Et skittent dørhåndtak kan være nok til at hele kontoret ender opp sykmeldt.

I et forsøk plasserte forskere et lett sporbart, men ufarlig virus på typiske områder hvor flere kommer i kontakt med overflaten, som for eksempel bordoverflater og dørhåndtak.

Mellom to og fire timer senere kunne de finne viruset på opptil 60 prosent av de ansatte.

Fra hånd til munn

Noroviruset er en av verstingene bak mage og tarm-infeksjoner, som forårsaker kvalme, oppkast, diaré og magesmerter. Som regel blir man smittet ved å først komme i kontakt med viruset på en overflate, og senere berøre munnen.

I tillegg har viruset svært lett for å spre seg mellom mennesker og blir derfor en pest og en plage for mang en arbeidsplass, hvor de ansatte må tilbringe dagen foran porselensringen hjemme i stedet for PC-en på jobb.

I Norge ble over 2000 personer syke i 2013 på grunn av noroviruset, ifølge Folkehelseinstituttets og Mattilsynets  utbruddsvarslingssystem. Forskere ved Universitetet i Arizona ville se hvor raskt et slikt virus kunne spre seg i et vanlig arbeidsmiljø.

Ved å bruke ufarlige, små virus som de plasserte på håndtak og bordoverflater, kunne forskerne spore opp disse ved å ta stikkprøver senere på dagen.

Etter to timer fant forskerne spor på mellom 40 og 60 prosent av overflater hvor smittefarlige organismer kan oppholde seg på. Eksempelvis: lysbrytere, heisknapper, håndtak på kaffetraktere, telefoner og datautstyr.  

Enkel løsning

Selv om viruset sprer seg lynraskt, mener forskerne at det finnes et supervåpen som lett kan bekjempe terrorregimet.

Forskerne mener at ved å bruke desinfiserende midler og grundig håndvask, kan man utslette mellom 80 og 99 prosent av virusene. 

Likevel finnes det advarsler mot å bruke antibakterielle såper. Men forskeren bak studien, Charles Gerba mener dette er et viktig redskap for å bekjempe smittefaren på jobb. 

- Resultatene viser at spredning av virus gjennom overflater i ulike lokaler skjer raskt, og at en rask intervensjon kan være til stor hjelp for å hindre smitte, sier Charles Gerba, som presenterte funnene sine ved Interscience conference on antimicrobial agents and chemotherapy.

Kun halvparten av de såkalte polyfenolene, en gruppe antioksidanter, som opprinnelig finnes i solbær og blåbær, ender opp i juicen. Resten ligger igjen i pressrestene.

Stipendiat Linda Holtung ved matforskningsinstituttet Nofima har forsket på hvordan bærene kan utnyttes bedre og på helseeffektene av å drikke en sunnere juice.

Solbær best

For å se nærmere på dette lagde hun og forskerkollegene en juice de kalte Optijuice. Den består av den kommersielt tilgjengelige juicen Mana Blå som ble beriket med naturlige antioksidanter fra restene etter pressede solbær. Forholdstallene var 85 prosent Mana og 15 prosent solbærekstrakt fra pressresten.

– Dette gir forbrukeren en sunnere juice mens industrien oppnår en mer effektiv og miljøvennlig prosedyre hvor råvarene blir bedre utnyttet, forteller Holtung, som i prosjektet har samarbeidet med Tine, Findus og Fellesjuice.

Tidligere forskning har vist at en veldig stor del av antioksidantene finnes i skallet og frøene til bæret. I tillegg til solbær undersøkte forskerne effekten av blåbær, bringebær og eple, men det var solbærene som kom best ut.

• Se også: Utviklet sunnere eplejuice

Lavere blodtrykk

Deltakerne i studien, som hadde lett forhøyet blodtrykk, ble delt inn i tre grupper. Én gruppe fikk placebo-drikke, en annen fikk ren Mana-juice og den siste fikk Optijuice.

− Studien ga oss nyttige svar på hvordan antioksidantene virker på kroppen. Det blir en vinn-vinn situasjon. Produsentene kan utnytte bærene bedre og forbrukerne kan få en sunnere juice, sier Holtung.

Både gruppen som drakk Mana og gruppen som drakk Optijuice opplevde at blodtrykket sank. I tillegg hadde gruppen som drakk Optijuice en nedgang i en markør for såkalt oksidativt stress, som kan kobles til blant annet kreft og hjerte- og karsykdommer.

– Det er verdt å merke seg at den positive effekten som ble målt av solbærekstraktet ikke skyldes effektene av C-vitamin, understreker Nofima-forsker Kjersti Aaby.

For mens halvparten av antioksidantene blir igjen i pressresten, går all vitamin C over i juicen.

Bakgrunn:

Linda Hollung disputerte 28. august ved Universitetet i Oslo, Institutt for medisinske basalfag. Avhandlingens tittel er Bær pressrest – verdifull kilde til polyfenoler med potensielle helseeffekter». Doktorgraden, som har vært knyttet til prosjektet Optijuice, er finansiert av Norges forskningsråd og Tine SA. Andre samarbeidspartnere er Findus og Fellesjuice.

Én ting er i hvert fall sikkert, slike rykninger har ingen praktisk funksjon for oss mennesker i dag, annet enn kanskje å irritere rykkeren selv ⎼ eller partneren. Såkalte soverykninger kan ha flere forklaringer.

Den ene hypotesen har utgangspunkt i evolusjonen, at rykningene i tidligere tider har vært nyttige for oss, rett og slett som et beskyttende trekk. For titusener av år siden, da mennesket levde mer ubeskyttet og tettere på naturen, kan rykket ha vært viktig for overlevelse.

– En velkjent spekulasjon er at rykningene fungerte som et faresignal og ga beskjed om at det var viktig at man ikke sovnet ved leirbålet. Det kunne være farlige dyr i omgivelsene, og rykningen har kanskje hatt en evolusjonær funksjon i å øke sjansen for overlevelse, altså hindre at man gikk fra slumring til dyp søvn, sier Børge Sivertsen.

• Les også: De fleste snakker i søvne

Han er fysiolog og søvnforsker ved Nasjonal kompetansetjeneste for søvnsykdommer ved Haukeland universitetssjukehus og Universitetet i Bergen.

Sivertsen forteller at alle har slike rykninger i større eller mindre grad, noen uten engang å merke noe særlig til dem. Selv om rykningene kan være plagsomme for noen, anses de som ufarlige.

Feil-aktiveringer i hjernen

Den andre mulige forklaringen handler om at det finnes små humper på hjernens vei mot lavere aktivitet i søvnperioden. Når hjernen gjør seg klar for søvn, kan det inntreffe små feil-aktiveringer, som gjør at bein eller armer rykker til.

• Les også: Myte at du trenger åtte timers søvn

Janne Grønli undersøker dette og ser på hvordan hjernen fungerer både ved søvn og i våken tilstand.

– Flere områder i hjernen går gjennom en komplisert prosess når vi skal sove. Bare noen små feilsignaler mellom nerveceller kan oppleves som de velkjente soverykningene, forteller Grønli.

– For at hjernen skal slå på søvnsystemet sitt, må nerveceller som styrer utskillelse av signalstoffer for våkenhet redusere aktiviteten. Dette skjer ved at søvnaktive deler av hjernen hemmer de våkenaktive. I denne prosessen, som handler om å synkronisere hjernen, kan det inntreffe det vi kaller feilfyringer av signaler. Vi kan oppleve en soverykning akkurat når hjernen går fra slumring til søvn, hvis våkensystemet blir aktivert igjen et lite øyeblikk, før søvnen stabiliseres.

• Les også: Hvorfor står eldre mennesker tidlig opp?

Hun mener at det ikke trenger å være noen total motsetning mellom hennes forklaring og den evolusjonære. Hun utelukker ikke at hjernen kan være bygd slik fordi det var en fordelaktig egenskap for forfedrene våre.

– Problemet er bare at slike rykninger er mest uttalt hos barn. Det var sannsynligvis ikke først og fremst de som skulle holde søvnen på avstand for å passe på seg selv og andre.

Etter flere år med eksperimenter, har forskere nå laget en modell som viser hva oppdrettsfisken gjør når den rømmer og hvordan den klarer seg på frifot.

Både laksens alder når den rømmer, hvor den rømmer fra og årstiden har betydning for hvor mange som fanges igjen, hvor den vandrer og hvor mange som overlever.

Modellen estimerer også hvor mye fisk som faktisk rømte i perioden fra 2005 til 2011. Ifølge forskerne som har gjennomført forsøkene og laget modellen, kan det ha vært to til fire ganger mer rømt opptrettslaks enn det som ble rapportert inn.

Smolten overlever

Når oppdrettslaks flyttes fra ferskvann til sjøvann kalles den smolt. Rømt laksesmolt oppfører seg omtrent som vill laksesmolt, det vil si at den svømmer ut i havet der den er på beitevandring.

Når den er voksen kommer den tilbake til kysten og svømmer etter hvert opp i en elv for å gyte sammen med villfisken. Det fører til genetisk påvirkning på den ville laksestammen.

– I forsøkene våre har vi sett at rømt smolt takler overgangen til et liv i frihet bedre enn stor fisk, og den svømmer opp i elvene etter at den har vært ett til tre år i havet, sier Ove Skilbrei.

Han er forsker ved Havforskningsinstituttet og har i flere år har undersøkt adferden til rømt oppdrettsfisk.

Stor umoden laks dør på rømmen

Umoden oppdrettslaks som er mer enn ett kilo når den rømmer, har stor sannsynlighet for å dø før den blir kjønnsmoden ett til to år senere.

Derfor er flesteparten av oppdrettslaksen som blir funnet i elvene, enten nylig rømt voksen laks som har blitt kjønnsmodne samme året de rømte, eller fisk som rømte som smolt.

– Noe av forklaringen på at den store laksen dør på rømmen, er at rømt laks blir fisket i sjøen, ofte av hobby- og sportsfiskere, sier Skilbrei.

Potensialet for å gjenfange rømt laks er størst for laks som rømmer fra anlegg i fjordene om høsten og vinteren fordi færre vandrer til havs på denne tiden.

– Siden det ikke finnes noen god statistikk over fangst av rømt oppdrettslaks i sjøen, vet vi ikke nøyaktig hvor mye fisk det gjelder, sier Skilbrei.

I tillegg ser det ut som en del av rømlingene har problemer med å fange nok mat.

– I teorien skal laksen ha nok energireserver til å kunne overleve lenge uten mat, så vi kan ikke si at de dør på grunn av matmangel, men sannsynligvis er det en medvirkende årsak, sier Skilbrei.

Resultatene innebærer at risikoen forbundet med rømming av voksen laks, avhenger av den fysiologiske tilstanden til fisken ved rømmingstidspunktet.

Hvis de er langt unna kjønnsmodning blir risikoen mye lavere enn hvis noen har startet kjønnsmodningsprosessen slik at de kan gå opp i elv det samme året de rømte.

Referanse:

Skilbrei, Heino & Svåsand: Using simulated escape events to assess the annual numbers and destinies of escaped farmed Atlantic salmon of different life stages from farm sites in Norway, ICES Journal of Marine Science 2014, doi: 10.1093/icesjms/fsu133.

Én av grunnene til at det er vanskelig å stumpe røyken, kan være den reduserte evnen til å oppleve glede gjennom belønning som oppstår når nikotin-abstinensene slår inn.

Reaksjonen nikotinavhengige går igjennom, likner på depresjon, ifølge en ny studie.

Hos rotter og mennesker

I de nye eksperimentene har forskere undersøkt hva som skjer hos nikotinavhengige mennesker og rotter, når de får abstinenser.

Ved å sammenligne resultatene fra både gnagerne og menneskene, kunne forskerne se at begge gruppene viste manglende respons på belønning.

Forskerne tror dette kan være med på å forklare den kompliserte adferden som oppstår, når noen slutter å røyke.

Vil hjelpe de som sliter

Målet med denne studien var å gi en større forståelse av hva nikotinavhengige går igjennom når de slutter med tobakk. Det kan gi gode grunnlag for utvikling av fremgangsmåter når de skal slutte.

- Mange røykere sliter med å slutte, og det er et stort behov for å utvikle nye strategier som kan hjelpe dem i prosessen. Terapi som tar sikte på den manglende responsen på belønning i løpet av abstinensene kan vise seg å være nyttig, sier Michele Pergadia, en av forfatterne bak studien, i en pressemelding.

Referanse:

Pergadia, M. Der-Avakian, A. D’Souza, M. Madden, P. Heath, A. Shiffman, S. Markou, A. Pizzagalli, D. Association between nicotine withdrawal and reward responsiveness in humans and rats. JAMA Psychiatry (2014)

4. september 1564 red Sveriges kong Erik 14. til byen Ronneby i danske Blekinge med et følge av tyske leiesoldater. Kort tid etter hadde 2000 dansker – kvinner, barn og menn – mistet livet.

«Vannet i elven ble rødt av blodet fra de døde kroppene», skrev kongen om det synet som møtte ham.

Massakren fant sted i det andre året av den nordiske syvårskrigen. Danmark og Sverige kjempet om Skåne, Halland og Blekinge – og retten til å bruke tre kroner i landets våpenskjold.

Passet ikke i svenskenes selvforståelse

Man skulle tro at en slik begivenhet i dag ville stå i et mytisk skjær. At den ville ha vært en del av historieundervisningen i danske og svenske skoler. Men slik gikk det ikke.

– Det har ikke passet inn i den svenske historieskrivingen. Man har nok ikke villet inkludere de aller mørkeste delene av historien, sier Marcus Sandekjer, museumssjef ved Blekinge Museum, til svt.se.

I Danmark ble massedrapet også glemt. Den danske kongen, Frederik 2., brukte hendelsen i sin propaganda. Men da svenskene klarte å erobre Blekinge fra danskene, falt interessen for blodbadet.

Det forteller professor Gunner Lind, som forsker på dansk krigshistorie ved Københavns Universitet.

– Det er stort sett gått i glemmeboken. Blekinge var et grenseområde hvor risikoen var velkjent, og bøndene ved grensen inngikk noen ganger private fredsavtaler. Under krig skjer det så mye, så massakren ble én ulykke av mange. Da området til slutt ble svensk, var det ingen til å holde minnene i live, forteller Lind.

Den siste store massakren

Den danske professoren forteller at blodbadet i Ronneby var en ekstrem handling – selv etter datidens standard, hvor de forskjellige europeiske landene kunne være nokså nådeløse overfor hverandre.

– Men massakren foregikk på et tidspunkt da slike massakrer var på vei ut som offisiell politikk. Fra offisielt hold – staten og hæren – ser man helst at det ikke skjer, forteller Lind.

Det var flere grunner til dette.

På 1600-tallet skjer en profesjonalisering av hærene. Soldatene ble bedre bevæpnet og trent, og hæren ble en fast organisasjon. Siden avstanden mellom soldater og lokale bønder ble større, syntes ikke soldatene lenger lokalbefolkningen var en så stor trussel.

Samtidig begynte man å se annerledes på massakrene. Bare hundre år senere ville blodbadet i Ronneby ha vært en internasjonal skandale for Erik 14. Da hadde den nye militære praksisen ført til et enda klarere skille mellom soldater og sivile. Ekstreme nedslaktninger, planlagt av den militære ledelsen, ble da oppfattet som veldig dårlig stil.

– Senere blir slike ting mye sjeldnere. Det er mange andre dansk-svenske kriger, men Ronneby-blodbadet er siste gang det foregår noe så brutalt, forteller Lind.

Skulle hevne drapene på svenske soldater

Da massakren fant sted, hadde massakrer fortsatt ikke blitt politisk ukorrekt i Europa. Kong Erik sto i en potensielt farlig situasjon, og derfor traff han den drastiske beslutningen.

Før massakren hadde noen – antakelig danske bønder – kastet seg over en flokk svenske soldater. Soldatene ble drept og hengt opp i et tre til skrekk og advarsel.

Ingen visste hvem som sto bak. Men siden det var mange svenske soldater – og mange bevæpnede bønder – i Blekinge, måtte svenskekongen statuere et eksempel. Det ble et blodig eksempel.

– Slike ting er uttrykk for hvor maktesløs, snarere enn mektig, kongen var. På det tidspunktet drar kongene rundt med hærer på kanskje 5000 mann. Det er selvfølgelig mange mennesker, men stiller de seg sammen, kan de få plass på en fotballbane. Og de skulle forsøke å erobre og holde veldig store landområder. De kunne bare være noen få steder samtidig. Og med en lokalbefolkning som delvis var bevæpnet, hadde den fremmede makten grunn til å være redd, forteller Lind. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

13.-14. september er det 200 år siden USAs Fort McHenry i Baltimore ble utsatt for et bombardement av britiske artilleriraketter, også kalt Congreve-raketter, under 1812 krigen.

Rakettene var konstruert av William Congreve, en oppfinnsom sønn av generalløytnant William Congreve i The Royal Artillery. Arbeidet ble påbegynt 1804 i et forsøk på å lage et bedre forsvarsvåpen mot Napoleon Bonapartes flåtestyrker, som truet med å invadere England. Før Congreve junior begynte å eksperimentere, var fremdriftssystemet for artillerirakettene ikke stort mer enn tilpassede fyrverkeriraketter. Kruttrakettene ble noen ganger brukt til å sende signaler, men for både signalrakettene og artillerirakettene var rekkevidden for dårlig – bare noen få hundre meter – og stabilitet/styring lite forutsigbar.

Med noen få, enkle forbedringer ble Congreve-raketter tatt i bruk av den britiske hæren, faktisk i et antall av omkring 2000 mot Boulogne i 1806 og kanskje så mange som 25 000 mot København året etter.

Congreve fortsatte eksperimentene og forbedringene. Han økte størrelsen, pakket drivstoff-kruttet bedre i jernsylindre og utviklet en rekke forskjellige stridshoder. Ved å beregne den beste utskytningsvinkelen fikk han rekkevidden opp i 2,7 km, men våpnene var fremdeles lite treffsikre selv om de ble utstyrt med en lengre og mer effektiv styrepinne.

Det største våpenet hadde en vekt på 136 kg og var konstruert for å sette fyr på datidens treskip eller starte branner i befestninger på land. Men det var kostbart å produsere og vanskelig å transportere i krig, og forble på eksperimentstadiet.

Våpenet de britiske styrkene foretrakk hadde en diameter på nesten 9 cm og en vekt på 14,5 kg, hvorav litt over 3 kg var en blanding av stoffer egnet til å starte branner. Og det var dette missilet som, avfyrt fra det énmastede seilskipet Erebus, ble brukt mot Fort McHenry 13. og natten til 14. september 1814.

Skipets loggbok forteller at Congreve selv kom om bord før avreisen til Amerika i april 1814 for å inspisere våpnene og de firkantede åpningene – ti på hver side under hoveddekket – de kunne avfyres gjennom.

I 1812 krigen brukte britene Congreve-raketter mot USA på store deler av kyststrekningen fra Maine til New Orleans. Virkningen var militært sett ikke særlig stor, og antallet omkomne skal ha vært kun tre løpet av de tre årene krigen varte. Derimot hadde våpnene utvilsomt en terroreffekt – det fortelles for eksempel at utrenede rekrutter i slaget ved Bladenburg i august 1814 flyktet over hals og hode da de hørte den hissige lyden fra raketter på vei.

Ved Fort McHenry ble det skutt ut 600-700 raketter i løpet av et 25 timers angrep, men amerikansk artilleri holdt Erebus på avstand slik at de aller fleste falt i sjøen.

Situasjonen for 200 år siden ble skildret av Georgetown-juristen Francis Scott Key i diktet ”The Defence of Fort McHenry” med ordene ”And the rocket´s red glare, the bombs bursting in air, gave proof through the night that our flag was still there”, som senere skulle bli udødelige i USAs nasjonalsang ”The Star-Sprangled Banner”.

Bakkenær ozon, en form for luftforurensning, har ødelagt store deler av Indias avlinger. Det viser en studie publisert i American Geophysical Union.

India er i gang med ny lovgivning hvor de tar sikte på å bistå to tredjedeler av landets befolkning med korn. Det betyr at landet må produsere 61,2 tonn korn i året.

Kornavlingene som gikk tapt til ozon-forurensningen utgjør litt over ni prosent av det befolkningen trenger. Det tilsvarer 5,6 tonn korn tapt.

Avlingene med soya, korn og ris kunne derfor i teorien brødfø rundt én tredjedel av landets fattigste innbyggere.

Kalkulerte med ozon

Bakkenært ozon oppstår som regel som en konsekvens av gassutslipp fra kjøretøy og fabrikker og forhindrer fotosyntese.

Ved å ta utgangspunkt i de beregnede utslippene for 2005, kunne de sammenligne hvor mye ozon avlingene ville tåle. Plantene tåler omtrent 0,04 miligram ozon eller over per liter luft.

Forskerne så at mengdene ozon i lufta var farlige for avlingene stort sett over hele landet, særlig i vekstperioden. Ved å beregne ulike utslipp kunne forskerne bergegne hvor mye av avlingene som døde på grunn av ozon.

130 millioner biler 

Foreløpig finnes det ingen retningslinjer for vern av indisk jordbruk fra bakkenær ozon. Forskerne bak rapporten håper nå at deres funn kan bidra til nye politiske holdninger.

Med et tredoblet antall biler i løpet av det siste tiåret, er det rundt 130 millioner biler i landet som bidrar betydelig til dannelsen av bakkenær ozon.

Ifølge myndighetenes eget kontrollorgan, er luftforurensningen i Dehli snart på lik linje med tilstandene i Beijing, en av verdens mest forurensede byer. Verdens Helseorganisasjon regner Indias storbyer som noen av de mest forurensede i verden.

Referanse:

Ghude, S. Jena, C. Chate, D. Beig, G. Pfister G. Kumar, R. Ramanathan, V. Reductions in India’s crop yield due to ozone. American Geophysical Union (2014)

Kometen, sammen med sin lille, nye måne Rosetta, raser innover i solsystemet mot sola med en hastighet på over 16 km/s.

Akkurat nå befinner Rosetta seg nesten 435 millioner kilometer fra jorda, mellom banene til Mars og Jupiter, mens Rosetta går i bane rundt kometen 67P/Tsjuryumov-Gerasimenko.

Til sammenligning er det gjennomsnittelig ca. 150 millioner kilometer mellom jorden og solen, en avstand hvor lyset må reise i 8 minutter før det kommer fram hit.

Selfien

Bildet ble tatt den 7. september, og viser det ene solcellepanelet til Rosetta, med kometen hengende i bakgrunnen. Landeren Philae henger på Rosetta som en liten pakke, og skal løsnes fra moderskipet for å foreta reisen ned på kometens overflate. Landingen skal skje i november i år.

Hvis du lurer på hvor Rosetta befinner seg akkurat nå, har ESA laget en 3d-modell av solsystemet, som viser Rosettas tidligere og framtidige bane.

Hvor skal den lande?

Denne helgen skal landingsteamet hos ESA vurdere hvor på kometen Philae skal lande. Landingsstedet annonseres på en pressekonferanse i Paris mandag.

Problemet med å velge landingssted er at Philae må kunne holde kontakten med Rosetta, selv om Rosetta flyr rundt kometen. Lys til solcellene og sprekker og kampesteiner må også tas med i beregningen.

Nytt kart over kometen

Forskere har nå brukt bildene og datamaterialet fra Rosetta for å lage et detaljert kart over Rosetta, som ble sluppet for noen dager siden på en ESA-konferanse.

Overflaten på Churyumov-Gerasimenko er et virrvarr av daler, skarpe steiner og dype groper. På kartet har kometen blitt delt inn områder hvor landskapet skiller seg ut i forhold til de andre regionene.

Forskerne har bare så vidt begynt på kartleggingsarbeidet, og hele kometkjernen på ca. 3,5 ganger 4 kilometer skal bli grundig studert av Rosetta.

Rådataene kommer fra kamerasystemet OSIRIS på Rosetta, og forskerne skal studere områdene nærmere for å finne mer ut om hvordan regionene ble dannet og hvordan den kjemiske sammensetningen ser ut. 

Hvis du vil vite på hva som skjer med Rosetta om dagen, kan du følge Rosettas egne twitter-konto.

Referanse:

ESA – Rosetta

‒ Det handler om en kamp om trafikkrommet, som for syklister kan være både skremmende og voldsom, sier Dag Balkmar.

Han har forsket på maskulinitet, trafikk og transport i ti år, og er selv sykkelpendler til jobben som forsker ved Örebro universitet.

En del av problemet er trafikkhierarkiet og trengsel, mener Balkmar. Det er fremdeles bilen som er kongen på veien, en posisjon noen bilister aktivt opprettholder og politikere kvier seg for å utfordre. Selv om sykkelen i disse klimakrisetider omtales som et politisk satsningsområde.

‒ Bilismen er en del av moderniseringsprosjektet og har vært norm så lenge at bilen og bilistens rett til trafikkrommet har blitt noe selvfølgelig, sier Balkmar.

Syklistene på sin side, må forhandle og tilpasse seg for å få lov til å være på veien.

Oppleves utrygt

Svenske tall viser at sykkelandelen av daglig transport i landet har stått bom stille på ni prosent de siste 15 årene, til tross for holdningskampanjer og politiske ambisjoner om å få flere til å sykle. Tilsvarende tall for Norge er fire prosent i henhold til den siste reisevaneundersøkelsen fra 2009.  

Syklingen i storbyen Stockholm har økt, men det er vanskelig å få flere til å sykle så lenge det oppleves som utrygt og risikofylt, mener Balkmar.

‒ For storbysyklister kan sykkelturen til jobb være en av de mest utsatte posisjonene de opplever i løpet av en vanlig dag, sier han.

‒ Da holder det ikke med holdningskampanjer om miljøvennlig adferd og trivsel.  

Mannen bak rattet

Svensk forskning viser at det er et flertall av menn som eier og har tilgang til bil. Langt flere enslige menn enn enslige kvinner eier bil.  Den norske reisevaneundersøkelsen viser at også norske menn har bedre tilgang på og bruker bilen mer enn kvinner.

I Balkmars forskning om trusler og vold i trafikken er det stort sett mannlige bilister som utsetter andre trafikanter for fare.

‒ Tradisjonelt så bruker menn bil og vil ha bil i større grad enn kvinner, sier Balkmar.  

For å undersøke hvordan kjønn og vold kommer til uttrykk i trafikken har Balkmar studert medieoppslag, politiske rapporter og debattforum for syklister. I tillegg har han intervjuet sju kvinnelige syklister i alderen 35‒60 år.

‒ Kvinnene jeg har intervjuet ser blandingstrafikk, når syklister deler veien med bilister, som veldig utrygt. Flere av dem syklet bare dersom det fantes sykkelvei hele veien frem til dit de skulle, forteller Balkmar.

De kvinnelige syklistene beskrev en følelse av å være usynlige for bilistene. «Jeg må gå ut i fra at bilene ikke ser meg, så jeg følger nøye med på dem», fortalte en.

Må regne med ulykker

En 57 år gammel kvinne som syklet hele året, fortalte om de tre gangene hun hadde blitt påkjørt av bilister.

De to første gangene bare kjørte bilistene videre. Den tredje gangen kom en ung gutt ut av bilen og skjelte henne ut fordi hun ikke hadde sett seg for. Til tross for at det var han som hadde kjørt rett på henne, mens hun holdt opp armene for å beskytte hodet sitt.

Kvinnen anmeldte ingen av påkjørslene, hun var bare glad for at hun hadde overlevd.

‒ Utrygghet i trafikken synes å være normalisert på en slik måte at det ikke er rart om man som syklist blir utsatt for noe før eller siden, sier Balkmar.

‒ Hvis en bilist blir påkjørt eller bilen fikk en skade så er det en selvfølge å anmelde det, til politiet eller til forsikringen sin. Det er ikke selvfølgelig for en syklist å gjøre det samme, så vi har store mørketall når det gjelder aggressivitet og vold mot syklister i trafikken.

Sinne eller slengkyss

I nettdiskusjonene som Balkmar har undersøkt, er det først og fremst mannlige syklister som diskuterer hva de har blitt utsatt for i trafikken, og hvordan de håndterte det.

‒ De beskriver maktdemonstrasjoner der mannlige bilister i enkelte tilfeller bruker bilen som våpen, forteller Balkmar.

Historiene handler om biler som presser, kjører på, kjører forbi, tuter, kaster ting og roper skjellsord etter syklistene. Det kan skje i byer med trange gater, men også på landeveien der treningssyklister er ute og ferdes på langtur. Noen hevder de er utsatt for regelrette mordforsøk, ved uansvarlige omkjøringer, eller direkte påkjøring av bilister.

Nettdebattantene diskuterer to hovedreaksjoner. Den ene går ut på å lekse opp bilisten ved å vise finger eller slå på bilen. Ikke alle debattantene synes det er så lurt. Å være konfronterende kan føre til mer ubehag og mer vold, man vet aldri hvem som sitter bak rattet.

Den andre strategien handler om å tilpasse seg situasjonen og ikke bidra i voldsspillet. Disse debattantene pleier for eksempel å se ironisk inn i bilen, gi tommel opp, eller et slengkyss.

Den hensynsløse mannlige syklisten

Men syklisten omtales ikke bare som sårbar. Syklister er også hensynsløse mannlige syklister som sykler altfor fort og utgjør en fare for seg selv og andre. I Sverige og i engelskspråklige media, kalles de MAMIL – Middle-aged-man-in-lycra.

‒ Disse mennene sies å dyrke en fartsfylt sykkelstil som delvis handler om at det å sykle skal være forbundet med risiko, som igjen er forbundet med status og maskulinitet, sier Balkmar.

‒ Det er stor forskjell på syklister, og for enkelte syklister er det å ta risiko med sykkelen og håndtere den risikoen en del av moroa.

Sykkelhat og stereotypier

Syklister som ikke følger trafikkregler oppgis ofte som årsak for det mye omtalte hatet mot syklister. Men Balkmar er usikker på om sykkelhatet er så sterkt som media skal ha det til.

‒ Det er en juicy medietwist å skrive om sykkelhat. Og også den mannlige sporty syklisten som sykler fort og aggressivt er til dels en mediestereotypi som de færreste kjenner seg igjen i.

Men at noen sykler veldig fort, og at det kan være farlig, det stemmer. Balkmar mener dette er ytterligere et argument for at syklister, bilister og fotgjengere ikke bør dele samme vei.

‒ Syklister har selvfølgelig et ansvar for å sykle trygt, men utrygghet i trafikken er først og fremst et samfunnsproblem, mener han.

‒ Trafikkmiljøet må bygges om, så det slutter å signalisere at det er bilen som hører hjemme på veien. Det er ett av de i særklasse viktigste virkemidlene for å endre maktforholdet mellom bilister og syklister, og få flere til å sykle.

Menn mer aggressive

Da Aslak Fyhri, forsker ved Transportøkonomisk institutt, skulle undersøke forholdet mellom syklister og bilister i Norge fikk rapporten navnet Krig og fred.

Fyhri analyserte blant annet debattforum for syklister, og fikk inntrykk av en svært opphetet situasjon. Men resultatet av den påfølgende spørreundersøkelsen var at aggresjonsnivået mellom bilister og syklister var lavt.

‒ Hovedbildet er at de fleste sykler hensynsfullt og er vant til å sykle. De utsetter ikke seg selv eller andre for spesielt stor fare.

Rapporten fant også stor sammenheng mellom det å selv være aggressiv og å oppleve aggressivitet. Her var det i tillegg en kjønnsforskjell.

‒ Menn opplever mer aggresjon, men det er fordi de er mer aggressive selv, sier Fyhri.

Selv har ikke Fyhri forsket mye på kjønn i trafikken. Men han har, som Balkmar, reagert på mediestereotypien om den gale mannlige fartsgale syklisten.

Fyhri mener at problemet med sykling i trafikken ikke er de mannlige syklistene alle elsker å hate, men hvor ekstremt dårlig tilrettelagt Norge er for sykling.

Fotgjengere i førersetet

Fyhri er langt på vei enig med Balkmar i at bilen er kongen på veien, men mener det er noen nyanseforskjeller som gjør seg gjeldene i det norske trafikkbildet.

‒ Sammenlignet med Sverige og Danmark, så er det fotgjengerne som er øverst i hierarkiet vårt, sier han.

‒ Som bilist får du alltid skylda hvis du kjører på en fotgjenger i Norge. Vi ser at bilister i stor grad tar hensyn til fotgjengere, men fotgjengere tar i liten grad hensyn til andre trafikanter. En fotgjenger kan gå ut i veien uten å se seg for. En bilist kjører aldri ut i et kryss uten å se til begge sider.

I en pågående studie undersøker Fyhri og kollegaer hva som skjer med sikkerheten for syklister når andelen som sykler øker. Teorien tilsier at jo flere syklister, jo lavere er risikoen.

Resultatene av denne studien er ikke klare enda, men foreløpige funn tyder på at bilister er mye mer oppmerksomme på syklister i byer der sykkelandelen er høy.

Referanse:

Fyhri m.fl: Krig og fred – En spørreundersøkelse om samspill og konflikter mellom biler og sykler, TØI rapport 1246/2012.