Rotaviruset forårsaker akutt gastroenteritt hos små barn. Viruset kan gi en alvorlig form for omgangssyke, med akutt diaré, spysyke og feber.

Tidligere studier har vist at praktisk talt alle barn i hele verden har fått en rotavirusinfeksjon minst en gang i løpet av livet før de har fylt fem år.

Den første rotavirusinfeksjonen kan være alvorlig, og kan føre til dehydrering og alvorlig sykdom, spesielt for små spedbarn. Samtidig utvikler man immunitet mot infeksjonen når man først har hatt den, så nye infeksjoner vil ikke bli så alvorlige som den første.

– De aller minste spedbarna får den mest alvorlige infeksjonen. Vaksinen kan fungere som en erstatning for den første infeksjonen, så barn vil ha mer motstand mot sykdommen senere, forteller Margrethe Greve-Isdahl, overlege på vaksineavdelingen ved Folkehelseinstituttet.

Selv om barn er vaksinert mot rotaviruset, kan man fortsatt få omgangssykevarianter fra andre virus. Rotavirus gir den mest alvorlige formen for omgangssyke, som kan føre til sykehusinnleggelse. To tredjedeler av alle innleggelsene som skyldes gastroenteritt hos barn i Norge skyldes rotavirus.

900 innleggelser i året

I Norge blir rundt 900 spedbarn lagt inn på sykehuset på grunn av rotavirusinfeksjon i året. De aller fleste innleggelsene skjer på våren, rundt mars og april.

– Det er ekstremt smittsomt når det først bryter ut, forteller Greve-Isdahl.

Sværrt få barn dør av sykdommen i Norge, men det har skjedd.

– Vi er redd for at dødsfallene har skjedd i sårbare grupper på grunn av kommunikasjonsproblemer.

Vaksinen og bivirkninger

Vaksinen tas gjennom munnen, og består av en liten dose som skal svelges. Den tas i to omganger. Første gang er ved seksukerskontrollen, og senest ved 12 ukers alder. Andre dose gis ved tremånederskontrollen, eller senest ved 16 ukers alder.

Alvorlige bivirkninger er sjeldne

– Vi har sett på store studier på 60-70 000 barn, forteller Greve-Isdahl.

Luftsmerter, dårlig appetitt, gulping/oppkast og feber er vanlige bivirkninger. Ikke-alvorlige bivirkninger var rapportert like hyppig i vaksinegruppene som kontrollgruppene som ikke fikk vaksine

Diaré og irritabilitet var rapportert hos rundt ti prosent av barna.

Rotavirusvaksine har blitt innført i blant annet Storbritannia, Mexico og USA, og alle landene melder om store nedganger i alvorlige infeksjoner, og sykehusinnleggelser.

Flere studier har funnet at alvorlige infeksjoner har falt med godt over 80-90 prosent i industrialiserte land, og mellom 40 og 80 prosent i utviklingsland. Vaksinen er innført i barnevaksinasjonsprogram i over 50 land, og er anbefalt fra WHO at alle land innfører vaksinen i sine barnevaksinasjonsprogram

Referanser:

FHI – Informasjon om Rotavirusvaksinen

Patel, Manish m.fl: Real-world Impact of Rotavirus Vaccination. 
Pediatric Infectious Disease Journal, doi: 10.1097/INF.0b013e3181fefa1f
 

Obama varslet i en fjernsynstale amerikanske luftangrep mot IS-mål i Syria, samt økt støtte til irakiske sikkerhetsstyrker og mer moderate opprørere i Syria.

– Vi vil jakte på terrorister som truer landet vårt, uansett hvor de måtte befinne seg, sa han i sin tale natt til torsdag norsk tid.

– Det innebærer at jeg ikke vil nøle med å slå til mot dem verken i Syria eller Irak, sa Obama.

Republikanernes leder i Representantens hus, John Boehner, mener at dette ikke er nok.

– Dette kan ta år å gjennomføre, sier Boehner, som mener at USA straks må «stanse og reversere» IS’ framrykking i Irak og Syria.

– En tale er ikke det samme som en strategi, sier Boehner.

Hindre frammarsj

Seniorforsker Henrik Thune ved NUPI tror Obamas planer kan hindre IS’ videre frammarsj, men mener at strategien for å «tilintetgjøre» opprørsgruppen har store mangler.

– Ut ifra det han sier han vil gjøre, tror jeg utsiktene til å lykkes med å hindre IS fra å spre seg videre, eller innta Bagdad, er gode, sier Thune til NTB.

Det har USAs luftangrep i Irak allerede vist, påpeker han.

– Mulighetene for å «tilintetgjøre» IS er derimot mye mer usikre, og Obama gir heller ingen klare eller helt gode svar, mener Thune, som for tiden er gjesteforsker ved University of North Carolina.

Den eneste måten å nedkjempe IS på er ved hjelp av lokale sunnikrefter i Syria og Irak, påpeker han.

Ikke bakkestyrker

Heller ikke Erik Brattberg, som er sikkerhetspolitisk analytiker i tankesmia Atlantic Council i Washington, har tro på at USA vil lykkes med å knuse IS, slik Obama lovet i sin tale.

– Det handler i stedet om å redusere deres mulighet for å utgjøre en trussel mot amerikanske interesser, først og fremst i Irak, men også i andre deler av regionen, mener Brattberg.

For å knuse den islamistiske opprørsgruppen, som i dag kontrollerer store deler av Irak og Syria, trengs det helt andre virkemidler, mener han.

– Det ville i så fall innebære amerikanske bakkestyrker i Syria og Irak, noe som ikke er på dagsorden, sier Brattberg.

– Mangler partnere

Kritiske røster har påpekt at USA ved å gå til krig mot IS i Syria, løper president Bashar al-Assads ærend. Obama mener økt støtte til de mer moderate kreftene blant opprørerne vil veie opp for dette.

– Vi kan ikke sette vår lit til at Assad skal bekjempe ISIL. Hans regime terroriserer sitt eget folk og kommer aldri til å gjenvinne legitimiteten det har mistet, sa Obama, som benytter opprørsgruppens tidligere navn.

Professor Marc Lynch i tankesmia Center for a New American Security mener USA ikke har troverdige partnere i Syria.

– Amerikanske luftangrep mot IS i Syria er derfor ingen farbar vei, verken til politisk eller strategisk suksess, sier han.

Christopher Chivvis i tankesmia RAND Corporation tror heller ikke at IS kan slås ved hjelp av luftangrep.

– Luftangrep kan nok påføre dem betydelig skade, men vi vil ikke være i stand til å slå dem ved hjelp av luftangrep alene, sier han.

– Kraftfull tale

Republikaneren Newt Gingrich, som vanligvis er sterkt kritisk til det meste av det Obama foretar seg, er mer fornøyd.

– En kraftfull tale, mener Gingrich, som imidlertid advarer Obama mot å gå utenom Kongressen.

– Kongressen bør stemme over dette. Dette bør være en beslutning fattet av Kongressen, ikke av Obama, mener han.

– Vi bør komme fram til en amerikansk strategi som vi i fellesskap kan slutte opp om, sier Gingrich.

– Man vet ikke med sikkerhet hvilke konsekvenser det har for mennesker å ta i kyllingkjøttet. Vi vet ikke om resistensen hos kylling smitter over til mennesker og gjør at mennesker utvikler resistens mot antibiotika, sier forsker Marianne Sunde til Nationen.

Hun har i en årrekke forsket på antibiotikaresistens og satt i den regjeringsoppnevnte ekspertgruppen som nylig leverte en rapport om antibiotikaresistens til regjeringen.

32 prosent av alle kyllingfileter som selges i butikken, var smittet med den antibiotikaresistente bakterien ESBL i 2012, viser rapporten. Året før var 43 prosent av all slaktekylling smittet med ESBL.

ESBL-bakterien kan gi resistens mot vanlige antibiotikatyper som penicillin.

– Det må vurderes om det burde stå på pakken at kylling er et risikoprodukt og at man bør utvise nitid kjøkkenhygiene og være varsom når man behandler den, sier Sunde, som selv aldri tar i kylling med fingrene.

Forekomsten av resistens mot antibiotikatypen kinoloner, som brukes ved mange ulike infeksjoner, er også høy i kylling.

20. juli gjorde den amerikanske statsborgeren og nå avdøde Patrick Sawyer en handling som Nigerias president, Goodluck Jonathan, beskrev som ren galskap. Ifølge en offisiell regjeringsuttalelse var han en «terrorist som nigerianerne aldri vil tilgi».

Det Patrick Sawyer gjorde var å reise fra Liberias hovedstad til Lagos i Nigeria til tross for at han var satt i karantene for mulig ebolasmitte. Overvåkningskameraene fra flyplassen viser at han allerede var blitt dårlig, og på flyreisen via Togo kastet han opp flere ganger og kollapset ved ankomsten i Nigeria. Han ble innlagt på sykehus og testet positiv for ebola. Et nytt land hadde dermed fått den fryktede epidemien.

Vi på fakultetet har fulgt utviklingen i Vest-Afrika svært nøye. Denne høsten skulle vi igjen hatt medisinstudenter i Sierra Leone, men dette ble avlyst før sommeren på grunn av utviklingen av ebolaepidemien.

I forrige uke møtte jeg også to helsearbeidere fra Sierra Leone på kontoret mitt. Samuel Batty og Mohamed Kamara var på besøk hos stipendiat og kirurg Håkon Bolkan som har hatt et mangeårig engasjement i landet – både via Leger uten grenser og som leder av organisasjonen CapaCare. De to er tilknyttet et utdanningsprogram i regi av CapaCare som utdanner helsearbeidere til å kunne gjøre enkelte kirurgiske prosedyrer.

Det var utrolig sterkt å høre hvordan ebolaepidemien etter hvert har lammet hele landet og ikke minst satt helsetjenesten ute av stand til å håndtere de mange smittede. Mange av de døde er nettopp helsearbeidere som har tatt opp kampen for å begrense utbredelsen av ebola. Batty og Kamara fortalte hvordan situasjonen nå er verre enn under borgerkrigen. Da var det tross alt områder som fungerte tilfredsstillende, mens nå er hele landet satt ut av spill.

Joseph Heindilo Ngegba som var tilknyttet det samme utdanningsprogrammet døde 21. august. På hjemmesidene til CapaCare kan du lese om hvordan helsearbeiderne som er tilknyttet programmet opplever situasjonen. Selve utdanningsprogrammet er nå stoppet opp på grunn av forholdene. Det er en ufattelig tragedie som nå rammer noen av de landene som fra før har dårligst økonomi, infrastruktur og helsetjeneste.

Det virker heller ikke som verdenssamfunnet har vært forberedt på det som nå skjer. Verdens helseorganisasjon har de siste årene, ifølge International New York Times, bygd ned infeksjonsberedskapen: «Dr. Fukuda , who estimated that he now had 35 percent fewer staff members than during the H1N1 flu pandemic in 2009».

Den svenske legen Johan von Schreeb, som også er biveileder på prosjektet til Håkon Bolkan, har nå reist til Sierra Leone på vegne av Verdens helseorganisasjon. Det er ikke enkelt å mobilisere utenlandske helsearbeidere til å dra til landet. Nå er det Leger uten grenser som står for hoveddelen av det internasjonale engasjementet. Ifølge Johan von Schreeb er dette en ny situasjon: «De internationalla insatserna brukar rasa in. På Filippinerna var det över 150 olika team som kom. På Haiti var det över 450. Nu är det ingen som kommer frivilligt».

Nå er Johan von Schreeb selv beviset på at enkelte stiller opp og tar den risikoen det er ved å bidra til å bekjempe epidemien. Jeg må bare innrømme at jeg vanskelig kan tenke meg å gjøre det samme og følte på en nærmest irrasjonell angst da jeg fikk besøk av de to helsearbeiderne fra Sierra Leone. Samtidig må vi som leger være beredt på å ta risiko, eller som Johan von Schreeb sa i intervjuet med Läkartidningen: «Vi er nästan en sorts soldater på så sätt. Och den här katastrofen går inte att bekämpa utan att ta risker. Klarar vi inte att ta hand om det här, vet vi inte vilket scenario som vänter oss».

Den unge sykepleieren Obi Justina Ejelonu fikk ikke noe valg. Hun fikk ansvaret for Patrick Sawyer på sykehuset i Lagos. På Facebook skrev hun at hun aldri kom i kontakt med kroppsvæskene hans og hadde bare kontakt med de plasser han berørte med hendene. Hun hadde stor tro på at det skulle gå bra, men 14. august døde hun. Flere andre av dem som kom i kontakt med Patrick Sawyer er i dag også døde.

Ebolaepidemien er på mange måter en varslet katastrofe hvor det tok alt for lang tid før verdenssamfunnet reagerte. Første kjente offer var en to år gammel gutt i landsbyen Meliandou i Guinea 6. desember 2013. Vi får håpe at vi nå klarer å bidra til at utbruddet begrenses geografisk og at de områdene som er rammet får den støtte som trengs for å behandle de syke og bygge opp igjen bærekraftige samfunn.

Flere tilfeller av sykdommen kan avdekkes tidlig om man undersøker urin for usynlig blod, mener britiske forskere.  I Norge får 1300 en blærekreft-diagnose hvert år, de fleste er menn. 

Synlig blod i urinen er det mest kjente tegnet på blærekreft. Rundt halvparten av pasienter med synlig blod i urinen, får diagnosen blærekreft. Men det hadde overraskende nok også noen av dem med usynlig blod i urinen, viser en ny studie.

forskning.no meldte tidligere i år at den svært dødelige kreftformen bukspyttkjertelkreft øker i Europa. 

- Det er velkjent at hvis du ser blod i urinen, bør du kontakte fastlegen din, som da sannsynligvis henviser deg til videre testing. Men det finnes ingen klare retningslinjer for almenpraktiserende leger for hva de skal gjøre hvis de oppdager blod som ikke er synlig, ifølge doktorgradsstudent Sarah Price ved University of Exeter Medical School, som ledet studien. 

- Alt vi kan gjøre for å øke tidlige diagnoser er avgjørende for å bidra til å redde liv, påpeker Price. Forskning.no omtalte nylig et funn av et protein som kan redde flere tarmkreftpasienter. 

Hvordan finne usynlig blod?

Usynlig blod i urinen var nest beste indikator på blærekreft, etter synlig blod.

- Flere av disse hadde blærekreft enn de som hadde andre potensielle symptomer på blærekreft, påpeker Price. 

Så hvordan finner man usynlig blod i urinen? Fastlegen kan teste urinen og påvise om den inneholder blod, selv om det ikke er synlig for det blotte øyet. 

Dette funnet bør lede til at det blir utformet nye retningslinjer for helsepersonell, mener forskerne. 

- Vi håper at våre funn vil nå føre til robust veiledning som garanterer videre undersøkelser, sier Sara Price.

Tidligere studier har vist at tidligere kreftrammede har større risiko for å få kreft senere i livet enn andre.

Risiko på 1,6 prosent uten synlig blod

Studien omfattet mer enn 26 000 mennesker som bidro med anonymiserte data i en stor forskningsdatabase som brukes av Exeter-teamet i flere kreftstudier. Teamet fant at risikoen for blærekreft var 1,6 prosent hos personer over 60 som hadde usynlig blod i urinen.

- Tidlig diagnose er avgjørende for å ha best sjanse for vellykket behandling av blærekreft. De tre fjerdedelene av pasientene som får diagnosen tidlig, har mye bedre resultater enn de som får påvist sykdommen sent.

Kjent sak, men lav prediktiv verdi

Det er en kjent sak at en mikroskopisk mengde blod i urinen kan være første tegn til å påvise urinblærekreft, ifølge Bjørn Brennhovd ved Oslo Universitetssykehus, som er ekspert på blærekreft. 

- Dette dreier seg om såkalt mikroskopisk hematuri, det vil si at en strimmeltest hos fastlegen kan vise at det er mikroskopisk blod i urinen uten at pasienten selv har sett blod. Anbefalinger til fastlegene er at alle pasienter over 55 år bør henvises videre til urolog dersom dette blir påvist. Likeledes at det skal være lav terskel for viderehenvisning hos pasienter også under 55 år. 

Ifølge Brennhovd er praksisen med mikrohematuri en svært vanlig problemstilling for urologer på en urologisk poliklinikk, og alle henvisninger med denne problemstillingen blir tatt i mot og utredet i forhold til urinblærekreft etter et fastlagt og etablert mønster i Norge.

-  Heldigvis finner vi ikke noe galt hos de langt fleste som har denne tilstanden. Metoden har dessverre derfor for lav positiv prediktiv verdi, sier han. 

Dette er årsaken til at ikke noe land i verden har gått inn for såkalt massescreening i offentlig regi, ifølge Brennhovd. 

Hans inntrykk er derfor at denne undersøkelsen ikke bringer inn noe ny viten og heller ikke vil føre til endring av utredningsrutiner. I de norske handlingsplanene fra Helsedirektoratet blir fenomenet med mikroskopisk hematuri drøftet. 

Men Brennhovd tilføyer at formuleringene fra Helsedirektoratet muligens kunne vært noe tydeligere.

Omstridt massescreening

Effekten av såkalt massescreening av befolkningen for å finne uoppdaget kreft, er omstridt. Nylig omtalte forskning.no at masseundersøkelse for å finne tarmkrefttilfeller, er bortkastede ressurser.

Samtidig har behandlingen bedre forutsetninger for å lykkes hvis kreft oppdages i et tidlig stadium. I 2001 ble Kreftregisteret utpekt av Sosial- og helsedepartementet til å være et nasjonalt screeningsenter i Norge. Per i dag har instituttet ansvar for drift av nasjonale screeningprogrammet mot brystkreft og livmorhalskreft. Færre dør nå av brystkreft enn før. 

Rundt 1300 tilfeller av blærekreft oppdages i Norge i året. Av disse var tre firedeler menn i 2012. Tilstanden er vanligere hos menn enn kvinner, og hos eldre mennesker. Gjennomsnittlig alder ved diagnose er på 68 år. Røyking er blant de viktigste årsakene.

Kilde:

Sara J. Price m.fl.: Non-visible versus visible haematuria and bladder cancer risk: a study of electronic record in primary care. British Journal of General Practice.1. september 2014. 

Mye av forskningen om ledelse legger vekt på hvordan ledere snakker, skriver og hvordan de bruker kroppsspråk. Lite om hvordan de lytter.

– Effektive ledere kommuniserer bedre enn andre. Særlig gjelder dette karismatiske ledere, sier professor Rune Lines ved Institutt for strategi og ledelse ved Norges Handelshøyskole (NHH).

Effektiv kommunikasjon handler imidlertid ikke bare om å snakke eller skrive. Grunnlaget for positiv påvirkning av medarbeidere via kommunikasjon ligger i å høre godt etter hva som blir sagt.

Å lytte til medarbeidere påvirker ikke bare måten lederen kommuniserer på, mener Lines, men virker også inn på beslutninger og prosesser i organisasjonen.

– Det å lytte er en forutsetning for å lære om organisasjonens reelle, i motsetning til ønskede, verdigrunnlag.

Dette er særlig viktig i kunnskapsorganisasjoner, mener NHH-forskeren. De preges av sterke profesjoner, eksplisitt verdigrunnlag og selvbevisste medlemmer.

«Glemmer» verdigrunnlaget

Teorien om såkalt transformasjonsledelse fremstiller ledere som mektige enkeltpersoner som gjennom kommunikasjon og handling formidler verdier som igjen forandrer medarbeidernes verdisystemer.

– Verdiorientert ledelse forutsetter at ledere har kunnskap om organisasjonens reelle verdigrunnlag, sier Lines.

Utvikling av denne kunnskapen krever igjen lytteferdigheter.

Selv ledere med samme fagbakgrunn som medarbeiderne viser seg ofte å «glemme» profesjonens verdigrunnlag når de går inn i lederrollen.

Instituttledersyken

– Innenfor akademia blir dette kalt instituttledersyken. Når en professor blir valgt til instituttleder, kjennetegnes de første månedene av riktig atferd; de lytter mye, har en åpen kommunikasjon og driver konsensusbygging, sier Lines.

Etterhvert styrkes forestillingen om at en besitter særegne kunnskaper og informasjon, og dermed er bedre plassert for å gjøre de riktige vurderingene.

Gradvis bygges en innbilt maktbase på dette grunnlaget. Instituttlederen endrer nesten umerkelig atferd og blir mer eneveldig, ifølge Lines, og de informerer mindre og fjerner seg fra sitt profesjonsverdigrunnlag.

– For nye ledere, eller ledere som rekrutteres med annen profesjonsbakgrunn, er kunnskapsproblemet i utgangspunktet større. Men kloke, ydmyke ledere utenfra kan lett unngå instituttledersyken, og dermed mer effektivt lede i overensstemmelse med organisasjonens reelle verdigrunnlag.

– Det krever imidlertid verdilæring gjennom effektive lytteprosesser, understreker Lines.

Han tror ikke det er særlig realistisk å nå målet om å utvikle et felles verdigrunnlag, slik at det blir på linje med lederens og organisasjonens mål.

– Verdier er resultat av tunge sosialiseringsprosesser og reflekterer familiebakgrunn, religion, etnisk opprinnelse og profesjonsutdanning, sier han.

Møtt med undring

Verdigrunnlaget ser også ut til å stabilisere seg en gang i 20-årene og er viktige elementer i vår personlige og sosiale identitet.

– Lederes forsøk på å forandre disse verdiene gjennom å skrive og snakke vil antakelig bli møtt med mer undring og bekymring enn med entusiasme, sier Lines.

En stor mengde forskning viser at responsen på ledelse i vesentlig grad kan føres tilbake til sammenhenger mellom hva ledere sier, skriver og gjør – og medarbeidernes verdigrunnlag.

Noen forskere foreslår «selvpålagt stillhet» som en generell strategi for å lytte til de ansatte.

Slike ledere bryter med vulgærforestillingen om at ledere alltid skal snakke, skrive og handle.

– De velger heller å holde tilbake sine egne synspunkter i første omgang. På denne måten bygger de verdikunnskap som igjen skaper et mer solid grunnlag for å snakke, skrive og handle i neste omgang, avslutter Lines.

‒ Selv kvinnene i mitt utvalg som kommer fra de mest kjønnstradisjonelle familiene, og har fått tydelige kjønnstradisjonelle forventinger hele veien, har de aspirasjoner om noe annet. Familielivet er ikke nok som kilde til et meningsfylt liv for dem, forteller Marjan Nadim, forsker ved Institutt for samfunnsforskning ved Universitetet i Oslo.

Nadim har skrevet doktorgrad om etterkommere etter pakistanske innvandrere og deres holdninger til barneomsorg og kvinners arbeid.

Innvandrerkvinner fra Pakistan har skilt seg ut ved å ha lavere arbeidsdeltakelse enn både norske kvinner og andre grupper av innvandrerkvinner. Nadim trodde avhandlingen kom til å handle om det vanskelige valget om å fortsette i arbeid etter å ha fått barn.

Men at kvinner skulle jobbe selv om de hadde små barn, ble tatt for gitt av kvinnene hun intervjuet. Dilemmaet var heller hvordan de skulle få til en god kombinasjon av jobb og familieliv.

‒ Det lignet mer på det som beskrives i forskning på norske familier, sier Nadim.

Som en av kvinnene sier:

«Mamma var husmor og var alltid der da vi kom hjem. Men jeg vil både jobbe og være der for familien. Så det er et slags konstant puslespill, eller en utfordring, psykologisk. Er du en god nok mor eller ikke?»

Ikke som sin mor

Nadim har intervjuet 14 kvinner og fem av mennene deres. Kvinnene er i 30-årene, de har barn under skolealder, og de jobber. Noen av dem bare noen timer i uka, andre i høye posisjoner som krever overtidsarbeid.

De er de eldste kvinnene i denne unge generasjonen med etterkommere, og de første som går gjennom familielivsfasen i landet foreldrene valgte å flytte til.

Nadim kaller de 14 kvinnene for pionerer.

‒ Mange av dem har høyere utdanning, og de har alle tilknytning til arbeid. De har valgt noe annet enn sine mødre, og de har et helt annet syn på arbeid og barneoppdragelse enn sine foreldre, sier Nadim.

‒ Den store offentlige bekymringen for at denne gruppa skal reprodusere foreldrenes mønster, med lav arbeidsdeltakelse og kjønnsstereotype holdninger, er sterkt overdrevet, legger hun til.

Påvirkes av oppvekst i Norge

Forskning på integrasjon har vært altfor opptatt av hvor innvandrerne kommer fra, mener Nadim.

Det er minst like viktig å se på hva innvandrerne integreres i.

I et stort europeisk prosjekt som fulgte barn av blant annet tyrkiske innvandrere i åtte land, var forskjellene mellom gruppene av etterkommere enorme. Felles bakgrunn som barn av tyrkiske innvandrere var mindre viktig enn effekten av utdanningssystemet i landet de vokste opp i.

Ifølge Nadim har den norske konteksten hatt mye å si for utviklingen i generasjonen etterkommere som hun har intervjuet.

‒ Mine funn viser at i et samfunn som det norske, der institusjoner og kultur tydelig støtter småbarnsmødre i arbeid, vil kvinner med innvandrerbakgrunn bruke muligheten til å kombinere det å jobbe og være mor.

Best med barnehage

Norsk familiepolitikk og tilgangen på barnehager og utdanning er viktig. Minst like viktig er den kulturelle forståelsen av disse tilbudene.

‒ Du har ikke bare tilgang til en barnehageplass du har råd til, men også forståelsen av at barnehage er god omsorg for barn, sier Nadim.

Alle kvinnene hun har intervjuet har barna sine i barnehagen, og argumenterer mot mødrene sine, som gjerne mener at døtrene heller burde være hjemme med barna.

Barnehage er bra, insisterer den yngre generasjonen, som selv ikke gikk i barnehage. Men de syns det er litt tidlig å sende fra seg en ettåring.

‒ Flere snakket om en 3-års regel i det pakistanske miljøet, at barnehage før den alderen er for tidlig. Men de mente ikke nødvendigvis det selv.

Noen sendte barna i barnehagen ved ettårs alder, mens andre fikk hjelp av moren sin til å passe barna en stund til.

Felles mobilitetsprosjekt

Arbeidets status i Norge er også viktig, mener Nadim. Å jobbe anses nødvendig for å ha et meningsfullt liv, for både kvinner og menn.

‒ Sammenlignet med andre land er også husmoridentiteten sett på som mindre verdifull. Det er viktig å ha med seg, sier Nadim.

Kvinnene tok avstand fra husmorrollen, og sa de ikke skjønte hvordan mødrene hadde klart å bare være hjemme.

Mødrene på sin side maste ofte om at kvinnene burde være mer hjemme. Samtidig gjorde de det mulig for kvinnene å jobbe, ved å passe barn og hjelpe til med det praktiske.

‒ Denne tvetydigheten skyldes nok at foreldrene ser hvilke muligheter kvinnene har. De har vært opptatt av at døtrene skal ta utdanning, det har vært et felles prosjekt om familiens sosiale mobilitet og status. De ser at det er i arbeidslivet man får uttelling for den utdanningen, sier Nadim.

Mannen fortsatt hovedforsørger

Men samtidig som kvinnenes arbeid var en selvfølge, varierte oppfatningene av hva arbeidet betydde.

‒ Tanken om at forsørgelse er mannens ansvar sto sterkt. Mange støttet kvinners arbeid på måter som ikke truer menns posisjon som hovedforsørger, sier Nadim.

Dette handlet som regel om å skyve økonomiske motiver for arbeidet i bakgrunnen, og heller fokusere på at arbeidet var selvrealiserende og noe som ga indre belønning.

I tilfeller der kvinnens inntekt var økonomisk nødvendig, kunne det omtales som et nødvendig onde at hun måtte bidra til familiens økonomi.

Fire av kvinnene utfordret tydelig ideen om mannen som hovedforsørger, og anså seg selv som likeverdige medforsørgere.

‒ Disse kvinnene insisterte imidlertid samtidig på arbeidet ikke bare var en økonomisk nødvendighet, men at de hadde rett til å arbeide, og at arbeidet har verdi utover de økonomiske belønningene, forteller Nadim.

Alt annet enn undertrykket

I møte med pakistanske ektemenn var den norske likestillingsideologien en del av kvinnenes identitet. Da var det han som ikke skjønner hvordan man gjør det i Norge.

Samtidig er kvinnene klar over at det norske samfunnet oppfatter dem som potensielt undertrykte og kuede kvinner.

‒ De presenterer seg selv som kvinner som har kontroll over sine liv og sine beslutninger. Det er ikke mannen og ikke foreldrene som bestemmer. Litt sånn «jeg ville tilbake på jobb og da bare gjorde jeg det», forteller Nadim. 

‒ Den insisteringen handler ikke bare om at de faktisk bestemmer selv, men også om at de hele tiden blir konfrontert med et bilde av seg selv som kvinner som ikke har kontroll over sine liv, sier Nadim.

Aksept fra mennene

Ni av kvinnene hadde giftet seg med menn som kom fra foreldrenes hjemland.

‒ Det er en sterkt offentlig frykt for hva dette kan føre til, sier Nadim.

Kvinnene beskriver også at mennene kom med forventninger om arbeid, barnepass og familieliv som kunne føre til konflikt og diskusjon.

‒ Men kvinner som har vokst opp i Norge, og gifter seg med menn fra Pakistan, står i en sterk forhandlingsposisjon. Han har ikke noe nettverk, er nyankommen og kan ikke språket. Migrasjonsstatus trumfer betydningen av kjønn, sier Nadim.

Fordi det tar tid før mennene kommer seg i arbeid, blir dessuten kvinnens inntekt viktig.

‒ Det er mer som pusher kvinnene mot arbeid enn fra arbeid i disse ekteskapene.

Annen forskning har vist at slike ektemenn opplever situasjonen som svært vanskelig, men mennene Nadim intervjuet hadde vært en stund i Norge.

‒ Det ser ut som de har funnet ut av det, det har gått seg til på et vis. Det har i hvert fall ikke noe utslag på kvinnenes arbeidsdeltakelse.

Også de norsk-pakistanske kvinnene var bekymret for hva slags menn de ville få fra Pakistan. Bekymringen var ikke nødvendigvis berettiget.

‒ En av kvinnene giftet seg med en som var høyere utdannet enn henne, hun hadde bare videregående. Hans familie var opptatt av at hun skulle få seg en bedre utdanning før paret skaffet barn, forteller Nadim.

‒ Forventningene hun hadde til ektemannen ble gjort til skamme, det var helt motsatt av det hun hadde sett for seg.

Referanse: 

Marjan Nadim. Forerunners for change: Work and motherhood among second generation immigrants in Norway. Universitetet i Oslo. 2014. Sammendrag

Potetcystenematoder (PCN) ble første gang oppdaget i Norge i 1955. Parasitten gir store avlingstap, men er ikke farlig for mennesker. Smittede poteter kan derfor spises uten fare.

Men for potetdyrkerne er parasitten svært vanskelig å bekjempe. Eggene fra en cyste kan nemlig overleve i flere tiår i jorda uten næring fra vertsplanten. Når det blir påvist smitte, blir det derfor pålagt langvarige restriksjoner.

– Det har i alle år vært en streng forvaltning av disse skadegjørerne i Norge, sier seniorrådgiver Randi Knudsen i Mattilsynets seksjon for planter og vegetabilsk mat.

60 år med overvåking og tiltak mot potetcystenematoder har gitt resultater.

Tiltakene har begrenset utbredelsen, spesielt for de aggressive typene av PCN.

– Vi er derfor i den heldige situasjon at norsk produksjon av sertifiserte settepoteter er fri for PCN, påpeker hun.

Det er mange som kan ha nytte av et slikt register, mener Knudsen.

– De som skal kjøpe et gårdsbruk eller leie jord, bør sjekke om det hviler restriksjoner på grunn av PCN på eiendommen. Slike restriksjoner kan i spesielle tilfeller omfatte langvarig forbud mot dyrking av poteter, ferdigplen og andre planteskoleplanter på hele eller deler av eiendommen.

Store konsekvenser

– Tiltakene i Norge blir sett på som et godt eksempel for flere europeiske land, sier forsker Ricardo Holgado ved Bioforsk Plantehelse.

Potetforskere fra hele verden var i sommer samlet i Belgia, der bekjempelse av PCN var et av temaene.

Internasjonalt blir hvit PCN (Globodera pallida) og gul PCN (G. rostochiensis) vurdert som en stor trussel for produksjonen av potet.

– For noen europeiske land, inkludert våre skandinaviske naboer, er hvit PCN et stort problem, sier Holgado.

Ingen plantevernmidler

Det finnes ingen effektive kjemiske midler for å utrydde nematoden. Derfor må bekjempelsen integrere flere tiltak som reduserer skaden og begrenser spredning. I EU er det innført et nytt direktiv som inkluderer en omfattende kartlegging av PCN.

Samtidig blir bruk av plantevernmidler som virker mot nematoder, såkalte nematicider, faset ut fra neste år. I Norge er ikke disse midlene tillatt brukt.

– For disse landene blir denne endringen en stor utfordring, mener Holgado.

Dette fordi bruken av kjemikalier har vært en forutsetning for å opprettholde et akseptabelt nivå på produksjonen.

– I Norge har kombinasjonen med forskning, rådgiving og strenge forskrifter og lovverk gjort det mulig å unngå bruken av disse kjemiske bekjempelsesmidlene.

Friske settepoteter

– At vi kan garantere settepoteter fri for PCN er unikt i europeisk sammenheng, sier fagkoordinator Borghild Glorvigen i Norsk Landbruksrådgiving (NLR).

Hun mener derfor det er svært viktig at produsentene følger opp den nasjonale bransjestandarden, som tar utgangspunkt i Mattilsynets retningslinjer og regelverk knyttet til PCN.

Det er blant annet forbudt og forbundet med stor risiko å ta i mot settepoteter fra produsenter som ikke er sertifisert for å drive slik produksjon.

Standarden anbefaler at minst 15 prosent av arealet skiftes ut med sertifiserte settepoteter hvert år. Videre at jorda testes mot PCN hvert fjerde potetår, sjøl om PCN ikke er påvist tidligere.

I Norge er det kun tillatt å bruke strømhalsbånd, under kontrollerte forhold, for å hindre hunder i å jage etter beitedyr.

Likevel kan hvem som helst enkelt kjøpe halsbåndet til under 600 kroner på norske nettsider.

En ny studie viser nå at halsbåndet ikke bare fører til mer stress og ubehag for hunden, men at dressur uten strøm kan gi like gode resultater.

Når støtet treffer

Hvordan man skal trene hunden sin, og særlig om man skal ta i bruk strømhalsbånd er svært omstridt, både her til lands og internasjonalt. Folk lovpriser og fordømmer metoden om hverandre, som regel basert på personlige erfaringer.

Britiske forskere ved Universitetet i Lincoln bet seg merke i at det fantes få vitenskapelige bevis som kunne bidra til diskusjonen rundt det kontroversielle temaet.

I et forsøk delte forskerne hunder og eiere inn i tre forskjellige grupper. Den første gruppa skulle trenes ved å bruke strøm, utført av en profesjonell trener, den andre skulle dresseres av de samme trenerne, uten å bruke strøm, og den tredje skulle trenes av andre trenere, uten strøm.

Dermed gjennomførte hundene to treningsøkter på 15 minutter hver dag i fem dager. Øktene ble filmet slik at adferden kunne studeres. I tillegg målte forskerne hundenes spytt og urin for å se etter endringer.

Tidligere forskning har vist at det lønner seg å dele opp hundetreningen i små doser over mange uker. Da lærer hundene mest.

Mer stress med strøm

Resultatene viste at hundene med strømhalsbånd var betydelig mer anspent, gjespet mer og var mindre opptatt av miljøet rundt seg. I tillegg gjorde noen av hundene plutselige utfall vekk fra treneren. Også flere av hundene klynket når støtet fra halsbåndet kom.

Disse signalene forbindes ofte med stress, selv om en studie også har vist at hunder kan bli smittet når mennesker gjesper.

Men målingene av urin og spytt viste derimot ingen betydelige forskjeller.

Eiere fornøyde, men skeptisk

I tillegg til å måle hundenes adferd, spurte forskerne eierne hvordan de oppfattet resultatene fra treningen.

De aller fleste hundeeierne var fornøyde med treningen. Tilbakemeldingene om en betydelig forandring i hundens oppførsel var mange, og de fleste hadde fått bukt med problemene de hadde.

Det fantes ingen betydelig forskjell på resultatene fra de ulike programmene.

Eierne meldte også at de var svært selvsikre når de selv skulle gjennomføre den videre treningen av hundene. Derimot var eierne fra den første gruppa mer usikre når de skulle korrigere hundene selv.

Referanse:

Cooper, j. Cracknell, N. Hardiman, J. Wright, H. Mills, D. The Welfare Consequences and Efficacy of Training Pet Dogs with Remote Electronic Training Collars in Coparison to Reward Based Training. PLOS One (2014)

Forskere er ikke alltid enige om hvordan forskning skal bedrives og hvordan prosjekter skal ledes.

Det store forskningsprosjektet Human Brain Project til 1,2 milliarder euro er et godt eksempel på det.

Prosjektet har mottatt kritikk fra forskere over hele verden, blant annet for å overse store deler av hjerneforskningen og være forutinntatt omkring hvordan hjernen fungerer.

– Det er god grunn til å frykte at Human Brain Project vil bli mislykket. Prosjektet fokuserer på de små detaljene i hjernens biologi og unnlater forskning på hvordan cellene i hjernen frembringer høyere funksjoner som språk og bevissthet, sier Jesper Mogensen, professor i nevrovitenskap ved institutt for psykologi ved Københavns Universitet og leder av Unit for Cognitive Neuroscience.

Forskning på språk og bevissthet, som Human Brain Project utelukker, er vi spesielt flinke til i Danmark, forteller Mogensen.

– Dansk hjerneforskning står sentralt på de områdene prosjektet blir kritisert for ikke å ta med. Hvis de områdene utelates, er prosjektet mer eller mindre dømt til fiasko, mener Mogensen, som til daglig forsker på hjerneskader og gjenopptrening etter slike skader.

Over 700 forskere fra hele verden har signert et åpent brev til EU-kommisjonen, hvor de kritiserer prosjektet for blant annet å utelate den såkalte «top down»-forskning, som undersøker hvordan hjernens høyere funksjoner oppstår.

Prosjektet er uvitenskapelig

Også professor Albert Gjedde mener det er god grunn til å være skeptisk overfor det storstilte prosjektet.

– Jeg er veldig kritisk. Hvis man vil forstå cellenettverkenes funksjoner, må man forme hypoteser som kan testes gjennom observasjoner, men det åpner ikke prosjektet for, sier professoren, som leder av Institut for Neurovidenskab og Farmakologi ved Københavns Universitet.

Albert Gjedde har ikke skrevet under på brevet til EU-kommisjonen, siden han er Danmarks nasjonale ekspert på helseområdet ved EUs Horizon2020-program og ikke ønsker å stå i en dobbeltrolle. Synspunktene i artikkelen representerer altså ikke noen offisiell holdning.

Lederen av Human Brain Project, professor Henry Markram, fra sveitsiske École polytechnique fédérale de Lausanne, mener imidlertid at kritikken er overdrevet. Han mener kritikerne sitter fast i foreldede forestillinger om hvordan vitenskap skal drives.

– Vi har å gjøre med et nytt paradigme. Med hvert nytt paradigme vil det oppstå konflikter, når folk kjemper mot den uunngåelige endringen, sier Markram til BBC.

Men det er ikke et spesielt overbevisende svar, mener Albert Gjedde.

– Jeg vil gjerne vite hva slags paradigme han snakker om. Hvis det ligger et nytt forskningsparadigme bak prosjektet, så må det presenteres og diskuteres, sier Gjedde.

Prosjektet skal samle data

Henry Markram forklarer til The Guardian at prosjektet skal samle alle de dataene hjerneforskningen innhenter. Dataene skal legges inn i en datasimulering som skal vise hva som skjer når de forskjellige cellenettverkene aktiveres og deaktiveres.

– Human Brain Project handler om data – hva skal vi gjøre med all de dataene vi samler inn? Dette er et veldig spennende prosjekt innen informasjonsteknologi. Det vil bringe helt nye verktøy og muligheter til hjerneforskningens, sier Markram.

Jesper Mogensen tviler på at en detaljert biologisk beskrivelse og simulering av cellenettverk vil gi mer innsikt enn vi har allerede.

– Detaljert kunnskap om hjernens enkeltdeler er avgjørende for å forstå hjernen, men hjerner er ulike fra person til person. En simulering av en enkelt hjerne, sammensatt av data fra mange hjerner, gir ikke større forståelse for hvorfor noen cellenettverk skaper bestemte funksjoner som bevissthet, mens andre ikke gjør det.

– Hvis ikke prosjektledelsen åpner opp for forskning som forsøker å gi en mer overordnet forståelse av hjernen, kommer de ikke lenger enn de dataene vi allerede har, sier Mogensen.

– Det er ikke fordomsfri vitenskap

Ledelsen i Human Brain Project ser ut til å ha bestemt seg for hvordan ting henger sammen i hjernen, og det er ikke god vitenskap, mener professor Morten Overgaard, leder av forskningsenheten Cognitive Neuroscience Research Unit ved Aarhus universitetssykehus.

– Folkene bak Human Brain Project ser ut til å ha tatt stilling til hvordan fenomener som tanker og bevissthet skal forstås og analyseres – nemlig som noe vi forstår kun gjennom kunnskap om hjernens enkelte komponenter, sier Overgaard.

– Kanskje har de rett, men det finnes forskning og argumenter som tyder på det motsatte. Jeg er en av de som mener at bevissthet ikke kan forstås kun gjennom hjernens enkeltdeler og som er skeptiske til at bevissthet kan identifiseres med én type aktivitet eller nettverk. Den muligheten bør man holde åpen hvis man ønsker å gå fordomsfritt til verks og lære mer om hjernens funksjoner, sier Overgaard. Han forsker blant annet på hvordan bevissthet oppstår.

Prosjektet mangler åpenhet

Albert Gjedde etterlyser mer åpenhet fra prosjektets leder, Henry Markram, når det gjelder strategier og forventninger. Bare slik kan det bli god debatt omkring tilnærminger og forventninger.

– Markram har tidligere gjennomført lignende prosjekter om deler av den menneskelige hjernen, det såkalte Blue Brain Project, og en simulering av rottehjernen, men jeg har fortsatt ikke sett noe håndfast som resultat. Hvis man forventer at Human Brain Project skal gi resultater, burde man kunne vise resultater fra de tidligere hjerneprosjektene, sier Gjedde.

EU-kommisjonen har svart på brevet fra forskerne. Den vil ta kritikken alvorlig og forventer at prosjektets retning allerede vil se annerledes ut i løpet av de neste månedene.

Videnskab.dk har forsøkt å kontakte Henry Markram for å få ham til å utdype forsvaret av prosjektet, men det er ikke lykkes å få ham i tale. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.