Den nordiske velferdsmodellen er en vanlig måte å omtale de nordiske landenes måte å organisere arbeidslivet og velferdssamfunnet på. 

Men når stipendiat Kristian Heggebø ved Høgskolen i Oslo og Akershus har gått den nordiske modellen nærmere etter i sømmene, så viser det seg at modellen er ganske ulik i de forskjellige landene, noe som dermed gir forskjellige utslag for innbyggerne. 

- Det viser seg at det er de med helseproblemer som mister jobben først i Danmark, når de økonomiske tidene blir dårligere. Det samme skjer ikke i Norge og Sverige, sier Heggebø, som presenterer de foreløpige resultatene av forskningen sin under den internasjonale konferansen om velferdsforskning som arrangeres denne uken. 

Rammer de unge

Forskningen viser riktignok at det er spor av den samme tendensen i Norge og Sverige også, men da bare blant yngre arbeidstakere opp til 30 år. Verken Norge eller Sverige har den samme helseseleksjonen som vi ser i Danmark, ifølge Heggebø.

For å finne årsaken til forskjellen må vi lete bak det vi kaller den nordiske modellen. En samfunnsmodell bejublet for sin evne til å kombinere sosial trygghet med økonomisk effektivitet. Viktige kjennetegne er rause velferdsordninger, sterke fagforeninger og arbeidslivsorganisasjoner. 

Ulikt stillingsvern

Selv om de nordiske landene er preget rause velferdsordninger, er det for eksempel mye lettere for danske arbeidsgivere å kvitte seg med ansatte enn det er for norske og svenske. 

Den danske modellen går under navnet flexicurity (flexibility og security), et begrep som ble lansert av den tidligere danske statsministeren Poul Nyrup Rasmussen.

Kjernen er en fleksibel arbeidsmarkedspolitikk kombinert med rause velferdsordninger. Det er enkelt å sparke folk når tidene blir dårligere, men de som mister jobben har da tilgang på gode velferdsordninger. I tillegg brukes det mye ressurser på arbeidsmarkedstiltak for å få folk tilbake i jobb.

Tanken er at dette systemet også skal gjør det enklere å ansette folk nettopp fordi arbeidsgiverne ikke risikere å sitte med for mange ansatte når konjunkturene snur. 

I Norge og Sverige er stillingsvernet betydelig sterkere.

Høy og lav ledighet

- Det er også store variasjoner når det gjelder arbeidsledighet i de nordiske landene, sier Heggebø.

Norge har lenge hatt lav arbeidsledighet. Danmark gikk fra en veldig lav arbeidsledighet frem til den økonomiske krisen, deretter økte den dramatisk. Sverige har over flere år slitt med høy arbeidsledighet som ble enda høyere når den økonomiske krisen inntraff, forklarer han. 

Ikke diskriminering

Alle disse faktorene er viktige for å forstå hvorfor det er slik at folk med helseproblemer har større sjanse for å miste jobben i Danmark enn Norge og Sverige.

Heggebø tror ikke årsaken til den danske helseseleksjonen er diskriminering.

- Det er ingen grunn til at danske arbeidsgivere i større grad enn de norske og svenske skulle ønske å kvitte seg med folk med helseproblemer, sier Heggebø. Han påpeker at alle de nordiske landene har et strengt regelverk for hvordan bedrifter kan nedbemanne. 

Blir ansatt sist

Han mener mye av årsaken finnes i selve rekrutteringsfasen. 

- Det er ofte de med helseproblemer som blir ansatt sist, dermed har de lavest ansiennitet og mister jobben først, sier han.

I Danmarks tilfelle så hadde landet et stort behov for arbeidskraft i årene frem mot den økonomiske krisen som inntraff rundt 2007-2008.

Det førte trolig til at folk som ikke har vært en del av arbeidsmarkedet fikk jobb. Når da krisen kom, var det disse som først mistet jobben på grunn av lav ansiennitet.

Sårbar i dansk modell

Slik sett kan den danske modellen være mer sårbar for arbeidstakere som har helseproblemer, mener Heggebø. Det er lettere å bli ansatt, men også lettere å miste jobben når konjunkturene snur. Og da rammes denne gruppen først.

Heggebø skal nå forske videre på om de som mister jobben blir sykere av tapet av jobb.

Arbeidet hans er en del av “Economic Crisis, Health Inequalities, and the Welfare State”, som er et større forskningsprosjekt. 

Femten år gamle Martin Ødegaard debuterte nylig på fotballandslaget. Det er oppsiktsvekkende tidlig, selv i internasjonal sammenheng. Mange snakker om et sjeldent talent.

Omtrent samtidig med Ødegaard, dukket den unge skihopperen Phillip Sjøen opp på allmennhetens radar. Sjøen sikret seg en andreplass i et renn i Frankrike, «uten å ha et spesielt talent,» sa nyhetsoppleseren på Dagsrevyen. Hopplandslagets trener sa seg enig: Han vet ikke om Sjøen egentlig har talent, men han «jobber jævlig mye» – han har trent seg til suksess.

Dette fikk meg til å tenke på geniet. Eller rettere: Vår forestilling om geniet.

Selve urgeniet er Leonardo da Vinci, oppfinneren, maleren, forskeren. Og Mozart, da – som opptrådte for kongelige før han fylte ti, og kunne skrive sine verker rett fra hodet – ferdigkomponert. Det bare kom til ham, som i en visjon. Albert Einstein er også en kandidat – den aller klokeste mannen, mannen som kunne «se» romtiden, forstå ting ingen andre kunne fatte. Men hadde disse tre, da Vinci, Mozart og Einstein, noe vi andre ikke har? Var deres hjerner konstruert annerledes? Hadde de tilgang til kilder vi andre ikke kan nå? Hadde de en annen form for intelligens?

Det er et faktum at noen er klokere enn andre, akkurat som noen har lettere også for det fysiske. Men jeg har vanskelig for å tro at unge Ødegaard ikke trener – veldig mye – han også. Han har et talent, ja, og han jobber hardt med å videreutvikle det. Den drøye påstanden var kanskje å si at Sjøen ikke har talent?

Utholdenheten

Genier finnes ikke – i den vulgære versjon av begrepet. Det finnes kloke og kreative folk – men de hadde aldri fått genistatus hvis de ikke hadde jobbet beinhardt, år ut og år inn. Arbeidet og utholdenheten en del av geniet.

Fysikeren Niels Bohr illustrerer hvordan myter former vår oppfatning: Jo, Einstein var «den aller klokeste» – men han måtte regelmessig gi tapt i sine diskusjoner med Bohr, gjerne om ulike kvantefysiske paradokser. Hvorfor er ikke Bohr like mye geni i folks hode? Fordi han ikke hadde bustete hår og rakk tunge til fotografen? Fordi Bohrs fysikk er vanskeligere å popularisere?

Bohr belyser også forholdet mellom arbeid og «guddommelig inspirasjon.» Bohr ville antagelig vært enig med meg – intet geni uten arbeid – selv om jeg syns han gikk for langt. Han kom fra en familie der kunnskap sto høyt.

Faren, Christian Bohr var professor i fysiologi, broren Harald var matematiker i verdenstoppen og sønnen, Aage Niels Bohr fikk Nobelprisen i fysikk i 1975. Niels selv fikk den i 1922. Både Niels og Harald spilte på det danske fotballandslaget. Den kloke i familien, mente imidlertid Niels, var moren, Ellen.

Niels Bohr ville likevel ikke gå med på at intelligens er arvelig – han så seg selv som et resultat av en intellektuelt aktiv og krevende kjernefamilie, og en oppvekst blant Danmarks ledende akademikere og kunstnere.

Miljø er svært viktig, og hjem med bøker fostrer flinke elever, men alt tyder på at intelligens, hvordan du enn bryter det ned i underkategorier – også er genetisk arvelig. Mye av dette baserer seg imidlertid på forskning foretatt etter Bohrs død i 1962.

Det vi vet, er at Niels Bohr – hvorenn han hadde fått sin skyhøye intelligens fra – jobbet beinhardt, hele livet. Når du leser biografier eller hans egne nedtegnelser, får du en følelse av at han først og fremst hadde én fremragende egenskap: Evnen og viljen til å presse seg selv svært hardt.

Vi ser det samme hos Charles Darwin. En døgenikt i ungdommen. Han skulket skolen for å gå tur i skog og hei, men da han først havnet på rett plass – om bord på HMS Beagle – overrasket han antagelig også seg selv med sin enorme kapasitet til hardt, systematisk og utrettelig arbeid. En trend han fulgte resten av livet.

Et lysglimt fra oven

Både Bohr og Darwin utviste antagelig en mindre sexy form for genialitet. Geniet skal få sin innsikt i et lysglimt fra oven. Først da gisper vi i beundring. Mozart skal vimse rundt, nynne distré, fnise litt fjollete – og så, plutselig skrible ned sin Pianokonsert nummer 17 i G-dur på en krøllete barregning.

Michelangelo så dette allerede på 1500-tallet. Leonardo da Vinci var selve Geniet på den tiden. Rivalen Michelangelo, måtte derimot jobbe for det – slik han så det. Så han blendet vinduene i atelieret – jobbet lange dager og lange netter – uten at folk kunne se det. Det de så var en mann som tilsynelatende også kunne frembringe mesterverk med en hånd på ryggen.

Og det har vært idealet siden.

Problemet er at heller ikke geniene – da Vinci, Mozart og Einstein – var genier i vulgær forstand. De jobbet blodig hardt, de også – uansett hva myten kan fortelle.

Forskjellen på oss og geniene, handler om kvantiteten av mentale krefter – ikke kvaliteten. Du kan nå så langt som hjernen din tillater deg, hvis du bare orker å jobbe. Du kan nå langt forbi antatt klokere mennesker. Kan du så lære deg opp til å bli geni? Neppe – deres intelligens er som vår, men de har mer av den. De toucher menneskehetens øvre grense, og kan følgelig dra den enda lenger enn du og meg. Så lenge de gidder å jobbe, da. Eller trene.

Så hvorfor er Martin Ødegaard et talent, mens Philip Sjøen ”bare har trent mye”?

Akkurat nå utspilles det en ganske intens kamp om det akademiske herredømme i de tre nordligste fylkene. Det handler ikke bare om hvor man får mest forskning ut av hver krone, like viktig er status, sentralisering og kampen om pengene som følger studentene.

Ikke før hadde Høgskolen i Bodø blitt til Universitetet i Nordland, folk har begynt å bli vant til logoen, så forsvant Høgskolen i Finnmark. Innlemmet i Universitetet i Tromsø (som bytta navn til UiT Norges arktiske universitet) fikk både Alta, Hammerfest og Kirkenes en bit av akademisk selvfølelse.

Dette er Nord-Norge folkens, og akkurat som alle andre regioner i Norge så krangles det internt så busta fyker. Flytting av et fergeleie er nok til at minst tre kommuner forlanger hoder kuttet og at nå må minst en statsråd foreta seg noe. Så det å klare det UiT, anført av tidligere rektor Jarle Aarbakke, klarte i Finnmark aspirerer til en liten fredspris.
Nå er det Anne Husebekk, den nye rektoren ved UiT Norges arktiske universitet, som står på barrikadene. På den andre siden står rektor ved Universitetet i Nordland, Pål Pedersen.
Begge gjør seg lekker for å slå kloa i de fire høgskolene som fortsatt eksisterer; Harstad, Narvik, Nesna og Samisk høgskole i Kautokeino.

Årsaka til at det hele aktualiseres er at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har sagt klart fra: Dere får finne ut av dette, det er alt for mange akademiske enheter i Nord-Norge, så dere får vær så god slå dere sammen på en eller annen måte. Hvis ikke dere gjør det kommer jeg til å gjøre det, og det vil skje før all snøen har lagt seg skikkelig i Tromsø!
Og som ikke det var nok: Isaksen har ingen planer om å ta veien via Stortinget for å banke dette igjennom, det trenger han ikke.

Forståelig nok, som så mange andre steder så handler om størrelse i landets lille akademiske verden. Det meste dreier seg om å få flest mulig studenter, for med dem følger pengene. Opprettelsen av blant annet Universitetet i Nordland har stressa opp Tromsø. Før var det fire universiteter i Norge, nå er det åtte. Dermed må alle skjerpe seg slik at de opprettholder, aller helst øker, studentmassen.

I neste uke skal universitetene og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen til Bodø for å møte ledelsen for de berørte høgskolene, samt ledelsen ved Universitetet i Nordland og UiT Norges arktiske universitet.
Ser du på saken fra Harstad, Narvik, Nesna eller Kautokeino handler det like mye om muligheten til fortsatt å ha kontrollen over et studietilbud etter videregående skole. Det handler om selvfølelse og om noe så enkelt som arbeidsplasser.

Juvelen i krona, hvis man kan kalle det for det, er det teknologiske miljøet ved Høgskolen i Narvik. Både Bodø og Tromsø sikler etter dette. De tre andre skolene skal de nok greit håndtere med en campusstatus, til nød et institutt.  (I Finnmark ble løsninga et eget Finnmarksfakultet). I Harstad er det merkelig stille, det kan virke som de har forstått hvilken vei det går uansett hva de sier.

Den som får Narvik – hvis det skulle skje – slår kloa i det som kan bli en framtidig hjørnestein for utdanninga Bodø eller Tromsø. Teknologiutdanning vil være sentral i landsdelen i åra som kommer, skal man tro de som driver innen petroleum- og bergverkindustrien. Miløret i Narvik har over mange år vært sterke, men i forhold til for eksempel NTNU i Trondheim er de ei mygg.

I Narvik vet de ikke helt hva de vil. De er skvisa inn i en bykamp mellom Bodø og Tromsø, der de ikke får stille med annet enn benkeslitere. På en eller annen måte vil de tape uansett.

Mens jeg skriver dette, melder NRK i Troms at det fortsatt er uklart om det blir et eller to universitet i Nord-Norge. Kilden er statssekretær i Kunskapsdepartementet, Bjørnar Haugstad.

Uansett hva de bestemmer seg for i departmenetet, bråk kommer det til å bli!

Da svartedauden kom til Norge rundt år 1350 døde halve befolkningen vår. Noen mener at så mange som to tredeler av folket forsvant.

På 1800-tallet og videre utover på 1900-tallet skulle Norge nasjonsbygges. Da ble den eldste middelalderkunsten vår brukt flittig. Dette var kunst laget av nordmenn i vikingtiden og fram til nettopp svartedauden.

Du har kanskje selv sett denne kunsten på framtredende plass i for eksempel Kulturhistorisk museum i Oslo sentrum.

Kirkekunsten vi har fra etter 1350 – senmiddelalderen – er også flott. Men den har det vært liten interesse for blant museer, forskere og folk flest.

Var det fordi den ikke passet inn i historien om Norge? 

Ikke siden 1936

Vi tilbake så langt som til 1936 for å finne sist gang en forsker systematisk studerte kirkekunst i Norge fra senmiddelalderen. Eivind Engelstad het kunsthistorikeren.

– Det har vært forsket mye mindre på denne kunsten enn på tilsvarende gjenstander fra tidlig middelalder, bekrefter professor Tine Frøysaker ved Universitetet i Oslo.

Men nå går en gruppe forskere på konserveringsstudiet ved Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved UiO løs på oppgaven. Forskningsprosjektet Etter svartedauden vil se nærmere på et utvalg av de 65 kirkekunst-gjenstandene som eies av nettopp Kulturhistorisk museum i Oslo.

Forskerne vil studere altertavler, bilder, skulpturer, relikvieskrin og krusifikser.

Mystiske endringer

– Vi har mye større muligheter i dag enn det Engelstad hadde på 1930-tallet. Vi har nye og bedre metoder for å forske på både malefarger, forgyllinger og treverk, forteller Frøysaker.

– Litt av denne senmiddelalderkunsten er godt bevart. Men de fleste gjenstandene er blitt dramatisk forandret. Enkelte er veldig skadet. Mange har store forandringer etter å ha blitt reparert eller overmalt.

Dette siste er forskerne spesielt opptatt av.

For hvorfor ble bilder fra senmiddelalderen endret? Har noen ønsket å forandre på utseendet til figurene? Eller ønsket noen rett og slett å ødelegge bildene?

Bilder forteller historie

Da den norske kirkekunstproduksjonen døde ut med svartedauden, var det fra Tyskland og Nederland at det meste av kunst ble kjøpt når gamle og nye kirker skulle utsmykkes i løpet av senmiddelalderen.

Lensherrene (danske adelsmenn) pusset opp mange kirker i Norge etter reformasjonen. Men kunsten ble altså malt i utlandet. Ikke før på 1600-tallet kom de første kirkemalerne hit fra utlandet, for å utføre jobben i Norge.

Og ikke før på 1700-tallet er det igjen flere enn bare noen få nordmenn som prøver seg som kirkekunstnere.

Hvorfor ble denne kunsten oversett?

Hvorfor har norsk middelalder-kirkekunst fra 1350 til langt opp mot vår egen tid, ligget gjemt bort i kjellerne til Kulturhistorisk museum?

– Den eldste middelalderkunsten var viktig i Norges nasjonsbygging på 1800-tallet og innover på 1900-tallet. Da var det kunsten fra vikingtiden og fra tidlig middelalder, laget av norske kunstnere, nasjonsbyggerne fokuserte på.

– Det var den kunsten som skulle vises fram.

– I den norske nasjonsbyggingsprosessen var ikke kunsten fra etter 1350 interessant, mener Frøysaker.

Denne kunsten ble kalt ”Hansa-import”, ”kunst fra Dansketiden” og ”katolsk kunst”.

Men Frøysaker tror ikke dette er den viktigste forklaringen på at norsk kirkekunst fra 400 år av historien vår, ble gjemt vekk i museumskjellere.

Viktigst har det trolig vært at denne kunsten fremdeles ikke passet inn i historien om Norge da middelalderen vår skulle vises fram.

Middelalderutstillingen i Oslo sentrum

Middelalderutstillingen du i dag finner i 1. etasje på Kulturhistorisk museum i Oslo speiler nettopp det Frøysaker her forteller om.

Utstillingen fra 1979 viser nesten utelukkende kunstverk laget av norske kunstnere i tidlig middelalder.

Det vi får se er kunst som er ekte norsk – kunst laget i Norge før Svartedauden og Dansketiden.

– At det var vår aller mest kjente arkitekt Sverre Fehn som designet denne utstillingen i 1979, har nok også bidratt til å gjøre den ”urørlig”, tror professoren.  

Tine Frøysaker peker samtidig på at den som vil se norsk kirkekunst fra senmiddelalderen, fortsatt kan finne mye av den på plass ute i norske kirker.

Forskningsprosjektet Etter svartedauden skal etter planen om noen år bli til både utstillinger og en database med bilder. Slik vil forskerne gjøre denne delen av Norges historie mer kjent og tilgjengelig for flere.

Men er det egentlig noen grunn til å bekymre seg over at kvinner deltar for lite i den offentlige debatten, og at mennene dominerer? Har det ikke alltid vært slik?

En undersøkelse blant internettbefolkningen i Norge viser at mulighetene absolutt er til stede for at kjønnforskjellene øker i nettdebattene. 

– Nettdebatten er hovedsakelig et maskulint domene. Kvinner er spesielt dårlig representert i debatter om økonomisk politikk og innvandring, sier Bernard Enjolras. Han er forskningsleder ved  Institutt for samfunnsforskning (ISF), og har ledet forskningsprosjektet om sosiale medier som nå er ferdig. 

Facebook den største arenaen

Én av tre kan sies å delta i debatter på nettet. Størsteparten av diskusjonene foregår riktig nok mellom mennesker som kjenner hverandre, eller har en forbindelse også utenom nettet. Tre av fire diskuterer aldri med folk de ikke kjenner fra andre sammenhenger. Bare fem prosent gjør det et par ganger i uken eller oftere.

Facebook er den største arenaen for diskusjon på nettet. Det er 22 prosent av befolkningen som sier de diskuterer der. Deretter følger flere jevnstore kategorier: diskusjonsfora, lokale nettaviser og riksdekkende nyhetskilder. Bare fire prosent sier de diskuterer politikk og samfunn på Twitter.

Flere deltar i debatten

En vanlig kritikk er at debattene på nett domineres av de samme personene som er aktive i andre sammenhenger, og at dette forsterker eksisterende skillelinjer. For Norges del er det bare kjønnsfordelingen som tyder på en slik effekt.

Ellers beskriver forskerne en demokratisering og endring i maktforholdene, og viser at nettdebatten er mye bedre enn sitt rykte.

Flere deltar i debatter enn før, uavhengig av økonomi og utdanningsnivå. Ungdom er overrepresentert i sosiale medier og får større innflytelse. Nye eliter med høy aktivitet og brede nettverk blir dannet ved siden av den etablerte eliten.

– Det er en slags omstrukturering av hierarki og makt. Nye aktører utenfor politikken og de store mediehusene får mulighet til å bygge en posisjon. Samtidig bruker også mer tradisjonelle makthavere sosiale medier til å forsterke sin posisjon, sier Enjolras.

Lite radikalisering

Enkelte kritikere har hevdet at nettdebattene fungerer som ekkokammer der ekstremister heier hverandre frem og forsterker hverandres verdensbilde, uten å ta inn andre perspektiver. ISF-forskerne viser at en tredjedel av de som diskuterer på nettet opplever at de ofte blir motsagt av noen som er helt uenige med dem, og neste halvparten sier de ofte lærer noe nytt. Forskerne finner lite tegn til radikalisering eller fragmentering av offentligheten.

– Det betyr ikke at det ikke finnes mørke kroker på nettet hvor man dyrker ytterliggående meninger. Vi fanger dem bare ikke opp i våre data, som ser på befolkningen som helhet, sier Enjolras.

Menn mer overrepresentert i papiravisene

Spørsmålet er om den lave kvinneandelen blant nettdebattantene kan bidra til å gjøre allerede eksisterende skillelinjer dypere.

På Twitter er andelen kvinner 38 prosent, hos lokale nettaviser 37 prosent, internasjonale nyhetskilder 36 prosent, riksaviser 34 prosent, blogger 34 prosent, politiske partier 34 prosent, diskusjonsforum 33 prosent og andre sosiale medier 31 prosent.

Andelen kvinner som diskuterer ulike tema er: innvandring og integrering 41 prosent, økonomisk politikk 36 prosent, religion og livssyn 43 prosent og andre spørsmål 47 prosent.

På 1960- og 1970-tallet var det store forskjeller mellom kjønnene når det gjaldt politisk deltakelse og interesse. Denne forskjellen minket på 1990- og 2000-tallet. Kan så deltagerne i den nye offentlige sfæren på nettet få pendelen til å snu?

Tidligere forskning har vist at menn er enda mer overrepresentert i papiravisenes kronikker og debattinnlegg, med tre av fire innlegg forfattet av menn.

Da er det ikke så sikkert at kjønnsgapet utvides likevel. Dessuten debatterer kvinnene like mye som menn på den største debattarenaen på nettet, nemlig Facebook.

Kvinner liker å diskutere med bekjente

Blant de som diskuterer på Facebook er 51 prosent kvinner, noe som kan henge sammen med at de er mer ivrige brukere enn mennene. Blant de som er med i undersøkelsene, har 79 prosent av kvinnene og 73 prosent av mennene konto på Facebook. Blant kvinnene med konto, oppgir 58 prosent at de bruker nettstedet daglig. Blant mennene oppgir 47 prosent det samme.

Forskerne mener den jevne kjønnsfordelingen på Facebook avspeiler at kvinner generelt foretrekker å diskutere med mennesker de kjenner godt, og er mindre aktive i offentlige settinger. Dette er i tråd med forskning på politisk sosialisering blant kvinner og menn, og hvordan dette slår ut i politiske holdninger og adferd.

Kvinner har også en større tendens til å betrakte de politiske diskusjonene på Facebook som privat kommunikasjon med kontakter, mens menn i større grad ser diskusjonene som offentlig kommunikasjon.

- Ting vil aldri bli som før

Forskerne observerer dessuten at kvinner i mindre grad enn menn knytter nye bånd gjennom sosiale medier. Det tyder på at de bruker disse mediene mer til å vedlikeholde allerede eksisterende bånd, uten å utnytte muligheten til å utvide nettverkene sine.

Kontakt med personer man bare kjenner fra Facebook er dobbelt så vanlig blant menn som blant kvinner. Mens 20 prosent av mennene har kontakt ofte eller iblant med personer de har blitt kjent med på Facebook, gjelder det samme for bare 9 prosent av kvinnene.

– Ny teknologi beskrives gjerne enten som en katastrofe eller som et redskap for å redde demokrati, politikk og det meste. Vi finner en blanding. Det er noen negative konsekvenser av sosiale medier, og noen positive. Konklusjonen er at ting aldri vil bli som før, sier Enjolras.

– Vi ser hvordan sosiale medier kan bli et demokratisk verktøy både i Norge og globalt, eksemplifisert ved den arabiske våren. Samtidig viser vi hvordan sosiale medier kan brukes av autoritære regimer til å kontrollere informasjon, sier Enjolras.

Referanse:

Bernard Enjolras: Social media and the new public sphere: consequences for citizenship and democracy. Forskningsrådet, Oslo. 2014. Sammendrag

Bernard Enjolras: Liker. Liker ikke – Sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet. Cappelen Damm Akademisk. 2013

Tiden man deler sammen med familien rundt matbordet kan være et sted for støtte og omsorg.

Den tiden kan være særlig verdifull for ungdom som sliter med nettmobbing, ifølge canadisk studie.

Hemmelig liv på nett

Unge som blir plaget av andre over nett, er svært utsatt for en rekke psykiske problemer som kan føre til angst, depresjon, misbruk av rusmidler, selvskading, og utagerende adferd.

• Les også: Mobbing kan gi selvskading

Til forskjell fra mobbing som skjer ansikt til ansikt, kan nettmobbing være mye vanskeligere for foreldrene å finne ut av, fordi de ikke har oversikt over barnets “hemmelige liv” på nett.

• Les også: Jenter mobber mer på nett

Forskere fra McGill University ville se hvordan ungdom som opplevde nettmobbing og deres mentale helse samsvarte med familiens middagsvaner.

Resultatene fra studien, publisert i JAMA Pediatrics, viser at en middag tilbrakt i fellesskap kan hjelpe mot de sosiale konsekvensene fra mobbingen.

Kontakt og kommunikasjon

En samlet undersøkelse av amerikanske skoleelever mellom 12 og 18 år fra ulike skoler, kartla barnas nettvaner og mentale helse.

Det viste seg at rundt 18 prosent av elevene hadde opplevd en form for nettmobbing i løpet av de siste 12 månedene. Problemer som bruk av rusmidler, hærverk og slåssing ble også koblet til de som ble gjort til mobbeoffer.

• Les også: - Lett å mobbe digitalt

Men i tilfeller hvor barnet deltok i fire eller flere fellesmiddager, var tilfellene av nettmobbing og de mentale problemene som ofte kobles til mobbingen, betydelig lavere.

Ingen enkel løsning

Tidligere forskning har vist at ungdommers mentale helse bedres av å tilbringe tid sammen med familien rundt middagsbordet. Stort sett på grunn av kontakten og kommunikasjonen de har, og foreldrenes aktive deltakelse ungdommens liv.

• Les også: Hvor viktig er familiemiddagen?

Likevel trekker forskerne bak studien fram at man hverken skal se nettmobbing som ene og alene ansvarlig for de ulike mentale problemene, og at kun familiemiddager kan hjelpe mot disse problemene. I stedet oppfordrer de til å utvikle bedre framgangsmåter for å hjelpe ungdom som blir utsatt for mobbing.

Referanse:

Frank J. Elgar, PhD1, Anthony Napoletano, BA1,; Grace Saul, BA1; Melanie A. Dirks, PhD1; Wendy Craig, PhD; V. Paul Poteat, PhD; Melissa Holt, PhD5; Brian W. Koenig, MS: Cyberbullying Victimization and Mental Health in Adolescents and the Moderating Role of Family Dinners. JAMA Pediatrics (2014)

Neste gang du skal benke deg foran TV-en med en heftig action-film, børdu kanskje tenke deg om før du setter smågodtet på bordet.

I alle fall om du er opptatt av daglig kaloriinntak.

Stuas syndebukk

TV-en blir ofte husholdningens syndebukk, den stjeler tid og oppmerksomhet fra andre viktige arbeidsoppgaver og er som regel kilden til dårlig underholdning man kunne vært foruten. Men noe forskning viser også at man kan ha godt av å slappe av foran TV-en.

En ny studie viser nå at TV-en også er en kilde til unødvendig småspising. Men det er ikke hvilke som helst TV-program som har denne effekten på deg.

I et forsøk hvor tre grupper ble vist ulike sekvenser fra filmer, var det én av gruppene som spiste 98 prosent mer mat og 65 prosent flere kalorier enn gruppa som spiste minst.

Mye action og høy lyd

Den første gruppa fikk se et seriøst intervjuprogram, mens den andre gruppa fikk se et utdrag fra The Island, en eksplosiv actionfilm med rask klipping og høy lyd. Den siste gruppa fikk se det samme filmklippet, bare uten lyd.

Alle deltakerne fikk spise så mye nonstop, kjeks, gulrøtter og druer som de ville mens de så filmen.

Forskere har fra før av funnet en sammenheng  mellom TV-titting og drikking av brus og andre sukkerdrikker.

Det viste seg at alle som fikk se The Island hadde forsynt seg grovt fra godteriet , mens de som hadde sett det seriøse intervjuprogrammet hadde vært mer beskjedne. Selv de som hadde sett actionfilmen uten lyd, spiste mer mens de så på. De som så filmklippet med lyd, spiste mest av alle.

- Mer distraherende TV-innhold øker tilsynelatende matinntaket: action og lydvariasjoner er ikke bra for dietten. Jo mer distraherende et TV-program er, jo mindre følger man med på det man spiser og ender opp med å spise enda mer, konkluderer forskerne i studien som ble publisert i JAMA Internal Medicine.

Referanse:

Aner Tal, PhD; Scott Zuckerman, MD; Brian Wansink, PhD: Watch What You Eat: Action-Related Television Content Increases Food Intake JAMA Internal Medicine (2014)

Det enkle steinkorset på huleveggen i Gorhamhulen på Gibraltar har allerede rukket å bli en verdensnyhet. En gruppe britiske arkeologer hevder dette er noe av den eldste kunsten i verden, og at den viser at neandertalerne hadde anlegg for intelligens og kreativitet, stikk i strid med tidligere teorier

Studien ble i går publisert på nettsidene til det amerikanske vitenskapsakademiet (PNAS).

Det har lenge vært antatt at neandertalere lagde kunst, men ingen uomtvistelige bevis er funnet. Inskripsjonen ble funnet under et lag avleiringer som viser tegn på neandertalsk aktivitet. Det tar forskerne som bevis for at selve inskripsjonen er minst 39.000 år gammel.

• Les også: 40 000 år gamle handavtrykk vinkar til oss frå fortida

– Vil ha enorme følger

– Det er siste spiker i kista for teorien om at neandertalere var mindre intelligente enn det moderne mennesket, sier Paul Tacon ved Griffith-universitetet i Australia. Tacon er ekspert på steinalderkunst, og han mener inskripsjonen kan ha vært en form for tidlig kommunikasjon eller som del av et rituale.

– Vi kommer aldri til å finne ut hva symbolet betydde, men at neandertalere merket sitt territorium før det moderne mennesket bosatte seg i området har enorme følger for hvordan vi ser på kunst og hva det vil si å være menneske, sier han tilnyhetsbyrået AP.

• Les også: Neandertalere med luksusveske-verktøy 

– Neandertalerne hadde teknologien

Men er det så enkelt?

Kritiske røster peker på at det moderne mennesket bosatte seg i området for mellom 45 000–43 000 år siden, mens neandertalerne forsvant fra området for mellom 41 030–39 260 år siden. Det kan også bety at hulen først var bebodd av moderne mennesker, deretter av neandertalere.

Clive Finlayson fra Gibraltarmuseet er derimot sikker.

– Alle kjente neandertalbosettinger i Europa har hatt denne teknologien, mens ingen av bosettingene til moderne mennesker noe sted viser det samme, sier han til AP.

New Scientist omtaler inskripsjonen som verdens eldste «hashtag»:

Tidligere måtte synshemmede ta alle fag på skolen, på lik linje med andre elever.

I dag kan de få fritak for deler av fag som engelsk og matematikk, noe som gjør at de kan gå ut av videregående med ufullstendig utdanning.

Forsker Thale Andersen ved Sintef har gjennomført en undersøkelse blant synshemmede for å finne ut av hva som hemmer og fremmer dem i å komme ut i arbeid.

Nærmere 1000 synshemmede personer har deltatt i undersøkelsen, som er en del av et større prosjekt som blir kalt Med jobb i sikte”.

Mens forskerne i tidligere undersøkelser har sett på virkemidler og støtteordninger, har de nå fokusert på hva som gjør at noen kommer ut i arbeid, mens andre ikke gjør det.

Stor forskjell på uføre og arbeidsføre

Ifølge Andersen er det flere som både har grunnskole og universtetsgrad i gruppen av synshemmede som er ute i arbeidslivet, enn i resten av befolkningen.

De fleste jobbet også mens de var under utdanning.

– Når vi intervjuer denne gruppen, har de uttalelser som “jeg er kunnskapsarbeider så det er ikke noe problem å være blind” og “jeg har spisskompetanse på mitt felt”, sier Andersen.

– Årsaken til at de er i jobb, skyldes i følge dem selv, vilje. De har vært aktive pådrivere, og de er fleksible. Flere har byttet utdanningssted for å finne noe som passer dem.

Viktig med selvtillit

Når gruppen blir spurt om hva som virker hemmende på å komme seg ut i jobb, mener de at mange av utfordringene er mentale barrierer som ligger hos dem selv.

Dårlig selvbilde og selvfølelse gjør det vanskelig å selge seg inn hos arbeidsgivere.

På samme måte viser andre svar at mye ikke er relatert direkte til synshemmingen i seg selv, men dreier seg om mangel på kommunikasjon, kunnskap og vilje hos alle parter.

Synshemmet og uføretrygdet

Av de synshemmede som er uføretrygdet, kan to av fem tenke seg å komme i arbeid.

Av disse har 20 prosent tatt kontakt med potensielle arbeidsgivere og/eller hjelpemiddelsentralen, men det å komme i kontakt er utfordrende for mange.

– Når vi spør denne gruppen hva som kan hjelpe dem raskere i jobb, er det bedre tilrettelegging, transportordninger, mer kunnskap hos beslutningstakere og mer aktiv arbeidsformidling fra NAV, sier Andersen som forteller at utdanningsnivået i denne gruppen er lavere enn blant de yrkesaktive. 

– Det er flere her som bare har grunnskole, og flere som har gått på videregående uten å fullføre.

Mer fokus på blindhet enn kompetanse

De synshemmede uføretrygdede vurderer NAV mer negativt enn de yrkesaktive, og mener tilfeldigheter avgjør om man får hjelp eller ikke.

De gir også uttrykk for at arbeidsgivere kun ser på synshemmingen og ikke på kompetanse og ferdigheter.

– Det er rimelig å tro at det oppleves stigmatiserende for mange å havne i kategorien uføretrygdet. Stempelet kan være demotiverende i seg selv når det gjelder å komme ut i arbeidslivet, sier Andersen.

Samtidig ser forskerne at det er flere uføretrygdede enn yrkesaktive som har andre plager eller hemminger i tillegg til synshemmingen, og som utvilsomt kan gjøre det mer krevende å komme i og å stå i jobb.

– Dette er bekymringsfullt

– Denne undersøkelsen bekrefter det vi har sett tidligere: Utdannelse har innvirkning på om du som synshemmet får jobb eller ikke, sier Sverre Fuglerud i Blindeforbundet.

– Vi stiller oss derfor undrende til den utstrakte bruken av fritak for undervisning i utfordrende fag som engelsk og matematikk i skolen.

Tidligere ble det kjørt kurs for lærere på hvert klassetrinn i å legge opp fagene best mulig for synshemmede. Lærerne underviste for eksempel synshemmede i geometri.

Fuglerud mener at systemet rundt synshemmede elever ikke fungerer godt nok i dag, og at det må settes i verk tiltak som gir den enkelte elev bedre forutsetninger for å lykkes. Han vil ikke vente på nye utredninger, men mener tiltakene må komme raskt.

– Vi har ferske eksempler på at unge, ressurssterke synshemmede blir motiverte til uføretrygd. Samtidig er vi glade for å se at så mange synshemmede lykkes med utdannelse og arbeid, sier Fuglerud.

To store barrierer

Både de uføre og de i arbeid trekker fram nødvendigheten av å være åpen om synshemming og hva de har behov for og ikke.

Dette vil fjerne usikkerhet hos kolleger, og barrierer mot å spørre om eller tilby hjelp.

Undersøkelsen avslører i tillegg at det er knyttet problemer til to store overganger i livet: For de som er født med synshemming, er overgangen fra utdanning til jobb, utfordrende. Og for de som har blitt synshemmet midt i livet, er det vanskelig å komme seg tilbake i arbeid.

Videre arbeid

Prosjektet Med jobb i sikte har hatt som utgangspunkt at det er helsefremmende å være i arbeid, sier Thale Andersen.

– Vi står igjen med fire dimensjoner vi ønsker å se nærmere på.

Det ene er å se på om det er andre ting enn tilleggsplager og utdanning som kan forklare forskjellene mellom yrkesaktive og uføretrygdede synshemmede.

Det andre er kommunikasjon og åpenhet i alle typer relasjoner. For det tredje vil forskerne se på tilrettelegging på ulike nivå, som for eksempel fysisk, organisatorisk og sosialt.

Og til sist vil forskerne se på hva IA-ledelse, som er et samarbeid mellom arbeidsgiver og NAV om inkluderende arbeidsliv, betyr for synshemmede.

– Det er rimelig å anslå at minst en tredel av den norske arbeidsstyrken arbeider selvstendig, men tallet er trolig enda større, sier William Brochs-Haukedal.

Han er professor ved Institutt for strategi og ledelse ved Norges Handelshøyskole, og forsker på arbeidsmotivasjon og ledelse i kunnskapsorganisasjoner. Han mener selvstendig næringsdrivende møter unødvendig store hindringer.

Stadig flere vil nemlig ha et liv som frilanser og personlig næringsdrivende. Det handler om å arbeide mot betaling uten å være ansatt hos andre enn seg selv.  Noen arbeider slik på heltid, mens andre kombinerer fast ansettelse med frie engasjementer.

Du kan være registrert med firma eller enkeltmannsforetak, eller ikke ha en slik offentlig registrering i det hele tatt.

Tallet på selvstendige arbeidstakere øker. I 2012 var det 337 000 personer som ble lignet for næringsinntekter. Det er 760 flere enn året før. 271 000 av disse var lignet som enkeltpersonforetak, det vil si en økning på om lag 2000 fra 2011.

Frihet og eget ansvar

– Hva er det som motiverer så mange til å arbeide for seg selv?

– Dette er svært sammensatt og kan føres tilbake både til personlige og strukturelle forhold i samfunnet. Noen har valgt å arbeide selvstendig fordi faget legger slike føringer, sier Brochs-Haukedal.

Det er mange av dem: snekkere, taxisjåfører, fysioterapeuter, foredragsholdere, dansere, frisører og utallige andre.

– Friheten er viktig for svært mange av dem. Ansvarlighet og synlighet nevnes like ofte, i likhet med opplevd meningsfylt arbeid og livsstil.

– Atter andre ønsker å unngå maktspillet som virker uunngåelig i store organisasjoner, sier Brochs-Haukedal.

Professoren tror økningen av frilansere og selvstendig næringsdrivende vil prege framtidens arbeidsmarked. Veksten på nye arbeidsplasser stopper opp over hele verden.

– Det å lande en interessant fast jobb man kan leve av, er for noen som å vinne i lotto.

Må fjerne risikoelementene

Kanskje det vil rette seg med nye gunstige konjunkturer. Eller kanskje har rasjonalisering nå kommet dit hen at vi ikke lenger vil se særlig vekst i arbeidsplasser.

USA scorer nå ganske godt på de aller fleste relevante økonomiske kriterier, samtidig som det ikke skapes nye arbeidsplasser. Landet har mistet millioner av arbeidsplasser det siste tiåret. 

– Det kan være starten på en tid med for få arbeidsoppgaver til alle, slik Jeremy Rifkin skriver om i boken The End of Work fra 2003. Ny produksjonsteknologi spiller en nøkkelrolle her, sier Brochs-Haukedal.

I korthet handler dette om at automatisering og bruk av robot gjør mennesker overflødige. En nylig publisert studie konkluderte med at 47 prosent av dagens jobber i USA kan bli overtatt av teknologi i løpet av de neste 20 årene.

– Men det er risikabelt for den enkelte å satse på bedriften «Meg Selv». Svake trygderettigheter, høye faste kostnader, og tung administrasjon gjør dette til en ekstremsport.

Samtidig er det mange som må velge dette alternativet fordi de ikke finner en fast jobb, og andre velger det fordi de oppfatter fordelene som større enn ulempene.

– Det er på tide at samfunnet tar denne delen av arbeidslivet på alvor, og bidrar med de nødvendige mekanismene for å fjerne de største risikoelementene. Vi drar alle fordeler av dette mangfoldet, og mange ønsker til og med å delta selv, sier professoren.