Til sammenligning er gjennomsnittet for professorer i universitets- og høgskolesektoren ett publiseringspoeng i året.

Det er langt igjen før høgskolen realiserer målet om å ligge på gjennomsnittet av andre statlige høgskoler i Norge. Antall publiseringspoeng i Nesna utgjør bare to tredeler av gjennomsnittet av høgskolene.

– Ingen overraskelse

At høgskolen i Nesna lå så lavt på publisering, kom ikke som en overraskelse på direktør Sveinung Skule og forsker Svein Kyvik ved NIFU, som har utarbeidet rapporten.

Det er tidligere vist at publiseringen ved Høgskolen i Nesna ligger under snittet av de andre statlige høgskolene.

Rapporten peker på flere forklaringer på hvorfor det publiseres så lite i Nesna.

En av årsaken mener NIFU er at systemet for forskningsledelse ikke fungerer godt nok.

Høgskolen tilbyr i liten grad  forskningsadministrativ støtte. Det fører til at få forskere sender inn forskningssøknader, og at de som sendes inn ikke når opp i konkurransen.

Sveinung Skule mener at det ikke er mulig å peke på én enkeltfaktor som forklarer de svake  publiseringsresultatene. Han tror det er et samspill mellom mange ulike faktorer.

– Når forskerne ikke har så høy forskerkompetanse, har liten tid til å forske, i begrenset grad samarbeider med andre forskere og i tillegg samarbeider lite med eksterne fagmiljøer, blir resultatet en svak forskningskultur.

Liten og ugunstig plassert

Han mener at Nesna på Helgelandskysten skiller seg ut fra de andre statlige høgskolene ved at den er enda mindre og enda mer ugunstig plassert geografisk.

– Rekrutteringsmulighetene er antakelig dårligere her og det blir en større utfordring å bygge sterke fagmiljøer.

Andre ytre rammefaktorer er derimot ikke annerledes for Nesna-forskere enn for andre forskere, mener Skule.

– Det brukes neppe mindre ressurser per vitenskapelig ansatt her enn andre steder, men ressursene spres tynt utover på mange ansatte og uvanlig mye er satt av til uspesifisert faglig oppdatering for den enkelte.

Mye kan bli bedre ved en sammenslåing

Direktøren ved NIFU mener at mye kan bli bedre om høgskolen slår seg sammen med et av universitetene i landsdelen, noe Regjeringen nå ønsker.

– Da åpner det seg nye muligheter for dem. Det kan blant annet innebære en god del økte muligheter til å inngå andre samarbeidskonstellasjoner, fordi den enkelte forsker da vil få bedre hjelp til å etablere relasjoner med andre forskere andre steder.

Det er høgskolen selv som har bestilt en ekstern denne gjennomgangen. Bakgrunnen var at de er bekymret for omfanget og kvaliteten på FoU-virksomheten.

Hjernen til mange overvektige trigges mye mer av kaloririk mat enn normalvektiges hjerner, viser studier. Deres belønningssystem gir ekstra utslag av å se eller tenke på fete hamburgere eller sukkerholdig drikke. 

Nå har forskere i Boston gjort funn med hjerneskanning som tyder på at det går an å endre hva vi foretrekker å spise. Studien ble publisert denne uken i tidsskriftet Nutrition & Diabetes.

Langvarig adferdstrening

Studien tyder på at det er mulig å endre hvilken mat du foretrekker. Selv om usunn mat har en vanedannende effekt, kan man lære seg å like sunn mat, ifølge forskerne. 

Forskerne påviste at belønningssystemer i visse deler av hjernen ble dempet etter lang tids adferdstrening. Treningen gikk ut på å dempe matavhengighet. De tok i bruk hjerneskanning av menn og kvinner, hvor de målte hjerneaktiviteten før og etter gjennomført program.

- Vi starter som regel ikke fra barnsben av å elske pommes frites og hate for eksempel fullkornspasta, sier medforfatter Susan B. Roberts, Ph.D., professor ved Friedman School of Nutrition Science. 

Dette mønsteret skjer over tid som følge av spising – gjentatte ganger – av hva som er tilgjengelig av usunn mat. Tidligere studier viser at fedme er hovedårsak til hjerte-karlidelser. 

Forskere har lenge hatt mistanke om at når først mønstre for avhengighet av usunn mat  er etablert, kan de være vanskelig eller umulig å reversere. 

Seks måneders vektreduksjonsprogram

For å finne ut om hjernen likevel kan la seg omprogrammere til å gjøre sunne matvalg, utviklet forskerne et program for vekttap der de tok i bruk adferdstrening av hjernen for å dempe matavhengighet. 

Så studerte Roberts og hennes kolleger belønningssystemet hos tretten normalvektige og overvektige menn og kvinner.

Etter seks måneder hadde dette området økt følsomhet for sunne, kalorifattige matvarer, hos dem som deltok i adferdsprogrammet. Dette tyder på at testpersonene sine hjerner nøt sunnere mat. Området viste også redusert følsomhet for usunn kaloririk mat.

- Det kan være mulig å trene hjernen til å foretrekke sunn, kalorifattig mat fremfor usunn mat med høyere kaloriinnhold, ifølge forskerne ved Human Nutrition-senteret ved Tufts University og ved Massachusetts General Hospital. 

Avgjørende for å holde vekten over tid

Slankeprogrammet som ble brukt, er spesielt utviklet for å endre hvordan folk reagerer på ulike matvarer.

- Vår studie viser at de som deltok i programmet fikk et økt ønske om sunnere mat samtidig som de i mindre grad foretrakk usunn mat, skriver forskerne i studien.

Den kombinerte effekten av å like sunn mat bedre, og like usunn mat noe mindre, er trolig avgjørende for å kontrollere vekten over tid, sier forsker Sai Krupa Das, professor ved Friedman School i en pressemelding.

Forskerne mener flere deler i vekttap-programmet var viktig, inkludert atferdsendring og skolering i kostholdsplaner som inneholder mye fiber og lav glykemisk indeks.

Tidligere har forskning vist at overvekt kan gi stress, og at stress også kan føre til overvekt. Det har også blitt vist at fedme gir økt risiko for depresjon.

- Spennende studie

Førsteamanuensis Silje Steinsbekk ved Psykologisk Institutt ved NTNU er spesialist på overvekt, fedme og spiseadferd. Hun bekrefter at personer med febdem er mer belønningsfølsomme i forhold til mat.

-  Studier av både barn og voksne har vist at personer med fedme er mer sensitive for belønning i forhold til mat, det vil si at de “trigges” mer av mat, de opplever sterkere belønning knyttet til det å spise, sier hun.

I en studie fant forskere at barn med fedme var hyper-responsive da de ble presentert for bilder av mat, sammenliknet med normalvektige. De områdene i hjernen som er knyttet til belønning og motivasjon ble særlig aktivert hos barn med fedme sammenliknet med normalvektige. Dette ble målt med functional magnetic resonance imaging (fMRI), forteller Steinsbekk. 

- Det er derfor veldig spennende at man i denne studien finner en endring i disse nevrale nettverkene etter behandling. Det vil si at de går mot en normalisering.  Det indikerer at de livsstilsendringene man streber mot i fedmebehandling, også gjenspeiler seg i hjernen. Hjernen lærer seg å foretrekke sunnere mat.

Liten studie som trenger oppfølging

Men Steinsbekk understreker at dette er en liten pilotstudie.

-  Den trigger vår nysgjerrighet. Men vi trenger studier med større utvalg, inkludert studier av barn, samt lengre oppfølgingstid for å vite hvorvidt disse endringene vedvarer, understreker Steinsbekk. Tidligere studier viser at mange ikke ser overvekt hos egne barn. 

Hun får støtte av førsteamanuensis Catia Martins ved institutt for kreftforskning og molekylær medisin ved NTNU. 

- Det mulige skiftet i hvilken mat overvektige foretrekker etter et livsstilsendrings-program, er et ekstremt spennende funn med potensial for langvarig virkning, sier Martins.

Men hun understreker også at studien bare omfattet tretten overvektige personer, hvorav åtte deltok i forsøket og fem var kontrollgruppe. 

- Derfor trenger vi mer forskning som inkluderer flere deltakere med langvarig oppfølging,  for å teste hvor bærekraftig dette funnet er, og for å finne ut hvilken praktisk betydning det kan få for behandling av fedme, sier Martins.

Kilde:

T. Deckersbach, S.K. Das m.fl.: Pilot randomized trial demonstrating reversal of obesity-related abnormalities in reward system responsivity to food cues with a behavioral intervention. Nutrition & Diabetes

Han har arbeidd med robotar som kan hjelpe både astronautar i verdsrommet og rørslehemma heime på kjøkkenet.

Men robotarmen som Martin Fodstad Stølen på Bioforsk Øst Apelsvoll har laga saman med Audun Korsæth og Krzysztof Kusnierek, skal i fyrste omgang hjelpe den som dyrkar sukkererter.

Plukkar døgnet rundt

I år har ein tidleg prototyp vore på Torbjørnrød Gård på Nøtterøy og plukka.

 – Det er godt å få med bonden sjølv på å sjå kva for ein retning utviklinga bør gå i, seier Stølen.

– Dei største sukkerertprodusentane i Noreg må leie inn 40 til 60 personar kvar sommar til å plukke. Robotar kan kanskje gjera det billegare, dei kan arbeide døgnet rundt, og det går an å reklamere med «urørt av menneskehender», forklarer han med eit smil.

Han byggjer robotar som er så små og billege at òg ein liten produsent kan utnytte teknologien.

Ein stor produsent treng mange, mens den som er liten, klarar seg med ein eller to.

Finn riktig belg

I fyrste omgang var problemet korleis robotarmen kunne lære kva den skal plukke: Kva er ein ertebelg, og kva er berre eit blad?

– Vi har nokre algoritmar som kan brukast i kontrollert lys. Utfordringa kjem når lysforholda skifter, seier Stølen.

– Vi byrja med det enklaste og billegaste: Vi kjem eit stykke med berre eit kamera. Etter kvart skal vi utvide med heilt andre typar sensorar i tillegg, som til dømes eit djupnekamera for å hjelpe til.

Ute på åkeren har utfordringane vore å setja ei tomkasse på riktig plass, få roboten til å komma seg fram dit den skal og få ertene frå robothanda og ned i kassa.

– Vi har montert robotarmen på ein mobil base og sett korleis den kan sjå ut i framtida. Nå har vi ein robot som kan kjøre ute på jordet, og det gikk bra på eit jorde med mykje stein, slår Stølen fast.

Reknar på økonomi

I haust skal forskarane på Apelsvoll arbeide videre med å gjera roboten enda flinkare til å finne ertene, og med å gjera den mobile basen meir robust.

– Nå reknar vi på økonomien. Om du tenkjer deg at du skal redusere talet på manuelle plukkarar, så må vi finne ut kor mange robotsystem du treng for å erstatte ein plukkar, seier han.

– Plukkarane er jo lynraske. Ein robotarm blir kanskje ikkje like rask, men fordelen er at på roboten kan du montere fleire armar. Så gjeld det å halde prisen på kvar robot låg.

Om forskarane lukkast, så kan han òg tenkje seg robotar som er bygde slik at dei kan plukke fleire ulike vekstar om du berre byter ut nokre få delar.

Da kan fleire produsentar som treng plukkarar til ulik tid, kanskje gå saman om å kjøpe robotane, og spara enda meir, trur Stølen.

Det er ikke bare jegere og rovdyr som tar livet av orrfugl og storfugl.

Mange av disse fuglene har også et ublidt møte med kraftledninger, og ender sine dager i linjetraseene.

- Det er en ekstra jeger der, i form av kraftlinjene som står og fanger fugler hele året, sier Kjetil Bevanger i Norsk institutt for Naturforskning (NINA).

Han mener forvalterne bør ta høyde for dette når de skal fastsette hvor mange jaktkort de kan selge i området.

Men hvordan kan de vite nøyaktig hvor mange fugler som blir drept av kraftlinjene? Og hvor mye har det egentlig å si for verdien av et jaktterreng når en kraftlinje blir lagt gjennom det?

Slike spørsmål har flere forskere knyttet til CEDREN – senter for miljøvennlig design av fornybar energi – funnet svar på gjennom et nylig avsluttet forskningsprosjekt.

De har her sett på hvordan trasévalg og design av kraftledninger kan gjøres slik at det har minst mulig negativ påvirkning på fugler og pattedyr.

DNA-analyserer møkk

For å beregne hvor mange fugler som dør etter kollisjon med kraftledninger, må forskerne først vite hvor mange individer som lever i området.

Det blir gjort ved en kombinasjon av fuglemøkksanking og DNA-analyser.

Tre år på rad spente Henrik Brøseth og studenter fra Høgskolen i Nord-Trøndelag på seg skiene før snøen smeltet, og undersøkte 15 fire kilometer lange traseer i Ogndalen.

Hver gang de kom over møkk som kunne stamme fra storfugl eller orrfugl samlet de den inn og registrerte GPS-lokasjonen. Tilbake i laben kunne forskerne DNA-analysere møkka for å finne ut art og kjønn, samt skille de ulike individene fra hverandre.

Ut fra dette estimerte de hvor mange det er av hver art i området.

- Denne måten å anslå bestandsstørrelsen på er mer kostnadseffektiv enn alternativene, forteller Henrik Brøseth i NINA.

Tradisjonelt går man med fuglehund og skremmer opp fugler i et mønster av parallelle linjer for å kunne beregne hvor mange fugler det er i området. Dette kalles linjetaksering.

For å få et pålitelig estimat, er forskerne avhengig av mange nok observasjoner, altså å skremme opp et visst antall fugler.

- Skulle vi brukt linjetaksering som tellemetode i denne undersøkelsen måtte vi hatt ni ganger større feltinnsats, sier Brøseth.

Med sporhund i linjetraseene

Den eneste effektive måten å kartlegge hvor mange fugler som har kollidert med kraftledninger på, er rett og slett å telle døde fugler i linjetraseene.

For å bli mer effektive, skaffet forskerne seg en sporhund som de spesialtrente til formålet.

Wachtelhunden Gaisa patruljerte en syv kilometer lang strekning langs en 300 kilovolt kraftledning sammen med avdelingsingeniør Roger Meås i NINA gjennom hele treårsperioden med en til to ukers intervall.

Det var ikke alltid like lett å vite om forskjellige fjær og andre rester de fant stammet fra samme kollisjon, eller om det dreide seg om forskjellige fugler.

Men med DNA-analyser av fjærene eliminerte forskerne denne usikkerheten, og kunne beregne hvor stort innhogg i populasjonen kraftledningene bidro til.

- Da jeg tok doktorgraden for 20 år siden følte jeg at jeg hadde kommet så langt som mulig på dette området. Da fantes imidlertid ikke DNA-analyser og GIS, sier Kjetil Bevanger.

- Disse verktøyene har revolusjonert forskning og individgjenkjenning.

Viktig kunnskap når jaktuttaket skal settes

I området de undersøkte reduserte kollisjoner med kraftledningen bestanden av storfugl med fire til tolv prosent og orrfugl med en til åtte prosent i perioden 2011-2013.

Dette gjelder i et område på to kilometer ut fra kraftlinjen.

- I år med mye storfugl og orrfugl finner man flere som har kollidert med kraftlinjene enn i år med færre fugler. Dødelighetsprosenten ser ut til å være uavhengig av om det er mye eller lite fugl, forteller Henrik Brøseth.

Dette kommer på toppen av andre dødsårsaker, og må ikke glemmes når jaktuttaket i området skal settes.

- Hvis du får en kraftledning gjennom jaktterrenget må du ta hensyn til den økte dødeligheten som kraftlinjen utgjør om du vil forvalte skogsfuglen bærekraftig, slår Brøseth fast.

Rettsaker om kraftledninger i jaktterreng

- Det har vært flere rettsaker om erstatning knyttet til tap av verdi på jaktterreng på grunn av kraftledninger, forteller Kjetil Bevanger.

Norske domstoler har slått fast at kraftledninger tar livet av storfugl og orrfugl. Men fordi det har manglet data på hvor mye bestanden blir negativt påvirket, har det likevel vært uenighet rundt hvorvidt netteier skal måtte betale erstatning til grunneier.

- Tidligere har man ikke hatt noen kunnskap om hvor mye av bestanden som kolliderer med kraftledningen. Ogndalen er et representativt område, og undersøkelsene er gjort over flere år. Derfor har studiet stor overføringsverdi også til andre områder med storfugl og orrfugl, avslutter Brøseth.

Referanse

Bevanger, K., Bartzke m.fl.: Optimal design and routing of power lines; ecological, technical and economic perspectives (OPTIPOL). Final Report; findings 2009 – 2014. NINA Report 1014.2014.

Vika-området, i dag noe av Oslos aller dyreste eiendom, var et av de verste og mest forslummede områdene i hele Oslo, den gang Christiania.

– Det var slummens slum, forteller hobbyhistoriker og forfatter Leif Gjerland.

Fram til midten av 1800-tallet spredte Pipervika, som området het da, seg ukontrollert og rotete til vest for byen.

Innenfor bygrensene var det murtvang, og nye bygg måtte bygges av mur. Det førte til at det vokste opp ”plankebyer”, en slags norsk variant av favelaer, langs bygrensene.

Selve Christiania var bitteliten i forhold til Oslo slik vi kjenner det i dag, og Pipervika, sammen med blant annet Grønland og Grünerløkka, ble ikke del av byen før i 1859.

– Det var brennevinsproduksjon og horestrøk og alt som ikke er så sunt, forteller Gjerland.

Oslo skulle rives

Mellom 1920 og slutten av 1970-tallet var det en enorm rivningslyst i Oslo. Møkkete trehus og gamle bygårder skulle vekk for å bli erstattet av en rasjonell og moderne by inspirert av modernismens idealer, hvor folk skulle jobbe i en del av byen, bo i en annen del, og bruke fritiden sin på et tredje sted.

Alle skulle få muligheten til å bo fornuftig i høyhus, med lys, luft, rene flater og under hygeniske forhold. Boligbygging var en av de heteste politiske potetene i mange tiår i Oslo, spesielt etter andre verdenskrig.

I hvert fall 15 strøk skulle bort, blant dem noen av de fineste områdene i nåtidens Oslo. Kampen, Grünerløkka, Rodeløkka, Hammersborg, Sagene og Sandaker var bare noen av stedene som skulle ryddes og saneres, som egentlig betyr ”å gjøre sunn”.

Mange av de gamle trehusene og bygårdene fikk likevel lov til å stå i fred, det ble for dyrt å gjennomføre mange av de store planene, og utbyggingen av drabantbyer som Lambertseter og Manglerud gjorde at mange kunne flytte ut av sentrum.

Men noen områder ble skuret vekk fra Oslo, for å gjenoppstå som forretnings- eller boligstrøk, deriblant slummen i Vika-området.

Røverstatene og slottet

Opp mot toppen av Ruseløkkbakken, bakken fra Vika opp mot slottet, lå slumområdet som ble kalt for Røverstatene. Gatene hadde kallenavn etter ”ville” afrikanske land som Tunis og Algiers.

Samfunnsforskeren Eilert Sundt besøkte Pipervika og Ruseløkkbakken på midten av 1850-tallet, og fortalte om ekstrem fattigdom og lovløse tilstander.

Familiene bodde svært trangt, og Sundt forteller at 285 familier med totalt 1485 personer delte på rundt 165 kjøkken.

I hvert enkelt rom i slumhusene bodde det gjennomsnittelig fire personer.

Blant annet trekker han fram at forholdene var så elendige at også kvinnene faktisk måtte jobbe, et avsnitt som blir litt rart når det tas ut av en historisk kontekst:

”Et træk, som vidner om tarvelige kår, er allerede dette, at manden ikke erhverver nok til familiens underholdning, så konen må deltage i erhvervet ved arbeide for fremmede, såsom vask, skuring, søm, månedstjeneste o.s.v., arbeider, som føre hende bort fra hendes eget husstel og ofte endog i lange stunder udenfor huset.”

Røverstatene lå ganske tett opptil slottet, noe som ikke passet seg særlig godt. Dette området ligger rundt dagens Kronprinsens gate.

Byggeboom

Senere på 1800-tallet var hele Oslo gjennom en voldsom byggeprosess, hvor det også ble satt opp nye bygårder i hopetall i Vika og Ruseløkka. Blant disse var Victoria Terrasse, som har blitt et av Oslos store praktbygg. Victoria Terrasse sto ferdig i 1890.

Der hvor røverstatene lå, ble det bygget leiegårder oppover Ruseløkkbakken, og nede ved vannkanten i gamle Vika.

Mange av disse bygårdene fungerte nesten som et slags gjerde rundt den gamle slumbebyggelsen, for å gi verdighet til slottet og vestkanten.

Vika var også et underholdningskvartal i byen. Her lå Christianias svar på Tivoli i København, sammen med en stor sirkusbygning oppført i 1890. Klingenberg kino ble bygget på den samme tomten etter Cirkus ble revet i 1930.

I 1899 kom det store Kristianiakrakket (Byen byttet for øvrig navn fra Christiania til Kristiania i 1897, og ble til Oslo i 1925), og nybyggingen stoppet brått opp. Virrvarret av gater, smug, gamle trehus og leiegårder fikk forfalle i åresvis.

I de første tiårene på 1900-tallet ble byfornyelse et viktig tema for bypolitikerne i Kristiania. Det var stor innflytting til byen, og en dramatisk og kontinuerlig mangel på boliger og lite plass til å bygge dem.

– Jeg holdt meg for nesa

 Arne Lie Christensen er kulturhistoriker og forfatter, og gikk på Ruseløkka skole på begynnelsen av 1950-tallet, i perioden før saneringen av Vika var ferdig.

– Vika for meg var en blanding av gamle, ærverdige hus og slum og fattigdom, forteller Christensen

Christensen bodde ikke i selve Vika, men reiste dit for å gå på skole.

– Det var ekstremt tydelige klasseforskjeller. Fattigfolk fra Vika og oss fra Bygdøy møttes i samme klasse, og forskjellene var veldig synlige. De var rett og slett skitne.

– Det var nesten litt uhyggelig, siden de kulturelle signalene om hvor man tilhørte ble så tydelige.

Han husker spesielt turene opp trappene ved leiegårdsområdet på nedsiden av Victoria terrasse, som nå er revet.

– Det lukta så vondt av urin og andre lukter at jeg gikk og holdt meg for nesa, sier Christensen.

– Jeg husker jeg hørte rykter om at et barnelik ble funnet der, og at det kunne ha vært årsaken til stanken, forteller Christensen.

Byfornyelsen

Innflytelsen fra funksjonalismen ble sterkere utover 1930-tallet, og man skulle prøve å lage en mer effektiv, moderne by.

Vanlige folk skulle få bo i gode omgivelser med sunne sanitære forhold, med mye mer ordnete og renslige forhold enn den gamle slummen.

– Det var også et veldig sterkt politisk ønske om å bli kvitt slummen i Oslo, forteller historiker Johanne Bergkvist ved Oslo Byarkiv, som har skrevet om saneringsplanene i Oslo.

Saneringen av Vika begynte på 1930-tallet, og gikk i rykk og napp i mange år fram til 1960-tallet, da det meste av gamle Pipervika var borte, og strøket ble mer slik vi kjenner den i dag.

Også Enerhaugen, Vaterland og Hammersborg var nabolag som forsvant på grunn av moderniseringen av Oslo.

Referanser:

J. Bergkvist: Sanering eller Rehabilitering? Tobias

Lokalwiki – Pipervika

Eilert Sundt – Om Piperviken og Ruseløkbakken, 1858

Oslobilder.no

– Hadde eg for 20 000 år sidan site i ein komité som skulle vurdera kven i Nord-Europa som mest trong vern, reinen eller moskusen, ville eg ha tilrådd vern av reinen, seier professor Eske Willerslev frå Københavns Universitet.

I staden var det moskusoksen som forsvann frå Eurasia då den siste istida slutta for rundt 10 000 år sidan. Arten overlevde berre i Nord-Amerika og på Grønland, medan reinsdyra derimot som kjent klarde seg godt.

Saman med forskarar frå mellom anna Naturhistorisk museum (NHM) ved Universitetet i Oslo har Willerslev analysert DNA-prøvar frå jordsmonnet frå mange ulike stader rundt heile Arktis.

– Studiane strekkjer seg over 50 000 år, lenger enn nokon andre tilsvarande studier. Men sjølv med så lange tidsseriar er det vanskeleg å gå inn på eit gitt tidspunkt og forutsjå kva artar som har best sjansar for å overleva.

– Det er ingen grunn til å tru at det er annleis i dag. Så i staden for å laga verneplanar for enkeltartar, burde vi kanskje heller ta sikte på å verna heile leveområde, sa Willerslev.

Utsegnene kom under eit seminar ved NHM, arrangert i samband med at Willerslev vart utnemnd til æresdoktor som ein del av 200-årsjubileet til museet.

Endra vegetasjon etter istida

Willerslev er ein leiande utviklar av metodar for å henta ut kunnskap av gammalt DNA, såkalla aDNA («ancient DNA»).

Han vekte sist internasjonal oppsikt i februar då DNA-analysane av det arktiske jordsmonnet ikkje berre bekrefta at masseutryddinga av store pattedyr etter siste istid skuldast endringane i klimaet, men òg korleis dette hadde skjedd.

– Biomangfaldet vart naturleg nok redusert under istida. Men analysane våre viser at då istida slutta, var det ein annan type vegetasjon som dominerte, med mykje meir gras.

Åtvaring i dag

Mageinnhaldet og avføringa til dei store planteetarane viste at kosten deira i hovudsak var proteinrike og lett fordøyelege urter som ikkje tilhøyrer grasfamilien.

Dette var plantar som skjermplantar, korgplantar, erteplantar som mjelt, harerug, skrubbær, maure, forglemmegei, skogstjerne, mure, primula, og mange fleire. Når desse plantane måtte vika plass for grasplantar etter siste istid og blei mindre vanlege, døydde dei store planteetarane ut. Og dermed forsvann òg dei store beitedyra som jakta på dei.

– Dette må vi ta som ei åtvaring i dag: sjølv om vi klarer å bremsa den globale oppvarminga, er det ikkje gitt at vi kan reversera dei økologiske endringane som har oppstått, slår Willerslev fast.

Vampyrene i filmer og bøker kan ofte tømme et menneske for alt blod – om lag fem liter. Det gjelder for eksempel i de populære TV-seriene True Blood og Vampire Diaries samt i den populære Twilight-sagaen. 

Men Lokalavisen Vejle i Danmark kunne 19. august 2014 fortelle at en dansk vampyr hadde troppet opp i redaksjonen for å fortelle om det danske vampyrlivet.

I artikkelen kunne 19 år gamle Cameron Frost blant annet fortelle at blod er en nødvendighet minst én gang i uken.

Vi ringte straks til det mest opplagte stedet i Danmark når det kommer til blod – nemlig Blodbanken ved Rigshospitalet – for å få svar på spørsmålet: Kan man leve av blod?

– Sammensetning som en biff

Tanken om å skulle spise eller drikke blod er kanskje ikke så tiltalende, men ifølge en overlege ved Rigshospitalet er det ikke skadelig å få i seg litt blod. Blod inneholder nemlig mye næring.

– I få dråper blod er det ikke vitaminer eller næring nok til andre enn en mygg. Men man kan godt innta 1–1,5 liter blod om dagen og da være godt dekket inn med karbohydrater, proteiner og fett. Det har sammensetning som en rød biff, sier Morten Bagge Hansen, som er klinikksjef ved Blodbanken.

– Blod inneholder mye næring. Halvparten er væske, og resten er blant annet proteiner. Det betyr at man i prinsippet kan leve av det, sier Hansen.

Det kan imidlertid oppstå problemer etter hvert, poengterer Hansen.

– Man kan bare leve av blod i en viss tid. Etter hvert blir det for lite vitaminer, sier han.

Det er ikke farlig å leve av blod

Så man kan faktisk godt leve av blod, i hvert fall en stund – men er det ikke farlig?

Egentlig ikke, får vi høre.

– Blod er veldig rent – som utgangspunkt. Det er ikke særlig mange bakterier og virus i det, selv om man selvfølgelig kan bære på virus som HIV og leverbetennelse, sier Hansen.

– Men hvis du suger blod fra andre, så er det ikke like smittsomt som å få det inn i blodårene, siden det er enzymer og andre faktorer i spyttet ditt, som gjør at mange virus i blodet har problemer med å overleve i munnhulen og magesekken.

– Blodvirus må typisk rett inn i blodårene for å smitte, sier Hansen.

Du trenger ikke drikke menneskeblod

Hvis du nå vil forsøke deg med en bloddiett, men ikke har lyst til å bite på mennesker, så ikke fortvil: Dyreblod fungerer like bra, forteller overlegen.

19 år gamle Cameron Frost sier for øvrig at man bør unngå å bite i halsen siden det er der hovedpulsåren sitter. Derfor biter den unge vampyren bare i skulderen.