Det er et stort gap mellom hvor mange som har rusproblemer og hvor mange av disse som er kjent for det offentlige. Mørketallene kommer fram i en fersk rapport som blant annet sammenholder statistikk over antall rusbrukere i Norge og innsamlede data fra fagfolk i de offentlige tjenestene.

Ungdom er gruppa fagfolkene har minst informasjon om:

– Kartleggingen gir lite informasjon om alkohol- og rusproblematikk for ungdommer under 20 år – de faller rett og slett utenfor og blir ikke fanget opp, skriver rusforsker Sverre Nesvåg og prosjektleder Marit Emmerhoff Håland i rapporten om prosjektet BrukerPlan.

Dette er Norges største ruskartlegging noensinne. En av de store utfordringene er å få oversikt over rusmiddelbrukere på et tidligere tidspunkt og sette inn tiltak. Hvis ungdom ikke fanges opp og oppdages først når de er i 20-åra, kan de ha utviklet svært alvorlige problemer etter opptil ti år med misbruk.

Like ille i by og bygd

Det er samlet inn data om 11.400 brukere i 132 kommuner. Flere av kommunene har gjennomført årlige kartlegginger helt siden 2006. Rapporten ble overlevert Helsedirektoratet torsdag og vil danne grunnlag for å lage en opptrappingsplan for rusfeltet. Forskerne ønsker at en opptrappingsplan skal bidra til at alle kommuner i landet kan utvikle et bedre hjelpetilbud:

– Vi fikk oss en overraskelse da vi så at det ikke er forskjell på by og land. Rusproblemene er like i små, mellomstore og store kommuner. Rusproblematikken er altså ikke et storbyfenomen. Dette betyr at innsatsen og kompetansen må fordeles slik at alle kommuner i landet kan gi et bedre hjelpetilbud.

Utfordrende

Det varierer veldig fra kommune til kommune hvilke tiltak som settes inn overfor de ulike gruppene, og i hvilken grad de fungerer. En av konklusjonene i rapporten er likevel at barn som lever med omsorgspersoner som har rusproblemer, har fått det bedre, trolig fordi kommunene er blitt flinkere til å støtte rusbrukerne eller sørge for omsorgsovertakelse for barna. Det er også konkludert med at behandlingsopplegg som sørger for at brukere får et godt sted å bo, stabilitet og et godt liv, er de som har størst suksess.

– Vi er optimister, tross de store utfordringene. Aldri har norske politikere fra alle partier og med helseministeren i spissen, vist større interesse for å bedre situasjonen for personer med rusrelaterte problemer. Nå er datagrunnlaget lagt for å kunne prioritere, sier Emmerhoff Håland.

Å hoppe etter Wirkola betyr å gjøre noe etter en forgjenger som har vært usedvanlig flink. Slik har jeg det med min doktorgrad. På den andre siden av en lettvegg på kontoret sitter nemlig Krzysztof, som også tilhører Spitsbergen Jurassic Research Group. Han leverte doktorgraden sin i mars, og i juni ble han dr. Hryniewicz. Krzysztof er en super romkamerat, den som tar de tyngste løftene i felt og ikke minst skrekkelig flink. En norsk doktorgrad inneholder vanligvis fire vitenskapelige artikler, og jeg undres ofte på hvordan det skal være mulig å gjennomføre. Krzysztof leverte åtte. Dobbelt så mange! Og ikke nok med det. På disputasen, der han forsvarte arbeidet sitt, måtte utspørreren ty til spørsmål om de som var takket i etterordet, så uangripelig var det.

Krzysztof sin doktorgrad handlet om det som først så ut som lass med sandstein som noen hadde dumpet fra en trailer. Rundt dem var det fossiler av muslinger, blekkspruter og snegler. Heldigvis knakk vi koden, og skjønte at i tillegg til de store øglene, rommet jura-havet også såkalte metanoppkommer. Dette er steder på havbunnen der det strømmer opp metan fra bakken. De fossile utgavene vi har funnet var aktive fra 149 til 140 millioner år siden på bunnen av datidens Barentshav. Arbeidet er viktig både for sammenlikning med oppkommer som finnes i dag, og fordi det bare er kjent sju andre metanoppkommer i verden fra tidsperioden jura.

Metanoppkommer skaper et helt spesielt miljø, med unike former for liv. Når metanen stiger opp gjennom havbunnen brukes den av bakterier og arker (encellede organismer som likner på bakterier, men er noe annet) i en anaerob prosess. Resultatet er blant annet dannelsen av ulike typer karbonater og svovelmineraler. Og dette merkelige miljøet, med bakterier som lever uten luft og med giftige svolvelforbindelser, er faktisk tiltrekkende for mange dyr.

Krzysztof har beskrevet det rike miljøet rundt oppkommene. Han har studert over 2000 fossiler, og funnet ut hvilke dyr som levde her. En del av dem er ganske rare. Han har funnet både muslinger, snegler og børstemark som er avhengige av å leve i partnerskap med de svolvel-baserte bakteriene. Hos muslingene får bakteriene lov til å bo inne i gjellene. Noen av sneglene har ikke et like hjertelig forhold: de liker seg ved metanoppkommene fordi de kan spise giftige bakterier. I tillegg har han funnet brachiopoder, også kalt armfotinger, og massevis av serpulider, en type ormer som bygde små tuber de bodde i. Disse tubene har stått rett opp fra havbunnen, og det kan tyde på at det var lite strøm i vannet.

Blant de 17 typene muslinger rundt oppkommene, viste det seg å være noen helt nye. Krzysztof har derfor beskrevet dem for første gang i et vitenskapelig tidsskrift, og gitt dem navn. Den ene har fått artsnavnet svalbardensis etter stedet den kommer fra, og den andre heter Cretaxinus hurumi. Cretaxinus betyr at den kommer fra tidsperioden kritt, og hurumi er en honnør til ekspedisjonsleder Jørn Hurum.

Fossile metanoppkommer er altså både skikkelig spennende og skikkelig sært, og denne doktorgraden har gitt masse ny kunnskap. Problemet er bare at den neste som leverer doktorgrad er meg. Riktignok er det over tre år til, men jeg er redd ingen glemmer Krzysztof, men glemmer at det han gjorde tross alt ikke er normalt. Det er bare å finne fram penn og papir og jobbe på.

– Kunne vi vridd noen av ressursene vi i dager bruker på klagestrukturen, over på å utvikle gode sensurveiledninger og god sensurkultur, ville vi fått bedre karakterer som studentene var mer fornøyde med, sier professor Johan Fredrik Rye ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap på NTNU, til Universitetsavisa.

Han har undersøkt målesikkerheten til karakterene innenfor sosiologi, med utgangspunkt i karakterundersøkelsene Universitets- og høgskolerådet gjennomfører.

– Både vi som setter karakterer og de som får karakterene, forholder oss til en mengde anekdoter og historier om hvor tilfeldig en karakter kan være. Noe av motivasjonen for å gå inn i dette, var å gi en mer kvalitativ analyse. Uten at det på noen måte er en fasit eller noe å trekke allmenne konklusjoner fra, sier Rye.

Gikk fra svak D til B

Utgangspunktet var enkelt nok: Seks ulike studiesteder plukket ut to tilfeldige bacheloroppgaver i sosiologi. Deretter skulle en sensor fra hvert lærested vurdere alle tolv oppgavene alene, før de seks sensorene sammen i en gruppe skulle komme frem til en karakter for hver av oppgavene.

Rye fant blant annet at:

• I de individuelle vurderingene satt sensorene i seks av ti tilfeller en annen karakter enn den opprinnelige

• I fellesvurderingen falt panelet på en annen karakter enn den opprinnelige i halvparten av tilfellene.

• De seks panelsensorene var aldri samstemte. Det nærmeste man kom var et tilfelle der fem av seks var enige.

• Det mest markante spriket var en oppgave som ble rangert fra en ren B til en svak D.

• Én sensor hadde en andel A/B-karakterer på 67 prosent, en annen 16 prosent.

Svært store sprik

– Ble du overrasket over at ingen oppgaver fikk samme karakter av samtlige sensorer?

– Det vet jeg ikke. Det vil være forskjeller mellom sensorer, det må det være og vil det naturlig være. Men jeg vil tro mange studenter vil bli overrasket, fordi de tror karakterene er mer uomtvistelige enn de rent faktisk er. Jeg tror mange av dem ikke er klar over hvor mye skjønn som ligger i karakterene, sier Rye.

Og fortsetter:

– Én ting er at de aldri er enige, men én oppgave ble også vurdert fra B – til D. Dét overrasket meg kanskje mer. I et par tilfeller er det svært store sprik.

Rangerer ulikt

Et viktig spørsmål i Ryes forskning var om avvikene bare besto av nivåforskjeller, eller om sensorene også vurderte ulikt når det gjaldt rangering.

Det vil si: Var det snakk om at sensorene egentlig hadde den samme rangeringen av oppgaven, men at noen av dem forskjøv karakterskalaen? Eller var de også uenige om rekkefølgen oppgavene skulle rangeres i?

Alle sensorene identifiserte den samme oppgaven som dårligst, og oppgaven som opprinnelig fikk best karakter som enten nummer én eller nummer to. Ellers var det store variasjoner.

Oppgaven som opprinnelig var én av de to med dårligst karakter (D), ble av én sensor rangert som nest best. Oppgaven som fikk den neste beste karakteren i den opprinnelige vurderingen, ble vurdert fra femte- til ellevteplass

Diskuterte studentenes bakgrunn

At resultatene også varierer i rangeringen, mener Rye taler for at sensorene ikke bare er uenige om hvordan de skal bruke skalaen, men også bruker ulike kriterier i vurderingene av bacheloroppgavene.

«Bare unntaksvis ble det referert til de nasjonale beskrivelsene av karakterer», skriver Rye i den kvalitative analysen av sensorenes arbeid.

Utenforliggende ting som studentenes «livsbiografi», ble også trukket inn i vurderingene.

En oppgave, som var skrevet av en utenlandsk student, ble vurdert som interessant i tematikken, men svakt fremstilt språklig. Hvordan disse to faktorene skulle veies mot hverandre var det vidt forskjellige meninger om, og ingen kunne vise til noen eksterne kriterier som man kunne enes om for å avgjøre saken.

Er C en god karakter?

Sensorene kunne heller ikke bli enige om C var en grei, dårlig eller god karakter.

Universitets- og høgskolerådet har fra Kunnskapsdepartementet fått ansvaret for samkjøre bruken av karakterer her til lands siden bokstavkarakterene ble innført på nasjonal basis i 2003. Den nasjonale beskrivelsen av karaktertrinnene er klinkende klar: Karakteren C er definert som «god».

– Det er elleve år siden vi fikk svaret på spørsmålet om karakteren C er god eller ikke. Hvorfor er ingen felles forståelse på plass?

– Det gjenstår mye arbeid for en enhetlig forståelse av karakterskalaen. Problemet er nok ikke Universitets- og høgskolerådet gjør eller kan gjøre, for det er begrenset hva som kan gjøres sentralt. Det er fagmiljøene som har en løpende utfordring og må gjøre mer, sier Rye.

Mandag varslet kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen et pilotprosjekt med nasjonale prøver i høyere utdanning, som blant annet vil undersøke hvor sammenlignbare karakterene er mellom de ulike institusjonene.

– Læres ikke opp

Rye mener man trenger størrelse forståelse hos studentene for hvor skjønnsbasert en karakter er, mer diskusjon i fagmiljøene om hva gode prestasjoner er, bedre sensurveiledning og ikke minst bedre eksamensoppgaver.

– Det er et tankekors at vi ikke systematisk lærer ferske sensorer å sensurere. Det er vilkårlig hva de får med seg underveis. Det går i riktig retning, men første gang jeg sensurerte var det ingen veiledninger i hva som skulle vektlegges, sier Rye.

Fant ingen systematikk

Snittet i karakterene til de sensorene lå mellom 2,3 og 3,3, som også er et stort avvik ifølge Rye. Men da han så på det samlede snittet deres, og snittet for karakterene de ble enige om i fellesskap, lå det på 2,7, nøyaktig det samme som snittet til de opprinnelige karakterene.

– Det gir ikke grunnlag for å si at samlekarakteren blir påvirket her. Man kan hverken avskrive eller bekrefte at det er systematikk i avvikene på bakgrunn av mine undersøkelser, sier Rye.

En bachelorstudent for i sosiologi får omkring ti karakterer. Om avvikene er vilkårlige, vil de dermed ikke nødvendigvis påvirke samlekarakteren.

– Det hadde vært mer bekymringsfullt om det var systematikk i det, fordi det vill slått ut på gjennomsnittskarakteren for individet eller gruppen, sier Rye.

Systematikk på overordnet nivå

Systematiske avvik på et mer overordnet nivå er det derimot annen forskning som sier noe om.

I fjor viste for eksempel en forskningsrapport fra Senter for økonomiske studier store variasjoner mellom karakterpraksisen ved norske studiesteder.

En forskningsartikkel fra Monica Kristensen i Uniped 2, 2013, viste også at mappevurderinger i gjennomsnitt får en karakter 0,86 karaktertrinn høyere enn skriftlige eksamener.

– Så kan det både tolkes som et uttrykk for et karakterproblem eller et spesielt godt undervisningsopplegg. Men overordnet er det en del forskning som peker mot at avvikene i karaktersettingen også er et systematisk problem, sier Rye.

Ryes arbeid er trykket i siste nummer av Uniped, med tittelen «Konsistente karakterer?».

Jürgen Habermas, en av verdens mest innflytelsesrike filosofer, kommer til Stavanger 11. september for å holde Holbergforelesning. Tittelen er Demokratiet i Europa. Det dreier seg om Den europeiske unionens problemer med å handtere krisa i eurosonen og hvilken form for føderasjon EU kan utvikle seg til.

EU er det viktigste og vanskeligste politiske spørsmål i dagens Europa. Hvor mye makt til overnasjonale organer, hvor mye til medlemstatene og regionene i Europa? Dette er det føderale spørsmål som krisa i eurosonen har gjort akutt.

Fra skattestater til gjeldsstater

EUs medlemstater har manøvrert seg selv inn i et skjebnefellesskap der prinsippet om én for alle og alle for én, gjelder. Et indre marked med en felles valuta – euroen – er etablert mellom land som er ulike når det gjelder økonomi og samfunnsstruktur. Dette gav et tiår med vekst og utvikling; med mulighet til å ta opp billige lån i den nye valutaen. Så lenge renten og arbeidsledigheten var lav, gikk det bra. Men den dagen finanskrisa slo til og det ble spørsmål om betalingsevne, kom også vurderingene av kredittverdigheten. Kunne landene betjene sine lån? Så snart et land kommer i søkelyset, øker rentene, ofte også i andre land. Gjelden øker og redselen brer seg.

I dag har landene mutert fra klassiske skattestater til gjeldsstater. Dette i følge Wolfgang Streeck, som er en av flere tyske akademikere som har levert viktige analyser av krisa. Gjeldstater blir sårbare for markedsfluktuasjoner. Statene har ikke lenger en egen valuta som de kan devaluere.

Midlene mangler

På europeisk nivå er der en valutaunion basert på en fast vekslingskurs og felles regler mht. underskudd, men ingen institusjoner som kan garantere for statsgjeld. Den europeiske sentralbanken (ESB) kan ikke utstede statsobligasjoner eller garantere for at lån blir betjent.

EU kan vanskelig handtere krisa i eurosonen ettersom den mangler midlene. Det mangler et demokratisk autorisert og skattefinansiert finansdepartement med muskler til å drive økonomisk politikk og omfordeling på europeisk nivå. Medlemstatene har ikke villet gi fra seg mer suverenitet til EU-nivået, og det er liten vilje til å betale for hverandres gjeld.

EU har kommet i klemme, og politikerne har valgt å legge krisehandteringen til en ny traktat og nye organer som er utenfor parlamentarisk kontroll. Det er ikke valgte politikere som bestemmer skjebnen til Europas utsatte, men Troikaen – Europakommisjonen, Det internasjonale pengefondet (IMF) og ESB. Her har mantraet vært budsjettbalanse, mer disiplin og nedskjæringer i offentlige utgifter, med sosial elendighet og politisk krise som resultat. Visst trengs reformer og vel er der mye uansvarlighet på nasjonalt nivå å gripe fatt i, men måten ting nå handteres på bryter fundamentalt med likeverdighetsprinsippene i den europeiske integrasjonsmodellen. Skyldnerne må nå stå med lua i hånda overfor EUs økonomiske stormakt.

Nostalgikere uten realisme

Habermas har lenge hamret løs på denne teknokratiske modellen så vel som på nasjonalstatlig egoisme, på udugelig politikere, på ydmykelsene, på manglende evne til å stå opp mot diktatene fra finansmarkedene. Men det mangler også en visjon og en modell for det europeiske integrasjonsprosjektet. Hva skal det ende opp i? Mange har fått kalde føtter og EU-skepsisen brer seg. Euroføderalistene har liten oppslutning. Mange vil skru klokka til bake. Nostalgikerne peker på sosialdemokratiets lykkelige etterkrigsår, og vil ha en mer solidarisk politikk basert på Keynesianisme og statsintervensjon. De vil gjenopprette nasjonalstatenes handlingskapasitet.

Veien tilbake er imidlertid blokkert, også fordi integrasjonen er kommet for langt. En renasjonalisering av økonomiene ville tillate svakere stilte land å devaluere sine valutaer, men ville levne dem i en situasjon som er mye verre når det gjelder å betjene sin gjeld. Det ville også ha en dominoeffekt som ville undergrave andre lands stabilitet. Vi skal også huske på at tyske banker er de som har lånt mest penger til utsatte land. En oppløsning av valutaunionen ville føre til en tsunami av økonomisk og politisk tilbakegang. Det kan hende det var en dårlig idé å innføre euroen i 1999, men det er en enda dårligere idé å avskaffe den nå. Det vil føre alle inn i en vanskeligere situasjon, selv de som er verst ute å kjøre i dag, hevder Claus Offe, en annen tysk akademiker.

I tillegg kommer det argumentet at det ikke er noen stabil internasjonal orden å gå tilbake til. Før andre verdenskrig vet vi hva ordenen i Europa var. Etter krigen fikk vi et EU som har integrert landene slik at de ikke lenger er suverene nasjonalstater, men medlemmer i en overnasjonal union. Om EU skulle falle bort ville alle land måtte skrive sine grunnlover på nytt og reforhandle sine relasjoner med andre land. I dagens økonomiske og sikkerhetspolitiske situasjon overstiger risikoscenariene enhver evne til rasjonell kalkulasjon.

Tysklands egeninteresse

Den andre utveien, mer overgivelse av suverenitet til et overnasjonalt, føderalt EU er også for øyeblikket stengt: For hvordan skal man få velgerne i Nord-Europa til å ta ansvar for alles gjeld, å trykke euroobligasjoner, når dette må betales med høyere inflasjon eller økt lånegjeld? Dette synes umulig. Motviljen mot å betale mer til grekerne er stor blant tyskerne. Likevel er det bare ved å gjøre akkurat dette at man kan redde euroen og det europeiske integrasjonsprosjektet. Hva er det avgjørende argumentet? Jo, nettopp at å unnlate å gjøre dette vil føre til at alle kom i en mye verre situasjon. Det vil være billigere for Nord-Europa å betale det som trengs.

Der er altså ikke bare moralske argumenter for videre integrasjon, der er også rent økonomiske. Også for Tyskland som i kraft av sine finansielle muskler sitter med nøkkelen. Det er i Tysklands egeninteresse å redde euroen, hevder Offe. Men har landet vilje til å ta politisk lederskap og gjøre det som trengs? Vil Tyskland ta steget med å avgi så mye suverenitet til EU som er nødvendig for å få til en fiskal og politisk union?

Den tyske finansministeren Wolfgang Schäuble, og den sentrale CDU-politikeren Karl Lamers, gjentok i Financial Times 1. september i år at mer europeisk integrasjon er både nødvendig og riktig. En politisk union har hele tiden vært målet, selv om franskmennene i 1954 satte en stopper for et europeisk forsvarssamarbeid. Da valgte en i stedet å fokusere på økonomisk integrasjon. Det ble sett som et middel til engang å nå målet om et politisk forent Europa. Forfatterne mener denne stegvise prosessen, med en gruppe av kjernestater i spissen, også må være strategien videre.

Et mer demokratisk og handlekraftig EU

Formaningen fra Thomas Mann om at tyskerne må strebe etter et europeisk Tyskland, og ikke et tysk Europa, er ikke lenger aktuell. Dagens Tyskland er, i følge Ulrich Beck, det beste Tyskland verden noen gang har sett. Tyskerne har uttrykkelig valgt Europa. Og, mer Europa gir mer frihet, mer demokrati, mer sosial sikkerhet. Mange ting tyder på at Beck har rett. Der er ikke noen gullalder av nasjonal suverenitet og stabile internasjonale forhold å vende tilbake til. Der er ikke noe alternativ til EU på bordet, bare et mer demokratisk og handlingsdyktig EU. Men hva slags orden, hva slags føderasjon skal EU være? Er der noe å lære fra USAs konstitusjon? Dette diskuterer Habermas i Stavanger denne uken.