfaglig så det holder. Som Sæther selv skulle jeg tro: opprinnelig fra Odalens dype skoger, deretter fisker og så bankmann. Og professoratet som han opprettet var innen klassisk litteratur!

Men det beste er det andre landemerket, The Sather Tower, som gjør at selv jeg (med smått elendig stedsans) klarer å orientere meg effektivt på campus. The Sather Tower ble reist i 1917 som en gave fra Peder Sæthers enke, Jane K. Sather. Det er verdens tredje høyeste klokketårn (93,6 meter høyt) og et genialt orienteringspunkt. Original besetning var 48, men nå er det 61 klokker i alle størrelser. Og hver hele time kimer klokkene fra tårnet. Den største av de originale klokkene bærer inskripsjonen:

We ring, we chime, we toll,

Lend ye the silent part

Some answer in the heart,

Some echo in the soul.

Det er vel noe å tenke på for en forsker.  

Jeg hørte skvatringen langt borti veien.

Foran meg jumpet en gjeng på åtte-ti skjærer rundt på asfalten, tydelig oppildnet av noe. Og da jeg kom nærmere, ble det tydelig hva de drev med:

En liten halvribbet skjære flakset hjelpeløst omkring mens resten av flokken gjorde sitt beste for å tyne livet av den. De små plageåndene søkte midlertidig tilflukt i trærne da jeg kom for nær, mens den fjærløse stakkaren humpet bort langs bakken.

Men det var tydelig at gjengen ventet på at jeg skulle stikke igjen, så de kunne fortsette kalaset, antagelig inntil den møllspiste kameraten deres tok turen til de evige jaktmarker.

Mobbing med døden til følge. Hvorfor i granskauen driver skjærene med den slags kollektiv sadisme?

Gir status

– Det er ikke lett å svare på, sier Tore Slagsvold, professor ved Universitetet i Oslo

Han har selv observert slike episoder av mobbing hos skjærer, og har gjort noen forsøk med skjæras slektning, kråka. Undersøkelsene har vist at det ofte er én av fuglene som står for plaginga, mens de andre står rundt og ser på.

Slagsvold forteller at vi ennå ikke vet grunnen til oppførselen. Men han har likevel noen tanker om hva som kan ligge bak.

– Jeg tror det kan dreie seg om en form for spill eller statusdannelse.

Det samme tenker Geir Sonerud, professor ved NMBU, som også har snakket med mennesker som har vært vitne til mobbing blant kråker.

Forbløffende intelligente

– Kanskje mobberne viser seg fram for de andre, og hever statusen sin ved å vise at de er sterkere enn andre, sier Sonerud.

Han forteller at kråkefuglene er forbløffende intelligente.

Forskning på ravner har antydet at de faktisk kan ha evne til å forestille seg hva andre ravner tenker eller føler. Dette er en svært avansert egenskap som vi bare har sett tegn til hos noen ytterst få arter.

Dersom skjærene også har en slik kapasitet, kan det styrke ideen om at mobbingen handler om status. For det betyr jo at disse fuglene kan være i stand til å skjønne hvordan de selv framstår i de andres øyne.

Det kan også forklare den karakteristiske gjengen med mobbere.

– Det er jo ikke interessant å mobbe hvis ingen ser på. Mobberne trenger tilskuere og klakører, sier Sonerud.

Uansett er det vanskelig å komme med noen andre gode grunner til oppførselen, mener forskerne.

Ikke matmangel eller sykdom

– Man kunne jo tenke seg at skjærene prøver å fjerne et sykt dyr. Men hvorfor ta sjansen på å bli smittet av eventuelle sykdommer ved å komme i nærkontakt under mobbingen? sier Slagsvold.

Det går også an å forestille seg at det er lite mat i området og at skjærene ønsker å redusere sin egen bestand. Men det er ikke særlig sannsynlig, mener professoren.

Det er vanskelig å tro at det skal være så begrenset med mat. Og i tillegg er mobbingen kostbar og risikabel i forhold til hvor lite bestanden blir redusert.

– Så da sitter vi igjen med mer sosiale mekanismer. Men foreløpig mangler vi beviser for at mobberne virkelig får en gevinst, for eksempel i form av et bedre territorium eller en bedre partner. Det hadde vært den ultimate testen, sier Slagsvold.

Nylig ble en slik effekt av mobbing faktisk vist, ikke hos kråker, men hos mennesker: En undersøkelse avdekket at mobberne fikk bedre helse senere i livet enn de som ikke mobbet.

Mobbing i biologien?

– Det er fælt å si det, men dette er ikke uventet for en biolog, sier Slagsvold.

– Hvorfor skulle evolusjonen ellers lagd mobbing?

Både Slagsvold og Sonerud mener det er klare likhetstrekk mellom skjærenes mobbing og den som foregår i skolegården.

Forskerne understreker at vi skal være forsiktige med å gjøre enkle sammenligninger mellom fugler og mennesker. Men om vi likevel skal spekulere:

Kanskje ligger mobbingen dypt i biologien, både hos skjærene og oss?

– I så fall er det bedre å få grumset opp i lyset så vi kan ha desto mer fokus på det, sier Slagsvold.

De siste åras mobbekampanjer har i hvert fall vist at det ikke er noen enkel sak å stoppe mobbing blant mennesker.

Så hva da med skjæresirkuset på veien?

Ingen redning

Jeg ble stående lenge, som en litt streng lærer, mellom de utålmodige plageåndene og den skadde skjæra. Kanskje jeg kunne finne en måte å redde stakkaren på?

Men ingen geniale ideer materialiserte seg, og flokken oppe i treet ville slett ikke høre på mine indignerte anmodninger om å fjerne seg. Til slutt måtte jeg bare gå, med tungt hjerte og en merkelig følelse av avmakt – overfor en håndfull 200-grams fjærballer.

Slagsvold forteller imidlertid i ettertid at det antagelig var lite jeg kunne ha gjort.

– En mulighet kunne ha vært å fange den skadde skjæra og satt den ut et langt stykke unna, gjerne etter at den hadde fått rikelig med mat.

– Problemet er at den fort kunne blitt oppdaget og oppfattet som en inntrenger av fuglene som holdt til på det nye stedet og mobbet der også.

Jeg hørte skvatringen langt borti veien.

Foran meg jumpet en gjeng på åtte-ti skjærer rundt på asfalten, tydelig oppildnet av noe. Og da jeg kom nærmere, ble det tydelig hva de drev med:

En liten halvribbet skjære flakset hjelpeløst omkring mens resten av flokken gjorde sitt beste for å tyne livet av den. De små plageåndene søkte midlertidig tilflukt i trærne da jeg kom for nær, mens den fjærløse stakkaren humpet bort langs bakken.

Men det var tydelig at gjengen ventet på at jeg skulle stikke igjen, så de kunne fortsette kalaset, antagelig inntil den møllspiste kameraten deres tok turen til de evige jaktmarker.

Mobbing med døden til følge. Hvorfor i granskauen driver skjærene med den slags kollektiv sadisme?

Gir status

– Det er ikke lett å svare på, sier Tore Slagsvold, professor ved Universitetet i Oslo

Han har selv observert slike episoder av mobbing hos skjærer, og har gjort noen forsøk med skjæras slektning, kråka. Undersøkelsene har vist at det ofte er én av fuglene som står for plaginga, mens de andre står rundt og ser på.

Slagsvold forteller at vi ennå ikke vet grunnen til oppførselen. Men han har likevel noen tanker om hva som kan ligge bak.

– Jeg tror det kan dreie seg om en form for spill eller statusdannelse.

Det samme tenker Geir Sonerud, professor ved NMBU, som også har snakket med mennesker som har vært vitne til mobbing blant kråker.

Forbløffende intelligente

– Kanskje mobberne viser seg fram for de andre, og hever statusen sin ved å vise at de er sterkere enn andre, sier Sonerud.

Han forteller at kråkefuglene er forbløffende intelligente.

Forskning på ravner har antydet at de faktisk kan ha evne til å forestille seg hva andre ravner tenker eller føler. Dette er en svært avansert egenskap som vi bare har sett tegn til hos noen ytterst få arter.

Dersom skjærene også har en slik kapasitet, kan det styrke ideen om at mobbingen handler om status. For det betyr jo at disse fuglene kan være i stand til å skjønne hvordan de selv framstår i de andres øyne.

Det kan også forklare den karakteristiske gjengen med mobbere.

– Det er jo ikke interessant å mobbe hvis ingen ser på. Mobberne trenger tilskuere og klakører, sier Sonerud.

Uansett er det vanskelig å komme med noen andre gode grunner til oppførselen, mener forskerne.

Ikke matmangel eller sykdom

– Man kunne jo tenke seg at skjærene prøver å fjerne et sykt dyr. Men hvorfor ta sjansen på å bli smittet av eventuelle sykdommer ved å komme i nærkontakt under mobbingen? sier Slagsvold.

Det går også an å forestille seg at det er lite mat i området og at skjærene ønsker å redusere sin egen bestand. Men det er ikke særlig sannsynlig, mener professoren.

Det er vanskelig å tro at det skal være så begrenset med mat. Og i tillegg er mobbingen kostbar og risikabel i forhold til hvor lite bestanden blir redusert.

– Så da sitter vi igjen med mer sosiale mekanismer. Men foreløpig mangler vi beviser for at mobberne virkelig får en gevinst, for eksempel i form av et bedre territorium eller en bedre partner. Det hadde vært den ultimate testen, sier Slagsvold.

Nylig ble en slik effekt av mobbing faktisk vist, ikke hos kråker, men hos mennesker: En undersøkelse avdekket at mobberne fikk bedre helse senere i livet enn de som ikke mobbet.

Mobbing i biologien?

– Det er fælt å si det, men dette er ikke uventet for en biolog, sier Slagsvold.

– Hvorfor skulle evolusjonen ellers lagd mobbing?

Både Slagsvold og Sonerud mener det er klare likhetstrekk mellom skjærenes mobbing og den som foregår i skolegården.

Forskerne understreker at vi skal være forsiktige med å gjøre enkle sammenligninger mellom fugler og mennesker. Men om vi likevel skal spekulere:

Kanskje ligger mobbingen dypt i biologien, både hos skjærene og oss?

– I så fall er det bedre å få grumset opp i lyset så vi kan ha desto mer fokus på det, sier Slagsvold.

De siste åras mobbekampanjer har i hvert fall vist at det ikke er noen enkel sak å stoppe mobbing blant mennesker.

Så hva da med skjæresirkuset på veien?

Ingen redning

Jeg ble stående lenge, som en litt streng lærer, mellom de utålmodige plageåndene og den skadde skjæra. Kanskje jeg kunne finne en måte å redde stakkaren på?

Men ingen geniale ideer materialiserte seg, og flokken oppe i treet ville slett ikke høre på mine indignerte anmodninger om å fjerne seg. Til slutt måtte jeg bare gå, med tungt hjerte og en merkelig følelse av avmakt – overfor en håndfull 200-grams fjærballer.

Slagsvold forteller imidlertid i ettertid at det antagelig var lite jeg kunne ha gjort.

– En mulighet kunne ha vært å fange den skadde skjæra og satt den ut et langt stykke unna, gjerne etter at den hadde fått rikelig med mat.

– Problemet er at den fort kunne blitt oppdaget og oppfattet som en inntrenger av fuglene som holdt til på det nye stedet og mobbet der også.

Hvordan rense kroppen for alskens giftstoffer? På internett florerer tipsene om alle miljøgiftene som sirkulerer i kroppen og hva du kan gjøre med dem. Alt fra smoothies til tarmrens er å anbefale, skal vi tro disse nettsidene.

Men én av fremgangsmåtene tar utgangspunkt i en nokså kjent og kjær aktivitet: å svette i badstue. Selv treningssentre tilbyr detox-timer, hvor du kan sitte i badstue og gjøre diverse øvelser.

Men hjelper egentlig det? Og hvor farlige er giftstoffene?

Kroppen tar ansvar

Menneskekroppen har et helt eget system som sørger for å rense opp kroppen innvendig. Organer som tarmen, leveren og nyrene spiller alle viktige roller når giftstoffer kommer inn i kroppen. Leveren sørger for eksempel for å bryte ned og omdanne giftstoffene som fraktes dit gjennom blodet, til mer vannløselige stoffer.

Kanskje er det derfor naturlig å tenke at svetten også bidrar til å skylle ut stoffene.

Helle Knutsen, seniorforsker ved Folkehelseinstituttet, forklarer at det nok ikke er så enkelt.

– Det er ikke på den måten kroppen kvitter seg med stoffer. Så vidt jeg kjenner til, har ikke svetten en slik effekt, sier Knutsen til forskning.no.  

Svettens hovedoppgave er nemlig å holde kroppstemperaturen vår stabil.

– Når du svetter, mister du jo vann og en del salter. Kanskje kommer noen typer giftstoff ut gjennom svette, men i svært små mengder, og ikke på en særlig effektiv måte, fortsetter hun.

En tur på do

I stedet for å forsvinne gjennom svette, lagres stoffene enten i fettvevet, eller så forsvinner giftstoffene etter en tur på do. Leveren bryter de kjemiske strukturene ned til vannløselige stoffer, og sender dem videre til tarmen eller nyrene.

Altså kan det se ut til at det beste tiltaket for å kvitte seg med miljøgifter på, er å la kroppen kjøre sitt eget løp.

– Detox er veldig in. Det høres jo besnærende ut å kunne drikke te eller ta et kosttilskudd for å bli kvitt giftstoffer. Men det finnes få holdepunkter for at noe av det påvirker utskillelsen, understreker Knutsen.

Mest for velvære

På treningssenteret Sats/Elixia tilbys en gruppetime som kalles detox. Timen går ut på å sitte i badstue i 30 minutter, mens du utfører en rekke tøye-øvelser. I timebeskrivelsen står det at økten kan hjelpe kroppen å kvitte seg med giftstoffer og andre avfallsstoffer.

– Det skal sies at det ikke ligger tung forskning bak dette, fordi detox er relativt nytt og litt alternativt, forklarer Jannike Pedersen, som er ansvarlig for gruppetimene hos Sats/Elixia.

Hun understreker at timen først og fremst handler om velvære.

– Når man svetter mye, vet vi at noen av avfallsstoffene fjernes. For eksempel er det avfallsstoffer som ligger på hudoverflaten, som renner bort sammen med svetten, sier Pedersen.

– Men de tyngste giftstoffene som lagres i fettet, får man ikke gjort noe med på en halvtime i badstue, legger hun til.

En cocktail av giftstoffer i kroppen

Det er nok ikke uten grunn at flere søker etter måter å kvitte seg med giftige stoffer som har kommet seg inn i kroppen.

Fordi de aller fleste av oss har flere ulike giftstoffer i kroppen.

Vi nordmenn er i verdenstoppen på hvor mange ulike giftstoffer det er å finne i hver av oss.

Torkjel M. Sandanger, som forsker både ved UiT og NILU, har forsket på miljøgifter i kroppen og hvilken effekt de har. Han forteller at miljøgiftene vi utsettes for, kan deles inn i to grupper. De som lagres i fettvevet og som det tar lang tid for kroppen å bryte ned, og de som det tar kort tid å bryte ned og som ofte binder seg til proteiner i blodet.

De stoffene som det tar lang tid å bryte ned, var typiske miljøverstinger fra midten av 1900-tallet. Industrikjemikalier som PCB lagres i kroppsfettet vårt, og kan i verste fall føre til alvorlige helseproblemer. Heldigvis ble kjemikaliet forbudt å bruke, og siden har nivået av slike stoffer i mennesker sunket i betydelig fram til i dag.

Omstridte midler

Men det finnes andre giftstoffer som har vakt bekymring hos flere, og det er disse stoffene vi finner mest av i menneskekroppen. I stedet for å lagres i fettet, henger stoffene seg på proteinene i blodet vårt.

Eksempler på slike stoffer er såkalte perfluorerte forbindelser som PFOS og PFOA. Stoffene kan man finne blant annet i brannslukningsapparat og impregneringspray. Disse har også lang nedbrytningstid.

Hvor farlige de kjemiske strukturene er for kroppen, kommer an på mengden og strukturen.

– Alle disse stoffene kan ha en skadelig effekt, men det er vanskelig å bevise hvilken effekt de mengdene vi har i kroppen, vil ha på oss, sier Sandanger til forskning.no

Parabener, en form for konserveringsmiddel, finner vi også mer av hos nordmenn, men disse er lett nedbrytbare og forsvinner fra kroppen i løpet av kort tid, understreker Sandanger.

– Dersom man finner kilden til parabenene og kvitter seg med den, vil man ikke finne spor av stoffet i blodet to dager senere, sier han.  

En fellesnevner for flere av stoffene er at de kan virke hormonforstyrrende, noe som kan påvirke fruktbarhet, vekst og utvikling.

Summen av alt

Hovedsakelig er altså de verste stoffene på vei ut av produksjon, og faren for eksponering for disse blir mindre.

Men folk utsettes for nye og ulike stoff jevnt og trutt, og det er vanskelig å vite hvor alle de forskjellige stoffene kommer fra, og hvor farlig den kjemiske suppa er for oss.

Det er sannsynligvis den samlede mengden kjemikalier som burde vekke mest bekymring.

– Det er veldig lite sannsynlig at de nivåene vi finner av parabener, har en skadelig effekt. Problemet er summen av alt. De nye stoffene vi blir eksponert for, kommer på toppen av alt det andre som allerede finnes i kroppen. Derfor må man være nøktern og holde et øye med de stoffene vi har i kroppen, konstaterer Sandanger.

Håkon Bolkan var i Sierra Leone senest i august i år. I sitt doktorgradsarbeid ser kirurgen på effekten av opplæringen i den ideelle organisasjonen CapaCare i Sierra Leone, spesielt utenfor de sentrale områdene.

Han sier at frykten for ebola holder pasientene vekk fra helsevesenet i landet. Dødstallene blant disse pasientene er nå større enn gruppen som faktisk dør av ebola. 

Også i CapaCare har antallet pasienter falt dramatisk.

Siden det første utbruddet i Guinea i desember 2013, har ebola hatt uforholdsmessig store konsekvenser for helsearbeidere i Vest-Afrika. I følge Verdens helseorganisasjon (WHO) har minst 240 helsearbeidere blitt smittet, og over halvparten av disse har mistet livet. 

Kollaps for helsetjenestene

I slutten av august rammet sykdommen også CapaCare, da Joseph Heindilo Ngegba, én av de 24 studentene i programmet, døde av viruset.

– Dødstallene blant helsearbeiderne er en alvorlig side av ebola-epidemien, sier Bolkan. Han er også leder for CapaCare – som han var med og startet i 2011. Målet er å lære opp lokale helsearbeidere til å utføre livreddende operasjoner.

– Det blir færre helsearbeidere, og helsetjenestene er i ferd med å kollapse, sier kirurgen.

Kort tid før han selv ble smittet, skrev Ngegba et innlegg på CapaCares blogg om belastningen med å risikere å bli syk selv:

“Ebola-epidemien har en negativ påvirkning på dagliglivet mitt, både med tanke på operasjonene jeg utfører og arbeidet ute i avdelingene, fordi jeg ikke vet om menneskene jeg jobber med er smittet eller ikke. Det medfører mye stress. Folk flest har en negativ holdning til utbruddet, fordi de fleste ikke tror at ebola eksisterer. De tror at helsearbeiderne dreper folket deres.”

Ti kiruger i hele landet

Sierra Leone har allerede et av verdens laveste antall leger per pasient. Ifølge WHO har Sierra Leone én lege per 45 000 mennesker. I USA er det tilsvarende tallet én lege per 410 mennesker, mens Norge har omlag én lege per 270 mennesker. I 2008 hadde Sierra Leone ti kirurger som skulle dekke behovet til landets seks millioner innbyggere. Det er 150 leger totalt i landet. 

Samuel Batty og Mohamed Kamara er helsearbeidere i Sierra Leone og på opplæring i CapaCare-programmet. De kom til Norge tidlig i september for å få videre opplæring her. Begge forteller at familiene deres ville at de skulle slutte å jobbe i helsevesenet, fordi risikoen for selv å bli smittet er så stor. Men de vil fortsette arbeidet.

– Helsearbeiderne må bidra i kampen mot ebola. Vi må være forsiktige for å unngå å bli smittet, men vi kjemper en viktig kamp mot sykdommen og ønsker å gjøre det vi kan, sier Batty.

Koster 600 millioner dollar

CapaCare har midlertidig  stoppet praksisperiodene for de som er på opplæring.

– På grunn av krisen har vi måttet finne nye løsninger og bruke mer nettbasert opplæring, sier han.

I en uttalelse torsdag 4. september kalte WHOs generaldirektør Margaret Chan ebola-utbruddet for “det største, mest komplekse og alvorlige vi noen gang har sett”.

Hun sa også at det vil kreve 6–9 måneder og en kostnad på 600 millioner dollar å få kontroll på epidemien.

Se en av de første traineene i CapaCare Emmanuel Tommy fortelle om ebola-arbeidet:

Forskere ved Høgskolen i Gjøvik bruker superdatamaskiner til å undersøke aluminiumslegeringer på nanonivå.

– Aluminium er populært, og man søker stadig nye måter å anvende det på, forteller stipendiat Per Harald Ninive.

Aluminium er lett og sterkt, men det kan bli enda bedre.

­– For eksempel ønsker vi å bruke mer av det i biler og strømkabler, fortsetter Ninive.

Forskningen hans har gjort at vi er et skritt nærmere slik bruk av aluminium.

Nanomodeller

Det er noen små partikler som kalles presipitater, som fører til at aluminium skifter egenskaper og blir sterkere når metallet varmes opp over en viss tid. Målet med undersøkelsene er å finne ut mer om presipitatene; hva det er ved dem som gjør aluminiumen sterkere.

Ninive forklarer at aluminiumen og presipitatene har ulik krystallstruktur. Da oppstår det såkalte tøyningsfelter rundt presipitatene. Indirekte herder dette aluminiumen, men disse tøyningsfeltene er ikke mulig å observere direkte i et mikroskop. 

Og det er nettopp det som har vært problemet tidligere. Man har studert aluminiumslegeringene i mikroskop, og gjort seg noen antagelser, men helt sikker på hva som faktisk skjer når aluminium herdes har man ikke vært.

Det er blant annet fordi stoffene magnesium, aluminium og silisium, som utgjør legeringen Ninive har undersøkt, befinner seg rett ved siden av hverandre i periodesystemet, og er spesielt vanskelige å se forskjell på i mikroskopet.

Tunge beregninger

Ninive benytter altså en annen innfallsvinkel: datamodellering. Da kan han skape modeller som vil forutsi hvordan presipitatene vekselvirker med aluminiumen rundt seg.

Beregningene tar fullstendig hensyn til de fysiske lovene. Tidligere har tilsvarende beregninger rett og slett krevd for mye regnekraft, og man har måttet utføre beregninger på enklere modeller. Når fysiske lover kan tas med i de tunge beregningene, blir stadig flere hull i tidligere teorier lukket.

– Vi kan nå gjøre beregninger på realistiske modeller av presipitatene, beregninger som kun er basert på fysiske lover. Da kan vi gjøre pålitelige beregninger som også kan brukes i annen forskning innen materialfysikk, forteller Ninive.

Han har benyttet superdatamaskinen Abel, som befinner seg ved Universitetet i Oslo. Den består i realiteten av en rekke veldig kraftige maskiner som kan jobbe parallelt. På den måten kan de utføre veldig krevende regneoppgaver.

– Størrelsesordenen på mine beregninger er på cirka 1000 timer, sier Ninive.

Det er tiden det ville tatt om en enkel beregning skulle utføres på en vanlig datamaskin.

Gull verdt

Legeringen Ninive har undersøkt er en av de mest vanlige i automotivindustrien: aluminium-magnesium-silisium (Al-Mg-Si). Han har sett på den presipitattypen som i størst grad antas å bidra til å øke hardheten til aluminium.

Disse partiklene måler 30 til 100 nanometer (nm) i lengde, med et tverrsnitt på 1 til 15 nm². Én nanometer tilsvarer en milliondels millimeter. Med andre ord ikke lett å få øye på, selv ikke i de mest avanserte mikroskopene som finnes.

Ved å lage datamodeller av presipitatene helt ned på nanonivå, for deretter å kjøre simuleringer på superdatamaskiner, kan Ninive forutsi hvordan presipitatene vil påvirke aluminiumen som omgir dem. Det kan være gull verdt for fremtidens aluminiumsindustri.

Med bedre kjennskap til den kjemiske sammensetningen av presipitatene har man mulighet til å forbedre egenskapene til denne legeringen enda mer.

Det kan man ved for eksempel å lage enda høyere konsentrasjoner av presipitatene. Høy konsentrasjon av presipitater betyr desto sterkere aluminium.

Det handler altså om å få full kontroll over blandingsforholdet – slik kan man skreddersy aluminiumen etter fremtidens industrielle behov.

Referanser:

Ninive m.fl: Detailed atomistic insight into the β″ phase in Al–Mg–Si alloys, Acta Materialia, Volume 69, May 2014, Pages 126–134, doi: 10.1016/j.actamat.2014.01.052.

Per Harald Ninive skal levere sin doktorgradsavhandling Towards a complete understanding of aluminium from atomistic modeling – A parameter-free study of hardening precipitates in Al alloys i høst.

600 sykepleiere over hele Norge blir i høst satt under daglig overvåkning.

De har sagt ja til å la forskerne følge med på søvnen deres.

Rundt 60 prosent av sykepleierne arbeider i turnus. Skiftarbeid kan forstyrre døgnrytmen og søvnen. Noen klager på helseplager, andre er fornøyd med den ekstra fritiden skiftarbeid gir.

 – Hvilke konsekvenser kan skiftarbeid ha for helsen? Det forsøker vi å finne svar på. Vi trenger å vite mer, sier Kristian Bernhard Nilsen.

Han er forsker og lege ved Oslo Universitetssykehus, og står bak prosjektet sammen forsker Dagfinn Matre ved Statens arbeidsmiljøinstitutt.

Overvåkingen blir svært tett og skal foregå i flere uker. Sykepleierne har en måler på ankelen, rapporterer i en mobil dagbok og må jevnlig gi prøver av blod og spytt.

Måler helsa over langen

Det har ikke vært gjennomført en lignende studie tidligere – verken i Norge eller på verdensbasis.

- Feltstudien er enestående i sitt slag. Vi skal studere våre deltakere over flere uker. Det er faktisk ingen som noen gang har klart å lage en studie av skiftarbeidere som ser på variasjonen i helseplager over mer enn 2-3 dager, forklarer Nilsen.

- Dette har aldri blitt gjort før – i en slik størrelsesorden og med så tett oppfølging, sier Matre.

Det har heller ikke før vært gjennomført en slik studie med mobilteknologi.

Den mobilbaserte løsningen vil gjøre det enklere for folk å delta. Vi antar også at det gjør svarene mer pålitelige, sier Matre.

Kobler sammen opplysningene

Aktivitetsmåleren er på størrelse med et armbåndsur og er festet til ankelen, men kan tas av ved dusjing. Den registrerer bevegelse og måler fysisk aktivitet og søvn i de fire ukene deltakerne fører dagbok.

Aktivitetsmålere brukes mye i døgnrytmestudier for å kartlegge sovemønster og døgnrytmeforstyrrelser.

Blod- og spyttprøvene vil bli analysert i laboratoriet, der forskerne ser på ulike molekylære og hormonelle stressmarkører. De vil også se på funksjonen til ulike gener som er knyttet til reguleringen av døgnrytme, og hvordan de virker sammen med betennelser, endringer i stoffskifte og følsomhet for smerte.

Forskerne skal sammenholde resultatet fra de mobile dagbøkene, med aktivitetsmålingene fra ankelapparatet, i tillegg til laboratorieanalyser av blod og spytt.

Helsearbeidere bør ha god helse

Risikoen for å glemme å rapportere relevant helseinformasjon, eller feilkobling mellom helseplager og skift- og nattarbeid, blir langt mindre med denne typen studier enn ved tradisjonelle spørreundersøkelser.

Å følge sykepleierne så tett over tid gir forskerne mulighet til å finne ut om endringer i helseplagene, er direkte knyttet til variasjoner i arbeidstid.

Analysene vil gi forskerne innsikt i mekanismene bak helseplagene. Den kan brukes til å lage helsefremmende tiltak for skiftarbeidere.

Befolkningen blir eldre og eldre, og det er et stigende behov for sykepleiere. Det er derfor til nytte for både den enkelte sykepleier og for samfunnet at sykepleieres arbeidsmiljø bidrar til god helse, mener forskerne bak studien.

Det er mange mysterier rundt innbyggerne i fortidas by Teotihuacán i Mexico. Ingen vet hvem som grunnla denne store sivilisasjonen nord for dagens hovedstad Mexico by.

Den oppsto omtrent 150 år før vår tidsregning, og ble etter hvert en viktig stormakt i regionen.

Nå vet vi litt mer om drikkevanene i byen med de enorme pyramidene og de brede avenyene.

Gjæret agave

Forskere fra Storbritannia, USA og Mexico har analysert potteskår funnet i og rundt Teotihuacán. Skårene stammer fra perioden mellom år 200 og 500, da den gamle sivilisasjonen var på høyden.

Innholdet i 14 av de rundt 300 bitene av det som en gang har vært krukker, krus og kar viste seg å være pulque, en gjæret, alkoholholdig drikk laget av saften fra agaveplanten.

Pulque var også populær blant aztekerne, et folkeslag som styrte sitt imperium fra Mexico fram til spanjolene gjorde slutt på det på 1500-tallet.

Pulque blir fortsatt drukket i Mexico.

Den mer kjente meksikanske drikken tequila er også laget av en type agave.

Pulque er mildere enn tequila, med omtrent 4,5 prosent alkohol ligner den mer på øl. Den er tyktflytende, har et melkeaktig utseende, og smaker litt gjær.

Ny kjemisk analyse

Forskerne klarte å gjøre en kjemisk analyse av rester av innholdet i keramikkrukkene.

Det er ikke så lett, for i motsetning til matrester er de kjemiske komponentene i alkoholholdige drikker vannløselige og bevares ikke like godt gjennom århundrene.

Men de klarte å få tak på bakterien som sørger for gjæringsprosessen til pulque.

De identifiserte den etanolproduserende bakterien Zymomonas mobilis. Når pulque gjæres, gjør den jobben sammen med gjær.

I ruinene av Teotihuacán gir gamle veggmalerier av agave, drikking og bruk av typiske krukker hint om at folk drakk pulque.

Dette skal være første gang noen har klart å slå fast helt sikkert at denne eldgamle sivilisasjonen drakk pulque.

Forskerne mener metoden også kan brukes for å identifisere andre populære drikker fra fortida som er gjæret ved hjelp av bakterier, for eksempel palmevin, øl og sider.

Viktig næring

Alkoholen var neppe til bare fest og moro eller rituell bruk, men bidro også til variasjon i matveien hos tidlige kulturer, tror forskerne.

Kostholdet i Teotihuacán besto i stor grad av mais, som stiller sulten, men mangler viktige næringsstoffer.

Tidligere analyser tyder på at pulque inneholder næringsstoffer og kan hjelpe kroppen med å ta opp jern.

Den hardføre agaveplanten tåler dessuten frost og tørke, og kan ha vært en viktig næringskilde når andre matplanter sviktet.

Ukjent kultur

Pulque kan ha vært nyttig matauk i en by som det er anslått at hadde over 100 000 innbyggere på det meste.

Sivilisasjonen forsvant brått, rundt år 650. Hvorfor, vet ingen.

Stedet sto tomt fram til aztekerne tok det i bruk flere århundrer etter. De kalte det “gudenes sted”, på aztekernes språk Teotihuacán.

Referanse:

Correa−Ascencio, M., m.fl.: Pulque production from fermented agave sap as a dietary supplement in Prehispanic Mesoamerica. PNAS online early edition 15. September 2014.

Av Petter Erik Leirhaug, doktorgradsstipendiat ved Seksjon for kroppsøving og pedagogikk på Norges idrettshøgskole. Hans doktorgradsprosjekt dreier seg om vurdering i kroppsøvingsfaget.

Offentlige utredninger hvor faget kroppsøving behandles som eget punkt er ikke hverdagskost. Sånn sett var det en kroppsøvingsfaglig begivenhet når Ludvigsen-utvalget overleverte NOU-rapporten «Elevenes læring i fremtidens skole» (1) til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Som kroppsøvingsforsker, og kanskje litt nerdete hva gjelder læreplaner og fagutvikling, kastet jeg meg ivrig over rapporten, men må bekymret konstatere at jeg finner omtalen av kroppsøvingsfaget lite nyskapende og ganske så ensidig idrettsfokusert.

Rapporten identifiserer «dybdelæring» og «progresjon» som vesentlige målsetninger i fremtidens skole. Progresjonen i dagens kroppsøvingsplan sies å følge elevenes fysiske og motoriske mestring i tillegg til et økende krav om å kunne forklare sammenhenger utover i skoleløpet, for eksempel mellom livsstil og helse. Samtidig «blir egen utøving og spesialisering knyttet til kroppsøving sentralt for en del elever ettersom mange utvikler ferdigheter på høyt nivå i ulike idretter. Skolefaget kjennetegnes derfor ved at det virker sammen med lokale idrettslag, sportsklubber og annen fritidsaktivitet i å bygge opp barn og unges kompetanse som utøvere innen idrettsgrener, både individuelt og sammen med andre.»

Kroppsøving er blant de skolefagene rapporten beskriver som bredt i omfang, innholdsmessig sett. Dette understreker utvalget som en utfordring for mål om dybdelæring, i motsetning til overflatelæring. Bredden i fag som kroppsøving «er til hinder for at elevene skal kunne gå i dybden i enkeltemner», og når aktører som idrettslag virker sammen med skolen om å bygge utøverkompetanse hos elevene kan det ses på som en form for fordypning

Jeg skal ikke her spekulere i hvem og hvilke elever en slik tenkning rundt fordypning sannsynligvis vil tjene. Jeg er interessert i hvordan rapporten kopler den klart uttrykte skepsis til bredden i kroppsøvingsfaget til det jeg leser som en prioritering av idrett på bekostning av andre bevegelsesaktiviteter. Hvis faginnholdet i utgangspunktet er for omfangsrikt og dybdelæring i faget handler om utøvelse og spesialisering i idrett, så forklarer jo det hvorfor for eksempel friluftsliv, som i dagens læreplan er et eget hovedområde i kroppsøving, ikke får noen omtale ut over nettopp som navn på hovedområdet. Og at dans som del av kroppsøving kun nevnes en gang i rapporten, og da under faget musikk!

Til utvalgets forsvar kan det hevdes at også disse aktivitetsområdene er ment inkludert i formuleringer som «utøvelse av ulike sports- og idrettsaktiviteter». Men utvalget stempler selv skolefagene som «historiske og kulturelle konstruksjoner» formet blant annet i dialog med samfunnsutvikling, pedagogikk og politikk. Da er det rimelig å forvente at utvalget har bevissthet rundt egne ordvalg og vinkling, og hvordan deres valg bidrar til konstruksjon og rekonstruksjon av ulike fagforståelser.  

Ord som «utøver» og «spesialisering» er hentet fra konkurranseidrettens begrepsapparat. Det er forskjell på å kunne delta og det å utøve en idrettsaktivitet. Begrepsbruken til Ludvigsen-utvalget støtter en fagforståelse som David Kirk hevder ble dominerende i «physical education»/kroppsøving for 30-40 år siden og som han kritiserer under betegnelsen «physical education-as-sport-techniques» (2). Kanskje ikke helt uventet, tyder forskning på at dagens praksis i kroppsøvingsfaget favoriserer «those who are already involved in movement activity and those who are involved in competitive youth sports in particular” (3, s. 15). Mer uventet, og kanskje litt skremmende, er det at et utvalg som skal gi råd om kroppsøving i fremtidens skole synes ukritisk eller ubevisst å yte støtte til en slik slagside med tanke på alle elevers mulighet til meningsfull læring og mestring i faget.

Eller kan den tilnærmede rendyrking av idrettsperspektivet faktisk tilhøre utvalgets svar på oppdraget? Er utøverperspektivet og idrettsorienteringen mest sentralt for den kropps- og bevegelseskompetanse et fremtidig samfunns- og arbeidsliv vil kreve? Dette trenger i så fall en dypere grunngiving når Ludvigsen-utvalget skal levere hovedrapporten innen 15. juni 2015.

Men også i første delrapport som vi nå har fått, er det mer å lese for den kroppsøvingsinteresserte. Totalt forekommer ordene «kroppsøving» og «kroppsøvingsfaget» 32 ganger i løpet av ca. 130 sider. De fleste av disse under punkt 6.8 der faget kroppsøving behandles spesielt (fra s. 89). En historisk linje trekkes tilbake til Normalplanen av 1939 og i perioden sies faget å ha vært «preget av behovet for en sunn fysisk utvikling hos elevene, men har også vektlagt glede, mestring, kreativitet og trivsel i tillegg til kunnskap om kroppen og bevissthet om helse». Vi kan også lese om utvikling i fagets timetall, om den uro som har vært rundt ulik opplærings- og vurderingspraksis (4) og om 2012-revisjonen av læreplanen som klargjorde at innsats skulle være en del av vurderingsgrunnlaget i faget kroppsøving (5). 

Alt dette forblir overflatekunnskap om det ikke knyttes til en dypere diskusjon av hvilken rolle kroppsøving skal spille i fremtidens skole. Det er fristende å la Rune Slagstad få siste ord. Han var i anledning overleveringen av NOU-rapporten invitert til å kommentere utvalgets arbeid i et skolehistorisk perspektiv. Slagstad beklaget at rapporten selv er preget av mangel på den faglige dybde som rapporten etterspør i skolen, og at behandlingen «av fagenes historikk, rasjonalitet og begrunnelse er overfladisk og lettvint» (6).

Sten Ludvigsen svarte med å si at rapporten var gjennomsyret av fokus på fag og at Slagstad burde gå hjem og lese den. Vel, jeg har lest den og er langt fra beroliget med tanke på kunnskapsgrunnlaget som er ment å danne basis for tilrådninger om elevenes læring i og gjennom kroppsøving i fremtidens skole.

Referanser:

(1) NOU (2014): Elevenes læring i fremtidens skole. Et kunnskapsgrunnlag. Norges offentlige utredninger 2014:7.

(2) Kirk, David (2010): Physical education futures. Milton Park/Abingdon/Oxon: Routledge.

(3) Säfvenbom, Reidar, Haugen, Tommy og Bulie, Marte (2014): Attitudes toward and motivation for PE. Who collects the benefits of the subject? Physical Education and Sport Pedagogy, DOI: 10.1080/17408989.2014.892063

(4) Lyngstad, Idar, Flagestad, Lene, Leirhaug Petter Erik og Nelvik, Ingrid (2011): Kroppsøving i skolen. Rapport fra arbeidsgruppe i kroppsøving. Utdanningsdirektoratet. Kan hentes fra

(5) Utdanningsdirektoratet (2012): Udir-8–2012 Endringer i faget kroppsøving. Rundskriv 8/2012.

(6) Slagstad, Rune (2014): Befri oss fra pedagogene! Foredrag holdt 3. september 2014 ved overlevering av første delrapport fra Ludvigsen-utvalget (NOU 2014:7), trykt i Klassekampen 6.9. 2014, s. 32-34.