1986 var året Maradona (og Gud) sendte England ut av VM og Nintendo 8-bit ble lansert i Europa. Men det var også året da Dendrogramma ble skrapt opp fra havbunnen utenfor Australia. Og selv om forskerne umiddelbart skjønte at dyrene de hadde fått i trålen ikke lignet på noe annet, måtte de først ligge 28 år på sprit og formaldehyd før de kunne beskrives. Så i september i år ble den nye slekten beskrevet i PLoS ONE av Just et al., og fikk umiddelbart stor oppmerksomhet.

Så hva er Dendrogramma? Dendrogramma er en ny slekt med to arter kalt enigmata og discoides. De ble funnet på 1000m og 400m dyp i nærheten av Tasmania, Australia og ligner på sopp, med stilk og en flat hatt. Artene har et ytre og et indre cellelag (endoderm og ectoderm) med et geleaktig mesoglea i mellom. I bunnen av “stilken” har de en munn som leder inn i et slags tarmsystem som forgrener seg utover i “hatten” og ender i blindgater, ikke noe anus altså. 

Man vet ikke my om livsstilen til Dendrogramma. Men den satt nok ikke fast på bunnen som en sopp fordi munnen da ville vært noe ugunstig plassert. Det er heller ikke spor etter muskler og nerver i prøvene, og forfatterne antar at den drev passivt rundt i vannet og fanget små byttedyr med et seigt slim den utskilte fra celler rundt munnen.

Men den største diskusjonen har gått på hvor i dyrenes slektstre Dendrogramma hører hjemme. Jeg har tidligere skrevet om hvordan sekvenseringen av ribbemanetens genom nylig skapte heftig debatt om hvorvidt svampene eller ribbemanetene var de første dyrene. Og Dendrogramma kaster seg rett inn i denne debatten.

Det er ganske sikkert at den nye slekten ikke hører hjemme i Bilateria (tosidig symmetriske dyr som insekter og oss selv). Men den ser ikke ut til å passe inn blant noen av de andre primitive dyrerekkene heller. Svamper er de nok ikke fordi svamper hverken har munn eller tarm. Nesledyr (maneter og koraller) og ribbemaneter er dem de ligner mest på, men Dendrogramma mangler nesedyrenes karakteristiske nesleceller og ribbemanetenes tentakler. 

Det er derfor fristende å konkludere med at Dendrogramma er en ny og til nå ukjent rekke blant dyrene (rekke er det høyeste klassifiseringsnivået under dyreriket). Men selv om dette kanskje er det mest naturlige vil ikke forskerne bak studien gjøre dette. De holder spørsmålet åpent og sier at kanskje er det en ribbemant, kanskje et nesledyr eller kanskje noe annet, vi trenger mer data for å fastslå dette. Med andre ord, vi trenger DNA.

Så hvorfor har vi da ikke DNA-data fra Dendrogramma? Fordi 28 år på sprit og formaldehyd er like bra for DNA som det er for en idrettsutøver (kanskje med unntak av Maradona). Dermed må vi nok vente på en ny sopptur til havets dyp før Dendrogrammas evolusjonære posisjon blant dyrene kan bli fastslått.

Hva ville du likt best? En helgetur til Amsterdam eller et nytt par utsøkte skinnsko?

Å finne ut av hva man skal bruke pengene på er kanskje et luksusproblem, men er man først ute etter følelsen av lykke, bør man kanskje investere i ferieturen fremfor skinnskoene.

Vi gleder oss

Det kommer fram i en ny studie fra Cornell University. I følge Thomas Gilovich og kollegene hans, føler vi glede både før og etter vi investerer i en opplevelse.

- Forskningen er viktig for forbrukere som prøver å finne balansen mellom å prioritere materielle goder og opplevelser for å maksimere velhetsfølelsen, sier Gilovich i en pressemelding.  

Gilovich har tidligere vist at vi føler mer tilfredshet etter å ha brukt penger på opplevelser, men i den nye studien, viser han nå at vi også føler den samme tilfredsheten før vi kjøper opplevelsen.

Forsøkspersonene i studien som ble bedt om å tenke på en kommende opplevelse, viste mer glede enn de som tenkte på et kommende varekjøp.

Bedre kø-kultur

Faktisk så gleder vi oss så mye, at vi ikke bryr oss om vi må stå i kø for å vente på å skaffe oss inngang til denne opplevelsen. I en analyse fra ulike avis-artikler, så forskerne at de som ventet i kø for en opplevelse, var i bedre humør enn de som skulle kjøpe en håndfast gjenstand.

- Man hører om tilfeller der folk gjør opprør, knuser vinduer, bruker pepperspray, og generelt oppfører seg dårlig mot hverandre når de må vente på noe, sier med-forfatter Amit Kumar i pressemeldingen.

- Våre funn viser at denne typen oppførsel er mer sannsynlig når folk må vente på å skaffe seg en gjenstand enn når de skal vente på billetter til en konsert, fortsetter han.

Trenger ikke koste penger

I studien spekulerer forfatterne rundt hvorfor vi kjenner en større glede før vi skal ta del i en opplevelse. Én årsak kan være at man tenker rundt opplevelser som mer meningsfylte, at de skaper kontakt med andre og gir en generell gledesfølelse.

Forskerne er likevel tydelige på at denne forskningen også viser at gratis opplevelser, som å besøke parken eller gå langs en tursti, kan gi større lykke.

Derfor oppfordrer de til en økt innsats for å utvide gratis tilbud som alle kan nyte godt av.

Referanse:

Kumar, A. Killingsworth, M, Gilovich, T: Waiting for Merlot: Anicipatory Consumption of experiental and material purchases. Pyschological Science (2014)

Den nyoppdagete delfinen var en liten art, og skal ha levd for mer enn 16 millioner år siden. Ifølge studien er ikke hodeskallen mer enn en halv meter lang.

Arten heter Huaridelphis raimondii, og fossilene ble funnet i Pisco-dalen i Peru, hvor også mange andre hvalfossiler har blitt funnet, noe som tyder på at dette området en gang var et yndet sted for sjøpattedyr.

Rare elvedelfiner

Forskerne hevder at denne nye arten kan hjelpe med å forstå utviklingen til dagens elvedelfiner, på grunn av et felles opphav.

Den nyoppdagete arten  var en havdelfin, men er stamfaren til noen av dagens elvedelfinarter.

Det finnes bare noen få elvedelfinarter i verden, som lever i Yangtze-elven, Induselven, Ganges, og Amazonas.

Disse delfinene er ganske annerledes enn sine havboende slektninger, og kjennetegnes blant annet ved mye lengre snuter. Elvedelfinene er også nesten blinde, siden de har tilpasset seg et liv i mudrete elver, og har mindre finner enn havdelfiner.

Alle elvedelfinene stammer fra slektninger som levde i havet, som ble presset ut av nyere delfinarter.

Elvedelfinene i Asia og Sør-Amerika ligner på hverandre og har mange av de samme egenskapene, men de er likevel fjerne slektninger. Forskere tror dermed at delfinene har vært gjennom det som kalles konvergent evolusjon.

Dette betyr at arter ligner på hverandre på grunn av at de har utviklet seg parallelt i like miljøer, slik at artene har endt opp med noen av de samme løsningene for å møte de samme utfordringene.

I slekt med indiske delfiner

Huaridelphis raimondii skal tilhøre den utdødde delfinfamilien Squalodelphinids, som det foreløpig finnes få fossile eksemplarer av, ifølge rapporten.

Squalodelphinidene er i slekt med Ganges- og Indus-delfinene, og det er mye usikkerhet og debatt om hvordan elvedelfinene skal klassifiseres.

Derfor mener også forskerne det er viktig at nye arter blir funnet og beskrevet.

– Disse fossilene er blant de best bevarte eksemplarene som noen gang er funnet, hevder Olivier Lambert, hovedforskeren bak studien, i en pressemelding.

Referanse:

O. Lambert, G. Bianucci and M. Urbina : Huaridelphis raimondi, a new Miocene Squalodelphinidae (Cetacea, Odontoceti) from the Chilcatay Formation, Peru. JVP 33(5)

Norge er landet i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) der høyere utdanning har nest minst betydning for hvilken lønn arbeiderne får når de kommer ut i arbeidslivet. Bare i New Zealand har utdanningen mindre betydning.

Det kommer fram i den ferske rapporten Education at a Glance som ble lagt frem av OECD denne uken.

– Hvis jeg skal være helt ærlig, er det bra at folk ikke vet dette. Jo mer fokus det er på lønningsnivået, jo flere søker seg til utdanninger som bevisst gir høyere lønn, sier leder for Akademikerne, Knut Aarbakke, til Universitas.

Leder Petter Aaslestad i Forskerforbundet mener resultatene som er presentert i rapporten er problematiske for en videre utvikling av kunnskapssamfunnet.

– Det er et problem fordi det hindrer rekruttering til velferdssamfunnets sentrale yrker, sier Aaslestad.

Statusheving

Aarbakke i Akademikerne frykter rekrutteringen til arbeidslivet vil reduseres dersom ikke utdanningsgrupper løftes. Han mener derfor at lønningene bør økes.

Leder for Unio, Anders Folkestad, trekker frem viktigheten av å øke statusen til sentrale velferdsyrker for å sikre rekruttering.

Også Folkestad mener et konkret tiltak kan være å heve lønnsnivået i de aktuelle yrkene.

– Lønnsnivå er viktig for rekruttering, og lønn preges av yrkets status, sier han.

Mindre sosiale forskjeller

Utdanningspolitisk talsperson for SV, Torgeir Knag Fylkenes, er ikke like bekymret. Han mener man bør ta resultatene fra OECD med en klype salt.

– Norge sammenlignes med land som Tyskland og England hvor de sosiale forskjellene er større. Dette er ikke tilfellet i Norge.

Likevel mener Fylkesnes at den reduserte utdanningsgevinsten i Norge ikke er helt uproblematisk. Han frykter at det vil oppstå rekrutteringsproblemer i offentlig sektor, og nevner Helgeland sykehus som nylig måtte stenge på grunn av mangel på sykepleiere.

– Kanskje folk i større grad drives av andre interesser og lyster enn lønn, sier han.

Chile, Brasil og Ungarn 

Folkestad er enig med Fylkenes i at den norske modellen skaper små sosiale forskjeller.

Han peker på at Chile, Brasil og Ungarn er blant landene der høyere utdanning gir størst økonomisk avkastning.

– Dette er land der spriket mellom de ulike sosiale klassene er store, og de laveste lønningene ligger langt under grensa for minstelønn. Dersom Norge skal være med i verdenstoppen, må det være mer lønnsomt å satse på høyere utdanning, sier Unio-lederen.

Fortsatt lønnsomt

Selv om undersøkelsen fra OECD viser at høyere utdanning i Norge lønner seg mindre enn i de fleste land, er det fortsatt lønnsomt for de fleste å ta høyere utdanning. En studie foretatt av forskere ved Norges Handelshøyskole (NHH), Statistisk sentralbyrå og Universitet i Chicago har funnet at bare ett ekstra år med studier gir 10 prosent høyere lønn. Norsk ungdom gjør et «godt og rasjonelt valg når de tar høyere utdannelse», skrev professor Kjell G. Salvenes ved NHH i Dagens Næringsliv, som først omtalte studien.

Norge er landet i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) der høyere utdanning har nest minst betydning for hvilken lønn arbeiderne får når de kommer ut i arbeidslivet. Bare i New Zealand har utdanningen mindre betydning.

Det kommer fram i den ferske rapporten Education at a Glance som ble lagt frem av OECD denne uken.

– Hvis jeg skal være helt ærlig, er det bra at folk ikke vet dette. Jo mer fokus det er på lønningsnivået, jo flere søker seg til utdanninger som bevisst gir høyere lønn, sier leder for Akademikerne, Knut Aarbakke, til Universitas.

Leder Petter Aaslestad i Forskerforbundet mener resultatene som er presentert i rapporten er problematiske for en videre utvikling av kunnskapssamfunnet.

– Det er et problem fordi det hindrer rekruttering til velferdssamfunnets sentrale yrker, sier Aaslestad.

Statusheving

Aarbakke i Akademikerne frykter rekrutteringen til arbeidslivet vil reduseres dersom ikke utdanningsgrupper løftes. Han mener derfor at lønningene bør økes.

Leder for Unio, Anders Folkestad, trekker frem viktigheten av å øke statusen til sentrale velferdsyrker for å sikre rekruttering.

Også Folkestad mener et konkret tiltak kan være å heve lønnsnivået i de aktuelle yrkene.

– Lønnsnivå er viktig for rekruttering, og lønn preges av yrkets status, sier han.

Mindre sosiale forskjeller

Utdanningspolitisk talsperson for SV, Torgeir Knag Fylkenes, er ikke like bekymret. Han mener man bør ta resultatene fra OECD med en klype salt.

– Norge sammenlignes med land som Tyskland og England hvor de sosiale forskjellene er større. Dette er ikke tilfellet i Norge.

Likevel mener Fylkesnes at den reduserte utdanningsgevinsten i Norge ikke er helt uproblematisk. Han frykter at det vil oppstå rekrutteringsproblemer i offentlig sektor, og nevner Helgeland sykehus som nylig måtte stenge på grunn av mangel på sykepleiere.

– Kanskje folk i større grad drives av andre interesser og lyster enn lønn, sier han.

Chile, Brasil og Ungarn 

Folkestad er enig med Fylkenes i at den norske modellen skaper små sosiale forskjeller.

Han peker på at Chile, Brasil og Ungarn er blant landene der høyere utdanning gir størst økonomisk avkastning.

– Dette er land der spriket mellom de ulike sosiale klassene er store, og de laveste lønningene ligger langt under grensa for minstelønn. Dersom Norge skal være med i verdenstoppen, må det være mer lønnsomt å satse på høyere utdanning, sier Unio-lederen.

Fortsatt lønnsomt

Selv om undersøkelsen fra OECD viser at høyere utdanning i Norge lønner seg mindre enn i de fleste land, er det fortsatt lønnsomt for de fleste å ta høyere utdanning. En studie foretatt av forskere ved Norges Handelshøyskole (NHH), Statistisk sentralbyrå og Universitet i Chicago har funnet at bare ett ekstra år med studier gir 10 prosent høyere lønn. Norsk ungdom gjør et «godt og rasjonelt valg når de tar høyere utdannelse», skrev professor Kjell G. Salvenes ved NHH i Dagens Næringsliv, som først omtalte studien.

Effektene av tidlig behandling av barn med autismespekterforstyrrelser (ASF) er lite kjent. En ny studie av en liten gruppe spedbarn, antyder at behandlingen bør starte så tidlig som mulig.

Spedbarn som viste tidlige tegn på ASF og mottok tidlig, skreddersydd behandling, viste en merkbar forbedring ved oppfølging tre år senere.

Foreldre som nøkkelspillere

Symptomer på ASF kan hos noen oppdages tidlig i barndommen. Kanskje tidligere enn man før har antatt.

En mindre studie utført ved Universitetet i California, har fulgt opp en liten gruppe med spedbarn på mellom seks og femten måneder, som viste tidlige tegn på ASF. Barna kom fra familier hvor et eldre søsken hadde ASF eller hvor foreldrene hadde søkt om hjelp fordi de var bekymret for barnets utvikling.

Typiske tegn på ASF ble i studien omtalt som mindre øyekontakt og sosial interesse, gjentagende bevegelsesmønster, lite spontan glede og pludre-lyder.

Behandlingsprogrammet som kalles Infant Start ble dermed iverksatt i et samarbeid med barnets foreldre.

Behandlingen består blant annet av øvelser for å få rettet barnets oppmerksomhet mot foreldrenes ansikt og stemmer, foreldrenes etterligninger av barnets lyder og bevegelser og bruk av leker for å tiltrekke barnets oppmerksomhet.

Lærevner og utvikling på rett spor

Barna ble sammenlignet med fire andre grupper. Den første gruppen var fra en studie hvor barn ble fulgt fordi søskenet hadde utviklet autisme, den neste med barn med normal utvikling, så med barn som utviklet autisme i en alder av tre år og den siste gruppen besto av barn som viste tidlige symptomer, men som mottok behandling ved senere alder, fordi foreldrene ikke ønsket tidlig intervensjon.

Da de var rundt ni måneder hadde barna i studiegruppen mest symptomer på autisme av alle de fem gruppene, men etter aktiv behandling var symptomene betydelig redusert, sammenlignet med barna uten behandling, innen de var mellom 18 og 36 måneder gamle.

Liten, men viktig studie

Maj-Britt Posserud forsker på autisme ved Psykisk helsevern for barn og unge, Haukeland Universitetssykehus. Hun tror denne studien kan ha stor betydning for hvordan ASF hos barn behandles.

- Dette er kanskje den første studien som gir et vitenskapelig grunnlag for å behandle så tidlige tegn. Det er en grundig studie som det blir viktig å følge opp, forteller hun.

Posserud understreker likevel at dette er en liten studie gjort i tilrettelagte omgivelser. Å kunne oppdage og behandle symptomer allerede nede i seks måneder er en dramatisk utvikling i forskningen.

- Her trengs det flere større, randomiserte studier. Man kan ikke vite hvem som ikke ville blitt sponant bedre uten behandlingen. Per i dag har vi ikke nok vitenskapelig belegg for å behandle for så tidlige tegn, understreker hun.

Den store rollen foreldrene spiller i studien, synes Posserud er viktig.

- Systematikken i hvordan foreldre skal samhandle med barna for å motivere sosial kontakt er viktig. Et barn med autisme strever med sosial kontakt, og viser tilsynelatende liten interesse for det. Men studien indikerer at foreldre kan nærmest trene opp den sosiale kontakten ved å gå systematisk til verks, sier hun.

Hvorfor noen barn utvikler autisme, finnes det derimot ingen entydige svar på. 

Ikke ute etter å “kurere” autisme

Forskerne bak studien er tydelig på at dette kun er starten på den lange veien med forskning som skal til for å bekrefte resultatene av behandlingen. Men de er likevel positive, ettersom studien viser at mye av behandlingen kan gjøres av foreldrene selv, i hverdagslige rutiner.

Sally J. Rogers, hovedforsker bak studien, er likevel tydelig på at hun ikke er ute etter å kurere autisme.

- Jeg er ikke ute etter å forandre styrkene mennesker med ASF tilfører samfunnet. Mennesker med ASF bidrar enormt til kulturen vår, sier Rogers i en pressemelding.

- Mitt mål er at barn og voksne med symptomer på autisme skal ha muligheten til å delta i hverdagslivet og i alle andre aspekter ved samfunnet hvor de ønsker å delta, å være tilfreds med arbeidlivet, fritiden, forhold og utdannelse som møter deres behov, understreker hun.

Referanse:

Rogers, S. Vismara, L. Wagner, A. McCormick, C. Young, G. Ozonoff, S. Autism Treatment in the First Year of Life: A Pilot Study of Infant Start, a Parent-Implemented Intervention for Symptomatic Infants. Journal for Autism and Developmental Disorders (2014) 

En fotballspiller i 20-årene faller brått om midt i en kamp. Hjertet hans har plutselig sluttet å slå. Helsepersonell styrter til, lagkamerater går fortvilte omkring, publikum blir stille. Kampen stopper, men kameraene ruller. Dramatikken overføres direkte til millioner av fans.

Plutselig hjertestans i fotballen hadde i 2008 fått så stor oppmerksomhet at det europeiske fotballforbundet (UEFA) innførte hjertescreening, som betyr at man undersøker hjertet til en stor gruppe friske personer for å se om man finner sykdom.

Norges Fotballforbund fulgte opp med tilsvarende masseundersøkelse av alle spillerne i Tippeligaen og Adeccoligaen. Endelig kunne spillere, støtteapparat og supportere føle seg trygge. Eller kunne de?

– Nei, dessverre, sier lege og stipendiat Hilde Moseby Berge ved Norges idrettshøgskole.

– Screening er bra hvis den er god nok, men vi har ikke gode nok metoder per i dag. Undersøkelsene avdekker ikke alle alvorlige tilfeller, og noen av spillerne vi tror er i risikosonen, er helt friske.

Gjennom flere år har Moseby Berge forsket på hjertescreening av mannlige fotballspillere. I denne måneden disputerer hun over doktoravhandlingen Det norske idrettshjertet.

Usikker fotballspiller

Norske Mads Stokkelien er angrepsspiller på New York Cosmos. Han er selv blitt hjertesjekket begge gangene han har signert proffkontrakter.

Etter skremmende episoder med plutselig hjertestans i inn- og utland mente han at UEFAs pålegg var en flott måte å ivareta spillerne på. For ham var det betryggende å få bekreftelsen på at alt var som det skulle.

– Men etter at jeg leste om denne forskningen legger jeg ikke lenger særlig vekt på bekreftelsen jeg fikk, sier han etter å ha blitt gjort oppmerksom på Moseby Berges funn.

Proffspilleren antok, som de fleste andre, at metodene var gode nok og at en slik masseundersøkelse var en positiv ivaretakelse av spillerne.

– Det er helt klart at dette gir meg en annen innstilling til screening av fotballspillere enn det jeg hadde tidligere. Jeg stiller meg spørrende til om det er riktig og nødvendig å bruke så mye ressurser på noe som kan gi en falsk trygghet eller en unødvendig belastning for de det gjelder, forteller han.

Dropp ultralyd – følg opp høyt blodtrykk

En vanlig hjertescreening består i dag av tre undersøkelser: Registrering av hjertets elektriske aktivitet (EKG) under hvile, ultralyd av hjertet, og blodtrykksmåling.

Hjerteinfarkt er en av de vanligste dødsårsakene på fotballbanen. Men EKG under hvile og ultralyd avdekker ikke forkalkninger i hjertets blodårer, som på sikt kan føre til infarkt.

Moseby Berge undersøkte sammenhengen mellom høyt blodtrykk og hjertelidelse – og gjorde et viktig funn:

– I mange tilfeller der legene har funnet høyt blodtrykk, har ikke spillerne blitt fulgt opp videre. Det er tross alt snakk om unge, slanke og godt trente personer.

Men det viste seg at høyt blodtrykk var forbundet med forandringer i hjertet hos spillerne.

– Når vi også vet at personer med høyt blodtrykk i ung alder har større risiko for hjerte- og karsykdommer når de blir eldre, må unge spillere med høyt blodtrykk følges opp.

• Les også: Masseundersøkelser hindrer ikke hjertedødsfall

I tillegg viste forskningen til Moseby Berge og hennes kolleger at ultralydundersøkelse av hjertet er unødvendig.

– Da vi gikk gjennom resultatene fra de spillerne som var testet, var det ingen tilstander som ble oppdaget ved hjelp av ultralyd, som ikke også ble oppdaget gjennom EKG og blodtrykksmåling, sier hun.

En ultralydundersøkelse må gjennomføres av en hjertespesialist, mens EKG kan gjennomføres av leger som kan EKG. Dermed blir det både enklere og billigere med masseundersøkelser dersom man dropper ultralyd.

Funnet underbygges av forskere i London og Qatar, som også har vist at ultralyd ikke er nødvendig.

Hva er normalt?

Å lese EKG korrekt er veldig krevende og en kompetanse det tar lang tid å tilegne seg.

– Dessuten må man vite hvilke kriterier som gjelder for idrettsutøvere som trener mye. De har helt andre utslag enn personer som trener normalt eller lite, forklarer Moseby Berge.

Stipendiaten har jobbet tett med professor Jonathan Drezner ved University of Washington i Seattle. Han var initiativtaker til nye kriterier, kalt Seattle-kriteriene, for tolking av EKG hos idrettsutøvere.

Med de gamle kriteriene blir mange EKG-forandringer som ikke er farlige, registrert som risikotilfeller. Dette fører til mange unødvendige undersøkelser ved oppfølging. Seattle- kriteriene gir færre tilfeller av at det ser ut som om det er noe galt uten at det er det.

Seattle-kriteriene ligger gratis tilgjengelig på nettet for alle leger som ønsker å oppdatere seg på EKG for idrettsutøvere, men bare fem nordmenn har gjennomført opplæringen. Det bekymrer Moseby Berge.

– Jeg håper inderlig at flere gjennomfører denne elektroniske opplæringen, for legene må vite hvilke kriterier som gjelder. Ellers vet man jo ikke hva som er normalt og unormalt når man screener et lag.

Kommet for å bli

Mads Stokkelien ønsker seg en god nok metode for hjertescreening.

– Som toppidrettsutøvere presser vi kroppen maksimalt. Under slike belastninger hadde det vært betryggende å vite om kroppen er i stand til å tåle en slik påkjenning.

– Derfor håper jeg det blir utviklet en forbedret metode, slik at dagens praksis med utvidet kontroll av toppidrettsutøvere kan fortsette – uten at det gir falsk trygghet, sier han.

• Les også: Mangler kunnskap om idrettshjerter

Hilde Moseby Berge er enig.

– Kriteriene for tolking av EKG blir stadig bedre, og med moderne EKG-apparater ser fremtiden mer lovende ut. Men vi får uansett ikke avdekket alle med risiko på denne måten. Spillerne er nødt til å være oppmerksomme på og ta symptomer på alvor, sier hun.

Mads Stokkelien tror fotballspillere generelt har tillitt til de som bestemmer at hjertescreening skal gjennomføres på alle fotballspillere. De fleste antar at det er en god metode for å forebygge hjertestans. 

– Men jeg tror veldig få er klar over at de undersøkelsene som brukes i dag tilsynelatende ikke er gode nok.

Stipendiaten er overbevist om at slike masseundersøkelser er kommet for å bli, men per i dag foreligger ikke forskning som gjør at hun kan anbefale hjertescreening av alle idrettsutøvere. 

– Når metodene blir bedre bør vi begynne screening av de toppidrettsutøverne som trener mest, det vil si ti timer i uka eller mer.

– På kort sikt er det likevel viktigst å gi opplæring i hjerte- og lungeredning og sørge for at hjertestartere er tilgjengelige. Vi vet at det redder liv.

Bakgrunn:

Hilde Moseby Berge er idrettslege og spesialist i allmennmedisin. Hun har gjennomført sitt doktorgradsarbeid ved Senter for idrettsskadeforskning ved Norges idrettshøgskole. 23. september disputerer hun over doktorgradsavhandlingen Det norske idrettshjertet. Screening av 595 profesjonelle fotballspillere. Disputasen finner sted på Universitetet i Oslo.

Sykehjemsbeboere bruker sju ulike medisiner i gjennomsnitt. Det fører blant annet til sløvhet, trøtthet, og flere fallulykker.

En tredjedel av norske sykehjemsbeboere bruker minst ett overflødig legemiddel.

Bedre kvalitetssikring må på plass, slik at den enkelte sykehjemsbeboeren får riktig medisinering, mener forskere.

– Vi er derfor i gang med å utvikle en app for nettbrett som kan bidra til en bedre gjennomgang av sykehjemsbeboerens legemidler, sier Nina Vanvik Hansen, sykepleier og prosjektleder i Sintef.

Oversikt krever samarbeid

En god legemiddelgjennomgang krever nemlig at hele teamet rundt sykehjemsbeboeren samarbeider. Helst med pårørende som bidragsytere i tillegg.

I dag er det sykehjemslegene, i samarbeid med både fastleger og sykehusfarmasøyt, som har ansvaret for oppfølgingen av beboernes medisinering. Dette krever at disse møtes, og går igjennom hver enkelt beboer og medisinering.

– Dette er svært tidkrevende, ikke minst for farmasøytene som må dra til sykehjemmet. Enda verre er det for farmasøyter som må dra til sykehjem utenfor sin kommune, fordi det ikke eksisterer nok apotek i Distrikt-Norge, sier Vanvik Hansen.

Virtuell dialog

Verktøyet som forskerne nå utvikler skal gjøre det mulig for sykehjemslege, sykepleier og farmasøyt å samarbeide om å gå gjennom legemidler på sykehjemmet.

På tross av for eksempel stor geografisk avstand mellom sykehjem, lege og klinisk farmasøyt.

– For å få til et slikt samarbeid bør det være enkelt å dele informasjon og muligheter for å møtes virtuelt for å få til en tverrfaglig diskusjon. Målet er å utvikle en løsning som imøtekommer de ulike brukernes behov og som de skal ønske å ta i bruk, sier designer Hanne Ekran Thomassen.

Foreløpig har forskerne utviklet en enkel prototype på en applikasjon for nettbrett. Den illustrerer hvordan farmasøyten, sykehjemslegen og sykepleieren kan strukturere legemiddelgjennomgangene og få til en god tverrfaglig dialog ved hjelp av teknologi.

– Løsningen er ennå i tidlig utviklingsfase og det er mange spørsmål vi må ta tak i, for eksempel gjelder dette personvern og sikker overføring av data, sier Vanvik Hansen.

Skumle følger

En kartlegging fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag viser at eldre pasienter bruker hele sju ulike medisiner i gjennomsnitt. Dette bekymrer legene, som har sett at det er en sammenheng mellom antall medisiner en person bruker og antall fallulykker, skrev Adresseavisen tidligere i år.

En annen fare er at mange medisiner fører til bivirkninger. Og dette løses for ofte med å foreskrive en annen medisin.

Og når det blir for mange medisiner, kan det i seg selv gi bivirkninger som sløvhet og trøtthet.

Skjulte årsaker

Overmedisinering kan ha mange årsaker – men ikke alle er like åpenbare, ifølge Liv Johanne Wekre, som er farmasøytisk rådgiver ved Sykehusapotekene i Midt-Norge:

– Det kan være at sykehjemsbeboeren fortsatt går på medisiner han eller hun fikk for mange år siden, for eksempel i forbindelse med et sykehusopphold. Tilstanden som krevde behandling kan ha gått over, men fordi årsaken til medisineringen ikke er kjent, gis medisinen fortsatt, sier Wekre.

Det kan også være at kroppsvekten, blodtrykket eller laboratorieverdier har endrer seg, uten at medisindosene er blitt justert.

– Eldre er en sammensatt gruppe, det vil si at de har ulik sykdomsgrad og dessuten responderer ulikt på medisinering. Det gjør at kontroll av medisinbruken kan bli ganske komplisert for denne gruppen, sier Wekre.