Fordelene med frivillig arbeid er mange. Men voksne over femti som holder seg aktive gjennom frivillighet ser ut til å også dra helsemessige fordeler fra arbeidet.

En ny studie publisert i Psychological Bulletin samler resultatene fra 73 ulike undersøkelser utført i løpet av de siste 45 årene blant voksne amerikanere og kanadiere, og gir et bilde av hvilken effekt frivillighet har.

• Les også: Frivillige blir lykkeligere på jobb

- Målet vårt var å skaffe et mer oversiktlig syn på nåværende kunnskap om fordelene ved frivillig arbeid blant eldre voksne, sier Nicole Anderson, én av forskerne bak studien, i en pressemelding.

Gagner de svake mest

De ulike undersøkelsene måtte oppfylle en rekke krav for å få bli med i Andersons studie. Forsøkene måtte kunne vise at ting som lykkefølelse, fysisk helse, depresjon og generell tilfredshet hadde endret seg etter at forsøkspersonene hadde gjort ulike typer arbeid.

• Les også: Frivillig arbeid i vekst

Funnene i den samlede studien viste at frivillig arbeid kunne knyttes opp mot redusert depresjon, bedre helhetlig helse, psykisk velvære og færre fysiske begrensinger.

I tillegg viste det seg at eldre med kroniske helseplager dro flest fordeler fra arbeidet de gjorde.

Samlet bevis

- Sammenlagt tyder disse resultatene på at frivillighet blir assosiert med bedre helse og økt fysisk aktivitet – forandringer som man forventer å beskytte mot flere helseplager, sier Anderson.

For eksempel er antallet hoftebrudd lavere hos eldre som jobber frivillig, sammenliknet med de som ikke deltar i slike aktiviteter.

• Les også: Lykkelig som frivillig

I studien noterer hun også at det tidligere ikke har vært forsket på sammenhengen mellom for eksempel risiko for demens og frivillig arbeid.

I pressemeldingen oppfordrer hun derfor flere forskere til å gå nøye til verks for å undersøke hvordan frivillig arbeid og aktivitet kan påvirke kognitiv funksjon.

Referanse:

Nicole D. Anderson, Thecla Damianakis, Edeltraut Kröger, Laura M. Wagner, Deirdre R. Dawson, Malcolm A. Binns, Syrelle Bernstein, Eilon Caspi, Suzanne L. Cook. The Benefits Associated With Volunteering Among Seniors: A Critical Review and Recommendations for Future Research.. Psychological Bulletin, 2014

– Dette er ett eksempel på hvordan hindringer som oppstår i problemløsing kan bidra til kreativitet og bedre løsninger om de håndteres på en konstruktiv måte, oppsummerer førsteamanuensis Ragnhild Kvålshaugen ved Handelshøyskolen BI.

Sammen med doktorgradsstipendiat Sebastiano Lombardo har hun observert og intervjuet deltakere som har deltatt i idédugnader, der målet er å løse problemer hos ulike firmaer. Forskerne har fulgt tolv slike caseprosjekter, der fellesnevneren er at problemene ikke har noen klar løsning. 

Som for eksempel dilemmaet hos Jernbaneverket: Er det mest strategisk å bygge nye traseer for høyhastighetstog, oppgradere Intercity-linjer til høyhastighetsstandard eller videreutvikle den eksisterende intercitystrategien?

Eller som en av ingeniørene formulerte det: “Valget synes å være mellom tomme høyhastighetstog eller fulle, trege intercitytog.” 

Andre case forskerne har sett på er: Hvor er det mest effektivt å plassere ny jernbanetrase på Østfoldbanen? Hvordan skal vi øke markedsandelene i et gitt marked? Hvordan kan vi lage et system som sikrer en optimal distribusjon av naturgass i Europa? 

Sabotasjen utløste kreative løsninger

Når vi skal løse problemer av denne typen, møter vi ikke rent sjelden på hindringer underveis. Det er ikke bare negativt, ifølge forskerne. 

De to har særlig sett på fire ulike hindringer som kan oppstå i problemløsing: a) Politiske hindringer, for eksempel hva er prosjektets omfang, b) tekniske hindringer, for eksempel tilgang til kompetanse eller teknologi, b) sosiale hindringer, for eksempel personlige relasjoner og e) administrative hindringer, for eksempel budsjettrammer.

Da Jernbaneverket leide inn et konsulentfirma til å arrangere idédugnad om høyhastighetstog, viste det seg ganske raskt at hindringer også kan føre noe godt med seg. Et par av senioringeniørene i firmaet mente nemlig at de politiske og administrative rammebetingelsene ikke var godt nok formulert. De mente dette ville føre til at idéarbeidet kun ville dreie seg om intercitydiskusjonen, og ikke høyhastighetstog. 

Den lille gruppen med ingeniører torpederte det opprinnelige opplegget, og tvang fram en workshop som kun handlet om høyhastighetstog. Blant annet ble det fremskaffet mye større kart enn det som normalt brukes for å planlegge togkorridorer. 

Og prosjektlederen kunne innlede workshopen med å si: 

“Å følge spillereglene vil ikke føre oss noe sted i dette tilfellet. Vi ville da blitt dratt inn i tradisjonell intercity-planlegging. Det er ikke noe spennende.”

Bryter opp fastlåste mønstre

Når vi skal løse problemer, har vi ifølge Kvålshaugen og Lombardo ofte en klar oppfatning og forståelse av hva problemet er. Vi har også gjerne en klar oppfatning av hvordan problemet skal løses. Og vi har en tydelig idé om hvordan sluttresultatet skal være.

Det er ikke noe galt i å tenke på dette før du gir deg i kast med problemløsing. Men et for fastlåst mønster bidrar ofte til at vi gjør det vi pleier å gjøre.

Slik blir en fast struktur en barriere for å tenke kreativt i arbeidet med å løse problemet.

Hindringer kan få oss til å måtte tenke utenfor dette mønsteret. Kreative handlinger må til for at vi skal forsere hindringene vi møter.

 – Hindringer representerer et kreativt potensiale. Det krever at vi klarer å ta et oppgjør med vår nåværende forståelse av hindringen, og se etter nye måter å forstå problemet på, sier Sebastiano Lombardo. Han kaller dette nedbrytende praksis.

Det er altså viktig å stille spørsmålstegn ved hindringen og løse opp jerngrepet som denne hindringen har på muligheten til å løse problemet.

- Gode problemløsere evner å se på hindringer med nye øyne som åpner opp for kreative løsninger, sier Lombardo.

Fire måter å takle hindringer på

Lombardo og Kvålshaugen identifiserer fire ulike måter å håndtere hindringene på: Du kan protestere, foreslå, forlede eller sabotere.

Disse ulike praksisene er forskjellige med tanke på hvor åpne og direkte de er. Protestere og forslå er åpne måter å møte hindringer på, mens forlede og sabotere er mer skjulte former for å håndtere hindringer.

Når du velger protestere og foreslå utfordrer du status quo mer direkte enn om du velger å sabotere og forlede.

De to forskerne karakteriserer det som skjedde i caset fra Jernbaneverket for sabotasje. Den lille gruppen med ingeniører klarte å ødelegge den planlagte agendaen, noe som ble oppfattet av Jernbaneverket som et klart brudd på det man hadde blitt enige om, og et “implisitt, urettferdig og noe aggressivt uttrykk for klientens utilstrekkelige planleggingsprosess”. 

Resultatet ble ifølge forskerne likevel en rekke ideer som var godt innenfor rammebetingelsene, både når det gjaldt høyhastighetstog, og løsninger for tradisjonell intercitystrategi. 

Seks råd til ledere

Kvålshaugen og Lombardo har på bakgrunn av studien utarbeidet seks praktiske råd om ledelse av kompleks problemløsing.

• Det er viktig å gi rom for å utfordre etablerte oppfatninger av hindringene som oppstår i problemløsningen. Dette må kunne diskuteres åpent i gruppen som har ansvar for å løse problemet.
• Pass på at problemdefinisjonen ikke blir for rigid. Vær åpen for å tenke på om det er mulig å finne nye måter å strukturere problemløsningsprosessen på underveis. Vær heller ikke for opphengt i den spesifikke løsningen man så for seg i utgangspunktet.
• Vær også bevisst på at kreative handlinger kan oppstå selv om man ikke planlegger for det. Hindringene er generatoren for kreativitet. For å få til kreativ problemløsing er det viktig å ha rom for å la nye ideer komme frem.
• Kreative handlinger er ikke bare individuelle, de er i stor grad gruppebaserte. Deltakerne i en problemløsningsgruppe gir hverandre ideer som det kan spinnes videre på.
• Som leder av problemløsningsprosesser er det viktige å sørge for at hindringer kan diskuteres underveis i alle faser av problemløsningsprosessen også når problemet først defineres. Det betyr at fleksibilitet og vilje til å se problemet fra en annen synsvinkel er et viktig kjennetegn ved problemløsning som oppfordrer til kreativitet og nytenking.
• Det er fortsatt viktig å konkludere etter hver fase i problemløsningsprosessen (problemdefinisjon, problemløsning og valg av alternativer) før man går videre til neste fase i problemløsningsprosessen.

Referanse:

Lombardo, S., & Kvålshaugen, R. 2014. Constraint-Shattering Practices and Creative Action in Organizations. Organization Studies, 35(4): 587-611. Sammendrag

Et av de mest langvarige ape-forskningsprosjektene i verden heter Amboseli Baboon Research Project. Forskerne har fulgt en gruppe på 200-300 bavianer på nesten daglig basis i mer enn 27 år.

I løpet av hele prosjektet har forskerne fått informasjon om livsløpet til mer enn 1500 bavianer.

I deres siste studie har forskerne fokusert på hvordan vennskap blant hunnbavianene påvirker overlevelsen deres.

Sosiale dyr, lengre liv

– Stell blant bavianer tilsvarer en god samtale over en kaffekopp på kafé for oss, sier Susan Alberts, forsker ved Notre Dame-universitetet i USA og medforfatter på studien, i en pressemelding.

Forskerne registrerte hvor mye tid forskjellige hunnbavianer brukte på å stelle andre medlemmer av begge kjønn i flokken. Stell går først og fremst ut på å rense pelsen til andre aper for lopper eller skitt, og fungerer som sosialt lim for mange ulike aper.

Selv om stell er fint, kan det også ligge noen utspekulerte tanker bak kosen.

Forskerne fant at de mest sosiale hunnbavianene levde to til tre år lengre enn de usosiale medlemmene i gruppa. En bavian i villmarken blir gjerne rundt 25 år gammel.

Når forskerne bryter ned resultatene, viser det seg at bavianer som var sosiale med begge kjønn levde lengst.

Hunnbavianer som var mest sosial med hannbavianer levde litt lengre enn hunnbavianene som hang mest med andre hunnbavianer.

Forskerne tror det kan være mange grunner til at de sosiale var sunnere enn usosiale medlemmer i gruppa. Å være usosial eller utstøtt kan føre til mer kronisk stress eller dårligere tilgang på felles goder, som mat og vann.

Hvis vennskap er sunt, hvorfor er ikke alle venner?

Hvis vennskap og nære sosiale forhold fører til lengre og sunnere liv, hvorfor er noen bavianer usosiale? Ville ikke evolusjonen ha sørget for at alle var venner?

– Hvis sosiale forhold er så verdifulle, vil det være intens konkurranse om vennskap, sier forsker Susan Alberts, medforfatter av artikkelen.

– Konkurransen fører dermed til at noen dyr blir ekskludert fra gruppa.

Samtidig tror forskerne at det også være noen fordeler ved å være litt i utkanten av gruppa.

– Dyrene kan for eksempel være mindre utsatte for sykdomssmitte. Samtidig er det slåsskamper om de beste vennskapene, som kan føre til alvorlige skader blant de mer sosiale dyrene.

Disse eventuelle fordelene veier tydeligvis ikke opp kostnaden ved å bli utstøtt av gruppa.

– Gjelder også for folk

– Jeg tror disse resultatene kan overføres til mennesker, sier forsker Elizabeth Archie ved Notre Dame, hovedforfatter bak artikkelen.

Flere andre studier har sett på sammenhengen mellom å ha gode venner og lengre liv. Samtidig er det også mange dyr som skaper lange og gode vennskap, fordi det gir mange andre fordeler også.

– Tidligere studier har vist at sosiale forhold blant delfiner og rotter kan forlenge livene deres.

–  Jeg tror våre resultater bekrefter disse fenomenene hos pattedyr, og det kan være en egenskap som deles av mange forskjellige arter.

Hva med hannbavianene?

Studien har hovedsakelig sett på hunnbavianer fordi hannbavianer er mye vanskeligere å følge over lang tid.

– Hunnbavianer lever i samme gruppe hele livet, hvis de forsvinner fra gruppa er det nesten helt sikkert at de er døde, sier forsker Elizabeth Archie.

– Hannbavianer bytter grupper flere ganger i løpet av livet, så vi kan ikke være sikre på om de bare har byttet beite eller er døde hvis de forsvinner.

Referanser:

E. Archie, m.fl.: Social affiliation matters: both same-sex and opposite-sex relationships predict survival in wild female baboons. Proceedings of the royal society B, DOI:10.1098/rspb.2014.126.

Saken som først ble publisert i Daily Mail har gått rundt hele verden, og ble også gjengitt i mange norske medier. Den engelske avisens scoop var at de kunne slå fast identiteten til Jack the Ripper, basert på DNA-spor funnet på et sjal som skal ha tilhørt Catherine Eddowes, et av den mystiske morderens ofre.

Men kan man virkelig, på ekte CSI-vis med DNA-analyser, avsløre en morder etter over hundre år?

De grusomme drapene i Whitechapel-distriktet i London i 1888 har blitt del av populærkulturen i den vestlige verden. Filmer, dataspill og endeløse spekulasjoner om hvem denne mystiske morderen kan ha vært kommer ut med jevne mellomrom.

Ripper-mordene har blitt et helt eget fagfelt, som kalles Ripperology. Fagfeltet har til og med et eget blad, kalt Ripperologist.

Jack the Ripper skal ha tatt livet av flere kvinnelige prostituerte som bodde og levde i Londons slumområder. Saken fikk enormt mye mediedekning for sin tid, og har blitt stående som en av verdens mest berømte kriminalsaker.

Mordene var spesielt grusomme, siden flere indre organer var fjernet hos noen av ofrene, noe som også har ført til spekulasjoner om at Jack the Ripper-morderen må ha hatt anatomisk kunnskap for å kunne gjøre inngrepene.

Følg DNA-sporet!

Den nye etterforskningen ble gjort av en hobbydetektiv ved navn Russell Edwards, som fikk profesjonell hjelp til å utføre DNA-analysen.

Blodflekker på sjalet ble matchet med slektninger av Eddowes, og sædflekker på det samme sjalet skal ha blitt matchet til etterkommerne av Aaron Kosminski. Han var en polsk frisør som bodde i Whitechapel, og har nå blitt pekt ut som mannen bak Jack the Ripper.

NBCs vitenskapsredaktør Alan Boyle har intervjuet en annen Ripper-etterforsker som mener at DNA-prøvene skaper en CSI-effekt, og når folk hører om at prøver har blitt DNA-matchet, må saken være løst.

Problemet er at det finnes flere forskjellige typer DNA-prøver, og flere forskjellige DNA-varianter.

To typer DNA

DNA-prøvene fra skjerfet kommer fra mitokondrielt DNA, kalt mtDNA. mtDNA finnes i cellenes mitokondrier, og skiller seg på mange måter fra DNA i cellekjernen, eller nDNA.

Blant annet består nDNA av arvemateriale fra både mor og far, mens mtDNA bare kommer fra mor.

Det var ikke mulig å bruke nDNA fra sjalet på grunn av prøvenes alder. Dette blir også problematisert av Alan Boyle i NBC og flere andre kritikere.

Hvis det ikke skjer mutasjoner i mtDNA, vil mange mennesker dele akkurat det samme arvematerialet.

Den samme varianten av mtDNA kan finnes hos en persons mor, søsken og andre slektninger av mor, og kan strekke seg over mange generasjoner i den samme morslinjen.

I Daily Mail-artikkelen blir det hevdet at de har identifisert mtDNAet både til Kosminski og Eddowes, ved å sammenligne mtDNA-prøvene med folk som skal være i direkte slekt med Kosminski og Eddowes.

Kosminskis mtDNA tilhører den såkalte haplogruppen T1a1. Denne gruppen er ikke spesielt uvanlig, og deles av mange mennesker over hele Europa.

Hvis man slår opp T1a1 i genregisteret til nettsiden Eupedia, finner man at gruppen har blitt funnet i flere deler av Europa, og kan ha kommet til Europa mot slutten av den siste istiden.

Det har også blitt sådd tvil om hvor godt mtDNA fungerer til identifisering.

DNA-bevis, uansett hva slags DNA man tester, er nesten aldri fellende bevis i en rettsak, i hvertfall i Norge. Hvis flekkene på sjalet er autentiske, viser DNA-prøven at de nålevende slektningene er i samme morslinje som personene som har lagt igjen flekkene på sjalet. 

Dette er en indisie, og må følges opp med andre beviser i for eksempel en rettsak for at man skal kunne slå fast skyld.

Hvis man bruker Daily Mail-artikkelen som refereanse, ser det heller ikke ut som om resultatene av undersøkelsen har blitt etterprøvd av andre laboratorier, eller vært gjennom en fagfellevurdering.

Er sjalet autentisk?

Det er også umulig å vite om sjalet ikke har blitt vasket på de 126 årene siden drapene skjedde, samtidig som det blir sådd tvil om at sjalets historie kan spores helt tilbake til åstedet i 1888, som kan leses mer om her.

Det var heller ikke lenge siden en annen mann, Walter Sickert, ble utpekt som Jack the Ripper, også ved hjelp av DNA-prøver. Kvinnen bak etterforskningen var den gangen krimforfatteren Patricia Cornwell.

Det sikkert ikke siste gangen vi hører om en ny identifisering av Jack the Ripper.

Referanser:

Forensic DNA – Mithocondrial DNA – National institute of Justice

Was it Aaron Kosminski? – NBC News

DNA som bevis – Folkehelseinstituttet 

– Det er uhyre sjeldant med så gode fossil av blautdyr, ifølgje forskarar.

Vanlegvis er det berre dei harde delane av dyr og plantar som vert til fossil, som knoklar og skal.

Derfor er det av stor verdi for forskarane når blaute kroppsdelar òg vert fossilisert, slik det til dømes skjedde med mageinnhaldet til Ida-fossilet.

Dermed var det ein sensasjon då ei gruppe forskarar i 2009 kunne rapportera om fem godt bevarte fossil av åttearma blekksprutar som levde for 95 millionar år sidan. Blekksprutane var av tre ulike artar.

Grunt hav

– Ein død blekksprut vert raskt til ei slimete masse. Å finna eit fossil som dette, er som å fina ei fossil snørrklyse, seier Jørn Hurum frå Naturhistorisk museum (NHM) ved Universitetet i Oslo.

– Vårt fossil er frå same staden som dei som vart beskrivne i 2009, og kanskje endå eit hakk finare, seier han.

Fossila er funne i Hâdjoula i Libanon. Her var det eit grunt hav med mykje kalkslam, som dekka dei døde dyra før dei vart etne av åtseletarar eller fekk tid til å begynna å rotna.

Kjenner ingen mellomledd

– Vi kan tydeleg sjå sugekoppar, hud, muskelavtrykk, blekksekk, auge og tarmsystem. Desse blekksprutane liknar mykje på dei som lever i dag, og viste at dei har utvikla seg titals millionar år tidlegare enn det vi hadde trudd til då, seier professor Hans Arne Nakrem frå NHM.

– Men vi kjenner knapt eit einaste mellomledd mellom desse 95 millionar år gamle fossila og dagens blekksprutar.

Han fortel at noko av det spennande med å motta eit fossil frå ei slekt som er såpass nyleg beskriven, er at det framleis står att forsking som kan gjerast.

Sofistikerte laboratorium

– Vi veit at vårt eksemplar er av same slekta, Keuppia, som to av dei tre beskrivne artane. Men vi er ikkje sikre på om det er ein ny art eller ikkje.

– Og uansett har vi sofistikerte laboratorium som kan avdekkja nye tilhøve ved anatomien hjå dette fossilet, seier Nakrem, og garanterar at det i framtida vil koma mange fleire spennande funn frå Hâdjoula, spesielt av blautdyr.

Fossilet er ei gåve frå PalVenn, eller Paleontologisk museums Venner. Hurum kan ikkje få rost veneforeninga nok.

Frivillige entusiastar

– Nokre få av oss får sjansen til å gjera lidenskapen vår til eit levebrød. Men utan støtten vi får frå frivillige entusiastar som PalVenn, hadde mykje av det vi driv med, vore vanskeleg eller umulig å gjennomføra.

– Innkjøp som dette er eitt døme, eitt anna er utgravingane våre på Svalbard.

Fossilet vart vist fram fyrste gong ved NHM under den tiande Geologiens dag 12. september.

Referanse:

Fuchs m.fl: New octopods (Cephalopoda: Coleoidea) from the Late Cretaceous (Upper Cenomanian) of Hâkel and Hâdjoula, Lebanon, Palaeontology Volume 52, Issue 1, pages 65–81, January 2009, doi:10.1111/j.1475-4983.2008.00828.x.

Hvor i universet finner man Melkeveien?

Det spørsmålet har nå blitt lettere å besvare, etter at en gruppe forskere har tegnet et helt nytt kart over vår del av universet.

Ifølge kartet er Melkeveien plassert i en kjempemessig samling av galakser – en såkalt superhop – som de har gitt navnet Laniakea.

– Ved å se et kart får man en følelse av hvor man befinner seg, sier astronomen Brent Tully fra University of Hawaii til National Geographic.

Han har stått i spissen for den nye undersøkelsen, som nettopp er publisert i tidsskriftet Nature.

Vi døper deg Laniakea 

Forskerne anslår at vår lokale superhop måler omkring 500 millioner lysår i diameter og inkluderer omkring 100 000 galakser.

Det betyr ifølge Nature News at den er omkring 100 ganger større enn hittil antatt.

Navnet er hawaiisk og kan oversettes til umålelig himmel.

Det er langt fra første gang astronomer forsøker å kartlegge universet vårt og plassere Melkeveien i forhold til andre galakser.

Men ifølge National Geographic har tidligere kart ikke kunnet identifisere hvilke galakser som var bundet sammen av tyngdekraften – og dermed hvor vår lokale superhop sluttet og en ny superhop begynte.

Ny definisjon av superhoper

I den nye undersøkelsen foreslår forskerne en helt ny måte å definere hva en superhop er.

Inntil nå har forskerne plassert Melkeveien i superhopen Virgo, men med den nye definisjonen blir Virgo bare en del av den mye større superhopen Laniakea, skriver Nature News.

Selv om Laniakea når blir omtalt i medier verden over, understreker en tysk forsker overfor Nature News at vi neppe har hørt det siste ord om hva en superhop er og hvordan man definerer den.

Så til tross for at du nettopp har lært jordens nye adresse, kan du altså ikke være helt sikker på at forskerne ikke tegner om kartet igjen.

Du kan høre mye mer om den nye undersøkelsen og definisjonen av superhoper i videoen øverst i artikkelen. 

Referanse:

R. Brent Tully m. fl.: The Laniakea supercluster of galaxies. Nature 513, 71–73 (2014) doi:10.1038/nature13674 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Ni av ti som tar utdanning som kvalifiserer dem for bestemte yrker, såkalt profesjonsutdanning, får jobb rett etter fullført utdanning. Og de fleste nyutdannede profesjonsutøvere befinner seg i relevante yrker.

Aller best ut kommer velferdsstatens mest etterspurte arbeidskraft: sykepleiere, lærere og førskolelærere.

– Bildet er generelt lyst når det gjelder integrasjon i jobbmarkedet. Uteksaminerte studenter får relevant jobb i forhold til utdanningen de har tatt, sier Andreea Ioana Alecu ved Senter for profesjonsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Senteret har utarbeidet en rapport basert på tallene de har hentet fra StudData, en database over profesjonsutdanningene og overgangen til arbeidslivet. Rapporten tar for seg nyutdannede høgskolestudenter med bachelorgrad.

Hovedfokus i rapporten er velferdsprofesjonene i offentlig sektor, men bildet er ganske likt for ingeniører, som tradisjonelt jobber i konkurranseutsatte sektorer.

Stort behov

– De fleste uteksaminerte studenter bruker mellom ett og to år på å få en stilling innenfor kjerneområdet. Dette er mest tydelig for ingeniører, sier Alecu.

Blant lærere, førskolelærere og sykepleiere er det litt flere som går rett ut i en stilling innen kjerneområdet eller annet relevant arbeid det første året.

– For de fleste av gruppene stiger denne andelen året etter. For sykepleiere gjelder det nesten 90 prosent året etter endt utdanning, mens det for lærere er det litt over 90 prosent som er i undervisningsyrker, sier Alecu.

– Dette kan tyde på at arbeidsmarkedet har behov for denne kompetansen, samtidig som koblingen mellom profesjonsutdanning og jobb fungerer godt, sier hun.

I relevante jobber

Rapporten skiller mellom ansatte i det som betegnes som utdanningens kjerneområde, annet relevant arbeid og arbeid som anses for ikke relevant for utdanningen.

For sykepleiere regnes for eksempel arbeid i helsesektoren som kjerneområdet. Arbeid utenfor pleie- og omsorgssektoren regnes som ikke relevant.

– Fysioterapeuter følger ganske tett etter sykepleiere og lærere, med cirka 85 prosent som er sysselsatt innenfor kjerneområdet og andre relevante yrker.

– For bygningsingeniører, sosionomer og barnevernspedagoger er det litt over 80 prosent av respondentene som er i relevante yrker året etter avlagt grad, sier Alecu.

Selvstendig næringsdrivende

– Journalister er unntaket. Undersøkelsen tyder på at journalister har et tøffere møte med arbeidsmarkedet enn andre grupper, sier hun.

I denne gruppen er det litt under 55 prosent som er i relevante jobber året etter fullført utdanning. Samtidig er det lav arbeidsledighet blant journalister, noe som tyder på at mange enten er selvstendig næringsdrivende eller i videre utdanning.

Andelen selvstendig næringsdrivende varierer blant utdanningsgruppene.

– Andelen er veldig lav blant lærere, sosialarbeidere, og sykepleierne, men også for bygningsingeniører, sier Alecu.

– Blant fysioterapeuter er det derimot en ganske høy andel selvstendig næringsdrivende fra første året etter fullført utdanning. Denne andelen stabiliserer seg på omkring 15 prosent, sier hun.

De fleste i arbeid

Uteksaminerte kandidater fra landets høgskoler har lett for å finne relevant arbeid, og arbeidsledigheten er lav. For eksempel har registrert arbeidsledighet for studenter med avlagt grad i 2007 har vært under to prosent for perioden 2008–2011.

Det er også få som havner utenfor arbeidslivet grunnet uføretrygd og andre offentlige ytelser.

– Den store andelen sysselsatte tyder på at det er stor etterspørsel i markedet etter kompetansen profesjonsutdannede har oppnådd gjennom studiene, sier Alecu.

Referanse:

Alecu: Arbeidsmarkedssituasjon for høyskoleutdannede, HiOA Rapport 2014 nr. 11.

Philae, landingssonden til ESAs kometjeger Rosetta, skal lande på toppen av kometen 67P i november. Det kan revolusjonere kunnskapen om kometer og solsystemets barndom, og gi svar på hvor vannet og livet på jorda kommer fra.

Men det blir langt fra noen rutinemessig landing. Kometen 67P/Tsjurjumov-Gerasimenko har en form som minner mest om en badeand, med en avlang stor del og en mindre rund del festet til den ene enden.

Den mildt sagt uvanlige formen har allerede gitt romekspertene ved ESA, den tyske romorganisasjonen DLR, og den franske romorganisasjonen CNES en utfordring når de skulle finne det beste landingsstedet for Philae.

Flatt, med sollys og utsikt

Landingsstedet må ikke ha store steiner, klipper, eller sprekker som kan gjøre landingen vanskeligere eller sette sonden i fare.

I tillegg må der være godt med sollys slik at batteriene kan lades, og ha utsyn til Rosetta slik at Philae kan kommunisere med modersonden og jorda.

Av de fem mulige landingsstedene som ble presentert i august i år, er sted J nå valgt ut som hovedlandingssted. Landingssted C er reserve i tilfelle J skulle vise seg å være vanskeligere enn først antatt.

Landingssted J ligger på toppen av kometens lille del, på “badeandens” hode. Den har lave geologiske formasjoner, men lite kampestein og godt med sollys. Det samme gjelder reservestedet, som ligger bak på kometens “kropp”.

Her vil Philae kunne undersøke kometens overflate og indre, samt noe av materialet som allerede har begynt å fordampe fra kometens “nakke” og midtparti.

Videoen over viser Philaes ti instrumenter, hvor de sitter på sonden, og hva de skal gjøre etter landingen.

Både kometens fysiske og kjemiske egenskaper, temperatur på overflaten og i kjernen, samt plasma og magnetisme, skal undersøkes ved hjelp av Philae. Rosetta skal fortsette å gjøre sine målinger fra bane rundt 67P.

- Dette blir aller første gang en romsonde sitter på en komet for å ta prøver, og vil gi oss helt unik informasjon om sammensetningen, strukturen, og utviklingen til kometer, sier Jean-Pierre Bibring, hovedforsker for landingen.

Her er mer om landingsstedet.

ESA planlegger også en konkurranse om å gi navn til Philaes landingssted. Følg Rosetta på Twitter for mer informasjon.

Prøver fra en tidsmaskin

Kometer og asteroider ble til på samme tid som da resten av solsystemet ble dannet, for rundt 4,5 milliarder år siden. Dermed er de nesten som tidsmaskiner som kan fortelle oss hvilket materiale planetene ble dannet av og hvordan forholdene var i solsystemets barndom.

Etter at jorda ble dannet, fikk den store mengder vann og organiske forbindelser fra kometer og asteroider som bombarderte planeten. Kanskje er dette opphavet til makromolekylene som senere ble til liv på jorda.

Derfor er forskerne så ivrige etter å undersøke kometer nærmere. Kometer er også interessante i seg selv, blant annet fordi de kan gi informasjon om forholdene ytterst i solsystemet og om kometer som går nær jorda, men som vi ikke har oppdaget ennå.

Kometlandingen i november vil ta rundt 7 timer, uten at det vil tappe batteriene til Philiae. Romsonden vil kunne gjøre alle de første undersøkelsene på strømmen som er igjen.

Allerede nå går Rosetta i komplekse baner rundt kometen. Under Philaes landing vil Rosetta gjøre enda mer intrikate bevegelser for å forsikre seg om at landingen går som den skal. Det bør gjøres før is og støv for alvor begynner å fordampe fra kometen etterhvert som den nærmer seg sola.

- Vi har ingen tid å miste, nå vil Rosetta fortsette å kartlegge og undersøke 67P for å hjelpe oss å planlegge landingen i detalj, sier Andrea Accomazzo, ESAs leder for gruppen som styrer Rosetta.

Landingen er foreløpig lagt til 11. november 2014, men tidspunktet vil bli nærmere fastsatt 26. september.

Du kan lese mer på Rosettas blogg. Her er video med mer informasjon om hele oppdraget.

Her er videoen fra pressekonferansen av kunngjøringen om landingsstedet mandag 15. september.