I Orkdal i Sør-Trøndelag har forskerne funnet ut av hvor mye sand og leire de må gjennom, før de møter fast fjell.

Det gjør de ved å bruke detaljerte målinger av tyngdekraft sammen med andre geologiske data. På den måten kan de tegne et godt bilde av hvor berget i undergrunnen ligger.

- Hvor langt det er ned til berggrunnen, er viktig informasjon når vi skal undersøke grunnvannet i Norge, sier Georgios Tassis, forsker ved Norges geologiske undersøkelser (NGU).

- Men også når det skal bores energibrønner, vil slike data ha stor betydning og spare utbyggeren for både tid og penger.

300 meters dyp

Kartleggingen har foregått i et område rundt den kjente lakseelva Orkla.

Fra slutten av siste istid og fram til nå, har elva bygd opp avsetninger av stein, sand, grus og leire, som ligger som et tykt lag over fjellet. Slike løsmasser kalles sedimenter.

På det meste har NGU-forskerne beregnet dybden til om lag 300 meter ned til fast fjell.

Forskjellene i tetthet mellom sedimentene og det faste fjellet under, gjør det mulig å finne ut hvor langt det er ned til berggrunnen ved å måle tyngdekraften. De lettere sedimentene gir svekkelser i tyngdefeltet.

Variasjoner i tyngdefeltet måles med et følsomt gravimeter. Et målelodd inne i instrumentet henger i ei fjær, og strekkes lenger ut dess tettere masse som er i grunnen.

Målingene er utført for hver 50 meter langs linjer på tvers av dalføret.

De ble utført allerede i 1990 av forsker Jan Fredrik Tønnesen og overingeniør Jomar Gellein. Tønnesen har tidligere gjort tilsvarende beregninger av dybde til fjell i Numedal, Verdal, Stjørdal, Gauldal og Trondheim.

Når forskerne har målt og kartlagt mange slike linjer, får de en oversikt over dybden ned til fast fjell i hele området.

I prosjektet i Orkdal ble det etablert 12 slike linjer. I rapporten som NGU nå presenterer, legges resultatene fra disse frem hver for seg. De er i tillegg sammenstilt i et nytt kart, fra fjorden og opp gjennom dalen til Vormstad, som viser hvor langt det er ned til berggrunnen.

Etterlater ingen spor

- Dette er kartlegging av grunnforholdene, som ikke legger igjen noen spor etter seg, sier Tassis.

Alternativet ville vært å bore ned til fjellet eller skyte seismikk. Boring  ville gitt dybdemåling bare på ett punkt.

Tassis har utført alle modellberegningene som viser tykkelsen av sedimentene og fjelloverflatens beliggenhet i dalføret.

- Vi har noen borepunkter i området fra før, som gir oss eksakt dybde på noen punkt. Disse har vi brukt for å dobbeltsjekke at tyngdekraftberegningene våre er riktige. Alt tyder på at resultatene vi har funnet i Orkdal, stemmer med virkeligheten, sier Tassis.

Referanse:

Tassis, Gellein & Tønnesen: Gravity Measurements Applied to the Mapping of Sediment Thickness and Bedrock Morphology in Orkdalen, Orkdal Municipality, Sør-Trøndelag, NGU Report 2014.010.

Aviser og TV forteller om gener som bestemmer hvem vi er. Gener som koder for sykdommer, hørsel, smak og syn, empati og aggresjon, kreativitet og kriminalitet. Naturlig seleksjon formet tidligere tiders mennesker, og genene de bar på påvirker oss. Men nøyaktig hvor meget bestemmes egentlig av huleboerne vi bærer inni oss?

Dette spørsmålet opptok Torbjørn Egner, en av våre fremste og mest underkjente naturforskere. Hans studier fra 1940-tallet kaster lys over mennesket og våre nærmeste slektningers utvikling – og hvorfor vi er som vi er. Hans studier viser at menneskelignende vesener, hominider, ikke alltid kan karakteriseres som storvokste, sosiale eller endog empatiske. Jeg vil i det følgende foreta en kort oppsummering av Egners studier av ørsmå, aseksuelle hominider som lever som parasitter i munnhulen til mennesker, såkalte tanntroll (Egner, 1949).

Allerede for sekstifem år siden publiserte Egner (1949; se også Caprino, 1955) en banebrytende undersøkelse av tanntroll, eller munnhuleboere. Adferd, utseende og væremåte til to troll funnet i munnen til en norsk gutt («Jens») ble observert over en periode. Flere av observasjonene er oppsiktsvekkende. Munnhuleboere er ikke bare ekstremt små (slik at «man ikke kunne se dem uten gjennom et kraftig forstørrelsesglass»). De lever også parasittisk på mennesker og livnærer seg av vertens føde, primært sukker og stivelsesrike produkter som karameller, loff og sirup. Adferdsmessig fremstår munnhuleboere som intelligente, naive, men også aggressive, til dels maniske og med manglende empati («Nå skal jeg banke et sted jeg veit det gjør vondt»).

De benytter små og avanserte verktøy for å grave huler i tennene til verten, huler som i neste omgang brukes som bosteder. Hulebyggingen legger grunnlag for kommende generasjoner av parasitter; kolonien kan på kort tid vokse seg veldig stor. Det er riktignok uklart hvordan denne bestandsøkningen finner sted. De to observerte trollene fremviser hannlige trekk og det kan dermed se ut til at de har evne til å formere seg aseksuelt (klonalt). Det må nevnes at Torbjørn Egner er blitt kritisert fra svensk forskningshold for vrangvilje og nedlatenhet mot det feminine (Jupither, 2013, «Kardemomme by skader barna», kronikk Aftenposten). Man må kanskje holde mulighetene åpne for at én av de observerte parasittene faktisk er effektivt hunnlig. Egner er uansett ikke i stand til å følge hele koloniserings- og reproduksjonssyklusen fordi trollene blir utryddet før de får reprodusert seg.

På tross av mikroskopisk størrelse fremviser munnhuleboerne stor grad av likhet med mennesker, både hva angår fremtoning og anatomi, språk og kulturuttrykk som sang og dans. Man må derfor spørre om de er utviklet direkte fra moderne mennesker, om de er reduserte utgaver av oss selv. Det er ikke helt usannsynlig at de er dannet ved horisontal genoverføring til mennesker fra mer laverestående vesener, kanskje endog bakterier. En slik hybridisering kan i så fall forklare parasittisk og aseksuell natur til munnhuleboere, så vel som redusert størrelse.

Egner forstod at den store likheten mellom parasitt og vertsorganisme er en fordel for munnhuleboerne, slik det er for gjøk å legge egg som ligner dem til vertsfuglen. Munnhuleboere tar i bruk menneskelig språk for å påvirke adferd til verten (oppfordring til konflikt mellom mor og sønn, tilrop om at «Jens» ikke skal følge morens råd om ernæring og tannhygiene, men igjen: se Jupither, 2013). En slik «indre stemme» kan øke overlevelse til parasitt gjennom økt mattilgang, samt økt overlevelse som følge av dårligere rengjøring av munnhule. Den «indre stemmen» medfører på den andre siden ulemper for verten; høyt kaloriinntak og påfølgende helseproblemer, brudd på foreldre-barn-relasjoner og mangel på respekt for autoriteter.

Egners observasjoner hjelper oss å forstå dagens samfunn. Det er fascinerende å lese i aviser og blad om gener som ligger til grunn for nesten alt mulig; fra promiskuøs og slibrig adferd, til gener for banning og juling. Det kan vi lære mye av. Å finne vitenskapelige årsaker til at vi bærer rundt på disse genene (for eksempel at banning og juling meget mulig sørget for at huleboere før i tiden fikk flere barn) er bra å ha med seg. Vi kan for eksempel prøve å si til oss selv at vi kanskje ikke behøver å banne så mye, selv om forfedrene våre antagelig hadde mer enn gode nok grunner til å gjøre det.

Men det vi ser fra Egners studier er at en slik irettesettelse er vanskeligere enn vi kunne håpe. Vår indre stemme styres av munnhuleboere, og den forleder oss. Huleboerne inni oss forårsaker dermed obsternasighet og dårlig ernæring blant ungdom, så vel som anti-autoritære holdninger og all slags kriminalitet som følger av dette. Man kan få inntrykk av at mange av dagens samfunnsproblemer faktisk er orkestrert av huleboere, før og nå.

Så hvor blir da den frie vilje av? Hvor stor kontroll har vi egentlig over våre liv?

Vi tok knekken på andre huleboere, som neandertalerne, da vi underla oss verden. Vi burde makte å knekke huleboerne inni oss selv, slik moren til «Jens» så tydelig tar til orde for. Før de fullstendig tar over våre liv. Vår oppfatning av oss selv.

(Forsidebildet er tegnet av Bjørn Egner)

I 2007 var Australia et av de første landene som innførte tilbudet om gratis HPV-vaksine. Vaksinen beskytter mot humant papillomavirus, som kan føre til kjønnsvorter og i visse tilfeller – livmorhalskreft.

Viruset, som det finnes over 100 forskjellige typer av, smitter rundt 70 prosent av befolkningen i løpet av livet. 

En ny studie viser nå at tilbudet har hatt en enorm effekt for landets unge kvinner, hvor omlag 70 prosent av de er vaksinert.

Én million undersøkt

Forskere ved University of Sydney har gått gjennom over en million pasientmøter mellom 2000 og 2012 og sett hvordan antallet meldte tilfeller av kjønnsvorter har blitt drastisk redusert.

I 2007 ble det meldt om vorter i 4,33 av 1000 pasientmøter, mens i perioden 2008 til 2012, sank tallet ned til 1,67 per 1000.

Pasientene var unge kvinner i alderen 15 til 27 år, som potensielt kunne vært dekket av vaksinetilbudet.

Forskerne bak den australske studien er sikre på at funnene deres kan være med på å bevise nytten ved HPV-vaksinen.

- Programmet har vist seg å være en enorm suksess og en stor fordel for seksuell helse i Australia, og har tydelig vist seg å være verdt tiltaket, sier hovedforfatter Christopher Harrison i en pressemelding.

To år senere i Norge

I 2009 ble HPV-vaksinen en del av barnevaksinasjonsprogrammet i Norge for jenter på sjuende klassetrinn. Likevel meldes det at svært få er vaksinert her til lands, mye på grunn av uenighet om vaksinen burde tas i bruk eller ikke.

Det til forskjell fra våre naboland, Sverige og Danmark, som også har meldt en nedgang i forekomsten av vorter og forstadier til kreft. 

Referanse:

Folkehelseinstituttet: HPV – humant papillomavirus

Harrison, C. Britt, H. Garland, S. Conway, L. Stein, A. Pirotta, M. Fairley, C. Decreased Management of Genital Warts in Young Women in Australian General Practice Post Introduction of National HPV Vaccination Program: Results from a Nationally Representative Cross-Sectional General Practice Study. PLOSone.org (2014)

En svensk forsker har funnet at de som har alkoholikere i sin nære slekt får et mye større kick av alkohol enn andre. Hun mener årsaken er at de har et mer følsomt belønningssystem i hjernen.

Og at denne delen av hjernen reagerer ekstra sterkt når man er stresset.

– Er du en som får et skikkelig kick av å drikke og stor eufori av rusen, er det sannsynlig at du er i faresonen, sier Anna Söderpalm-Gordh, forsker i eksperimentell psykiatri ved Sahlgrenska Akademien i Göteborg.

Legemidler som hjelper

I dag fins det flere legemidler som skal blokkere denne belønningen til hjernen.

– Vi vet at alkoholisme er arvelig. Nesten 50 prosent av alkoholikerne har arvet sin sykdom, sier Söderpalm-Gordh.

Gir forsøkspersoner alkohol

– La oss si at du og jeg skulle delt en flaske vin. Da ville vi sannsynligvis ikke oppleve den halve flasken helt likt, til tross for at vi er av samme kjønn, veier omtrent like mye og er omtrent like gamle.

En av oss ville kanskje fått et stort kick av vinen, og ha lyst på mer etter den halve flasken. Mens den andre kanskje blir trøtt, og opplever et lett ubehag av rusen, sier hun.

Söderpalm-Gordh deler ikke bare ut imaginære vinflasker. Hun skjenker også sine forskningspersoner.

Det har hun tenkt å gjøre i mange år framover.

– Jeg deler opp forsøkspersoner i grupper og lar dem drikke alkohol. Alle som deltar i studien er friske og har ikke alkoholproblemer. De serveres en mengde alkohol som er tilpasset deres kroppsvekt, slik at alle får like mye alkohol i blodet.

Hvert femtende minutt blir de spurt om hvordan de opplever alkoholrusen.

Fant tydelige forskjeller

Den første gangen forskeren gjorde dette forsøket var deltakerne 23 år. Da fant hun tydelige og interessant forskjell mellom dem.

– Mine resultater viser at de som har en arvelighetshistorie er mer følsom som alkoholens belønnende effekter. De reagerer sterkere og mer positivt på alkohol enn den andre gruppen, som ikke har alkoholikere i nær slekt.

Söderpalm-Gordh er en av få alkoholforskere i Europa som studerer friske mennesker.

De aller fleste som forsker på alkoholisme studerer mennesker som allerede har utviklet sykdommen.

Mange 23-åringer drikker mye

Omtrent halvparten av forsøkspersonene til Söderpalm-Gordh har en nær slektning som er eller har vært alkoholiker.

Hennes hypotese er at disse har en større risiko for å utvikle et alkoholproblem enn deltakerne som ikke har alkoholisme i familien. Men for å kunne fastslå dette må hun studere de samme personene over lang tid.

Mange 23-åringer drikker mye. Men i de fleste tilfeller går alkoholkonsumet ned etter at de har fått barn og har etablert seg. Når barna blir voksne og flytter ut, øker ofte alkoholkonsumet igjen.

Viktig for å forstå alkoholisme

– Jeg er interessert i om det er en sammenheng mellom hvor positivt man reagerer på alkohol som 23-åring og hvor mye man drikker senere i livet. Den individuelle opplevelsen av alkohol er et viktig verktøy for å forstå hvorfor noen utvikler alkoholisme, mener hun.

Hun mener at flere misbruker alkohol i perioder av livet, uten at de trenger å bli alkoholikere. Det er først når du opplever at du får en økt toleranse for alkohol, altså trenger mer for å bli beruset, at det er fare på ferde. Og når du bruker mye av tiden på døgnet til å tenke på alkohol.

Skjønner selv om du kan bli alkoholiker

Söderpalm-Gordh tror at en ungdom som begynner å drikke alkohol ganske raskt skjønner om han eller hun er disponert for alkoholisme.

– Er du en som får et skikkelig kick av å drikke og stor eufori av rusen, er det sannsynlig at du er i faresonen.

Dette kicket får de fleste av oss når vi tar oss et glass eller to. Vi blir stort sette alle i bedre humør, mer pratsomme og mer energiske av rusen. Men mange mister denne euforien etter noen glass. Da kommer trøttheten og ubehaget.

Men de som er disponert for sykdommen alkoholisme kommer ikke så tidlig dit, mener forskeren.

– Disse bør ikke drikke når de er stresset, mener forskeren.

Hun har nemlig også gjort et forsøk der hun lar forsøkspersonene drikke alkohol samtidig som de skulle løse oppgaver i hoderegning. Gruppen som hadde alkoholisme i familien drakk da mye mer enn de andre, forteller hun.

Vi vet for lite om alkoholisme

Til tross for at alkoholisme er en vanlig sykdom, vet vi forbausende lite om hva som egentlig skjer når vi drikker alkohol.

Alkohol er et rusmiddel som virker på mange områder i hjernen, forteller forskeren.

– Et rusmiddel som amfetamin virker for eksempel bare på dopaminnivået i hjernen. Dopamin skilles ut som en del av belønningssystemet vårt. Men når vi drikker alkohol skjer det masse forskjellige ting i hjernen, økt dopaminnivå er bare en av dem.

– Alkohol virker på alt i hjernen, sier hun.

Dårligere søvn kan være et tegn

Söderpalm-Gordh mener at allmennheten generelt vet lite om hva som er tegnene på alkoholisme. Derfor kan det ta for lang tid før sykdommen blir behandlet.

Begynner du å sove stadig dårligere, får større problemer med konsentrasjonen og hukommelsen, kan det være tegn på at du er på vei til å vippe over til alkoholisme. Etterhvert kommer også de fysiske effektene av misbruket.

Hennes råd er å gå til fastlegen og be om hjelp. Venter man for lenge, blir det vanskelig å behandle denne sykdommen.

I dag fins det mange ulike legemidler på markedet som har god effekt, mener hun. De nyeste legemidlene hjelper på hjernene belønningssystem, rett og slett  ved å dempe belønningen hjernen får av alkohol. Suget forsvinner.

Solfangerentusiaster viser seg å gjøre grundig forarbeid. Dette kommer fram i en rapport fra Sintef Byggforsk.

Forskerne har studert sju solfangeranlegg – alle drevet av privatpersoner med eneboliger – i tillegg til et borettslag med solvarmeanlegg.

De sju deltakerne hadde vurdert solvarme opp mot andre kilder til oppvarming. I tillegg innhentet de pristilbud fra flere leverandører. Flere sa at de valgte solvarme for å være selvforsynt med energi, eller fordi energien oppfattes som naturlig.

– De er stolte av anleggene sine, og synes det er kult med solenergi, forteller Åshild Lappegard Hauge ved Sintef.

– Mange av dem har også god erfaring med solvarme. Én har en miljøentusiast som far som var pioner på området. Andre har reist i utlandet og blitt kjent med folk som hadde slike anlegg og som har delt av sine erfaringer.

Forskerne har i tillegg til intervjuer, vært på befaringer og innhentet tekniske data fra anleggene.

Dårlig utstyr og kompetanse

De fleste av informantene jobbet i tekniske yrker, gjerne med energiløsninger – og fikk gode råd fra kolleger når de gikk til verks.

– En dyrekjøpt erfaring var at de fleste måtte sette sammen anleggene sine av deler fra ulike leverandører, og anleggene ble dermed mer eller mindre selvbygd. Noen opplevde feilleveranser og defekter som ga merarbeid, forteller Hauge.

Enkelte valgte deler og anlegg produsert i Norge for dermed lettere kunne få service på anlegget, men dette viste seg ikke å holde stikk. Det var også et problem for mange at rørleggere mangler kompetanse for å installere anlegg som dette.

Det var både vanskelig å finne en rørlegger som tok på seg jobben, og det oppsto større eller mindre feil i etterkant.

– At eieren selv hadde gode kunnskaper, var helt avgjørende for resultatet, sier Hauge.

Mer energi enn forventet

De fleste anleggene hadde høyere virkningsgrad enn forventet, og noen produserte også mer energi enn forventet. Noen anlegg produserte til og med mye mer energi enn planlagt.

På spørsmål om de ville ha gjort noe annerledes, svarer noen at sensor med lynavleder er lurt å skaffe seg med en gang.

– En informant ville også ha installert mer detaljert måleutstyr helt fra starten. Ellers ble det nevnt at det var unødvendig med vakuumanlegg i norsk klima siden det legger seg snø som ikke smelter på vakuumfangere – og at dette blokkerer for sollys, forteller Hauge.

Hvordan få flere solvarmeanlegg i gang?

Hensikten med rapporten var å øke kunnskapen om solvarmeanlegg i Norge. Forskerne ville finne ut hvem som anskaffet anleggene, bakgrunnen for beslutningen og erfaringene de satt igjen med.

Dette resulterte i flere forslag til hva som kunne føre til større og raskere utbredelse av solvarmeanlegg her i Norge.

– De nevnte økonomisk støtte fra Enova, at prisene på anlegg må ned, og at det må utvikles ferdigpakker, sier Hauge. 

– Dessuten trenger håndverkere å få opp interessen for anleggene gjennom kurs og opplæring, og det må satses på estetikk for å få til et godt image for solfangere.

Referanse:

Hauge m.fl: 10 Suksessfaktorer for økt bruk av solvarme, SINTEF Notat 10 2014.

Mye vil ha mer. Det beskriver den jakten som er satt inn etter at forskere nylig kunne fortelle at de har funnet en hittil uoppdaget ringborg fra vikingtiden.

Siden den gang er en håndfull arkeologiinteresserte gått i gang med å gjennomgå luftfoto, laseroppmålinger og all mulig annen informasjon for å finne flere vikingborger. 

Og det er slett ikke usannsynlig at det vil lykkes.

– Jeg kan ikke se hvorfor det ikke skulle være flere. Det er store områder i Danmark som fortsatt ikke er undersøkt, og det er massevis av steder, for eksempel små landsbyer, hvor alle vet at det ligger ett eller annet, men det har aldri egentlig blitt undersøkt, sier Nanna Holm fra Museum Sydøstdanmark, en av forskerne bak det nye funnet.

Søren Sindbæk fra Aarhus Universitet, som også var med på å gjøre det nye funnet, stemmer i:

– Jeg er ganske overbevist om at det er flere borger fra vikingtiden. Om det er samme type eller nære slektninger, det er jeg spent på. Men jeg tror det dukker opp flere vikingborger i fremtiden.

Kan ligge spredt rundt i Danmark

De to arkeologene får støtte fra en kollega fra Vesthimmerland Museum, Bjarne Henning Nielsen.

– Man må anta at det er flere borger. Det ville være naturlig med en borg mellom Skanderborg og Aarhus, men det kunne også være at vi skulle se mer mot Sverige eller Norge.

Har utfordret fortellingen om Danmark

Funnet av den femte ringborgen fra vikingtiden, Vallø Borgring ved Køge, har utfordret fortellingen om Danmark i vikingtiden. For mange var det en ubestridelig sannhet at det bare fantes fire av de såkalte «trelleborgene».

Men Vallø Borgring gjemmer kanskje på flere oppdagelser. Borgen er nemlig fortsatt ikke datert, noe som vil si at man fortsatt ikke kan fastslå med sikkerhet når den er bygget.

Skulle den vise seg å stamme fra et annet årstall enn de andre borgene, som er fra om lag år 980, reiser det spørsmål om Harald Blåtann er byggherren. Det mener man er tilfellet for de andre trelleborgene: Fyrkat ved Hobro, Nonnebakken i Odense, Aggersborg i Aarhus og Trelleborg ved Slagelse.

– Det spennende blir om dateringen kommer til å bekrefte den historien vi kjenner, eller om det kan ha vært andre konger som har bygget lignende borger, sier Søren Sindbæk.

Kan være en hybrid

Prøver fra forkullet tre fra Vallø Borgring er nå sendt til analyse, og disse vil snart gi oss svaret. På mange måter ligner den femte ringborgen de andre, og det er derfor mulig at dateringen vil vise seg å være helt etter boken og bekrefte historien om Blåtanns regime.

Men det er også grunn til å mistenke at dateringen kommer til å vise noe helt annet, forteller arkeolog Nanna Holm:

De danske ringborgene er helt sirkulære og har karakteristiske hus inne i seg.

I Sverige kjenner vi til to borger som ligner de danske – Borgeby og Trelleborg – men den ene er ikke 100 prosent sirkulær. Det er ikke hus i Borgeby og Trelleborg.

Vallø Borgring er helt rund, som de andre danske, men man har inntil videre ikke funnet noen hus inne i den. Den kunne dermed utgjøre en hybrid mellom de danske og de svenske borgene.

– Spørsmålet er om borgen er fra Harald Blåtanns tid og ikke har blitt ferdig, eller om representerer en hybrid mellom de danske og de skånske, med en andre byggherre. For da har vi faktisk et forbilde for borgene i Sverige, noe vi ikke har hatt før, sier Nanna Holm.

Vallø Borgring ser dessuten ut til å mangle en vollgrav, noe de andre trelleborgene har. Det kan imidlertid skyldes at den var beskyttet på tre sider av et elveløp som var en «naturlig» vollgrav.

Vi må forstå borgene på en ny måte

Mens neandertalere, mammuter og sabeltigere fortsatt bebodde kloden vår, kastet klimaet seg ut i en lang kuldeperiode.

Store deler av den nordlige halvkulen ble dekket av enorme isbreer, og hittil har forskning vist at den siste istiden først begynte å løsne grepet om Grønland for omkring 14 700 år siden.

Nå peker nye analyser av innlandsisen på at oppvarmingen begynte allerede for 19 000 år siden.

– I både Skandinavia, Nord-Amerika og Russland begynte isen å smelte for omkring 19 000 år siden. Men oppvarmingen av Grønland har sett ut til å begynne mye senere. Men den nye undersøkelsen peker på at historien må skrives om, sier Marit-Solveig Seidenkrantz, som er professor og leder av senter for paleoklimatiske studier ved Aarhus Universitet.

Studien er publisert i Science.

Betydning for forståelsen av klimaet

Seidenkrantz har ikke vært med på å utføre den nye undersøkelsen, men hun forsker innen samme område.

– Det interessante er at utviklingen på Grønland fremsto som annerledes enn resten av den nordlig halvkule. Det var litt merkelig at temperaturene skulle stige så mye senere på Grønland, men nå ser det altså ut til at det ikke var tilfellet likevel.

– Det har betydning for den generelle forståelsen av klimaets utvikling, sier Seidenkrantz.

Den nye kartleggingen av Grønlands klimahistorie er basert på analyser av iskjerner som er hentet opp fra innlandsisen.

Ny metode avslører temperaturer

Det er blant annet forskere fra Senter for is og klima ved Københavns Universitet som står bak, og postdoktor Vasileios Gkinis forklarer at iskjernene er undersøkt med nye og mer presise metoder.

– Vi har utviklet to nye metoder til å kartlegge temperaturer ut fra iskjerner.

– Dermed kan vi se at det har vært noen problemer med tidligere rekonstruksjonene av temperaturene på Grønland, forklarer Gkinis.

Isen er en tidsmaskin

Innlandsis har i flere tiår blitt brukt som en form for tidsmaskin fordi den har konservert massevis av informasjon om fortiden. Jo dypere forskerne borer, jo lenger tilbake i tiden reiser de.

Tradisjonelt sett har forskerne undersøkt bestemte varianter (isotoper) av oksygen i isen – en metode som kalles δ18O – for å finne informasjon om fortidens klima.

– δ18O er en god metode, men det er en del usikkerheter. Det mener vi at de to nye metodene gir et mer korrekt svar, sier Gkinis.

Måler nitrogen i isen

I stedet for å måle oksygenisotoper har forskerne analysert innholdet av gassen nitrogen. Ved å se på fordelingen av to forskjellige varianter av nitrogenmolekylet (nitrogen 14 og nitrogen 15), kan de nemlig regne seg frem til temperaturen i fortiden.

– Når snøen faller over Grønland, er den myk, men den blir hardere og hardere etter hvert som mer snø faller og presser den sammen til hard is.

– Fasen mellom myk snø og hard is kan vare i flere tiår eller opp til århundrer, og i denne fasen kan gassene bevege seg rundt i isen. Det kan vi utnytte. Den måten som gassene blander seg inn i isen, er avhengig av temperaturen, forklarer Gkinis.

Det smarte er ifølge Gkinis at når isen først har blitt helt hard og sammenpresset, kan ikke gassene lenger bevege seg rundt i isen – og på den måten gir den et bilde av fortidens temperaturer.

Oppvarming skjedde langsomt

Selv om den nye målemetoden indikerer at temperaturene begynte å stige allerede for 19 000 år siden, påpeker Gkinis at den siste istiden først for alvor mistet grepet om Grønland langt senere.

– Det er en veldig svak oppvarming i begynnelsen. Det er først for omkring 14 700 år siden temperaturene tar et stort sprang og det begynner å skje drastiske klimaendringer, sier Gkinis.

Han mener den nye undersøkelsen er en viktig brikke i forståelsen av hva som driver klimaendringer – og dermed hva vi kan forvente oss av fremtiden.

Løser mysterium 

Gkinis peker på et annet resultat av undersøkelsen.

Det dreier seg om hva som skjedde med klimaet i to perioder langt senere i historien – under perioden eldre dryas (om lag 14 700 år siden) og yngre dryas (om lag 11 700 år siden). Under disse periodene i istidens aller siste del gjennomgikk jordkloden dramatiske klimaendringer.

En av de vanlige oppfatningene om klimaet er at mengden av CO₂, mengden solstråling og temperatur følger hverandre – jo mer solstråling og jo mer karbondioksid, jo høyere er temperaturen.

Denne sammenhengen ser man normalt også i iskjernene fra Grønland, men i perioden da den forrige istiden sluttet, skjer ikke dette – i hvert fall ikke når forskerne undersøkte iskjernene med tradisjonelle metoder, forklarer Gkinis.

– Tidligere analyser har indikert at det var varmere for 14 700 år siden enn for 11 700 år siden. Det har vært litt av et problem, for ut fra målinger av solenergi og CO₂ ville vi forvente at det var kaldere for 14 700 år siden, sier Gkinis.

Med andre ord passet ikke teoriene om CO₂, solenergi og klimaet med rekonstruksjonene fra iskjerner, gjort med tradisjonelle metoder.

Mer presise metoder

Men i den nye undersøkelsen har forskerne brukt mer presise metoder, som nå tyder på at klimaet på Grønland likevel var kaldere for 14 700 år siden enn for 11 700 år siden.

– Våre to nye rekonstruksjoner viser at temperaturene på Grønland var omkring 4–5 grader varmere for 11 700 år siden. Det viser at CO₂ og solenergi har en stor innflytelse på klimaet – de er med på å drive klimaendringer, akkurat slik vi trodde, sier Gkinis.

Forskerne har brukt iskjerner fra tre forskjellige steder på Grønland (NEEM-prosjektet, NGRIP-prosjektet og GISP 2-prosjektet), og de har koblet analysene sine av isen med vanlige klimamodeller.

Referanse:

Christo Buizert m. fl.: Greenland temperature response to climate forcing during the last deglaciation, Science, 2014, Vol. 345 no. 6201 pp. 1177-1180  DOI: 10.1126/science.1254961 (Sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.