Han er stort sett enig i regnestykket til samfunnsøkonomen, men forskningsleder Ronny Klæboe ved Transportøkonomisk institutt (TØI) mener at konklusjonene som NTNU-professor Anders Skonhoft presenterer blir for snevre. 

- Hvis han mener det er dårlig butikk av staten å subsidiere elbiler, så tror jeg ingen vil protestere. Men det er ikke det som er poenget. Forutsetningene her er mer politiske enn vitenskapelige. Vi må velge det som er politisk mulig å få til, sier Klæboe. 

Enkleste tiltaket

Han påpeker at formålet med avgiftspolitikken ikke er å prise CO2 utslippene, men å få på plass en incentivstruktur som gjør at folk går fortere over til elektrisk. TØI har utarbeidet en rapport hvor de ulike tiltakene innefor transportsektoren er vurdert. 

- Vi har her gått inn for elektrifisering, som vi mener er den enkleste måten å redusere CO2-nivået på sikt. Andre tiltak viser seg å være dyrere og har mer usikre konsekvenser, sier han.

Klæboe mener det går an å regne seg fram til at CO2-prisen som ligger implisitt i avgiftssystemet, ligger skyhøyt over det en ellers vil betale.

- Innspart CO2 er ca. 2.25 tonn dersom vi regner med at elektrisitetsproduksjonen er CO2-fri. Det går an å legge andre forutsetninger til grunn.

Må ikke love seg bort

Transportforskeren mener det ikke er tvil om at avgiftspolitikken vil bidra til at Norge kan nærme seg målsettinger om å redusere utslippene fra vognparken. 

- Et viktig poeng er at el-bilen er tre til fire ganger mer energi-effektiv enn forbrenningsmotorer, sier han.

Samtidig mener han at politikerne ikke må love seg helt bort, og viser til Tyskland der politikerne har bundet seg til subsidiene. 

- Det er dumt å innføre et gode, for så å plutselig fjerne det. Da mister man den tilliten man er avhengig av. Det gjelder å være litt rund i kantene slik at folk får tid til å tilpasse seg, sier han.  

Referanse: 

Lasse Fridstrøm og Alfsen, Knut H.: Vegen mot klimavennlig transport. TØI rapport 1321/2014

Fritt Ord publiserte nylig den store ytringsfridomsundersøkinga. I media har det stort sett handla om korleis det norske folk stiller seg til rasistiske utsegn og sårande karakteristikkar. Det faktum at det viser seg at eit stort mindretal mellom dei spurte også er svært kritiske til at tilsette ved universitet og høgskular skal ha full ytringsfridom, har ikkje kome fram i medieoppslaga. For fleire av forskarane var det eitt av dei mest uventa funna i undersøkinga.

– Overraska

Tala viser at 20 og 40 prosent av alle dei spurte er einige eller delvis einige i at dei tilsette ved universitet og høgskular bør ha full ytringsfridom. Derimot er eit stort mindretal på 34 prosent ueinig eller delvis ueinig i dette.

– Eg er litt overraska over at dei som er spurte ikkje i større grad ser på akademisk fridom som ein verdi, men også som noko negativt. Dette viser at synet på akademisk fridom er svært forskjellig mellom eit gjennomsnitt av folket og haldningane som akademikarar og journalistar har til dette spørsmålet, seier professor Terje Rasmussen ved Institutt for media og kommunikasjon ved UiO.

Han viser seg at desse meir restriktive haldningane også syner seg når det gjeld å ikkje la ytringsfridomen gi nokon frikort til å omtale svake grupper på ein nedsetjande måte.

– Eit stort mindretal er opptatt av å verna minoritetar og folk med nedsett funksjonshemming mot diskriminerande utsegner. På den måten vil dei hindra rasistiske kommentar på grunnlag av hudfarge eller religion. Kort fortalt meiner dei at alle ytringar har sine grenser, meiner Terje Rasmussen.

Tolererer ikkje alle ytringar

Etter hans oppfatning er det mogleg å trekkja ein klar konklusjon av denne undersøkinga.

– Toleransen for det som blir ytra i det offentlege rom er ikkje så stor blant gjennomsnittsnordmannen som blant akademikarar og andre med høgare utdanning. Dess høgare utdanning du har, dess meir tolerant og liberal er du, slår han fast.

– Men kvifor trur du gjennomsnittsnordmannen er så kritisk til å sleppa forskarane heilt frie?

– Av og til er det negative oppslag i media om forskarar som driv med forsking som verkar unyttig og som har ingen samfunnsverdi. Me vil seia at dette er påstandar som ikkje er basert på kunnskap. Oppfatninga til folk flest er difor at det blir forska på mykje rart, konstaterer han. Likevel synest han at undersøkinga i hovudsak viser ei positiv haldning til akademisk fridom.

–Trass alt er eit stort og klart fleirtal av dei spurte varme tilhengjarar av akademisk fridom og ser det som ein viktig verdi som me må ta vare på.

Liberale journalistar og forfattarar

Journalistar er den yrkesgruppa som er mest positiv til akademisk fridom. Heile 89 prosent av dei meiner at dei tilsette ved unversiteta og høgskulane må få ytra seg fritt. Også forfattarar og biletkunstnarar har dei ei svært positiv haldning til den akademiske fridom. Der er høvesvis 88 og 83 prosent av dei spurte positive til akademisk fridom.

– Det er eit klart teikn på at journalistar og kunstnarar er superliberale i spørsmål som har me ytringsfridom å gjera, konstaterer Terje Rasmussen.

– Sensur er det motsetta av akademisk fridom

Leiar for Forskarforbundet, Petter Aaslestad har berre fått tid til å skumlesa rapporten,  så difor vil han vera forsiktig med å trekkja ein for bastant konklusjon.

– Spørsmålet om akademisk fridom er formulert som: : «ansatte i uh-sektoren bør stå helt fritt til å ytre seg» – her er halvparten av folket einig. Kanskje ville prosentdelen blitt annleis om ein hadde presisert spørsmålet til å gjelda «i faglege samanhengar? spør Petter Aaslestad.   Han er sikker på at spørsmålsstillinga er svært viktig for kva svar ein får.

–  Det motsette av akademisk fridom ville vore sensur. Eit spørsmål om ein er for akademisk sensur ville nok gitt andre svar, trur han.

– Må halda debatten levande

Petter Aaslestad  peikar på at den akademiske fridomen er svært viktig for samfunnet.

– Fundamentet for forsking og høgare utdanning er nettopp den akademiske fridomen. Den er det beste vernet mot ulike demagogiske krefter. Det er tankevekkjande at «befolkningens vilje til begrensning av ytringsfriheten generelt [er] svært stor». Dette viser at me må halda debatten om ytringsfridom  levande, seier Petter Aaslestad.

Russerne mer positive til romstasjonen

Etter en innledende negativ respons fra blant annet visestatsminister Dmitrij Rogozin, viser det seg at Russland kanskje likevel vil slutte seg til det amerikanske forslaget om å forlenge brukstiden for Den internasjonale romstasjonen i hvert fall fire år fra 2020.

I avisen Izvestia sto det nemlig 25. august at ”spørsmålet om Russlands deltakelse fra 2020 er fremdeles åpent, men sjansen er 90 prosent for at den politiske ledelsen vil si ja.”

Arbeidet med nye russiske seksjoner til stasjonen fortsetter.

Første Orion-oppskytning i desember

Video fra Documentary Tube som viser utprøving av Orion-kapselen.

Alle 970 varmeskjold-blokker er nå montert på siden av det første Orion-romfartøyet som skal skytes opp – med en Titan IV Heavy fra Cape Canaveral Air Force Station i desember.

Det ubemannede fartøyet skal på EFT-1 (Exploration Flight Test 1) i løpet av omkring fire og en halv time tilbakelegge to omløp i en bane med apogeum i ca. 5790 km – for å oppnå en tilbakevendingshastighet på 32 000 km/t, omkring 80 prosent av hastigheten en Apollo-kapsel fra Månen møtte atmosfæren med. Utvendige temperaturer på Orion forventes å nå 2200   grader C, og prøven regnes som et viktig skritt i kvalifiseringen av varmeskjoldet.

Framdriften for Space Launch System

27. august kunngjorde NASA-ledelsen en formell beslutning om utvikling av SLS (Space Launch System), bærerakett-systemet som skal sende astronauter til en asteroide og år senere til Mars. Beslutningen ble tatt etter en grundig gjennomgang av tekniske risikoforhold, kostnader og tidsplaner i en prosess kalt KDP-C (Key Decision Point C), ifølge Associate Administrator Robert M. Lightfoot.

Fra nå av vil større konstruksjonsendringer ikke kunne gjennomføres uten betydelige kostnader og forsinkelser.

SLS-rakettene kommer i to hovedversjoner, den ene for en nyttelast på 70 tonn til en lav jordbane, den andre for 130 tonn, men det kan også bli snakk om en 105 tonns versjon. Det er 130-tonn versjonen som skal gjøre det mulig å sende amerikanere til Mars i 2030-årene.

Den innledende 70 tonns hovedversjonen får en høyde på 98,2 m og en start-skyvkraft på 37 414 kN. Høyden er noe mindre enn Saturn V/Apollo´s 110,6 m, mens skyvkraften er ca. ti prosent større enn for Saturn V raketten som sendte Apollo 11 til Månen. Og raketten kan løfte en mer enn tre ganger så tung nyttelast som en romferge.

Kjernetrinnet får en høyde på 64,6 m og en diameter på 8,4 m. Trinnet er utstyrt med fire RS-25 motorer av samme type som på romfergen, og går som kjent på flytende oksygen/flytende hydrogen. Boeing er hovedkontraktør for kjernetrinnet, som i starten får hjelp av to påspente faststoffmotorer med fem segmenter, altså en lengre, videreutviklet variant  av romfergens fire segmenters faststoffmotorer.

Space Launch Systwem milestone on This Week, video fra NASA, 29. august 2014.

Første oppskytning av en 70 tonns SLS-bærerakett skal finne sted i november 2018. Nyttelast blir et ubemannet Orion romfartøy, som skal på en tre uker lang ferd med betegnelsen EM-1 (Exploration Mission 1) forbi Månen til en fjern, retrograd bane, sa William Gerstenmaier 27. august. Gerstenmaier er Associate Administrator for Human Explorastion and Operations Mission Directorate ved NASA-hovedkvarteret.

November 2018 er nesten et år senere enn tidspunktet som har figurert tidligere, desember 2017. Men både Lightfoot og Gerstenmaier håper at tidspunktet vil kunne fremskyndes noe, kanskje til tidlig 2018.

Den første bemannede SLS oppskytningen kommer med Orion på EM-2, planlagt i 2020/2021. Denne ferden vil muligens gå til en kapret asteroide plassert over Månens bakside.

Utviklingskostnadene for 70 tonns versjonen av SLS er anslått til 7,021 milliarder dollar i perioden februar 2014 til november 2018.

Opplysningene som fremkom 27. august resulterte i et brev datert samme dag til NASA-sjef Bolden fra republikanerne i Kongressens House Committee on Science, Space, and Technology, der Bolden blir bedt om å forklare hva som har endret seg siden han i et vitneutsagn under en høring 24. april 2013 ga uttrykk for at den første SLS oppskytningen skulle finne sted i 2017.

Lettere drivstofftanker av komposittmateriale

En Boeing-produsert tank av komposittmateriale for kryogeniske (lavtemperatur) drivstoffer har nylig gjennomgått en serie kompliserte prøver ved NASAs Marshall Space Flight Center.

Det er antatt at kvalifiserte tanker av komposittmateriale vil kunne redusere vekten av fremtidige bæreraketter omkring 30 prosent og prisen minst 25 prosent.

Manufacturing A Large Composite Rocket Fuel Tank, video fra NASA.

Flere prøver for SpaceshipTwo

I et nyhetsbrev datert 28. august til påmeldte romturister, forteller Virgin Galactic om progresjon i prøveprogrammet for bæreflyet WhiteKnightTwo og romfartøyet SpaceShipTwo med tilhørende hybride rakettmotor. Det er tro på at en serie hurtigere og høyere motordrevne flyvninger vil gjøre det mulig å nå opp til 100 kilometer, definisjonsgrensen for rommet, innen utgangen av året.

På en nylig ”kald” prøve av modifikasjoner på motoren ble dinitrogenoksid (oksidasjonsmiddel) ledet gjennom systemet under en glideprøve.

Prøvene foretas ved basen i Mojave, California.

Mot slutten for tropisk regn-satellitt

Etter oppskytning i 1997 har den amerikansk/japanske jordobservasjonssatellitten TRMM (Tropical Rainfall Measuring Mission) nå brukt så å si alt drivstoff, og vil begynne å nærme seg slutten av det operative livsløpet.

Satellitten var konstruert for bruk i en banehøyde på ca. 400 km. I månedene fremover vil den beskrive en langsomt fallende spiral mot 120-150 km. Her vil den brenne opp, sannsynligvis omkring november 2016. Satellitten skal slås av i februar 2016, men vil altså ennå en stund fortsette å levere data om tropisk nedbør og dens innvirkning på globale vær- og energisykler, det vil si data som kan gjøre det mulig å beregne nedbørsmengder, flommer og kraftige stormer.

Radar på Sentinel-1A kan vise små bevegelser i bakken

Radarsatellitten Sentinel-1A, den første i ESAs Copernicus-program, ble skutt opp 3. april (R 12/14, side 2) og var 7. august på plass i den forutbestemte banen.

12 dager senere ble SAR-radaren startet opp, og selv om satellitten på langt nær er gjennom kvalifiseringsfasen, har radarbilder vært benyttet til å demonstrere InSAR, en teknikk der to eller flere satellittbilder av samme område på jordoverflaten kombineres for å lage interferogrammer. Slike interferogrammer vil, i en spesiell prosess, kunne avsløre for eksempel uhyre små bevegelser i bakken.

Sentinel-1: Radar mission. Video med animasjoner fra ESA.

Ny kartleggingsmetode for romskrap

Lockheed Martin skal samarbeide med EOS (Electro-Optical Systems, Inc.) i byggingen av en bakkestasjon som vil kunne øke evnen til å oppdage og følge romskrap-objekter 25 prosent, kanskje mer.

Stasjonen skal ligge i den vestlige delen av Australia, vil benytte seg av lasere pluss optiske systemer og skal være operativ tidlig 2016.

New Horizons i dvale mot Pluto

29. august, altså fire dager etter at NASAs New Horizons krysset Neptun-banen på vei mot Pluto og gjennomgikk en teknisk kontroll, ble sonden atter hensatt i en dvaletilstand av kontrollsenteret ved Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory i Laurel, Maryland.

På det tidspunktet var New Horizons noe over 4,4 milliarder kilometer fra jorden, en strekning radiosignalene brukte omkring 4,4 timer på å tilbakelegge.

”Dette er siste dvaletilstand på ferden til Pluto,” sa New Horizons sjefsforskeren Alan Stern. Når vi våkner opp i desember, er det for å forberede møtet som innledes den følgende måneden.”

Indisk marssonde nærmer seg målet

Indias første interplanetariske romfartøy, MOM (Mars Orbiter Mission), skal være fremme ved Den røde planeten 24. september, etter en ti måneders ferd. Ved målet skal sonden bruke en 440 N motor for å komme inn i en Mars-bane med høyeste punkt i 80 000 km og laveste i 377 km.

Fra denne banen skal MOM, med fem indiske instrumenter, utforske planetens atmosfære (spesielt med tanke på innslag av metan) og overflate. Sondens oppskytningsvekt lå på 1350 kg.

31. august var avstanden til Mars 9 millioner kilometer, og alt virket som det skulle om bord. Avstanden til Jorden var 199 millioner kilometer, som radiosignalene bruker ca. 11 minutter på, én vei.

Oppskytningen fant sted 5. november 2013 fra Satish Dhawan romsenteret ved Sriharikota i den sydøstlige delstaten Andhra Pradesh.

Mars Orbiter Mission, video med animasjoner fra Indias Ministry of Information&Broadcasting.

Marssonden MAVEN framme 21. september

NASAs MAVEN (Mars Atmosphere and Volatile Evolution) er en annen orbitalsonde som nærmer seg målet – 29. august var den 198 millioner kilometer fra Jorden og 6,6 millioner kilometer fra Mars. Hastigheten var 22,22 km/s i solbanen.

21. september skal en hastighetsreduksjon med motor gi et kretsløp rundt Den røde planeten, der tre instrumenter med ni sensorer skal bidra til svar på spørsmål om hvorfor og når himmellegemet mistet mesteparten av atmosfæren og vannet i sin tidlige historie.

Toårs jubileum for Van Allen Probes

30. august markerte NASA toårs-dagen for oppskytningen av tvillingsatellittene Van Allen Probes, som under studiet av de to kjente strålingsbeltene oppdaget et tredje belte (i februar 2013).

Strålingsbeltene er torusformede lag av energirike, elektrisk ladede partikler, hovedsakelig protoner og elektroner,  som holdes på plass av Jordens magnetfelt. Beltene er variable, og det tredje, mellom det indre og det ytre, kommer og går.

Det indre beltet, mellom 700 og 6000 km over jordoverflaten, ble påvist 31. januar 1958 med et instrument om bord i den første amerikanske satellitten, Explorer 1. Instrumentet var utviklet av fysikkprofessoren James Van Allen ved University of Iowa, og beltene har senere båret hans navn.

De to satellittene ble skutt opp under betegnelsen Radiation Belt Storm Probes – endringen til Van Allen Probes kom i november 2012.

The Van Allen Probes – Instrument Overview, video fra NASA.

Militært romfly

X-37B, det amerikanske flyvåpenets lille, ubemannede romfly, ble på OTV-3 (Orbital Test Vehicle 3) oppdraget skutt opp med en Atlas V 11. desember 2012. 30. august 2014 hadde romflyet vært 627 dager i bane, og det forelå ingen indikasjoner på at ferden skulle avsluttes i nær fremtid. Nyttelasten er ukjent og hemmeligholdt, men det dreier seg muligens om prøving av nye sensorer og annet satellittutstyr. Strøm skaffes til veie av et utfellbart solcellepanel.

OTV-1 ferden ble innledet i april 2010, og varte i 225 dager. På OTV-2 ble X-37B skutt opp i mars 2011, og var i rommet 469 dager. Begge disse oppdragene ble avsluttet med landing på Vandenberg Air Force Base i California. Det antas at flyvåpenet har to eksemplarer av romflyet, og at OTV-3 blir gjennomført med samme eksemplar som OTV-1.

Romflyet har en lengde på 8,8 m, et vingespenn på 4,6 m og en høyde på 2,9 m, slik at to av dem hadde fått plass i lasterommet på en romferge. Oppskytningsvekten er ca. 5 tonn.

Det har vært antydet at OTV-3 ferden kan bli avsluttet med en landing på Kennedy Space Center i Florida.

Secret Missions of the X-37B, videoer fra diverse kilder.

Svekket syn i verdensrommet

En studie foretatt av University of Houston i samarbeid med NASA bekrefter at fem-seks måneders opphold i Den internasjonale romstasjonen kan påvirke mannskapets syn: 21 astronauter har fått eller er i ferd med å utvikle en svekkelse.

Synet undersøkes om bord i stasjonen med optisk koherens tomografi, et slags øye-mikroskop i stand til å måle trykk og registrere endringer i for eksempel synsnerven og netthinne-strukturen.

Problemet bekymrer NASA, og vil bli fulgt opp blant annet under ettårs-oppholdet en astronaut og en kosmonaut skal gjennomføre i romstasjonen i 2015.

Helse Førde, Høgskulen i Sogn og Fjordane og Raude Kross Haugland rehabiliteringssenter har eit aktiv miljø innan fedmeforsking. Utgangspunktet for dette miljøet er over 10 år med klinisk praksis i behandling av alvorleg overvekt, som så har generert ei rekke forskingsprosjekt. Miljøet har også ein sterk link til Universitetet i Bergen. I denne bloggen vil personar som er knytt til i dette miljøet, dele sine refleksjonar om ulike tema i forhold til førebygging og behandling av fedme.

Bloggere:

John Roger Andersen, Sjukepleiar, Førsteamanuensis, PhD
Høgskulen i Sogn og Fjordane og Helse Førde
Forskningsfelt: Prediktorar for suksess i behandlinga av fedme, med særleg fokus på endring i kroppssamansetning og livskvalitet

Villy Våge, Kirurg, Overlege, PhD
Helse Førde
Forskningsfelt: Effektar av metabolsk kirurgi

Dag Fadnes, Kardiolog, Overlege, PhD student
Helse Førde og Universitetet i Bergen
Forskningsfelt: Fedme og risikofaktorar for hjarte og karsjukdom

Eli Natvik, Fysioterapeut, PhD student
Universitetet i Bergen og Helse Førde
Forskningsfelt: Langtidserfaringar med omfattande vektreduksjon og kroppsleg endring

Eivind Aadland, Idrettspedagog, PhD student
Høgskulen i Sogn og Fjordane og Idrettshøgskulen
Forskningsfelt: Fedme , risikofaktorar for hjarte og karsjukdom og fysisk aktivitet

Anny Aasprang, Sjukepleiar, PhD student
Høgskulen i Sogn og Fjordane og Universitetet i Bergen
Forskningsfelt: Fedme, metabolsk kirurgi og livskvalitet

Randi Jepsen, Sjukepleiar, PhD student
Høgskulen i Sogn og Fjordane og Universitetet i Bergen
Forskningsfelt: Fedme, livsstilbehandling og livskvalitet

Geir Kåre Resaland, Førsteamanuensis, Forskingskoordinator, PhD
Høgskulen i Sogn og Fjordane og Helse Førde
Forskningsfelt: Fysisk aktivitet

Gudbjørg Øen, Sjukepleiar, Førstelektor
Høgskulen i Stord/Haugesund
Forskningsfelt: Førebygging og behandling av fedme hos barn og unge

Det som skjer med deg i din mors mage er med på å bestemme sannsynligheten for at du vil tjene godt, utdanne deg eller leve lenge.

Influensapandemier, radioaktiv stråling, stress og kosthold under graviditeten er alle med på å påvirke hvordan det vil gå med barnet senere i livet.

Samfunnsøkonomer forsker på sammenhengen mellom graviditeter og hvordan det senere går med barna for å få en bedre forståelse av hva som skaper ulikhet i samfunnet.

Kunnskapen de kommer frem til kan brukes til å utvikle politiske tiltak som fører til at barn får et likest mulig utgangspunkt.

Her forklarer NHH-forsker Aline Bütikofer hva økonomer kan forutsi om nyfødtes fremtid.